Retorisk analyse av «Om ordets kraft og lesningens velsignelse»

Om ordets kraft og lesningens velsignelse — en retorisk analyse

I denne analysen vil jeg gi en kort presentasjon av memoaret «Lesningens velsignelse», før jeg i hovedsak fokuserer på tre aspekter ved teksten som jeg anser som særlig interessante; dens stilistikk, ethos og pathos.

«Lesningens velsignelse» ble skrevet av Harald Grieg (1894-1972) i 1941 mens han satt i fengsel under den tyske okkupasjonen, og utgitt første gang i 1945 etter frigjøringen. Teksten er narrativ og selvbiografisk. Den er tredelt, og Grieg serverer oss tre «fortellinger» fra eget liv. Selv om historiene er hentet fra Griegs liv, er det ikke han selv som er temaet*. Det er en ekspressiv tekst som gir uttrykk for Griegs holdninger til lesning. Den fremstår som en hyllest til lesningen, et uttrykk for leseglede og anerkjennelse av lesningens verdi.

Første erindring handler om Grieg sin første store leseopplevelse. Det er julaften 1900 og han avslører hemmeligheten at han har lært seg å lese. Han høster jubel og anerkjennelse, og en ny verden åpnes for ham. Deretter møter vi skolegutten Grieg som ulykksalig klarer å knuse verkstedsruta på skolen. I frykt for å avsløres løper han hjem for å ty til «den hellige skrift». Han låser seg inn på doen, kneler med katekismen på dolokket og leser hele fra perm til perm to ganger. Konsekvensene uteblir, og han er overbevist om at lesningen reddet ham. I siste del er Norge okkupert av tyskerne, Grieg er i fengsel underlagt strengeste restriksjoner og får ikke lese. Etter tre uker får han en ny celle hvor hans forgjenger har etterlatt seg en liten hilsen, en bok. Han trykker seg inn i det eneste hjørnet der han ikke kan oppdages av vaktene, og der, med boka i hånd, svinner bekymringene hen og han forstår for alvor hvilken skatt det er å kunne lese.

Ved hjelp av stilsikre grep klarer Harald Grieg å levendegjøre disse erindringene for leseren, i tråd med retorikkens fire grunnleggende stilistiske krav; korrekt språk og klar, høvelig og utsmykket stil (Bakken, 2014, s. 25). Grieg fremstår som en historieforteller: «Første gang jeg følte gleden ved å lese var mellem klokken fire og fem om eftermiddagen den 24. desember år 1900» (Grieg, 1945, s. 10). Det er en emosjonell og eventyraktig åpning som gir forventning om at det er mer i vente. Og sannelig møter vi litt lesemagi hele tre ganger i teksten. Språket i «Lesningens velsignelse» er lett, klart og tydelig, til tider muntlig, av og til høytidelig — det føyer seg etter innholdet som formidles. Inntrykkene forsterkes hos leseren gjennom emosjonelle uttrykk og bruken av kontraster i alle tre historiene — mellom ubetydeligheten og anerkjennelsen, frykt og lettelse, og til slutt i fengselet mellom den mørkeste fortvilelse og lykkefølelsen: «Hungerfornemmelsene, tobakkstrangen, isolasjonsfølelsen, engstelsen for mine kjære, uroen for fremtiden — alt svant for lykksaligheten ved igjen å holde en bok i min hånd» (s. 30).

Andre språklige virkemidler som bidrar til å skape en slags inderlighet ved teksten, er gjentakelse og skildringer, både alene: «og leste, leste» (s. 13, 31), og i kombinasjon: «bok, en deilig, tykk bok» (s. 30). De mange skildringene bidrar også til at leseren levende kan forestille seg handlingen. Også sitater bringer leseren nærmere på hendelsene. Stilistikken bidrar altså til å styrke både Griegs ethos og tekstens pathos, som vi skal se videre.

Ifølge Jacobsen (2000) var Harald Grieg en høyt aktet mann allerede i sin samtid både i kraft av sine personlige egenskaper og sitt virke. Grieg hadde nok derfor for de fleste en positiv innledende ethos, noe som er av betydning for at leserne i det hele tatt skal lese teksten. En forlegger må dessuten anses som kvalifisert til å kunne uttale seg om lesning. På den andre siden kan man samtidig spekulere i om han hadde en skjult agenda i å inspirere til lesning for å øke forlagets salgstall*. Den retoriske situasjonen styrker Griegs ethos i så henseende. Norge var akkurat blitt fritt etter år med okkupasjon, sensur og propaganda. Folk hadde for alvor fått kjenne på kroppen hva det ville si ikke å kunne se, lese og uttrykke det de ville. Således var dette det rette tidspunktet, aptum, for en forlegger å komme med en slik tekst.

