Demokratisering og nasjonalisme

Ideologier

• Konservatismen ble til i Storbritannia. Ideologiens far, Edmund Bruke, var ikke imot at samfunnet ble forandret. Det han reagerte mot, var voldsbruken under den franske revolusjonen i 1789. Burke mente at endringer i samfunnet måtte skje gradvis etter at lederne hadde tenkt seg nøye om, ikke ved brå og voldelige omveltninger. Mennesket var egoistiske av natur, og derfor burde statsmakten være sterk nok til å kunne holde orden i samfunnet.

Konservative på 1800-tallet var adelsmenn, godseiere, rike byborgere og framstående biskoper og prester. De fryktet revolusjon og så med uro på klassemotsetningene som industrialiseringen førte med seg. Den jordeiende adelen hadde fremdeles stor makt i Storbritannia fordi den dominerte overhuset i nasjonalforsamlingen, Parlamentet. Den gav makt til å bremse demokratiseringen. Derfor skjedde det bare en langsom utvidelse av stemmeretten for menn gjennom 1800-tallet. De som ønsket en raskere demokratisering på borgerlig side, bekjente seg til liberalismen.

• Skotten Adam Smith grunnla den økonomiske liberalismen. Han la vekt på fri konkurranse og at tilbud og etterspørsel skulle regulere prisene. Når alle fikk frihet til å arbeide for sine egne interesser, ville samfunnet få kvalitetsvarer til lavest mulig pris. Statens oppgaver skulle begrenses til å sørge for et effektivt rettsvesen, ro og orden og et militært forsvar. Slik kunne staten legge forholdene til rette for fri konkurranse. Noen liberalister var for republikk, men de fleste ønsket et konstitusjonelt kongedømme slik Storbritannia hadde. Forretningsfolk, funksjonærer og akademikere sluttet opp om liberalismen. De var for ytringsfrihet og utvidet stemmerett, men de fleste av dem var skeptiske til at arbeiderklassen skulle få større makt. Mange liberalister mente at arbeidsledigheten, fattigdom og nød var unngåelig i perioder med lavkonjunktur innenfor et kapitalistisk økonomi.
• Tankene om ulikhet var naturens orden, stod sterkt både blant konservative og liberalister. Sosialistene framhevet at alle mennesker var likeverdige. De krevde større økonomisk likhet, rett til arbeid, utdanning for alle og alminnelig stemmerett for menn. Noen ville også gi kvinner stemmerett. Tidlig på 1800-tallet utviklet det seg flere sosialistiske retninger som bygde på misnøyen med arbeiderklassens livsvilkår. Noen ville endre samfunnet ved å få kontrollen over en sterk statsmakt, ande ville bygge samfunnet på sterke fagforeninger og desentralisering av makten.

 

Nasjonalismen som kitt og dynamitt
Til tross for arbeiderbevegelsens nasjonalisme, var det nasjonalismen som fikk størst gjennomslagskraft i Europa på 1800-tallet. Den blir ofte delt i en fransk og tysk form for nasjonalisme. Den franske nasjonalismen hadde utgangspunkt i revolusjonen i 1789. I prinsippet kunne alle som sluttet seg til revolusjonen for å forsvare folkesuverenitet og menneskerettigheter, bli medlemmer av nasjonen. Den franske nasjonalismen var knyttet var knyttet til idegrunnlaget for staten. Alle som støttet nasjonens prinsipper, kunne bli medlemmer.
Den tyske nasjonalismen ble til som en reaksjon mot Napoleons erobringer og fransk dominans. Tyske nasjonalister hevdet at folk med samme språk og kultur hadde rett til å danne en egen nasjonalstat. De la vekt på det etniske, at hver nasjon hadde sin egenart, en felles sjel som bandt menneskene sammen. Etnos-nasjonalistene ville vekke folkesjelen ved å vise til en storhetstid i tidligere historie, og ved å skape bevissthet rundt språk og kulturarv. I Tyskland og Italia virket nasjonalismen på samme måte på 1800-tallet. Felles kultur, språk og levemåte skulle smelte befolkningen i småstater sammen til nasjonalstater. Annerledes var det i Øst-Europa og på Balkan. Der virket nasjonalismen som en enorm sprengkraft – som dynamitt – i de sammensatte statene Østerrike-Ungarn og det osmanske rike.

