Bokhyllen
Hun ser seg selv i det lange speilet. Bokhyllen bak henne er lys grå og har ingen bøker. Den likner på henne. Blek og naken. Øynene beveger seg langsomt fra føttene til magen og fra magen til ansiktet. Hun tar et skritt nærmere. Hun er så nærme seg selv som ingen annen person har vært før. Hendene hennes berører pannen og hun gransker de små arrene der. Over til nesen. Den er altfor stor, tenker hun. Hun presser to fingre forsiktig rundt nesetippen og ser for seg hvordan den ville sett ut om den hadde vært mindre. Så tar hun ett skritt tilbake og lukker øynene i håp om at noe er forandret når hun lukker dem opp igjen. Men huden hennes er fortsatt som den hvite bokhyllen. Håret hennes er svart som svartkråkens fjær. Det er langt. Hun kunne laget mange fine frisyrer med det, hadde det bare vært tjukkere og mindre flisete. Fregnedrysset over nesen minner henne om skitne regndråper. Ikke er hun høy og ikke er hun tynn. Brystene burde vært større og det burde også rumpa vært.
Moren hennes forteller ofte at hun er vakker, men det er løgn. For hun er ikke slik en jente på 17 år skal være. Sånne som henne skal ha en perfekt kropp, et perfekt utseende, perfekte tenner og ha det perfekte håret. Det har hun sett i motebladene. Et par Det Nye ligger på pulten hennes og hun tar et av dem opp. Hun blar i det og finner fram til motesidene, der en haug av vakre modeller poserer i vårens it-plagg. De har synlige ribben, solbrun hud, flat mage og sunt, tjukt, lyst hår. Jentene har milelange ben og helt fettfri, glatt hud. Hvorfor er hun ikke født slik? Hvem har bestemt at disse modellene er de rette skjønnhetsidealene?
Hun ser seg selv i speilet igjen. Tenker over hva som egentlig er perfekt og hvem som egentlig er perfekte. Et buldrende sinne i henne bygger seg opp. Ingen kan bestemme hva og hvem som er perfekte. Ikke en gang modellbyråene kan bestemme det. Sinne i henne vil ut. Det må ut, for hun orker ikke mer. Hun skriker. Det føles befriende. Hun føler en varm gysning strømme gjennom kroppen. Morgensolen skinner inn gjennom vinduet og treffer ansiktet hennes. Hun er fortsatt ikke flekkfri i ansiktet, men det gir henne en utstråling og en glød. Hva andre sier og mener har ingen betydning for henne lenger. Hun har gitt slipp på mindreverdighetstankene og endelig føler hun seg vakker. I speilet ser hun en jente med svart hår, skinnende som kråkesølv. Huden hennes er som den hvite nysnøen. Blek, men nydelig. Bokhyllen bak henne er tom og grå. Den ligner ikke på henne.