Integrering av innvandrere og funksjonshemmede i det norske samfunnet
I det norske samfunnet er inkludering en grunnleggende verdi. Vi ønsker å ha et samfunn med grunnleggende respekt for menneskerettighetene og menneskers likeverd. Et samfunn bygger på fellesskap, og den norske regjeringen har uttalt et politisk mål om at alle som bor i landet skal ha like muligheter til å bidra og delta i fellesskapet. Likevel ser vi hvordan minoriteter som innvandrere og funksjonshemmede ofte møter på hindre i samfunnet, og dette er hovedfokuset i denne teksten. Begge grupper opplever vansker med å tilpasse og integrere seg i samfunnet. Dette gjelder spesielt innenfor skolesystem, arbeidsliv og det sosiale livet i samfunnet. Å være vellykket på disse områder i livet blir nesten sett på som en selvfølge. Er man ikke som alle andre blir man sett på som et avvik eller «unormal». Uavhengig av om vi snakker om normalisering, integrering eller inkludering, dreier det seg om en slags innordning eller tilpasning til det såkalte vanlige eller «normale».
Innvandrere og funksjonshemmede er begge minoritetsgrupper i det norske samfunnet i dag. Disse gruppenes møte med samfunnet har en del likheter og deres integrering i normalsamfunnet byr på en rekke utfordringer. Stigmatisering innebærer at man tillegger en person eller en gruppe mennesker negative egenskaper på bakgrunn av et bestemt kjennetegn. Dette stigmaet bidrar til en annerledesgjøring av personen eller gruppen i forhold til normalsamfunnet. I media er det ofte negativ omtale av enkelte innvandrergrupper som for eksempel muslimer og ikke-vestlige. Størsteparten av artikler om innvandrere og integrering i norske medier er oftest problemorienterte, mens det sjeldent blir tatt opp positive sider ved innvandringen. «Minoritetsungdom kaprer toppstudiene» (VG) er et eksempel på overskrifter som ofte er å se i avisene. Her kan man lese at minoritetsungdom ofte satser på høyere og prestisjetunge utdannelser. I slike positive omtaler blir disse fremstilt som «norske», i motsetning til når det er noe negativt eller kriminelt omtale. Hvis innvandrere omtales ut fra et problemperspektiv, blir det dobbelt så ofte oppgitt hvilket land personen opprinnelig kommer fra viser en rapport fra IMID. Innvandrere og nordmenn brukes dermed som motsetninger, og dette kan videre føre til et tydeligere skille mellom minoriteten og majoriteten, og dette skaper et slags skille mellom «oss» og «dem». Dette kan også skape en avstand og en type fremmedgjøring til landet de bor i. Det er ofte forskjeller på hvordan ulike innvandrergrupper blir omtalt i media. I en rapport fra Integrering og mangfoldsdirektoratet fra 2014 kommer det frem at det er muslimer og somaliere som får mest negativ oppmerksomhet i media. Omtalene er ofte knyttet til kriminalitet, kulturell praksis og manglende integrering, mens for eksempel svensker ofte blir beskrevet som en serviceinnstilt og hardtarbeidende innvandrergruppe, og mange ser ikke på dem som innvandrere. Denne forskjellen i mediedekningen kan være en av faktorene til at for eksempel somaliere og muslimer er de to gruppene som ofte opplever mest diskriminering og skepsis i samfunnet og arbeidslivet. Det kan også føre at det blir vanskelig for dem å få jobb og tilpasse seg samfunnet, da normalsamfunnet allerede har en slags forutinntatt mening om dem. Videre kan dette føre til at de stigmatiserte innvandrergruppene får lav selvfølelse og begynner å tro på bildet media og samfunnet skaper av dem. Dette gir vansker i integreringsprosessen og de blir en form for avvikere i samfunnet. Det sosiale stemplet media tillegger disse innvandrergruppene kan kanskje føre til at de fortsetter å avvike fra normalen og velger å ikke integrere seg. Personen vil handle slik omgivelsene rundt forventer at han skal handle og henger sammen med den kriminologiske stemplingsteorien.
Det negative mediebildet kan påvirke og endre holdningene til den norske majoriteten og øke skepsisen mot innvandrere. Media har enorm makt og er en viktig informasjonskilde for mange. Når mediebildet da kommer med negativ omtale er det med på å skape og forsterke fordommer og frykt overfor det nye og fremmede. Leser man om en kriminell innvandrer i avisen vil kanskje en generalisere og sette merkelapper på folk og skjære alle over en kam. Når nye innvandrere leser denne negative omtalen kan dette føre til at får et slags negativt bilde av landet og får vansker med å tilpasse og integrere seg i det norske samfunnet.
