Stikkordarkiv: diktanalyse

Diktanalyse av «Jeg ser»

Gjør greie for sentrale virkemidler i diktet «Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder

«Jeg ser» er Sigbjørn Obstfelders mest kjente dikt fra diktsamlingen Digte fra 1983. Lyrikken til Obstfelder er typisk nyromantisk fordi innholdet ofte utrykker fremmedfølelsen og angsten som preges overgangen til det morderne samfunn. Den raske teknologiske utviklingen mot slutten av 1800-tallet medfører drastiske samfunnsomveltninger som vekker skepsis hos mange av samtidens forfattere. Fornemmelsen av resignasjon, uro, ensomhet og rastløshet er gjennomgangstema for i nyromantisk litteratur.

 

Diktet skildrer en jeg-person som ser undrende på sine omgivelser med mistro. De høye bygningene og menneskene i gatene gir jeg-et ingen inntrykk av tilknytning og tilhørighet. Etter hvert som blikket hans flyttes lengre nedover mot bakkenivået, tror han at han befinner seg på en fremmed planet fordi alt virker så fjernt. Samtidig skjer det en gradvis værforandring som følger hans blikk, og det brygger opp til uvær.

 

Diktet følger ikke den tradisjonelle oppbyggingen med rim og fast rytme. Med sine ni strofer følger det en fast struktur i samsvar med handlingsforløpet. De sju første strofene følger en bestemt verselinjefordelingsmønsteret tre-to-en, og mønsteret gjenspeiler innholdet i strofene. Diktet kan med andre ord, deles i tre deler hvor hver del utgjøres av en observasjon, konklusjon og værskildring. «Jeg ser på de høye huse», «Dette er altså jorden» og «De gråblå skyer samler seg […]» De to siste strofene derimot bryter opp regelmessigheten i diktet, og innholdet på siste strofe oppsummerer diktet. Jeg-et ser, men han er forvirret overfor sine egne observasjoner.

 

Regelmessigheten skaper en ryddig struktur som gjør diktet lettlest, mens bruddet kombinert med mangel på rim og fast rytme gir inntrykk av kaos og disharmoni. Misklangen fremhever jeg-personens forvirring og mistrivsel overfor sine omgivelser: «Jeg har visst kommet på en feil klode!». Samtidig avsluttes verselinjene på siste strofe som halvferdige setninger med tre punktum. Denne effekten gir inntrykk av at diktningen går i oppløsning i tråd med nyromantikkens virkelighetsoppfatning.

 

Uttrykket «Jeg ser» blir gjentatt elleve ganger gjennom diktet. Dette er en effektiv metode for å fremheve hovedpoenget i diktet. Nemlig jeg-personens uttalelige observasjoner som ikke er i samsvar med hans oppfatning som igjen skaper økende fremmedfølelse. I tillegg gjentas enkelte ordgrupper med assosiasjon til hverandre: «Jeg ser på de høye huse, /jeg ser på de tusener vinduer/ […]» og «Dette er altså jorden. /Dette er altså menneskenes hjem.» Samtidig kan gjentakelse skape en form for rytme i diktet.

 

Forfatteren bruker kontraster flere stedet i diktet for å forsterke jeg personens ensomhet blant folkemengden. «Jeg ser på de velkledte herre, /jeg ser på smilende damer, /[…]» beskriver hvordan jeg-personen oppfatter andre menneskers følelser sammenlignet med hans egne som er annerledes. Å uttrykke sitt ståsted utenfor fellesskapet gjennom slik kontrastbruk er effektivt fordi ensomheten er ofte relatert til isolering og distansering fra solidariteten. Og mange av oss kjenner godt igjen denne fornemmelsen av å befinne seg utenfor.

 

Gjennom diktet forandrer været seg gradvis i samsvar med jeg-personens oppfatning av verden. Det starter med hvit himmel og avslutter med regntunge skyer etter hvert som jeg-personen går fra uvisst undring til avgjort konklusjon om å være på feil planet. Denne kontrastbruken beskriver jeg-persons følelser overfor det moderne samfunnet. Det foreligger stor skepsis her siden han forstiller seg den nye verden som et truende tordenvær.

