Hva er makt

Hva er makt?

En enkel beskrivelse av maktbegrepet sier at makt er et fenomen som fremstår som et forhold mellom to eller flere mennesker. Makt kan betegne relasjoner og styrkeforhold mellom personer, og makt kan komme til uttrykk i strukturer, altså sammensatte mønstre av menneskelige relasjoner og styrkeforhold. Makt har potensiale til å oppstå overalt, noe vi skal se nærmere på i artikkelen.

Forfatter: Ingrid Wærnes Minde

Statsviteren Robert A. Dahl har gitt en veldig enkel definisjon av makt. Ifølge Dahl er makt at aktør A har makt over aktør B i den grad at A får B til å gjøre noe B ellers ikke ville ha gjort uten påvirkning av A. Sosiologen Max Weber har gitt en mer presis definisjon av hva makt er. Webers maktdefinisjon forteller at «makt betegner enhver sjanse til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, også på tross av motstand, uansett hva denne sjansen beror på.» Makt er med andre ord evnen man har til å få gjennomført sine mål som for eksempel å få politisk gjennomslag for saker organisasjonen du er medlem i har arbeidet for.

Maktens mange virkemidler
Noen mennesker har lettere for å oppnå sine mål enn andre mennesker, og det handler i stor grad om hvilke virkemidler man har til rådighet for å oppnå gjennomslag. Makten har mange virkemidler, og en viktig side med makt er autoritet. Noen ganger kan en person få gjennomslag for sine mål fordi andre frivillige slutter seg personen og støtter hans eller hennes meninger og handlemåte.

Stalin brukte frykt som maktvirkemiddel

På den andre enden av skalaen står situasjoner hvor de som sitter med makten må bruke tvang og vold for å få gjennomslag for sine meninger fordi de ikke har noen naturlig støtte fra menneskene de skal lede. Vi kan for eksempel finne eksempler på dette i autoritære land hvor det blir satt inn politi – og militære ressurser for å stanse demonstranter. Dette skjedde blant annet i Egypt i 2011 og 2012 mot demonstranter som kritiserte regimet i det vi i dag kaller den arabiske våren.

Mellom frivillig oppslutting og tvangsmakt finner vi flere nyanser av maktens virkemidler. Det er for eksempel bruk av positive lokkemidler som ros og sosial aksept eller gjennom sosial utestenging, misnøye og avstand avhengig om to mennesker deler en lik oppfatning om hvordan ting skal fungere eller ikke. Maktvirkemidler som ikler seg i form av sosial aksept eller sosial utestengelse er svært vanlig på individnivå og generelt i mellommenneskelige relasjoner. Kanskje har du for eksempel vært i en situasjon hvor det er en person som alltid prater og gir uttrykk for sine meninger, og andre ser ut til å støtte ham eller henne, mens det er en annen person som tilsynelatende alltid er stille og litt umerkelig?

Samfunnsforskeren Max Weber var opptatt av det han omtalte som den tause makten. Den ingen stiller noen spørsmål ved eller utfordrer, den som bare er der og som over tid er blitt bygd inn i lovene, normene og de politiske institusjonene som omringer oss og er en del av vår hverdag uten at vi tenker på det. Grunnloven er et eksempel på dette fordi denne loven er bygd inn alle våre politiske institusjoner, og vi aksepterer at denne er utgangspunktet og gir retningslinjer for hvordan samfunnet vårt skal styres og utvikles. Denne stilltiende makten slår altså igjennom fordi vi oppfatter den som legitim, men den kan også slå gjennom fordi den virker skremmende på oss ved at vi kan havne i fengsel eller få økonomiske sanksjoner om vi bryter en lov.

Vi kan også tale om en karismatisk makt hvor en leder for eksempel får stor tilslutning fordi han eller hun har eksemplariske talekunster, og er usedvanlig dyktig i å få uttrykt meningene sine på en måte som fanger flere. Adolf Hitler blir ofte brukt som et eksempel her fordi han mobiliserte store menneskemengder gjennom sine taleevner.

Makt på individnivå
Makt på individnivå handler om hvordan forholdet er mellom to enkeltmennesker, mellom et enkeltmenneske og en gruppe eller mellom to eller flere grupper. Hvilke maktforhold som gjelder kan komme tydelig frem i kommunikasjon hvor det ikke bare er hva som sies og hvordan det blir sagt som har uttelling, men også hvem samtalepartneren/motparten er. I kommunikasjon med andre mennesker vil maktforholdet prege samhandlingen, og hvilken kontroll du eller motparten har over situasjonen vil gjenspeile maktforholdet mellom dere.

