Verb er ordgruppen for handlinger, tilstander og forekomster. Eksempler er zu tanzen, zu schlafen og zu kaufen. Verbet er det enkeltordet som gir setninger en spesifikk mening, og det er derfor viktig at det benyttes på korrekt måte. I denne artikkelen skal vi se på regelrett verbbøying (se nederst for avsnitt uregelrett verbbøying).
Infinitiv
Infinitiv er den ubøyde formen, grunnformen, et verb står i på tysk. Infinitivsmerke på tysk er zu, mens vi i Norge har å. Eksempler på tyske verb i infinitiv er å finne i avsnittet over, som eksempler på verb generelt.
Presens
Presens er nåtidsformen, formen som forteller hva som skjer akkurat nå. For å danne dette på tysk, må vi ta utgangspunkt i verbets grunnform (verbet i infinitiv). Først fjerner en infintivsmerket zu før en fjerner -en på slutten av verbet, så en bare sitter igjen med verbstammen. Eksempelvis er spiel verbstammen til zu spielen.
Selv om vi nå har funnet verbstammen, har vi ennå ikke et verb i presens. For å få det til, må vi legge til såkalte personendinger til verbstammene. I presens er disse:
1. person entall (ich) – -e
2. person entall (du) – -st
3. person entall (er, sie og es) – -t
1. person flertall (wir) – -en
2. person flertall (ihr) – -t
3. person flertall (sie) – -en
Høflighetsform (Sie) – -en
Merk at om du har han, hun eller intetkjønnsord i substantiv som «gjør noe», så blir endingen på verbet 3. person entall.
Husk også at dersom verbstammen ender på d- eller -t (eks. baden eller warten), føyes det til en ekstra -e mellom verbstammen og personendingen i 2. og 3. person entall og 2. person flertall (eks. du badest, ihr wartet)
Preteritum
Preteritum er fortidsformen som formidler det som skjedde. Denne formen brukes omtrent bare i skriftlig språk, mens presens perfektum benyttes i det muntlige språket. Når vi kan identifisere verbstammen, er det ikke vanskelig å «lage» preteritum av verb. For å gjøre det, må vi legge til personendinger. I preteritum er disse:
1. person entall (ich) – -te
2. person entall (du) – -test
3. person entall (er, sie og es) – -te
1. person flertall (wir) – -ten
2. person flertall (ihr) – -tet
3. person flertall (sie) – -ten
Høflighetsform (Sie) – -ten
Akkurat som i presensformen må man også her huske på at i de tilfellene der verbstammen slutter på -d og -t, blir personendingene ulik ovennevnte:
1. person entall (ich) – -ete
2. person entall (du) – -etest
3. person entall (er, sie og es) – -ete
1. person flertall (wir) – -eten
2. person flertall (ihr) – -etet
3. person flertall (sie) – -eten
Høflighetsform (Sie) – -eten
Presens perfektum
Presens perfektum brukes når vi snakker om det vi har gjort. Mens preteritum brukes mye i skriftlig tysk, brukes presens perfektum mye i muntlig tysk eller «løs» skriftlig form. En spesiell ting en bør legge merke til når en arbeider med presens perfektum, er at det bøyde hovedverbet alltid kommer i slutten av setningen.
Før vi går i gang med hvordan en lager presens perfektum fra en verbstamme, må vi ta for oss hjelpeverbene. Presens perfektum har to hjelpeverb, sein (bør studeres spesifikt da det er et uregelrett verb) og haben. I de fleste tilfeller bruker en haben. Unntaket er når hovedverbet sier noe om at en flytter seg fra til et sted til et annet, eller når det sier noe om en tilstandsforandring. Da bruker en sein.
Nok om hjelpeverbene. Hvordan danner en presens perfektum på tysk? For å gjøre det må man ta utgangspunkt i verbstammen og følge følgende oppskrift:
1. Legg til ge foran verbstammen.
2. Legg til -t eller -en (brukes når verbene er uregelrette, se avsnitt lenger nede) etter verbstammen.
Siden en i presens perfektum må forholde seg til både hjelpeverb og en litt komplisert verbbøying, er det hensiktsmessig med et par eksempler. Sett at du skal skrive følgende setninger i presens perfektum på tysk:
1. Ich kaufe ein Auto (Jeg kjøper en bil)
2. Du läufst (Du løper)
1. Her må en først finne verbstammen. Vi ser at kaufe er verbet, og fjerner personendingen -e. Vi legger så til ge foran og -t etter. Verbet vi har da er gekauft. Hjelpeverb må en også ha i presens perfektum, og siden dette ikke er et av unntakene som gir hjelpeverbet sein, skal vi bruke haben. Dette bøyes da nesten etter ordinære presensregler (men husk 2. person entall: du hast og 3. person entall: er/sie/es hat). Før vi formulerer setningen må vi også huske at partisippet (ge-ordet), i presens perfektum, skal stå i slutten av setningen. Resultatet blir i så fall: Ich habe ein Auto gekauft.
2. Samme fremgangsmåte kan i grove trekk benyttes her også. Vi identifiserer verbstammen til hovedverbet, som er lauf (merk at läufst i presens blir laufen i infinitiv da det er et sterkt verb) og vi legger så til ge foran og -en (fordi det er et sterkt verb) etter. Partisippet i presens perfektum blir i så fall gelaufen. Så til hjelpeverbet. Her ser vi at et av unntakene faktisk oppfylles, det er snakk om en forflytning, og vi bruker derfor et personbøyd sein i presens. Også her må vi huske at partisippet, siden det er snakk om presens perfektum, skal i slutten av setningen. Resultatet blir da: Du bist gelaufen.
Sterke verb
Sterke verb er like vanskelige på tysk som i andre språk, og må derfor læres utenat eller for sikkerhets skyld slås opp i ordbøker etc. Vi anbefaler at du enten lager deg en utførlig liste over slike verb eller lærer deg bruken.