Transport i rota
Rota er vanligvis den største delen av en plante. Den gir planten feste i jorda og tar opp vann og mineraler som blir transportert til stengelen, men den brukes også som et lager til næringsstoffer. Rota er oppbygd med en rotspiss nederst, som er dekket en rothette. Rothetten er til for å beskytte rota ettersom den vokser nedover og møter på motstand. Rothårene er de som er plassert litt ovenfor rotspissen. De gjør at rotoverflaten er større, som får vannopptaket til å bli mere effektivt. Barken er løstsittende celler der stivelse blir lagret. I og med at rota bør være bøyelig når den vokser ned i jorda er styrkevevet i midten av rota. Mineraler og ioner blir transportert gjennom ytterhuden ved hjelp av aktiv transport, men vann blir transportert ved osmose. Dersom konsentrasjon av ioner er større i cellen sammenlignet med utenfor må rota bruke aktiv transport ved hjelp av ATP.
Vann kan gå inn i styrkevevet på to måter, enten i gjennom cellen eller mellom cellene. Ledningsvevet er det organet som transporterer vann med mineraler gjennom rota til bladene, men det er også det organet som transporterer fotosynteseproduktene fra bladene til rota. Mellom cellene er det noe som kalles for «casparyske bånd». De hindrer vann i å passere gjennom cellene, derfor blir vann og næringssalter transportert gjennom cellemembranen. Frakting av ioner fra barkcellene til vedrørene krever ATP. Innerhuden til rota har også funksjonen at den unngår tap av fotosynteseproduktene.
Når røtter blir gamle, blir mengden av suberin i de casparyske båndene økt. Det fører til at transporten av vann stenges. Dette er grunnen til at det bare er de yngste og ytterste delene av røttene kan ta opp vann, mens de eldre delene lagrer fotosynteseproduktene og gir planten feste.
Transport i stengelen
Stengelen er det organet som holder planten stående. Den bør ha en fast struktur og i en viss grad være robust, slik at den tåler abiotiske faktorer som kraftig nedbør og vind, men den bør heller ikke ha en helt fast struktur, fordi da vil den ha lettere for å knekke. Stengelen gjør at planten står høyt slik at den kan motta sollys til fotosyntese. I tillegg er dette en fordel for at frø eller pollen skal bli lettere blir spredd. Fotosynteseprodukt bli lagret i stengelen.
I følge transpirasjons- og kohesjonsteorien er grunnene til at vann kan transporteres pga. atmosfæretrykk, rottrykk og/eller fordamping. Ved atmosfæretrykk blir vannsøylen inne i vedrørene presset oppover, mens vannet blir trukket ned. Med rottrykk menes det at rota kontinuerlig tar opp ioner fra jorda aktivt. Det fører til at vann diffunderer inn i rota og det dannes et rottrykk som presser vannet oppover. Tilslutt! fordamping, meningen med det er at vannet trekkes oppover i en sammenhengende vannsøyle ved hjelp av kapillærkrefter.
Transport i silrør og vedrør
Silrør er levende celler uten cellekjerne, men de har følgeceller. I silrør kan væske transporteres oppover og nedover, ved hjelp av diffusjon. Cytoplasmatiske overganger derimot, er avhengig av ATP. Det er følgecellene som gir silrørene organiske forbindelser siden de ikke kan lage det selv pga. at de ikke har mitokondrier. Glukosen som blir dannet i fotosyntesen, blir til sukrose som blir transportert gjennom silrørene, ved aktiv transport. Fra de nederste bladene blir sukrosen fraktet til rota, mens fra de øverste går sukrose til blomster, frukt og frø. Silrørene ligger oppå hverandre, slik som vedrørene. I Silplatene er det åpninger eller porer som gjør at den ser ut som en sil.
