Essay om det norske språk

Norsk språk i 2050

Se for deg en lang stige. Denne spesielle stigen er uendelig lang, og på en av de første trinnene finner vi urnordisk. Det siste trinnet kjenner vi ikke til ennå, for denne delen av historien har til gode å bli skrevet. Slik starter reisen på det vi i dag kjenner som norsk. Språket jeg skriver er norsk, og det er det språket jeg snakker. Måten jeg snakker på er annerledes enn måten min morfar snakker på. Men hvorfor er det slik? Hvorfor har språket endret seg så mye, og hvordan vil dette ende? Hvordan vil mine barnebarn i 2050 snakke og skrive, til forskjell fra meg?

 

Et av de første trinnene, som jeg nevnte, er urnordisk. Dette finner vi i historien mellom 200-700 e.kr. På denne tiden utviklet språket seg sakte, men sikkert. Spesielt skriftspråket, runealfabetet, var gjennom en synkopetid; som vil si et sammenfall av bokstaver. Rundt 800 e.kr. finner vi det neste trinnet på stigen. Den norrøne tiden var i gang. Språket, kulturen og litteraturen blomstret for fullt både på Island og i Norge. Da Norge ble kristnet på begynnelsen av 1000-tallet, ble det latinske alfabetet gradvis innført. Og i denne takten fortsetter den norske språkhistorien. Språket vårt har vært påvirket fra mange kanter og hold, men kanskje ikke i så stor grad som det er påvirket i dag.

 

Generasjonen med dagens ungdom snakker et språk som ikke bare er påvirket av engelsk, men også en lang liste med andre språk. I takt med globalisering har innvandringen til Norge økt. Norsk er ikke bare lengre norsk. Alt er tilgjengelig kun et tastetrykk unna, noe som gjør at språket vårt er i konstant bevegelse. Mister vi språket vårt på grunn av dette? Hva er egentlig et språk?

 

Definisjonen er ifølge det Store Norske Leksikon: ”Språk er som et system av regler for dannelse av ytringer som er felles for en gruppe mennesker”. Med andre ord er norsk et språk uansett innhold, så lenge alle er med på endringene som skjer. Altså at brukerne av norsk kan kommunisere med hverandre, og ytre meningene sine slik at de blir forstått. Men som definisjonen forteller oss er det også noen regler vi må forholde oss til. For det er slik at vi har regler som styrer valg og bruk av ord. Når ord får en spesiell sammenheng, det er da vi forstår hverandre.

 

Reglene er til stede når vi kommuniserer med hverandre, men noen vil også si at regler er til for å brytes. Engelsk infiltrerer ikke bare norsk i form av ord, men også i form av uttrykk. Det engelske skriftspråket har andre regler enn hva det norske har. Når dagens generasjon unge velger å uttrykke seg ved hjelp av engelske ord og uttrykk, bryter de også en del regler. For eksempel hørte jeg et intervju med Julie Bergan på radioen i dag morges. Bergan skal varme opp for Justin Bieber, og ble i den forbindelse intervjuet om dette. Da hun skulle understreke enkelte setninger valgte hun å slå over til engelske uttrykk, som for eksempel: ”If you know what I mean” og ”My nerves got me going like..”. Dette var uttrykk hun egentlig ikke trengte å bruke for og gjøre seg forstått, men hun valgte allikevel og ”slenge” de på ved setningslutt. For henne er det sikkert bare en vane, men hun er ikke alene om det.

I løpet av språkhistorien har det foregått forkortelser i språket, som synkopetiden, for å forenkle språket. I denne delen av historien velges det og både forkorte ord, men også å forlenge setninger. Er ikke det litt motstridende?

 

Hvorfor språket har endret seg, kan man kanskje også forbinde med hvordan menneske utvikler seg. Andre levesett og nye verdier har mest sannsynlig noe å si. Forskjellene i samfunnet har begynt å viskes ut, og globalisering skjer rundt hele Ola Nordmann. Og det mest fremtredende språket tilhører noen av verdens mektigste land, nemlig engelsk.

 

Engelsk er det språket som blir snakket når vi unge ser på idolene våre. Engelsk er det språket vi hele tiden hører på TV, i filmer og på radio. Man skal ikke mange årene tilbake i tid før dette ikke var like vanlig. Se på min morfar for eksempel, han var nærmere 20 år da fjernsynet ble allemannseie i Norge. Før dette var det de eldre generasjonene og radio som var påvirkningen av språket til de unge. Sammenligner man med 2016, så er vi omgitt av TV, internett og radio på flere forskjellige språk, men spesielt engelsk. Da er det kanskje ikke så rart at bevegelsen i språket har gått fra en noe lavere frekvens, til en tiltagende frekvens. Frekvensen på nye innputt i språket er satt i høygir.

 

Det er da man kan begynne å tenke på fremtiden. Jeg ser forskjellen på min morfar og meg. Hvordan vil jeg se forskjellen på mine barnebarn i 2050? Vil det være de samme forskjellene som det er i dag, eller vil språket fortsette i frekvensen som har blitt satt, og utvikle seg til noe enda mer ugjenkjennelig? Kanskje beveger språket seg fra norsk til engelsk? Da vil ikke språket være ugjenkjennelig, men heller ikke det vi kjenner i dag.