Avledet ethos fremstår også som sterk. Det er så presise gjengivelser av historiene at de fremstår som troverdige. Jeg har også vært inne på tidligere at det er en slags inderlighet ved formidlingen av fortellingene som er tillitsvekkende. Videre synes det som om Grieg vil oss vel. Han ser på sin gjerning i Gyldendal som et kall: «og som aldri før stod det klart for mig at et skjønnere og mere takknemmelig kall enn å virke til bokens utbredelse blandt menneskene kan ingen ha» (s. 31).

«Lesningens velsignelse» har en sterk følelsesapell, pathos. Episodene er følelsesladete situasjoner som de fleste forbinder med mye spenning, på godt og vondt. Det tidligere omtalte emosjonelle og inderlige aspektet ved teksten vekker også følelser hos leseren. Grieg uttrykker selv de følelsene han vil formidle: «føle den samme inderlige fryd» (s. 16) og «Jeg kan ikke beskrive den lykkefølelse som fylte mig» (s. 30).

Som Bakken (2014) påpeker, bidrar mange frodige skildringer til å vekke følelsesmessig engasjement hos leseren. Grieg bruker også en del sitater, som bringer oss tett på hendelsene. Hendelsene trer tydelig frem for oss og vi er med Grieg i hans opplevelser, selv inn på det lille toalettet: «Og der, liggende på mine kne foran det brunmalte sete med katekismen opslått på lokket, leste jeg med dempet røst, men ikke uten foredrag, både budene, artiklene og trosbekjennelsen, alt sammen med tilhørende «det er», helt til siste side» (s. 23).

Er det ikke forunderlig vidunderlig hva en velskrevet tekst kan gjøre med deg? Når lesestunden opphøyes til noe hellig. Når kraften i det skrevne ord er så sterk at den har makt til å forandre verden — eller i alle fall din egen verdensanskuelse der og da. Når alt annet opphører å eksistere for en stund. Det er deg og ordene på papiret foran deg. Og ordene blir levende. Tar form. Farge. Lukt. Smak. Du ikke bare leser. Du sanser. Lever i teksten.

«Lesningens velsignelse» handler om gleden ved å kunne lese — og teksten selv gir leseglede!

Kilder

Bakken, J. (2014): Retorikk i skolen. Oslo: Universitetsforlaget.

Grieg, H. (1945): Lesningens velsignelse: et blad av en forleggers erindringer. Oslo: [s.n.].

Jacobsen, N. K. (2000): En forlegger og hans hus: Harald Grieg og Gyldendal. Oslo: Gyldendal.

Hvordan skrive en retorisk analyse

Retorikk – kunsten å overbevise!

Når du skal skrive en retorisk analyse, er det noen viktige momenter som må være med. Tenk over hva teksten egentlig er ment til å gjøre. Hva vil forfatteren med teksten, hva er budskapet?

Barack Obama er kjent for sine retoriske egenskaper

Appellformer
Når man vil overbevise en tilhører eller en leser, bruker man gjerne appellformer. I vår tale har vi tre forskjellige appellformer: etos, logos og patos.  Å appellere betyr å henvende seg til eller å oppfordre. Etos er knyttet til avsenderen og den tilliten mottakeren har til vedkommende. Jo større tillit en har til avsenderen, jo sterke er etos-appellen. Den andre appellformen er knyttet til selve teksten og hvor saklig og fornuftig den virker. Jo mer saklig og fornuftig teksten virker, desto sterkere er logos-appellen. Den tredje appellformen er knyttet til mottakeren og hvilke følelser som settes i sving når vedkommende møter teksten. Jo sterkere følelser, jo sterke er patos-appellen.

Etos – tillit
For at vi skal bli overbevist om noe må vi ha tillit og stole på den som overbeviser oss. Mottakeren vurderer – bevisst og ubevisst – avsenderens troverdighet. En person som uttaler seg om skolesystemet, vil ha større overbevisningskraft hvis han faktisk jobber eller er elev i skolen, enn hvis han ikke har noe med skolesystemet å gjøre. Etos er knyttet til avsenderen og hvilket forhold han eller hun klarer å etablere hos mottakeren. Gjennom en muntlig eller skriftlig tekst, kan avsenderens etos bli styrket eller svekket. Når vi vil overbevises om noe, er det mange elementer som kan ha betydning for troverdigheten:

  • Yrkesstatus eller spesielle kvalifikasjoner som gjør personen godt egnet til å uttale seg om et emne
  • Hvor godt forberedt personen er
  • Vise velvilje overfor mottakeren
  • Bruk av kroppsspråk
  • Språkbruk

Det er viktig å huske at etos ikke er noe teksten har. Etos er knyttet til avsenderen, den som taler eller skriver teksten. Punktene over er med på å styrke senderens etos.