Makt og maktforhold mellom individer må ikke være noe negativt, og er i mange sammenhenger helt nødvendig for at det skal være orden i hverdagen vår og for at vi skal leve i det øvrige samfunnet. I et klasserom på skolen for eksempel har læreren mer makt enn elevene og det er læreren som skal ha kontroll nok til å holde orden, løse konflikter og generelt ta ansvar for hva som skjer i klasserommet. Hvis læreren ikke hadde hatt denne makten ville det ofte vært kaos i klasserommet hvor dårlig læringsutbyttet ville vært et resultat.

På en generell basis er det altså språk og ressurser som avgjør hvor mye eller lite makt vi har i forhold til andre. Språket har evnen til å inkludere og ekskludere etter hva som blir sagt og hvordan det blir sagt. Indre humor i en gruppe kan brukes for å skape større tilhørighet innad i den gruppen, men den kan også brukes for å utestenge for eksempel nye mennesker som enda ikke forstår dynamikken som holder gruppen sammen, og som på den måten kan føle seg stengt ute eller ikke velkommen. Ressurser kan være alt fra penger, eiendom, hvilke klær du går i, kunnskap, kultur, hvilke venner du har og hvilken jobb du har. Makt på individnivå, mellom mennesker, vil altså avhenge av en rekke faktorer og situasjoner som de som er nevnt overfor. I Norge er det for eksempel slik at enkelte dialekter blir ansett som finere enn andre dialekter, og på den måten kan dialekten du har avgjøre hvilken status og makt du får i samspill med andre.

Hva er maktfordelingsprinsippet?

Maktfordelingsprinsippet – prinsipp mot maktmisbruk

Charles de Montesquieu

Det var filosofene John Locke og Charles Montesquieu som har gitt opphavet til det moderne maktfordelingsprinsippet. Montesquieu utgangspunkt for maktfordelingsprinsippet var at de som satt med mye makt i et samfunn var tilbøyelige til å misbruke den. Maktmisbruk handler om at en person som har eller er gitt mye makt, og gjerne makt til å lede eller styre, bruker den makten til å gagne seg selv på bekostning av de han eller hun skal lede eller styre over. På Montesquieu sin tid var den franske kongen nærmest allmektig og levde et liv i luksus mens befolkningen levde i fattigdom og elendighet. Montesquieu var derfor opptatt av mekanismer som skulle begrense makten slik at man kunne unngå maktmisbruk.

Maktfordelingsprinsippet er et prinsipp som skal hindre maktmisbruk, og enkelt handler maktfordelingsprinsippet om at makten hos de som skal styre samfunnet skal fordeles på flere plan. I Norge ble Montesquieu maktfordelingsprinsipp om den tredelte makten skrevet inn i Grunnloven i 1814. I Norge er makten fordelt mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt.

  • Den lovgivende makten i Norge er Stortinget.
  • Den utøvende makten i Norge er regjeringen.
  • Den dømmende makten i Norge er domstolene.

Disse tre statsmaktene skal kunne operere uavhengige av hverandre, og ved at makten er balansert på flere plan, skal de også hindre hverandre i å begå maktmisbruk over befolkningen. Folkesuvereniteten er et viktig prinsipp som blir tydelig i maktfordelingsprinsippet fordi folkesuvereniteten handler om at det er befolkningen i et land som skal bestemme, altså er den legitime statsmyndigheten. I våre dagers representative demokrati kommer folkeviljen til uttrykk gjennom en valgt nasjonalforsamling (Stortinget). Med andre ord så er det folket som i et demokrati skal folket styre samfunnet og staten, og skal folkeviljen gjelde kan ikke de som er satt til å styre på vegne av folket misbruke den makten de er gitt.

I Norge er det altså Stortinget som er den lovgivende makten, og ved valg hvert fjerde år er det vi som bestemmer hvem som skal være våre representanter på Stortinget. Stortingets viktigste oppgaver er å vedta lover, bevilge økonomiske midler over statsbudsjettet og kontrollere at den utøvende myndigheten følger opp lover og beslutninger som kommer fra Stortinget.

Den utøvende makten er regjeringen og departementene, og regjeringen er helt avhengig av flertallets tillit i Stortinget for å i det hele tatt kunne sitte i regjering. Skulle regjeringen miste tilliten til flertallet på Stortinget må de gå av. Regjeringen har ansvaret for at lover og vedtak som kommer fra Stortinget blir satt ut i livet og på et generelt plan styre samfunnet etter gjeldende politikk. I korona-pandemien har for eksempel har regjeringen sørget for krisepakker til industrien og arbeidslivet, også vedtatt av Stortinget, for å sørge for at arbeidshjulene holdes i gang til tross for perioden hvor samfunnet var stengt og nye regler som setter grenser for aktiviteter i samfunnet.

