Kortsvarsanalyse av utdrag fra «Pan»

Analyse av utdrag fra ”Pan

 

Knut Hamsuns prosalyriske roman ”Pan” ble publisert i 1894. Romanen inneholder virkemidler som er typisk for nyromantikken og den tidlige modernismen, men hvordan kommer dette til uttrykk?

 

I det utdelte utdraget fra ”Pan” er Glahn på hytten sin og betrakter naturen, før Edvarda kommer på besøk. Temaet i utdraget er hengivenhet og kjærlighet, både overfor naturen og Edvarda, hvilket står i stil med datidens panteistiske syn blant mange forfattere.

I utdraget benytter Hamsun seg av en jeg-synsvinkel, som er et effektivt virkemiddel for å la leseren i større grad følge jeg-personens tanker og refleksjoner. Det ser man blant annet ved ”…store, hvite blomster utfoldet seg i skogen, deres arr står åpne, de ånder.”, hvor Hamsun bruker virkemidler som besjeling for å tydeliggjøre Glahns hengivenhet overfor naturen. I tråd med symbolismens fremvekst på 1890-tallet, benytter Hamsun seg av svært symboltunge beskrivelser og sterke ord, for eksempel ved ”mitt hjerte var fullt som av dunkel vin”, samt ved setningen ”…utslitt av lykke.”, hvor Hamsun benytter seg av personifisering.

Gjennom jegets indre monolog får leseren innblikk i Glahns tanker, noe som kjennetegner nyromantikken. Datidens forfattere la i større grad vekt på blant annet det psykologiske, mystiske og religiøse, noe som man blant annet ser i setningen ”Takk til min Gud, for hver lyngblomst jeg har sett…”. I tråd med Hamsuns andre tekster, blir kvinnen også her nesten beskrevet som noe guddommelig og mystisk, noe man ser ved det siste avsnittet.

 

Gjennom hele utdraget blir det tydelig at ”Pan” ble skrevet på 1890-tallet. Bruken av en jeg-synsvinkel, samt virkemidler som personifisering og besjeling gjør at Glahns kompliserte indre liv i stor grad kommer til uttrykk, noe som kjennetegner den tidlige modernismen og nyromantikken.

Retorisk analyse av reklame fra Vinmonopolet

En retorisk analyse av en reklame fra Vinmonopolet

Ikke kjøp alkohol til mindreårige. That’s it!

Å kjøpe alkohol til mindreårige er straffbart og kan gi store konsekvenser senere i livet. Høsten 2010 hadde Vinmonopolet en kampanje hvor de ville sette fokus på nettopp dette. De ville gjøre ungdommen oppmerksom på at om de ble tatt for langing kunne de ende opp med en prikk på rullebladet som vil følge dem resten av livet. Mange unge kjøper alkohol til mindreårige for å være kule, men «skriver» deretter fra seg ansvaret for handlinger den mindreårige gjør og blir utsatt for i påvirket tilstand. De tenker sjelden på konsekvensene det kan få for dem selv og ser på det som en «vennetjeneste».reklameanalyse

Vinmonopolet investerte derfor i en stor ikke-kommersiell holdningskampanje for å opplyse unge voksne. Reklameplakatene ble delt gjennom forskjellige medium, både på nett via Vinmonopolet sine hjemmesider, som plakater i Vinmonopolets butikker, de hadde en kort videosnutt som ble vist på kino og opprettet en egen hjemmeside for kampanjen, www.vennelanging.no . Målgruppen for denne kampanjen blir dermed alle som handler på Vinmonopolet, men først og fremst er målgruppen unge voksne fra atten og oppover, da det er de som langer mest og det dermed er de denne kampanjen er mest relevant for. I tillegg appellerer kampanjen til foreldre med unger i 15-17års alderen. De vil oppfordre ungdommene sine å ikke engang spørre eldre om alkohol.

Bildet er tatt i normalperspektiv og har et ganske nært bildeutsnitt hvor blikkfanget er en hånd som åpner en bildør. Når du ser på bildet går blikket ditt i et «sju-tall» fra bunn og opp. Det starter nede i venstre hjørne ved handa og følger jakka opp til overskriften. Her har fotografen brukt det gyllne snitt og diagonale linjer. Diagonale linjer gir deg ofte følelsen av spenning og bevegelse, og det er akkurat det som skjer her. Jenta er på vei inn i en bil og det er spennende for ingen vet om hun i det hele tatt kommer trygt hjem. I bakgrunnen av bildet kan vi se resten av bilen, veien og mange trær. Hånda, jakka og håndtaket er i forgrunnen og er skarpe og klare. Resten av bildet er uskarpt og «blurra» ut. Fargene i bakgrunnen er grå og mørke, men du kan så vidt se at sola har begynt å stå opp bak trærne helt i enden av bildet. Jakka er blå og på armen har jenta også et fargerikt og barnslig armband. Det står i kontrast til resten av bildet. Teksten i bildet er plassert skeivt. Dette gir effekten av u-edruelighet og lite ansvarsfullhet. Dette kommer også fram i teksten «ANSVARSFRASKIVELSE» som er det første ordet du leser.

Stemningen i bildet er mørk og guffen. Det virker som om det er en sen sommer natt, snart morgen og de er langt fra folk og sjel. Det er hvert fall ingen hus og se, og i bakgrunnen ser vi mange store trær. Den mørke bakgrunnen gir oss en skremmende følelse av at noe er galt. Samspillet mellom hånda som åpner bildøra og teksten hvor det kommer frem at hun ikke kjenner føreren gjør at vi begynner å tenke på hva som vil skje inne i bilen. Mange foreldre vil bli bekymret for voldtekt og ungdommen vil få dårlig samvittighet. Budskapet her er at ingen burde ville være ansvarlig for å usette noen for en slik situasjon. Vi kan lese på jenta at hun er usikker utfra hennes handling. Hun setter seg i baksetet, istedenfor forsetet, muligens fordi det sitter noen andre i forsetet eller fordi hun ikke ønsker å være så nær den ukjente sjåføren.

Bildet dekker omtrent 80% av annonsen, men helt i bunn er det et lite hvitt felt hvor avsenderen har skrevet en kort og informativ tekst hvor de redegjør for sitt ståsted når det gjelder langing og oppfordrer andre til å hjelpe dem. Vedsiden av har de plassert sin egen logo. Begge elementene kommer tydelig fram da den informative teksten er skrevet i en nøytral font med svart skrift på hvit bakgrunn og logoen også er svart på hvit bakgrunn. Denne lille brødteksten øker etosen til avsenderen og gjør at du tror på situasjonen. Oppfordringen «ikke kjøp alkohol til mindreårige» har ivaretatt kairosen i teksten.