 

Det fjerne kirketårnet som jeg-personen refererer til er symbolbruk i diktet med tvetydige tolkninger. Enten kan kirketårnet forståes som jeg-personens lengsel etter den religiøse troen i en kaotisk og urolig tilværelse. Samtidig kan uttrykket også tolkes som sekulariseringen av kristendommen i den moderne verden. At religion kun fremstår som et fjernt minne for jeg-personen. «Jeg ser på den blodige sol» kan i utgangspunktet være beskrivende både for solnedgang og soloppgang samtidig, siden solen ofte får et rødlig skjær. Begge disse to naturlige fenomenene er ofte assosiert med ankomst av en ny dag eller en ny tid. Kanskje det er usikre forandringer i den moderne tidsepoken forfatteren sikter til? Uansett skaper uttrykket «blodige sol» et språklig bilde av noe uhyggelige og nifst i horisonten.

 

Diktet «Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder tar i bruk flere sentrale virkemidler for å forsterke både temaet og budskapet. Gjennom bruk av språklige bilder, symbolikk, gjentakelser når forfatterens poenger enkelt frem til leserne. Fremmedfølelsen, angsten og forvirringen blir tydelig forstått. Samtidig skaper den modernistiske skrivestilen disharmoni og uorden i diktet som symbolisere jeg-personens opplevelser av samtidens samfunnsomveltninger. Nyromantikkens sentrale tema vedrørende menneskenes oppfatning av den raske verdensutviklingen er godt reflektert i diktet «Jeg ser».

Diktanalyse av «Det er ingen hverdag mer»

Krigens bismak

Diktet «Det er ingen hverdag mer» er skrevet av den norske lyrikeren Gunvor Hofmo, og ble utgitt i tekstsamlingen Jeg vil hjem til menneskene i 1946. Diktet «No plantar kvinna» er skrevet av den norske forfatteren Halldis Moren Vesaas, og ble gitt ut i tekstsamlingen Treet i 1947. Begge diktene er skrevet rett etter krigen – noe som gjenspeiles i budskap og tema i tekstene. Jeg skal i denne diktanalysen først tolke, og deretter sammenligne disse diktene.

 

«Det er ingen hverdag mer» har et modernistisk tema om krig, men det er også skrevet på tradisjonell form med enkel bruk av enderim. Forfatterens mål er trolig å nå ut til folk og sette ord på stemningen etter andre verdenskrig. Diktet har ikke mye handling, men en rekke hendelser man kan assosiere med noe alvorlig og vondt. Hofmo tar også i bruk sirkelkomposisjon, noe som  gir diktet en helhet, og hun får tydeliggjort sitt rop om hjelp.

 

Diktet har syv strofer med to korte linjer hver. Hofmo tar i bruk oksymoronene  «stumme skrik» og «dreptes åndedrag», noe som kan symbolisere noen som skriker nytteløst etter nåde. Videre skriver hun at «det er bare sorte lik, som henger i røde trær!», hvor det røde kan være et symbol på blodet fra dødsofrene. Hver strofe har en setning, men dette finner vi et unntak av i andre strofe hvor setningen ikke slutter før i tredje. Dette etterfølges av  den korte setningen «Hør hvor stille det er», noe som kan gi uttrykk for at det er tid for ettertanke etter krigen.

 

Patosappellen står sentralt i diktet. Hofmo spiller på leserens følelser ved å ta i bruk negativt ladede ord som «skrik», «lik» og «dreptes» og fremmer alvoret i budskapet sitt. Ved å bruke slike negative ord fanger Hofmo leserens oppmerksomhet, og man skaper seg et bilde i hode av blant annet de sorte likene. I tillegg bruker Hofmo ordet «vi» istedenfor «jeg», og hun skaper dermed en enhet mellom forfatter og leser – man blir dratt inn i diktet.

 

I diktet «No plantar kvinna» er motivet en kvinne som planter et tre, og hun ønsker at det skal vokse i fred. Diktet har fem strofer, hvor de tre første har seks verselinjer, men deretter får vi et vendepunkt hvor de to siste strofene har fire verselinjer. Diktet bruker noe enderim, men mellom to verselinjer, og vi finner mønsteret a-b-c-b-d-b.

