Sosiologi Archives - Studieweb.no

Hvordan tolke en forskningsartikkel

Hvordan leser man en forskningsartikkel?

For å kunne forstå innholdet i en forskningsartikkel, så må man være godt kjent med hvordan slike artikler skrives og hva de vil fortelle oss. Forskning er en del av det som utvikler forståelsen av vitenskap og samfunnsfag for studenter og akademia. Man er på jakt etter en hypotese som kan berettige en teori.

Det som kanskje er viktigst for dere som studerer til høyere utdanning, er å kunne tolke hvor vidt en forskningsartikkel er reell eller bare en form for kvasi-vitenskapelig oppspinn. Det fins metoder for å avdekke om en artikkel som fremstår som profesjonell, virkelig er det.

Man må lære seg å lese forskningsartikler på en slik måte at man tolker innholdet riktig. Selv en ekte forskningsartikkel kan være vanskelig å forstå, da den kommer med mye informasjon man ikke kan gå god for uten å sjekke kildene. Her skal vi se på flere ting som kan hjelpe deg til å tolke en forskningsartikkel bedre.

Hva kjennetegner en forskningsartikkel

Det første man kan si om en forskningsartikkel, er at den skal komme med ny kunnskap. Til forskjell fra en fagartikkel som skal oppsummere allerede kjent kunnskap. Det betyr at en fagartikkel kan være skrevet av en utøvende person i et gitt yrke. En forskningsartikkel derimot er gjerne utarbeidet av en akademiker eller forsker.

En av prinsippene bak forskning er at det som blir påstått skal kunne kontrolleres og deretter testes mot virkeligheten. For eksempel: Er det en universell sammenheng mellom inaktivitet og fedme.

Det er også vanlig at de vitenskapelige feltene, som for eksempel fysikk eller kybernetikk bruker en kvantitativ metode i forskningen sin, og dette må skinne gjennom i artikkelen. Men er det humaniora, slik som statsvitenskap eller antropologi, så er det vanlig å bruke en kvalitative metode. Stemmer ikke dette med din oppfatning av forskningsartikkelen, er det ikke sikkert den er ekte.

Les også: Hva er samfunnsvitenskapelig metode?

En annen viktig ting man må følge med på er selve oppbygningen. De ulike studiene bruker forskjellige oppsett. En student som skriver bacheloroppgaven, bruker som regel den såkalte IMRaD-strukturen:

Introduksjon
Metode
Resultater
Diskusjon

Vanligvis når man gir ut en forskningsartikkel, så kommer den ut i en overordnet akademisk tidsskrift, også kalt vitenskapelig tidsskrift. Her er eksempler på slike tidsskrift:

Collegium Medievale for historiske forskningsartikler
Magma for økonomi og administrative tema
Ornis Norvegica Biologi
Uniped for pedagogikk og utdanning

Slike tidsskrifter fins både nasjonalt og internasjonalt. Dette er måter å sjekke om man lese en forskningsartikkel eller ikke. Men for å tolke den, bør man foreta en systematisk tolking av den.

Selve forskningsartikkelen – systematiske lesing av forskningsartikler

En forskningsartikkel blir presentert på mellom 15-20 sider, selv om man i tidsskriftet vil få et sammendrag av de viktigste oppdagelsene. Her er de viktige tingene man må se etter.

Introduksjon

Tittelen

Tittelen må være konsis og vekke interesse. Dette er noe som ikke er enkelt, men man bruker gjerne fet skrift her.

Forskerens navn og bakgrunn

Dette er en setning med artikkelens forskere og årstall

Sammendraget stiller forskningsspørsmål

Sammendrag eller abstrakt er en kortfattet oppsummering av artikkelen og kanskje dens viktigste del. Her får man informasjon om problemstillinger til forskningen, de viktige resultatene og hva forskeren har kommet fram til. Hvordan og hvorfor har de kommet fram til det. Sammendraget leses på norsk og engelsk.

Er den bygd opp riktig vil finne målet (også kalt resultatmålene), med forskningsartikkelen i slutten av introduksjonen. Alt som skrives i artikkelen bør kunne relateres til målet i forskningsartikkelen. Man bruker ofte en illustrasjon av en invertert pyramide som tar for seg temaene: Hvem, når, hvor, hvorfor, hva og hvordan. Man skal se forskningen som en trakt, der pyramidens sentrale spørsmål hele tiden er med som en rød tråd i artikkelen.

Metode

Vi mener det er to udiskutable metoder som brukes, enten kvantitativ eller kvalitativ metode.

Kvantitativt design

Kvantitativ metode har et design som finner resultater gjennom datainnsamling som kalkulasjoner og målingstall. Man må kjenne til de matematiske utregningene i kvantitativ metode, som ofte er statistiske beregninger. Statistikk bygger på store data eller utvalg, og det er disse tallene forskeren kan bruke.

Sjekk om metoden bruker en av disse designene:

Tverrsnittstudie antall observasjoner på ett tidspunkt
Longitudinell studieantall observasjoner over en periode
Eksperimentell studiemanipulasjon for å sjekke resultat
Tidsseriestudie observerer variasjon før og etter endring

Man må vite når man skal bruke de ulike metodene. Eksperimentell intervensjon er en metode der en gruppe får en behandling mens en annen gruppe ikke får det. Vi har en kontrollgruppe og en responsgruppe. Man forsker på årsakssammenhenger.

Uavhengige variabler og avhengige variabler er parametere som kan endre et utfall. De brukes i en regresjonsanalyse og brukes gjerne ved at man forsøker å lage en matematisk formel man kan studere. Man kan oppleve forstyrrende elementer når man utfører en forskning, eller konfunderende variabler som påvirker variablene man har lagt til grunn.

Kvalitativt design

Forskningsartikler for psykologi og antropologi bruker gjerne kvalitativ metode i sin søken etter ny kunnskap. Man undersøker noen få fenomen gjennom tre typer av datainnsamling:

Deltagende observasjoner, selvrapportering
Undersøkelser og dybdeintervju
Diskurs tolkning av tekst i aviser, offentlige utredninger

Et eksempel er den fenomenologiske reduksjon, en metode utviklet av filosofen Edmund Husserl. Fenomenologien sier noe om hvordan vi opplever ting for første gang uten å la oss påvirke av erfaringer.

Vi har nå snakket om metoder i en forskningsartikkel, og her kommer selve opphavet til det. Hermeneutikken er en prosess for å tolke teksten på, og selve bevisstheten om at man tolker noe er nok til å kalles en tolkning. Denne teorien ble brukt til å tolke bibeltekster, men i vår tid har den blitt selve grunnlaget for mange metoder innenfor forskning. Man søker å oppnå en objekt tolkning av teksten. Det setter krav til leseren selv om at man er bevisst sin rolle.

Grounded Theory er et forslag til en alternativ måte å utvikle teorier på. Den er avhengig av observasjoner gjennom induksjon, eller det å trekke slutninger. Utfordringen til denne teorien ligger nettopp i induksjon, da premissene for slutningen ikke samsvarer med konklusjonen. Forskjeller i folkegrupper kan være en slik situasjon. Feltstudier av urfolk, etnografi kan si alle inuitter er kortvokste, men denne slutningen er ikke nødvendigvis sann.

Resultater

Det er viktig at man formidler resultater uten å komme med subjektive tolkninger. Resultatene legges fram i kronologisk rekkefølge og går fra en enkel forklaring til å gå i dybden på spørsmålene som man kan stilt.

Diskusjon

I en forskningsartikkel vil man til slutt legge fram en diskusjon. Dette er hele målet med forskningen og skal si noe om man kom til ny kunnskap eller ikke. Her kommer tolkning med i beregningen. Man diskuterer ikke bare her åpent om funnene og resultatene, men også metoden man har brukt for å komme fram til ny kunnskap.

Man skal også være åpen for å diskutere svakhetene ved forskningen. Man kan her diskutere i retrospekt om funnene var som forventet. Den prospektive vinklingen er starten av hvordan man må tolke en forskningsartikkel, slik at man til slutt kan diskutere den i retrospekt.

Nå vet du at du må ha en hermeneutisk tilnærming til en forskningsartikkel, både for å kunne tolke en og hvordan du skal gå fram for å lage en.

Les også: Hvordan finne fagfellevurderte forskningsartikler

Hva er pluralisme?

Pluralisme er et begrep som har litt ulik betydning innenfor forskjellige fagfelt, men begrepet er synonymt med mangfold. Selve ordet «pluralisme» stammer fra det latinske ordet «plural» som nettopp betyr flertall.

Forfatter: Ingrid Wærnes minde

Pluralisme er som sagt et begrep som får en litt ulik beskrivelse ettersom hvilket fagfelt det prates om i. Innenfor religion handler pluralisme om mangfoldet av forskjellige trosretninger som eksiterer sammen i et samfunn. I sosiologien og antropologien blir pluralisme brukt for å forklare at det finnes et mangfold av kulturer og levesett blant mennesker. Innenfor statsvitenskap og politikk generelt handler pluralisme om maktfordeling.

Hvis du søker opp begrepet i Den Norsk Akademiske Ordbok vil du se at pluralisme innenfor politikk har denne forklaringen «det at makt og innflytelse ikke konsentreres ett sted, men spres på flere grupper, institusjoner, organisasjoner o.l. ; politisk system med høy grad av maktspredning». Et pluralistisk samfunn er altså et samfunn med høy grad av maktfordeling og maktspredning, men hva innebærer det i praksis?

Maktfordeling er en grunnpilar i et pluralistisk samfunn

For at et samfunn skal bli omtalt som pluralistisk må det ha en høy grad av maktfordeling og maktspredning. Med maktfordeling menes at den politiske beslutningsmakten er fordelt mellom en dømmende makt (domstoler), en lovgivende makt (Stortinget/Nasjonalforsamlingen) og en utøvende makt (regjeringen). Maktfordelingen skal også være fordelt mellom lokale, regionale og nasjonale myndigheter. På den måten vil viktige beslutninger som gjelder befolkning bli tatt på flere hånd, det er lettere å ta hensyn til lokale interesser og flere får også muligheten til å påvirke politikken.

Les også: Hva er maktfordelingsprinsippet

Norge er et eksempel på hvor makten er fordelt mellom tre beslutningsorganer, og hvor de nasjonale myndighetene avgir noe av sin beslutningsmakt til regionale og lokale myndigheter. Dette er lovfestet av formannskapslovene av 1837. Det er Stortinget som delegerer oppgaver nedover til regionale og lokale myndigheter, og som har det overordnede ansvaret for økonomistyringen.

