Novelleanalyse av «Grisen»

Grisen – novelleanalyse

Grisen er en novelle av Lars Saabye Christensen. Den ble utgitt i 2004 og var en del av novellesamlingen Oscar Wildes heis. Novellen ble filmatisert i 2008 og ble Oscar-nominert. Novellen hand ler om Asbjørn Hall, en eldre mann på 78 år som blir innlagt på sykehuset for operasjon i endetarmen. Før operasjonen ligger han tre døgn alene på et tomannsrom og blir kjent med sykepleierne, en av dem heter Marte, og henne liker han spesielt godt. Asbjørn har en tegning av en gris på rommet sitt, som han setter stor pris på. Da han senere våkner fra operasjonen er han ikke lenger alene. Asbjørn merker at bildet av grisen er borte. Han kontakter både Marte og legen sin om den fraværende grisen, uten noe resultat. Etter en stund blir den tomme plassen på veggen erstattet med en elg. Asbjørn synes den er heslig og ringer datteren sin, Mona, som er advokat. Mens Asbjørn venter på Mona tegner han en etterligning av den forrige grisen som hang på veggen. Asbjørn forteller Mona om nødvendigheten av at grisen er på veggen og at for han er dette en stor sak. Mens de prater kommer sønnen til Aslam og river ned tegningen Asbjørn laget som Mona hang på veggen. Mona diskuterer med Aslams sønn om foreldrenes rettigheter og etter hvert blir både leger og sykehusdirektøren innblandet i saken.

 

Hovedtemaet i novellen er kulturkonflikt. Det nevnes at Asbjørn er gudløs og en kyniker, mens Aslam og hans familie er muslimer. De fleste muslimer ser på griser som urene dyr, og har mye imot dem. Dette er grunnen til at de både fikk fjernet bildet og rev ned tegningen som Asbjørn lagde.

 

Novellen blir fortalt i kronologisk rekkefølge. Det følger Asbjørn fra han ligger på sykehuset, til den siste kvelden hans, hvor han endelig får snakket med Aslam på egenhånd. Den er skrevet i allvitende tredjeperson, mens den bare skildrer Asbjørns tanker og meninger. Novellen starter med en presentasjon av Asbjørn og forteller hvordan han aldri har hatt mer sykdom enn et par forkjølelser og litt tannverk. Etter dette skal han opereres og leseren kan merke ubehaget han føler for å skulle legges inn. Deretter blir novellen fortalt i kronologisk rekkefølge. Vi får høre hele historien, men får ikke en fullstendig løsning på problemet med grisen.

 

Handlingen foregår på sykehuset gjennom hele historien. Dette med å ha handlingen på kun et sted er typisk for noveller på grunn av all handlingen man skal få plass til på så få sider. Miljøet i historien virker heller sterilt som det ofte gjør på sykehus. «…det tomme feltet rett foran seg og den butte, skjeve kroken» (Grisen, 2004). Det er lite eller ingen pynt på vegger og dører, utenom denne lille tegningen av en gris. Utenom dette med bildet av grisen, og det sterile sykehuset er ikke miljøet skildret veldig detaljert.

 

Det er både innledning, hoveddel, høydepunkt og vendepunkt. Innledningen er forholdsvis kort. Den starter på begynnelsen av novellen, og fortsetter til Asbjørn merker at grisen er borte. Etter det begynner hoveddelen, der spenningen bygges opp. Dette starter når Asbjørn skjønner at grisen er borte. Høydepunktet er når Aslams sønn og Mona diskuterer saken om ubehag og hensyn. Vendepunktet er når Asbjørn snakker med Aslam om at Aslam har grønn stær, og ikke kan se den grisen, og dermed ikke føle noe ubehag, selv om sønnen has påstod at dette var tilfelle.

 

I novellen blir det brukt direkte personskildring. Christensen presenterer Asbjørn Hall til leseren med en gang. Utover i novellen får vi små karakteristikker om Asbjørn Hall, som at han ikke liker å være til bryderi, han blir sint hvis han blir forlegen og at han er et vanemenneske. Når man leser novellen for andre gang, har man fått med seg mange beskrivelser av hovedpersonen, og leseren oppfatter hvordan hovedpersonen snakker og oppfører seg på en annen måte. Personene rundt Asbjørn er ikke skildret veldig detaljert, men man får vite at Mona og Asbjørn ikke har et veldig nært forhold, og at Mona er en litt aggressiv person, med lite tid til overs for familie og at hun heller vil fokusere på karrieren sin. Alle personene er statiske, og forandrer seg ikke gjennom teksten.

 