 

La oss spole tilbake til definisjonen på språk, hvor det var snakk om regler som er satt sammen for en felles gruppe mennesker. Hvis vi fortsetter å endre innholdet i språket, og nye generasjoner tilpasser seg holder vi oss innenfor definisjonen av språk. Det vil med stor sannsynlighet være norsk i deres øyne. Til tross for at det ikke er det i tidligere generasjoners øyne. Stigen jeg refererte til tidligere er uendelig lang. Den er så lang at vi ikke vet når det siste trinnet er nådd. En ting er sikkert, akkurat som utviklingen av homo sapiens sapiens, og visdomstannen som er på vei bort, fortsetter språket å utvikle seg.

Eksempel på et essay

Oppgave: Skriv et essay om kroppspress i dagens samfunn.

«Vær deg selv». Hvor mange ganger har jeg hørt akkurat det? Tjue, hundre eller tusen? Ikke vet jeg, men det er utallige ganger. Russekortene er preget av sitater som «be yourself», «don’t let anyone judge you» og «don’t be pressured» på engelsk selvfølgelig, for norsk – det er ikke kult nok. En gang var jeg på besøk hos en venn, og på veggen i huset hans, over tv-en, var det store bokstaver som stavet ordet «HOME». Er vi blitt så dumme at vi trenger bokstaver på veggene for å fortelle oss når vi er hjemme? Eller har vi slike bokstaver kun fordi alle andre har det, selv om vi godt vet at vi er hjemme?

 

Broren min er russ i år. Utallige timer har gått til påsying av merker på de svarte buksene. Alt måtte være perfekt, helt ned til siste detalj. Men det han brukte mest tid på var russekortet. Her måtte til og med jeg trå til. Jeg fikk klare instrukser:  Morsomt, gjerne satirisk og kult. Men en annen ting som også var viktig var at det måtte ikke skille seg ut. Han endte opp med et bilde av seg selv som et lite barn og en vits som nedsetter kvinners posisjon i samfunnet. Hvorfor? Jo, fordi resten av klassen hadde det samme, og det ble dermed normen. Det er utrolig hvor mye penger han og medelevene bruker på russetiden. «Alle gjør det jo», får jeg til svar når jeg spør. Men hvorfor må man alltid følge etter alle andre? Kanskje jeg ikke vil være russ, hva ville skjedd da? Ville jeg blitt personen som ingen likte, kun fordi jeg ikke hadde på meg de røde buksene som alle andre og brukte buksene som unnskyldning for å gjøre de mest barnslige tingene et menneske kan komme på? Motepress finner man ikke bare i russetiden, men tenk hvor greit det hadde vært da. Kun motepress en gang i livet!

 

Min farmor følger alltid med på mote, selv om hun har fylt sytti år. Hun elsker å ta på seg fine klær på lørdager for å gå og handle på den lokale Rimi-butikken. En gang sa hun til meg at hun tenkte på å tatovere brynene sine. Jeg sa at det kanskje ikke var den beste ideen, fordi de er like fine som de er. Hvorfor jeg egentlig sa det, vet jeg ikke. Hun har jo ikke så spesielle fine bryn, tror jeg, jeg bryr meg ikke noe særlig om hvordan bryn skal eller ser ut til vanlig. Men det er vel ikke så rart at hun tenker på å endre brynene, hun er jo sytti år, og bryn – som resten av kroppen – forfaller når man blir eldre. Kanskje jeg bare sa det fordi jeg ikke ønsker at min farmor skal gå rundt og være misfornøyd med noe som ingen merker uansett. Dette vet jeg ikke, trolig kommer jeg heller aldri til å finne et nøyaktig svar på hvorfor jeg svarte som jeg gjorde. Men jeg er sikker på at jeg reddet henne fra et par flaue episoder i framtiden. Kanskje det er personer som farmor som gjør at vi har motepress og kroppsfiksering? De alle er opptatt av ting kanskje ikke alle legger like mye merke til. Hvor mange legger egentlig merke til for eksempel skoene en person har på seg?

 

Vi mennesker er svært selvsentrerte. Tenk deg tiden når vi trodde jorda var sentrum og ikke sola, sier ikke det mye om menneskeheten generelt? Mennesker utenfor Europa vil gjerne si at vi i Europa, gjerne vesten, er egosentriske. Vi tenker ikke på andre før vi gjør en handling, med andre ord: Egosentrisk personoppfatning. På mange måter er dette riktig. Vi er egoister. Vi tenker utrolig mye på oss selv og så utrolig lite på andre. Men hvorfor gjør vi det da? Hvis vi alle hadde sluttet å tenke på oss selv og kun på andre. Ville det bety slutten for motepress? Eller ville vi da lagt større merke til feil som andre gjør?

 

Det er svært mange spørsmål knyttet til fenomenet motepress og svært få svar. Motebransjen og media får som oftest skylden for de usunne kroppsidealene våre. Men bør ikke vi, som enkeltindivider, ta på oss litt av skylden for dette? De er jo vi, ingen andre, som kjøper, tilber og misunner. Der er vi som lar oss påvirke og betaler. Aldri før har vi mennesker brukt så mye tid og ressurser på å lete etter feil. Plastisk kirurgi øker i omfang, og til og med gutter legger seg under kniven for å operere inn sixpack og større muskler. Slike idealer er selvfølgelig skadelig, men kan vi gjøre noe med det? Selvfølgelig! Spørsmålet er ikke hvordan, men når.

Kommentar fra lærer: Du skriver svært bra og har sjangeren på plass, men essayet kunne vært lengre.