En forsinket reaksjon
«Før var eg alltid redd for at ting skulle losne frå kvarandre» er den første setningen i novellen «Falle frå kvarandre» av Lars Petter Sveen. Novellen er en del av novellesamlingen «Køyre frå Fræna», som også var Sveens første publiserte novellesamling. Mange av novellene handler blant annet om uvennskap og sorg. I denne novellen er sorg, og det å la sorg gjøre sitt etter en traumatisk opplevelse, sentrale deler av tekstens tema.
Novellen handler om en ung mann, som satt bak rattet i en bilulykke. Som følge av ulykken er han lam under hofta, men kompisen Thomas overlevde ikke ulykken. Nå er den unge mannen i rullestol, og legene sier at det ikke blir så lett å få føttene hans til å funke igjen. For å hjelpe den unge mannen å føle seg bedre har han fått en bok fra en psykolog som heter «Feel your fear – And live with it!». Han leser den, og siterer den flere ganger i løpet av novellen. Resten av novellen handler om den unge mannens liv etter ulykka. Han beskriver vanskelighetene ved å være i rullestol, besøk han fikk fra vennene sine på sykehuset, begravelsen til Thomas, og en konfrontasjon med kjæresten til Thomas. I tillegg får vi vite hvordan han nå blir behandlet av vennene sine, Thomas sine foreldre og hans egne foreldre.
Handlingen pågår ikke kronologisk. Det er jevnlige skift mellom verbene i presens og preteritum, i tillegg til bruk av tilbakeblikk. I innledningen får vi vite om bilulykken, tilstanden til fortelleren, pratene han har hatt med psykologen, og boka som han er opptatt av. I hoveddelen reflekterer fortelleren over livet etter ulykka, han tenker på en gang han var med Thomas, og vi får vite mer om hvordan folk i livet hans behandler ham. Det eneste som kan regnes som novellens klimaks i handlingen er når fortelleren blir konfrontert av kjæresten til Thomas. Det er verdt å nevne at deler av novellen, de delene som er i presens, dreier seg om hovedpersonens dypere refleksjoner, men disse delene er ikke en del av novellens konkrete handling. Som avslutning forteller jeg-personen faren om konfrontasjonen han hadde med kjæresten til Thomas.
Novellens handling får vi vite av hovedpersonen, så vi sier at novellen har en personal synsvinkel. Virkningen vi får av dette, er at vi får vite mer om hans følelser, og om hvordan han reagerer i sine egne tanker mens sentrale deler av handlingen pågår. Samtidig får vi ikke ett ordentlig innblikk i hans svakheter før de siste setningene. Vi kan derfor si at han er uærlig, både mot seg selv og mot oss som lesere.
Fortelleren virker uberørt av hele situasjonen han har havnet opp i. Han synes selvfølgelig det er leit at han har mistet følelsen i bena, men det virker ikke som han er så rystet over at Thomas er død, og at det var til dels hans skyld. Han er unaturlig opptatt av boka han har fått av psykologen, og han siterer den i flere sammenhenger, ofte for å forsikre seg selv om at det går bra med ham. Det går så langt som at han siterer boka for å begrunne at han er ett bedre menneske nå enn før ulykka. Til tross for dette, på grunn av den generelle måten han tenker og oppfører seg, virker det som han egentlig ikke er mentalt frisk. Vi får en følelse av at han bruker boka som en midlertidig løsning for å føle seg bedre, men at det gjør mer skade enn nytte.
I novellen blir Thomas skildret gjennom ett tilbakeblikk. Hovedpersonen og Thomas var på biltur sammen, og Thomas sovnet. Han lagde rare lyder i søvne, og hovedpersonen vekte han opp. Vi får vite litt mer om Thomas, for eksempel at han skulle ønske at drømmer gikk i oppfyllelse. I andre deler av novellen får vi også vite at det egentlig ikke var så mange som kjente Thomas, til tross for at det var så mange i begravelsen hans.
De andre vi møter i løpet av novellen er foreldrene til hovedpersonen, kjæresten til Thomas og hovedpersonens venner. Disse karakterene viser lite omsorg for hovedpersonen, til tross for at det sier seg selv at han trenger støtte og kjærlighet for å komme seg gjennom en så tragisk hendelse. Kjæresten til Thomas viser sinne mot ham, det virker ikke som vennene hans er særlig glad for at han er i live, og foreldrene hans viser ikke kjærlighet og omsorg, de er mer opptatt av at han må be om unnskyldning fra Thomas sine foreldre. I tillegg er ingen av karakterene, bortsett fra Thomas, navngitt. Alt dette fører til at det virker som om personene i novellen er en del av et felleskap, og at felleskapet straffer hovedpersonen ved at han blir utestengt fra dette felleskapet.
Et annet mer uvanlig virkemiddel er at det er lite spenningsoppbygging i løpet av handlingen. Det eneste man kunne regne som et klimaks er når fortelleren blir konfrontert av kjæresten til Thomas, men til og med når dette skjer virker hovedpersonen underlig rolig. Vi får ikke en beskrivelse av hva kjæresten sier, vi er fortsatt inne i hovedpersonens tanker, og han tenker spesielt mye på at hun sa at han ikke eide skam. Han henger seg oppi at hun sa at han ikke var skammet over det som har skjedd, og han er enig, men han synes egentlig at det ikke er en moralsk gode å føle skam, for da tenker man bare på fortiden og ikke fremtiden. Dette kan være et virkemiddel ment for å fremstille hovedpersonen som om han er i sjokk og egentlig ikke forstår seriøsiteten av det som har skjedd, for å beskytte seg selv mot smerten etter ulykken.
Noe som er veldig viktig er de tre siste setningene. Fortelleren responderer på det faren har sagt, at foreldrene til Thomas ikke har det så lett. Først tenker fortelleren, «Eg er ikkje lenger redd for at ting skal falle frå kvarandre», som er en gjentakelse av novellens første setning. Så forteller hovedpersonen faren at han kan forstå at Thomas sine foreldre har det vanskelig, han har det heller ikke så lett. Gjentakelsen viser hvordan hovedpersonen føler at han har mistet alt, han er ikke lenger redd for å miste noe, fordi han har ingenting igjen. I de neste setningene viser han svakhet foran faren, selv om han har hele tiden ikke vist noe tegn på at han har det vondt. Nå viser han at det egentlig ikke går bra, og at han trenger litt kjærlighet og omsorg, noe som verken foreldrene eller andre folk i livet hans har vist han.
I slutten av novellen klarer hovedpersonen endelig å akseptere at det egentlig ikke går bra med ham, og at han trenger hjelp og støtte fra familien for å komme over den svært smertefull opplevelse han har vært igjennom. Vi kan si at han endelig gir seg selv lov å sørge over at Thomas er død. Det er i dette øyeblikket han ikke er i sjokk lenger, og går over til det andre stadiet av sorg, skyldfølelse og smerte. Det er selvsagt vanskelig for han å måtte gå gjennom dette, men det er nødvendig for at han skal føle seg frisk etter en så tragisk opplevelse.