Språket i novellen er ikke veldig enkelt- det er en del kompliserte ord- men er godt forståelig. Forfatteren bytter mellom bruk av lange og korte setninger. Det er mange replikker i forhold til handling. Måten det er skrevet på, gir en effekt av at fortelleren er en som kjenner Asbjørn og er på hans alder, ettersom en yngre person ikke ville brukt de samme ordene som «sentimental» og «kyniker». De språklige virkemidlene i teksten er symbolistiske, men blir skildret såpass godt, at leseren ikke må lese for mye gjennom linjene. Når Mona konfronterer Aslams sønn om grisen, sier han at folk må ta hensyn. Mona svarer med å spørre «hvilke hensyn tar du?». Aslams sønn har ikke rett til å si at alle skal ta hensyn til ham hvis ikke han vil ta hensyn til andre enn seg selv. En måte å tolke konflikten mellom Mona og Aslams sønn kan være å tenke at Mona representerer hele den humanetiske gruppen, og Aslams sønn alle muslimer. Hvis alle humanister, og eventuelt andre religioner skal ta hensyn til muslimer, kun fordi de har et annet perspektiv på ting, vil vi ikke klare å oppnå et sivilisert samfunn. Alle må tåle ubehag, om det betyr at en gris skal få henge på veggen, eller at koranen skal være tilgjengelig på biblioteket.  «Vår overbærenhet er en dyd. Uten overbærenhet vil alt rakne. Overbærenhet er limet som holder det dannete samfunn sammen.» (Grisen, 2004). Mona føler seg krenket over at Aslams sønn mener at man skal ta hensyn til hans far, og ikke Monas far, hvis glede burde veie like mye som Aslams ubehag for bildet. Når novellen når vendepunktet, blir leseren fortalt at Aslams operasjon for å prøve å fjerne den grønne stæren var mislykket. Ved å lese mellom linjene skjønner leseren at dette betyr at han fortsatt er blind, og aldri var i stand til å se den grisen, selv om hans sønn påstod at Aslam følte seg ubehagelig med grisen til stede. Dette med ubehag og konflikter kan også oppstå i andre religioner. Religionskonflikt er et vanskelig tema fordi ingen vil ta hensyn til hverandre, men forventer at andre skal ta hensyn til dem.

 

«En ting er å tro at du er på rett vei, noe annet er å tro at din vei er den eneste» sies det. Novellen om denne grisen bygger på et veldig kjent tema om religionskonflikt. Leseren forstår både Monas irritasjon over det fraværende hensynet som blir tatt til hennes far, og Aslams fortvilelse over denne grisen som han ser på som uren. De kan ikke begge bli tatt hensyn til, men man får variere hvor viktige ting er og ta det derfra. Grisen skildrer godt en av mange konflikter mellom religioner, og i likhet med virkeligheten, fant heller ikke Asbjørn, Mona, Aslams sønn og Aslam selv en løsning på det. Forfatteren viser leseren hvordan et så lite problem som en grisetegning opphengt på en vegg, kan skape overreagerende meninger, som fører til både uenighet og uvennskap. Teksten er relevant i dag fordi det foregår såpass mange religionskriger og konflikter fordi ingen tar hensyn til hverandre og hverandres tro. Saabye Christensen prøver å vise at mange av tingene folk oppfatter som ubehagelige er overvurdert, ofte fordi det man ikke vet har man ikke vondt av.

 

Kilder:

Intertekst (s. 322-333)

Novelleanalyse av «Det røde gardin»

Det røde gardin

«Det røde gardin» er en novelle skrevet av Amalie Skram. Den ble gitt ut i 1899 i novellesamlingen Sommer (1). Amalie Skram ble født i 1846 og hadde et kritisk syn på samfunnet hun levde i. Hun er kjent for å ha skrevet noveller som handlet om tabubelagte emner som kvinnenes rolle i samfunnet (2). Dette kommer fram i «Det røde gardin» som ble skrevet i den litterære epoken naturalismen. Noveller skrevet i denne perioden var ofte provoserende og beskrev virkeligheten på en grotesk måte. De hadde en tendens til å ende tragisk, dette er også noe vi finner i «Det røde gardin».

 

Novella starter med at en kvinne kjøper et nytt gardin til hjemmet sitt. Det var som at det luktet av lik og hun synes det ser fryktelige ut. Kvinnen er skeptisk til kjøpet, men hun trenger gardinet og tenker at det kommer til å «gjøre seg» til slutt. Hjemme finner hun ikke en passende plass å henge det, for mannen hennes kritiserer alltid hvor det er. Hun dør brått og mannen sørger. På slutten av novella får man vite hvordan gardinet endelig kommer til nytte.

 

«Det røde gardin» har en autoral forteller, hva som skjer skildres utenfra. Fortelleren er også allvitende, for den vet hva personene tenker. Det er en in-medias-res åpning, der leseren blir ført rett inn handlingen hvor kvinnen skal kjøpe et rødt flor på butikken. Novella er kronologisk og varer i noen dager. Den er kort, med kun handlinger, tanker og replikker. Miljøet blir ikke beskrevet og er derfor bare en kulisse. Men kvinnen i novella befinner seg først i en butikk, etter det forgår handlingene i hjemmet til ekteparet.

 

Det er få personer med, en kvinne, en mann og deres tjenestepike. De er beskrevet indirekte. Vi får ikke vite mye om dem, utenom handlingene deres og hva de sier og tenker. En kan lese at kvinnen er slank med brunt hår. På begynnelsen av novella er mannen nedlatende mot sin kone, men på slutten gråter han over hennes bortgang. Mannen i novella er dynamisk, for han endrer seg gjennom fortellingen.

 

Spenningen i novella bygger seg opp, for man lurer alltid på hva det er med det røde gardinet. Man må lese mellom linjene for å forstå hva novella egentlig handler om. Dette er med på å skape spenning, man må tenke seg om for å finne ut hvorfor novella er skrevet slik. I begynnelsen blir alt sett fra kvinnens øyne. Det kommer et vendepunkt når hun dør. Nå følges mannen som hovedpersonen. Det er en lukket slutt, for man lurer ikke på hva som skjer videre. Samtidig var slutten dramatisk og kontant. Den er åpen for leseren til å tenke på hva Amalie Skram ville fram til med novella.

 

Det er brukt flere symboler i novella. Både det røde gardin, lukten av lik og den grønne fluen kan være symboler. Forfattere bruker symboler for å uttrykke det de egentlig vil si i en tekst. Dette er gjerne brukt i tekster hvor temaet skulle gjemmes. I naturalismen var det populært å dekke over det man egentlig ville gjøre synlig. Man skulle være forsiktig med å beskrive forholdet mellom kvinner og menn, forskjellen på fattige og rike, seksualitet og døden. Amalie Skam skrev om alle disse temaene, men i noen tekster skulte hun innholdet symbolsk.