Det er viktig for avsenderen å ha god troverdighet til mottakerne for at de skal tro på det som blir sagt. Dette fikser Vinmonopolet strålende ved å legge sin egen logo nederst i venstre hjørne. Vinmonopolet er størst når det gjelder alkoholsalg i det norske land og folk flest vet hvem de er. Når man er størst vet man også hva man snakker om og dette utnytter de for å bygge opp både sin egen etos og logos i annonsen. Vinmonopolet har også brukt enkelt språk for å få frem budskapet sitt. Det gjør budskapet enkelt å forstå og dermed appellerer de til flere. Korte tekster er et godt virkemiddel da ungdom ofte er late og overser lengre tekster.

Avsenderen understreker sin patos allerede i overskriften på bildet, noe som er typisk for reklamer. De vil ha din medfølelse for å senere utnytte den og få deg til å handle. I denne annonsen får mottakerne medfølelse for «den lille jenta» som måtte haike hjem fordi hun ikke turte å ringe foreldrene sine i beruset tilstand. Senere oppfordrer de til å ikke kjøpe alkohol til mindreårige, og underbevisstheten din skjønner da at det er for å unngå at slike situasjoner vil oppstå. Slik utnytter annonsen våre ubeviste indre drifter.

Samspillet mellom tekst og bilde i denne annonsen fungerer veldig bra. Bildet sier ikke så mye i seg selv, men når vi får det i kontekst med begge tekstene blir det et godt samspill som får frem følelsene ved en slik situasjon. Teksten i bildet styrker mottakerne logos. Den gir oss en bakgrunn for bildet, setter oss inn i situasjonen og er en relevant kilde. Gutten som har skrevet under fremstår som uvitende og fast bestemt på at han ikke er ansvarlig for noen handlinger jenta har gjort i beruset tilstand, «det eneste han gjorde var å skaffe alkohol. That’s it!». Det at den siste setningen er skrevet på engelsk understreker virkelig hans status og understreker at han står får det han har sagt, selv om det er uansvarlig. Han er nemlig «2cool» for å bry seg.

Hovedbudskapet Vinmonopolet vil spre gjennom denne kampanjen er at man ikke skal kjøpe alkohol til mindreårige. Dette har de fått klart og tydelig frem gjennom bevist bruk av retoriske virkemidler som etos, patos og logos. Virkemidlene overlapper hverandre og du blir ofte påvirket av flere på samme tid. Reklamen treffer godt hos de aller fleste over atten og vi kan se på dette som en vellykket holdningskampanje. En av grunnene til dette er den gjennomgående troverdigheten man får gjennom hele annonsen. Så for å konkludere kan vi være like påståelige som «Sebastian» og si: Ikke kjøp alkohol til mindreårige. That’s it!

Tolkning av Oktober

En tolkning av novella Oktober.

I denne tolkingen av Frode Gryttens novelle, Oktober, vil jeg starte med å skrive et kort sammendrag. Deretter vil jeg skrive om komposisjon, fortellertempo og synsvinkel, samt avslutte med en personskildring og konklusjon.

I korte trekk handler novellen om David og faren sitt forhold. Det begynner med at David våkner opp på en stormfull dag, kler på seg og tusler ned til naustet. Her drar han fram båten og glir ut på vannet. Sammen med faren ror han mot ei elv der de setter opp flere garn. På veien inn mot land forteller faren til David at mor og han skal skilles. David takler dette dårlig og dagen etter går David ut på vannet alene og tar opp garnene. De tre første garnene har ingen fisk, bare skitt fra stormen som herjet. Det siste garnet derimot inneholder en liten laks. David vrir laksen ut av garnet, nøler litt, og slipper den over ripa.

Novellen begynner in media res, altså blir jeg som leser kastet inn i handlingen. En tredel inn i novellen blir kronologien brutt av et tilbakeblikk, mens resten av novellen er skrevet kronologisk. Dette kaster lys over personer og tidligere konflikter og er spesielt viktig for denne novellen. Det er i dette tilbakeblikket selve konflikten oppstår og historien tilspisser seg. Dette bidrar til å skape spenning og gjøre leseren nysgjerrig på resten av fortellingen. Det er også brukt en god del metaforer, besjelinger og sammenligninger. Eksempel på dette er at «regnet piskar på taket som en jazztrommeslagar», vinden «grip tak i huset» og presser det mellom «usynlige kjempenevar». Det dårlige været blir også brukt for å få fram den dystre og triste stemningen. Denne flittige bruken av virkemiddel gjør teksten mer levende.

Fortellertempoet i teksten er nokså normalt, dog forfatteren bruker ofte korte setninger, men som til gjengjeld inneholder masse informasjon. Personlig synes jeg det gir en litt mer alvorlig stemning til teksten og samtidig blir de viktige skildringene understreket.

Når det kommer til synsvinkel er det tydelig at forfatteren er en autoral tredjeperson. Det vil si at fortelleren ikke deltar i handlingen, men gjengir kun det han ser. Selv om vi et par ganger får innblikk i det David tenker, overlater forfatteren likevel hovedansvaret til oss, som leser, å tolke på vår egen måte. Til gjengjeld får novellen et mer personlig preg.

Forfatteren har brukt lite, om ingen, direkte skildring om de to personene novellen handler om. Derimot er det flere opplysninger som kan indirekte skildre David og si noe om han er en statisk eller dynamisk person. «Då han nærmar seg osen, ser han at elva har vakse seg diger der inne. Alt regnet har fått ho til å endre løp. Ho brøler, heilt brun av all sanden og gjørma som blir kverla opp». Denne setningen kan indirekte forklare den dynamiske utviklingen til David. Elva kan i dette tilfellet være brukt som metafor for hvordan David føler seg innvendig. Han har nettopp fått beskjed om at foreldrene skal skilles og dette har fått livet hans til å endre løp, han blir sint, og får blandede følelser.

Novellens avslutning kan være et symbol på den situasjonen David befinner seg i. Både fisken og David befinner seg i en vanskelig situasjon der fisken er fysisk fanget i et garn, mens David er psykisk fanget i et garn av problemer.

Heilt til slutt tenker jeg at temaet i teksten er knyttet opp mot skilsmisser og det det medfører ovenfor eventuelle barn i same situasjon som David. Novellen forteller at det vil alltid være barnet som er taperen i en skilsmisse og enhver foreldre i en slik situasjon må tenke seg nøye om.

Karakter 5.

Analyse av Veslebror og Karlson

Analyse av Veslebror og Karlson.

Erna Osland har skrevet novellen Veslebror og Karlson, hvor vi får møte Karl og hans lillebror Veslebror, samt deres mor.

I denne novellen er fortelleren representert av Veslebror, i tredjeperson. Veslebror og Karl deler et soverom, mens mor ligger på et annet rom. Hver kveld, etter deres kveldsbønn, får veslebror beskjed om å komme å vekke mor hvis Karl blir urolig, noe han ofte blir. Tematikken i novellen er trolig en såkalt moderne familie, hvor mor er alene, og de utfordringene denne oppgaven bringer med seg.

