FN som fredsmegler

FN – verdens fredsmegler

FN, eller Forente Nasjoner, ble opprettet i 1945 med 51 medlemsstater, og hadde da som hovedmål å hindre en ny verdenskrig. I dag har den internasjonale fredsorganisasjonen 193 medlemsland, og virker i store og små konflikter over hele verden. De går inn og ut av konflikt, og blir hyllet og hatet for dette om hverandre. I dag er de blant annet aktuelle med Syriakonflikten, og det er store diskusjoner rundt om FNs innblanding i konflikten er nødvendig og passende.

I denne oppgaven skal jeg diskutere FNs rolle som verdens fredsmekler og drøfte styrker og svakheter ved hva de gjør med denne rollen. Jeg skal fokusere på Syriakonflikten og folkemordet i Rwanda, og FNs rolle i dette. Jeg skal også diskutere rundt funksjonen av FNs sikkerhetsråd og Den internasjonale domstolen, FNs juridiske hovedorgan.

FN som internasjonal aktør

FN er organisasjonen i verden hvor flest land er involvert. I dag er alle stater utenom Vatikanstaten medlemmer av FN. FN er dermed en ekstremt samlende organisasjon, hvor hver stat har muligheten til å utrede noe. I Generalforsamlingen har alle land lik vekt på sin stemme, noe som vil si at i Generalforsamlingen har USA og Russland like mye og lite makt som hvilket som helst annet land i verden. Dette er med på å sikre enn viss maktbalanse i verden, og de mindre og mindre utviklete statene blir ikke nødvendigvis overkjørt i alt som bestemmes. Det er flertallet, ikke de mektigste statene som sitter med makten. Dermed er bestemmelsene som blir gjort i denne forsamlingen ikke kun preget av stormaktenes ønsker og interesser, men her har også u-landene muligheten til å påvirke verdensbildet.

FN i konflikt

FN har, og har hatt, en stor rolle i konflikter verden over. Hovedmålet er fred, og de jobber iherdig for at eventuelle konflikter foregår så fredelig som overhodet mulig. Noe av det viktigste FN gjør er konfliktforebyggingen. FN understreker at militærmakt alene ikke kan løse de grunnleggende problemene som ofte fører til krig, sosiale, politiske og økonomiske forskjeller. Tidlige tiltak er også viktig for at konflikten ikke skal få et jerngrep over samfunnet, og utvikle seg til en langvarig krig (ndla.no). FN prøver derfor å forutse og forebygge en konflikt før den utvikler seg til noe som er umulig å putte en stopper for uten tapte liv og brudd på menneskerettigheter. Når våpnene først har tatt over krigen er det ingen vei tilbake, og hevngjerrighet og bitterhet kan føre krigen ut sivil katastrofe. I 2013 grep FN inn tidlig i konflikten med fredsbevarende styrker, og med hjelp av Frankrike fikk styrkene fort kontroll på situasjonen, og konflikten roet seg. Dette er et godt eksempel på hvordan det å gripe inn tidlig kan ha mye å si på utviklingen av konflikten.

FN har mye godt å utrede i konflikt, men det er ikke alltid de kan gjøre nok. Militærmakt kan kun tas i bruk etter Sikkerhetsrådets ønsker, og da også er militærmakten FN kan sende ut begrenset. Det kan til tider være vanskelig å bekjempe terrorgrupper og de verste verstingene når det kommer til menneskerettighetsbrudd, og samtidig følge FNs konvensjon. Samtidig er det et fåtall land som til syvende og sist har makt over FNs styrker, og Rwanda er et kroneksempel på at styrkene ikke alltid blir sendt dit det trengs mest. Her ble et fåtall FNsoldater stående igjen og være vitne til et folkemord uten å kunne gjøre noe med det. Dermed er det mulig å stille spørsmål ved om FNs fredsbevarende styrker har for lite militærmakt, og om denne behøves å bli tatt flittigere i bruk. På en annen side strider dette med FNs grunnleggende prinsipper.

FNs-sikkerhetsråd

Til tross for FNs flittige fredsbevarende arbeid er det ikke alltid FN lykkes i å forhindre og stanse konflikt. FN består av to hovedorganer, Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet. Generalforsamlingen er der alle medlemslandene samles, og alle har en stemme som veier like tungt i avgjørelsene. I Sikkerhetsrådet, derimot, er det kun 15 av landene som er representert, 5 av disse har vetorett i Sikkerhetsrådets avstemminger. Landene med vetorett er USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike. I Syriakonflikten lammer Sikkerhetsrådet FNs handlingsmuligheter. Slik som under den kalde krigen er det igjen hovedsakelig uenighetene mellom USA og Russland som setter stopper for handlingskraft. De blir enige om svært få ting angående konflikten, men av disse er det nevneverdig at de har pålagt partene å slippe inn nødhjelp, og det er pålagt sanksjoner til IS og andre lignende grupper som opererer i landet. (globalis.no). Russland legger ned veto mot forslagene som svekker Assad-regimet. I 2016 la Russland ned to vetoer. Det ene var mot et forslag som sterkt kritiserte Assads regime, det andre var sammen med Kina mot en resolusjon som krevde våpenhvile for Assad-regimets sterke og brutale offensiv mot opprørene i Øst-Aleppo (fn.no).