Den dømmende makt er domstolene og de har ansvaret for å sørge for at Grunnloven og lovene som Stortinget vedtar blir fulgt i praksis. Domstolen kan for eksempel stille den utøvende makt for riksrett om de mener at lovene ikke blir fulgt. Befolkningen kan også kan også ta den utøvende makt til domstolene gjennom saksøking om man mener at lovene ikke blir fulgt. Det skjedde for eksempel i 2019 hvor en rekke miljøorganisasjoner gikk sammen om å saksøke staten fordi de mener at staten bryter Grunnloven når de åpner for oljeboring nær iskanten i Arktis. Da er det opptil domstolen hva utfallet blir, som i denne saken endte med at miljøorganisasjonene tapte søksmålet.

I Norge blir mediene ofte omtalt som den fjerde statsmakten, mens Stortinget, regjeringen og domstolene er det tre andre, mer formelle statsmaktene. Årsaken til at mediene blir omtalt som den fjerde statsmakt er at vi forventer at de følger med på hva politikerne foretar seg, stiller seg kritiske til dette og på den måten sørger for at demokratiets spilleregler blir fulgt ved å opplyse oss om politikerne begår feil eller prøver å skjule hensikter som ikke gagner samfunnet. Mediene har blant annet skapt debatt om politikeres bruk av fellesskapets midler ved å gå gjennom reiseregninger. På den måten har journalister oppdaget at noen politikere har fakturert Stortinget for reiser som faller utenfor arbeidssammenheng.

Den fjerde statsmakten skal ikke bare holde oppsyn og rette et kritisk søkelys mot de tre andre statsmaktene. Den skal også være kritisk mot næringslivet og seg selv og bringe frem nyheter til befolkningen slik at vi igjen kan si vår mening om hvordan samfunnet blir styrt og hvordan samfunnets ressurser blir brukt og fordelt.

Makt på systemnivå – politisk makt
Politikk handler i bunn og grunn om å ta beslutninger. Både den lovgivende makten, den utøvende makten og den dømmende makten skal ta beslutninger som er til det beste for samfunnet i helhet. Politikk inngår i et maktforhold på et systemnivå fordi det handler om hvilke beslutninger som blir tatt – altså hvilke interesser som slår gjennom på dagsordenen, og kanskje enda viktigere hvilke konsekvenser politiske vedtak hat for ressursfordelingen og styrkeforholdet mellom grupper i samfunnet.

Politikere står overfor mye informasjon, påvirkning og mange utfordringer når beslutninger skal bli tatt. Her vil også politiske ideologier og hva som er viktig for partiene i regjeringen påvirke utfallet av beslutningsprosessen. Stortingsvalget danner grunnlaget for hvilke partier som skal danne regjering, og om det blir en flertallsregjering eller mindretallsregjering. Det er det eller de partiene som har mest støtte fra stortingsrepresentantene som danner regjering. Her vil styrkeforholdene mellom partiene i en regjering komme frem når beslutninger skal tas etter hvor mye støtte partiene har fra representanter på Stortinget. En flertallsregjeringen har til sammen over 50 % støtte av stortingsrepresentantene. Med over 50 % støtte i Stortinget vil det bli mye lettere for regjeringen å få gjennomslag for sin politikk. En mindretallsregjering derimot har ikke 50 % støtte bak seg i Stortinget, og er avhengig av å søke sammen med andre partier for å til sammen få nok støtte. For en mindretallsregjeringen kan det være mer utfordrende å få gjennomslag for sin politikk fordi de er avhengig av andre partier som ikke nødvendigvis deler deres politiske syn. Vi ser her at støtten fra Stortinget på mange måter er avgjørende for maktforholdet og evnen en regjering har til å fatte beslutninger som leder til vedtak. Politikk blir en maktkamp når de som skal styre er uenige om beslutningenes mål og innhold.

Hva er avmakt
En viktig side ved makten, enten det er på et individnivå eller på et systemnivå, er evnen en har til å oppnå tilsiktede virkninger. Sagt med andre ord om konsekvensene av en målrettet handling gir de resultatene vi ønsker oss. Avmakt er det motsatte og avmakt handler om når utfordringer vokser over hodene våre, og når vi mangler evnen til å nå våre mål.

Avmakt handler ikke bare om at en eller flere aktører har liten eller ingen makt. Det handler også om når konsekvensene av en handling fikk et helt annet resultat en hva som var forventet, eller når en aktør ikke vet hva han eller hun skal gjøre i en beslutningsprosess eller i møte med andre aktører.

