For å kunne forstå innholdet i en forskningsartikkel, så må man være godt kjent med hvordan slike artikler skrives og hva de vil fortelle oss. Forskning er en del av det som utvikler forståelsen av vitenskap og samfunnsfag for studenter og akademia. Man er på jakt etter en hypotese som kan berettige en teori.
Det som kanskje er viktigst for dere som studerer til høyere utdanning, er å kunne tolke hvor vidt en forskningsartikkel er reell eller bare en form for kvasi-vitenskapelig oppspinn. Det fins metoder for å avdekke om en artikkel som fremstår som profesjonell, virkelig er det.
Man må lære seg å lese forskningsartikler på en slik måte at man tolker innholdet riktig. Selv en ekte forskningsartikkel kan være vanskelig å forstå, da den kommer med mye informasjon man ikke kan gå god for uten å sjekke kildene. Her skal vi se på flere ting som kan hjelpe deg til å tolke en forskningsartikkel bedre.
Hva kjennetegner en forskningsartikkel
Det første man kan si om en forskningsartikkel, er at den skal komme med ny kunnskap. Til forskjell fra en fagartikkel som skal oppsummere allerede kjent kunnskap. Det betyr at en fagartikkel kan være skrevet av en utøvende person i et gitt yrke. En forskningsartikkel derimot er gjerne utarbeidet av en akademiker eller forsker.
En av prinsippene bak forskning er at det som blir påstått skal kunne kontrolleres og deretter testes mot virkeligheten. For eksempel: Er det en universell sammenheng mellom inaktivitet og fedme.
Det er også vanlig at de vitenskapelige feltene, som for eksempel fysikk eller kybernetikk bruker en kvantitativ metode i forskningen sin, og dette må skinne gjennom i artikkelen. Men er det humaniora, slik som statsvitenskap eller antropologi, så er det vanlig å bruke en kvalitative metode. Stemmer ikke dette med din oppfatning av forskningsartikkelen, er det ikke sikkert den er ekte.
En annen viktig ting man må følge med på er selve oppbygningen. De ulike studiene bruker forskjellige oppsett. En student som skriver bacheloroppgaven, bruker som regel den såkalte IMRaD-strukturen:
Introduksjon
Metode
Resultater
Diskusjon
Vanligvis når man gir ut en forskningsartikkel, så kommer den ut i en overordnet akademisk tidsskrift, også kalt vitenskapelig tidsskrift. Her er eksempler på slike tidsskrift:
Collegium Medievale for historiske forskningsartikler
Magma for økonomi og administrative tema
Ornis Norvegica Biologi
Uniped for pedagogikk og utdanning
Slike tidsskrifter fins både nasjonalt og internasjonalt. Dette er måter å sjekke om man lese en forskningsartikkel eller ikke. Men for å tolke den, bør man foreta en systematisk tolking av den.
Selve forskningsartikkelen – systematiske lesing av forskningsartikler
En forskningsartikkel blir presentert på mellom 15-20 sider, selv om man i tidsskriftet vil få et sammendrag av de viktigste oppdagelsene. Her er de viktige tingene man må se etter.
Introduksjon
Tittelen
Tittelen må være konsis og vekke interesse. Dette er noe som ikke er enkelt, men man bruker gjerne fet skrift her.
Forskerens navn og bakgrunn
Dette er en setning med artikkelens forskere og årstall
Sammendraget stiller forskningsspørsmål
Sammendrag eller abstrakt er en kortfattet oppsummering av artikkelen og kanskje dens viktigste del. Her får man informasjon om problemstillinger til forskningen, de viktige resultatene og hva forskeren har kommet fram til. Hvordan og hvorfor har de kommet fram til det. Sammendraget leses på norsk og engelsk.
Er den bygd opp riktig vil finne målet (også kalt resultatmålene), med forskningsartikkelen i slutten av introduksjonen. Alt som skrives i artikkelen bør kunne relateres til målet i forskningsartikkelen. Man bruker ofte en illustrasjon av en invertert pyramide som tar for seg temaene: Hvem, når, hvor, hvorfor, hva og hvordan. Man skal se forskningen som en trakt, der pyramidens sentrale spørsmål hele tiden er med som en rød tråd i artikkelen.
Metode
Vi mener det er to udiskutable metoder som brukes, enten kvantitativ eller kvalitativ metode.