 

Det røde gardin kan symbolisere mannens og kvinnens ekteskap. Kvinnen prøvde hele tiden å henge gardinet opp på nye værelser. Men hennes mann var oppgitt, «fortvilet la han hodet tilbake og krenget det hvite i øynene ut». Kvinnen kommer med en lys idé, det står «hun hadde kastet det over kakkelovnskjermen, med et svakt forsøk på å ordne det litt dekorativt». Dette kan bety at kvinnen stadig prøver å ordne deres ekteskap på nye måter, men at mannen ikke ser hva som er galt og er oppgitt over henne.

 

I novella står det «hun selv fant det heslig og umulig». Kvinnen synes at ekteskapet deres er umulig å ha med å gjøre. I begynnelsen av novella synes hun at fargen på gardinet er giftig. Kanskje hun synes det samme om ekteskapet. Kvinnen ga opp det røde gardinet, «et par dager senere lå hun død om morgenen i sin seng». Hun hadde gitt opp ekteskapet og var kanskje så utslitt av å prøve å fikse det, at hun døde.

 

På slutten av novella ser mannen en flue, «plutselig oppdager han en mektig stor grønnlig flue, som under det røde flor krøp om på hennes bryst». Det kan tolkes slik at mannen brått får øynene opp for seg selv. Han er den mektige, grønne fluen som under deres ekteskap har holdt kvinnen nede. «Den måtte fjernes. Måtte», mannen innser hvordan han har vært mot sin kone. For å gjøre opp for seg, må han fjerne fluen fra hennes bryst.

 

Lukten av lik kan symbolisere at forholdet mellom dem er dødt. Kvinnen kjenner denne grufulle lukten av stoffet, hun vet at deres forhold ikke er slik det burde være. Det virker ikke som om mannen enser en ting, før mot slutten. Han skulle fjerne fluen fra kvinnens bryst og skar et hull i gardinet. «Det steg liklukt opp mellom foldene på det røde gardin». Da oppdager han også lukten av lik, han innser at forholdet deres ikke var bra. Men nå er det for sent å gjøre noe, for hans kone er død. Når ekteskapet deres er over og det røde gardin har kommet til nytte, forstår han også at ekteskapet deres var dødt. Etter dette ser en at mannen er dynamisk. Først var han arrogant og avvisende, men på slutten innser han hvordan han oppførte seg.

 

Gjentakelse blir brukt i novella. «Innhyllet i det røde gardin, som sluttet om hennes slanke legeme» og «sitt arme, kjære legeme», står det i novella. Et slakt og armt legeme kan bety at kvinnen er svak og liten. Gjentakelse understreker at kvinnen var svak. Hun var sårbar og stakkarslig med sitt arme legeme, mens det var mannen som hadde makt.

 

Konnotasjon er brukt i novella. Gardinet i novella er rødt. Rødt symboliseres med kjærlighet, følelser, hat, advarsel, fare og død. Alle disse ordene er sentrale i novella. Kvinnen ønsker nok at mannen viser kjærlighet til henne. Leserens følelser blir satt i gang, en kan få medfølelse for kvinnen, mens en blir irritert på mannen. Kvinnen føler hat mot sin manns oppførsel. Samtidig er det røde gardin en advarsel om at noe dårlig kommer til å skje. Slik kan en også se at frampek er brukt i novella. Rødt varsler fare. Hvis noe ikke gjøres for å redde ekteskapet deres, kommer det til å forgå.

 

 

Den litterære periode som novella er knyttet til er naturalismen. I «Det røde gardin» skrev Skram om ekteskap, kjønnsroller og død. Dette er naturalistiske temaer. Det var vanlig å bruke en autoral forteller og rette kritikk mot samfunnet i diktningen (2). I dette tilfellet kritiserer Skram måten kvinner i overklassen var underordnet mannen. Mannen og kvinnen i novella er mest sannsynlig fra overklassen, for de har en tjenestepike. Mannen i «Det røde gardin» bestemmer over sin kone. Når han er misfornøyd med hvordan gardinet ser ut, er kvinnen pent nødt til å ta det ned igjen.

 

Temaet i novella kan være kvinners rolle i overklassen på 1800-tallet. Dette var noe Skram skrev mye om, for hun var selv født inn i en høyere klasse og trivdes ikke i sine ekteskap; hun skiltes to ganger. Som kvinne i overklassen var man avhengig av mannens inntekt, for man hadde sjeldent jobb selv. Dessuten var det vanskelig å skille seg om man var misfornøyd med ekteskapet sitt. Det var ikke sosialt akseptabelt, da man tross alt levde godt under mannens beskyttelse og inntekt.

 

I naturalismen var det svært populært å skildre virkeligheten. Forfattere fra naturalismen var pessimistiske og trodde at alt var bestemt av arv og miljø (1). Kvinner kunne derfor ikke komme seg ut av denne undertrykte rollen i ekteskapet. Uansett hva de gjorde, ville det gå dårlig til slutt. Et godt eksempel på dette er at kvinnen i «Det røde gardin» dør. Novella er derfor både naturalistisk og deterministisk.

 

Jeg synes novella er skrevet på en interessant og spennende måte. Det er brukt mange symboler som på en måte «gjemmer» betydningen av novella. Ikke alle vil forstå novellas budskap om kvinners undertrykkelse. Man må lese mellom linjene, det er dette som gjør novella så spennende. «Det røde gardin» kan gi leseglede for dem som ønsker å gruble litt over innholdet. Første gang jeg leste novella, ble jeg sittende igjen med følelsen av å ha gått glipp av noe. Jeg måtte lese novella flere ganger for å forstå temaet.

