Oppgaveløsning i erstatningsrett og avtalerett

Oppgåve 1) Daudmannsknappen

I denne saka tek ein opp spørsmålet om Stine på 11 år og/eller foreldra hennar kan få erstatningsansvar for dei skadane som oppstod etter at Stine kolliderte med båten til naboen. Stine mista kontrollen på båten ho sat i då ho drog forsiktig i ei snor som gjorde at motoren starta. Skadeerstatningslova av 1969, § 1-1 om barns ansvar og § 1-2 om foreldras ansvar er sentrale grunnlag i drøftinga. Erstatningstvisten drøftar eit eventuelt ansvar for Stine og for foreldra gjennom dei fire erstatningsvilkåra.

 

Stines ansvar

Naboen til Stine og foreldra kravde at Stine skulle gjere opp for seg og betale for skaden. Ho kan får erstatningsansvar jf. skadeerstatningslova § 1-1 viss skaden er gjort forsetteleg eller uaktsomt. Spørsmålet vidare blir om skaden kom av at Stine leika med båten eller om handlinga var aktlaus.

 

Ansvarsgrunnlaget i denne saka kan vere skadeerstatningslova § 1-1. Denne lova seier at barn og ungdom under 18 år pliktar å erstatte skade som dei valdar forsetteleg eller uaktsomt om det er rimeleg. Denne lova som grunnlag for Stines ansvar forutseier at skaden blei påført på grunn av uaktsomheit. Etter § 1-1 skal uaktsomheit vurderast i forhold til mellom anna alderen på skadevaldaren. Stine er berre 11 år. I oppgåva får i opplyst at Stine drog forsiktig i startsnora og ho handla som ein anna vanleg person på hennar alder ville ha gjort. Det skal mykje til for at barn under 14 år kan få erstatningsansvar. Graden av skyld talar for at det ikkje ligg til grunn rimeleg med ansvar.

 

Frå rettspraksis i skeisebarnedommen fekk ein 9-åring  ansvar. Men der var handlinga så farleg og grov at ho ikkje kan samanliknast med uforsiktigheiten med båten i dette tilfellet.

 

Vidare kjem spørsmålet om det er årsakssamanheng mellom handlinga til Stine og skaden på båten til naboen. Ein kan gå ut i frå at skaden ikkje hadde oppstått dersom Stine ikkje hadde leika med båten og vore meir forsiktig. Sjølv om faren hennar ropte at ho måtte slutte fordi ”daudmannsknappen” ikkje var teken ut, fortsette Stine og dra i snora sånn at motoren starta. Stine mista kontrollen på båten, men sidan alderen hennar er såpass låg ligg det ikkje til grunn for at ho har evna til å klare å få tilbake kontrollen på båten med 9 HK. Ifølge forskrift om krav til førar av fritidsbåt § 5 om minstealder, skal førar av båt på over 10 HK vere over 16 år. Dermed bryt ikkje Stine lova då ho brukar båten med 9 HK. Men vi kan konstantere med at det ligg føre årsakssamanheng mellom handlinga til Stine og skaden.

 

Skaden som oppstod på båten til naboen er ikkje ein naturleg følgje av handlinga til Stine. Ho kunne like gjerne ha klart å styre båten ein anna stad, og det er heilt tilfeldig at båten kolliderte med naboen sin båt. Dermed ligg det ikkje føre tilstrekkeleg med påreknelegheit.

 

Det økonomiske tapet på båten var totalt 20 000kr. Ingen kom til skade. Ifølge skadeerstatningslova § 1-1 skal ein ta hensyn til økonomisk evne i erstatningsvurderinga. Sjølv om handlinga var uaktsom kan erstatningsbeløpet bli satt ned dersom den unge skadevaldaren ikkje har nok økonomisk evne til å betale tilbake. Vilkåra om økonomisk tap er oppfylt og det vert berre kravd erstatning for dette.

 

Berre to av dei fire erstatningsvilkåra er oppfyllte. Stine får ikkje erstatningsansvar og skal ikkje erstatte det økonomiske tapet på båten til naboen.