Tyskland: nasjonalisme som kitt
Siden middelalderen hadde tyskerne bodd i forskjellige stater i Sentral- og Øst-Europa. Ønsket om at alle tyskere skulle samles i én stat, stod sterkt på 1800-tallet, men først da kongeriket Preussen tok ledelsen, gikk drømmen i oppfyllelse. I andre halvdel av 1800-tallet stod Preussen fram som en sterk industristat. I den vestlige delen lå Ruhr med enorme kullforekomster. Der bygde prøysserne Europas største industriområde. I øst hadde Preussen små fyrstestater med ulike tollbestemmelser. Et samlet Tyskland var målet for det tyske borgerskapet. Men prosessen gikk ikke smertefritt. Stormaktene Frankrike og Østerrike-Ungarn følte deres interesser ble truet, og de gikk imot en samling av alle tyskere i en nasjonalstat. Det førte til at Preussen gikk til kris, og bak denne politikken stod en sterk mann, Otto Von Bismarck.

Det var Bismarck som formet den nye staten sammen med liberale borgerskapet. Han innførte vernetoll i 1879 for å beskytte jordbruket og industrien mot utenlandsk konkurranse, noe som sikret sterk økonomisk vekst. Mot slutten av 1800-tallet stod Tyskland fram som den sterkeste makten på det europeiske fastlandet.

 

Italia: nasjonalismen som kitt
Den italienske halvøya hadde ikke vært samlet siden Vestromerrikets undergang på 400-tallet. Keiser Napoleon 3. av Frankrike støttet at italienerne skulle samles i en nasjonalstat, men Østerrike-Ungarn var skeptisk. Men også i Italia fantes det en stat som kunne føre an i samlingsprosessen, den eneste som hadde en italiensk konge. Det var kongeriket Piemonte-Sardinia, som bestod av selve øya og riket og forholdsvis industrialiserte områder i Nord-Italia. Statsministeren, Camillo Benso di Cavour, klarte å spille Frankrike og Østerrike-Ungarn mot hverandre. Samtidig ble det skapt en allianse med radikale nasjonalister over hele Italia som ønsket demokratiske reformer og folkestyre. I spissen for nasjonalistene stod frihetskjemperen Giuseppe Garibaldi. I 1860 gikk Garibaldi i land på Sicilia med en hær av soldater som ble kalt for rødskjorter. Han tok seg over til fastlandet og marsjerte nordover mot Roma. Dette gav støtet til en revolusjonær folkereisning. Sardinanias hær marsjerte sørover, og både Sicilias og pavens styrker ble slått.

 

Øst-Europa og Balkan: nasjonalisme som dynamitt
De habsburgske keiserne i Østerrike hadde styrt over mange nasjoner i flere hundre år, men det var to folk som dominerte: tyskere og ungarere. Derfor ble statens navn endret til dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn i 1867. Hensikten var strid mellom disse to folkegruppene. Men det habsburgske rike rommet også tsjekkere, slovaker, slovenere, kroater, serbere og rumere. Keiserens politikk var å opptre som samlingssymbol, og selv om nasjonalismen blomstret lyktes han i å holde rike sammen.

 

