Eksempel på en novelle: Mørkets dystre grep
Den ligger der, tung med en duft av krutt. Det er ingen annen utvei, jeg vet ikke lenger forskjellen på rett og galt, alt er mørkt. Klassekameratene mine stirrer meg i senk idet jeg setter meg ned på plassen min som vanlig. Det føles i hvert fall slik, ingenting sjokkerer meg lenger. Jeg har blitt vant til at folk spenner bein på meg eller spytter på meg, det har liksom bare blitt en forferdelig vane. Det å passe inn er heller ikke min greie, jeg sliter med å finne min plass i samfunnet. Jeg er uvelkommen og ubuden overalt. Men nå skal jeg snu det på hodet, de som noen gang har plaget meg skal få føle på smerten som ligger i roten av mitt hjerte, hat og urettferdighet. Tanken om straff brenner sterkere og sterkere, slukke blodtørsten inni meg. Hvorfor alle skulle plukke på meg var det ingen som kunne gi meg svaret på. Mobbet, dyttet og mørbanket. Juling i vært eneste smug i skolegården. De sendte meg rundt og kastet meg vekk, de ødela meg og behandlet meg som søppel, men nå skal de få kjenne hva helvete på jord faktisk er.
Forfatter: Casper Elias Loland
Men var det en person som alltid kunne gjøre dagen bedre, så var det Angel. Hun var liksom alltid der for meg, kanskje hun støtter meg i valget jeg snart tar? Hun og jeg går i samme klasse og hun er den eneste personen jeg stoler på, og av en eller annen grunn så tror jeg at hun vil tilgi meg for det jeg snart kommer til å gjøre. Mange kommer til å se på meg som en gal person, en psykopat, en komplett galning som ikke hadde noe bedre å gjøre enn å ta livet av «uskyldige mennesker».
Bråket på utsiden får meg til å reagere raskt og jeg snur hodet 90 grader og presser det hardt mot vinduet. En politibil! Hjertet mitt hopper opp i halsen og adrenalinet pumper i sjette gir. FAEN!! Bildørene står åpne, det tyder på at de har gått ut av bilen i stor fart, hastverk nok til at de ikke en gang hadde tid til å smelle dem igjen. Jeg hører tunge og bestemte skritt i gangen, de vet hvor jeg er og nå er de ute etter meg. Å trekke seg nå er ikke en mulighet. Jeg trekker den skinnende pistolen opp av sekken. Jeg plasserer den ganske stabilt i hånden, men grepet er fortsatt ubehagelig, er den blitt tyngre? Hendene mine er våte av svette, kroppen bløt av frykt. Avtrekkeren er hard, og hendene glaserte, fingeren glir nedover, og jeg trykker den hardt inn. Armene vibrerer, musklene svir, kreftene i drapsvåpenet gir meg et ordentlig rykk bakover. To elever faller i bakken med en blodsprut stående ut av utgangssåret. De vrir seg i smerte og klamrer seg til livet, slik en slyngplante klamrer seg til barken på et tre til det sprekker, jeg tror de for som fortjent, men innerst inne vet jeg at det er jeg som prøver å gripe fast i det tynneste halmstrå.
Kaoset har startet og flere elever stormer ut av klasserommet. Løpet er brennende varmt, og det svir i hendene. Jeg skyter ett skudd til mot den største gutten, han ramler i bakken med et brak, bakken rister. Gutten hadde ansvaret for de blåeste blåmerkene og de blodigste merkene, kjempen ligger der og gisper etter luft. Hvert åndedrag er en kamp om livet. Jeg blir kvalm og uggen i magen, følelsene er ikke til å kontrollere, jeg blir svimmel i hodet, jeg slukner i mine egne tanker. Jeg er låst bak et uknuselig glassvindu, en tilskuer for mitt eget liv, og publikum er stille som døden selv. Det braker i vert eneste fiber i kroppen,
satan er sluppet løs og det er ingenting jeg kan gjøre for å stoppe det.
Politiet bryter seg gjennom den bølgende flommen av fryktpregede ungdommer som kaver seg ut av klasserommet. Kraften fra kulen som tok livet til Teodor skapte ubalanse i våpenet og får meg til å miste grepet. Et siste skudd fyker helt ukontrollerbart ut av løpet ikke med vilje, det bare skjer. En bløt og benknusende lyd skjærer gjennom luften. Hvem traff jeg? Svetten og tårene ligger som et tjukt lag over øyelokkene og det gjør det umulig for meg å se ansiktstrekkene på personen, den bare ligger der livløs men redd. Et høyt smell kommer fra døråpningen og en kule penetrer gjennom brystkassen min og treffer murveggen med et brak bak meg. Tiden stopper helt opp, jeg ramler ned på knærne og smeller hodet hardt i bakken. En dam av blod pøser ut, det gurgler i halsen, jeg får ikke puste. Plutselig stopper tårene og det blir helt stille, alt jeg hører er mitt eget hjerte skrike etter hjelp, men stemmebåndene vibrer ikke, ikke et ord fra meg. Jeg får tilbake synet, men det tar ikke lang tid før jeg vil knipe dem igjen. Borte med dørkarmen, like ved de andre, ligger Angel, livløs og med vidåpne øyne som stirrer på meg. Det renner veske ut av et åpent sår på halsen hennes, et kulehull. Det gikk fort opp for meg, jeg hadde drept henne. Øynene blir dekket av veske igjen, det var jo ikke dette jeg ville, dette var ikke rett, og det visste jeg nå, men det var ingenting i denne verden som kunne endre mine handlinger, ingen tidsmaskin, ingen magiske steiner, ingenting. Skulle ønske at det var slik de sa på film, at livet passerte i revy, men det var slettes slik. Alt var bare mørkt og kaldt, sjelløst og bittert, ingen engler, ingen Gud, bare et sultent mørke. Et tak om min hals, en rift i mitt hjerte. Ikke Guds barn, ingen superhelt, bare en tapt sak omfavnet av mørkets dystre grep.