Det er franskmannen Charles Montesquieu som ga oss prinsippene om at makten bør være tredelt mellom en dømmende, lovgivende og en utøvende makt. Montesquieu var av den oppfatning at en slik maktfordeling ville sikre betingelsene for frihet. Med frihet er det først og fremst politisk frihet Montesquieu er opptatt av. Dette handler igjen om en samfunnsborgers sikkerhet. En samfunnsborger skal ikke gå rundt å frykte hva andre kan gjøre mot ham eller henne. Dette er også grunnargumentet for en tredeling av statsmakten fordi dette vil i større grad beskytte borgere mot negative konsekvenser som kan komme av at makten konsentreres på få hender. Vi kan si at i pluralistiske systemer vil makt stanse makt.

Blant annet i Norge i dag handler maktfordelingen først og fremst om å sikre at det er flertallsviljen som veier tyngst når politikk skal utformes og vedtas.

Maktspredning er et annet viktig kjennetegn for pluralistiske samfunn

Maktspredning henger sammen med ideene bak maktfordelingsprinsippet, og det handler rett og slett om å redusere sjansen for maktmisbruk ved å spre makt over flere arenaer. Tanken er at maktspredning vil fremme demokrati, konkurranse i markedet og generelt være gunstig for mangfoldet i sivilsamfunnet.

I Norge er makten spredt mellom politiske partier, mellom det offentlige og privat og interesseorganisasjoner. At det i Norge er flere politiske partier som kan konkurrere om å få flest representanter på Stortinget står i kontrast til for eksempel USA hvor det bare er to partier (Republikanerne og Demokratene) som kan stille til valg.

Et mer konkret eksempel på hvordan maktspredning fungerer i praksis i Norge er hvordan makten er spredt mellom flere aktører i media. NRK mistet sitt kringkastingsmonopol i 1981 og en av grunnene var å spre makten i media. Dette har sikret et godt mangfold og sørget for at nyhetsbildet og den politiske dekningen får flere perspektiver.

På markedet kan makten lett samle seg hos få næringsaktører. Dette kan blant annet få konsekvenser for priser på varer, kvalitet og arbeidsforhold. Lover og regler for konkurranse og eierskap på markedet er nettopp en form for maktspredning som skal sikre bedre konkurransevilkår for alle.

Interesseorganisasjoner er organisasjoner som fremmer en bestemt interesse på vegne av sine medlemmer. Dette kan være alt fra fagforeninger, miljøorganisasjoner og hjelpeorganisasjoner. I Norge finnes det flere tusen interesseorganisasjoner som representerer et bredt spekter av ulike interesser og formål. Et kjennetegn ved interesseorganisasjonene er at de jobber målrettet mot myndighetene for å påvirke politiske beslutninger og vedtak. Interesseorganisasjoner er en viktig del av et pluralistisk samfunn fordi det bidrar til at befolkningen på en enklere måte kan fremme sine interesser med støtte fra flere.

Er pluralisme en utfordring for demokratiet?

Politikk i vestlige land bygger i stor grad på maktfordeling og maktspredning, men politikken bli også påvirket av pluralismens andre betydninger. Vi lever i et samfunn som blir stadig mer pluralistisk. Det finnes et mangfold av kultur og livssyn som lever sammen, og dette betyr at det finnes svært mange mennesker med forskjellige livssyn og meninger som skal leve sammen i et samfunn som fungerer.

Mangfold er positivt, men mangfold kan også føre til utfordringer. Hvordan skal mennesker med ulike livssyn leve sammen? På hvilken måte kan statsmakten ta hensyn til et mangfold av ulike meninger og behov? Hvilke meninger skal veie tyngst? Hva skjer med tilliten til demokratiet hvis en del samfunnsborgere ikke føler at deres mening slår igjennom?

Den norsk-amerikanske statsviteren Robert A. Dahl argumenterte gjennom sitt empiriske arbeid for at nasjonalpolitikken og lokalpolitikken er sterkt preget av interessekamper og maktfordelingen mellom ulike grupper i et samfunn. Han får støtte av Stein Rokkan, som var av den oppfatning at det er de organiserte interessene som veier tyngst i utformingen av offentlig politikk. Med andre ord så vil ressurser ha en svært stor innvirkning.

Hvordan blir ressursene fordelt i et samfunn med mangfoldige interesser og grupperinger? Eller rettere sagt: hvordan blir makten spredt mellom et mangfold av interesser og grupperinger? Politikk handler om å ta kollektive beslutninger, og hvilke konsekvenser disse beslutningene får. Hvordan skal beslutninger tas når det er flere ønsker og hensyn som skal spille inn?

I en verden som stadig blir mer pluralistisk, hvordan skal demokratiet tilpasse seg?

Anbefalt videre lesning: Hva er makt? Hva er demokrati?

Litteraturliste

Thorsen, Dag Einar (2021). Pluralisme. Hentet fra: https://snl.no/pluralisme_-_politikk

Berg, Ole. T (2019). maktfordelingsprinsippet. Hentet fra: https://snl.no/maktfordelingsprinsippet

Kolbeinstveit, Lars (2018). Maktspredning. Hentet fra: https://www.civita.no/politisk-ordbok/hva-er-maktspredning

Berg, Ole. T (2019). Interesseorganisasjoner. Hentet fra: https://snl.no/interesseorganisasjoner

Østerud, Øyvind (2017). Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse (5.utgave). Oslo: Universitetsforlaget.

Malnes, Raino og Midgaard, Knut (2017). Politisk tenkning (3.utgave). Oslo: Universitetsforlaget.

Hva er et diktatur?

Hva er diktatur?

Definisjon

Et diktatur er en styreform. En styreform vil si hvordan et land eller en stat blir styrt. I Norge har vi styreformen demokrati. Demokrati betyr folkestyre, noe som i praksis vil si at det er alle som har statsborgerskap i Norge som bestemmer, gjennom folkevalgte representanter. Et diktatur kan på mange måter sies å være demokratiets motpol. Der ligger makten hos en bestemt person (enevelde) eller hos en veldig liten gruppe mennesker (kollegialt diktatur eller oligarki).

Forfatter: Jonas Tømmerdal Frøner

Vi skiller mellom totalitært diktatur og autoritært diktatur. Et totalitært diktatur frarøver innbyggerne stort sett all frihet, og eksempler på dette er Hitlers Nazi-Tyskland og Stalins Sovjetunionen. I et autoritært diktatur beholder innbyggerne stort sett friheten til å mene det de vil, men har tapt det meste av handlingsfriheten. Eksempler på slike typer diktatur er Francos Spania og Antonio de Oliveira Salazars Portugal.

Les også: Hva er demokrati og andre verdenskrig.

I tillegg til totalitært og autoritært diktatur snakkes det også i noen sammenhenger om såkalt flertallsdiktatur. Dette begrepet brukes når representanter for et flertall ignorerer eller bortprioriterer minoriteters rettigheter. Det er ulike meninger knyttet til om det er riktig å kalle dette fenomenet for en form for diktatur.

Hvorfor er diktatur som styreform kritisert?
Styreformen diktatur har i alle tider vært kritisert for å være en lite hensiktsmessig styreform, som verken støtter opp under folks rettigheter eller gir innbyggerne i et land eller stat medbestemmelse i hvordan de skal ha det. Grunnen til den massive kritikken mot styreformen er først og fremst fordi det er en styreformen som sprer usikkerhet i samfunnet. Gjennom at alle viktige avgjørelser tas av kun en person, eller en liten gruppe med mennesker, kommer konsekvensene av valget til å være avgjort av noen få personers personlige oppfatninger og ideologi. Dette fører igjen til at folkets stemme ikke blir hørt og at det som blir vedtatt kan være stikk i strid med den gjengse oppfatning av hvordan ting bør være.

Farer ved diktatur som styreform
Ifølge Human Rights Foundations lever over 50 % av jordens befolkning under styreformer som enten er diktatoriske eller styreformer som har likhetstrekk med lignende trekk. Da snakker vi om eneveldige monarkier, militære juntaer og autoritære regimer. Som nevnt fører i mange sammenhenger diktatur som styreform til at befolkningens meninger ikke blir hørt. I tillegg har det flere andre konsekvenser av enda større alvorlighetsgrad. Kasparov og Halvorssens argumenterer i et debattinnlegg i VG fra 2017 for at mange av verdens største problemer er en direkte konsekvens av slike styreformer. De viser til at diktaturstyrte land ofte har en høyere andel mennesker med psykiske lidelser, dårlig helse og lavere forventet levealder enn land med en demokratisk styreform. De forteller også at innbyggere i diktaturstyrte land ofte har lavere utdanning og i mindre grad tar patenter på nye oppfinnelser enn i andre land.

Finnes det positive sider ved diktatur som styreform?
Begrepet diktatur er i de aller fleste sammenhenger et negativt ladet begrep som ofte blir møtt av motforestillinger. Som ved alle politiske diskusjoner som omhandler hvordan et land eller en stat bør bli styrt, finnes det delte meninger også omkring styreformen diktatur. Et argument som ofte tas i bruk for å forsvare diktatur som styreform er at demokratiske stater ikke kan vise til noen sterkere økonomisk vekst enn land som har en diktator eller et eneveldig styre. De som igjen argumenterer mot dette vil ofte hevde at litteraturen ikke forteller oss noe entydig angående temaet, altså at det er vanskelig å konkludere i den ene eller den andre retningen. Et annet argument for diktatur som styreform er i de tilfeller hvor diktatoren er velmenende. Det vil si at diktatoren ser bort fra egne særinteresser og et ønske om å ha makt, og faktisk legger befolkningens beste til grunn når viktige avgjørelser skal tas. Om det faktisk finnes eksempler på velmenende diktatorer som klarer å se bort fra egne interesser, er en annen sak.

Noen kjente diktatorer

Adolf Hitler (Tyskland)
Adolf Hitler er nok den mest kjente diktatoren gjennom tidene. Han styrte det såkalte Nazi-Tyskland med jernhånd i årene 1933 til han i 1945 tok sitt eget liv som følge av tapet av andre verdenskrig. Hitler hadde nasjonalsosialisme (nazisme) som politisk ideologi. Den bygde i hovedsak på sterk rasebasert nasjonalisme, antisemittisme (jødehat) og mistillit til demokratiske styreformer. Viktige faktorer for at Hitler i 1933 kom til makten, var børskrakket i 1929 og påfølgende økonomisk nedgang i USA og Europa. Dette gjorde at flere så mot en høyreradikalisme, som tidligere ikke hadde hatt den samme oppslutningen. Gjennom aktiv propagandavirksomhet greide Hitler å overbevise det tyske folk om at hans politikk og ideologi var den rette for å løfte Tyskland ut av den krisen de var inne i.