 

 

Kilder:

(1) Gjengstø 2014. Det røde gardin, av Amalie Skam. Blogspot.no http://ellikkensbokhylle.blogspot.no/2014/03/den-rde-gardin-av-amalie-skram.html (26.09.15)

(2) Andresen, Øyvind m. fl. (2013): Signatur 3 Studiebok Bergen, Fagbokforlaget, side 291, 293 og 294

 

 

Novelleanalyse av «Vrak aldri åtsler»

Når sjalusien tar overhånd

Novellen «Vrak aldri åtsler» er hentet ut fra novellesamlingen Kvinnens lange arm som ble skrevet av Kim Småge i 1992. Kim Småge har skrevet en rekke romaner, to barnebøker og en ungdomsbok i tillegg til novellesamlingen. Fortellingene hennes handler ofte om handlekraftige og sårbare kvinner.

Hovedtemaet i Vrak aldri åtsler er sjalusi og kjærlighet. Novellen handler om Andreas Holme som blir funnet drept på en søppeldynge en lørdag ettermiddag. Det er jeg-personen som finner denne mannen, og hun velger å gå rett til politiet. Det viser seg at han er blitt slått til døde, men politiet finner ingen tegn til drapsvåpen på stedet. Videre utover i fortellingen kommer jeg-personen med mulige forslag og løsninger, og man kan etter hvert antyde hvem som har begått mordet.

Novellen har en personal synsvinkel og blir fortalt i jeg-form. Et eksempel på dette er: «Selv bryr jeg meg ikke så mye om verken lukt eller de sorte, feite fuglene på fyllinga. Sant og si er jeg litt fascinert av de griske kroppene som lever på åtsler». Dette gjør at vi kan sette oss dypere inn i historien og føler vi blir mer delaktig i handlingen. Vi får også en bedre skildring av alt jeg-personen gjør enn det vi hadde fått om fortellere hadde stått utenfor handlingen.

Novellen har enkel og god struktur. Den er bygd opp i kronologisk rekkefølge, men vi får av og til tilbakeblikk av det som har skjedd. Et eksempel på dette er: «Andreas Holme hadde vært død i ca. 24 timer. Jeg fant han klokken 17.00 lørdag. Altså hadde han blitt drept fredag klokken 17.00». På denne måten klarer fortelleren å holde leseren nysgjerrig slik at man får lyst til å lese videre etter svar.

Det tydelige vendepunktet kommer helt til slutt i fortellingen, hvor man innser at morderen er jeg-personen selv. For eksempel sier jeg-personen: «Menn liker kroppen min. Klart de gjør. Den er praktfull! Så praktfull at de glemmer det stygge ansiktet mitt. Når vi er alene. Ingen ber meg noen sinne ut». Dette i seg selv gir oss ingen mistanker om at hun er morderen, det gir oss heller et bilde på at menn er ivrig etter å ‘’utnytte’’ kroppen hennes til fordel for utseende hennes. Det som gjør det hele mistenkelig er når hun til slutt i novellen forteller at Andreas Holme var av de fettfrie slaget, som kunne vært av de mennene som utnyttet henne. «Han kunne vært en av de joggerne som skjærer av akkurat her og gir meg stunder fylt av ekstase. Mange? Nei, det er lenge siden. Det var bare en siste året. Bare en. Men han kommer ikke lenger, dessverre. Han skal flytte inn til en vakker dukke ved navn Sussi Berg». Den siste setningen får oss til å skjønne at Andreas Holme var den ene gutten som hadde flakset inn og ut av huset hennes det siste året for å gi henne stunder fylt av ekstase. Dette driver handlingen fremover, og gjør at man klarer å løse alle ledetrådene. Man skjønner at jeg-personen har drept Andreas Holme fordi han utnyttet henne og valgte Sussi Berg fremfor henne.

Vrak aldri åtsler er bygd opp av skildringer, tankereferat og handlingsreferat. De stillestående beskrivelsene og tankereferat preger fortellermåten mest. Handlingen foregår hele tiden inne i hodet på jeg-personen, og derfor er det ikke direkte tale i novellen. Man opplever historien som litt rotete og forvirrende, men dette nettopp fordi tankene til jeg-personen bare svirrer rundt.

I denne novellen får vi høre om tre personer: jeg-personen, Andreas Holme og Sussi Berg. Vi får ikke vite navnet på jeg-personen i fortellingen. Men siden handlingen kun foregår oppe i hodet til denne personen, blir vi likevel ganske godt kjent med henne. Jeg-personen er oppvokst på gård, og har et hjemmefirma hvor hun jobber med artikler til helsestudioer og skjønnhetssalonger. Som ett førsteinntrykk vil man tro at denne kvinnen er selvstendig og strukturert, men senere skjønner man at grunnen til at hun jobber hjemme er fordi hun har dårlig selvtillit. «Det passer meg å arbeide hjemme. Ute blant folk har jeg aldri trives, tanken på å sitte i for eksempel en av Postverkets luker, får kaldsvetten til å bryte fram». Dette viser at hun er en usosial og sårbar person. Andreas Holme er personen som blir myrdet. Han er 28 år, og en ivrig jogger. Vi får vite at han er tynn, at han har mange venner, og at han skulle flytte inn hos Sussi Berg samme helgen han ble drept. Sussi Berg får vi ikke vite mye om, men hun er likevel en viktig person i historien. Jeg-personen liker ikke Sussi Berg. Dette kommer tydelig frem når hun flere ganger kaller Sussi for en «liten og søt dukke».

