Rikssamling – slik ble Norge samlet til et kongerike
I tidlig middelalder (750-1030/50) besto Norge av en rekke forskjellige høvdingdømmer, men fra ca. 800-tallet begynner prosessen med å samle Norge til et kongerike. Denne prosessen har blitt kalt rikssamlingen. Rikssamlingsprosessen spenner seg over flere århundrer, og det er først rundt 1130 at Norge er et samlet kongerike.
Forfatter: Ingrid Wærnes Minde
Ifølge Snorre Sturlassons Heimskringla og Kongesagaene var det Harald Hårfagre som samlet Norge til et kongerike. Det var Vestlandet som var utgangspunktet for det nye norske kongeriket, og herfra underla Hårfagre seg resten av det som skulle bli Norge. Nyere forskning av skriftlige kilder og arkeologiske materialer viser at Snorre har overdrevet Harald Hårfagres betydning for rikssamlingen. Han var først og fremst en småkonge som styrte over Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland og deler av Agder, og hadde gjennom sin far tilknytting til Opplandene. Trøndelag og Nord-Norge var under ladejarlene sin kontroll (navnet på medlemmer av Håløygjarlenes ætt som kom fra Lade) og Viken-området, som strakte seg fra Göteborg til Lindesnes og omfattet Østlandet, var underlagt dansk styre.
Vestlandet og Opplandene som Harald Hårfagre styrte over var holdt sammen av Hårfagres personlige makt, rikdom og allianser, og derfor var det ikke solid fundert. Det manglet et styringsapparat, som dagens moderne kongeriker har, og som kunne holde et rike samlet etter kongens død. Da Harald Hårfagre døde i ca.933 var det uro og opprør blant stormennene i området Hårfagre hadde erobret, og etterkommerne hans klarte bare å beholde kontrollen over hans kjerneområde på Vestlandet.
Rikssamlingen etter Harald Hårfagre
Ønsket om å samle Norge til et kongerike under en felles konge var nok inspirert av statsdannelsene som preget Vest-Europa, og dette ønsket falt ikke bort med Harald Hårfagres død. Hårfagres yngste sønn Håkon Adalsteinsfostre tok over makten etter farens død, men også han var først og fremst vestlandskonge. Til tross for sterk rivalisering mellom småkonger, stormenn og høvdinger i områdene som skulle bli Norge, og danskenes kontroll over Viken, klarte Håkon Adalsteinsfostre å komme med store reformer som fikk betydning for en mer organisatorisk samling av Norge. Disse reformene var leidang og lagting.
Leidang var navnet på en sjømilitær forsvarsordning, og gikk ut på at bøndene stilte med nødvendige ressurser til kongen, som skip, våpen og krigere, når det var nødvendig. Lagting var navnet på en større sammenslåing av lokale bygdeting til ting som gjaldt for større regioner. Tingene var vikingenes lovforsamlinger, og det var her de samlet seg for å løse konflikter mellom to eller flere familier, eller ta beslutninger om saker som omhandlet samfunnet. Historikere er av den oppfatning at Håkon Adalsteinsfostre klarte å skape mer regionale ting ved at han samarbeidet med lokale stormenn, og at han hadde hentet inspirasjon fra europeiske rettsordninger gjennom sin oppvekst i England. Folkevekst er også en faktor som trolig har hatt betydning for disse reformene fordi en økende befolkning resulterte i at det ble vanskelig å løse tvister lokalt, og mellom familier. Man fikk rett og slett et behov for en større, overordnet enhet med en felles rettesnor for samarbeid og konflikthåndtering.
Årsaken til at Håkons Adalsteinsfostres reformer i ettertid har blitt tolket som viktig for den begynnende rikssamlingen er fordi de representerte en ny, mer formalisert måte for samarbeid mellom kongen og bøndene som i tillegg samlet dem under større regioner.
I ca. 960 blir Håkon Adalsteinsfostre drept i kamp mot den danske kongen Harald Blåtann, og fallet resulterer i en sterkere dansk kontroll over blant annet Viken. Gjennom å sette inn lojale underkonger klarte Blåtann å sikre dansk overherredømme over resten av datidens Norge.