Innledningen til novellen er presenterende. Leseren får vite at det er en sønn og en mor som kommer og brer på sønnen sitt sengeteppe hver kveld. Man får også presentert at det ligger en problematikk i disse rutinene, fordi første setning i novellen er ‘’ Kvar kveld må han be om tilgivning. ‘’ Noe som kan tolkes som at det er noe denne sønnen har dårlig samvittighet for, og noe han selv føler han trenger en tilgivelse for, kanskje av sin mor, eller kanskje av gud? Første avsnitt av novellen preges av sjalusi, hvor Karl, Veslebrors eldre bror, får mest oppmerksomhet av moren, selv om det er Veslebror som er minst.

Handlingen i denne novellen blir drevet frem av den hyppige bruken av patos i teksten, hvor forfatteren appellerer til leserens følelser, med å skape en sympatifølelse for alle tre karakterene i novellen, mor, Veslebror og Karl. I andre avsnitt blir Karl fremstilt som en stor gutt, med spesielle behov som kan tolkes som eventuelle sykdommer som fører til at aldringen ikke vokser i takt med hans kropp. Dette kommer tydelig fram i følgende setning i novellen:

‘’ … Han smiler og viftar med armana som er altfor lange, også etter at han har lagt seg. Han smiler og veiver mot mora så ho må gripe hendene hans som er like store som hennar. ‘’

Disse to setningene er trolig skrevet for fremstille Karl som et lite barn i hodet, samtidig som han er stor i kroppen. Bruken av patos fører til at forfatteren skaper en viss sympatifølelse for Karl, mens man samtidig får sympati for mor, som blir fremstilt som ynkelig og usikker på hvordan hun skal håndtere Karl, noe som kommer tydelig frem i setningen ‘’ … Karl merkar det. Han ventar på det, for han smiler straks mora begynner å skjelve. ‘’ I denne delen av novellen kommer det tydelig frem at det er et maktforhold mellom mor og Karl, hvor Karl har et klart overgrep. Veslebror blir fremstilt som en observatør av maktkampen som foregår mellom hans psykisk hemmede bror og hans mor, noe som ser ut som det går veldig inn på Veslebror psykisk.

Novellen når sitt klimaks når Veslebror våkner på natten av at han hører lyder fra vinduet. Det betyr fare, og Veslebror reagerer så straks han ser Karl stå å prøve å bryte seg ut av vinduet som moren har knytt igjen med et bånd. I det øyeblikket det går opp for Veslebror at Karl klarer å få opp båndet, løper han og henter mor. Mor reagerer raskt, og får stoppet Karl fra å gå ut på taket. Det kommer tydelig frem i teksten at dette har skjedd før, spesielt i setningen ‘’ …  Ho roper ikkje, for ho veit at det får Karl til å skunde seg enda meir. ‘’

Her skjønner leseren at Karl har prøvd å komme seg ut på takene utenfor vinduet lenge, og at dette er vanlig på nattestid. Mor får Karl inn på rommet igjen, og knyter et nytt og tjukkere band på vinduet, hun legger Karl ned, og ber fortelleren i novellen, Veslebror, om å komme inn å varsle henne hvis Karl blir urolig igjen.

Novellens avslutning kommer når Veslebror ikke har hørt at Karl gikk ut på taket når han var sovnet, falt ned fra taket og døde. Dette er en åpen slutt, som lar leseren selv få bestemme fortsettelsen på novellen. Siste setning i novellen ‘’ … Etterpå er det tid for Veslebrors bønn, nesten lydlaus, som eit hikst berre, frå det store, svarte han har inni seg. ‘’ Det store svarte, som tidligere i teksten ble presentert for leseren som noe Veslebror refererer til som morens hikst, som han har hørt at kommer fra store svarte hulll, noe han ikke forstår før Karl er død. Dette kan muligens tolkes som at moren allerede har mistet noen andre, kanskje de to barnas far, eller sine egne foreldre, eller kanskje hennes svarte hull kommer fra fortvilelsen over å være aleneforsørger for et barn med spesielle behov, og følelsen av å ikke strekke til, noe mange foreldre kan kjenne seg igjen i, så spesielt dette gjør foreldre til en målgruppe for denne novellen.

Novellen er fremstilt med synsvinkelen tredjepersons-forteller, som i denne novellen er Veslebror. Det er sentralt i teksten at Veslebror føler sjalusi ovenfor sin eldre bror, som til tross for sin alder allikevel får mest oppmerksomhet fra deres mor, og det kan være en av de sentrale hovedgrunnene til at teksten er fremstilt fra Veslebror sitt synspunkt. Tredjepersons-forteller virker som en ganske ung gutt, som har fått på seg for mye ansvar med å ha en psykisk hemmet bror, og dette går utover hans forhold til sin mor, noe som kommer frem når tredjeperson forklarer at han ikke får lov til å ligge i moren sin seng, fordi det er her hun føler at hun kan være seg selv. Når det i novellen kommer frem at Karl har kommet seg ut av vinduet, og Veslebror står nede på gaten sammen med sin mor, kommer det man kanskje kan oppfatte som en skyldfølelse fordi sjalusien muligens har tatt overhånd i det øyeblikket Karl fikk opp vinduet på soverommet.

‘’ Hørte han ikkje lyden av vindauget som gjekk opp? Hørte han ikkje at Karl lo? Undrast Veslebror der nede på det mørke fortauet mellom husa. ‘’

 

Her gir forfatteren leseren sjansen til å selv tenke seg til om Veslebror faktisk hørte dette, noe han trolig gjorde, men forhindret ikke at Karl gikk ut på taket, kanskje fordi han innerst inne var drevet av sin sjalusi ovenfor broren, og la skylden over på Karl for at moren hadde de sorte hullene han hørte hikstene hennes kom fra om natten.

Karakterene i novellen oppleves som statiske. De forandrer seg ikke betydelig i løpet av novellen. Den markante hovedpersonen av de tre karakterene i teksten, er Veslebror. Dette er for å få skrevet novellen fra hans synspunkt, slik at sjalusien han føler kommer tydelig frem og får spille en sentral rolle i leserens oppfatning av teksten, og kanskje for å vise hvordan et ujevnt søskenforhold kan påvirke en hel familie.

Miljøet rundt den lille familien er tydelig en storby, hvor husene står tett, slik at takene er nære nok til at man i teorien skal kunne gå på dem uten å falle ned. Dette er det som fører til Karls død, noe som er sentralt for forståelsen av novellen. I tillegg til det ytre miljøet, har den lille familien også et miljø i sitt eget hjem, som er påvirket av makt, følelsen av håpløshet fra moren sin side, og sjalusi, som Veslebror føler ovenfor Karl. Dette hjemmemiljøet er helt sentralt for hvordan situasjonen i den lille familien blir tolket av leseren.

Denne novellen er preget av patos. Forfatteren prøver å få novellen til å spille på leserens følelser. Setningene er korte og direkte for at teksten skal oppfattes som intens og spennende, noe korte setninger medvirker til. Stiltonen er skarp og intens, muligens for å klare å holde leserens interesse oppe gjennom hele novellen. Målgruppen til Osland er muligens ungdom og voksne, gjerne foreldre med psykisk hemmede barn, som kan kjenne seg igjen i familietematikken som vises jevnt gjennom hele novellen. Vanskelige familieforhold er vanlig i dag, og dette vil da være et sårt og vanskelig tema for mange, og en novelle som Veslebror og Karlsson vil kanskje hjelpe noen med å sette mere ord på hvordan en slik type situasjon egentlig er. Grunnen til at denne målgruppen blir antatt som representert i novellen, er på grunn av hvor mye leseren selv må tenke, og den åpne slutten på novellen.

Symbolikken som brukes i novellen kommer frem når setningen ‘’ … Ser den store broren som ligg der som ein fugl med vengene ut, lange armar ut til sida.’’ Refererer til en tidligere tanke Veslebror hadde, hvor han ser at Karl ikke strekker ut hendene når han balanserer bortover takene, fordi Veslebror antar at Karl ikke er redd. Men han ligger med armene utstrakt på bakken, som en fugl som for sent skjønte at han skulle dø. Fuglen representerer trolig Karls følelse av frihet i det øyeblikket han gikk ut av vinduet, og kanskje følte han at han kunne fly når han falt ned fra takene.

Tematikken i novellen ble i starten av denne analysen presentert som en såkalt moderne familie, hvor mor er alene, og de utfordringene denne oppgaven bringer med seg. Det kommer tydeligere frem senere at sjalusi og forhold mellom mor og sine barn spiller en mere sentral rolle i novellen enn først antatt. Sjalusien Veslebror følte, førte trolig til Karls død, og er kanskje forfatterens måte og presentere hvor farlig sjalusi kan være. Novellen er trolig hentet fra Karlsson på taket. Den kan tolkes som at historien om Karlsson, er det som skjedde etter at Karl døde. For å fylle det sorte hullet etter Tapet av sin bror Karl, skaper Veslebror en fantasivenn, Karlsson, som lever på taket, og er en etterligning av Karl, som en livlig og gøyal gutt, som har opplevd verden.

Novellen er trist, og som nevnt tidligere, bruken av patos er sentral i novellen, og gir leseren sympati for karakterene, som igjen fører til at novellen oppfattes som mere personlig. De fleste har lest Karlsson på taket, og har et forhold til denne glade gutten, som her blir fremstilt som et barn med en psykisk lidelse, noe som kan skape reaksjoner til novellen, og leseren må tolke teksten på sin egen måte, ut i fra om man selv forbinder denne novellen med Astrid Lindgrens Karlsson på taket.

Analyse av «Karens jul»

Novellen ”Karens jul” er skrevet av Amalie Skram. Den kom ut i 1885, i ”Politiken”. Amalie Skram debuterte samme år med romanen ”Constance Ring”. ”Karens jul” handler om en politimann som oppdager en fattig, ung kvinne i et gammelt ferjemannshus. Denne kvinna er Karen. Hun bærer på et nyfødt barn og har søkt tilflukt i huset fordi madam Olsen har reist bort. Karen tjente hos madam Olsen. Politimannen sa at Karen ikke kunne oppholde seg i huset, men Karen fikk overtalt han slik at hun fikk være der i tre dager til. Etter tre dager finner politimannen Karen ihjelfrosset i huset. analyse av karens jul

Handlingen utspiller seg ”på en av dampskipskaiene i Kristiania” for ca. hundre år siden. Det som setter den i gang er at politimannen hører barnegråt. Han går til ferjemannshuset hvor gråten kom fra. Der finner han Karen. Han lurer på hva hun har å gjøre der. Karen forteller sin historie. Dette er retrospeksjon, på denne måten får vi innblikk i Karens situasjon. Spenningen stiger ved at leseren lurer på hvordan det har gått med Karen. Man får en følelse av at hun kanskje er død: Politimannen ser at Karen ”rørte seg ikke og syntes til å sove”. Det at det ”slo om til frost” gir oss en følelse av at hun kanskje har frosset i hjel, men vi kan ikke være sikre. Høydepunkt kommer idet politimannen finner Karen og ungen døde. Det blir markert ved at det brått og brutalt står at ”de var steindøde begge to”. Og det skjedde på selveste julaften. Etter det kommer en skildring av de to døde. Det hele ender med at havnevesenet fjerner huset fordi det ikke skulle ”være et tilholdssted for alskens løsgjengere.”

Novella begynner med en beskrivelse av det gamle ferjemannshuset, og dets historie. Beskrivelsen er nesten lik scenehenvisningene i et realistiske dramaene: ”Dørene vendte mot sjøsiden og kunne lukkes både innvendig og utvendig med jernkroker, der ble hektet fast i kramper av samme metall.” Vi får en veldig nøyaktig beskrivelse av omgivelsene. Det er en vekslende synsvinkel. Den er stort sett autoral allvitende, men Karen skildres gjennom politimannens øyne. På den måten får vi gode miljøskildringer samtidig som vi får presentert det politimannen ser. Fortelleren går sjelden inn i personenes tanker.

Hovedperson er Karen. Det er hun vi får vite mest om, og det er hun som er viktigst for handlingen. Karen blir skildret på mange forskjellige måter, og hun er den eneste som blir skildret direkte. Hun er ”et tynt, lite fruentimmer med et smalt, blekt ansikt”, og hun er ”neppe ganske voksen”. Det er mange ting som sier oss at hun har en lav sosial status: ”Føttene stakk i et par hullete soldatstøvler”, ”i den ene arm holdt hun en bylt filler”. Vi får assosiasjoner til kloakk når det står at det knirket i støvlene hennes, som om hun stod og ”stampet i en grøtaktig substans.” Karen er heller ikke så fin i målet som politimannen. Gjennom replikkene får vi vite at Karen tjente hos madam Olsen, og er helt avhengig av henne. Av henne kunne hun tjene penger til losji. Ellers hadde hun ikke noe sted å være, hennes far var død, og stemoren hadde kastet henne ut. Hun trur at alt skal bli bra når madam Olsen kommer, derfor nekter hun å dra til fattighuset. Dette har noe med selvrespekt og gjøre. Hennes manérer er heller ikke så gode: ”Hun holdt inne og snøt seg i fingrene, som hun avtørret på sitt skjørt.” Hun ”stakk fingeren i munnen og suget på den.”