 

Diktet har mange ulike symbol. Allerede i første verselinje får vi inntrykk av at det skjuler seg et dypere budskap bak motivet. Diktet er skrevet to år etter andre verdenskrig, og dette har trolig en stor betydning for diktets budskap. Vi leser om stormen som har brutt ned, noe som kan være et symbol på krigen, og treet kan være et symbol på menneskelivet. Hun skriver også om kvinnen istedenfor mannen, og grunnen til dette kan være at det var hovedsakelig menn som stod bak andre verdenskrig, og at da kvinnene skal rette opp i deres feil – det er kvinnenes oppgave å gjøre verden til hva den en gang var.

 

Fjerde strofe står i kontrast  til de fire første strofene, hvor treet og jorden dirrer, og   Vesaas nevner «skalet kring kjerna av mørker i djupet». Dette kan være et symbol på atombomben som ble oppfunnet to år før diktet ble skrevet, og det faktum at de to siste strofene er betydelig kortere kan være et symbol på at tiden minker. Dersom man ikke stanser ”dirringen” kan det gå mot slutten.

 

Det første man legger merke til når man sammenligner disse diktene, er at de har ulik form. De har ulikt antall strofer og verselinjer og det har heller ikke lik form for enderim. Hvis vi derimot fokuserer på tema og motiv, viser det seg at vi begge er moderne, og at begge har et budskap som fremmer omtanke rundt krigen. De drar frem realiteten, og får frem hvordan alt er forandret – og et håp om at verden skal gå tilbake til hva den en gang var.

 

Litterære virkemidler er brukt aktivt i begge diktene, for eksempel bruk av både gjentakelse, kontraster, rytme og symboler. Ved å benytte Gjentakelse, får Hofmo frem hvordan krigen har forandret og ødelagt veden. Vesaas nevner derimot treet i hver eneste strofe for å få frem verdien av menneskelivet. Kontraster blir istedenfor brukt å nyansere, og disse motsetningene fremhever viktige moment. Rytme gjør diktene mindre monotone, og symbolene får leseren til å tenke selv. I helheten gjør virkemidlene diktene mer komplekse, og de bidrar til at Vesaas og Hofmo får lagt trykk på viktige moment de vil få frem for å fremme sitt budskap.

 

Diktene har ikke bare likheter, for man finner også forskjeller. Selv om de er skrevet med et års mellomrom, er Hofmo mer tradisjonell i form og bruk av rim. Spenningskurven til Hofmo er relativt jevn, og avslutter slik den starter. Vesaas derimot, begynner rolig og fredfullt – før hun mot slutten skaper en mer dramatisk stemning. Angående tema skriver Hofmo mer om et rop om hjelp til Gud, mens Vesaas skriver mer om at det er kvinnen som skal redde menneskene, og et håp om fred i fremtiden.

 

Som en avrunding ser vi at diktene har noen likhetstrekk – både i tidsperiode og budskap, og vi ser at både Hofmo og Vesaas har tatt i bruk en rekke virkemiddel for å sette ekstra preg på sine dikt. Begge diktene tar opp et svært alvorlig tema som man ikke bare kan legge på hyllen og glemme. Begge er tydelig preget av historien – dette er ikke noe som kun var aktuelt da, men noe som også er viktig dag og i framtiden.

 

Kilder

  • Det er ingen hverdag mer, av Gunvor Hofmo. (2012, 01 08). Sist hentet 02 22, 2017 fra Helt grei poesi: heltgreipoesi.wordpress.com/2012/01/08/det-er-ingen-hverdag-mer-av-gunvor-hofmo/

 

  • Grue, J. (2011, 12 01). oksymoron. Sist hentet 02 22, 2017 fra Store norske leksikon: snl.no/oksymoron

 

  • Hagen, E. B. (2016, 11 22). Haldis Moren Vesaas. Sist hentet 02 22, 2017 fra Store norske leksikon: snl.no/Halldis_Moren/Vesaas

 

  • Moi, M. (2016, 06 03). Gunvor Hofmo. Sist hentet 02 22, 2017 fra Store norske leksikon: snl.no/Gunvor_Hofmo

 

Les også: Hvordan analysere et dikt

Diktanalyse av «Wenn nicht mehr»

Et eksempel på en diktanalyse i kortsvarsform.

Kortsvarsanalyse av Bjerkes, Andre’, Wenn nicht Mehr.