Kim Jong-un (Nord-Korea)
Kim Jong-un ble i desember 2011 offisielt utnevnt som statsoverhode i Nord-Korea, etter sin far Kim Jong-il. Som følge av lite innsyn i Kim Jong-uns liv er det vanskelig å vite veldig mye om han, men han er kjent for å være mer åpen enn sin forgjenger, som kun talte til det Nord-Koreanske folk ved en anledning. Han er også kjent for å styre Nord-Korea med jernhånd og for å tviholde på makten. Et eksempel er fra tilbake i 2013, hvor Nord-Koreas nyhetsbyrå kunne bekrefte at hans onkel, Jang Song-thaek, var blitt henrettet fordi han hadde forsøkt å utføre et statskupp.

Benito Mussolini (Italia)
Benito Mussolini regnes som fascismens far. Fascisme er en politisk ideologi som fokuserer på betydningen av nasjonen med et førerbasert og diktatorisk styre innad, samt en holdning utad som kan kalles imperialistisk. Det vil si en tanke om å hele tiden utvide riket og ta over nye stater og landområder. Mussolini satt med makten i Italia fra 1922 til 1943, altså overlappende med perioden Adolf Hitler satt med makten i Tyskland.

Saddam Hussein (Irak)
Saddam Hussein satt med makten i Irak fra 1979 til 2003, og var på 1900- og 2000-tallet en av verdens aller mest fryktede diktatorer. Han ble tatt til fange under USAs invasjon av Irak i 2003 og siden henrettet i 2006. Hussein ble president i Irak som følge av sin rolle som formann i Revolusjonsrådet, en rolle han som nevnt fikk i 1979. Før dette hadde han vært visepresident i samme råd siden 1969.

Josef Stalin (Sovjetunionen)
Josef Stalin var fra midten av 1920-tallet fremste leder for den tidligere staten Sovjetunionen. Han satt som generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti fra 1922 til han døde i 1953. Fra slutten av 1930-tallet hadde Stalin det som kalles diktatorisk makt i Sovjetunionen, det vil si at han satt med all makt alene. Makten hans var aller størst i årene etter andre verdenskrig, den perioden som var begynnelsen på det vi kaller “Den kalde krigen”.

Andre kjente diktatorer

Antonio de Oliveira Salazar (Portugal)
Francisco Franco (falange-Spania)
Mao Zedong (folkerepublikken Kina)
Papa Doc og Baby Doc (Haiti)
Robert Mugabe (Zimbabwe)

Oppsummering
Et diktatur er en autoritær eller totalitær styreform med en ledelse bestående av enten en enkeltperson eller en liten gruppe med mennesker. Styreformen har vært kritisert fordi den fjerner makten fra en stats innbyggere, og som følge av dette fører med seg usikkerhet. Diktatur som styreform eksisterer den dag i dag, og har eksistert også hvis vi ser langt tilbake i tid. Eksempler på kjente diktatorer er blant annet Adolf Hitler, Benito Mussolini, Kim Jung-un og Saddam Hussein.

Forskning kan vise til at diktatur som styreform er relatert til mer psykiske lidelser, lavere utdanning og dårligere helse hos befolkningen. Samtidig trekker noen frem positive sider ved styreformen, som for eksempel at det ikke trenger å være forbundet med dårligere økonomisk vekst enn andre styreformer. I norsk skole og i det norske samfunnet er demokratiet en av de aller viktigste grunnsteinene i hvordan vi ønsker å ha det, og det er ikke til å komme utenom at diktatur som styreform begrenser og undertrykker folks rett til å ha egne meninger, samt mulighet til å handle og ha medbestemmelse når avgjørelser som påvirker dem skal tas.

Kilder og forslag til videre lesning

Berg O.T. (2018). Fascismen i Italia - Store norske leksikon. Hentet 01.10.2020 fra https://snl.no/fascismen_i_Italia 

Dypvik, A.S. (2018). Adolf Hitler - Store norske leksikon. Hentet 30.09.2020 fra https://snl.no/Adolf_Hitler 

Egge, Å. (2020). Josef Stalin - Store norske leksikon. Hentet 07.10.2020 fra https://snl.no/Josef_Stalin 

Jusleksikon (2011). Diktatur - Jusleksikon. Hentet 28.09.2020 fra https://jusleksikon.no/wiki/Diktatur 

Kasparov, G. & Halvorssen, T. (2017). Autoritære styresett er kanskje den største utfordringen menneskeheten står ovenfor i vår tid - VG. Hentet 07.10.2020 fra https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/WPq9k/autoritaere-styresett-er-kanskje-den-stoerste-utfordringen-menneskeheten-staar-overfor-i-vaar-tid 

Skatvik, F. (2019). Kim Jong-un - Store norske leksikon. Hentet 01.10.2020 fra https://snl.no/Kim_Jong-un 

Thorsen, D.E. (2019). Diktatur - Store norske leksikon. Hentet 28.09.2020 fra https://snl.no/diktatur 

Wolff, E.C. (2020). Benito Mussolini - Store norske leksikon. Hentet 01.10.2020 fra https://snl.no/Benito_Mussolini

Hva er makt

Hva er makt?

En enkel beskrivelse av maktbegrepet sier at makt er et fenomen som fremstår som et forhold mellom to eller flere mennesker. Makt kan betegne relasjoner og styrkeforhold mellom personer, og makt kan komme til uttrykk i strukturer, altså sammensatte mønstre av menneskelige relasjoner og styrkeforhold. Makt har potensiale til å oppstå overalt, noe vi skal se nærmere på i artikkelen.

Forfatter: Ingrid Wærnes Minde

Statsviteren Robert A. Dahl har gitt en veldig enkel definisjon av makt. Ifølge Dahl er makt at aktør A har makt over aktør B i den grad at A får B til å gjøre noe B ellers ikke ville ha gjort uten påvirkning av A. Sosiologen Max Weber har gitt en mer presis definisjon av hva makt er. Webers maktdefinisjon forteller at «makt betegner enhver sjanse til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, også på tross av motstand, uansett hva denne sjansen beror på.» Makt er med andre ord evnen man har til å få gjennomført sine mål som for eksempel å få politisk gjennomslag for saker organisasjonen du er medlem i har arbeidet for.

Maktens mange virkemidler
Noen mennesker har lettere for å oppnå sine mål enn andre mennesker, og det handler i stor grad om hvilke virkemidler man har til rådighet for å oppnå gjennomslag. Makten har mange virkemidler, og en viktig side med makt er autoritet. Noen ganger kan en person få gjennomslag for sine mål fordi andre frivillige slutter seg personen og støtter hans eller hennes meninger og handlemåte.

hva er makt, hva er maktmisbruk — Stalin brukte frykt som maktvirkemiddel

På den andre enden av skalaen står situasjoner hvor de som sitter med makten må bruke tvang og vold for å få gjennomslag for sine meninger fordi de ikke har noen naturlig støtte fra menneskene de skal lede. Vi kan for eksempel finne eksempler på dette i autoritære land hvor det blir satt inn politi – og militære ressurser for å stanse demonstranter. Dette skjedde blant annet i Egypt i 2011 og 2012 mot demonstranter som kritiserte regimet i det vi i dag kaller den arabiske våren.

Mellom frivillig oppslutting og tvangsmakt finner vi flere nyanser av maktens virkemidler. Det er for eksempel bruk av positive lokkemidler som ros og sosial aksept eller gjennom sosial utestenging, misnøye og avstand avhengig om to mennesker deler en lik oppfatning om hvordan ting skal fungere eller ikke. Maktvirkemidler som ikler seg i form av sosial aksept eller sosial utestengelse er svært vanlig på individnivå og generelt i mellommenneskelige relasjoner. Kanskje har du for eksempel vært i en situasjon hvor det er en person som alltid prater og gir uttrykk for sine meninger, og andre ser ut til å støtte ham eller henne, mens det er en annen person som tilsynelatende alltid er stille og litt umerkelig?

Samfunnsforskeren Max Weber var opptatt av det han omtalte som den tause makten. Den ingen stiller noen spørsmål ved eller utfordrer, den som bare er der og som over tid er blitt bygd inn i lovene, normene og de politiske institusjonene som omringer oss og er en del av vår hverdag uten at vi tenker på det. Grunnloven er et eksempel på dette fordi denne loven er bygd inn alle våre politiske institusjoner, og vi aksepterer at denne er utgangspunktet og gir retningslinjer for hvordan samfunnet vårt skal styres og utvikles. Denne stilltiende makten slår altså igjennom fordi vi oppfatter den som legitim, men den kan også slå gjennom fordi den virker skremmende på oss ved at vi kan havne i fengsel eller få økonomiske sanksjoner om vi bryter en lov.

Vi kan også tale om en karismatisk makt hvor en leder for eksempel får stor tilslutning fordi han eller hun har eksemplariske talekunster, og er usedvanlig dyktig i å få uttrykt meningene sine på en måte som fanger flere. Adolf Hitler blir ofte brukt som et eksempel her fordi han mobiliserte store menneskemengder gjennom sine taleevner.

Makt på individnivå
Makt på individnivå handler om hvordan forholdet er mellom to enkeltmennesker, mellom et enkeltmenneske og en gruppe eller mellom to eller flere grupper. Hvilke maktforhold som gjelder kan komme tydelig frem i kommunikasjon hvor det ikke bare er hva som sies og hvordan det blir sagt som har uttelling, men også hvem samtalepartneren/motparten er. I kommunikasjon med andre mennesker vil maktforholdet prege samhandlingen, og hvilken kontroll du eller motparten har over situasjonen vil gjenspeile maktforholdet mellom dere.

Makt og maktforhold mellom individer må ikke være noe negativt, og er i mange sammenhenger helt nødvendig for at det skal være orden i hverdagen vår og for at vi skal leve i det øvrige samfunnet. I et klasserom på skolen for eksempel har læreren mer makt enn elevene og det er læreren som skal ha kontroll nok til å holde orden, løse konflikter og generelt ta ansvar for hva som skjer i klasserommet. Hvis læreren ikke hadde hatt denne makten ville det ofte vært kaos i klasserommet hvor dårlig læringsutbyttet ville vært et resultat.