 

Foreldras ansvar

Ansvarsgrunnlaget til foreldra kan vere skadeerstatningslova § 1-2 nr 1., foreldras ansvar. Foreldre pliktar å erstatte skade voldt av barn og ungdom under 18 år viss det er mangel på tilsyn eller dei ikkje har gjort noko for å hindre at det oppstår skade. I dette tilfellet sa faren til Stine ifra om konsekvensane av å dra i startsnora, og han prøvde å forhindre handlinga til hennar. Foreldra får derfor ikkje ansvarsgrunnlag etter § 1-2 nr. 1. Spørsmålet vidare blir om dei kan få objektivt ansvar etter skadeerstatningslova § 1-2 nr. 2. Dette ansvaret føreset at Stine var uaktsom, noko vi har komme fram til at ho var i dette tilfellet. Foreldra får dermed erstatningsansvar etter denne regelen.

 

Ansvaret etter § 1-2 nr. 2 er avgrensa til 5000 kr for ei skadevalding. Naboen sitt krav om eratning på 20000 kr blir ikkje dekka. Foreldra til Stine blir ansvarlege for å dekke 5000 kr av det økonomiske tapet.

 

Ein kan konkludere med at Stine ikkje får erstatningsansvar, medan foreldra til Stine blir erstatningsansvarlege ovanfor naboen jf. Skadeerstatningslova § 1-2 nr.2.

 

Oppgåve 2) side by side-skapet nr.1

 

Rettsspørsmålet i denne saka tek utgangspunkt i reglane i avtaleloven av 1918, andre kapittel om fullmakt. Sprøsmålet ein tek opp er om det ligg føre ein bindande avtale mellom Roger Hammer og Arne Jensen om kjøp av eit kjøleskap.

 

Stine Ås har kan på vegne av Roger Hammer kjøpe eit kombinert kjøle- og fryseskap gjennom oppdragsfullmakt som Roger hadde gitt Stine munnelg jf. Avtaleloven § 18.  Dette er ei usjølvstendig fullmakt som berre bygger på den interne avtalen mellom Roger og Stine. Fullmakta er avgrensa til  ”eit kombinert kjøle- og fryseskap med uttak av isbitar og kaldt vatn i døra på frysesakapet”. Avtaleloven § 10 (1) bind fullmaktsgivaren til avtalen når fullmektig handlar i samsvar med fullmakta og tredjemann stolar på fullmektigen.

 

Roger Hammer seier til Stine Ås at skapet ikkje skal koste meir enn 10000 kr. Denne beskjeden er ikkje ein del av fullmakta, men ein instruks jf. § 11 (1). Instruksen har ingen rettsleg verkand for tredjeperson i avtalen så lenge han er i god tru.

 

16-år gamle Stine Ås handla i samsvar med fullmakta, men i strid med instruksen då ho gjekk 5000 kr over prisinstruksen då ho kjøpte eit kjøleskap til kr 15 000kr. Spørsmålet vidare blir om Roger var i god tru då han aksepterte dette tilbodet, altså at han ikkje forstod eller burde forstå at Stine handla i strid med ein eventuell prisinstruks.

 

I oppgåva er det ingen opplysningar som tilseier at selgjaren var i ”vond  tru”.  Brotet på instruksen er etter vurdering ikkje tilstrekkeleg for at det burde vekke mistanke hjå selgjaren. Resultatet blir dermed at tilbodet på 15 000kr for kombikjøleskapet bind roger Hammer til ein avtale.

 

Konklusjon: Det ligg føre ein bindande avtale mellom Roger Hammer og Arne Jensen om kjøp av kjøleskap .

Oppgåve 2) Side by side skapet nr.2

 

Tvisten mellom partane, Roger Hammer og Arne Jensen, om det føreligg ein bindande avtale på grunnlag av kapittel 2 om fullmakt i avtaleloven.