Miljøet i novellen får vi ikke vite så mye om. Som jeg tidligere har sagt foregår handlinga i hodet på jeg-personen, og det er derfor naturlig at vi ikke finner så mye naturskildringer og andre skildringer av omgivelsene. Man kan likevel antyde at dette mest sannsynlig er på en årstid uten snø. Dette vet vi fordi man antakelig ikke velger å putte et lik på en søppeldynge midt på vinteren.

Språket i teksten er et friskt og radikalt bokmål. Setningene er korte og tidvis enkelt oppbygd. «Men det var det ikke. Det var lørdag. Ganske fiffig tenkt av morderen. Dette med helg altså», er et av flere eksempler i teksten. Dette gjør at novellen får et mer muntlig preg over seg. Det er også med på å gjøre historien enda mer spennende, fordi man automatisk ‘’øker tempoet’’ når man leser korte og konkrete setninger.

Analysen har vist at temaet ‘’sjalusi og kjærlighet’’ er det hele novella handler om og bygger opp under. Den handler om det er å være kvinne og bli brukt av andre menn for at de skal bli tilfredsstilt. Den handler også om det å være forelsket, men og bli dumpet til fordel for en annen kvinne. Jeg forstår det slik at jeg-personens hat til Andreas Holmes forhold til en annen kvinne, har vært så stort at hun ikke har sett noen annen utvei enn å drepe han. Personlig får man forståelse for jeg-personen. Men hvorvidt dette er en godkjent måte å løse sjalusi og problemer på, er en helt annen sak.

Novelleanalyse av «Falle frå kvarandre»

En forsinket reaksjon

«Før var eg alltid redd for at ting skulle losne frå kvarandre» er den første setningen i novellen «Falle frå kvarandre» av Lars Petter Sveen. Novellen er en del av novellesamlingen «Køyre frå Fræna», som også var Sveens første publiserte novellesamling. Mange av novellene handler blant annet om uvennskap og sorg. I denne novellen er sorg, og det å la sorg gjøre sitt etter en traumatisk opplevelse, sentrale deler av tekstens tema.

Novellen handler om en ung mann, som satt bak rattet i en bilulykke. Som følge av ulykken er han lam under hofta, men kompisen Thomas overlevde ikke ulykken. Nå er den unge mannen i rullestol, og legene sier at det ikke blir så lett å få føttene hans til å funke igjen. For å hjelpe den unge mannen å føle seg bedre har han fått en bok fra en psykolog som heter «Feel your fear – And live with it!». Han leser den, og siterer den flere ganger i løpet av novellen. Resten av novellen handler om den unge mannens liv etter ulykka. Han beskriver vanskelighetene ved å være i rullestol, besøk han fikk fra vennene sine på sykehuset, begravelsen til Thomas, og en konfrontasjon med kjæresten til Thomas. I tillegg får vi vite hvordan han nå blir behandlet av vennene sine, Thomas sine foreldre og hans egne foreldre.

Handlingen pågår ikke kronologisk. Det er jevnlige skift mellom verbene i presens og preteritum, i tillegg til bruk av tilbakeblikk. I innledningen får vi vite om bilulykken, tilstanden til fortelleren, pratene han har hatt med psykologen, og boka som han er opptatt av. I hoveddelen reflekterer fortelleren over livet etter ulykka, han tenker på en gang han var med Thomas, og vi får vite mer om hvordan folk i livet hans behandler ham. Det eneste som kan regnes som novellens klimaks i handlingen er når fortelleren blir konfrontert av kjæresten til Thomas. Det er verdt å nevne at deler av novellen, de delene som er i presens, dreier seg om hovedpersonens dypere refleksjoner, men disse delene er ikke en del av novellens konkrete handling. Som avslutning forteller jeg-personen faren om konfrontasjonen han hadde med kjæresten til Thomas.

Novellens handling får vi vite av hovedpersonen, så vi sier at novellen har en personal synsvinkel. Virkningen vi får av dette, er at vi får vite mer om hans følelser, og om hvordan han reagerer i sine egne tanker mens sentrale deler av handlingen pågår. Samtidig får vi ikke ett ordentlig innblikk i hans svakheter før de siste setningene. Vi kan derfor si at han er uærlig, både mot seg selv og mot oss som lesere.

Fortelleren virker uberørt av hele situasjonen han har havnet opp i. Han synes selvfølgelig det er leit at han har mistet følelsen i bena, men det virker ikke som han er så rystet over at Thomas er død, og at det var til dels hans skyld. Han er unaturlig opptatt av boka han har fått av psykologen, og han siterer den i flere sammenhenger, ofte for å forsikre seg selv om at det går bra med ham. Det går så langt som at han siterer boka for å begrunne at han er ett bedre menneske nå enn før ulykka. Til tross for dette, på grunn av den generelle måten han tenker og oppfører seg, virker det som han egentlig ikke er mentalt frisk. Vi får en følelse av at han bruker boka som en midlertidig løsning for å føle seg bedre, men at det gjør mer skade enn nytte.

I novellen blir Thomas skildret gjennom ett tilbakeblikk. Hovedpersonen og Thomas var på biltur sammen, og Thomas sovnet. Han lagde rare lyder i søvne, og hovedpersonen vekte han opp. Vi får vite litt mer om Thomas, for eksempel at han skulle ønske at drømmer gikk i oppfyllelse. I andre deler av novellen får vi også vite at det egentlig ikke var så mange som kjente Thomas, til tross for at det var så mange i begravelsen hans.