På en generell basis er det altså språk og ressurser som avgjør hvor mye eller lite makt vi har i forhold til andre. Språket har evnen til å inkludere og ekskludere etter hva som blir sagt og hvordan det blir sagt. Indre humor i en gruppe kan brukes for å skape større tilhørighet innad i den gruppen, men den kan også brukes for å utestenge for eksempel nye mennesker som enda ikke forstår dynamikken som holder gruppen sammen, og som på den måten kan føle seg stengt ute eller ikke velkommen. Ressurser kan være alt fra penger, eiendom, hvilke klær du går i, kunnskap, kultur, hvilke venner du har og hvilken jobb du har. Makt på individnivå, mellom mennesker, vil altså avhenge av en rekke faktorer og situasjoner som de som er nevnt overfor. I Norge er det for eksempel slik at enkelte dialekter blir ansett som finere enn andre dialekter, og på den måten kan dialekten du har avgjøre hvilken status og makt du får i samspill med andre.

Hva er maktfordelingsprinsippet?

Maktfordelingsprinsippet – prinsipp mot maktmisbruk

Det var filosofene John Locke og Charles Montesquieu som har gitt opphavet til det moderne maktfordelingsprinsippet. Montesquieu utgangspunkt for maktfordelingsprinsippet var at de som satt med mye makt i et samfunn var tilbøyelige til å misbruke den. Maktmisbruk handler om at en person som har eller er gitt mye makt, og gjerne makt til å lede eller styre, bruker den makten til å gagne seg selv på bekostning av de han eller hun skal lede eller styre over. På Montesquieu sin tid var den franske kongen nærmest allmektig og levde et liv i luksus mens befolkningen levde i fattigdom og elendighet. Montesquieu var derfor opptatt av mekanismer som skulle begrense makten slik at man kunne unngå maktmisbruk.

Maktfordelingsprinsippet er et prinsipp som skal hindre maktmisbruk, og enkelt handler maktfordelingsprinsippet om at makten hos de som skal styre samfunnet skal fordeles på flere plan. I Norge ble Montesquieu maktfordelingsprinsipp om den tredelte makten skrevet inn i Grunnloven i 1814. I Norge er makten fordelt mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt.

Den lovgivende makten i Norge er Stortinget.
Den utøvende makten i Norge er regjeringen.
Den dømmende makten i Norge er domstolene.

Disse tre statsmaktene skal kunne operere uavhengige av hverandre, og ved at makten er balansert på flere plan, skal de også hindre hverandre i å begå maktmisbruk over befolkningen. Folkesuvereniteten er et viktig prinsipp som blir tydelig i maktfordelingsprinsippet fordi folkesuvereniteten handler om at det er befolkningen i et land som skal bestemme, altså er den legitime statsmyndigheten. I våre dagers representative demokrati kommer folkeviljen til uttrykk gjennom en valgt nasjonalforsamling (Stortinget). Med andre ord så er det folket som i et demokrati skal folket styre samfunnet og staten, og skal folkeviljen gjelde kan ikke de som er satt til å styre på vegne av folket misbruke den makten de er gitt.

I Norge er det altså Stortinget som er den lovgivende makten, og ved valg hvert fjerde år er det vi som bestemmer hvem som skal være våre representanter på Stortinget. Stortingets viktigste oppgaver er å vedta lover, bevilge økonomiske midler over statsbudsjettet og kontrollere at den utøvende myndigheten følger opp lover og beslutninger som kommer fra Stortinget.

Den utøvende makten er regjeringen og departementene, og regjeringen er helt avhengig av flertallets tillit i Stortinget for å i det hele tatt kunne sitte i regjering. Skulle regjeringen miste tilliten til flertallet på Stortinget må de gå av. Regjeringen har ansvaret for at lover og vedtak som kommer fra Stortinget blir satt ut i livet og på et generelt plan styre samfunnet etter gjeldende politikk. I korona-pandemien har for eksempel har regjeringen sørget for krisepakker til industrien og arbeidslivet, også vedtatt av Stortinget, for å sørge for at arbeidshjulene holdes i gang til tross for perioden hvor samfunnet var stengt og nye regler som setter grenser for aktiviteter i samfunnet.

Den dømmende makt er domstolene og de har ansvaret for å sørge for at Grunnloven og lovene som Stortinget vedtar blir fulgt i praksis. Domstolen kan for eksempel stille den utøvende makt for riksrett om de mener at lovene ikke blir fulgt. Befolkningen kan også kan også ta den utøvende makt til domstolene gjennom saksøking om man mener at lovene ikke blir fulgt. Det skjedde for eksempel i 2019 hvor en rekke miljøorganisasjoner gikk sammen om å saksøke staten fordi de mener at staten bryter Grunnloven når de åpner for oljeboring nær iskanten i Arktis. Da er det opptil domstolen hva utfallet blir, som i denne saken endte med at miljøorganisasjonene tapte søksmålet.

I Norge blir mediene ofte omtalt som den fjerde statsmakten, mens Stortinget, regjeringen og domstolene er det tre andre, mer formelle statsmaktene. Årsaken til at mediene blir omtalt som den fjerde statsmakt er at vi forventer at de følger med på hva politikerne foretar seg, stiller seg kritiske til dette og på den måten sørger for at demokratiets spilleregler blir fulgt ved å opplyse oss om politikerne begår feil eller prøver å skjule hensikter som ikke gagner samfunnet. Mediene har blant annet skapt debatt om politikeres bruk av fellesskapets midler ved å gå gjennom reiseregninger. På den måten har journalister oppdaget at noen politikere har fakturert Stortinget for reiser som faller utenfor arbeidssammenheng.

Den fjerde statsmakten skal ikke bare holde oppsyn og rette et kritisk søkelys mot de tre andre statsmaktene. Den skal også være kritisk mot næringslivet og seg selv og bringe frem nyheter til befolkningen slik at vi igjen kan si vår mening om hvordan samfunnet blir styrt og hvordan samfunnets ressurser blir brukt og fordelt.

Makt på systemnivå – politisk makt
Politikk handler i bunn og grunn om å ta beslutninger. Både den lovgivende makten, den utøvende makten og den dømmende makten skal ta beslutninger som er til det beste for samfunnet i helhet. Politikk inngår i et maktforhold på et systemnivå fordi det handler om hvilke beslutninger som blir tatt – altså hvilke interesser som slår gjennom på dagsordenen, og kanskje enda viktigere hvilke konsekvenser politiske vedtak hat for ressursfordelingen og styrkeforholdet mellom grupper i samfunnet.

Politikere står overfor mye informasjon, påvirkning og mange utfordringer når beslutninger skal bli tatt. Her vil også politiske ideologier og hva som er viktig for partiene i regjeringen påvirke utfallet av beslutningsprosessen. Stortingsvalget danner grunnlaget for hvilke partier som skal danne regjering, og om det blir en flertallsregjering eller mindretallsregjering. Det er det eller de partiene som har mest støtte fra stortingsrepresentantene som danner regjering. Her vil styrkeforholdene mellom partiene i en regjering komme frem når beslutninger skal tas etter hvor mye støtte partiene har fra representanter på Stortinget. En flertallsregjeringen har til sammen over 50 % støtte av stortingsrepresentantene. Med over 50 % støtte i Stortinget vil det bli mye lettere for regjeringen å få gjennomslag for sin politikk. En mindretallsregjering derimot har ikke 50 % støtte bak seg i Stortinget, og er avhengig av å søke sammen med andre partier for å til sammen få nok støtte. For en mindretallsregjeringen kan det være mer utfordrende å få gjennomslag for sin politikk fordi de er avhengig av andre partier som ikke nødvendigvis deler deres politiske syn. Vi ser her at støtten fra Stortinget på mange måter er avgjørende for maktforholdet og evnen en regjering har til å fatte beslutninger som leder til vedtak. Politikk blir en maktkamp når de som skal styre er uenige om beslutningenes mål og innhold.

Hva er avmakt
En viktig side ved makten, enten det er på et individnivå eller på et systemnivå, er evnen en har til å oppnå tilsiktede virkninger. Sagt med andre ord om konsekvensene av en målrettet handling gir de resultatene vi ønsker oss. Avmakt er det motsatte og avmakt handler om når utfordringer vokser over hodene våre, og når vi mangler evnen til å nå våre mål.

Avmakt handler ikke bare om at en eller flere aktører har liten eller ingen makt. Det handler også om når konsekvensene av en handling fikk et helt annet resultat en hva som var forventet, eller når en aktør ikke vet hva han eller hun skal gjøre i en beslutningsprosess eller i møte med andre aktører.

Maktmisbruk
I avsnittet om maktfordelingsprinsippet ble temaet om maktmisbruk tatt opp, og en viktig grunn til at maktfordelingsprinsippet skal råde er fordi at de som har fått tilliten til å styre ikke skal misbruke den makten og tilliten de har fått av befolkningen. Maktfordelingen fungerer slik at makten blir balansert på flere plan og at ikke mye makt blir konsentrert på få hender slik at misbruk av makt helst ikke skal oppstå.

Maktmisbruk av politiet i USA førte til store demonstrasjoner sommeren 2020 over store deler av verden. Slagordet «Black Lives Matter» oppsto i ettertid

Maktmisbruk er altså når noen misbruker makten og tilliten de har til å presse gjennom sine egne ønsker og vilje på bekostning av andre, dette skjer for eksempel gjennom press, trusler og fysisk tvang. Maktmisbruk kan også skje ved bruk av belønninger ved at en som har mye makt får en som har mindre makt til å gjøre noe han eller hun ellers ikke ville ha gjort uten løftet om spesielle fordeler eller bonuser, for eksempel et løfte om mer penger. Maktmisbruk strider også ofte med sosiale normer, lover og regler.

Maktmisbruk er ikke et fenomen som bare oppstår blant våre politiske beslutningstagere. Overalt hvor det finnes makt ligger det også et potensial til at den kan bli misbrukt enten det er i arbeidslivet, på skolen eller i hjemmet. Mobbing på skolen er et eksempel på maktmisbruk som kan få psykiske og fysiske konsekvenser for den som blir utsatt for det.

Makt i et internasjonalt politisk perspektiv
Mens makt på et nasjonalt politisk nivå handler om å få gjennomslag for sine interesser, handler internasjonal makt om hvordan og i hvilken grad stater kan få gjennomslag for sine interesser i samspill eller på bekostning av andre staters interesser.

