Retorisk analyse av «Kunsten å handle rett»
TYPISK NORSK?
I artikkelen «Kunsten å handle rett» skriver kronikkforfatter Siri Helle om at det er mye som ikke står på merkelappene til norske matvarer. Kronikken er publisert i NRKs ytringsorgan 20.10.2014, og målgruppa er personer som leser på NRK.no, altså voksne mennesker. Teksten inneholder flere faktaopplysninger og retoriske spørsmål for å underbygge forfatterens poeng.
Teksten starter med et retorisk spørsmål: Hva er mat? Et veldig rart spørsmål som jeg var sikker på jeg – og alle andre – visste svaret på. Men da jeg leste videre, skjønte jeg fort hvor aktuelt og viktig spørsmålet er. Hva er egentlig mat, kan vi være sikre på at maten vi spiser egentlig er fra Norge?
Siri Helle har ikke spesielt mye etos. Etos handler om hvordan forfatterens troverdighet og overbevisningskraft etableres hos leseren. Hun er journalist og forfatter av boken «Handle rett: Lure val i ein matbransje full av juks». Man forstår at hun har kjennskap i saken når hun har skrevet en hel bok om dagligvarebransjen, men hun blir ingen spesialist på grunn av det. I likhet med Hege Storhaug som ikke blir spesialist på Islam, eller blir den nye Arnulf Øverland, når hun skiver boken «Islam – den 11. landeplage». Likevel overbeviser teksten til Helle. Hun låner autoritet og viser til Helsedirektoratet, Mattilsynet og forskning for å underbygge synspunktene sine. Teksten framstår dermed som troverdig og overbevisende likevel.
Siri Helle spiller på leserens følelser. I siste vers som har overskriften «Sårbar forbrukar», skriver Helle at styremaktene våre henger etter: «biletet dei gjev oss er av ei ukritisk – nesten naiv – haldning til industrien sine ynskjer og innfall», og avslutter med et retorisk spørsmål «Er de til å stole på?». Hun skriver ironisk og sarkastisk over Mattilsynets manglende kontroll over noe så enkelt som (og tilfeldigvis nordmannens sommerfavoritt) jordbær. I tillegg appellerer hun til fellesskapsfølelsen når hun stiller retoriske spørsmål: «Kor lange innhaldslister vil vi ha, liksom?» Ved bruk av slike eksempler som de fleste kan kjenne seg igjen i, blir leseren følelsesmessig engasjert i saken. Tekstens patos er derav sentral.
Tekstens logos er gjennomgående. Som nevnt ovenfor, låner Siri Helle autoritet og viser til Helsedirektoratet, Mattilsynet og forskning: «(…) Etter eitt år med forskning på dette har eg hamna på det siste(..)», «Kva er sunn mat? Ifylgje Helsedirektoratet og Mattilsynet er det til dømes (…)». I tillegg viser hun til flere eksempler i teksten som er med på å forsterke logos-appellen: «Isbergsalaten som har reist hele vegen frå USA snakkar ikkje høgt om at den har vore utsett for soppmiddelet ametoctradin, eller om då grenseverdien for kor mykje ametoctradin den kan bere meg seg var dobla i fjor, var det for å hindre handelsbarrierar». Teksten i sin helhet er godt skrevet og lesbar. Hun mikser mellom to språkfunksjoner: informativ og ekspressiv. Hun bruker informativ tekst når hun henviser til forskning. Teksten inneholder på det punktet saklige opplysninger om emne, og forfatteren er objektiv. Når hun viser til eksempler eller forteller sine holdninger er teksten ekspressiv. Pronomenet jeg er gjennomgående, teksten har da et personlig preg og er subjektiv. Hun appellerer også til fellesskapet når hun benytter pronomenet «vi».
Helle bruker flere språklige virkemidler for å fremme sitt synspunkt. Sarkasme og humor blir brukt i teksten, noe som er med på å gjøre teksten morsom og livlig: «Isbergsalaten som har reist heile vegen frå USA snakkar ikkje høgt om at den har vore utsatt for (..)».
Siri Helle bruker både direkte og indirekte argumentasjon. Avslutningsvis skriver Helle at styresmaktene henger etter, er «det ein sårbarheite eg ikkje er nøgd med». Her tydeliggjør forfatteren sitt syn på saken. Helle bruker også indirekte argumentasjon for å fremme synet sitt. Hun gir paralleller 6000 år tilbake i tid når vi ikke brukte kjemiske plantemidler og kunstgjødsel, og fram til i dag hvor giftstoff og kjemi plutselig er jordbruket. Kontrasten mellom disse er skjult argumentasjon.
Språket i teksten er velskrevet, god lesbarhet og interessant. Forfatterens hovedsyn kommer klart fram ved bruk av språklige bilder, direkte og indirekte argumentasjon og appellformene logos, patos og etos som overbeviser. Ved bruk av erfaringer, innhentet forskning, retoriske analyser, humor og sarkasme har Siri Helle skrevet en elegant kronikk som engasjerer. Likevel finnes det forbedringspotensialet. Teksten har lite argumentasjon i forhold til lengden. Hadde hun argumentert enda mer direkte, ville nok teksten blitt enda bedre enn det den allerede er.
Karakter: 5.