Diktet er fra 1800, noe som vil si at diktet er skrevet i begynnelsen av romantikken, og kan da bli tolket som et dikt som stiller seg kritisk til opplysningstidens idealer, som gikk ut på fornuften til individet, det å være opplyst og samfunnsbevisst. I første verselinje finner man følgende:

‘’ Når tall og formler ikke mer gir nøkkelen til alt som skjer … ‘’

Her kan man tolke diktet slik at opplysningstidens idealer ikke mer var løsningen på datidens problemer og holdninger, fordi diktet bruker tall og formler som en pekepinn mot fornuften. Symbolikken som blir brukt som et hjelpemiddel i diktet kommer tydelig frem i følgende verselinje:

‘’ … Når lys og skygge møtes i den ekte klarhets harmoni … ‘’

Dette kan være en mulig tolkning av hvordan opplysningstiden og romantikken kommer sammen for å skape en perfekt harmoni i samfunnet, men man kan også ta til etterretning at kunstsynet i romantikken dreide seg om sjelelivet og det usette, hvor man fører sammen lys, som et symbol på kjærlighet, og skygge, som et symbol på det usette og mystiske, som til sammen i ekte klarhets harmoni skaper en romantisk dramatikk blant folket som levde under romantikken. Diktet består av enderim, trolig fordi klangen gjør diktet mer lettlest, og vil kunne nå frem til flere mennesker.

Diktet består av en strofe, med 6 verselinjer, antageligvis for å kunne bruke få, men store ord.

Avslutningen på diktet omhandler det store livsbedraget som skal forsvinne hvis romantikkens idealer får styre folket på den «riktige» veien.

diktanalyse, kortsvar, eksempel på en diktanalyse, kortsvarsform

Hvordan tolke et dikt

Hvordan analysere et dikt? Hvordan skrive dikttolkning?

Når du skal tolke et dikt er det din oppfatning av diktet som er det viktige, ikke spekulasjoner om hva forfatteren kan ha ment. Du må også kunne begrunne tolkningen du gir, og det eneste stedet der du kan finne argumenter, er i teksten selv.
Her er forslag til spørsmål og momenter som kan brukes når du tolker dikt. Men først: Les diktet mange ganger, tenk – hva er temaet? Ha temaet i bakhodet mens du tolker videre.

1. Presenter diktet: tittel, forfatter, tid og eventuell bakgrunn for diktet og den historiske sammenhengen det inngår i.

2. Hva er motivet eller det konkrete innholdet i diktet?

3. Hvordan står tittelen i forhold til teksten?

4. Er diktet episk (fortellende), eller er det konsentrert om øyeblikket?

5. Hvem er stemmen i diktet? Er det et «jeg» som formidler en stemning eller et budskap? Er det et rolledikt med scener?

6. Er det et tradisjonelt strofisk dikt med enderim og fast rytme, eller er det et avsnitt med frie vers og rytmer?

7. Hvordan er linjedelingen brukt? Hvorfor er linjene delt der de er, og hvordan virker dette? Har diktet fullstending eller ufullstendige setninger? Er linjene lange eller korte? Hvordan er tegnsettingen?

8. Finner du spesielle rytmiske effekter (tyngde, letthet, dansende rytme, marsjtakt)? er det sammenheng mellom rytmen og innholdet? merk deg at rytmen i diktet også henger sammen med linjedeling, setningsbygning og tegnsetting.

9. Hvilken type rim har diktet: fullrim (enderim), halvrim eller bokstavrim? legg særlig merke til de ordene som er rimord.

10.Hvordan er diktet bygd opp? Inneholder det gjentakelser eller kontraster? Skjer det en utvikling i diktet? Er det tydelige brudd eller overraskelser?

11. Er det noe spesielt med ordvalget i diktet? er det overvekt av en bestemt ordklasse? er adjektivene knyttet til spesielle områder eller emner, er de abstrakte eller konkrete? Hvilke personlige pronomen er brukt: jeg, du, vi? er verbene i diktet aktive eller passive, og står de for bevegelse eller noe statisk?

12. Finner du metaforer eller sammenlikninger, besjeling eller personifikasjon? Får noen ord spesiell symbolsk verdi? gir bildebruken bestemte assosiasjoner?

13. Hvordan forstår du diktet, hva oppfatter du som den sentrale meningen eller temaet? Har diktet noe å si til deg i dag? synes du diktet er bra eller dårlig?

14. Eventuelle kilder.

Lykke til!

Se et eksempel på en dikttolkning her.