Funksjonshemmede opplever ofte å bli behandlet annerledes på grunn av deres helsemessige begrensinger. Hvor stor påvirkning det har i hverdagen avhenger av hvilken type funksjonshemming det er. For eksempel vil en person med total lammelse av begge ben møte på mye større utfordringer enn en person som kun har mild nedsatt hørsel. Enten det er sosialt eller medisinsk opplever flere å føle seg utenfor samfunnet ved at alt hele tiden skal være spesielt tilrettelagt for dem. Egne spesialklasser, egne parkeringsplasser og toaletter er med på minne samfunnet og de funksjonshemmede om at de ikke er som alle andre. Disse spesialordningene kan virke mot sin hensikt ved at de opprettholder forskjellene det er ment for å oppheve. For eksempel har man har tre typer toaletter, ett for menn, ett for kvinner og ett for funksjonshemmede. Dette fremstiller de funksjonshemmede som en egen særskilt kategori mennesker. Dette viser hvordan samfunnets reaksjoner på deres tilstand og handlinger fører til stempling og er i tråd med Beckers stemtplinsteori. (Grønlie, Granlund, Flood, Sosialkunnskap). Samtidig er det viktig å huske at dette også er nødvendig fordi hverdagen til de funksjonshemmede blir lettere med disse spesialordningene. Sånn sett kan man konkludere med at i praksis er dette nødvendig for å lette deres hverdag, men samtidig er det med på å opprettholde segregeringen mellom de «normale» og de funksjonshemmede.
Integrering handler om å inkludere individer og grupper på like vilkår i samfunnet eller på ulike samfunnsområder, for eksempel innenfor utdanningssystemet og arbeidslivet. Det er store velferdsforskjeller mellom ulike innvandrergrupper. Spesielt er det forskjeller mellom utdanningsnivået og arbeidsdeltakelsen ifølge SSB sine statistikker. Samtidig som det også er forskjell mellom norskfødte med innvandrerforeldre og innvandrere. Nylige innvandrere sliter med å komme seg inn i arbeidslivet grunnet lav utdannelse og lite eller ingen norskkunnskaper. Flere har også problemer med å få godkjent sin utdannelse fra hjemlandet av den norske staten. Dette fører til at de overkvalifiserte innvandrerne ikke får brukt sine kunnskaper i det norske arbeidsmarkedet og havner oftere i lavstilte yrker. I følge SSB var det i 2012 94 000 ansatte med fullført utdanning fra høyskole eller universitet som var overkvalifiserte for jobben de utførte. 28 000 av disse var innvandrere. Dette er sløsing av ressurser og viser hvordan selv høyt utdannede innvandrere blir diskriminert i arbeidslivet. Flere norskfødte innvandrere tar stadig høyere utdanning, men sliter likevel med å få arbeid. «Jobbsøkere med et utenlandsklingende navn har 25 prosent mindre sjanse å bli innkalt til jobbintervju enn søkere med et norsk navn» (Aftenposten) selv om man har lik utdanning og kvalifikasjoner. Denne diskrimineringen kan forklares utfra arbeidsgiverens usikkerhet i møte med utenlandske jobbsøkere. Manglende kjennskap og fordommer til andre etniske minoriteter er ofte årsakene til denne systematiske diskrimineringen. Kanskje har arbeidsgiveren i tillegg dårlige erfaringer med tidligere utenlandske ansatte. Uansett er det feil og urettferdig overfor den utenlandske å bli nedprioritert på denne måten.
Personer med for eksempel psykisk funksjonshemning som nedsatt intellektuell eller mental kapasitet kan også oppleve vanskeligheter i skolesystemet som senere påvirker deres vei inn i arbeidslivet. Flere av disse faller tidlig ut fra samfunnet. Allerede i tidlig skolealder opplever de å bli segregert fra sine jevnaldrende. De blir plassert i egne klasser, det forventes mindre av dem faglig og det er en slags forutinntatt holdning til at de havner på uføretrygd og ikke vil kunne fungere i et normalt arbeidsliv. Derfor er det ikke nødvendig å bruke skolens ressurser på å gi dem tilrettelagt undervisning. Denne holdningen om at de funksjonshemmede er et avvik fra normalsamfunnet og at samfunnet lærer dem opp til at de er annerledes, kan være uheldig og en viktig årsak til at kun 1/3 av funksjonshemmede er i arbeid.
Denne ekskluderingen og fremmedgjøringen av innvandrere og funksjonshemmede fører til at de føler seg som «outsidere» i samfunnet. Ved å møte på disse holdningene og fordommene forsterkes tanken om at de er annerledes, som videre kan føre til isolasjon og ensomhet. Mennesker har utviklet seg til å leve i sammen i grupper og samfunn. Det ligger i vår natur å føle behov for sosial tilhørighet og bli godtatt av omgivelsene. Derfor kan denne stigmatiseringen av innvandrere og funksjonshemmede føre til at de selv ser på seg selv som annerledes.