Logos – fornuft
Appellformen logos handler om å overbevise gjennom bruk av fornuftige argumenter. For at en mening, en påstand eller et synspunkt, skal appellere til mottakerens fornuft, må den underbygges av gode argumenter. Når en tekst har sterk logos-appell, bygger den på kunnskap og viser til eksempler. En tekst virker mer overbevisende når argumentene som brukes, kan undersøkes, altså er basert på fakta eller andre opplysninger.

En tekst kan appellere til logos gjennom:

  • Å bruke eksempler
  • Å bruke saklig argumentasjon
  • Å kjenne til viktige motargumenter
  • Å vise til troverdige kilder
  • Bruk av fagord
  • Et godt skriftlig språk

Patos – følelser
Den som klarer å vekke engasjement eller følelser hos mottakeren – eller appellerer til patos – lykkes ofte bedre med å nå fram med budskapet sitt. Bruk av ulike språklige virkemidler kan vekke følelser slik at mottakeren blir interessert, forstår bedre eller til og med får lyst til å handle på bestemte måter. Når du skal overbevise noen om noe, kan det være klokt å forsøke å vekke engasjement. Du kan for eksempel:

Trump retorikk
Trump bruker ofte patos i hans taler
  • Si noe om egne følelser
  • Beskrive en følelsesladd situasjon
  • Knytte innholdet i teksten opp til egne opplevelser eller til felles opplevelser
  • Bruke gjentakelser, kontraster, språklige bilder og andre språklige virkemidler
  • Henvender du deg til felleskapsfølelsen og bruker pronomene vi, dere, oss
  • Ved bruk av retoriske spørsmål henvender du deg til fellesskapsfølelsen

Når du skal analysere en tekst eller en tale, vil du mest sannsynlig finne eksempler på alle disse appellformene. Det må med i analysen!

Kairos – tidspunktet
Hva er den retoriske situasjonen? Er det et innlegg i en pågående samfunnsdebatt? Er tidspunktet bra eller dårlig?

Argumentasjon
I retoriske tekster prøver forfatteren å få fram et poeng; og gjerne få deg over på samme side. Språkets funksjon er en sentral del av dette:
Språkets funksjoner
Hvilke språklige virkemidler bruker forfatteren i teksten, og viktigst av alt hvorfor (retoriske spørsmål, ironi, overdrivelse, underdrivelse..)? Blir noen ord gjentatt? Er teksten informativ (inneholder saklige opplysninger om et emne), ekspressiv (forteller først og fremst om senderes holdninger til et emne: jeg liker bananer) eller appellativ (teksten henvender seg til deg og prøver å påvirke mottakeren: du og dere er vanlig i appellative tekster). De fleste tekster inneholder flere enn én av disse språktypene.

Direkte eller indirekte argumentasjon
Når forfatterens hovedsyn kommer klart fram, er det brukt direkte argumentasjon. Eksempel: forby hele greia, russetiden er idiotisk, jeg mener russetiden burde avskaffes.

Når forfatterens hovedsyn ikke kommer klart fram, sier vi at det er brukt indirekte argumentasjon. Man gir da ofte paralleller til før og nå, og viser til at ting var bedre før – men sier det så klart ikke direkte.

Eksempel: Russetiden har utartet totalt i løpet av et tiår. Før var den faktisk et morsomt innslag om våren, med ungdommer som hadde kjepp, ropte sjikkelagge og laget russetog. Nå er russetiden blitt big business, drevet frem av kyniske profitører og preget av et maktovergripende hierarki. Her forstår vi at forfatteren ikke liker russetiden, men sier det ikke direkte.

Hva synes du om teksten? Hvordan får forfatteren fram budskapet? Hva synes du selv om saken forfatteren belyser? Diskutér og begrunn.

Kildeliste.

Se også et eksempel på retorikken til Donald Trump. Framstår han som troverdig?