Repetisjonsspørsmål til demokratisering og nasjonalisme

20. Norge og Sverige var i personalunion etter 1814. Det innebar at kongen var konge av Sverige og Norge, ikke av Sverige-Norge, og Norge hadde indre selvstyre. Stortinget vedtok landets lover og bestemte hvordan statsinntektene skulle brukes. Likevel var Norge den underlegne part i unionen. Landet var tvungen inn med vold, og svenskene styrte utenrikspolitikken helt fram til unionsoppløsningen i 1905.
21. Grunnlovskonservatisme er den politikken som gjør at Norges radikale og demokratiske grunnlov ble stående uforandret.
22. Tidlig på 1800-tallet var mange norske bønder lite interessert i politikk. Valgreglene sa at to tredjedeler av stortingsrepresentantene skulle velges fra landdistriktene, men når det var valg, stemte bøndene på embetsmenn. I begynnelsen av 1830-årene skjedde det likevel en forandring. Før stortingsvalget i 1832 agiterte bondelederne for at bønder burde velge sine egne inn på stortinget – ikke embetsmenn. Og agitasjonen gav resultater. Stortinget i 1833 fikk bondeflertall, og det er siden blitt kalt bondestortinget. Og ved neste valg fikk bøndene flertall.
23. I 1837 vedtok stortinget formannskapsloven. Den gav folkevalgte kommunestyrer rett til å bestemme i lokale saker, som for eksempel hvor det skulle bygges skoler, hvor mye de skulle koste, hvor bygdeveiene skulle legges eller hvordan kommunen skulle ta seg av de fattige. I begynnelsen var det få som deltok i lokalvalgene, men etter 1850 økte interessen. Det lokale selvstyre styrket demokratiet og gav litt etter litt bøndene innsikt i mange politiske saker.
24. Marcus Thrane var en fremragende agitator og folketaler, han stiftet den første arbeiderforeningen. To år senere var det 400 arbeiderforeninger rundt om i landet med om lag 30 000 medlemmer. Thranittene kjempet for likhet for loven. De krevde alminnelig stemmerett for menn, verneplikt for alle menn, ikke bare bondegutter, og en bedre folkeskole. De forlangte også billige varer og at staten skulle sette ned importtollen på korn. De ville gjøre situasjonen lettere for fattigfolk. Staten burde også gi udyrket jord til familier som ville rydde den og bygge nye gårder.
    Thranebevegelsen nådde ikke fram! Streik var meningsløst – arbeiderne trengte pengene. Småbønder kunne ikke legge ned arbeidet, og de møtte motstand fra myndighetene.
25. Den svenske presten Lars Levi Læstadius satte i gang en luthersk vekkelsesbevegelse som spredte seg til hele Nordkalotten. Han talte om synd, umoral og fikk en stor tilhengerskare. Mange som deltok, fikk problemer med myndighetene. Striden toppet seg i det såkalte kautokeino-opprøret i 1852 da en kjøpmann og lensmann ble drept, samtidig som presten ble mishandlet. To år senere falt Høyesteretts dom over de samiske opprørslederne. De ble henrettet ved halshogging.
26. På 1800-tallet var norsk nasjonalisme i framgang. Ledende nordmenn viste til det opprinnelige norske, den norske kulturarven og det norske språket, og de satt disse verdiene opp mot fremmed embetsmannskultur og dansk språk. Dette ble kalt motkulturene. Disse gruppene stod sentralt i den politiske kampen om parlamentarismen i 1880-årene og da unionen med Sverige ble oppløst i 1905.
27. Det var den kristne lekmannsbevegelsen som stod sterkest blant de norske motkulturene. Den hadde røtter i Hans Nielsen Hauges vekkelsesbevegelse fra slutten av 1700-tallet. Etter 1850 stod flere kraftfulle forkynnere fram og krevde at folk måtte ha en personlig kristendomsopplevelse, og de oppmuntret til indre og ytre misjon for å spre evangeliet.
28. Juristen Johan Sverdrup ble valgt inn på Stortinget i 1851, og han ble en av norgeshistoriens fremste politikere. Sverdrup var en stor taler som kunne begeistre folkemassene, men han forstod også hvordan det var mulig å overtale andre politikere til å slutte opp om den politikken han mente var den beste for Norge. Han ble leder for bøndene på Stortinget og de liberale representantene fra byene.
    Hovedmålet for Sverdrup var å styrke Stortingets makt på bekostning av kongen og den regjeringen han hadde utnevnt. Han ville at statsrådene skulle ha plikt å møte i Stortinget for å forsvare den politikken de førte. Kongen og regjeringen mente på sin side at Grunnloven ble brutt hvis statsrådene skulle ha møteplikt i Stortinget. 1814-grunnloven slo fast at statsmakten skulle være delt i tre: Stortinget skulle vedta lover og bevilge penger, domstolene skulle dømme etter de lovene som Stortinget hadde vedtatt, mens kongen og hans råd skulle sette i verk det Stortinget hadde bestemt.
29. I 1872 vedtok Stortinget et forslag om at statsrådene skulle ha plikt til å delta i stortingsmøtene. Kongen, med råd fra regjeringen, nektet å godta vedtaket og begrunnet sitt veto med maktfordelingsprinsippet i Grunnloven. Den slo fast at kongen hadde utsettende vetorett når det gjaldt vanlige lovsaker, men den sa ikke noe om at kongen kunne si nei hvis Stortinget ville forandre Grunnloven. Og det var om dette spørsmålet striden kom til å stå. Oskar 2. og regjeringen hevdet at kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker. Sverdrup og stortingsflertallet mente at kongen ikke hadde vetorett i grunnlovssaker; i beste fall hadde han bare utsettende vetorett, slik som i vanlige lovsaker. Dermed kom striden om statsrådenes møteplikt i Stortinget til å dreie seg om noe langt alvorligere: Hvor langt gikk kongens vetorett?