Et tilpasningsproblem som preger mange innvandrere til forskjell fra funksjonshemmede er at de ofte kjenner på dette med å stå mellom to ulike kulturer. Man har to språk, to kulturer, ulike normer og verdier å forholde seg til og dette skaper en identitet- og rolleforvirring blant spesielt minoritetsungdom. Dette gjør en allerede vanskelig ungdomstid hvor man skal finne seg selv og sin identitet ifølge Erikson, enda vanskeligere. Ikke-vestlig kultur og norsk kultur kan være veldig forskjellig fra hverandre. En innvandrer fra f.eks. Midtøsten vil ha store vanskeligheter med å tilpasse og forstå den norske kulturen og de norske verdiene, da det er helt annerledes enn det personen er vant til i hjemlandet. Mange av innvandrerne kommer fra land der blant annet kvinnesyn, syn på oppdragelse, ytringsfrihet og religionsfrihet er helt annerledes enn i Norge. Fordi kulturene er såpass ulike kan det bli for vanskelig å håndtere begge, og vedkommende kan komme i en kulturkrasj og slite med å finne sin identitet og plass i det norske samfunnet.
Flere innvandrere kommer til Norge i søken på et bedre og tryggere liv. Mange av disse er kvoteflyktninger og asylsøkere som kommer fra konfliktfylte områder. Dette er mennesker som har opplevd krig og elendighet som har satt dype spor og traumer, og som først og fremst har kommet til Norge for beskyttelse. Norge er et av verdens beste land å bo i, men flere stiller spørsmål om vi har håndtert flyktningstrømmen fra Syria på en god måte. Menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty er en av de som er kritiske til politikernes holdninger og synspunkter rundt flyktning– og asylpolitikken i Norge. Politikerne bidrar ifølge dem «til å mistenkeliggjøre asylsøkere ved blant annet å bruke begrepet ’lykkejegere’» (Amnesty.no). I 2015 skrev Aftenposten en artikkel om en familie fra Syria som reiste til Tyskland fordi de hadde blitt så dårlig behandlet på asylmottaket i Norge. Flyktningene sa blant annet at «ansatte spurte stadig om de var IS-soldater – det var veldig ubehagelig(..) holdningen i Tyskland er en helt annen – Angela Merkel har sagt at landet skal ta imot dem som flykter fra krigen og at de skal få god behandling, men slik er det ikke i Norge, derfor reiser vi herfra.» (Aftenposten 2015). Saker som dette viser hvordan flere flyktninger og asylsøkere får et dårlig møte med Norge. Flere får ikke den oppfølgingen de trenger. Ofte er dette mennesker som trenger psykologisk hjelp og mye resosialisering, men i stedet blir de overlatt til seg selv og satt i asylmottak der de kan føle seg isolert fra omverdenen. Norge er ikke det enkleste landet å flykte til, og det krever ressurser som god helse og kapital for å komme seg inn i landet. Når vedkommende lykkes med å komme hit blir de plassert på et asylmottak. Blir flyktninger og asylsøkere som kommer hit respektert og får den behandlingen de trenger? Dette varierer veldig da behandlingen er individuell fra person til person. Saksbehandlingstiden for søknad om asyl kan ofte bli lang – oppholdstiden på asylmottak varierer fra noen måneder til flere år. Denne usikre ventetiden er for mange svært belastende og fører til at flere etter hvert begynner å miste motet og får vanskeligheter med å komme inn i det norske samfunnet. Noen begynner på norskopplæring og i arbeid uten arbeidstillatelse, og kanskje etter mange år ender de med å få avslag på sin søknad.
I den siste tiden har det vært stor kritikk av asyl- og flyktningpolitikken drevet av regjeringen med innvandring- og integreringsminister Sylvi Listhaug i spissen. Det har kommet opp flere saker om at godt etablerte og integrerte innvandrere som har bodd og jobbet i Norge i flere år mister statsborgerskapet og risikerer å bli sendt hjem grunnet falske forklaringer da de fikk opphold i Norge. Samtidig er det viktig at vi har et strengt og rettferdig system hvor det er likhet for loven, og innvandringspolitikken kan ikke styres av følelser. Den norske innvandringspolitikken jobber også med å korte ned saksbehandlingstiden til asylsøkere og flyktninger. De som får avslag skal sendes tilbake så raskt som mulig for å unngå å leve i denne usikkerheten over lengre tid.
Tilrettelegging kan være et viktig virkemiddel for å rekruttere og inkludere personer med ulike typer funksjonshemminger i samfunnet og arbeidslivet. Mange funksjonshemmede føler at de kan bidra aktivt i samfunnet og fungere på lik linje med resten av befolkingen, men føler at de blir stakkarsligjort og minnet på sine funksjonelle begrenseringer. Dette hindrer dem fra en aktiv samfunnsdeltagelse og opprettholder stigmaet. I følge Norges Handikapforbund er 80% av norske skoler ikke tilrettelagt for funksjonshemmede. Ved å ha for eksempel trapper med ramper, dører som er lette å bruke, flere tilpassede heiser og tilgjengelige toaletter kan fjerne fysiske barrierer som kan gjøre de funksjonshemmedes hverdag lettere. Innvandrere kan også ha vanskeligheter med å delta aktivt i samfunnet. For eksempel er det en underrepresentasjon blant minoriteter i innflytelsesrike posisjoner både i næringsliv og politikk, men det er viktig å huske på at den voksende generasjonen av norskfødte med innvandrerforeldre tar høy utdanning og deltar aktivt ved at de får innflytelsesrike jobber og synlige posisjoner i samfunnet.
Det er mye som er lagt til rette for de funksjonshemmede i dag, men det er fortsatt ting som kan bli enda bedre. Tilretteleggingen bør fokusere på å inkludere de funksjonshemmede inn i samfunnet så mye som mulig. En annen faktor som spiller en viktig rolle for begge gruppene er samfunnets holdninger. For å integrere innvandrere og funksjonshemmede er det viktig at man legger vekk forutinntatte holdninger og fordommer. For å unngå segregering mellom innvandrere og norske er det viktig at innvandrere tilpasser seg det norske samfunnet ved å prøve å integrere seg. En god integrering kan skje ved at de lærer seg det norske språket, verdiene og normene tidlig når de kommer til landet. En aktiv deltakelse i samfunnslivet som f.eks. ved å være med i samfunnsdebatten/politikk og delta i arbeidslivet på lik linje med nordmenn er begge betydningsfulle for best mulig integrering. Selv om de tilpasser seg den norske kulturen er det viktig at de også får bevare deler av sin egen kultur og bakgrunn. Majoriteten må styre unna etnosentriske formeninger og heller utvikle toleranse og endringsvillighet overfor minoriteter. Et godt og inkluderende samfunn er et samfunn som er åpent for ulike mennesketyper. Spesielt arbeidslivet kan være problematisk for innvandrere og funksjonshemmede. Her er det viktig å følge likeverdighets- og ikke-diskrmineringsprinsippene fra den norske innvandringspolitikken. Samfunnet må kutte ut stigmatiseringen av folk som ikke er helt A4 og heller godta og respektere forskjellene. Det kreves ressurser og tid fra samfunnets side for å minske stigmatisering og øke integreringen av disse gruppene i normalsamfunnet – inkludering av alle uansett etnisitet, kjønn eller helse er en grunnleggende verdi for et velfungerende samfunn.
Kildehenvisning
Grønlie, Anne: Sosialkunnskap, 2014, Aschehoug & Co Forlag
http://www.aftenposten.no/norge/–Vi-blir-darlig-behandlet-og-vil-heller-til-Tyskland-21135b.html lastet ned: 09.03.2017
https://www.rights.no/2014/12/a-bli-norsk-er-vanskelig-for-mange-innvandrere/ lastet ned: 09.03.2017
https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/sa119/kap6.pdf lastet ned: 09.03.2017
http://www.hf.uio.no/imk/forskning/prosjekter/mediation-of-migration/publikasjoner/rapporter/konklusjoner-mediebruk-blant-innvandrere/innvandrere-og-offentligheten.pdf lastet ned: 09.03.2017
http://www.arbeidstilsynet.no/nyhet.html?tid=235719 lastet ned: 21.03.2017
http://www.tv2.no/a/3143702/ lastet ned:21.03.2017
https://www.imdi.no/om-imdi/rapporter/?t=Holdninger+og+mangfold lastet ned:23.03.2017
http://www.aftenposten.no/norge/-Overgrepssak-De-yngste-asyljentene-er-under-ti-ar-616820b.html 12.03.2017
https://www.amnesty.no/tema/asyls%C3%B8kere-og-flyktninger-0 lastet ned:lastet ned: 11.03.2017
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/skole-og-utdanning/minoritetsungdommer-kaprer-toppstudiene/a/10009166/ lastet ned: 26.03.2017
http://www.ssb.no/innvandring-og-innvandrere/nokkeltall/innvandring-og-innvandrere lastet ned: 26.03.2017