 

Roger finn ein annonse i lokalavisa om ”eit kombinert kjøle- og frysskap med uttak av isbitar og kaldt vatn i døra på fryseskapet, eit såkalla side by side-skap, til salgs for ein god pris…, Arne Jensen”. Roger sender ein melding til slegjaren om fullmakta til Stine. Avtalen blei derfor inngått på grunnlag av fråsegnfullmakt  i samsvar med avtaleloven § 13. Stine hadde fullmakt til å kjøpe kombiskapet til ei grense på 10000 kr. Roger blir bindande til avtalen  om fullmektigen går innafor fullmakta jf. § 10 (1).

 

Roger presiserte at kjøpet ikkje måtte gå over kr 10000.  Denne beskjeden er ein instruks jf. § 11 (1). Og denne instruksen har ikkje rettsleg verkand dersom tredjerperson, Arne Jensen, er i god tru.

 

Stine handla i samsvar med fullmakta, men gjekk utanfor instruksen med 5000 kr så ho vart tilbudt kombiskapet for kr 15000. Stine hugsar prisgrensa ho hadde fått og informerte selgjaren om at prisen ikkje heilt stod til Roger sine forventningar.  I oppgåva får vi opplyst at Arne ikkje reagerte på dette, og solgte kombiskapet likevel. Spørsmålet blir om Arne Jensen  var i god tru då han likevel inngjekk ein avtale, altså at han verken forstod eller burde skjønt at Stine handla i strid med prisinstruksen.

 

Ut i frå dei opplsyningane oppgava gir ligg det til grunn for ”vond tru” hos selgjaren. Eg tolkar det slik at Arne Jensen burde forstått brotet og og ikkje inngått ein avtale. Avtalen blir dermed ikkje bindande jf. Avtaleloven § 11, 1 ledd.

 

Konklusjon: Det ligg ikkje føre ein bindande avtale mellom Roger Hammer og Arne Jensen jf.  Avtaleloven § 11 (1)

Eksempelbesvarelse i erstatning- forvaltnings- og forbrukerrett – rettslære 2

Oppgave 1

Erstatningstvisten drøftes og løses ut fra reglene i skadeserstatningsloven av 13. juni 1969. Skadeserstatningsloven § 1-1 om barns ansvar og § 1-2 om foreldres ansvar i tillegg til de fire ulovfestede erstatningsvilkårene (CULPA) er sentrale grunnlag i drøftingen. Erstatningskravene drøftes hver for seg nedenfor.

Det første spørsmålet er om Emil er erstatningsansvarlig på skadene på grønnsakene og teppet til Fatima Singh. For å vurdere om Emil er erstatningsansvarlig, må jeg vurdere om fire ulovfestede vilkårene for erstatning er oppfylt. Vilkårene er årsakssammenheng, påregnelighet, økonomisk tap og ansvarsgrunnlag.

Det første erstatningsvilkåret er at det må foreligge en årsakssammenheng mellom årsaken og skaden. Hvis Emil ikke mistet kontrollen over traktorklipperen, ville han ikke ha ødelagt naboens eiendeler. Det foreligger derfor årsakssammenheng.

Det andre erstatningsvilkåret er at skaden må være påregnelig, det vil si at skaden må være en tilstrekkelig nærhet mellom handlingen og skaden. En traktorklipper er stor og kraftig nok til å ødelegge omgivelsene. Skadene på det persiske teppe er antagelig upåregnelig følge av skaden. En slik skade er så uvanlig og spesiell at den vanskelig kan tenkes på forhånd. Vilkåret er derfor ikke oppfylt.

Det tredje erstatningsvilkåret er at det må være et økonomisk tap. Fatima krever kr 1 200 for å reparere grønnsakhagen og prisen på det persiske teppet er kr 29 000. Det foreligger økonomisk tap på kr 30 200. Vilkåret er oppfylt.

Det fjerde erstatningsvilkåret om ansvarsgrunnlag drøftes ut i fra skadeserstatningsloven §1-1 om barns ansvar. Emil kan bli ansvarlig over for naboen Fatima Singh etter skadeserstatningsloven § 1-1 om barns ansvar hvis skaden er gjort forsettlig eller uaktsomt. Spørsmålet er om Emils handlinger på traktorklipperen er uaktsomme handlinger som kan gi dem erstatningsansvar.