Olavs kongenes betydning for rikssamlingen
Hardstyret underkongene førte over sine norske områder resulterte i en sterk misnøye mot dansk overherredømme. Håkon Jarl, en stormann med kjerneområde i Trøndelag, allierer seg med danskekongens sønn Svein Tjugeskjegg og i 987 fordrev de Harald Blåtann fra sin maktposisjon. Danskene hadde fortsatt kontroll over Viken, men etter at Blåtann ble drept i 987 er det sønnen hans Svein Tjugeskjegg som er den nye kongen. Vestlandet, Nord-Norge og Trøndelag lå under Håkon Jarl sin kontroll, og for en liten periode så det ut til at rikssamlingen av Norge hadde stoppet opp mellom to maktfaktorer – danskene i sør og ladejarlene i nord.
Etter at Håkon Jarl dør engang mot slutten av 900-tallet er ladejarlenes storhetstid så å si forbi, og det er Olav Tryggvasson og Olav Haraldsson (den hellige), begge blir av sagalitteraturen oppfattet som etterkommerne til Harald Hårfagre, som kom til å få en stor betydning for at rikssamlingen av Norge begynte igjen.
Det er ikke mye sikker kunnskap historikere og arkeologer har om Olav Tryggvasson fordi sagaene om han inneholder mye upålitelig, legendarisk stoff, men man vet at han kom til Norge ca. i 995. Tryggvasson var en kristen misjonskonge, og ifølge sagaene var han knyttet til Vestlandet, Opplandene og kanskje også Viken gjennom morsætten og farsætten. Olav Tryggvasson ble på lagtinget i Trøndelag hyllet til konge, og han gjorde Trøndelag til sitt økonomiske og strategiske kjerneområde blant annet fordi det lå langt unna danskenes område, og var derfor mindre utsatt for angrep fra danskekongen og hans militærstyrker. Fra Trøndelag kunne han dermed tryggere spille ut sine rikssamlingsambisjoner.
Olav Tryggvasson sin regjeringstid var kortvarig, og det var hans forsøk på å innføre kristendommen med tvang i Trøndelag og Nord-Norge som førte til at han ble drept på et slag ved Svolder. Tryggvassons misjonsvirksomhet og rikssamlingsforsøk ble videreført av Olav Haraldsson.
Olav Haraldsson, bedre kjent som Olav den hellige, er langt mer kjent enn forgjengeren Olav Tryggvasson. Han er tilskrevet en stor og avgjørende betydning for rikssamlingen og den endelige kristningen av Norge som Olav Tryggvasson påbegynte. Olav Haraldsson hadde gjennom sin far tilknytting til Vestfold-Grenland, og gjennom sin mor hadde han tilknytting til Opplandene. I år 1015 kom Haraldsson til Norge med målet om å gjøre krav på arveretten til kongeverdigheten. Bak seg hadde han et liv som en vellykket viking og leiesoldat, så han hadde nok ressurser til å etablere seg som en betydelig stormann i hjemlandet.
Ifølge sagaene fikk Olav Haraldsson tidlig støtte i Opplandene, mye grunnet hans gavmildhet, og under slaget ved Nesjar i 1016 slo han trønderne og ble hyllet til konge på lagtinget der. Denne kongehyllingen sikret ham et formelt rettsgrunnlag for kongedømmet. Videre knyttet Olav Haraldsson til seg makt, iblant annet Nord-Norge og Vestlandet, ved å alliere seg med stormennene og høvdingene der. Det var dette som skilte Olav Haraldsson fra de tidligere kongene med rikssamlingsambisjoner. Gjennom å inngå samarbeid med lokale og regionale stormenn sikret han seg et mer reelt herredømme over datidens Norge – med unntak av Østlandet som lå under dansk kontroll.
Olav Haraldsson ble med tiden upopulær blant stormenn og høvdinger fordi han tok fra dem mye av maktgrunnlaget deres, hans kristningspolitikk skapte også mye misnøye akkurat som det hadde gjort da Tryggvasson prøvde å tvangskristne de norske vikingene. I 1028 måtte Olav Haraldsson rømme landet, men han kom tilbake i 1030 hvor han 29. juli falt på Stiklestad.
Kristendommens betydning for rikssamlingen
Da Olav Haraldsson falt på Stiklestad kunne det i første øyekast se ut til at den begynnende rikssamlingen hans var forspilt, men gjennom sin helgengjøring fikk han en større betydning for rikssamlingen etter hans død enn hva noen tidligere konger hadde hatt i livet.
Et år etter hans død oppstod Olavslengenden (som påstår at kroppen hans var upåvirket av døden) og han ble skrinlagt og satt på alteret i Klemenskirken i Nidaros. Skal vi tro kildene vendte alle stormennene seg helt om, inkludert de som hadde vært Olav Haraldsson motstandere, og forkastet hedendommen til fordel for kristendommen. Kirken etablerte seg som en fast og voksende samfunnsinstitusjon, og Olav Haraldssons frillesønn Magnus den gode ble hyllet til konge, og hans rett til å regjere ble legitimert av kirken.
