Oppgave: Skriv et essay om kroppspress i dagens samfunn.
«Vær deg selv». Hvor mange ganger har jeg hørt akkurat det? Tjue, hundre eller tusen? Ikke vet jeg, men det er utallige ganger. Russekortene er preget av sitater som «be yourself», «don’t let anyone judge you» og «don’t be pressured» på engelsk selvfølgelig, for norsk – det er ikke kult nok. En gang var jeg på besøk hos en venn, og på veggen i huset hans, over tv-en, var det store bokstaver som stavet ordet «HOME». Er vi blitt så dumme at vi trenger bokstaver på veggene for å fortelle oss når vi er hjemme? Eller har vi slike bokstaver kun fordi alle andre har det, selv om vi godt vet at vi er hjemme?
Broren min er russ i år. Utallige timer har gått til påsying av merker på de svarte buksene. Alt måtte være perfekt, helt ned til siste detalj. Men det han brukte mest tid på var russekortet. Her måtte til og med jeg trå til. Jeg fikk klare instrukser: Morsomt, gjerne satirisk og kult. Men en annen ting som også var viktig var at det måtte ikke skille seg ut. Han endte opp med et bilde av seg selv som et lite barn og en vits som nedsetter kvinners posisjon i samfunnet. Hvorfor? Jo, fordi resten av klassen hadde det samme, og det ble dermed normen. Det er utrolig hvor mye penger han og medelevene bruker på russetiden. «Alle gjør det jo», får jeg til svar når jeg spør. Men hvorfor må man alltid følge etter alle andre? Kanskje jeg ikke vil være russ, hva ville skjedd da? Ville jeg blitt personen som ingen likte, kun fordi jeg ikke hadde på meg de røde buksene som alle andre og brukte buksene som unnskyldning for å gjøre de mest barnslige tingene et menneske kan komme på? Motepress finner man ikke bare i russetiden, men tenk hvor greit det hadde vært da. Kun motepress en gang i livet!
Min farmor følger alltid med på mote, selv om hun har fylt sytti år. Hun elsker å ta på seg fine klær på lørdager for å gå og handle på den lokale Rimi-butikken. En gang sa hun til meg at hun tenkte på å tatovere brynene sine. Jeg sa at det kanskje ikke var den beste ideen, fordi de er like fine som de er. Hvorfor jeg egentlig sa det, vet jeg ikke. Hun har jo ikke så spesielle fine bryn, tror jeg, jeg bryr meg ikke noe særlig om hvordan bryn skal eller ser ut til vanlig. Men det er vel ikke så rart at hun tenker på å endre brynene, hun er jo sytti år, og bryn – som resten av kroppen – forfaller når man blir eldre. Kanskje jeg bare sa det fordi jeg ikke ønsker at min farmor skal gå rundt og være misfornøyd med noe som ingen merker uansett. Dette vet jeg ikke, trolig kommer jeg heller aldri til å finne et nøyaktig svar på hvorfor jeg svarte som jeg gjorde. Men jeg er sikker på at jeg reddet henne fra et par flaue episoder i framtiden. Kanskje det er personer som farmor som gjør at vi har motepress og kroppsfiksering? De alle er opptatt av ting kanskje ikke alle legger like mye merke til. Hvor mange legger egentlig merke til for eksempel skoene en person har på seg?
Vi mennesker er svært selvsentrerte. Tenk deg tiden når vi trodde jorda var sentrum og ikke sola, sier ikke det mye om menneskeheten generelt? Mennesker utenfor Europa vil gjerne si at vi i Europa, gjerne vesten, er egosentriske. Vi tenker ikke på andre før vi gjør en handling, med andre ord: Egosentrisk personoppfatning. På mange måter er dette riktig. Vi er egoister. Vi tenker utrolig mye på oss selv og så utrolig lite på andre. Men hvorfor gjør vi det da? Hvis vi alle hadde sluttet å tenke på oss selv og kun på andre. Ville det bety slutten for motepress? Eller ville vi da lagt større merke til feil som andre gjør?
Det er svært mange spørsmål knyttet til fenomenet motepress og svært få svar. Motebransjen og media får som oftest skylden for de usunne kroppsidealene våre. Men bør ikke vi, som enkeltindivider, ta på oss litt av skylden for dette? De er jo vi, ingen andre, som kjøper, tilber og misunner. Der er vi som lar oss påvirke og betaler. Aldri før har vi mennesker brukt så mye tid og ressurser på å lete etter feil. Plastisk kirurgi øker i omfang, og til og med gutter legger seg under kniven for å operere inn sixpack og større muskler. Slike idealer er selvfølgelig skadelig, men kan vi gjøre noe med det? Selvfølgelig! Spørsmålet er ikke hvordan, men når.
Kommentar fra lærer: Du skriver svært bra og har sjangeren på plass, men essayet kunne vært lengre.