Renessanse betyr gjenfødelse og for renessansemennesket er det tankene, filosofien og menneskesynet fra antikkens Hellas og Roma som fødes på ny.
I renessansen skjedde det en fornyelse innenfor billedkunst, skulptur, arkitektur og litteratur ved at italienske kunstnere lot seg inspirere av gresk og romersk kultur. Renessanse-kunsterne var, i likhet med humanistene, opptatt av det jordiske livet og det enkelte mennesket. Grunnen til at renessanseepoken startet, var fordi man ønsket å distansere seg fra «den mørke middelalder» og barbariet det representerte. Idealet i renessansen var kunst, kultur, filosofi og ikke minst de humanistiske tankegangene.
Renessansen var en epoke som oppsto i Italia rundt 1350-tallet etter middelalderen.
Den middelaldrende tankegangen om kirkekulturen og livssynet ble brutt i renessansen. Her sto mennesket i fokus med det idéer om at hvert enkelt individ har sin egen verdi. Disse tendensene ser vi tydelig i forfatterne. I fortellingene til Boccaccio og Chaucer møter vi enkeltindivider i komiske og ofte erotiske situasjoner. Forfatterne gjør ikke forskjell på kirkens menn og andre samfunnsklasser – dette var helt nytt i renessansen!
Det nye menneskesynet
I middelalderen hadde mennesket en gitt plass i verden av Gud. Alt var forutbestemt og man hadde liten frihet. Mennesket levde i rigide samfunnshierarkier og måtte ta til takke med sin stand som er «ønsket» av Gud. Alle tok del i et stort religiøst kollektivisme, det var altså ingen individualisme å finne. Kirka i middelalderen har et monopol på sannheten og den er ofte preget av trusler om livet etter døden. Man ble derfor fort et lett offer for maktmisbruk.
I renessansen var ikke Gud lenger i sentrum. Mennesket har overtatt fokuset og det er mennesker som gir verdi til hendelser og ting – ikke Gud! Det oppstod en ny bevisshet om individet: Tenkende, selvbevisst, kompleks: Et tenkende individ som stiller kritiske spørsmål. Mennesket blir brukt som midtpunkt og målestokk for alle ting. Et resultat av dette er humanisme.
Humanisme
Humanismen oppsto i renessansen. Humanistene studerer bibelen med vekt på at mennesket er skapt i Guds bilde. Humanistene godtar ikke nedarvet tankegods eller gamle maktforhold uten videre. Mennesket plasseres i universet og vitenskapsmenn (Nikolas Kopernikus) viser et heliosentrisk vedensbilde. Kirkas verdensbilde utfordres! En viktig humanist i renessansen er Hugo Grotius.
Arkitekt i renessansen
Arkitekten i renessansen var tydelig preget av gjenfødelsen. Gamle søyler med buer kom igjen på moten. Arkitekten Leon Battista Alberti hadde stor betydning i renessansen. Han er blant annet kjent for å ha designet fasaden på kirken Santa Maria i Firenze. Den kirken viser tydelige buer og matematiske sirkler.
Kunst i renessansen
I middelalderen var det vanlig å avbilde overjordiske, hinsidige, himmelske visjoner, hellige personer, bibelske fortelleringer og helgener. Men i renessansen ble den vanlige verden prøvd avbildet. Motivene var fortsatt religiøse, men det virkelige mennesket settes i sentrum.
I middelalderen brukes det verdiperspektiv og todimensjonalitet. Derfor blir skjematisk bildeframstilling og romillusjonen helt uviktig, i tillegg er alle verkene anonyme.
I renessansen brukes det sentralperspektiv. Det skaper dybde og prespektiv, noe som framhever det menneskelige blikket.
Jan van Eyck var en kunstner fra Nederland som vokste opp på 1400-tallet. I Nederland på denne tiden vokste det fram realistisk malerkunst som var fullstendig brudd med middelaldermaleriet. Maleriet «Giovanni Arnolfini og hans kone» av Jan van Eyck viser trolig et bryllup eller en forlovelsesermoni mellom to unge mennesker fra et borgerlig miljø. Å male portretter med et ikke-religiøst motiv var noe helt nytt i renessansen.
Begrepet renessansen ble til omtrent i 1860. Vi bruker det ofte som betegnelse for idestrømninger som brøt med det middelalderske livssyn og middelalderens kollektive kirkekultur. I kunsthistorien, derimot, bruker man begrepet renessanse om kulturstrømninger lenge før renessansen. Epokebegrepet renessansen kommer fra 1855 og ble lansert av den franske historikeren Jules Michelet, som samtidig dette året ga ut den syvende delen om den franske historien med tittelen Renaissance.
Renessanselitteratur
Giovanni Boccaccio (1313-1375) skriver Dekameronen. Svartedauden kommer til Firenze og ti unge adelsfolk rømmer fra byen, og underholder hverandre med historier. Historiene hander om utroskap, bedrag, sjalusi, kjærlighet og livets mangfold. Innholdet er verdslig og erotisk. Man anser Dekameronen som en forløper til moderne novellekunst.
Miguel de Carvantes (1547-1616) er mest kjent for sin humoristiske og satiriske roman Don Quijote. En adelsmann har forlest seg på riderromaner og greier ikke å skille mellom fantasi og virkelighet. Han tror han er en edel ridder som skal redde jomfruer i nød. Vi anser denne romanen som er forløper til moderne romanen.
William Shakespare (1564-1616) regnes som den største dramatikeren noensinne. De indre drivkreftene i mennesket får dramatisk liv. Kamp, intriger og politisk tenkespill. Shakespeare henter ofte stoff fra religiøse mysterispill og bibeldramatiseringer fra middelalderen.
Michel de Montaigne (1533-1592) regnes som essayets far. Han skriver tre underlige bøker om all verdens emner. Som en god humanist studerte han eldre tekster.
Renessansen i Norge
Siden vi var i union med Danmark, ble Danmark enerådende i det kirkelige og politiske liv. Vi har nesten ingen innflytelse av renessansen (det går 200 år før Norge får et trykkeri!). Vi har ingen nedskrevne skjønnlitteratur som vi kjenner, kun sakprosa og religiøs litteratur. Det norske språk lever videre i muntlig diktning og folkeviser.