Kvantitativt design
Kvantitativ metode har et design som finner resultater gjennom datainnsamling som kalkulasjoner og målingstall. Man må kjenne til de matematiske utregningene i kvantitativ metode, som ofte er statistiske beregninger. Statistikk bygger på store data eller utvalg, og det er disse tallene forskeren kan bruke.
Sjekk om metoden bruker en av disse designene:
Tverrsnittstudie antall observasjoner på ett tidspunkt
Longitudinell studieantall observasjoner over en periode
Eksperimentell studiemanipulasjon for å sjekke resultat
Tidsseriestudie observerer variasjon før og etter endring
Man må vite når man skal bruke de ulike metodene. Eksperimentell intervensjon er en metode der en gruppe får en behandling mens en annen gruppe ikke får det. Vi har en kontrollgruppe og en responsgruppe. Man forsker på årsakssammenhenger.
Uavhengige variabler og avhengige variabler er parametere som kan endre et utfall. De brukes i en regresjonsanalyse og brukes gjerne ved at man forsøker å lage en matematisk formel man kan studere. Man kan oppleve forstyrrende elementer når man utfører en forskning, eller konfunderende variabler som påvirker variablene man har lagt til grunn.
Kvalitativt design
Forskningsartikler for psykologi og antropologi bruker gjerne kvalitativ metode i sin søken etter ny kunnskap. Man undersøker noen få fenomen gjennom tre typer av datainnsamling:
Deltagende observasjoner, selvrapportering
Undersøkelser og dybdeintervju
Diskurs tolkning av tekst i aviser, offentlige utredninger
Et eksempel er den fenomenologiske reduksjon, en metode utviklet av filosofen Edmund Husserl. Fenomenologien sier noe om hvordan vi opplever ting for første gang uten å la oss påvirke av erfaringer.
Vi har nå snakket om metoder i en forskningsartikkel, og her kommer selve opphavet til det. Hermeneutikken er en prosess for å tolke teksten på, og selve bevisstheten om at man tolker noe er nok til å kalles en tolkning. Denne teorien ble brukt til å tolke bibeltekster, men i vår tid har den blitt selve grunnlaget for mange metoder innenfor forskning. Man søker å oppnå en objekt tolkning av teksten. Det setter krav til leseren selv om at man er bevisst sin rolle.
Grounded Theory er et forslag til en alternativ måte å utvikle teorier på. Den er avhengig av observasjoner gjennom induksjon, eller det å trekke slutninger. Utfordringen til denne teorien ligger nettopp i induksjon, da premissene for slutningen ikke samsvarer med konklusjonen. Forskjeller i folkegrupper kan være en slik situasjon. Feltstudier av urfolk, etnografi kan si alle inuitter er kortvokste, men denne slutningen er ikke nødvendigvis sann.
Resultater
Det er viktig at man formidler resultater uten å komme med subjektive tolkninger. Resultatene legges fram i kronologisk rekkefølge og går fra en enkel forklaring til å gå i dybden på spørsmålene som man kan stilt.
Diskusjon
I en forskningsartikkel vil man til slutt legge fram en diskusjon. Dette er hele målet med forskningen og skal si noe om man kom til ny kunnskap eller ikke. Her kommer tolkning med i beregningen. Man diskuterer ikke bare her åpent om funnene og resultatene, men også metoden man har brukt for å komme fram til ny kunnskap.
Man skal også være åpen for å diskutere svakhetene ved forskningen. Man kan her diskutere i retrospekt om funnene var som forventet. Den prospektive vinklingen er starten av hvordan man må tolke en forskningsartikkel, slik at man til slutt kan diskutere den i retrospekt.
Nå vet du at du må ha en hermeneutisk tilnærming til en forskningsartikkel, både for å kunne tolke en og hvordan du skal gå fram for å lage en.
Pluralisme er et begrep som har litt ulik betydning innenfor forskjellige fagfelt, men begrepet er synonymt med mangfold. Selve ordet «pluralisme» stammer fra det latinske ordet «plural» som nettopp betyr flertall.
Pluralisme er som sagt et begrep som får en litt ulik beskrivelse ettersom hvilket fagfelt det prates om i. Innenfor religion handler pluralisme om mangfoldet av forskjellige trosretninger som eksiterer sammen i et samfunn. I sosiologien og antropologien blir pluralisme brukt for å forklare at det finnes et mangfold av kulturer og levesett blant mennesker. Innenfor statsvitenskap og politikk generelt handler pluralisme om maktfordeling.