Vetostemmen i Sikkerhetsrådet kan altså virke lammende for organisasjonen. Det er 5 land som har vetorett i sikkerhetsrådet og siden 1946 har vetoretten blitt brukt 275 ganger, 131 av disse har kommet fra Russland. Under den kalde krigen la Russland ned veto hele 119 ganger, men etter Sovjetunionens fall har dette roet seg kraftig. Allikevel er Russland fortsatt landet som hyppigst legger ned veto. Blant annet la de ned veto mot at Sikkerhetsrådet ville erklære folkeavstemningen på Krimhalvøya ugyldig (fn.no). Her kommer problemet med interessekonflikter i Sikkerhetsrådet inn. Russland hadde helt klare interesser ved at denne avstemmingen skulle gjelde, da avstemmingen gikk ut på at Krim skulle slutte seg til Russland, og resultatet hadde endt med ja. Det var flere problemer med avstemmingen, det ene at befolkningen på Krim i all hovedsak ikke hadde lov til å holde en slik avstemming på egenhånd. 13 av 15 land i Sikkerhetsrådet stemte derfor for at avstemmingen skulle annulleres, men Russlands nei var alt som trengtes for at avstemmingen skulle gjelde. Senere tok Russland til seg Krim som en del av landet, og Russland ga støtte og militærpersonell til prorussiske opprør øst i Ukraina (globalis.no). Her vises de klare problemene med vetoretten i Sikkerhetsrådet. Landene i Sikkerhetsrådet har klart forskjellige interesser i konfliktene som er oppe til diskusjon, og de vil ikke risikere å svekke sin internasjonale posisjon. Derfor er det ofte FN er lammet fra å gjøre noe i situasjonen, og konfliktene blir overlatt til å gå sin gang, ofte til fordel for stormakten som la ned sin vetostemme.

Den internasjonale domstolen – FNs juridiske hovedorgan

Blant FNs mange og viktige organer finner vi Den internasjonale domstolen (ICJ). Siden 1946 har domstolen behandlet 120 ulike saker, svært mange av disse omhandlet grensetvister og rettigheter til økonomiske ressurser. Domstolen er til for å løse rettslige tvister mellom stater, kanskje har denne domstolen vært med på å forhindre nok en konflikt mellom samtlige land i verden. Dette er nemlig en måte å fredelig og rolig løse tvister uten konflikt (fn.no)

Regelverket til domstolen er en del av FN-pakten, som vil si at domstolen dømmer etter regler fastsatt med FN. De er derfor klare på menneskerettigheter og dømmer i samsvar med FNs konvensjon. De har blant annet uttalt seg i saker om gisseltaking, rett til asyl og anvendelse av Folkemordskonvensjonen (fn.no).

Menneskerettighetene handler om at mennesker har visse umistelige rettigheter, men i mange land har ikke mennesker tilgang på disse rettighetene, og i dag opplever vi stadig brudd på disse rettighetene. Freedom House prøver å måle hvordan de forskjellige landene i verden forholder seg til menneskerettighetene.  I følge rapporten fra 2014 var det 12 land som kom dårligst ut på testen, 9 av disse er land som ikke har erklært at ICJ kan stille dem for retten og dømme dem. Landene må nemlig godkjenne å bli stilt for retten for at ICJ kan kunne dømme dem. Problemet med dette er at landene hvor flest brudd på menneskerettighetene foregår ikke har erklært dette (icj-cji.org). Russland, Syria, Kina og Nord-Korea er land hvor politiske, økonomiske, sosiale eller sivile rettigheter blir brutt med jevne mellomrom, men akkurat her er også ICJ litt handlingslammet. Allikevel er det flere konvensjoner som tilsier at ICJ kan reise sak dersom FN konvensjonen, og domstolen får utredet mye godt og effektivt for tvistene rundt om i verden.

Konklusjon

Det finnes både styrker og svakheter ved FNs funksjon, men alt i alt utreder FN utrolig mye godt i verden, og det ganger ingen at organisasjonen forsvinner. Tross noen tvister og problemer innad i organisasjonen, er det lite som tyder på at konflikter hadde blitt løst mer smertefritt uten organisasjonen, tvert imot. Det er ikke alltid selv FN klarer å stoppe en konflikt, men det kan heller ikke forventes at FN skal fungere som en slags helgen der resten av verden ikke klarer å enes. FN skal ikke være en maktorganisasjon med jernhånd over statene og militærmakten i verden, de skal være en fredsbevarende hjelpeorganisasjon om og der det trengs.

OBS: Dette er en oppgave sendt inn av en elev – ikke skrevet av Studiewebs staff.

Kilder: