Kunst og litteratur i Antikken

Antikken er den første epoken i menneskets historie som vi har nedskrevet kunnskap om. Det er en epoke som inspirerer selv i dag, og inspirasjonen kommer til uttrykk gjennom blant annet filosofi, litteratursjangre og kunst.

Antikken som epoke begynte i Hellas ved overgangen fra bronsealder til jernalder, og den slutter når Vestromerriket faller (1000 f.Kr – 476 e.Kr). Antikken hadde sitt tyngdepunkt rundt landene i Middelhavet og spesielt i Hellas og Italia. Det er her politiske ideer, filosofisk litteratur, kunst og arkitektur som er kjennetegnet for perioden oppsto.

Forfatter: Ingrid Wærnes Minde

Antikken sin særegne kultur ble først utviklet i Hellas og nærområdene rundt helt frem til år 300 f.kr før den ble spredt til land som lå i det østlige Middelhavsområdet. Der ble den også videreutviklet av de hellenistiske rikene, som ble etablert etter Alexander den Store sine erobringer. Dette inkluderte byriker og land som Lysimakhos i Thrakia, Antigonos i Lilleasia, Ptolemaios i Egypt og Selevkos i Syria og Babylonia. Her stiftet romerne bekjentskap med den greske kulturen gjennom sine erobringer av disse områdene, og de satt sitt eget preg på kulturen (denne epoken blir derfor også kalt den gresk-romerske-antikken). Videre spredde romerne kulturen til Vest-Europa fra det første århundre f.Kr.

Antikkens kultur i form av kunst og litteratur er blitt bevart for ettertiden gjennom avskrifter av dets tekster fra middelalderklostrene, og gjennom bevaring av bygninger, kunstverk og arkeologisk materiale som er funnet opp gjennom tiden. Den gresk-romerske antikken er i dag en viktig del av vår kulturarv.

Mangfoldige kunststiler i Antikken

Vi kjenner ikke helt til impulsene og inspirasjonen som ledet til kunsten som har blitt et viktig kjennetegn for Antikken, og som selv i dag er et forbilde for europeisk kunst. Den antikke kunsten var svært mangfoldig, den utviklet seg over lang tid og hadde flere kunststiler. Her skal vi ta for oss et knippe kunststiler fra Antikken, og hva som kjennetegner dem.

En kunststil som blir kalt for den Geometriske stil har sitt opphav i den Geometriske perioden, som var en periode mellom år 1000 f.kr til 700 f.Kr. Perioden har fått navnet sitt fordi det er geometriske motiver som dominerer blant annet vaser fra denne tiden. Den geometriske stilen er kjennetegnet av at det er helsirkler og halvsirkler som er den dominerende dekoren, og de kan igjen ha brede eller smale horisontale bånd. Romber, trekanter hakekors dominerer også som dekor i denne kunststilen. Forskere vet lite om arkitekturen fra denne perioden fordi det ikke er funnet noen rester av bygningene menneskene på denne tiden lagde.

Den orientaliserende kunststilen kom etter den geometriske, og denne stilen kjennetegner perioden fra 700 f.kr og helt frem til 600-tallet. Denne kunststilen ble til grunnet innflytelse fra Midtøsten. Den kjennetegnes av at det er figurer av blant annet dyr som dekorer vasene. Figurene som pryder vasene, er også mer fyldige og det blir mer vanlig å bruke svart på dekoren som skulle stå i kontrast til en lysere bakgrunn. Den orientaliserende stilen er også kjent for at lotuser, og flettede bånd pryder som dekor på vaser og lignende kunstgjenstander.

Den arkaiske greske kunststilen er en kunstart som utviklet seg på samme tid som den orientaliserende, men denne kunstarten kjennetegnes av å være egyptisk inspirert. Dette kommer spesielt tydelig til uttrykk i monumentalskulpturer. Dette er rett og slett enorme statuer i stein av den tidens viktige personer og skikkelser som, for eksempel, Apollon. Selv om denne måten å lage statuer på var inspirert av Egypt, fikk de helt fra starten av greske særpreg i form av at deres statuer var alltid fremstilt uten klær, bortsett fra kvinnelige statuer, noe som ikke var vanlig å gjøre i Egypt. I løpet av 500-tallet ble det også vanligere å lage monumentalskulpturer i bronse.

Av andre kunstgjenstander fra den arkaiske greske kunststilen er det i ettertid funnet flest vaser. Vasene viser tydelig preg på hvordan kunsten utviklet seg gjennom hele Antikken. De arkaiske greske vasene viser at kunstnerne begynte å bruke rødtoner mot svarte bakgrunnen. Motivene viser at det fantes en stor interesse for den menneskelige anatomien som i forskjellige dreininger pryder disse vasene. Når det kommer til arkitektur, er denne kunststilen svært imponerende. I løpet av denne perioden, utover 600-tallet, dukket de store, greske steintemplene opp. Steintemplene på det greske fastlandet og på koloniene rundt var massive og tunge, mer mot øst var steintemplene lettere og hadde mindre massive former. Felles for disse arkaiske steintemplene var at de var langstrakte og at taket ble holdt oppe av søyler.

Den klassiske greske kunst og slutten på Antikken

Den klassiske greske kunsten som kjennetegnet perioden fra 480-323 e.Kr, og som deles inn i tre underperioder (tidlig klassisk, høyklassisk og senklassisk), er på mange måter et resultat av den arkaiske kunststilen som kom forut. Det som er kjennetegnet for denne kunstperioden er at interessen for menneskelig anatomi er videreutviklet og har kunstnernes fulle interesse. Det er spesielt den nakne, atletkroppen, som er populær og den kommer sterkest til uttrykk gjennom skulpturer. Den mest kjente skulpturen er Diskoskasteren som er laget av Myron, en gresk billedhugger. Interessen for mennesket kommer også til uttrykk gjennom greske malerier, men hvordan maleriene var i de to første underperiodene vet forskere lite om. I senklassisk tid ser man at malerne begynte å bruke teknikker som ga inntrykk av at det var avstand mellom det som var fremstilt på maleriet. Det ble utviklet lys- og skyggeteknikker for malerier samt perspektivet.

Templene fra den klassiske greske kunsten er kjennetegnet ved at de var mindre enn de arkaiske, og at det var brukt mindre søyler. De minste templene hadde, for eksempel, bare søyler ved inngangen. Et av de mest kjente templene fra denne perioden er Zevs templet i Olympia.

Etter Peloponneskrigens slutt, på 300-tallet, får Athen en knekk og det oppstår flere kunstsentre utenfor den tradisjonelle greske verden. den siste kunststilen i Antikken er kalt for hellenistisk kunst. Kjennetegnet for denne kunstarten var at tyngdepunktet ikke lenger lå i den greske verden, og at det ble utviklet et proporsjonssystem som skulle gi mer regelmessighet til bygging av templer og til kunsten generelt.

Litteratur i Antikken

Litteratur fra Antikken, som kjennetegnes av at det er skrevet på gresk, utviklet seg likt med kunsten som jeg har skrevet om over. Forskere har kunnskap om den antikke litteraturen fra 700-tallet f.Kr til 300-tallet e.Kr, og litteraturen fra denne perioden er fremdeles viktig for dagens europeiske kultur. De gamle grekerne skapte litteratursjangere som vi fremdeles bruker i dag deriblant dikt og prosa.

De eldste, bevarte sporene etter antikkens litteraturverker er de homeriske diktene Iliaden og Odysseen, som blant annet inneholder sagnkretsen om den trojanske krig (greske kongers krigstog mot Troja). Ulike former for dikt dominerer litteraturen helt til det dukker opp bokprosa fra Jonerne som var en av de greske hovedstammene. Bokprosaen kunne handle om alt fra mystiske kosmologier til beskrivelser av geografiske og lokalhistoriske forhold.

Utover den klassiske tiden ble det også vanligere med heltedikt og æresanger om seierherrer. Tragediediktingen kommer, men her er det lite materiale som har overlevd og komedien dukker også opp. Komedien skulle ofte gi litt dramatikk til det dagligdagse. I den klassiske tiden blir også prosasjangeren skapt, og her har prosaskriveren Thukydid blitt tolket som antikkens mest betydningsfulle historiker fordi han skrev om den peloponnesiske krigen.

Antikkens filosofi

Selv den greske filosofien utøver stor innflytelse i dag ved at den regnes som starten på den vestlige filosofiske tradisjon, og opphavet til naturvitenskapen og matematikken. De første filosofene vi har kjennskap til var såkalte joniske naturfilosofer, men det var sofistene i Athen som ga filosofien sitt gjennombrudd for dens betydning i dag ved at de begynte å diskutere politikk. Mot slutten av 400-tallet fremstår Sokrates og hans elev Platon som viktige personer.

Platon (427-347 f.Kr.) skriver ned sine filosofiske tanker som dialoger mellom mennesker, og han bygger store deler av sine tanker på kunnskapen fra Sokrates. Platon er i dag kanskje mest kjent for sin idelære. Enkelt forklart handler idelæren om at det finnes en virkelig verden (ideverden) utenfor vare sanser hvor alt er stabilt og i orden. Platon stolte ikke på sansene fordi de sanset ikke alltid tingene slik de faktisk var. Målet var at alle mennesker skulle kunne komme seg til ideverden gjennom erkjennelsen og fornuften.

Platons tanker om ideverden og det gode liv påvirker også hans syn på politikken. Han mener at et godt liv bare kan oppnås i en god stat, og for å kunne oppnå dette var det kun de med fornuft og innsikt, altså filosofene, som burde styre politikken og staten.

Platon grunnla skolen Akademeia hvor han var læreren til Aristoteles, en annen innflytelsesrik filosof, og han er kjent for å være empirisk orientert og opptatt av grunnleggende begreper og spørsmål innen naturvitenskapen som biologi.

I Antikken ble mye av den greske filosofien overlevert til arabiske filosofer. Dettee betraktes som en av årsakene til at filosofien fra denne innholdsrike perioden ble bevart og videre dannet grunnlaget for filosofisk og naturvitenskapelige spekulasjoner i middelalderen, i renessansen og i våre moderne tider.

Kilder:

Filosofi.no (ukjent år). Platon. Hentet fra: https://filosofi.no/platon/

Auen, Jan Erik (2017). Platon og «det gode liv». Hentet fra: https://ndla.no/nb/subjects/subject:9/topic:1:182163/topic:1:156119/resource:1:151752?filters=urn:filter:a8269ec3-1ddd-4929-bdeb-b27067c5d1c1

Svendsen, Trond Olav (2017). Antikkens filosofi. Hentet fra: https://snl.no/antikkens_filosofi

Amundsen, Leiv og Kraggerud, Egil (2019). Hellas’ litteratur i antikken. Hentet fra: https://snl.no/Hellas'_litteratur_i_antikken

Sande, Siri (2019). Den greske antikkens kunst og arkitektur. Hentet fra: https://snl.no/den_greske_antikkens_kunst_og_arkitektur

Tvedt, Knut Are, Steen, Tone og Østby, Erik (2020). Den greske antikken. Hentet fra: https://snl.no/Den_greske_antikken

Oppsumeringsspørsmål om Antikken – Historie VG2

Oppsumeringsspørsmål om antikken VG2 Historie. 

Polisstatene: Polis var en by med et landbruksområde rundt. Folkene bodde ned i daler ned mot de dyrkbare kystslettene. Ble de angrepet, rømte de til et befestet fjellknaus som lå sentralt til en akropolis (høyby). Nedenfor disse høybyene (akropolisene) lå det en handelsplass, agora, og rundt denne ble byen bygd med templer, handelsboder, verksteder og boliger.

Altså en polis er en by med landbruksområde rundt. Innbyggerne bodde nede i daler, mot de dyrkbare kystslettene. Ovenfor ligger en akropolis. Nedenfor akropolisene lå det handelsplass, en agora. Rundt dette agoraen ble det bygget templer, handelsboder, verksteder og boliger.

Hvordan var befolkningen i polisstatene inndelt: Befolkningen i polisen var inndelt i tre grupper: borgere, fremmede og slaver. Borgerne var opprinnelige menn som kunne delta i forsvaret, og eide jord. Etter hvert gikk borgerskapet i arv, og man kunne da bli borger uavhengig om man eide jord eller ikke, eller om man var i stand til å delta i forsvaret.
De fremmede var folk utenfra som ikke hadde borgerskap eller noe jord.  De drev som regel handel eller håndverk. Fremmede ble beskyttet av loven, men ikke på lik linje som borgerne.

Slaver hadde ingen rettigheter. Hvis en mann drepte en annen mans slave, ble han ikke dømt for mord, men for å ha ødelagt en annen mans eiendom.

Fortsett å lese Oppsumeringsspørsmål om Antikken – Historie VG2