Hvis du søker opp begrepet i Den Norsk Akademiske Ordbok vil du se at pluralisme innenfor politikk har denne forklaringen «det at makt og innflytelse ikke konsentreres ett sted, men spres på flere grupper, institusjoner, organisasjoner o.l. ; politisk system med høy grad av maktspredning». Et pluralistisk samfunn er altså et samfunn med høy grad av maktfordeling og maktspredning, men hva innebærer det i praksis?
Maktfordeling er en grunnpilar i et pluralistisk samfunn
For at et samfunn skal bli omtalt som pluralistisk må det ha en høy grad av maktfordeling og maktspredning. Med maktfordeling menes at den politiske beslutningsmakten er fordelt mellom en dømmende makt (domstoler), en lovgivende makt (Stortinget/Nasjonalforsamlingen) og en utøvende makt (regjeringen). Maktfordelingen skal også være fordelt mellom lokale, regionale og nasjonale myndigheter. På den måten vil viktige beslutninger som gjelder befolkning bli tatt på flere hånd, det er lettere å ta hensyn til lokale interesser og flere får også muligheten til å påvirke politikken.
Norge er et eksempel på hvor makten er fordelt mellom tre beslutningsorganer, og hvor de nasjonale myndighetene avgir noe av sin beslutningsmakt til regionale og lokale myndigheter. Dette er lovfestet av formannskapslovene av 1837. Det er Stortinget som delegerer oppgaver nedover til regionale og lokale myndigheter, og som har det overordnede ansvaret for økonomistyringen.
Det er franskmannen Charles Montesquieu som ga oss prinsippene om at makten bør være tredelt mellom en dømmende, lovgivende og en utøvende makt. Montesquieu var av den oppfatning at en slik maktfordeling ville sikre betingelsene for frihet. Med frihet er det først og fremst politisk frihet Montesquieu er opptatt av. Dette handler igjen om en samfunnsborgers sikkerhet. En samfunnsborger skal ikke gå rundt å frykte hva andre kan gjøre mot ham eller henne. Dette er også grunnargumentet for en tredeling av statsmakten fordi dette vil i større grad beskytte borgere mot negative konsekvenser som kan komme av at makten konsentreres på få hender. Vi kan si at i pluralistiske systemer vil makt stanse makt.
Blant annet i Norge i dag handler maktfordelingen først og fremst om å sikre at det er flertallsviljen som veier tyngst når politikk skal utformes og vedtas.
Maktspredning er et annet viktig kjennetegn for pluralistiske samfunn
Maktspredning henger sammen med ideene bak maktfordelingsprinsippet, og det handler rett og slett om å redusere sjansen for maktmisbruk ved å spre makt over flere arenaer. Tanken er at maktspredning vil fremme demokrati, konkurranse i markedet og generelt være gunstig for mangfoldet i sivilsamfunnet.
I Norge er makten spredt mellom politiske partier, mellom det offentlige og privat og interesseorganisasjoner. At det i Norge er flere politiske partier som kan konkurrere om å få flest representanter på Stortinget står i kontrast til for eksempel USA hvor det bare er to partier (Republikanerne og Demokratene) som kan stille til valg.
Et mer konkret eksempel på hvordan maktspredning fungerer i praksis i Norge er hvordan makten er spredt mellom flere aktører i media. NRK mistet sitt kringkastingsmonopol i 1981 og en av grunnene var å spre makten i media. Dette har sikret et godt mangfold og sørget for at nyhetsbildet og den politiske dekningen får flere perspektiver.
På markedet kan makten lett samle seg hos få næringsaktører. Dette kan blant annet få konsekvenser for priser på varer, kvalitet og arbeidsforhold. Lover og regler for konkurranse og eierskap på markedet er nettopp en form for maktspredning som skal sikre bedre konkurransevilkår for alle.
Interesseorganisasjoner er organisasjoner som fremmer en bestemt interesse på vegne av sine medlemmer. Dette kan være alt fra fagforeninger, miljøorganisasjoner og hjelpeorganisasjoner. I Norge finnes det flere tusen interesseorganisasjoner som representerer et bredt spekter av ulike interesser og formål. Et kjennetegn ved interesseorganisasjonene er at de jobber målrettet mot myndighetene for å påvirke politiske beslutninger og vedtak. Interesseorganisasjoner er en viktig del av et pluralistisk samfunn fordi det bidrar til at befolkningen på en enklere måte kan fremme sine interesser med støtte fra flere.
