Oppgave
Les teksten «Negre, sopere, krøplinger og idiotier», publisert i Aftenposten fredag 12. april 2013. Skriv en retorisk analyse.
Balansekunst
Joacim Lund, kommentator i Aftenposten, stiller under tittelen «Negre, sopere, krøplinger og idioter» spørsmål om hvilke ord vi bør ha lov til å bruke. Teksten er datert 12. april 2013, og det kommer frem av teksten at den ble publisert som en følge av at mannebladet Vi menn i påsken trykket en petit, altså et slags kåseri, der det blant annet ble harselert med utsagnet «Jesus var neger». Teksten er en appellativ sakprosatekst, og når man skal analysere den kan det blant annet være hensiktsmessig å se på de tre retoriske appellformene etos, logos og patos (Dahl m.fl. 2008). I tillegg til appellformene tas det her utgangspunkt i den retoriske femkanten (Aksnes 2007).
Den retoriske femkanten er knyttet til den antikke klassiske retorikken og tar derfor utgangspunkt i talen som sjanger. De fem hovedelementene, som i modellen er uløselig knyttet til hverandre, er «taler, emne, tilhører, situasjon og språk» (Aksnes 2007). Selv om den klassiske retorikken tar utgangspunkt i talen, er analyseapparatet likevel overførbart til skriftlig tekst.
I Joacim Lunds tekst er den retoriske situasjonen, eller konteksten, den at han skriver en kommentar som tar utgangspunkt i Vi menns nylige trang til å benytte det, for mange, svært negativt ladde ordet «neger». Slik sett kan vi si at Lunds tekst er et debattinnlegg i en diskusjon om offentlig ordbruk og språket som verktøy for krenkelse av bestemte samfunnsgrupper. Taleren er Lund selv, mottagerne er Aftenpostens lesere, som jo er en ganske stor gruppe, da avisen er Norges største abonnementsavis. Den har også lange tradisjoner for å være en relativt konservativ avis, med stor støtte i den, politisk sett, borgerlige delen av samfunnet. Dette er likevel ikke et veldig sterkt kjennemerke ved avisen i dag, men språklig sett har den holdt på et nokså konservativt og akademisk språk, med relativt lite tabloidisering av språket, slik man for eksempel kan se mer av i løssalgsavisene. Selv om Lunds språk tidvis er preget av en humoristisk tone og muntlige innslag, følger stilen og språket i hovedsak det man ofte omtaler som Aftenposten-normalen, med konservative
bokmålsformer som «tiden» og «makten». Angående stil kan man i den antikke retorikken finne tre grunnleggende stiltyper; den enkle, den mellomste og den høye. På grunn av blandingen mellom saklig argumentasjon og humoristiske innslag kan stilen omtales som en mellomstil. Stilene kan forklares som følger:
“Den enkle stilen tilsvarer den alminnelige dagligtalen, og den kjennetegnes av enkle ord og lite utsmykning. Den mellomste stilen blir gjerne definert som en mellomting mellom den enkle og den høye stilen. Den høye stilen er storslått og grundig utarbeidet, og den er karakterisert av sterke følelser og mye utsmykning” (Bakken 2009:28).
Logos handler om saksinnholdet i et argument. Da er det relevant å se på argumentets saklighet, relevans og holdbarhet (Dahl m.fl. 2008). I ingressen stiller Lund spørsmålet: «Hvilke ord har vi lov til å bruke?». Selv om han ikke svarer direkte på hvilke vi har lov til å bruke, gir han leserne en tydelig pekepinn på hva han mener vi ikke bør bruke. Gjennom en rekke eksempler og sammenligninger peker Lund på hvordan vi gjennom tidene har brukt mer eller mindre upassende betegnelser og merkelapper på ulike grupper i samfunnet. Han trekker frem hvordan hans egen avis så kort tilbake som i 1984 trykket en sak om en 14 år gammel neger som hadde blitt skutt av politiet, hvordan barn på «anstalt for åndelig abnorme børn» ble kalt idioter og hvordan homofile og folk med nedsatt funksjonsevne til stadighet blir satt i bås gjennom bruk av språket. Alle disse eksemplene er med på å understreke og konkludere det som kan anses som hovedsynet hans: «Historien er ikke stolt, men så er det heller ikke poenget. Poenget er at tidene forandrer seg» (Lund 2013).
Eksempelet som retorisk virkemiddel, slik Lund bruker dem som bevismiddel i teksten, er ifølge Aksnes (2007) et viktig retorisk virkemiddel: «Talaren bruker historiske eller fiktive hendingar eller handlingar som bevismiddel. Den vanlegaste måten å forklare eller synleggjere det ein vil ha fram. […] Dei beste retoriske eksempla hentar ein frå område publikum kjenner seg igjen i». Slike områder kaller man i retorikken for topos, som betyr sted, og det kan ifølge Gabrielsen (2008:11) defineres på følgende måte: “Topikken, hedder det typisk, er en samling af „steder, der rummer stof, argumenter og tankemønstre”. Dette henger videre sammen med det retoriske begrepet kairos, som omtales som: “Talesituasjonen som bestemmende prinsipp for talerens valg av argumenter, retoriske virkemidler, stil osv.” (Eide 1999:84), eller på godt norsk, «å se an sitt publikum». Funksjonen
disse eksemplene kan få i teksten til Lund, er at de viser handlinger som i dag virker meningsløse og krenkende, for å understreke at også det å kalle noen neger i dag, blir en lignende situasjon, altså en sammenligning. Dette sier han også mer eksplisitt når han skriver at: «Som Teigland fra Språkrådet sier, i dag er neger et ord som sjelden blir nøytralt brukt. Da virker det uendelig bakstreversk av middelaldrende, hvite mennesker å insistere på å fortsette å bruke det» (Lund 2013).
Lund underbygger argumentasjonen i hovedsynet ved eksplisitt å understreke at «Det er altså ikke avsenderen, men mottageren som har definisjonsmakten, som skal få bestemme hva det er greit å bli kalt». Når man skal vurdere logosappellen i en tekst må man se på saklighet, relevans og holdbarhet. Det at tidene forandrer seg er et udiskutabelt faktum. Når det her likevel implisitt ligger en påstand om at «fordi tidene forandrer seg, forandrer også etiske og moralske spørsmål seg, her knyttet til bruk av språk», er det ikke like udiskutabelt. En viktig grunn til at Lunds påstand kan sies å være saklig er at han påpeker at stigmatisering gjennom språket er en handling som enkeltgrupper kan oppleve som krenkende. Gjennom de moderne ideene som viste seg i opplysningstiden på 1700-tallet kan man peke på hvordan demokratiet som styreform har vokst frem, blant annet tuftet på troen på fornuft, fremskritt, opplysning og frihet for enkeltmennesket (Dahl m.fl. 2008). Dette har gitt de fleste mennesker i Norge i dag, muligheten til å ytre sin mening i mange saker, for eksempel om offentlig språkbruk. Om man bruker ideene om fornuft, fremskritt og opplysning som hjemmel for å avgjøre om Lunds påstand er holdbar og relevant, så vil jo disse ideene, som grunnleggende menneskerettigheter, tale for at argumentasjonen både er holdbar og hevde at argumentasjonen til Lund hverken er relevant eller holdbar, fordi enhver bør ha. Redaktør i Vi menn, Alexander Øystå, hevder jo nettopp at «Det var jo bare en fleip». Dermed argumenterer han indirekte for at det ikke var ment som en krenkelse.
Etos handler om troverdighet og personlighet (Dahl m.fl. 2008). Dette kan handle om senderens troverdighet og personlighet, og det kan handle om sakens og argumentasjonens troverdighet i seg selv. Saken er som nevnt av moralsk og etisk karakter, og dette gjør at emnet også fort knyttes til patosappellen, som handler om å vekke følelser hos mottageren.
(Dahl m.fl. 2008). Det kan snakkes om en skala fra sympati til provokasjon der mottagerens følelser kan plasseres. Fra et etisk og moralsk perspektiv vil de fleste være enige om at man bør unngå handlinger som krenker andre mennesker. Slik sett vil Lund antagelig oppnå en del sympati for synspunktet sitt. På den annen side vil det alltid finnes mennesker som synes det er greit å krenke andre, for eksempel med humor som formål. Nettopp dette med humor på andres bekostning ser ut til å være en tydelig trend i samfunnet i dag, da mange anerkjente humorprogram bruker nettopp dette som en viktig del av oppbygningen. Eksempler kan være «Nytt på nytt» og «Torsdag kveld fra Nydalen». Selv om disse programmene nok ses som harmløse av veldig mange, kan det være grunn til å stille spørsmål om hvor personlig man kan være, før man tråkker over streken.
Lund bruker selv humor i teksten sin, for eksempel når han avslutter med å si at «Neger er ikke greit. Ikke soper heller. Eller krøpling. Eller lausunge. Eller idiot. Eller mongo. Du skjønner vel det, rasshøl? For det er vel greit at jeg kaller deg rasshøl? Jeg legger ikke noe negativt i det altså» (Lund 2013). Bruken av humor kan både være et forsøk på både etos- og patosappell. Den umiddelbare reaksjonen kan være at vi ler eller ikke ler, altså at vi ser humoren eller ikke. Dette vil være med på å avgjøre om vi sympatiserer eller blir provosert at teksten. Humor kan også fungere som etosappell i denne sammenhengen ved at Lund viser at han tåler en spøk, og selv er en morsom fyr, bare innenfor den etiske rammen av ikke å krenke andre med ord.