Etter §1-1 skal uaktsomhet blant annet vurderes i forhold til skadevolderens alder. Emil var 11 år. I lovforarbeidene står det at det skal svært mye til for at et barn under 14 år skal få erstatningsansvar. Det skyldes at loven fra 1969 ikke var ment å endre gjeldende rett, som før 1969 var at barn under 14 år ikke kunne få erstatningsansvar. Dette taler mot å gi Emil erstatningsansvar.

I Sykkeldommen gir Høyesterett en grundig vurdering av hva som skal til for å vurdere om barns lek er uaktsomme handlinger som utløser erstatningsansvar. Denne loven er det viktigste prejudikatet vi har for å vurdere barns uaktsomhet i erstatningssaker. I Sykkeldommen ble det konstatert at en 11 år gammel gutt ikke var uaktsom da han under lek, sammen med en jevnaldrende gutt, syklet på og skadet en fotgjenger. Selv om faktum i dommen er forskjellig fra dette tilfellet, vil aktsomhetsnormen som Høyesterett krevde også gjelde her.

I Skøytebanedommen fikk en 9-åring ansvar. Men der var handlingen så farlig og grov at den ikke kan sammenliknes med dette tilfellet. Dessuten er Skøytebanedommen en tingrettsdom som ikke har like stor vekt som en dom fra høyesterett.

Etter en samlet vurdering av forarbeider, rettspraksis og de fire ulovfestede erstatningsvilkårene konkluderer jeg med at det ikke er grunnlag for å gi Emil erstatningsansvar.

Konklusjon:

Emil er ikke erstatningsansvarlig.

Morten Iversens ansvar

Hvis Morten skal bli erstatningsansvarlig, må de fire ulovfestede erstatningsvilkårene bli oppfylt.

Det første vilkåret er årsakssammenheng. Spørsmålet er om det er årsakssammenheng mellom at Morten Iversen løp inn for å slukke brannen på kjøkkenet og at skaden hos naboen ble forårsaket. Hvis brannen ikke hadde oppstått, ville han passet på sønnen sin, siden faren er veldig opptatt av at Emil skal kjøre sakte og forsiktig.

Det andre erstatningsvilkåret er at skaden må være påregnelig, det vil si at det må være en tilstrekkelig nærhet mellom handlingen og skaden. Spørsmålet er om det er en logisk konsekvens at skaden skjedde når faren løp inn i huset. Emil var 11 år som håndterte traktorgressklipper som er kraftig nok til å ødelegge gjenstander. Emil fikk streng beskjed om å ikke kjøre traktoren uten tilsyn. Det at Emil mistet kontrollen over traktorgressklipperen når faren ikke kunne veilede han, mener jeg er en åpenbar konsekvens av at faren løper inn i huset. Det foreligger dermed påregnelighet, og vilkåret oppfylt.

Det tredje erstatningsvilkåret er at det må være et økonomisk tap. Fatima krever kr 1 200 for å reparere grønnsakhagen og prisen på det persiske teppet er kr 29 000. Det foreligger økonomisk tap på kr 30 200. Vilkåret er oppfylt.

Etter skadeserstatningsloven § 1-2 første ledd, plikter foreldre å erstatte skade som er voldt av barn under 18 år dersom foreldrene ikke har latt det mangle på tilbørlig tilsyn eller på annen måte ikke gjort det som etter forholdene er rimelig å kreve av dem for å hindre skadeforvoldelse. En traktorgressklipper er i stand til å gjøre skade, og Morten gikk inn i huset mens Emil på 11 år klippet gresset. Når Morten gikk inn i huset og lot Emil klippe gresset har han latt det mangle på tilbørlig tilsyn. Etter skadeserstatningsloven § 1-2 andre ledd har Morten ikke erstatningsansvar fordi Emil ble frifunnet for ansvar.

Emil var 11 år, og synes som mange andre gutter at det er gøy med fart og spenning. Det er derfor rimelig å forvente at voksne som passer 11-åringer som disponerer traktorgressklippere, har dette i bakhodet, og passer på hastigheten. Når Morten løper inn i huset og mister kontrollen på over hva sønnen gjør, passer han ikke lenger på at Emil ikke kjører for raskt. Da han ikke passer på dette, må det sies at han ikke har gjort det som etter forholdene er rimelig å kreve for å hindre skadeforvoldelse. Det foreligger med dette ansvarsgrunnlag.