Makt i et internasjonalt perspektiv får dermed en annen dimensjon fordi det ikke eksisterer en tredeling av makten, og det finnes heller ikke noen myndigheter som har den overordnede kontrollen over alle stater i verdenssamfunnet. Om en stat får gjennomslag for sine ønsker eller ikke blir derfor i stor grad preget av hvilke midler (penger, kunnskap, status og kontroll over produksjonsmidler for eksempel) staten har tilgang på.

I et internasjonalt perspektiv blir det skilt mellom militær makt som er størrelsen og ressursene til en stats militære styrker. Økonomisk makt som knytter seg til rikdom og fordeling av goder, og som tilsier at jo sterkere økonomien til en stat er desto mer handlekraftig er den staten. Her er USA et eksempel fordi landets økonomi har gitt dem en sterk posisjon og påvirkning i verdenssamfunnet. Den siste maktformen det blir skilt mellom er ideologisk makt som er makt over tanker, verdier og normer til en gruppe med mennesker. Har en stat stor ideologisk makt, kan den få gjennomslag for sine interesser uten bruk av økonomiske og militære maktressurser. Fra 2021-2022 skal Norge være med i FNs Sikkerhetsråd. Denne plassen har Norge jobbet for å få i 13 år, og som medlem vil Norge ha mer internasjonal makt til å påvirke hvordan verdenssamfunnet skal sikre fred og fremme samarbeid.

Anbefalt videre lesning: Hva er pluralisme? Hva er demokrati?

Litteraturliste

 Østerud, Øyvind (2017). Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse (5.utgave). Oslo: Universitetsforlaget

Engelstad, Fredrik (2019). Makt. Hentet fra: https://snl.no/makt

Ulserød, Torstein og Kinander, Morten (2019). Hva er maktfordeling? Hentet fra: https://www.civita.no/politisk-ordbok/hva-er-maktfordeling

Stortinget (2020). Maktfordelingen: forstå samspillet mellom statsmaktene. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/stortinget-undervisning/ungdomstrinnet/maktfordeling/

Stortinget (2013). Fordeling av makt. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Storting-og-regjering/Fordeling-av-makt/

Lem, Gunn Hild (2012). Makt og maktmisbruk. Makt. Er makt en moralsk utfordring eller en systemutfordring? Hentet fra: https://www.aftenposten.no/meninger/i/JoA3J/makt-og-maktmisbruk?

Dahl, Øyvind (2019). Makt og avmakt i en kommunikasjonssituasjon. Hentet fra: https://ndla.no/nb/subjects/subject:18/topic:1:194233/topic:1:78246/resource:1:78355

Thorsen, Dag Einar (2020). Folkesuverenitet. Hentet fra: https://snl.no/folkesuverenitet

Melby, Grethe (2018). Mediene som den fjerde statsmakt. Hentet fra: https://ndla.no/nb/subjects/subject:14/topic:1:79218/resource:1:168477

Regjeringen (2020). Norge valgt inn i FNs sikkerhetsråd. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/norge-valgt-inn-i-fns-sikkerhetsrad/id2714507/

Hva er samfunnsvitenskapelig metode?

Hva er samfunnsvitenskapelig metode?
Samfunnsvitenskapene har til hensikt å bidra med kunnskap om hvordan virkeligheten både i den lille og i den store verden ser ut, og vi må da gå metodisk til verks. Å bruke en metode betyr å følge en bestemt vei mot et mål. Samfunnsvitenskapelig metode dreier seg om hvordan vi skal gå fram for å få informasjon om den sosiale virkeligheten, og ikke minst hvordan denne informasjonen skal analyseres, og hva den forteller oss om samfunnsmessige forhold og prosesser. Det dreier seg om å samle inn, analysere og tolke data, og dette er en sentral del av empirisk forskning. De viktigste kjennetegnene ved metode/empirisk forskning er systematikk, grundighet og åpenhet.

Hva er forskjell mellom samfunnsvitenskap og naturvitenskap?
Naturvitenskap forholder seg hovedsakelig til fenomener uten språk og evne til å forstå seg selv og sine omgivelser. Det er ikke mulig å diskutere med, eller spørre ut, disse studieobjektene, enten det dreier seg om atomer, gener, celler eller dyr. Naturforskerne er tilskuere til det som studeres.

Samfunnsforskningens studiefelt er mennesker, og mennesker har meninger og oppfatninger både om seg selv og andre. Det dreier seg om et mangfold av meninger og oppfatninger, som ikke er stabile, og kan ikke bare være en tilskuer til det man studerer. Samfunnsvitenskapens studieobjekt er svært kompleks og består av kommuniserende og tolkende mennesker, og når dette skal utforskes, kreves det et mangfold av framgangsmåter og metoder.

Hva er kvalitativ og kvantitativ metode?
Tenk deg at du skal undersøke nordmenns ferievaner. En måte å gå fram på er å sende et spørreskjema til et utvalg av befolkningen der de blir bedt om å krysse av for hva de pleier å gjøre i sommerferien.

samfunnsvitenskapelig metode, kvalitativ, kvantitativ, samfunnsvitenskap, naturvitenskap — Eksempel på en kvantitativ undersøkelse. Skjermbilde: Forskning.no

Når de utfylte skjemaene kommer i retur, kan man telle opp hvor utbredt ulike typer ferievaner er. Dersom det også er spurt om opplysninger som kjønn, alder og yrke, kan man finne ut hvilke ferievaner forskjellige grupper har, for eksempel at kvinner ferierer mer enn menn og oftere. Denne spørreundersøkelsen er et eksempel på en kvantitativ undersøkelse.

Alternativt kunne man la et begrenset antall, for eksempel 20 personer, skrive dagbok fra sin ferie, og vi ville da få en mer detaljert og nyansert informasjon om hva folk gjør på ferier. Slike feriedagbøker vil vi vanligvis ikke undersøke ved å telle opp hendelser, men i stedet se på om det er noen spesielle mønstre, for eksempel hvilken mening folk tillegger i ferien. Dette betegnes som kvalitativ metode, og sier noe om kvalitet eller spesielle kjennetegn/egenskaper ved fenomenet som skal studeres.

Les også: Hvordan tolke en forskningsartikkel, hvordan finne fagfellevurderte forskningsartikler

Hva er samfunnsvitenskapelig metode

Hva er samfunnsvitenskapelig metode?

Samfunnsvitenskapene har til hensikt å bidra med kunnskap om hvordan virkeligheten både i den lille og i den store verden ser ut, og vi må da gå metodisk til verks. Å bruke en metode betyr å følge en bestemt vei mot et mål. Samfunnsvitenskapelig metode dreier seg om hvordan vi skal gå fram for å få informasjon om den sosiale virkeligheten, og ikke minst hvordan denne informasjonen skal analyseres, og hva den forteller oss om samfunnsmessige forhold og prosesser. Det dreier seg om å samle inn, analysere og tolke data, og dette er en sentral del av empirisk forskning. De viktigste kjennetegnene ved metode/empirisk forskning er systematikk, grundighet og åpenhet.

Hva er forskjellen mellom samfunnsvitenskap og naturvitenskap?
Naturvitenskap forholder seg hovedsakelig til fenomener uten språk og evne til å forstå seg selv og sine omgivelser. Det er ikke mulig å diskutere med, eller spørre ut, disse studieobjektene, enten det dreier seg om atomer, gener, celler eller dyr. Naturforskerne er tilskuere til det som studeres.

Hva er kvalitativ og kvantitativ metode
Tenk deg at du skal undersøke nordmenns ferievaner. En måte å gå fram på er å sende et spørreskjema til et utvalg av befolkningen der de blir bedt om å krysse av for hva de pleier å gjøre i sommerferien.

Sosial kompetanse og psykisk helse

Den livslange prosessen vi kaller for sosialisering er en læringsprosess hvor individet som en del av samfunnet tilegner seg kunnskap om sosiale og etisk korrekte normer og verdier ved å sosialisere seg med andre individ i samfunnet, og gjennom individets forskjellige sosiale roller, f.eks. sønn, elev, eller, kompis. Det er i løpet av denne prosessen et individ tilegner seg den sosiale kompetansen. Definisjonen på sosial kompetanse er som følger:

«Sosial kompetanse er et sett av ferdigheter, kunnskaper og holdninger som vi trenger for å mestre ulike sosiale miljøer.»

Altså et sett med egenskaper individet trenger for å kunne fungere på en god måte i sosiale sammenhenger i en gruppe eller et samfunn.

Grunnprinsippene i sosial kompetanse er selvhevdelse, empati, prososial atferd, selvkontroll og lek, humor & glede. Alle disse er grunnleggende ferdigheter, kunnskaper og holdninger som er helt essensielle for å kunne fungere i sosiale sammenhenger med andre individ. Disse er viktige for å kunne etablere relasjoner til andre mennesker og for å binde vennskap.

Sosial kompetanse er som sagt en livslang læreprosess. De ferdighetene, holdningene og kunnskapene som trengs må tilegnes både via teoretisk og praktisk læring. Disse egenskapene må innlæres og automatiseres, slik at du som individ kan reagere på en god måte i ulike sosiale sammenhenger. I likhet med verdier og normer utvikles sosial kompetanse gjennom tid. Dette er litt av grunnen til at den sosiale kompetansen henger tett sammen med sosialisering, mens hovedårsaken er at de begge innlæres på samme arenaer. Institusjoner som barnehager, barneskole, ungdomsskole og VGS er eksempler på sosialiseringsagenter som er med på å bidra til den individuelle sosialiseringsprosessen. Disse institusjonene er formelle fordi det er blitt satt ett krav fra kunnskapsdepartementet om at det er viktig å utvikle den sosiale kompetansen fra tidlig alder.

I og med at sosial kompetanse er helt nødvendig for at ungdom og barn skal kunne fungere i sosiale sammenhenger og å ta imot alle de nye inntrykkene de blir utsatt for på daglig basis er det viktig at forskjellige sosialiseringsagentene, hovedsakelig de institusjonene nevnt i forrige avsnitt gir barnet god opplæring. Disse institusjonene går under det vi kaller for sekundærsosialiseringen, det er i denne fasen individet lærer kunnskaper, ferdighet og holdninger det trenger for å kunne fungere i samfunnet. Det er også viktig at individet lærer seg disse egenskapene for å kunne beskytte seg selv i sosiale sammenhenger. Hvis individet ikke har egenskapene til å kunne lese og reagere på forskjellig atferd er det vanskelig å vite hva som er uønsket atferd og ikke. Det blir derfor lettere for individet og ta trygge og smarte valg med nok av den nødvendige kunnskapen.