Både Olav Tryggvasson og Olav Haraldsson kan nok ha hatt personlige motiver for å ville innføre kristendommen i Norge. De hadde begge reist og plyndret mye i kristne, europeiske land hvor de så at de kristne landene var velorganiserte, og hvor kongen hadde stor makt og kontroll over befolkningen. Dette gjorde at kongene kunne skape store rikdommer, og de fikk i tillegg støtte av kirkeorganisasjoner til å styre. Disse faktorene gjorde nok at kristendommen virket hedendommen overlegen for de to norske kongene med rikssamlingsambisjoner.
Kristendommens mer generelle betydning for rikssamlingen var at den virket samlende og sentraliserende ved at alle ble underlagt kongen og kirken, og igjen en felles gud hvor man måtte følge felles regler for hvordan man skulle leve og utøve religionen. Kristendommen gjorde at det med tiden ble mer akseptert å underligge seg makten til en annens overherredømme, og det ble nærmest slutt på stormenn og høvdinger som hele tiden sloss om makten for ulike områder. Den nye kongemakten hvilte heller ikke på en manns makt og rikdom, men den var gudegitt og derfor gikk den ikke i oppløsning når kongen døde. Kongemakten gikk også videre i arv til den eldste sønnen i rekkefølgen.
Østlandet blir innhyllet i det nye, norske kongeriket
I 1028 da Olav Haraldsson måtte rømme landet, sikret den dansk-engelske kongen Knut den mektige (barnebarnet til Harald Blåtann) seg makten over hele Norge. Da han døde i 1035 ble Olav Haraldsson sin frillesønn hyllet til norsk konge, senere også i Danmark, og hans herredømme over Danmark gjorde det mulig for nordmennene kunne å ta kontrollen over Østlandet.
Kongedømmets vekst og utvikling fram til 1130
I overgangen mellom vikingtiden og høymiddelalderen skjer det mye i utviklingen av de nye norske kongeriket. Østlandet hadde blitt knyttet til de nye kongeriket, og fram til 1066 søkte de norske kongene Magnus den gode og senere Harald Hardråde å få mer kontroll over Danmark og England, men etter fallet i Stamford Bridge ble det ført en mye mer fredelig politikk av Olav Kyrre (sønnen til Hardråde).
Under Olav Kyrres regjeringstid ble det bygd flere kirker, byutviklingen og handelsvirksomheten økte betydelig og det er funnet kilder som viser at det ble utviklet diplomatiske forbindelser mellom Norge og pavedømmet. I 1103 var Norge et betydelig kongedømme i nord, og da barnebarna til Kyrre ble gift med europeiske prinsesser ble riket sterkere sammenkoblet med resten av de europeiske kongedømmene.
Rikssamlingsprosessen som begynte på 800-tallet blir regnet som ferdig i 1130. Det betyr ikke at rikssamlingen nødvendigvis var helt avsluttet, men konjunkturen av dagens Norge var mer eller mindre på plass. Etableringen av et norsk kongerike i 1130 skal vel og merke ikke overdrives fordi det da utviklet seg rivalisering mellom tronfølgere som endte i borgerkrig. Først i 1240 var opprøret mot en kongemakt fullstendig over, og det var kun en konge omgangen som satt med makten i motsetning til tiden etter 1035 og fram til 1130 hvor flere konger, innenfor samme arverekkefølge, kunne regjere sammen.
Kilder: Moseng, Ole Georg., Opsahl, Erik., Pettersen, Gunnar I. og Sandmo, Erling (2007). Norsk historie 750-1537 (2.utgave). Oslo: Universitetsforlaget. Hjardar, Kim (2013). Vikingenes verden. Vikingenes historie i kart, tekst og bilder. Oslo: Spartacus. Bandlien, Bjørn., Andersen, Per Sveaas., Norseng, Per G. og Scott, Ida (2020). Norsk historie fra 800-1130. Hentet fra: https://snl.no/Norsk_historie_fra_800_til_1130 Paaske, Nanna (2017). Rikssamling i tidlig norsk middelalder. Hentet fra: https://ndla.no/nb/subjects/subject:9/topic:1:182163/topic:1:154342/resource:1:155121 Pedersen, Unn og Sigurdsson, Jon Vidar (2020). Samlingen av Norge. Hentet fra: https://www.norgeshistorie.no/vikingtid/0811-samlingen-av-norge.html