Er pluralisme en utfordring for demokratiet?
Politikk i vestlige land bygger i stor grad på maktfordeling og maktspredning, men politikken bli også påvirket av pluralismens andre betydninger. Vi lever i et samfunn som blir stadig mer pluralistisk. Det finnes et mangfold av kultur og livssyn som lever sammen, og dette betyr at det finnes svært mange mennesker med forskjellige livssyn og meninger som skal leve sammen i et samfunn som fungerer.
Mangfold er positivt, men mangfold kan også føre til utfordringer. Hvordan skal mennesker med ulike livssyn leve sammen? På hvilken måte kan statsmakten ta hensyn til et mangfold av ulike meninger og behov? Hvilke meninger skal veie tyngst? Hva skjer med tilliten til demokratiet hvis en del samfunnsborgere ikke føler at deres mening slår igjennom?
Den norsk-amerikanske statsviteren Robert A. Dahl argumenterte gjennom sitt empiriske arbeid for at nasjonalpolitikken og lokalpolitikken er sterkt preget av interessekamper og maktfordelingen mellom ulike grupper i et samfunn. Han får støtte av Stein Rokkan, som var av den oppfatning at det er de organiserte interessene som veier tyngst i utformingen av offentlig politikk. Med andre ord så vil ressurser ha en svært stor innvirkning.
Hvordan blir ressursene fordelt i et samfunn med mangfoldige interesser og grupperinger? Eller rettere sagt: hvordan blir makten spredt mellom et mangfold av interesser og grupperinger? Politikk handler om å ta kollektive beslutninger, og hvilke konsekvenser disse beslutningene får. Hvordan skal beslutninger tas når det er flere ønsker og hensyn som skal spille inn?
I en verden som stadig blir mer pluralistisk, hvordan skal demokratiet tilpasse seg?
Litteraturliste
Thorsen, Dag Einar (2021). Pluralisme. Hentet fra: https://snl.no/pluralisme_-_politikk
Berg, Ole. T (2019). maktfordelingsprinsippet. Hentet fra: https://snl.no/maktfordelingsprinsippet
Kolbeinstveit, Lars (2018). Maktspredning. Hentet fra: https://www.civita.no/politisk-ordbok/hva-er-maktspredning
Berg, Ole. T (2019). Interesseorganisasjoner. Hentet fra: https://snl.no/interesseorganisasjoner
Østerud, Øyvind (2017). Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse (5.utgave). Oslo: Universitetsforlaget.
Malnes, Raino og Midgaard, Knut (2017). Politisk tenkning (3.utgave). Oslo: Universitetsforlaget.
Et diktatur er en styreform. En styreform vil si hvordan et land eller en stat blir styrt. I Norge har vi styreformen demokrati. Demokrati betyr folkestyre, noe som i praksis vil si at det er alle som har statsborgerskap i Norge som bestemmer, gjennom folkevalgte representanter. Et diktatur kan på mange måter sies å være demokratiets motpol. Der ligger makten hos en bestemt person (enevelde) eller hos en veldig liten gruppe mennesker (kollegialt diktatur eller oligarki).
Vi skiller mellom totalitært diktatur og autoritært diktatur. Et totalitært diktatur frarøver innbyggerne stort sett all frihet, og eksempler på dette er Hitlers Nazi-Tyskland og Stalins Sovjetunionen. I et autoritært diktatur beholder innbyggerne stort sett friheten til å mene det de vil, men har tapt det meste av handlingsfriheten. Eksempler på slike typer diktatur er Francos Spania og Antonio de Oliveira Salazars Portugal.
I tillegg til totalitært og autoritært diktatur snakkes det også i noen sammenhenger om såkalt flertallsdiktatur. Dette begrepet brukes når representanter for et flertall ignorerer eller bortprioriterer minoriteters rettigheter. Det er ulike meninger knyttet til om det er riktig å kalle dette fenomenet for en form for diktatur.