Innledningsvis brukes også humor som virkemiddel: «Hold dere fast. Noen har sagt neger igjen» (Lund 2013). I innledning av tekster er det viktig å etablere etos, og slikt sett kan bruk av humor være et effektfullt virkemiddel. Når dette utsagnet leses, vet man ikke hvilken side av saken Lund har tenkt til å argumentere for, og det kan vekke nysgjerrighet for å lese videre. Da kommer det raskt frem at Lund kritiserer redaktør Øystå for å snakke i mot seg selv ved å si at han er overrasket over reaksjonene, mens han samtidig sier at hensikten med oppslaget var å få folk til å stoppe opp. Her trekker Lund Øystås motiver i tvil, og man kan kanskje trekke dette så langt som å kalle det en argumentasjonsfeil av typen «personangrep» der «Motparten kaster tvil over den andre partens ekspertise, intelligens eller seriøsitet. Dette kalles et direkte personlig angrep” (Sandvik 1995:302). Samtidig er jo Øystås utsagn en selvmotsigelse, og slik sett er kritikken kanskje rettmessig. Poenget er vel uansett at Lund ønsker å påpeke motpartens svakheter, for å fremme egen troverdighet.
Dette underbygges av at forfatteren litt senere hevder at «Jeg ble ikke overrasket», noe som kan være et forsøk på å styrke egen troverdighet om kunnskap og forståelse av emnet som debatteres. Da blir det opp til mottageren å avgjøre hvorvidt man finner dette troverdig.
Et annet eksempel på en mulig argumentasjonsfeil er når Lund kritiserer Nina Teigland, Fagkoordinator i Språkrådet. Også her kan man peke på «personangrepet» når Lund indirekte kaller Teigland for feig, og derigjennom betviler hennes ekspertise, når hun diplomatisk svarer i debatten om bruken av ordet «neger» at «Det eneste som er sikkert, er at det ikke finnes et enkelt og entydig svar på om det er greit å bruke dette ordet, og eventuelt når». Lund kritiserer dette med tre retoriske spørsmål i rask rekkefølge, som uttrykker patos gjennom engasjement: «Men hva betyr egentlig det? Hvorfor i all verden kan vi ikke si at det er ugreit å bruke et ord folk opplever som respektløst og krenkende? Er det avsenderens tolkning av ordet som skal være avgjørende?» (Lund 2013). Spørsmålene er med på å understreke hovedsynet til Lund, samtidig som de kritiserer Teigland spesielt, og Språkrådet, det høyeste organet for bestemmelse av språkbruk i Norge, generelt. Kritikken går nettopp på hvorfor Språkrådet ikke kan ta avstand fra krenkende språkbruk. Det kan styrke Lunds etos som avsender at han er en kritisk røst som tør å ta til orde for å kritisere «makten». Slik sett kan han fremstå som et forbilde for leserne sine. På den annen side kan etos svekkes av den mulige argumentasjonsfeilen.
Balansekunsten ligger altså i følge Lund i det å vite hvor grensen for bruk av språklige merkelapper går. Det kan nok argumenteres for at teksten langt på vei domineres av logosappell, fordi Lund ønsker å appellere til fornuften vår, og ideen om menneskeverd. Når temaet likevel er av etisk og moralsk art, vil patosappellen tydelig komme indirekte til uttrykk, og mottageren vil antagelig oppleve enten sympati eller provokasjon, avhengig av ståsted om hva slags språk man mener det er greit å anvende. Når det gjelder etos er Lund etter hvert blitt en anerkjent kommentator i Aftenposten, og kan slik sett oppnå troverdighet gjennom sin stilling. Han skriver ofte i denne humoristiske mellomstilen om alvorlige samfunnsproblemer, for eksempel i «Generation me» og «Are you lonesome tonight?» der han tar opp henholdsvis egosentrisme og ensomhet som temaer. Samtidig vinner han nok også noe troverdighet gjennom Aftenpostens anerkjennelse i samfunnet. Dette vil likevel avhenge av den enkelte mottagers oppfatning.
Avslutningsvis kan man, som Lund, stille seg spørsmålet: «Men hvorfor er det så viktig for dem å si neger?». Kanskje handler dette om menneskers trang til å bryte grenser. Det etter hvert noe klisjépregede utsagnet «språk er makt», er muligens relevant her. I psykologi og sosiologi snakker man ofte om inngruppe og utgruppe som fenomener. Disse bygger på menneskets grunnleggende trang til å være en del av et fellesskap og til å kunne kategorisere. Individer kan ha tendens til å oppvurdere egne gruppers egenskaper, og nedvurdere utgruppenes. Dette ser man også uttrykt i den fremmedfrykten som finnes mellom mange kulturer og grupper i samfunnet i dag. Man kategoriserer andre mennesker for å skape oversikt og forståelse. Dette henger også sammen med identitet, og vårt eget behov for å kunne kategorisere og forstå oss selv. Når noen mener det er problemfritt å kalle andre for neger eller lignende ord som enkeltgrupper vil føle seg krenket av, kan det altså være fordi man rett og slett ikke ser problemet, og mener at det er nøytralt, og derfor må kunne brukes, eller det kan handle om å utnytte den makten som ligger i språket til å kunne krenke andre.