Religions- og livssynskritikk har preget vesten de siste 200 årene. Religionskritikk innbefatter diskusjon og kritikk av religiøse forestillingers sannhetsverdi: av religion som begrep, kritikk av religiøse praksiser, kritiske vurderinger av religionenes konsekvenser for individer og menneskeheten og/eller samfunnet.
Radikal ateistisk religionskritikk peker på to avgjørende problemer ved religion som fenomen. For det første er den usann. Og for det andre holder religion mennesker fast i ulike former for ufrihet. Denne religionskritikken ble for alvor betydningsfull i 1800-tallets Europa. Allerede tidligere, i opplysningstiden på 1700-tallet, finner vi eksempler på religionskritikk, men ofte vendte den seg mot fornuftstridige utsagn i religionen, ikke mot religionen i seg selv.
Den tyske filosofen Ludwig Feuerbach gikk grundigere til verks. Feuerbach forstod religionen som projisering. Det betyr at mennesket flytter sine egne egenskaper over på Gud. Å tilbe Gud som god, barmhjertig og rettferdig, er bare å tilbe det beste i mennesket selv, mente Feuerbach. Vi blir fremmede for oss selv. Vi tilber oss selv i form av en annen og opphøyet person. Feuerbach forstod religionen som projisering. Det at mennesket flytter sine egne egenskaper over på Gud.
Den ateistiske religionskritikken handler altså om ikke bare om å beskrive religionen som illusjon. Grunnleggende sett handler den om å sette mennesker fri. Begge sider ved religionskritikken møter vi igjen hos den mest berømte religionskritikeren på 1800-tallet: Karl Marx.
Marx var påvirket av Feuerbach og hentet fram begrepet fremmedgjøring. Marx mente at religiøse forestillinger ikke viste til noe utenfor menneskenes verden, han var langt mer samfunnsorientert og politisk enn Feuerbach. Religiøse forestillinger avspeilte konkrete, materielle forhold, mente Marx.
I det kapitalistiske samfunnet som vokste frem, ble arbeiderne på 1800-tallet behandlet som et objekt. På denne måten ble de fremmedgjorte, og religionen kunne i denne situasjonen gi dem livsmot og håp om bedre tider i det neste liv. Men det endret ikke situasjonen her og nå! For Marx var religionskritikk og samfunnskritikk to sider av samme sak. Han er veldig kjent for å si «opium for folket» da han beskrev religion.
Den tredje store religionskritikeren med ateistisk ståsted er Sigmund Freud. På lik linje som Feuerbach så Freud religion som projisering. Utfra sin fagbakgrunn mente han det var menneskets ubevisste liv som ble overført i religionens tanker og forestillinger. I likhet med Feuerbach og Marx var Freud opptatt av at religionen kunne begrense og binde mennesker. Han kalte religion for en kollektiv nevrose.
RELIGIONSKRITIKK INNEFRA OG UTENFRA
Vi skiller religionskritikk på to måter: innenfra og utenfra.
Innenfra-kritikk er kritikk som kommer fra religiøse som kritiserer sin egen religion. Det kan være f.eks. Martin Luther som kritiserte den katolske kirke for dens avlatshandel. I mer moderne tider ser man kristne kritisere den norske kirke for å ikke tillate homofil vigsel.
Utenfra-kritikk er kritikk rettet mot en religion som kommer fra ikke-religiøse eller religiøse fra en annen religion. I moderne tider kan ekstreme islamister som kritiserer jøder (og vice versa) være et eksempel på dette.
MODERNE RELIGIONS- OG LIVSSYNSKRITIKK
Vårt samfunn blir mer og mer sekularisert. Religion spiller en mindre rolle, og vi blir mere opptatt av vitenskapen. Dette vet mediene å spille på, derfor kan man i dag finne mange serier som er kritiske mot religion. I South-Park finner man flere ganger religionssatire.
Litt mer seriøs kritikk finner man i organisasjonen Human-Etisk forbund. De mener at kristendommen ikke trengs for å leve et godt liv, og har mange paralleller med humanismen.
En annen sentral religionskritikker i dag er Richard Dawkins. Dawkins er biolog og setter Charles Darwins utviklingslære opp mot religiøse verdenssyn. Han knytter også religion nokså kategorisk til vold og ufred i samtiden. Religiøs ekstremisme er for ham en grunn til å gå hardt ut mot religion som fenomen, også når den ikke er utrykk for vold.
KARIKATUR-STRIDEN
En veldig kjent form for religionskritikk i dag, er karikatur-tegninger. Etter hendelsene i Danmark med Jyllands-posten i 2005, og Charlie Ebdo i 2015 førte til at mange begynte å diskutere grensen mellom satire og rasisme.
Islam har lenge vært strenge på at profeten ikke skal avbildes, og mange reagerte sterkt da de så bildene. Andre mente derimot at det måtte de tåle, det er kun satire.
I Norge gikk også debatten het for seg. Mange mente at blasfemiparagrafen måtte avskaffet. Blasfemiparagrafen forbød offentlig forhåning eller på en krenkende måte viser ringeakt for trosbekjennelse. Etter Paris-terroren ble den avskaffet.
Hvor mener du grensen burde gå mellom satire og blasfemi?