De andre vi møter i løpet av novellen er foreldrene til hovedpersonen, kjæresten til Thomas og hovedpersonens venner. Disse karakterene viser lite omsorg for hovedpersonen, til tross for at det sier seg selv at han trenger støtte og kjærlighet for å komme seg gjennom en så tragisk hendelse. Kjæresten til Thomas viser sinne mot ham, det virker ikke som vennene hans er særlig glad for at han er i live, og foreldrene hans viser ikke kjærlighet og omsorg, de er mer opptatt av at han må be om unnskyldning fra Thomas sine foreldre. I tillegg er ingen av karakterene, bortsett fra Thomas, navngitt. Alt dette fører til at det virker som om personene i novellen er en del av et felleskap, og at felleskapet straffer hovedpersonen ved at han blir utestengt fra dette felleskapet.

Et annet mer uvanlig virkemiddel er at det er lite spenningsoppbygging i løpet av handlingen. Det eneste man kunne regne som et klimaks er når fortelleren blir konfrontert av kjæresten til Thomas, men til og med når dette skjer virker hovedpersonen underlig rolig. Vi får ikke en beskrivelse av hva kjæresten sier, vi er fortsatt inne i hovedpersonens tanker, og han tenker spesielt mye på at hun sa at han ikke eide skam. Han henger seg oppi at hun sa at han ikke var skammet over det som har skjedd, og han er enig, men han synes egentlig at det ikke er en moralsk gode å føle skam, for da tenker man bare på fortiden og ikke fremtiden. Dette kan være et virkemiddel ment for å fremstille hovedpersonen som om han er i sjokk og egentlig ikke forstår seriøsiteten av det som har skjedd, for å beskytte seg selv mot smerten etter ulykken.

Noe som er veldig viktig er de tre siste setningene. Fortelleren responderer på det faren har sagt, at foreldrene til Thomas ikke har det så lett. Først tenker fortelleren, «Eg er ikkje lenger redd for at ting skal falle frå kvarandre», som er en gjentakelse av novellens første setning. Så forteller hovedpersonen faren at han kan forstå at Thomas sine foreldre har det vanskelig, han har det heller ikke så lett. Gjentakelsen viser hvordan hovedpersonen føler at han har mistet alt, han er ikke lenger redd for å miste noe, fordi han har ingenting igjen. I de neste setningene viser han svakhet foran faren, selv om han har hele tiden ikke vist noe tegn på at han har det vondt. Nå viser han at det egentlig ikke går bra, og at han trenger litt kjærlighet og omsorg, noe som verken foreldrene eller andre folk i livet hans har vist han.

I slutten av novellen klarer hovedpersonen endelig å akseptere at det egentlig ikke går bra med ham, og at han trenger hjelp og støtte fra familien for å komme over den svært smertefull opplevelse han har vært igjennom. Vi kan si at han endelig gir seg selv lov å sørge over at Thomas er død. Det er i dette øyeblikket han ikke er i sjokk lenger, og går over til det andre stadiet av sorg, skyldfølelse og smerte. Det er selvsagt vanskelig for han å måtte gå gjennom dette, men det er nødvendig for at han skal føle seg frisk etter en så tragisk opplevelse.

Analyse av Veslebror og Karlson

Analyse av Veslebror og Karlson.

Erna Osland har skrevet novellen Veslebror og Karlson, hvor vi får møte Karl og hans lillebror Veslebror, samt deres mor.

I denne novellen er fortelleren representert av Veslebror, i tredjeperson. Veslebror og Karl deler et soverom, mens mor ligger på et annet rom. Hver kveld, etter deres kveldsbønn, får veslebror beskjed om å komme å vekke mor hvis Karl blir urolig, noe han ofte blir. Tematikken i novellen er trolig en såkalt moderne familie, hvor mor er alene, og de utfordringene denne oppgaven bringer med seg.

Innledningen til novellen er presenterende. Leseren får vite at det er en sønn og en mor som kommer og brer på sønnen sitt sengeteppe hver kveld. Man får også presentert at det ligger en problematikk i disse rutinene, fordi første setning i novellen er ‘’ Kvar kveld må han be om tilgivning. ‘’ Noe som kan tolkes som at det er noe denne sønnen har dårlig samvittighet for, og noe han selv føler han trenger en tilgivelse for, kanskje av sin mor, eller kanskje av gud? Første avsnitt av novellen preges av sjalusi, hvor Karl, Veslebrors eldre bror, får mest oppmerksomhet av moren, selv om det er Veslebror som er minst.

Handlingen i denne novellen blir drevet frem av den hyppige bruken av patos i teksten, hvor forfatteren appellerer til leserens følelser, med å skape en sympatifølelse for alle tre karakterene i novellen, mor, Veslebror og Karl. I andre avsnitt blir Karl fremstilt som en stor gutt, med spesielle behov som kan tolkes som eventuelle sykdommer som fører til at aldringen ikke vokser i takt med hans kropp. Dette kommer tydelig fram i følgende setning i novellen:

‘’ … Han smiler og viftar med armana som er altfor lange, også etter at han har lagt seg. Han smiler og veiver mot mora så ho må gripe hendene hans som er like store som hennar. ‘’

Disse to setningene er trolig skrevet for fremstille Karl som et lite barn i hodet, samtidig som han er stor i kroppen. Bruken av patos fører til at forfatteren skaper en viss sympatifølelse for Karl, mens man samtidig får sympati for mor, som blir fremstilt som ynkelig og usikker på hvordan hun skal håndtere Karl, noe som kommer tydelig frem i setningen ‘’ … Karl merkar det. Han ventar på det, for han smiler straks mora begynner å skjelve. ‘’ I denne delen av novellen kommer det tydelig frem at det er et maktforhold mellom mor og Karl, hvor Karl har et klart overgrep. Veslebror blir fremstilt som en observatør av maktkampen som foregår mellom hans psykisk hemmede bror og hans mor, noe som ser ut som det går veldig inn på Veslebror psykisk.

Novellen når sitt klimaks når Veslebror våkner på natten av at han hører lyder fra vinduet. Det betyr fare, og Veslebror reagerer så straks han ser Karl stå å prøve å bryte seg ut av vinduet som moren har knytt igjen med et bånd. I det øyeblikket det går opp for Veslebror at Karl klarer å få opp båndet, løper han og henter mor. Mor reagerer raskt, og får stoppet Karl fra å gå ut på taket. Det kommer tydelig frem i teksten at dette har skjedd før, spesielt i setningen ‘’ …  Ho roper ikkje, for ho veit at det får Karl til å skunde seg enda meir. ‘’

Her skjønner leseren at Karl har prøvd å komme seg ut på takene utenfor vinduet lenge, og at dette er vanlig på nattestid. Mor får Karl inn på rommet igjen, og knyter et nytt og tjukkere band på vinduet, hun legger Karl ned, og ber fortelleren i novellen, Veslebror, om å komme inn å varsle henne hvis Karl blir urolig igjen.

Novellens avslutning kommer når Veslebror ikke har hørt at Karl gikk ut på taket når han var sovnet, falt ned fra taket og døde. Dette er en åpen slutt, som lar leseren selv få bestemme fortsettelsen på novellen. Siste setning i novellen ‘’ … Etterpå er det tid for Veslebrors bønn, nesten lydlaus, som eit hikst berre, frå det store, svarte han har inni seg. ‘’ Det store svarte, som tidligere i teksten ble presentert for leseren som noe Veslebror refererer til som morens hikst, som han har hørt at kommer fra store svarte hulll, noe han ikke forstår før Karl er død. Dette kan muligens tolkes som at moren allerede har mistet noen andre, kanskje de to barnas far, eller sine egne foreldre, eller kanskje hennes svarte hull kommer fra fortvilelsen over å være aleneforsørger for et barn med spesielle behov, og følelsen av å ikke strekke til, noe mange foreldre kan kjenne seg igjen i, så spesielt dette gjør foreldre til en målgruppe for denne novellen.

Novellen er fremstilt med synsvinkelen tredjepersons-forteller, som i denne novellen er Veslebror. Det er sentralt i teksten at Veslebror føler sjalusi ovenfor sin eldre bror, som til tross for sin alder allikevel får mest oppmerksomhet fra deres mor, og det kan være en av de sentrale hovedgrunnene til at teksten er fremstilt fra Veslebror sitt synspunkt. Tredjepersons-forteller virker som en ganske ung gutt, som har fått på seg for mye ansvar med å ha en psykisk hemmet bror, og dette går utover hans forhold til sin mor, noe som kommer frem når tredjeperson forklarer at han ikke får lov til å ligge i moren sin seng, fordi det er her hun føler at hun kan være seg selv. Når det i novellen kommer frem at Karl har kommet seg ut av vinduet, og Veslebror står nede på gaten sammen med sin mor, kommer det man kanskje kan oppfatte som en skyldfølelse fordi sjalusien muligens har tatt overhånd i det øyeblikket Karl fikk opp vinduet på soverommet.

‘’ Hørte han ikkje lyden av vindauget som gjekk opp? Hørte han ikkje at Karl lo? Undrast Veslebror der nede på det mørke fortauet mellom husa. ‘’

 

Her gir forfatteren leseren sjansen til å selv tenke seg til om Veslebror faktisk hørte dette, noe han trolig gjorde, men forhindret ikke at Karl gikk ut på taket, kanskje fordi han innerst inne var drevet av sin sjalusi ovenfor broren, og la skylden over på Karl for at moren hadde de sorte hullene han hørte hikstene hennes kom fra om natten.

Karakterene i novellen oppleves som statiske. De forandrer seg ikke betydelig i løpet av novellen. Den markante hovedpersonen av de tre karakterene i teksten, er Veslebror. Dette er for å få skrevet novellen fra hans synspunkt, slik at sjalusien han føler kommer tydelig frem og får spille en sentral rolle i leserens oppfatning av teksten, og kanskje for å vise hvordan et ujevnt søskenforhold kan påvirke en hel familie.

Miljøet rundt den lille familien er tydelig en storby, hvor husene står tett, slik at takene er nære nok til at man i teorien skal kunne gå på dem uten å falle ned. Dette er det som fører til Karls død, noe som er sentralt for forståelsen av novellen. I tillegg til det ytre miljøet, har den lille familien også et miljø i sitt eget hjem, som er påvirket av makt, følelsen av håpløshet fra moren sin side, og sjalusi, som Veslebror føler ovenfor Karl. Dette hjemmemiljøet er helt sentralt for hvordan situasjonen i den lille familien blir tolket av leseren.

Denne novellen er preget av patos. Forfatteren prøver å få novellen til å spille på leserens følelser. Setningene er korte og direkte for at teksten skal oppfattes som intens og spennende, noe korte setninger medvirker til. Stiltonen er skarp og intens, muligens for å klare å holde leserens interesse oppe gjennom hele novellen. Målgruppen til Osland er muligens ungdom og voksne, gjerne foreldre med psykisk hemmede barn, som kan kjenne seg igjen i familietematikken som vises jevnt gjennom hele novellen. Vanskelige familieforhold er vanlig i dag, og dette vil da være et sårt og vanskelig tema for mange, og en novelle som Veslebror og Karlsson vil kanskje hjelpe noen med å sette mere ord på hvordan en slik type situasjon egentlig er. Grunnen til at denne målgruppen blir antatt som representert i novellen, er på grunn av hvor mye leseren selv må tenke, og den åpne slutten på novellen.