Vedrør er døde celler som enten er litt eller helt gjennombrutte endevegger. De består av en cellevegg og lignin. Disse vedrørene lever bare til de er moden i og med at deres eneste jobb er at de skal frakte vann og mineraler fra jorda til bladene ved passiv transport. Transport i stengelen skjer ved samarbeid mellom flere krefter og vannets struktur. Nesten alt vann som blir absorbert av rota blir enten fordampet eller transpirert. Transpirasjon er en essensiell trekkraft på vannsøylen i vedvevet, fordi det skaper en trykkforskjell som styrer vannet mot vedvevet. I tillegg så gjør fotosyntesen at vannet trykkes oppover.
Adhesjon, kohesjon og guttasjon
Adhesjon er tiltrekning mellom vannet og veggen i vedrørene. Hvis en har to forskjellige rør det ene er tynnere enn det andre. Det som skjer er at i den tynne vannsøylen vil vannnivået være høyere enn vannet i den tykke vannsøylen.
Kohesjon er krefter som virker mellom vannmolekylene. Siden vann (H2O) er et polart molekyl med hydrogenbindinger mellom atomene vil disse plassere seg mot hverandre og danne en vannsøyle.
Guttasjon er når vann kommer inn i vedrørene når det allerede er vann der. Vannet som er der fra før av blir skjøvet opp til toppen av planten og ut gjennom små porer ytters på bladene.
Spalteåpning i bladet
Det er i bladene det foregår fotosyntese. Det er her karbondioksid skal inn og oksygen ut og etter hvert ned inn i planten. Den store overflaten øker mengden sollys, men gir et stort vanntap. Bladet har ytterhud på og over- og undersiden av planten. Her finnes det spalteåpninger som karbondioksid og oksygen diffunderer ut og inn samtidig som vann fordamper ut. Disse spalteåpningene kan åpnes og lukkes. Bladet består av et grunnvev og ledningsvev. Grunnvevet består vanligvis av palisadeceller og svampceller. For å erstatte vann som blir fordampet, må røttene ta opp vann nesten kontinuerlig for å transportere vann til bladene. Et middels stort tre kan dermed fordampe opptil 200-400 cm per dag.
Ved spalteåpningene er det lukkeceller. De er avlange celler som kontrollerer mengden vann, karbondioksid og damp som skal inn og ut fra planten. Spalteåpningene åpner seg når planten sveller opp når cellene tar opp vann. Transporten av vann inni lukkecellene er styrt av ionerkanaler som danner membranpotensial og disse utløser en reaksjon som får spalteåpningene til å åpne og lukke seg. Lys med bestemte bølgelengder får også spalteåpningene til å åpne seg.
Hvis en plante opplever høyt vanntap kan det føre til vannatress. Det fører til at bladene demper vanntapet og –stresset ved å kle oversiden av bladene med kutikule. I tillegg til å hjelpe mot vannstress er det også viktig funksjon som hindrer sopp-, bakterie-, og insektangrep. Sukkulenter er tilpasningsdyktige når det gjelder varme. Ta kaktusen for eksempel. Den ha pigger i stedet for blader for å holde på vannet og holde unn beitende dyr.
Sopp og bakterier sin betydning i opptak næringsstoffer
I stedet for å vente på at bergarter skal skille ut de forskjellige mineraler til plantene eller at de skal bruke tid og energi på det selv, sånn at de får næringen de trenger, har de et samspill med flere andre arter. For eksempel andre planterøtter, sopp/mykorrhiza og bakterier. Dette samspillet heter gjensidig symbiose, siden alle har fordeler med samspillet. Planten gir næring til soppen i form av sukrose og noen aminosyre. Bakteriene og soppene gir planten mineraler og beskyttelse mot andre angripere.
Soppene danner ytre nettverk av hyfer. I ektomykorrhiza danner sopphyfene et nettverk rundt og mellom rotcellene. I endomykorrhizer danner sopphyfene et nettverk inni rotcellene.
Bibliografi
Heidi Kristine Grønlien, Cato Tandberg, Kristin Glørstad Tsigaridas, Kåre Syverrtsen. (2013). Bi 1. Oslo/Fredrikstad: Gyldendal Norsk Forlag.