Regjeringen, ved utdanningsdirektoratet fremmer at sosial kompetanse er når barn og unge stiller sosiale krav til hverandre. Det å ha sosial kompetanse i samspill med jevnaldrende handler om å kunne tilpasse seg i spesifikke miljø med egne sosiale verdier, normer og krav. Alle skoler og andre institusjoner som ligger underlagt UD tar for seg fem hovedprinsipp i den sosiale kompetansen:
– Empati
– Prososial atferd
– Selvkontroll
– Selvhevdelse
– Lek, glede og humor

Empati er et individs evne til å vise medfølelse for andre individ. Denne egenskapen er helt grunnleggende for å kunne skape relasjoner og knytte bånd med andre. Denne evnen er med på å motvirke mobbing, gjennom respekt og forståelse for andres synspunkt og følelser. Empati gir et individ muligheten til å kunne se situasjoner fra et annet perspektiv enn kun sitt eget. Mange mener at empati er medfødt og at alle mennesker har det. Hvor god den empatiske egenskapen i individet er bestemmes av individets utvikling av egenskapen, noe som skjer tidlig gjennom innvirkning fra f.eks. foreldre eller lærere.

Prososial atferd er vår evne til å vise omsorg, trøste, ol. Det er evnen til å samarbeide med andre, dele hva du selv har eller hjelpe andre uten tanke på personlig vinning. Kort sagt er prososial atferd det å være snill. Det motsatte av prososial atferd er antisosial atferd, nemlig handlinger som går imot de normer og verdier som finnes i samfunnet.

Selvkontroll er en egenskap individet bruker for å kontrollere egne følelser og atferd. Men også å ta hensyn til andre individ og tilpasse seg samfunnet som et fellesskap. Det å ha forståelse for egne følelser og seg selv som individ er nødvendig i mange sammenhenger. F.eks. for å kunne styre unna hevngjerrighet.

Selvhevdelse trenger vi får å kunne uttrykke oss i sosiale sammenhenger. Fremme egne meninger og egne synspunkter. Denne egenskapen er ofte sterk hos en god leder, og er avgjørende for å kunne delta i sosiale sammenhenger på en aktiv måte. Denne egenskapen gir oss muligheten til å stå for egne tanker og meninger, samtidig som å reagere på andres handlinger og ytringer.

Lek, glede og moro er individets evne til å slappe av, ha det moro, spøke o.l. Disse egenskapene brukes for å bedre individets tilværelse, ikke bare sosial men også innad i individet. Egenskapen er viktig for å kunne tolke sosiale koder, som f.eks. sarkasme og ironi.

Som nevnt tidligere er den sosiale kompetansen og sosialiseringsprosessen påvirket av hverandre og henger tett sammen, noe som påvirker individet i stor grad. F.eks. kan en gutt som har vokst opp i en husstand der han har fått god oppdragelse, og derfor har bedre sosial kompetanse enn sine jevnaldrende, fort bli påvirket negativt da han begynner i barnehagen eller på skolen. Dette på grunn av andre innspill fra sine jevnaldrende eller andre voksenpersoner enn de i hjemmet, som har en lavere sosial kompetanse.

Den teoretiske parten av sosial kompetanse kommer gjennom lover og regler som er satt for samfunnet. Du finner alltid individer som har tendenser til å bryte ved samfunnets lover og regler. Det å bytte sosial omgangskrets til et miljø hvor det er flere individ med lav sosial kompetanse kan føre til en negativ innvirkning på det nye individet i gruppen. F.eks. kan din sosiale kompetanse endres eller svekkes ved en overgang fra ungdomsskole til videregående skole.

Som vi allerede vet begynner utviklingen av sosial kompetanse allerede ved fødselen, og fortsetter hele livet. Mennesket lærer mest de første leveårene, dette gjelder også for sosial kompetanse. Det er derfor viktig med et godt grunnlag tidlig i utviklingsprosessen, uten et stabilt utgangspunkt kan det få store konsekvenser for individet senere. Dette gir grunnlag for å knytte opp utviklingspsykologi, en moderne psykologisk retning til temaet sosial kompetanse.

De to psykologene Erik H. Eriksson og Jean Piaget står bak utviklingspsykologien. Den psykologiske retningen handler om menneskets tankemessige, sosiale, følelsesmessige og språklige utvikling i forskjellige aldersfaser. Det er i disse forskjellige fasene individet lærer seg diverse normer eller regler for å kunne fungere i samfunnet. Den første og antageligvis viktigste delen av sosialiseringsprosessen er primærsosialisering. Her blir språk, verdier og oppførsel innlært av de som står barnet nærmest, ofte foreldre. Her brukes ofte imitasjonslæring. Hvor kunnskap tilegnes via observasjon og etterlikning. Modellæring er også en viktig faktor for barn, hvor barnet tar etter personer som er viktige for det. F.eks. en far som slår eller en mor som røyker.

Personlighetspsykologi er en annen retning innen psykologien som kan knyttes opp mot sosial kompetanse. Den handler om hvordan et individ lager seg en selvoppfatning og utviklingen av individets personlighet. Den psykodynamiske teorien, av Sigmund Freud, handler om tre forhold som påvirker et individs personlighet. Freud mente at de tre forholdene var id, ego og superego. Freud hadde også en teori om underbevisstheten, nemlig, hvordan opplevelser kunnskap, behov osv. kan påvirke et individs personlighet uten at individet er klar over det. Personligheten blir også beskyttet fra underbevisstheten av diverse forsvarsmekanismer individet bruker. Dette kan knyttes opp til sosial kompetanse via f.eks. selvhevdelse. Dersom forsvarsmekanismen benektelse bryter inn vil selvhevdelsen svekkes.

Læring er et ord vi har satt på det å endre atferd. Diverse psykologer har kommet med teorier om hvordan man lærer og hvordan man lærer på best mulig måte. Et eksempel her er assosiasjonslæring, som kan fungere bra i enkelte sammenhenger fordi man knytter en handling til det som skal huskes. En annen teori er behaviorismen, hvor man gir enten positive eller negative forsterkninger som en reaksjon på en handling. På denne måten lærer individet hva man skal gjøre, og hva man ikke skal gjøre. F.eks. at man kjefter på et barn etter at det har gjort noe det ikke har lov til, er en negativ forsterkning. Slik lærer barnet han det ikke skal gjøre den handlingen igjen. Skinner har forsket mye på dette ved bruk av rotter. Når dette er sagt blir det en selvfølge å koble opp læringsteoriene til sosial kompetanse, da sosial kompetanse er noe som læres, gjennom hele livet.

De kognitive teorier bygger på hvordan man tilegner seg erfaringer, sanseinntrykk, minner osv. Det at mennesket har kognitive egenskaper, og evnen til å tenke selvstendig, og analysere sosiale relasjoner, fører oss over til begrepet sosialpsykologi. Denne retningen innen psykologien handler om mennesket som individ i sosiale og kulturelle sammenhenger. Teorien går ut på at tanker følelser og atferd endres, alt etter hvilken sosial sammenheng man befinner seg i.

Definisjonen av «en gruppe» er i psykologifaget følgende: To eller flere individer som er organisert omkring et felles mål, som er avhengige av hverandre, og som har en eller annen form for samhandling. Mennesket er flokkdyr, som betyr av det lever i grupper, og ikke alene. Det blir derfor naturlig for mennesket, og vi har et behov for å sosialisere oss med andre individ. Store deler av livet, også daglig bruker vi tid på samhandling med andre.

Charles Darwins evolusjonsteori bygger på «Survival of the fittest». Det betyr at den arten som har best utviklede egenskaper for å overleve, kommer over andre arter, og får muligheten til å formere seg. Sosialisering er en viktig del av denne evolusjonen for mennesket. Det at mennesket har en god kommunikasjon og fungerer bra i grupper, er mye av grunnen til vår levedyktighet. Dette hadde aldri fungert uten sosial kompetanse.

Fellesskapet innad i gruppen er viktig for utviklingen og læringskurven til gruppen, og alle individ som er med. I grupper har vi noe som kalles for sosial fasilitering, det går ut på at i en gruppe, vil et individ som er god på en spesifikk oppgave, prestere enda bedre på denne oppgaven når individet jobber i en gruppe. Et annet fenomen som kan oppstå i en gruppe er sosial «loffing». Det er et begrep vi bruker, når ett eller flere individ i gruppen yter lavere enn normalt. Dette oppstår fordi individet støtter seg på resten av gruppen, og forventer at andre utfører jobben, eller på grunn av en ujevn arbeidsfordeling.

En amerikansk psykolog, Abraham Maslow presenterte behovsteorien. Den går ut på at de menneskelige behovene er delt inn i ulike nivåer og prioriteringer. Det finnes en modell som kalles behovspyramiden eller behovshierarkiet som viser oss hvilke behov som hører til under hvilken kategori i denne teorien. Her er de mest grunnleggende behovene plassert nederst.

Som en del av sosialpsykologien finner vi gruppepsykologi. I gruppepsykologien konsentrerer man seg mest om relasjonene mellom det enkelte individ og de andre individ i en mindre gruppe. Gruppepress er et av flere viktige begrep innen gruppepsykologien. Det er mye som tyder på at gruppepress har stor innvirkning på individet. En endring av personlighet eller atferd kan komme som et resultat av gruppepress. Et individ vil gjerne endre sine holdninger og meninger, og dermed også sin personlighet, for å kunne passe inn i gruppen på best mulig måte.

Gruppepress kan ha både negative og positive virkninger. På den negative siden finner vi reaksjoner på gruppepress som f.eks. dårlig selvbilde; individet føler seg usikker på seg selv, og selvtillit kan brytes ned. Individets selvhevdelse kan bli svekket, da individet ikke lengre tør å stå for egne meninger. Ergo får vi en svekket sosial kompetanse, som et resultat av gruppepress. Gruppepress kan også ha en positiv virkning på et individ, hvor det å få den ekstra push-en til å gjøre noe bra er alt som trengs for å endre seg til det bedre. Dermed få styrket selvtillit og selvhevdelse. Muligens øke sin kompetanse innenfor lek og humor? Dermed en styrket sosial kompetanse. Men når det er sagt er gruppepress noe man burde være forsiktig med, fordi det kan gå utover den psykiske helsen. Dersom individet prøver hardt for å passe inn i gruppen, eller endrer sine holdninger og verdier drastisk, kan dette føre til stress, depresjon, eller følelsesmessige problemer.