Under følger elleve tips til hvordan du kan sette opp din retoriske analyse:

  1. Hvem er forfatter, hva slags tekst er dette og hva er tekstens hovedtema
  2. Kommenter tekstens kairos
  3. Hvem er målgruppa
  4. Hvem er avsender. Diskuter forfatterens etos
  5. Hvilke språkfunksjoner er dominerende
  6. Diskuter etos, patos og logos
  7. Diskuter og vis til språklige virkemidler. Hva slags funksjon har disse
  8. Direkte eller indirekte argumentasjon?
  9. Er det noe som ikke er med i teksten? Noe som ikke trengte å være med i teksten?Kunne noe vært bedre?
  10. Kommer forfatterens hovedsyn klart fram? Hva er din mening? Begrunn svaret
  11. Kildeliste

Retorisk analyse av «Du må ikke zzz»

Et eksempel på en retorisk analyse av «Du må ikke zzz»

Oppgave: Analyser teksten ved hjelp av omgrep fra retorikken. Kommenter hovedsynet.
eksempel på retorisk analyse

LIKEGYLDIGHET

«Du må ikke zzz» er et leserinnlegg publisert i Aftenpostens meningsorgan «Si;D». Avsenderen er Fredrik Haga (21) som er student ved Norges Handelshøyskole. Teksten er ment som svar til et tidligere leserinnlegg skrevet av Adrian Stålesen (18) i samme avis.

Teksten handler om dagens elever sin likegyldighet til nyhetsbildet, og hvor viktig gamle tekster er for forståelsen av verden i dag.

Overskriften «Du må ikke zzz» vekker interesse. Man får allusjoner til Arnulf Øverlands kjente dikt «Du må ikke sove» fra 1937. Overskriften er modernisert: Sove er byttet ut med zzz, dette gjør at man vil lese videre. Teksten er ekspressiv. Forfatterens holdninger til emnet er sentralt allerede i innledningen: «En stund mens jeg gikk på videregående tenkte jeg selv litt som Adrian, men innså etter hvert hvilke nyttige verktøy en får gjennom denne delen av norskpensumet på VGS». Pronomenet Jeg er gjennomgående i teksten, noe som er med på å gjøre teksten ekspressiv sammen med tekstens personlige preg: «Jeg er overbevist om (..)».

Senderen framstår som troverdig. I biografien kan man se at Fredrik Haga er student ved Norges Handelshøyskole, som er en prestisjetung skole hvor flere kjente næringslivsledere har avlagt eksamen. Han skriver at han selv også tenkte som Adrian, men at han «(…) etter hvert skjønte hvilke nyttige verktøy en får gjennom denne delen av undervisningen». Her forstår vi at senderen har god kjennskap til saken som diskuteres. Dette styrker senderens etos, vi blir overbevist når senderen framstår som en troverdig person.

Tekstens patos er sentral. Forfatteren henviser til den økte støtten til høyreekstreme partier i Øst- og Vest-Europa, og gir paralleller til Arnulf Øverlands dikt «Du må ikke sove», samt elevers likegyldighet til hva som skjer i verden. Ved bruk av slik skremselspropaganda blir leseren følelsesmessig engasjert i saken.

Fredrik Haga bruker både indirekte og direkte argumentasjon. Han innleder ved å bruke direkte argumentasjon: «Etter en stund (…) innså jeg etter hvert hva slags nyttig verktøy en får gjennom denne delen av norskpensumet på VGS». Her tydeliggjør forfatteren sitt syn på saken. Litt senere i teksten bruker forfatteren skjult argumentasjon. Han gir paralleller til den voksende støtten til høyreekstremisme i Øst-Europa og Arnulf Øverlands dikt. Kontrasten mellom disse er skjult argumentasjon.

Språket i teksten er enkelt og forståelig. Forfatterens hovedsyn kommer tydelig fram, og han bruker ulike typer argumenter – både direkte og indirekte – for å underbygge synspunktet sitt. Men til visse punkter overdriver Haga. Ved å blande inn den økte støtten til høyreekstremisme på grunn av økonomisk ustabilitet og fravær av kunnskap, går han litt for langt. Hadde han kommet med enda flere eksempler, ville sikkert teksten nådd fram til flere. For eksempel så skriver han at han skal gi «(…) ett, av uendelig antall mulige, svar på spørsmålet ditt om hva en norsk økonom kan bruke dette til den dag i dag». Hadde han kommet med enda flere, istedenfor ett eksempel (høyreekstremisme), ville nok teksten blitt enda bedre.

KILDER

«Grip teksten» Norsk VG3, av Dahl, Engelstad, Hellne-Halvorsen, Jemterud, Torp, Zandjani. Aschehoug 2015.