Hvorfor er diktatur som styreform kritisert? Styreformen diktatur har i alle tider vært kritisert for å være en lite hensiktsmessig styreform, som verken støtter opp under folks rettigheter eller gir innbyggerne i et land eller stat medbestemmelse i hvordan de skal ha det. Grunnen til den massive kritikken mot styreformen er først og fremst fordi det er en styreformen som sprer usikkerhet i samfunnet. Gjennom at alle viktige avgjørelser tas av kun en person, eller en liten gruppe med mennesker, kommer konsekvensene av valget til å være avgjort av noen få personers personlige oppfatninger og ideologi. Dette fører igjen til at folkets stemme ikke blir hørt og at det som blir vedtatt kan være stikk i strid med den gjengse oppfatning av hvordan ting bør være.
Farer ved diktatur som styreform Ifølge Human Rights Foundations lever over 50 % av jordens befolkning under styreformer som enten er diktatoriske eller styreformer som har likhetstrekk med lignende trekk. Da snakker vi om eneveldige monarkier, militære juntaer og autoritære regimer. Som nevnt fører i mange sammenhenger diktatur som styreform til at befolkningens meninger ikke blir hørt. I tillegg har det flere andre konsekvenser av enda større alvorlighetsgrad. Kasparov og Halvorssens argumenterer i et debattinnlegg i VG fra 2017 for at mange av verdens største problemer er en direkte konsekvens av slike styreformer. De viser til at diktaturstyrte land ofte har en høyere andel mennesker med psykiske lidelser, dårlig helse og lavere forventet levealder enn land med en demokratisk styreform. De forteller også at innbyggere i diktaturstyrte land ofte har lavere utdanning og i mindre grad tar patenter på nye oppfinnelser enn i andre land.
Finnes det positive sider ved diktatur som styreform? Begrepet diktatur er i de aller fleste sammenhenger et negativt ladet begrep som ofte blir møtt av motforestillinger. Som ved alle politiske diskusjoner som omhandler hvordan et land eller en stat bør bli styrt, finnes det delte meninger også omkring styreformen diktatur. Et argument som ofte tas i bruk for å forsvare diktatur som styreform er at demokratiske stater ikke kan vise til noen sterkere økonomisk vekst enn land som har en diktator eller et eneveldig styre. De som igjen argumenterer mot dette vil ofte hevde at litteraturen ikke forteller oss noe entydig angående temaet, altså at det er vanskelig å konkludere i den ene eller den andre retningen. Et annet argument for diktatur som styreform er i de tilfeller hvor diktatoren er velmenende. Det vil si at diktatoren ser bort fra egne særinteresser og et ønske om å ha makt, og faktisk legger befolkningens beste til grunn når viktige avgjørelser skal tas. Om det faktisk finnes eksempler på velmenende diktatorer som klarer å se bort fra egne interesser, er en annen sak.
Noen kjente diktatorer
Adolf Hitler (Tyskland) Adolf Hitler er nok den mest kjente diktatoren gjennom tidene. Han styrte det såkalte Nazi-Tyskland med jernhånd i årene 1933 til han i 1945 tok sitt eget liv som følge av tapet av andre verdenskrig. Hitler hadde nasjonalsosialisme (nazisme) som politisk ideologi. Den bygde i hovedsak på sterk rasebasert nasjonalisme, antisemittisme (jødehat) og mistillit til demokratiske styreformer. Viktige faktorer for at Hitler i 1933 kom til makten, var børskrakket i 1929 og påfølgende økonomisk nedgang i USA og Europa. Dette gjorde at flere så mot en høyreradikalisme, som tidligere ikke hadde hatt den samme oppslutningen. Gjennom aktiv propagandavirksomhet greide Hitler å overbevise det tyske folk om at hans politikk og ideologi var den rette for å løfte Tyskland ut av den krisen de var inne i.
Kim Jong-un (Nord-Korea) Kim Jong-un ble i desember 2011 offisielt utnevnt som statsoverhode i Nord-Korea, etter sin far Kim Jong-il. Som følge av lite innsyn i Kim Jong-uns liv er det vanskelig å vite veldig mye om han, men han er kjent for å være mer åpen enn sin forgjenger, som kun talte til det Nord-Koreanske folk ved en anledning. Han er også kjent for å styre Nord-Korea med jernhånd og for å tviholde på makten. Et eksempel er fra tilbake i 2013, hvor Nord-Koreas nyhetsbyrå kunne bekrefte at hans onkel, Jang Song-thaek, var blitt henrettet fordi han hadde forsøkt å utføre et statskupp.
Benito Mussolini (Italia) Benito Mussolini regnes som fascismens far. Fascisme er en politisk ideologi som fokuserer på betydningen av nasjonen med et førerbasert og diktatorisk styre innad, samt en holdning utad som kan kalles imperialistisk. Det vil si en tanke om å hele tiden utvide riket og ta over nye stater og landområder. Mussolini satt med makten i Italia fra 1922 til 1943, altså overlappende med perioden Adolf Hitler satt med makten i Tyskland.
Saddam Hussein (Irak) Saddam Hussein satt med makten i Irak fra 1979 til 2003, og var på 1900- og 2000-tallet en av verdens aller mest fryktede diktatorer. Han ble tatt til fange under USAs invasjon av Irak i 2003 og siden henrettet i 2006. Hussein ble president i Irak som følge av sin rolle som formann i Revolusjonsrådet, en rolle han som nevnt fikk i 1979. Før dette hadde han vært visepresident i samme råd siden 1969.
Josef Stalin (Sovjetunionen) Josef Stalin var fra midten av 1920-tallet fremste leder for den tidligere staten Sovjetunionen. Han satt som generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti fra 1922 til han døde i 1953. Fra slutten av 1930-tallet hadde Stalin det som kalles diktatorisk makt i Sovjetunionen, det vil si at han satt med all makt alene. Makten hans var aller størst i årene etter andre verdenskrig, den perioden som var begynnelsen på det vi kaller “Den kalde krigen”.
Andre kjente diktatorer
Antonio de Oliveira Salazar (Portugal)
Francisco Franco (falange-Spania)
Mao Zedong (folkerepublikken Kina)
Papa Doc og Baby Doc (Haiti)
Robert Mugabe (Zimbabwe)
Oppsummering Et diktatur er en autoritær eller totalitær styreform med en ledelse bestående av enten en enkeltperson eller en liten gruppe med mennesker. Styreformen har vært kritisert fordi den fjerner makten fra en stats innbyggere, og som følge av dette fører med seg usikkerhet. Diktatur som styreform eksisterer den dag i dag, og har eksistert også hvis vi ser langt tilbake i tid. Eksempler på kjente diktatorer er blant annet Adolf Hitler, Benito Mussolini, Kim Jung-un og Saddam Hussein.
Forskning kan vise til at diktatur som styreform er relatert til mer psykiske lidelser, lavere utdanning og dårligere helse hos befolkningen. Samtidig trekker noen frem positive sider ved styreformen, som for eksempel at det ikke trenger å være forbundet med dårligere økonomisk vekst enn andre styreformer. I norsk skole og i det norske samfunnet er demokratiet en av de aller viktigste grunnsteinene i hvordan vi ønsker å ha det, og det er ikke til å komme utenom at diktatur som styreform begrenser og undertrykker folks rett til å ha egne meninger, samt mulighet til å handle og ha medbestemmelse når avgjørelser som påvirker dem skal tas.
En enkel beskrivelse av maktbegrepet sier at makt er et fenomen som fremstår som et forhold mellom to eller flere mennesker. Makt kan betegne relasjoner og styrkeforhold mellom personer, og makt kan komme til uttrykk i strukturer, altså sammensatte mønstre av menneskelige relasjoner og styrkeforhold. Makt har potensiale til å oppstå overalt, noe vi skal se nærmere på i artikkelen.
Statsviteren Robert A. Dahl har gitt en veldig enkel definisjon av makt. Ifølge Dahl er makt at aktør A har makt over aktør B i den grad at A får B til å gjøre noe B ellers ikke ville ha gjort uten påvirkning av A. Sosiologen Max Weber har gitt en mer presis definisjon av hva makt er. Webers maktdefinisjon forteller at «makt betegner enhver sjanse til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, også på tross av motstand, uansett hva denne sjansen beror på.» Makt er med andre ord evnen man har til å få gjennomført sine mål som for eksempel å få politisk gjennomslag for saker organisasjonen du er medlem i har arbeidet for.
Maktens mange virkemidler Noen mennesker har lettere for å oppnå sine mål enn andre mennesker, og det handler i stor grad om hvilke virkemidler man har til rådighet for å oppnå gjennomslag. Makten har mange virkemidler, og en viktig side med makt er autoritet. Noen ganger kan en person få gjennomslag for sine mål fordi andre frivillige slutter seg personen og støtter hans eller hennes meninger og handlemåte.