Jeg vil avslutte med å si at det er viktig for et hvert individ å ha en god sosial kompetanse. Det er viktig for individet å kunne fungere bra i et samfunn, og i en gruppe. Det er nødvendig for individet å få riktig innlæring i sosiale sammenhenger i tidlig alder, det er mye vanskeligere å hoppe på denne kurven senere, enn å bygge på den helt fra fødselen. For at en gruppe skal fungere bra må den sosiale kompetansen være på plass. Ellers kommer fenomener som sosial «loffing» til å forekomme. Det er også viktig med en sterk selvhevdelse i gruppen, for å unngå å bli utsatt for negativt gruppepress, noe som kan føre til psykiske helseproblemer.

KILDER:

http://www.determittvalg.no/utfordringer-i-arbeidet-med-sosial-kompetanse/

http://www.skoledata.net/Kommune/Veiled/Kd/soko00a.htm

Peik Gjøsund & Roar Huseby, (2011) Psykologi 2. Cappelen Damm AS

http://ndla.no/nb/node/4054?fag=8

https://www.udir.no/laring-og-trivsel/laringsmiljo/psykososialt-miljo/sosial-kompetanse/motivasjon-og-forventninger/

http://ndla.no/nb/node/79731?fag=51

Innvandring og velferdsforskjeller

Innvandring og velferdsforskjeller

De siste årene har antall innvandrere i Norge økt betraktelig. I 1970 var antall innvandrere på 60000 (Sosialkunnskap 2015, s.268), mens i 2017 var tallet på hele 884000 (Nøkkeltall for innvandrere, 2017). En innvandrer kan defineres som «en person født i utlandet av to utenlandske foreldre og de barna foreldrepar med slik bakgrunn føder etter ankomst i Norge» (Sosialkunnskap 2015, s.268). Det kan være ulike grunner til innvandring, både skyve- og trekkfaktorer kan være årsaker til innvandring – hvilket betyr at innvandrerne har ulike evner, ressurser og hensikter med å komme. Velferdsstaten har som hensikt å forhindre sosial og økonomisk ulikhet, og å sørge for størst mulig velferd hos befolkningen. Det økende antall innvandrere setter velferdsstaten på prøve og skaper behov for å undersøke hvilke tiltak som fungerer best for å få gjennomføre en vellykket integreringspolitikk – som er den politikken vi har samlet oss om i Norge. Integrering handler om å bli en del av og innpasse seg, det krever et gjensidig bidrag fra innvandreren selv og det norske samfunn. I denne oppgaven skal jeg gjøre greie for hvordan ulike årsaker til innvandring påvirker integreringen og drøfte om de ordningene velferdsstaten har kan gi alle mulighet til gode levekår og livskvalitet.

Når vi snakker om integrering og velferd, er det viktig å få frem hvilke utfordringer dette innebærer. Vi snakker mye om hvilke tiltak som kan bedre velferd, men definisjonen på hva som nettopp er «det gode liv» kan være helt individuelt, spesielt hvis vi ser dette fra et subjektivt mikronivå. Sosiologen Erik Alldart bruker en tredeling for å måle folks velferd, han deler inn i å ha-behov, å elske-behov og å være-behov. Å ha- behovene dreier seg om økonomiske og fysiologiske behov og ønsker, å elske-behovene dreier seg om kjærlighetsmessige behov og ønsker og å være-behovene dreier seg om politiske og kulturelle behov og ønsker (Sosialkunnskap 2015, s. 233). Til tross for at disse behovene er felles for oss mennesker har vi helt ulike forventninger til livet, og vi har ulikt syn på hva som er viktigst for oss innenfor disse behovene.

Det kan ofte bli problematisk for innvandrere å tilpasse seg det nye samfunnet i Norge, fordi de kommer fra en annen kultur med andre verdier. Deres kultur består av andre internaliserte normer, tradisjoner og verdier, enn hva majoriteten i Norge gjør. De fleste mennesker knytter kultur og religion opp mot sin identitet, og det kan derfor bli viktig for enkeltmennesket å oppfylle religionens og hjemlandets kultur sine forventninger for å oppnå «det gode liv». Et eksempel på dette kan dreie seg om bruken av hijab offentlig, som har vært et omdiskutert tema i det siste. For muslimske kvinner er dette en stor del av deres identitet, og hadde det blitt forbudt, hadde de kanskje fått svekket sin livskvalitet. Gjennom integrering kan det bli en utfordring å skulle innfri det norske samfunnets forventninger om å tilpasse seg, og samtidig vedlikeholde deres egen kultur. Et krav om tilpasning kan føre til rolleforvirring hos innvandrerne, da det stilles ulike krav og forventninger offentlig og privat. Det kan også føre til svekket livskvalitet, ettersom avvik fra normer kan føre til utstøting.

Maslows behovspyramide inneholder fysiologiske behov, trygghetsbehov, behov for anerkjennelse og behov for selvrealisering. Denne pyramiden er med på å danne et helhetlig bilde av velferden, økonomiske målinger er ikke tilstrekkelig for å måle enkelt menneskets subjektive syn på hvordan en har det. For noen er muligheten til å realisere seg selv som bidrar til lykke, mens for andre er det følelsen av trygghet. Flyktninger for eksempel, som har opplevd krig og har store stressbelastninger med seg, vil kanskje definere det å føle seg trygg som «det gode liv». Mens nordmenn, som er vant med å få trygghetsbehovet oppfylt, vil ha høyere forventninger til «det gode liv». Kanskje vil vi ikke oppleve «det gode liv» før vi har fått akkurat den jobben vi ønsker oss, eller før vi har alle materialistiske tingene vi ønsker oss. Bakgrunn og oppvekst spiller en stor rolle for hvordan vi definerer vår egen lykke.

Velferdsstaten har ulike ordninger for å fremme livskvalitet, levestandard og levekår. Som nevnt tidligere er det ulike årsaker til at innvandring oppstår. En trekkfaktor kan være behovet for arbeidskraft i innvandringslandet. Innvandrerne vil her ha lettere for å integrere seg, da de mest sannsynlig har arbeidserfaring og språkkunnskaper og dermed er ønsket på arbeidsmarkedet. En skyvefaktor derimot, kan være krig i hjemlandet. En familien kan for eksempel levd i fattige kår, ha liten arbeidserfaring og kan verken engelsk eller norsk. Det vil være vanskeligere for disse foreldrene å integreres i samfunnet når arbeidserfaringen er liten, og spesielt når de ikke kan språket. Gary Becker definerer human kapital som summen av egenskapene, kunnskapene, ferdighetene og erfaringene som et menneske har (Sosialkunnskap 2015, s.282). Gjennom ulike tiltak kan velferdsstaten bidra til å fremme enkelt menneskenes humane kapital, slik at de blir mer attraktive på arbeidsmarkedet og dermed får større velferd. Tiltak som språkopplæring, veiledningstjenester og yrkesopplæring kan både unge og voksne få hjelp til å integreres i arbeidslivet. Arbeidssektoren regnes som den viktigste biten av integreringen. Arbeid bidrar ikke bare til bedret økonomi, men det er en plass for å lære seg normer og for å utvikle seg. Å få folk i arbeid er både positivt for innvandreren selv, men også mindre kostbart for det norske samfunnet. Ved å integrere både kvinner og menn i arbeidslivet, øker inntektene deres og dermed også deres levestandard. Men på en annen side er det viktig å vektlegge at veldig mange innvandrere er har et kjønnsrollemønster som innebærer at kvinnen skal være hjemmeværende. Å jobbe for å øke sysselsettingen, også hos kvinner, kan derfor også ha negative sider sett fra innvandrernes side. Som nevnt tidligere er videreføring av kulturen en viktig del av hva som defineres som «det gode liv» for mange, ved å få kvinnene ut i arbeid blir de fratatt en del av sin kultur.

Sosialiseringsprosessen, som omhandler å lære seg å tilpasse seg de normene og forventingene samfunnet har til oss, begynner allerede i barneårene. Det er derfor viktig for innvandrerbarn at de tidligst mulig blir integrert i samfunnet gjennom sosialt samvær med andre barn. Her kan det oppstå en problemstilling, da mange innvandrer familiers kultur innebærer at mor er hjemmeværende. Kontantstøtteordningen vår velferdsstat har, vil da heller få en negativ virkning for barnets integrering i samfunnet. Likevel vil ordningen bidra positivt, i form av at familien får videreført tradisjonen de har rundt kjønnsrollemønstret. Familien får dermed opprettholde sin identitet knyttet til deres kultur. På en side er kontantstøtten derfor positiv fordi innvandrerne får beholde en side ved sin kultur, som kanskje er viktig for deres velferd, mens på en annen side bidrar det til manglende opplæring i språk og i de normene vi har i det norske samfunn. Det kan igjen føre til at barna blir møtt med negative sanksjoner, og i verste fall oppleve utestenging når de kommer i skolealder eller deltar i fritidsaktiviteter. Evnen til å få dekket de grunnleggende behovene i Maslows behovspyramide kan svekkes som følge av dette. Det kan for eksempel bli vanskeligere å skaffe seg venner og å få dekket sine behov for tilhørighet og annerkjennelse.

For å oppsummere kan vi si at ulike årsaker til innvandringer gir ulike forutsetninger for integrering. Det finnes mange skyve- og trekkfaktorer, til tross for at bare noen er nevnt her. Den humane kapitalen er viktig for integreringen i samfunnet, og det finnes mange ulike tiltak som styrker innvandrers humane kapital. Hva som fullt og helt bidrar til best mulig velferd, kan være vanskelig å finne ut av, ettersom hver og enkelt har egne oppfatninger om hva som er «det gode liv». Likevel er det grunnleggende behov som er felles for alle. Tiltak som kontantstøtte, språkopplæring og andre tiltak som fremmer integrering på arbeidsmarkedet og generelt i samfunnet, kan både ha positive og negative effekter på velferden – alt ettersom hvilken side man ser det fra eller hvilke verdier man setter høyest. Det er viktig å se sammenhengen på et mikronivå, for de tiltakene som kan se ut til å fremme velferd på et makronivå, trenger ikke nødvendigvis å stemme overens med det som fremmer subjektiv velferd.

Referanseliste:

Grønlie, A., Granlund, L. & Flood, S. (2015). Sosialkunnskap. Aschehoug & Co.