På grunnlag av at de fire ulovfestede erstatningskravene årsakssammenheng, påregnelighet, økonomisk tap og ansvarsgrunnlag etter skadeserstatningsloven § 1-2 andre ledd oppfylt, plikter Morten Iversen å erstatte tapet som Jonas forårsaket.

Konklusjon:

Morten Iversen plikter å erstatte tapet til Fatima Singh. 


Oppgave 2

Ole Henriksen ønsker å utvide driftsbygningen for å få plass til den økende fasanbestanden sin, og sender derfor en søknad om dette til Lillevik kommune den 15. oktober 2008. Flere av naboene reagerer negativt på søknaden om tilbygget og sender brev til kommunen. Naboene argumenterer blant annet for at fasanene utgjør et fremmedelement, at de skriker stygt og at de tiltrekker mange uønskede besøkende i området.

Den 7. januar 2009 får Ole en tekstmelding fra kommunen som sier at søknaden er avslått.

Den 10. februar samme år klager han inn avgjørelsen og hevder at den er ugyldig i sin form at det foreligger inhabilitet. Ole krever også dokumentinnsyn, noe han ikke får. Han hevder også at avslaget er ugyldig, og påpeker at det ikke er mulig å innklage kommunale avgjørelser da det ikke eksisterer et høyere organ.

Forvaltningstvisten løses med utgangspunkt i reglene i forvaltningsloven av 10. februar 1967. Forvaltningsloven gjelder den virksomhet som blir drevet av forvaltningsorganer etter lovens generelle virkeområde, jf. § 1. Som forvaltningsorgan regnes ethvert organ for stat eller kommune, jf. § 1 andre ledd. Lillevik kommune er dermed et forvaltningsorgan.

I denne saken står vi overfor et enkeltvedtak. Et enkeltvedtak gjeldet retter eller plikter til en eller flere bestemte personer, jf. § 2 b. Enkeltvedtak skal være skriftlige, jf. § 23. Etter § 2 første ledd g, regnes også elektroniske meldinger som skriftlige, så fremt de er tilgjengelige i framtiden. Avslaget er derfor gyldig. Ole hevder også at måten han ble underrettet på er ugyldig. Selv om tekstmeldinger godkjennes, kan den være i motsetning til loven grunnet dens innhold. Jeg skal nå drøfte hvorvidt dette er tilfelle i denne saken.

Spørsmålet er om brevets innhold er i samsvar med loven. Etter § 24 skal enkeltvedtak grunngis, og begrunnelsen skal gis av forvaltningsorganet samtidig som vedtaket treffes. I Ole sitt tilfelle er det ingen begrunnelse av enkeltvedtaket, som strider mot § 24, se § 25.

Forvaltningsorganet som treffer beslutningen, plikter å underrette søkeren så snart som mulig, se § 27. Gjennom denne skal det gis beskjed om klagefrist, klageadgang, klageinstans og den nærmere fremgangsmåte ved klage. I Oles tilfelle ble ikke dette gjort.

Det fremgår også av oppgaven at Ole sendte inn søknaden 15. oktober og fikk svar den 7. januar. Det står ingen steder i oppgaven at han mottok noe foreløpig svar, og jeg legger til grunn at dette ble utelatt. I forvaltningsloven kapittel 3, står det skrevet alminnelige regler om hva som gjelder saksbehandling. Etter § 11 a tredje ledd om enkeltvedtak, skal det gis et foreløpig svar etter annet ledd dersom en henvendelse ikke kan besvares i løpet av en måned etter at den er mottatt. Saksbehandlingen strider mot § 11 a.

Hvorvidt manglende begrunnelse gjør et vedtak ugyldig, vurderes etter § 41. Vedtaket er ugyldig dersom den manglende begrunnelsen ikke har virket bestemmende på vedtakets innhold. Dersom kommunens grunn til avvisning til saken skyldes naboenes klager, er det ikke i strid med § 41. Likevel legges ikke dette til grunn, da de burde ha svart på Oles henvendelse lenge før. Jeg fastslår derfor avslaget som ugyldig.

Neste spørsmål er om hvorvidt Ole har rett til å se dokumentene i saken. I følge § 18 første ledd har en part rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, så fremt de ikke følger av reglene i §§ 18 og 19. Definisjonen på en part er en person som avgjørelser retter seg mot eller som saken direkte gjelder, jf. § 2 første ledd e. Ole er part i saken.

Brevet fra naboene til Lillevik kommune er å betrakte som et eksternt dokument som Ole har rett til å se, jf. § 18. Dessuten skal kommunen praktisere meroffentlighet, som vil si at de skal offentliggjøre så mye som mulig. Brevet fra naboene er et innspill til Oles byggesøknad. Det karakteriseres ikke som et internt eller eksternt arbeidsdokument beregnet for kommunens egen saksforberedelse, jf. § 18 a og b. De særlige vilkårene for innskrenket adgang etter § 19 er ikke oppfylt. Ole kan derfor påberope seg den alminnelige rett til innsyn, jf. § 18, og eventuelt § 18c som gir rett til informasjon om faktiske opplysninger.

Det neste spørsmålet er om saksbehandleren er inhabil. I henhold til § 6 andre ledd, anses en offentlig tjenestemann ugild eller inhabilitet når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tillitten til hans upartiskhet, blant annet skal det legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for han selv. Det opplyses i oppgaveteksten at det var saksbehandlerens søster som var en av naboene som sendte inn brevet mot å gi Ole tillatelse til utbygning av tomten hans.

Ole klager på relasjonsforholdet mellom saksbehandleren og hans søster. Det fremgår av §6 første ledd b at en er inhabil dersom en part i saken er i slektskap. Likevel har deres slektskap høyst sannsynlig en påvirkning på sakens utfall. Det er sannsynlig at han ikke hadde fått avslag dersom det ikke hadde vært for søsteren til saksbehandlerens brev. Jeg har kommet fram til at saksbehandleren er inhabil.

Ole klager etter fem uker, som er to uker etter klagefristen, jf. § 29. Selv om han klaget for sent kan klagen likevel anses som gyldig etter § 31, som sier at selv om klagefristen er utløpt kan klagen tas opp under behandling hvis parten ikke kan lastes for å ha oversittet fristen. Kommunen ved saksbehandler har utelatt sin plikt om å informere om klagens gang og har dessuten feilinformert på dette området.

Konklusjon:

Avslaget på søknaden anses som ugyldig, og den sendes videre til vurdering hos overordnet instans.


Oppgave 3

Det første spørsmålet er om Leon Burot har rett til å heve kjøpet.

Bilbruktforretningen Storvik Bil opptrer i næringsvirksomhet, og Leon Burot er forbruker. Kjøpet er derfor et forbrukerkjøp, og tvisten skal løses på grunnlag av forbrukerkjøpsloven av 21. juni 2002, se lovens § 1.

Det følger av forbrukerkjøpsloven § 26 at det må foreligge mangel som ikke skyldes forbrukeren eller forhold på forbrukerens side, dersom Leon skal kunne kreve noe av selgeren. Hvis det først blir konstatert at det foreligger mangel, må Leon ha reklamert på denne i tide i henhold til § 27, og har han det, må mangelen fylle kravene i § 32 dersom kjøpet skal bli hevet.

Jeg drøfter først spørsmålet om varen har mangel i lovens forstand. Spørsmålet om mangel avgjøres på grunnlag av forbrukerkjøpsloven § 16, jf. § 15. Siden det ikke er avtalt noe spesielt mellom partene, har varen mangel hvis den ikke er i samsvar med ett eller flere av kravene i § 15, se § 16 første ledd a. Ett av disse kravene står i § 15 andre ledd a der det går fram at varen skal passe til sitt formål. I dette tilfellet er formålet at bilen skal være trafikksikker og kjørbar. Bilen kan ikke kjøres med når karosseriet er påført store skader som ikke har noe med den siste påkjørselen å gjøre. Det er også et krav i § 15 andre ledd b at varen må svare til det forbrukeren har grunn til å forvente. Leon har grunn til å forvente at bilen skal fungere.

