Realismen

«Det at en litteratur i våre dager lever, viser seg ved at den setter problemer under debatt.»
-Georg Brandes

Realisme betyr det som etterligner virkeligheten, altså å se verden slik der er, uten å tilsløre eller skjule fasaden.

Realistisk kunst og litteratur forsøker å beskrive virkeligheten så objektiv, nøkternt og sant som mulig. Det er sterke sannhetskrav: Motiver som tidligere ikke ble funnet verdige og fine nok for kunsten, skal nå trekkes inn. De skitne samfunnssidene blir skildret! Hvorfor? Jo, for å kunne forandre på urettferdighetene i samfunnet!

Et klart brudd med romantikken
I romantikken (1780-1850) dyrket man fantasien, ikke virkeligheten. Man var opptatt av den glansfulle fortida, ikke nåtida. Man laget et glansbilde av nordmenn som var stolte og vakre. Bunadskledde søndagsnordmenn i norsk fjellheim. Fasaden ble pyntet på og man skapte et bilde av folk og nasjon som noe helt plettfritt.

Realismen kritiserer romantikken for å handle om føleri og virkelighetsflukt. Realismen legger fram et nytt litteratursyn: Litteraturen skal handle om problemer og kritikkverdige forhold i samfunnet. Den skal skildre samfunnet slik samfunnet er og sette problemer under debatt (Georg Brandes’ tanker blir sentrale og viktige).

Realismen i billedkunst

Albertine – roman og maleri.
Et hovedtema i realismen var borgerskapets dobbeltmoral i prostitusjons-problematikken.  På den ene siden så fordømte borgerskapets menn de stakkars pikenes seksualmoral offentlig, mens på den andre siden benyttet de seg av tjenestene i skjul. Albertine er en slik historie: En sann fortelling om en fattig syerske som blir voldtatt av en mektig embetsmann. Hun blir deretter ført inn i politiets register over de prostituerte og går senere til grunne. Bildet ovenfor er malt av Christian Krohg og viser Albertine på politilegens venteværelse, mens kvinnene av høyere klasse ser ned på henne. Boka – som ble utgitt i 1886 – ble allerede dagen etter utgivelsen forbudt av norske myndigheter.

En ny tid – industrialisering

Folk flytter til byene og vi får en sentralisering og urbanisering. Arbeidstidene på fabrikkene er lange og familielivet blir vanskelig. Boligforholdene blir dårlige, og arbeidslivet og familielivet endres.

Med en slik industri vokser kapitalismen fram. Og med dette, dannes det et klassesamfunn: Det rike borgerskapet som eier kapital og produksjonsmidler, og den fattige arbeiderklasse som må selge arbeidskrafta si billig. Klassesamfunnet er et faktum.

Kvinners stilling
Det blir nye roller i bysamfunnet: Kvinnen blir mindre verdsatt. På landsbygda hadde kvinner egne roller og styrte store (og mindre) husholdninger. I byen blir hun overflødig. Det var mennene som ført og fremst hadde rett på arbeid.

Kvinnene har ikke stemmerett, kvinnen går fra far til ektemann – som et objekt; en eiendom. Kvinnene giftes bort – ofte høy aldersforskjell – og det er mange ulykkelige ekteskap. Kvinnene har ingenting å falle tilbake på ved en skilsmisse, de tvinges dermed til å bli hos sin mann. Det er en streng seksualmoral: Det er forventet at kvinnene skal være jomfru før ekteskap.

Realismen: En krass samfunnskritikk!
Realismen ser på enkeltmennesket i en større sammenheng. Menneskelivet er forutbestemt av arv og miljø. Det er et produkt av samfunnet. Det er dermed i selve samfunnet problemet ligget!

Realistiske forfattere blir dermed en farlig utfordrer for alle som har makt.

Romanen blir viktig. Den gir rom til miljø- og personskildringer. Skrivemåten er objektiv, saklig, nøktern og virkelighetsnær. Minst mulig kunstferdig, mest mulig sannferdig. Replikker avslører sosial tilhørighet. Fortelleren griper ikke inn med kommentarer, det er leseren selv som skal trekke konklusjoner. Nøyaktige observasjoner er det som ligger til grunn for skildringene.