Symbolikken som brukes i novellen kommer frem når setningen ‘’ … Ser den store broren som ligg der som ein fugl med vengene ut, lange armar ut til sida.’’ Refererer til en tidligere tanke Veslebror hadde, hvor han ser at Karl ikke strekker ut hendene når han balanserer bortover takene, fordi Veslebror antar at Karl ikke er redd. Men han ligger med armene utstrakt på bakken, som en fugl som for sent skjønte at han skulle dø. Fuglen representerer trolig Karls følelse av frihet i det øyeblikket han gikk ut av vinduet, og kanskje følte han at han kunne fly når han falt ned fra takene.

Tematikken i novellen ble i starten av denne analysen presentert som en såkalt moderne familie, hvor mor er alene, og de utfordringene denne oppgaven bringer med seg. Det kommer tydeligere frem senere at sjalusi og forhold mellom mor og sine barn spiller en mere sentral rolle i novellen enn først antatt. Sjalusien Veslebror følte, førte trolig til Karls død, og er kanskje forfatterens måte og presentere hvor farlig sjalusi kan være. Novellen er trolig hentet fra Karlsson på taket. Den kan tolkes som at historien om Karlsson, er det som skjedde etter at Karl døde. For å fylle det sorte hullet etter Tapet av sin bror Karl, skaper Veslebror en fantasivenn, Karlsson, som lever på taket, og er en etterligning av Karl, som en livlig og gøyal gutt, som har opplevd verden.

Novellen er trist, og som nevnt tidligere, bruken av patos er sentral i novellen, og gir leseren sympati for karakterene, som igjen fører til at novellen oppfattes som mere personlig. De fleste har lest Karlsson på taket, og har et forhold til denne glade gutten, som her blir fremstilt som et barn med en psykisk lidelse, noe som kan skape reaksjoner til novellen, og leseren må tolke teksten på sin egen måte, ut i fra om man selv forbinder denne novellen med Astrid Lindgrens Karlsson på taket.

Virkemidler brukt i Blues av Jan Kjærstad

Obs. Det er viktig at du har kunnskap over alle virkemidler før du bruker denne listen.
Virkemidler brukt i novellen Blues av Jan Kjærstad.

•Personkarakteristikk
Jenta: selvsikker, pen, ung, urban, ser ned på enkle Norge, og skryter av livet i Paris, behersker t-banen, tar feil bane i lille Norge (2 ganger), tar feil av personene, paradoks!, avvisning av en kunnskapsrik og interesant kunstner, dynamisk, nedlatende, fordomsfull til og ta en innsikt, kunnskapsløs.
Eldre mann: Jøde/signøyer, slitte klær, blå hender, kunnskapsrik, konsentrasjonsleir, selvmord, utadvent, god på kunsthistorie, alluderer til bibelen, innviterer til nattverd, god, flerdimensjonal, dynamisk? (begrunn hvorfor han assosiaseres med Jesus).
Gutt: arisk, kjekk, atletisk, smilet av mannen som forteller at han har vært i konsentrasjonsleir, nazist og rasist.

•Fortellerteknikk
Ekstern forfatter, delvis allvitende, ytre forkusering på den eldre mannen og gutten, indre forkusering på jenta, objektiv forteller.

•Språk
Blues (knyttes til slave, undertrykkelse og rasisme), blå (kald farge, kaldt samfunn, Picassos blå periode, hendene til mannen er frosne og blå, klærne til gutten er blå).  Blåfargen blir en metafor på det kalde samfunnet.

Samfunnet er rått, kaldt og dystert.
Blues er en sørgmodig musikk og det er en metafor på de undertryktes sorg.
Knivsåret konnoterer til vold, undergrunn –> bilde på undergrunnen til menneskeheten. Vei valg, retning i livet, det å være på rett eller feil spor.
Odelsrunde –> nazistsymbol. Blå atmosfære – rødfargen(metafor) Røde vogner, røde lys, rødt sår, rødvin =symbol på blod, død, kjærlighet. Det røde blir en kontrast til det blåe som knyttes til uteliggerens død.

•Vekt
Verdien til mennesket blir veid og målt (metafor).
Mene, mene tekel – allusjon, advarsel 1 om en endelig dom.
Advarsel 2: skilt.
Advarsel 3: mannens bekymring.
Dystopi= tviler på menneskeheten, framtiden ser mørk ut. Nattverden blir alludert til Da Vincis maleri.
Likt på maleriet: En god mann inngir et måltid. Døden venter ham. Noen skal foræde ham. Felles måltid: ost, loff, seks flasker vin. Mennesker som er samlet på en benk.
Ulikt: mannen og måltidet avsises.
Likt: mannen blir forådt og sannsynligvis dør.
Avvist på grunn av fordommer og rasehat. Dette kan kobles til Jesus fordi han var jøde, den som ga oppreisning til de underfrykte.

Kronologisk tilbakeblikk, frampek/advarsel= jenta er på feil spor.
Konflikt: fordommer vs virkelighet,
Vendepunkt: Jenta er på feil spor, innsikt i egne fordommer, hun har tatt feil, finner ut av hvem gutten egentlig er, skjønner mer hvem mannen er.  Dette er også et høydepunkt.
Tempoet er en blanding av normal og sakte. Showing. Avslutningen er åpen, avklarende avslutning.