30. I det norske politiske system har parlamentarisme vært praktisert siden 1880/1890-tallet (1884), dette innebærer at det er Stortinget som avgjør hvilke partier som skal sitte i regjering. Delstater (som fylker) og kommuner kan også ha parlamentarisme, da innebærer dette at et byråd står ansvarlig overfor et kommunestyre. Johan Sverdrup var den første norske politiker som ble utnevnt til norsk regjeringssjef fordi han hadde et flertall av stortingsrepresentanter bak seg.
31. Kampen om parlamentarismen førte til at de første politiske partiene vokste fram. Venstre og Høyre ble stiftet i 1884 som landsomfattende partier. Bønder, lærere og funksjonærer stemte på Venstre. Høyre kom styrket ut av de første årene etter venstres nederlag i 1884. Partiet fikk økt oppslutning fra storbønder og folk fra middelklassen.
32. Samfunnsutviklingen skapte nye muligheter, særlig for kvinner fra middelklassen. Kvinner fikk rett til å gå på middelskole og gymnas, og nye arbeidsplasser stod åpne for dem som var kvalifisert. Det gjaldt særlig i folkeskolen, postvesenet og telegrafverket. I 1884 fikk kvinner adgang til å avlegge embetseksamen ved Universitetet. Ibsen og Bjørnsons skuespill fikk mange til å tenke nytt. Norsk kvinnesaksforening (1884) hadde både menn og kvinner som medlemmer, og året etter ble norsk kvinnestemmerettsforening stiftet. I 1913 vedtok stortinget alminnelig stemmerett også for kvinner. Den første kvinnen ble valgt inn som fast stortingsrepresentant i 1924.
33. Mellomriksloven var en frihandelsavtale som hadde vart i 70 år. Riksakten var en avtale som bestemte hvilke plikter og rettigheter de to landene (NO/SE) hadde overfor hverandre. Den slo fast at kongen var bindeleddet i unionen, men Norges underlegenhet kom klart til syne her: Utenriksministeren skulle være svensk, og den svenske regjeringen skulle styre utenrikspolitikken.
34. I 1902, på svensk initiativ, begynte nye forhandlinger om konsulatvesenet. Snart ble landene enige om at Norge skulle få egne konsulenter. De norske forhandlerne gikk med på at svenskene skulle lage nye lover for det felles utenriksvesenet, men denne avtalen splittet Venstre nok en gang. Den radikale delen av partiet mente at en slik avtale kunne hindre at Norge noen gang fikk eget utenriksvesen. De moderate i Venstre under ledelse av skipsrederen og stortingsrepresentanten Christian Michelsen fra Bergen brøt ut og gikk til valg i 1903 sammen med Høyre under navnet «Samlingspartiet». Samlingspartiet vant valget, og svenskene sa at Norge kunne få egne konsulater, men utenriksministeren skulle fortsatt være svensk. Nordmennene godtok ikke dette, og Christian Michelsen ble statsminister i en koalisjonsregjering der alle partier unntatt Arbeiderpartiet var med. «Ut av unionen» ble det nye slagordet.
35. Våren 1905 vedtok Stortinget en lov om eget, norsk konsulatvesen. Da kongen nektet å skrive under på den, gikk regjeringen av, og Oskar 2. klarte ikke å finne nordmenn som ville sitte i en ny regjering. 7. juni 1905 vedtok stortinget at «foreningen med Sverige under én konge er opphørt som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge». Det viktigste argumentet var at kongen ikke hadde klart å skaffe landet en ny regjering.
    Sverige godtok ikke at unionen kunne sies opp av kun en part, og de konservative ville gå til krig. For å berolige svenskene tilbød Stortinget en prins fra det svenske kongehuset den norske tronen, men dette såkalte barnedottetilbudet avviste kongen blankt. De moderate arbeiderbevegelsene og liberale borgerlige gikk imot enhver militæraksjon, og kong Oskar selv var tilhenger av å få i stand forhandlinger for å kunne unngå krig. De ble holdt i svenskebyen Karlstad. Etter harde forhandlinger gikk Norge med på å ødelegge de nybygde grensefestningene. Krigsfaren var over. At Norge klarte å bryte ut av unionen med Sverige uten krig, var noe enestående. For å vise at 7. juni vedtaket hadde støtte i befolkningen, ble det holdt folkeavstemning i august. Resultatet ble at over 300 000 menn stemte ja til unionsoppløsning, og 184 sa nei.
36. Prinsen krevde at folket skulle si sin mening, og i en folkeavstemning i november stemte nesten 80% for kongedømme. For å vise at 7. juni vedtaket hadde støtte i befolkningen, ble det holdt folkeavstemning i august. Resultatet ble at over 300 000 menn stemte ja til unionsoppløsning, og 184 sa nei.
37. Ved valg av republikk kunne Norge bli straffet både sikkerhetspolitisk og økonomisk. Stortingsflertallet bad derfor den danske prinsen Carl om å bli norsk konge. Han var gift med prinsesse Maud, datter av den britiske kongen, og de hadde en sønn på to år.