Det er egentlig politimannen vi følger gjennom novellen, men han er ikke så viktig som Karen. Vi kan si at det er han som får ting til å skje. Det er han som oppdager Karen og det er han som finner henne når hun er død. Politimannen er snill når han lar Karen få bo i ferjemannshuset. Men viser hele tiden en likegyldighet, spesielt når han finner Karen død. Vi får et inntrykk av politimannen gjennom replikker og handlinger. Han skal representere myndighetene og overklassen, derfor er det ikke noen direkte beskrivelser av han. En annen viktig person er madam Olsen. Det er gjennom Karen vi får høre om henne. Hun en snill dame. Selv om Karen ble gravid med en hun ikke engang visste navnet på, så fikk hun jobbe hos madam Olsen. Madam Olsen er jordmor og hun har ingen familie. Derfor ble Karen overlatt til seg selv når madam Olsen måtte reise. På reisen ble madam Olsen syk og kunne ikke komme hjem før til jula. Siden Karen er så avhengig av henne, resulterer dette i at Karen dør. Alle personene er statiske fordi det er ingen som gjennomgår noen utvikling.

Novellen har mange skildringer av været. Det gråe og triste været skaper en grå og trist stemning, akkurat som livet til Karen. Det blir brukt ord som grålighvitt, mørkegrå og grumset. Karen og politimannen møtes også om natta når det er mørkt og kaldt. Kulden blir også skildret, og blir et frampek på hva som kommer til å skje. Karen er så våt at det knirker i støvlene, så det er ikke rart at hun døde da kuldeperioden kom. Men kulden kan også ha blitt brukt symbolsk. Karen døde pga. mangel på kjærleik og omsorg. Det var denne mangelen som fikk henne til å søke trøst i denne mannen hun fikk barn med. Karen ble frosset til døde av samfunnet. Politimannen synest det er fælt å høre om skjebnen til Karen, men bryr han seg noe om det? Han ser at Karen fryser, men han viser ikke omsorg og skaffer henne ikke klær eller et varmt sted å være. Jeg tror det er dette Amalie Skram vil få fram med novellen. Samfunnets likegyldighet overfor medmennesker, og spesielt de som er lavest stilt i samfunnet. Det er vel det samme hva som skjer med Karen, bare politimannen fikk seg en fridag fordi han hadde forkjølelsesfeber. Det er ingen som vil ofre noe av sitt eget levekår til fordel for at andre kan få det bedre. Et annet tema kan være at samfunnet prøver å skjule over fattigdommen, noe som vil gå utover de fattige.

Jeg tror novellen er sammensatt av mange forskjellige tema. Og mange av dem er aktuelle samfunnsproblem som vi sliter med den dag i dag. Jeg skal prøve å komme med noen eksempel: Vi kan saktens gi en hundrelapp til flyktningene i Kosovo, men er vi villige til å ofre en del av huset til en flyktningefamilie. Jeg så et interview på TV, der de spurte folk i Norge om dette. En kvinne svarte: ”Hadde jeg hatt masse penger og et stort hus, så kanskje.” Denne kvinnen hadde sikkert et hus med nok plass, og sikkert nok med penger. En flyktningefamilie har ikke noe sted å bo og ikke noe penger.

Myndighetene klager på at ungdom i Norge går rundt i gatene og driver med tagging, hærverk osv. De vil at ungdommen skal holde seg vekke fra dette miljøet. Men hvor skal ungdommen ellers holde seg når staten ikke har råd til å holde ungdomsklubber. Ungdomsklubbene blir lagt ned. Politiet i Brasil løser problemet med for mange gatebarn ved å skyte dem!

”Gaten skal ikke være tilholdssted for alskens løsgjengere.”

Analyse av «Blues» av Jan Kjærstad

Tolkning av novellen Blues av Jan Kjærstad.

Jan Kjærstad er en Norsk forfatter som ble født 6. mars 1953 i Oslo. Han debuterte som forfatter i 1980 med novellesamlingen Kloden dreier seg stille rundt, etterfulgt av romanen Speil, og ni andre romaner og noen andre litterære prosjekter.

Blues var en del av novellesamlingen Kloden dreier seg stille rundt.
Jan Kjærstad har i alt vunnet seks priser. Han fikk i 2001 Nordisk Råds litteraturpris for Oppdageren, og Den svenske litteraturakademiets Dobloug-pris i 2000. Han var også tildelt Henrik Steffensens-pris i 1998, på grunnlag av at han beriket europeisk kunst- og åndsliv, han vant også Aschehougprisen i 1993, og mottok i 1984 Norsk Litteraturkritikerlags-pris for Det perfekte mord og Mads Wiel Nygaards legat i 1984. Kjærstad er en aktiv forteller og det er ofte det hans noveller handler om. Han er også kjent for sine nyskapende romaner. Ofte har de elementer hentet fra en nær samtid. Triologien om Jonas Wergeland, som er skrevet av Jan Kjærstad, ble en TV-serie under tittelen Erobreren, med Kåre Conradi i hovedrollen. Denne serien ble for første gang sendt våren 2012.

I det følgende vil jeg påstå at Blues er en novelle som handler om det mørke samfunnet der nynazister og fordommer er en del av hverdagen for mange. Jeg vil og påstå at novellen fokuserer på undergrunnen, og nynazisme og rasisme.
Virkemidlene som blir brukt for å understreke dette er for det første, tittelen «Blues» og blåfargen som gjennomgangsmotiv. Navnet Blues,kan gi oss et frampek på hva denne novellen kommer til å tematisere. Blues er en musikksjanger som ble laget av svarte da de ble solgt som slaver til de hvite.
Blues er en sørgmodig musikksjanger, og dette kan bli brukt som en metafor på de undertryktes sorg. Budskapet i denne novellen kan være en advarsel mot å frata andre mennesker deres menneskeverd og mot å dømme personer etter førsteinntrykket. Det kan også være om valg og konsekvenser av valgene man tar.

Påstanden min blir understreket av flere advarsler som blir presentert i novellen. Den første advarselen får vi allerede på side tre i novellen: «Han gransket kortet som kom ut. Mene, mene tekel, sa han. Tekel! Ropte han og lyttet etter ekkoet i den store hallen. (s,3)» Mene tekel er en allusjon til Daniels bok i Det gamle testamentet, en advarsel om en endelig dom. Dommen kan leses som et frampek på den dømmende jenta, og hennes valg som leder til uteliggerens død. Fargen blå, er noe som vi igjen og igjen møter i novellen. Guttens blå jeans, uteliggerens kalde og blå hender, og hans blå bæreposer. Dette alluderer til Picassos blå periode der han kun malte i blått. Hans melankolske humør på denne tiden førte til at han i hovedsak malte i blå farger, og gjerne trette, ensomme figurer. Fargen blå kan bli tolket som en metafor på det kalde, kyniske samfunnet der rasisme og nynazisme enda finnes.