Maktmisbruk
I avsnittet om maktfordelingsprinsippet ble temaet om maktmisbruk tatt opp, og en viktig grunn til at maktfordelingsprinsippet skal råde er fordi at de som har fått tilliten til å styre ikke skal misbruke den makten og tilliten de har fått av befolkningen. Maktfordelingen fungerer slik at makten blir balansert på flere plan og at ikke mye makt blir konsentrert på få hender slik at misbruk av makt helst ikke skal oppstå.

Maktmisbruk av politiet i USA førte til store demonstrasjoner sommeren 2020 over store deler av verden. Slagordet «Black Lives Matter» oppsto i ettertid

Maktmisbruk er altså når noen misbruker makten og tilliten de har til å presse gjennom sine egne ønsker og vilje på bekostning av andre, dette skjer for eksempel gjennom press, trusler og fysisk tvang. Maktmisbruk kan også skje ved bruk av belønninger ved at en som har mye makt får en som har mindre makt til å gjøre noe han eller hun ellers ikke ville ha gjort uten løftet om spesielle fordeler eller bonuser, for eksempel et løfte om mer penger. Maktmisbruk strider også ofte med sosiale normer, lover og regler.

Maktmisbruk er ikke et fenomen som bare oppstår blant våre politiske beslutningstagere. Overalt hvor det finnes makt ligger det også et potensial til at den kan bli misbrukt enten det er i arbeidslivet, på skolen eller i hjemmet. Mobbing på skolen er et eksempel på maktmisbruk som kan få psykiske og fysiske konsekvenser for den som blir utsatt for det.

Logoen til EU

Makt i et internasjonalt politisk perspektiv
Mens makt på et nasjonalt politisk nivå handler om å få gjennomslag for sine interesser, handler internasjonal makt om hvordan og i hvilken grad stater kan få gjennomslag for sine interesser i samspill eller på bekostning av andre staters interesser.

Makt i et internasjonalt perspektiv får dermed en annen dimensjon fordi det ikke eksisterer en tredeling av makten, og det finnes heller ikke noen myndigheter som har den overordnede kontrollen over alle stater i verdenssamfunnet. Om en stat får gjennomslag for sine ønsker eller ikke blir derfor i stor grad preget av hvilke midler (penger, kunnskap, status og kontroll over produksjonsmidler for eksempel) staten har tilgang på.

I et internasjonalt perspektiv blir det skilt mellom militær makt som er størrelsen og ressursene til en stats militære styrker. Økonomisk makt som knytter seg til rikdom og fordeling av goder, og som tilsier at jo sterkere økonomien til en stat er desto mer handlekraftig er den staten. Her er USA et eksempel fordi landets økonomi har gitt dem en sterk posisjon og påvirkning i verdenssamfunnet. Den siste maktformen det blir skilt mellom er ideologisk makt som er makt over tanker, verdier og normer til en gruppe med mennesker. Har en stat stor ideologisk makt, kan den få gjennomslag for sine interesser uten bruk av økonomiske og militære maktressurser. Fra 2021-2022 skal Norge være med i FNs Sikkerhetsråd. Denne plassen har Norge jobbet for å få i 13 år, og som medlem vil Norge ha mer internasjonal makt til å påvirke hvordan verdenssamfunnet skal sikre fred og fremme samarbeid.

Kilder:

Østerud, Øyvind (2017). Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse (5.utgave). Oslo: Universitetsforlaget

Engelstad, Fredrik (2019). Makt. Hentet fra: https://snl.no/makt

Ulserød, Torstein og Kinander, Morten (2019). Hva er maktfordeling? Hentet fra: https://www.civita.no/politisk-ordbok/hva-er-maktfordeling

Stortinget (2020). Maktfordelingen: forstå samspillet mellom statsmaktene. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/stortinget-undervisning/ungdomstrinnet/maktfordeling/

Stortinget (2013). Fordeling av makt. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Storting-og-regjering/Fordeling-av-makt/

Lem, Gunn Hild (2012). Makt og maktmisbruk. Makt. Er makt en moralsk utfordring eller en systemutfordring? Hentet fra: https://www.aftenposten.no/meninger/i/JoA3J/makt-og-maktmisbruk?

Dahl, Øyvind (2019). Makt og avmakt i en kommunikasjonssituasjon. Hentet fra: https://ndla.no/nb/subjects/subject:18/topic:1:194233/topic:1:78246/resource:1:78355

Thorsen, Dag Einar (2020). Folkesuverenitet. Hentet fra: https://snl.no/folkesuverenitet

Melby, Grethe (2018). Mediene som den fjerde statsmakt. Hentet fra: https://ndla.no/nb/subjects/subject:14/topic:1:79218/resource:1:168477

Regjeringen (2020). Norge valgt inn i FNs sikkerhetsråd. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/norge-valgt-inn-i-fns-sikkerhetsrad/id2714507/