Nøkkeltall for innvandrere. (2017). Hentet 16.03 fra url:

https://www.ssb.no/innvandring-og-innvandrere/nokkeltall

Sosiologi og sosialantropologi

Velkommen til våre sosiologi sider!

Denne siden er dedikert til sosiologi og sosialantropologi. Her kan du finne relevante drøftingsoppgaver knyttet til eksamensrelevante oppgaver. Du vil også finne begrepsforklaringer knyttet til kompetansemålene.

Lykke til med arbeidet!

Utvalgt fagstoff:

Hvordan få tilbake studiemotivasjonen

2022 er over, og nye semestre er i gang. Vi vet at det kan være vanskelig å holde motivasjonen oppe, og spesielt etter en lang ferie kan man slite i starten med å finne motivasjonen. Vi har derfor samlet noen enkle og konkrete tips for å hjelpe deg tilbake til å finne din indre motivasjon: Sett deg mål og planlegg: Det kan hjelpe å ha klare mål for hva du vil oppnå, slik at du har noe å jobbe mot. På veien dit legger du plan for hva som

Les videre →

Forslag til bøker til fordypningsoppgaver og særemne

Inspirasjon til fordypningsoppgaver og særemne Under følger det en liste med gode skjønnlitterære bøker som garantert vil gi deg en god leseopplevelse og lære deg masse. Kanskje kan disse bøkene være til inspirasjon for større oppgaver i norskfaget? Videre vil du noen forslag til gode fordypningsoppgaver som forhåpentligvis vil være spennende å arbeide med. Battle av Maja Lunde En spennende fortelling om idrett, vanskelig kjærlighet

Les videre →

Hvordan gjøre det bra på skriftlig eksamen

Hvordan prestere best mulig på skriftlig eksamen Eksamen er en stressende situasjon for alle. Du har en dag på deg til å vise hva du kan. I denne artikkelen skal du få noen gode tips til hvordan du får de beste resultatene og den beste opplevelsen på eksamensdagen. Dersom du trenger noen gode tips til studieteknikker, finner du dem her. Olav Schewe har skrevet en bok om hvordan man kan lære mer effektivt. I denne boken bruker han metoden «TASK»

Les videre →

Psykologens tips til deg som sliter i skolehverdagen

Undersøkelse fra Ungdata viser at elever på både ungdomsskole, videregående og høyere utdanninger sliter med sin psykiske helse. Mange opplever ensomhet, utstøting, vanskeligheter med å finne seg selv siden det er mange valg som skal tas som er viktige for videre studier og/eller arbeidsliv. Magnus Nordmo Vi henvendte oss derfor til psykolog Magnus Nordmo for å høre om han har noen gode tips til studenter som sliter med ensomhet, prestasjonsangst

Les videre →

Hvordan finne fagfellevurderte forskningsartikler

Slik finner du fagfellevurderte forskningsartikler Fagfellevurdering er når andre, uavhengige forskere vurderer en bok, publikasjon, artikkel og lignende skrevet av en forsker før den blir publisert. Dette sikrer at forskningsartiklene har en nødvendig kvalitet og troverdighet, som bidrar til å løfte ny kunnskap. Fagfellevurdering er en nøye prosess som gjøres av 2-4 anonyme forskere, som er eksperter innenfor det aktuelle feltet som forskningsartikkelen

Les videre →

Hvordan lese bedre

Studer mer effektivt: bli god på lesestrategier! Ofte leser vi uten å være bevisste på hvordan vi oppfatter informasjonen som står skrevet. Når vi leser for å lære oss noe eller for å hente ut informasjon krever det en økt grad av bevissthet. Vi må lete etter innhold som hjelper oss til å forstå teksten. Gode lesestrategier kan hjelpe oss til å hente ut viktig informasjon og lettere forstå innholdet. Målet er å ikke bare kunne bruke

Les videre →

Hvordan bli bedre i nynorsk

Tips til å bli bedre i nynorsk Mange elever gruer seg til å skrive nynorsk. Det er det ingen grunn til! Det er veldig lite som skal til for å bli enda litt bedre i nynorsk. Følg tipsene under og bli en mester på nynorsk: Venn deg til å bruke ordboka flittig. Slå opp alle ord du er usikker på. Etter hvert vil du bli mer sikker, og du vil ikke trenge å slå opp ord like ofte. Ha alle regler samlet på ett sted. En god investering vil eksempelvis

Les videre →

Hvordan lage en problemstilling

Hvordan lage en problemstilling Har du kommet dit at du skal skrive en oppgave, så må du i de fleste situasjoner komme fram til hvordan du kan lage en problemstilling på egen hånd. Det kan i første omgang virke ganske enkelt å lage en flott problemstilling, men husk at oppgaven helst skal komme fram til ny viten. Derfor kan det å lage en problemstilling være et problem i seg selv. To ulike situasjoner Du kan som regel skille mellom to ulike

Les videre →

Hvordan tolke en forskningsartikkel

Hvordan leser man en forskningsartikkel? For å kunne forstå innholdet i en forskningsartikkel, så må man være godt kjent med hvordan slike artikler skrives og hva de vil fortelle oss. Forskning er en del av det som utvikler forståelsen av vitenskap og samfunnsfag for studenter og akademia. Man er på jakt etter en hypotese som kan berettige en teori. Det som kanskje er viktigst for dere som studerer til høyere utdanning, er å kunne tolke

Les videre →

Hvordan tjene penger som russ

Hvordan tjene penger som russ? Russetiden har for mange avgangselever ved videregående skole blitt vårens største begivenhet. For mange har russetiden også utviklet seg til å bli et stort prosjekt med busser, egne låter, drakter og fester. Dette krever at du har økonomi til det. – Og her får du noen tips til hvordan du kan tjene penger til russetiden. De siste årene har russetiden blitt assosiert med millionbruk på store, designede

Les videre →

Liberalisme

Hva er liberalistisk ideologi?

Liber på latin betyr fri, og i liberalismen er grunntanken at enkeltmenneskets må få utvikle sine egne evner og anlegg. Dette vil i praksis si frihet fra statens hånd. Tanken er at hvis alle mennesker får brukt sine evner og anlegg, vil summen av fremgang bli meget stor for samfunnet som helhet. Dette forutsetter et positivt menneskesyn, og at enkeltmennesket ikke lar denne friheten bevisst gå negativt ut over andre mennesker. I liberalismen ligger også tanken om at vi alle må ta et ansvar for oss selv.

Liberalismens politiske ideologi har sitt opphav i opplysningstiden.

Adam_Smith_The_Muir_portrait — Adam smith.

Økonomisk liberalistisk politikk
Den økonomiske liberalsimens far, skotten Adam Smith (1723-90), mente at arbeid ga grunnlag for all verdiskapning i samfunnet. Han hevdet videre at landene måtte produsere det som var naturlig for dem. Landene ville da produsere forskjellige varer, prisene ville bli lavere, og dermed ville det bli mer handel. Smith mente at det var en forutsetning at handelen skjedde uten politisk innblanding. Dette kalte han laissez-faire, som fra fransk kan oversettes til «la være fritt».

Smith mente at det måtte være markedets lover, lovene om tilbud og etterspørsel, som måtte bestemme pris, menge og kvalitet på det som ble produsert og solgt. Videre mente han at staten burde ha som oppgave å ta seg av fellesoppgavene som politi og forsvar, kanskje veibygging og utdanning. Ellers skulle innbyggerne selv ordne opp. Dette kaller vi «nattvekterstaten».

Politikken i praksis
Hvem tjente – og tapte – på denne politikken? De som kunne klare seg i konkurransen, kunne tjene store penger. Dermed fikk de også mye makt i samfunnet. Det var i seg selv et demokratisk syn. Alle hadde som utgangspunkt den samme sjansen til å gjøre det godt i kampen om godene, men i praksis – for eksempel i England, som var først ute med dette økonomiske systemet – viste det seg at det var svært vanskelig å klare seg i konkurransen uten å tilhøre det høye sosiale lag. Resultatet ble rett og slett store klasseskiller blant befolkningen.

De som mente at liberalismen var et godt system, la vekt på energien og skapertrangen som det fikk frem. Samfunnet utviklet seg raskt og mange fikk det bedre. De mente at i et samfunn måtte det være forskjeller – vi alle kan ikke være rike.

Politisk liberalsime
Selv om monarkiet kunne beholdes, måtte kongemakten begrenses. Prinsippene om maktfordeling og folkesuverenitet var sentrale, og derfor ble nasjonalforsamlingene viktigere.

Nyliberalisme
Liberalistiske tanker dukket igjen opp i 1970-årene i USA og spredte seg videre til resten av verden. Nyliberalistene tok utgangspunkt i den klassiske liberalismen som er beskrevet ovenfor, men de mente også at mange av de gamle ideene trengte oppjustering. Nyliberalistene kan i dag være uenig om mye, men grunntanken er de enige i: Den individuelle friheten må gjelde absolutt. Det vil si at du kan bruke den friheten til hva du vil, inkludert å gjøre noe negativt. Den eneste begresningen er at du ikke skal skade andre eller gjøre noen urett.

Sosialliberalsime
Konsekvensene av den liberalistiske politikken på 1800-tallet viste seg raskt. Fordelingen ble skjev, og mange hadde store problemer med å klare seg. Kvinner begynte nå å organisere seg for å få fulle politiske rettigheter på linje med menn. Litt etter 1800-tallet vokste det frem sosialliberalistisk retninger blant liberalister der målet var å sikre rettigheter til dem som fikk problemer i kampen om godene, samtidig som de beholdt grunntanken i liberalismen. Disse tankene bygde på et mer humanistisk menneskesyn og innebar at staten måtte bli mer aktiv. En mente fremdeles at prinsippene om personlig frihet var viktige, men innså at det trengtes fellesløsninger og en stat til å sikre et slags sikkerhetsnett det de dårligste stilte.

I Norge har også disse ideene stått sterkt og ble først fremmet av partiet Venstre.

Liberalisme i Norge
Liberalismen heves å ha sitt opphav i 1814, da Norge fikk en av Europas mest liberale grunnlover. Venstre, som nevnt, var det første partiet med sosialliberalistiske trekk. Fremskrittspartiet har også liberalistiske trekk, noe de gir utrykk for i sitt partiprogram. Men etterhvert har de blitt kritisert for en annerledes politikk, der FrPs syn på Datalagringsdirketivet og et restriktiv syn på innvandring har blitt tatt fram som eksempel på brudd på liberalismens ideologi.