REALISMENS FORFATTERE

• Charles Dickens (1812-1870)
  Realismens mest kjente forfatter. Han skriver om de klassiske realistiske temaene: Kapitalismen, fattigdommen, hykleriet, dobbeltmoralen, skolen, kirka, løgn, rikdommen og griskheten.

  Verkene hans handler om et London med skarpe klasseforskjeller og stor sosial elendighet. Han retter en krass kritikk mot myndighetene og institusjoner. Han tar alltid de svakes parti. Kjente Dickens-klassikere er: Oliver Twist, David Copperfield, A christmas Carol, Little Dorrit og Hard Times.

• Gustave Flaubert
  En av de fremste representantene for fransk realisme. Han fikk sitt litterære gjennombrudd med Madame Bovary. Han ble blant annet stilt for retten anklaget for å skrive om usedelighet. Han ble heldigvis til slutt frikjent.
• Harriet Beecher
  Kjent for Onkel Toms hytte. En roman som skildret det grusomme slaveriet i USA.
• Mark Twain
  Den amerikanske litteraturens far. Han var veldig populær som humorist, men pessimismen blir tydeligere etter hvert. The Adventures og Huckleberry Finn (1884) regnes blant hovedverkene i amerikansk litteratur. Her brukte han dialekter og folkelige vendinger.

REALISMEN I NORGE
Realistiske forfattere: Camilla Collet, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander Kielland, Jonas Lie og Christian Krogh.

• Camilla Collet
  Kjent for sin poetiske realisme (eller romantisk realisme). Poetisk realisme var fra overgangen fra romantikken til realismen. Hun var opptatt av samfunnskritikk, men også store følelser. Hun skrev den første tendensromanen i Norge: Amtmandens Døttre (1854-55). Amtmandens Døttre kritiserer et samfunn som begrenser kvinners liv. De får bare umulige valg. Foreldrene tvinger døtrene til å bli ulykkelige, bare for å unngå skam på egne vegne. Kvinner blir opplært til å ikke tro på seg selv.
• Bjørnstjerne Bjørnson
  Han er Norges første ordentlige realist. Når Bjørnson var 22 år refset han romantikerne, særlig Welhaven. -Deres litteratur var en drømmende, sygelig Mååneskindsvandring, helt uten mening, mente Bjørnson. Bjørnson blir svært opptatt av den franske revolusjonen fra 1848 og gir sin støtte til industriarbeiderne. Han støtter også Thranebevegelsen i Norge.
• Henrik Ibsen var en dramatiker og lyriker. Stykkene hans er spilt over hele verden. Den moderne dramaets far! Kjent for store dramatiske verk som Peer Gynt, Et dukkehjem, Gengangere, En folkefiende, Vildeanden, Brand. Han ble påvirket av Georg Brandes og begynte å skrive om samfunnsproblemer: Han blir en realist. Alle Ibsens samfunnsdramaer er anti-samfunnsdramaer som kjemper for den enkeltes rett til å være seg selv, uhindret av samfunnets fordommer og hykleri. Han skaper titteskapsteateret: Publikum titter inn i det borgerlige hjemmet. Intimt og privat. Borgerskapets publikum ser på seg selv. Scenen ser ut som deres egen stue, språket er likt, folket går i hverdagsklær. Borgerskapets dårlige sider speiles. Publikum oppdager at det er behov for forandring! Dette er noe helt nytt. Publikum reagerer med oppstandelse og sinne – de ser på seg selv!
• Christian Krogh: Krogh hadde sitt kunstneriske gjennombrudd i begynnelsen av 1880-årene med motiver fra Skagen. Han var en av lederskikkelsene i Kristiania-bohemen, og en forkjemper for sosiale reformer i samfunnet og for kunstens frihet. Han er særlig kjent for hans motiver «Syk pike» (1881), «Albertine i politilegens venteværelse» (1885-87) og «Kampen for tilværelsen» (1889).