Skal det foreligge mangler i lovens forstand, må de ha vært til stede da risikoen gikk over på Leon som forbruker, jf. § 18. Risikoen gikk over til Leon da han overtok bilen, det vil si da han fikk den i sin besittelse, se § 14 første ledd og § 7. I forbrukerkjøp blir mangler som viser seg innen seks måneder etter overtakelsen, regnet for å ha eksistert ved overtakelsen I dette tilfellet har mangelen vist seg tre måneder etter overtakelsen. Vilkåret i § 18 er derfor oppfylt.

Det er også et vilkår for heving at manglene ikke skyldes forbrukeren, jf. § 26. Oppgaven sier at skaden fra karosseriet ikke har noe med den siste påkjørselen å gjøre. Siden Leon ikke ble opplyst om skaden på forhånd, er dette en mangel.

Neste problem er om Leon har reklamert i tide i henhold til forbrukerkjøpsloven § 27. Etter § 27 første ledd må han gi melding om de manglene han vi reklamere på, innen rimelig tid. Denne fristen er i forbrukerkjøp aldri kortere enn to måneder fra det tidspunkt mangelen ble oppdaget. Det ble meldt fra om mangelen med en gang etter at mangelen ble oppdaget, altså godt innenfor fristen.

Deretter må jeg vurdere om vilkårene i § 32 er oppfylt. Når det først er antatt at karosseriet skyldes en kollisjonsskadde, foreligger det en mangel som gjør at bilen passer dårlig til sitt formål. Mangelen er derfor vesentlig. Vilkårene i § 32 er oppfylt.

Det er ikke opplyst om selgeren ønsker å sørge for retting eller omlevering etter § 29 tredje ledd. Dersom selgeren vil tilby omlevering, kan han hindre at Leon hever kjøpet. I dette tilfellet er det umulig å få til omlevering fordi alle bruktbilene i butikken er individuelle gjenstander som ikke han erstattes. Leon mister derfor retten til omlevering. Jeg har etter dette kommet til at Leon kan heve kjøpet.

Konklusjon

Leon kan heve kjøpet.

 

Spørsmålet er nå om Leon kan kreve merutgiftene til dekningskjøpet erstattet. Hans merutgifter er differansen mellom den gamle bilen og den nye bilen, kr 28 000.

Ansvarsgrunnlaget er selgerens objektive erstatningsansvar etter forbrukerkjøpsloven § 33. Det som skal erstattes, er det tapet som mangelen har påført Leon.

Leon har plikt til å begrense tapet i henhold til forbrukerkjøpsloven § 54. En slik begrensning ligger i at Leon må kommunisere med selgeren for å få undersøkt hvordan tapet skal kunne begrenses. For det første bør Leon varsle selgeren om at han vil foreta dekningskjøp. Det kan føre til at selgeren velger å omlevere, for eksempel ved å skadde en bil til tilsvarende pris. For det andre, må et eventuelt dekningskjøp være forsvarlig, jf. § 53 første ledd. Det regnes som forsvarlig og rimelig at Leon ønsker å foreta et dekningskjøp av en bil til tilsvarende pris. Han har krav på å få dekket merutgiftene til en tilsvarende bil. I mangel av nærmere opplysninger om dekningskjøpet antar jeg at det er forsvarlig. Leon får derfor dekket merutgiftene til den nye bilen.

Konklusjon:

Leon gis medhold i erstatningskravet.

Kilder:

Læreverk

Bergstrøm, Hasse og Dale, Johan T.: Rettslære 2. DALEFAG 2012

Bergstrøm, Hasse: Lovsamling. FAGBOKFORLAGET 2015

Egne notater

Fra undervisningen

Fra forberedelsesdagen

  • Eksamensoppgave fra 05.12.2013
  • UDIR, eksamensveiledning karakter 6