Islendingesagaene under lupen
Den norrøne litteraturens viktigste bidrag til verdenslitteraturen er de såkalte islendingsagaene. Handlingen i sagaene utspiller seg som oftest på Island i vikingtiden, men tekstene ble ikke nedskrevet før på 1200-tallet. Sagaene baserer seg på historie og oppdikting. Ettersom disse fortellingene i hovedsak ble formidlet muntlig ble det for enkelte en naturlig prosess å overdrive eller gjøre om faktiske hendelser, for å bli lagt merke til. Til sammen finnes det 29 islendingesagaer, men forfatterne er anonyme. Blant disse finner vi den kjente kjærlighetsdramatiske sagaen som finner sted i Norden, Soga om Gunnlaug Ormstunge. Til tross for at det islandske samfunnet var et ættesamfunn, ble disse islendingesagaene omtalt som ættesagaer.
Religiøse ledere var høvdingene som man kalte goder. Høvdingene hadde Tor, Frøy og Njord som guder. Menneskene blir karakterisert som om at gudene hadde herredømme over de. I Soga om Gunnlaug Ormstunge kan vi se et tydelig eksempel på det ”Gunnlaug var vel kled,; han hadde på seg de vakre klærne som kong Sigtrygg gav ham, og han syntes overgå alle andre menn i styrke, vekst og skjønnhet”. Her ser vi at hovedpersonen, Gunnlaug, blir beskrevet som sterk, muskuløs og vakker som er ensbetydende med en guddomelig fremstilling av Gunnlaug som person. På den tiden trodde de helt og fullt på at alt som skjedde i livene deres var forutbestemt ut ifra den sterke troen de hadde på lagnaden eller skjebnen. Heltene i sagaene var stolte og hadde en stor selvbeherskelse, fordi de visste at det var umulig å unngå skjebnen. I sagaene er det vanlig at drømmer brukes som bildetolkning, dogmatikk. Drømmene er åpenbaringer om hva som skal utspille seg senere i sagaen. Dette litterære kunststykke som for eksempel drømmer eller lignende måter å innvie leseren om å foregripe begivenhetens hemmeligheter kalles frampek. For å underbygge dette kan vi se et eksempel i sagaen. Torstein drømmer om at en svane sitter på mønen på huset og ser to ørner komme flygende for å iaktta den vakre svanen som de helt klart er dypt fasinert av. I drømmen er det slik som i virkeligheten at de to blir rivaler. Rivaliseringen starter med en kamp mellom ørnene og at de begge to dør av de skadene de to påfører hverandre. Videre kommer det en falk. Falk har det vi kaller falkøye, det vil si at den ser utrolig godt. Falken og svanen blir et par til slutt.
Sagaene gikk på folkemunne. Språket i sagaen er enkel og direkte. Selve sagaen ligner på gamle eventyr, fortellinger og til og med dagens noveller. Synsvinkelen er autoral og viser seg å være typiske virkemidler som blir brukt i sagaer, for at leseren skal få et eller flere visuelle bilder. Det karakteristiske i sagaen er at fortelleren er objektiv og forteller det han har faktakunnskap om. Dette kan vi tyde med sikkerhet, fordi det kommer frem i historien ”Og da de fikk bør, stakk de til havs. De kom med skipet sitt nord i Norge, og seilte inn i Trodheim til Nidaros. Der de la i havn og losset”. Fortelleren tar lite i bruk språklige virkemidler med tanke på at han ønsket å bli trodd på og tatt på alvor. I tilegg til dette ser vi at i begynnelsen av sagaen tar fortelleren i bruk et symbol og sammenligning og dette vil si at han fraskriver seg litt fra det som er typisk for sagastilen.
Skalden fikk høy status, respekt og anerkjennelse for å være en god skald. En god skald var verbalt sterk og kunne uttrykke seg sterkt emosjonelt samtidig som det var aksetabelt å bruke støtene ord for å få frem kvadet. Blant annet i det ene kvadet kan man lese ”I hirden han er, ond og svær, tro ham ikke rart, han er vond og svart”. Man ser at kvadene er skrevet subjektivt og i tillegg inneholder det adjektiver. Det finnes også enderim, bokstavrim og metaforer. Når det gjelder pluss- og minusord finner man ikke så mange av de, men de dukker opp spesielt når forfatteren har meninger om at kristendommen bør settes i et lys. Forfatteren tar avstand fra subjektive holdninger når det kommer til kritikk mot holmgang.
Et sjangertrekk som var sterkt var litotes, som er det samme som underdrivelse. Sagalitteraturen inneholder mye underdrivelser. Når for eksempel Gunnlaug kapper av Ravns fot. Det som skjer er at Ravn lener seg mot en stein, og ber Gunnlaug om vann, og det ble ikke formidlet noe om verken smerte eller blod, kun at foten var hugget av. Det var en direkte og bevisst handling.
Kvinnene har den følelsesmessige makten over mennene i sagalitteraturen. Sagaene inneholder mannsdominerte roller og dette er med på å fremme det synet mennene hadde på kvinner. De snille, gode, trofaste og vakre kvinnene stod ved sin manns side til deres død.
I Soga om Gunnlaug Ormstunge møter vi den fagre og vakre Helga. Hun gifter seg to ganger, og mennene hennes dreper hverandre. Tilslutt gifter hun seg for tredje gang og er ulykkelig i dette ekteskapet, blant annet fordi hun elsket kun Gunnlaug. Helga blir karakterisert som meget trofast selv om hun giftet seg med Torkjell, når hun egentlig var dypt forelsket i Gunnlaug. Hun var sympatisk og klarte å se to sider av en sak.
Det råder fremdeles uenighet om at sagaene er pålitelig som historiske kilder samtidig som man har stor kunnskap om storkongerikene på Island cirka 1100-tallet e.kr og andre geologiske funn som beviser at blodhevn, viktingtoktene, skikker og gjenstander fra vikingtiden er funnet. Mye av sagaene er sanne, fordi de var overtroiske, men selvfølgelig er historiene overdrevet med løgn og fantasi for at de skulle være mere interessante og spennende. Likevel kan man ikke være skråsikker på om at sagaene kan være historieskriving. Til tross for at personene som dukker opp i sagaene har levd mest sannsynligvis på denne tiden, kan man regne med at sagaene er oppdiktet. Sagaforfatteren ønsker å formidle om at de faktiske hendelsene har oppstått. Det inneholder mange kvad til sagaene selv om de ble formidlet muntlig gjennom årtusen. Man kan ikke si at sagaene er historisk riktig, men ættesagene gir oss et innblikk for hvordan menneskene levde og tenkte. Likedan får vi med oss hvilke verdier som disse personene er tilknyttet til og hva som var viktig for dem på den tiden. Blant annet ser vi at ære, hevn og familie står nærmest i det norrøne samfunnet. Ættesagaene har man den dag i dag fremdeles en glede av å lese. Det man kan tolke som spesielt ved denne sagastilen er at det er godt skrevet og spennende. Islendingsagene har en høy betydning den dag i dag og er viktig for verdenslitteraturen. Disse ættesagaene har en viktig verdi for oss selv om de er en medpart av vår norrøne arv. Storhetstiden for Norge og Island var vikingtiden. På 1800-tallet skulle Norge gjenopprette sin nasjonalfølelse derfor ble disse sagaene en formidling for å få frem nasjonalfølelsen for nordmenn. Man må ta vare på disse sagene og holde de vedlike.
Kilder
Soga om Gunnlaug Ormstunge (1953)
Øyvind, Andresen, Unn Liestøl Larsen, Ingvild Holen, Åse Lill Kimestad, Sigrun Wergeland (2013): Signatur Norsk vg3 Påbygging/Studiekompetanse. Fagbokforlaget.
https://snl.no/Gunnlaug_Ormstunge, 31.08.16
https://sammensatt-sandvika.wikispaces.com/Vg3+Norrøn+litteratur, 31.08.16