Krigens bismak
Diktet «Det er ingen hverdag mer» er skrevet av den norske lyrikeren Gunvor Hofmo, og ble utgitt i tekstsamlingen Jeg vil hjem til menneskene i 1946. Diktet «No plantar kvinna» er skrevet av den norske forfatteren Halldis Moren Vesaas, og ble gitt ut i tekstsamlingen Treet i 1947. Begge diktene er skrevet rett etter krigen – noe som gjenspeiles i budskap og tema i tekstene. Jeg skal i denne diktanalysen først tolke, og deretter sammenligne disse diktene.
«Det er ingen hverdag mer» har et modernistisk tema om krig, men det er også skrevet på tradisjonell form med enkel bruk av enderim. Forfatterens mål er trolig å nå ut til folk og sette ord på stemningen etter andre verdenskrig. Diktet har ikke mye handling, men en rekke hendelser man kan assosiere med noe alvorlig og vondt. Hofmo tar også i bruk sirkelkomposisjon, noe som gir diktet en helhet, og hun får tydeliggjort sitt rop om hjelp.
Diktet har syv strofer med to korte linjer hver. Hofmo tar i bruk oksymoronene «stumme skrik» og «dreptes åndedrag», noe som kan symbolisere noen som skriker nytteløst etter nåde. Videre skriver hun at «det er bare sorte lik, som henger i røde trær!», hvor det røde kan være et symbol på blodet fra dødsofrene. Hver strofe har en setning, men dette finner vi et unntak av i andre strofe hvor setningen ikke slutter før i tredje. Dette etterfølges av den korte setningen «Hør hvor stille det er», noe som kan gi uttrykk for at det er tid for ettertanke etter krigen.
Patosappellen står sentralt i diktet. Hofmo spiller på leserens følelser ved å ta i bruk negativt ladede ord som «skrik», «lik» og «dreptes» og fremmer alvoret i budskapet sitt. Ved å bruke slike negative ord fanger Hofmo leserens oppmerksomhet, og man skaper seg et bilde i hode av blant annet de sorte likene. I tillegg bruker Hofmo ordet «vi» istedenfor «jeg», og hun skaper dermed en enhet mellom forfatter og leser – man blir dratt inn i diktet.
I diktet «No plantar kvinna» er motivet en kvinne som planter et tre, og hun ønsker at det skal vokse i fred. Diktet har fem strofer, hvor de tre første har seks verselinjer, men deretter får vi et vendepunkt hvor de to siste strofene har fire verselinjer. Diktet bruker noe enderim, men mellom to verselinjer, og vi finner mønsteret a-b-c-b-d-b.
Diktet har mange ulike symbol. Allerede i første verselinje får vi inntrykk av at det skjuler seg et dypere budskap bak motivet. Diktet er skrevet to år etter andre verdenskrig, og dette har trolig en stor betydning for diktets budskap. Vi leser om stormen som har brutt ned, noe som kan være et symbol på krigen, og treet kan være et symbol på menneskelivet. Hun skriver også om kvinnen istedenfor mannen, og grunnen til dette kan være at det var hovedsakelig menn som stod bak andre verdenskrig, og at da kvinnene skal rette opp i deres feil – det er kvinnenes oppgave å gjøre verden til hva den en gang var.
Fjerde strofe står i kontrast til de fire første strofene, hvor treet og jorden dirrer, og Vesaas nevner «skalet kring kjerna av mørker i djupet». Dette kan være et symbol på atombomben som ble oppfunnet to år før diktet ble skrevet, og det faktum at de to siste strofene er betydelig kortere kan være et symbol på at tiden minker. Dersom man ikke stanser ”dirringen” kan det gå mot slutten.
Det første man legger merke til når man sammenligner disse diktene, er at de har ulik form. De har ulikt antall strofer og verselinjer og det har heller ikke lik form for enderim. Hvis vi derimot fokuserer på tema og motiv, viser det seg at vi begge er moderne, og at begge har et budskap som fremmer omtanke rundt krigen. De drar frem realiteten, og får frem hvordan alt er forandret – og et håp om at verden skal gå tilbake til hva den en gang var.
Litterære virkemidler er brukt aktivt i begge diktene, for eksempel bruk av både gjentakelse, kontraster, rytme og symboler. Ved å benytte Gjentakelse, får Hofmo frem hvordan krigen har forandret og ødelagt veden. Vesaas nevner derimot treet i hver eneste strofe for å få frem verdien av menneskelivet. Kontraster blir istedenfor brukt å nyansere, og disse motsetningene fremhever viktige moment. Rytme gjør diktene mindre monotone, og symbolene får leseren til å tenke selv. I helheten gjør virkemidlene diktene mer komplekse, og de bidrar til at Vesaas og Hofmo får lagt trykk på viktige moment de vil få frem for å fremme sitt budskap.
Diktene har ikke bare likheter, for man finner også forskjeller. Selv om de er skrevet med et års mellomrom, er Hofmo mer tradisjonell i form og bruk av rim. Spenningskurven til Hofmo er relativt jevn, og avslutter slik den starter. Vesaas derimot, begynner rolig og fredfullt – før hun mot slutten skaper en mer dramatisk stemning. Angående tema skriver Hofmo mer om et rop om hjelp til Gud, mens Vesaas skriver mer om at det er kvinnen som skal redde menneskene, og et håp om fred i fremtiden.
Som en avrunding ser vi at diktene har noen likhetstrekk – både i tidsperiode og budskap, og vi ser at både Hofmo og Vesaas har tatt i bruk en rekke virkemiddel for å sette ekstra preg på sine dikt. Begge diktene tar opp et svært alvorlig tema som man ikke bare kan legge på hyllen og glemme. Begge er tydelig preget av historien – dette er ikke noe som kun var aktuelt da, men noe som også er viktig dag og i framtiden.
Kilder
- Det er ingen hverdag mer, av Gunvor Hofmo. (2012, 01 08). Sist hentet 02 22, 2017 fra Helt grei poesi: heltgreipoesi.wordpress.com/2012/01/08/det-er-ingen-hverdag-mer-av-gunvor-hofmo/
- Grue, J. (2011, 12 01). oksymoron. Sist hentet 02 22, 2017 fra Store norske leksikon: snl.no/oksymoron
- Hagen, E. B. (2016, 11 22). Haldis Moren Vesaas. Sist hentet 02 22, 2017 fra Store norske leksikon: snl.no/Halldis_Moren/Vesaas
- Moi, M. (2016, 06 03). Gunvor Hofmo. Sist hentet 02 22, 2017 fra Store norske leksikon: snl.no/Gunvor_Hofmo
Les også: Hvordan analysere et dikt