I novellen finner vi også fargen rød, og den røde fargen blir en kontrast til den blå fargen som kan bli knyttet til uteliggerens død. Blå hender, blå øyne, dette kan bli knyttet sammen til uteliggeren. Den røde vinen, det røde lyset, det røde såret, dette knyttes til blod og død. Dette kan tolkes som at uteliggeren dør, selv om det ikke blir beskrevet i novellen at uteliggeren faktisk dør. Dette er noe av det jeg ønsker å gå dypere inn på.

Jan Kjærstad. Foto: wikimedia.org

Novellen Blues handler om tre personer som møter hverandre på t-banen i Oslo. Det er sent på kvelden og hovedpersonen, eller jenta, har akkurat kommet fra Paris og er på vei til Østensjøen, men må bytte tog før hun kan komme seg hjem. Mens hun venter begynner hun å le litt av lille Norge, hvor enkel t-banen er i Norge, og hvor mye vanskeligere det hele er i Paris. Hun setter seg på en benk for å vente på neste tog. Plutselig får hun øye på en muskuløs, blond gutt. Har er atletisk og har blå øyne. Han går med en bok, og, kunstkjenner som hun er, blir hun besatt av å finne ut mer om gutten og boken.

Hun kikker rundt, studerer de blå neonlysene på veggene og begynner å lytte. Sakte, men sikkert, hører hun noen lyder lengre borte. Hun hører noen blå munnspilltoner og ser en skikkelse nærme seg. Hun ser at skikkelsen er en mann, han er avmagret og bærer på to blå bæreposer, han går mot flere ledige plasser før han setter seg ned ved dem. Jenta tar opp en avis, og blar gjennom til hun finner en artikkel om Picasso og hans blå periode. Uteliggeren kommenterte: «Picasso ja, han var et geni», «Har de sett nattverden i Milano?(s,3)» spurte han. Hun svarer nedlatende og avvisende «mhm(s,3)» Han sier så at han har vært på polet, da kommer hun til å tenke på at dette var noe hun glemte selv.
Hun begynner å tenke på hva annet hun har glemt, «Søren, hun hadde glemt å kjøpe loff(s,4)», tenker hun. Gutten sitter fortsatt og leser, hun får øye på at det er en pocketbok, mens han tenner en røyk. Uteliggeren hoster, og sier «jeg har vært i krigen, under andre verdenskrig(s,5)». Gutten himler med øynene når han hører det. «Mhm(s,5)», svarer jenta.

Så kommer toget, jenta reiser seg og kikker enda litt til på gutten.
Han holdt boken slik at hun akkurat ikke fikk lest hva som sto, men hun fikk øye på en loff som stakk ut av baggen hans. «Jeg har sittet i Sachsenhausen(s,5)», sier mannen. «Jeg satt med en kamerat, han kastet seg foran t-banen i Hamburg, der går sikkert an å kaste seg foran her og(s,5).», Sier han. Gutten smiler til jenta når han hører dette, hun smiler tilbake og får understreket at han har fine øyne.
«Det er enda mange nazister igjen i Norge(s,5)», sier mannen. «Det er kanskje det(s,5)» sier hun, hun begynner å tenke på tusjskriften på vei inn til t-banen.
Hun begynner å gå mot toget, uteliggeren spør om de ikke kan vente litt og peker på loffen til gutten. Men de var allerede inne, så det var for sent, tenker hun. I det hun setter seg ned på bussen tar gutten av seg hanskene. Hun ser at han har svarte tusj-merker på begge hendene, og boken som han leste i hadde et bilde av en cowboy som poserer med en kvinne på omslaget. Han tar av seg skjerfet, hun får øye på en medaljong, en odelsrune, åpenbart hjemmelagd. Hun stirrer ut av vinduet og skjønner at hun er på feil tog. Hun fikk summet seg av på Økern.

I novella Blues er det en autoral forteller vi har med å gjøre. Det vil si at fortelleren ikke deltar i fortellingen. Altså er det en ekstern forteller.
Fortelleren er delvis allvitende, det vil si at han har tilgang på jentas tanker og følelser, men har kun ytre fokusering på uteliggeren og gutten. Dette gjør at vi får tilgang til kunstinteressen til jenta, noe som gjør at vi skjønner mer av metaforene og advarslene som blir presentert. Hadde vi fått indre fokusering på alle tre aktørene hadde dette blitt en svært kort novelle. Det hadde vært unødvendig for fortelleren å legge igjen noen form for metaforer eller advarsler slik at vi skjønner novellen. Vendepunktet hadde også blitt delvis fratatt.
Fortelleren er objektiv, han formidler ingen meninger om personene eller hva som skjer. Dette gjør at vi selv må tenke over hva som egentlig skjer, og hvem som er mest troverdig. Dette mener jeg gjør novella svært interessant.
Den ytre fokuseringen er begrenset, vi får ikke vite navnene på noen av personene, og vi får vite svært lite om gutten, bortsett fra informasjonen som gis helt mot slutten av novellen.

Uteliggeren blir godt beskrevet i novellen og vi får vite at han har sittet i Sachsenhausen. Vi får vite en del om jenta, hun har akkurat kommet fra Paris, hun er velutdannet og mener selv at hun kan mye om kunst og blues og at hun har kontroll på sine valg.

Den indre fokuseringa er svært begrenset, vi får ikke vite noe om hva gutten eller uteliggeren tenker eller føler, men vi får vite hva jenta tenker, og dette har svært mye å si for novella, med tanke på at vi da får tilgang til hennes opplevelse av personene. Gjennom hennes blikk får vi vite at uteliggeren har blå hender, bærer på en blå bærepose, gutten leser en cowboy-pocketbok, noe som har betydelig mye å si for metaforene og varslene som blir plassert i novella.

I denne novella møter vi tre svært forskjellige personer. Jenta, som er hovedpersonen, framstår som en dynamisk person. Hun starter først med å trekke dommer om at hun ikke ønsker å snakke med eller å ha noe å gjøre med uteliggeren, til å skifte mening helt mot slutten av novella. Den unge gutten er en statisk person, han sier ingenting gjennom hele novella, det eneste han gjør er å lese i boken sin. Noen ganger titter han opp og smiler til jenta. Disse få gjøremålene gjør at vi ikke liker gutten, har blir framstilt som selvgod og en nazist som ikke ser ut til å bry seg noe om hva uteliggeren sier eller gjør.
Uteliggeren er kunnskapsrik, han kommer flere ganger med riktige faktaopplysninger, han er svært utadvendt, har mye livserfaring og alluderer til bibelen. Han inviterer også til nattverd.

Det er flere gjøremål som gjør at vi får stor medfølelse for uteliggeren.
Han kikker hele tiden ned mot skinnene og antyder at han tenker på å hoppe. Han har, som sagt, invitert til nattverd, med at han har vin, jenta har ost, og gutten har loff. Teksten alluderer til «den siste nattverd», men den som inviterer til måltidet blir avvist og dør. Dette kan assosieres med Jesus, i denne novellen kan altså uteliggeren kan være Jesus.

Få også med dette i personkarakteristikken: Hovedpersonen står for flere selvmotsigelser. Hun mener at det enkle T-banesystemet i Norge er til å le av, og peker på at det er veldig usannsynlig at man havner på feil T-bane i Oslo. Når uteliggeren forteller at han har tatt feil bane, tenker hun på ham som en mann som hadde blitt levende begravd hvis han hadde havnet i T-bane-systemet i Paris. Selv ser hun på seg som den som både kontrollerer underverdenen i Paris og underverdenen i seg selv. Denne selvsikkerheten får en ironisk vri mot slutten, når hun forskrekket oppdager at hun har satt seg på feil bane. Hun har på flere måter havnet på feil spor. Hun må skifte retning på banen, men også i livet, i måten hun forholder seg til andre mennesker på.

Hun rosemaler og idylliserer de originale typene, menneskemylderet og den kunstneriske atmosfæren i Paris, og tenker at hun kunne prate om musikk og malerkunst i timevis. Hun ser på seg selv som åpen og kultivert. Hun har studert kunst, men kan åpenbart lite om den, for hun vet ikke at da Vincis mest berømte verk, «Nattverden», ikke er et Picasso-verk. Når hun møter en ekte kunstkjenner i form av en sliten vagabond, vil hun ikke høre på ham overhodet. Hun ignorerer ham, til tross for at han har åpenbare kunnskaper om samfunn, kultur, malerkunst og musikk. Han refererer til Picasso, da Vinci, Santa Maria delle Grazie-klosteret, Det gamle testamentet, Ravel. Han er en stor blues-artist, han har interessante og viktige erfaringer som Sachsenhausen-fange under krigen, han har humor og selvironi, og han trekker fram viktige, dystopiske tanker om nynazismen og verdens framtid. Likevel avfeier hun ham totalt, og higer heller etter oppmerksomheten til en kiosklitteraturlesende nynazist med muskuløse lår.

Videre kan hun så mye om blues at hun kan verdsette godt spill, mener hun, og anerkjenner munnspilltonene som hun hører på t-baneundergangen som sjeldent ekte. Når den middelaldrende mannen refererer til andre-satsen i Ravels fiolin-sonate ,»Blues», mener hun at han fabler, og avslører at hun ikke vet så mye om blues likevel. Det gjør derimot mannen som hun irriterer seg over, og som mot slutten avslører seg som den blueskunstneren hun hadde hørt spille helt i begynnelsen.

Gutten beundrer hun fordi han er vakker og fordi han er oppslukt i litteraturen som han leser: «Hun hadde alltid blitt fengslet av mennesker som kunne lese de mest dyptpløyende ting hvor som helst, som andre leste kriminallitteratur». Hun gjør ham til en svært interessant person og tror at han er en kjent, yngre maler, men her tar hun helt feil. Gutten er en hardbarket nazist, og verket som han fordyper seg i, er alt annet enn høyverdig, «dyptpløyende» litteratur: Det er rett og slett en dårlig kioskroman med en cowboy på omslaget.

 

Alt dette viser at hun er blind av fordommer. Det rufsete utseendet til mannen gjør at hun forhåndsdømmer ham som uinteressant, plagsom og irriterende. Det vakre utseendet til gutten gjør at hun tillegger ham en rekke egenskaper som passer godt med hennes image som kultivert og dannet verdensborger. Hun greier heller ikke å se seg selv i et sant bilde. Hun tror at hun er kunnskapsrik og kunstorientert, men avslører at hun verken kjenner da Vinci eller Ravels «Blues». Hun framstiller seg som åpen og varm, men opptrer som kald og avvisende. Nattverd-motivet blir straks gjenkjennelig: Den som innbyr til et siste måltid, blir sviktet, fordi han «blir funnet for lett» (jf. sitatet «mene, mene tekel»). Han som advarer mot menneskelig kulde, blir forlatt og overlatt til sin egen skjebne. Denne skjebnen er dystopisk, for mange signaler i teksten viser at det er døden som venter ham.

Landskapet i denne novellen blir skildret som kaldt og dystert, «det er så kaldt at vi kan så vår egen ånde (s,3)», dette gjør at vi finner ut at jenta mest sannsynlig er kommet rett fra flyplassen.
Den gamle mannen er en uteligger, og blå fargen gjør at vi assosierer det med kulde, noe som gjør at vi får enda mer medfølelse for uteliggeren, som må sove ute i kulda. I det sosiale miljøet hører vi helt i begynnelsen om munnspill, kalde blues toner blir spilt, livet til uteliggeren ligger i jenta og guttens hender, hadde de valgt å bli igjen, hadde mest sannsynlig uteliggeren enda vært i live.
Hadde jenta åpnet øynene og hørt etter hva uteliggeren faktisk sa, istedenfor å dømme ham, hadde også uteliggeren også mest sannsynlig vært i live.
De normene som vektlegges er å ikke dømme folk etter førsteinntrykk eller fordommer.

I denne novellen blir det brukt flere metaforer, slik som blå fargen, som sammenlignes med kulden og det kyniske, kalde samfunnet. Eksempel: «Mannen så seg rundt på de blågrønne veggene. Nederst på perrongen sto det tre søyler» (s,5). Det blir brukt flere sammenligninger, slik som når han inviterer til den siste nattverd, men blir avvist. Da kan han bli sammenlignet med Jesus. Novellen er skrevet med normalstil.

Innledningen starter in medias-res, det samme gjør og personindentifiseringen, med en gang vi begynner å lese, blir vi kjent med personene og deres gjøremål.
Vi blir ikke kjent med konflikten før ganske sent ut i novellen, det er når vi finner ut at jenta har tatt feil av personene. Novella går kronologisk, det er ikke noe form for retrospeksjon i novella. Spenningskurven er veldig flat, fram til høydepunktet, som i denne novella er det samme som vendepunktet. Det kommer når jenta sitter på toget, ser at gutten har tusj merker på hånden og har en medaljong rundt halsen, og hun merker at hun er på feil tog.

Fortelleren bruker hovedsakelig showing, dette gjør at vi får tilgang til jentas tanker og følelser, noe som gjør at novella blir forståelig. Eksempel: «Picasso malte i 1902-4 utelukkende i blått, leste hun. Han skildret hovedsakelig de fattige og de lidende. Det stemte med det hun hadde lært på forelesningen i Paris(s,2).»
Hadde fortelleren brukt telling, istedenfor showing, ville vi ha gått glipp av dette eksempelet og da et viktig punkt i forståelsen av novella. Avslutninga er avrundende, men også åpen, vi får ikke et svar om uteliggeren faktisk døde, det er noe som vi bare kan tenke oss til ut ifra informasjonen vi har fått.
Det blir ikke brukt sirkelkomposisjon i denne novella. Tempoet i denne novella er en blanding av sen og vanlig, de viktige øyeblikkene utvides, personene blir godt beskrevet på grunn av dette.

Tekstens konkrete innhold er dialogen mellom personene, og konsekvenser av valgene man tar. Jenta blir så oppslukt av gutten at hun ikke legger merke til uteliggeren og hva han sier. Han er den smarte, gode personen, mens gutten er det motsatte. Likevel blir jenta tiltrukket av gutten, noe som viser at hun ikke er så god til å ta valg som hun selv ville ha det til. Novella avsluttes med at jenta finner ut at hun har tatt helt feil, og vi finner ut av at uteliggeren mest sannsynlig har hoppet foran et tog, delvis på grunn av henne. Hovedtemaet i denne novella er fordommer, jenta tar flere valg og dømmer personene etter førsteinntrykk. Hadde hun ikke gjort dette, hadde mest sannsynlig uteliggeren fortsatt vært i live. Menneskeverd kan også være et tema i denne novellen, er det riktig å dømme personer som sover på gata? Har ikke de lik menneskeverd som alle andre?

I denne analysen har jeg funnet frem til at fortelleren bruker fargen blå for å framheve kulden, som gjør at vi får enda mere medfølelse for uteliggeren som må sove ute. Men også Picassos blå periode der han hovedsakelig malte i blått, og kun malte fattige og lidende mennesker,  kan sammenlignes med uteliggeren.

Vinen, og loffen fra de tre personene,  alluderer til «den siste nattverd», men uteliggeren blir avvist, dette gjør at han blir sammenlignet med Jesus.
Vinen, de røde vognene, sammenlignes med blod, og dette forsterker påstanden om at uteliggeren kastet seg foran et tog på slutten av novellen.
I min hypotese påsto jeg at Blues var en novelle som handler om det mørke, kyniske samfunnet, og virkemidlene som ble brukt er blues sjangeren og fargen blå.

Jeg påsto også at budskapet kan være menneskers menneskeverd, det å ikke dømme etter førsteinntrykk, og at flere advarsler blir lagt ut i novella.
Denne hypotesen var i stor grad samsvarende med det jeg kom framt til, Blues er en novelle som handler om det mørke, kyniske samfunnet, der virkemidlene som kommer til å bli brukt er blues sjangeren og fargen blå. Denne hypotesen bekreftes, med tanke på at det var riktige påstander.

Litteraturliste:
Forfatter: Kjærstad, Jan.
Utgitt:1980.
Navn: Blues.
Sted: Oslo
________________________________
Navn: Ukjent.
År: Ukjent.
Navn: Kloden dreier seg stille rundt
http://www.jankjaerstad.no/kloden.php
Nedlastet: 13.03.2014
________________________________
Navn: Ukjent.
År: Ukjent.
Navn: Jan Kjærstad – Biografi
http://www.jankjaerstad.no/bio.php
Nedlastet: 13.03.2014

_______________________________
Navn: Annette Mattsson
År: Ukjent
Navn: Sammenligning av novellene Borte og Blues
http://www.skrivebua.no/index.html?skrivebua.cgi?a=lesbidrag&bnr=793457
Nedlastet: 14.03.13

Virkemidler brukt i Blues av Jan Kjærstad

Obs. Det er viktig at du har kunnskap over alle virkemidler før du bruker denne listen.
Virkemidler brukt i novellen Blues av Jan Kjærstad.

•Personkarakteristikk
Jenta: selvsikker, pen, ung, urban, ser ned på enkle Norge, og skryter av livet i Paris, behersker t-banen, tar feil bane i lille Norge (2 ganger), tar feil av personene, paradoks!, avvisning av en kunnskapsrik og interesant kunstner, dynamisk, nedlatende, fordomsfull til og ta en innsikt, kunnskapsløs.
Eldre mann: Jøde/signøyer, slitte klær, blå hender, kunnskapsrik, konsentrasjonsleir, selvmord, utadvent, god på kunsthistorie, alluderer til bibelen, innviterer til nattverd, god, flerdimensjonal, dynamisk? (begrunn hvorfor han assosiaseres med Jesus).
Gutt: arisk, kjekk, atletisk, smilet av mannen som forteller at han har vært i konsentrasjonsleir, nazist og rasist.

•Fortellerteknikk
Ekstern forfatter, delvis allvitende, ytre forkusering på den eldre mannen og gutten, indre forkusering på jenta, objektiv forteller.

•Språk
Blues (knyttes til slave, undertrykkelse og rasisme), blå (kald farge, kaldt samfunn, Picassos blå periode, hendene til mannen er frosne og blå, klærne til gutten er blå).  Blåfargen blir en metafor på det kalde samfunnet.

Samfunnet er rått, kaldt og dystert.
Blues er en sørgmodig musikk og det er en metafor på de undertryktes sorg.
Knivsåret konnoterer til vold, undergrunn –> bilde på undergrunnen til menneskeheten. Vei valg, retning i livet, det å være på rett eller feil spor.
Odelsrunde –> nazistsymbol. Blå atmosfære – rødfargen(metafor) Røde vogner, røde lys, rødt sår, rødvin =symbol på blod, død, kjærlighet. Det røde blir en kontrast til det blåe som knyttes til uteliggerens død.

•Vekt
Verdien til mennesket blir veid og målt (metafor).
Mene, mene tekel – allusjon, advarsel 1 om en endelig dom.
Advarsel 2: skilt.
Advarsel 3: mannens bekymring.
Dystopi= tviler på menneskeheten, framtiden ser mørk ut. Nattverden blir alludert til Da Vincis maleri.
Likt på maleriet: En god mann inngir et måltid. Døden venter ham. Noen skal foræde ham. Felles måltid: ost, loff, seks flasker vin. Mennesker som er samlet på en benk.
Ulikt: mannen og måltidet avsises.
Likt: mannen blir forådt og sannsynligvis dør.
Avvist på grunn av fordommer og rasehat. Dette kan kobles til Jesus fordi han var jøde, den som ga oppreisning til de underfrykte.

Kronologisk tilbakeblikk, frampek/advarsel= jenta er på feil spor.
Konflikt: fordommer vs virkelighet,
Vendepunkt: Jenta er på feil spor, innsikt i egne fordommer, hun har tatt feil, finner ut av hvem gutten egentlig er, skjønner mer hvem mannen er.  Dette er også et høydepunkt.
Tempoet er en blanding av normal og sakte. Showing. Avslutningen er åpen, avklarende avslutning.