Stalin brukte frykt som maktvirkemiddel
På den andre enden av skalaen står situasjoner hvor de som sitter med makten må bruke tvang og vold for å få gjennomslag for sine meninger fordi de ikke har noen naturlig støtte fra menneskene de skal lede. Vi kan for eksempel finne eksempler på dette i autoritære land hvor det blir satt inn politi – og militære ressurser for å stanse demonstranter. Dette skjedde blant annet i Egypt i 2011 og 2012 mot demonstranter som kritiserte regimet i det vi i dag kaller den arabiske våren.
Mellom frivillig oppslutting og tvangsmakt finner vi flere nyanser av maktens virkemidler. Det er for eksempel bruk av positive lokkemidler som ros og sosial aksept eller gjennom sosial utestenging, misnøye og avstand avhengig om to mennesker deler en lik oppfatning om hvordan ting skal fungere eller ikke. Maktvirkemidler som ikler seg i form av sosial aksept eller sosial utestengelse er svært vanlig på individnivå og generelt i mellommenneskelige relasjoner. Kanskje har du for eksempel vært i en situasjon hvor det er en person som alltid prater og gir uttrykk for sine meninger, og andre ser ut til å støtte ham eller henne, mens det er en annen person som tilsynelatende alltid er stille og litt umerkelig?
Samfunnsforskeren Max Weber var opptatt av det han omtalte som den tause makten. Den ingen stiller noen spørsmål ved eller utfordrer, den som bare er der og som over tid er blitt bygd inn i lovene, normene og de politiske institusjonene som omringer oss og er en del av vår hverdag uten at vi tenker på det. Grunnloven er et eksempel på dette fordi denne loven er bygd inn alle våre politiske institusjoner, og vi aksepterer at denne er utgangspunktet og gir retningslinjer for hvordan samfunnet vårt skal styres og utvikles. Denne stilltiende makten slår altså igjennom fordi vi oppfatter den som legitim, men den kan også slå gjennom fordi den virker skremmende på oss ved at vi kan havne i fengsel eller få økonomiske sanksjoner om vi bryter en lov.
Vi kan også tale om en karismatisk makt hvor en leder for eksempel får stor tilslutning fordi han eller hun har eksemplariske talekunster, og er usedvanlig dyktig i å få uttrykt meningene sine på en måte som fanger flere. Adolf Hitler blir ofte brukt som et eksempel her fordi han mobiliserte store menneskemengder gjennom sine taleevner.
Makt på individnivå Makt på individnivå handler om hvordan forholdet er mellom to enkeltmennesker, mellom et enkeltmenneske og en gruppe eller mellom to eller flere grupper. Hvilke maktforhold som gjelder kan komme tydelig frem i kommunikasjon hvor det ikke bare er hva som sies og hvordan det blir sagt som har uttelling, men også hvem samtalepartneren/motparten er. I kommunikasjon med andre mennesker vil maktforholdet prege samhandlingen, og hvilken kontroll du eller motparten har over situasjonen vil gjenspeile maktforholdet mellom dere.
Makt og maktforhold mellom individer må ikke være noe negativt, og er i mange sammenhenger helt nødvendig for at det skal være orden i hverdagen vår og for at vi skal leve i det øvrige samfunnet. I et klasserom på skolen for eksempel har læreren mer makt enn elevene og det er læreren som skal ha kontroll nok til å holde orden, løse konflikter og generelt ta ansvar for hva som skjer i klasserommet. Hvis læreren ikke hadde hatt denne makten ville det ofte vært kaos i klasserommet hvor dårlig læringsutbyttet ville vært et resultat.
På en generell basis er det altså språk og ressurser som avgjør hvor mye eller lite makt vi har i forhold til andre. Språket har evnen til å inkludere og ekskludere etter hva som blir sagt og hvordan det blir sagt. Indre humor i en gruppe kan brukes for å skape større tilhørighet innad i den gruppen, men den kan også brukes for å utestenge for eksempel nye mennesker som enda ikke forstår dynamikken som holder gruppen sammen, og som på den måten kan føle seg stengt ute eller ikke velkommen. Ressurser kan være alt fra penger, eiendom, hvilke klær du går i, kunnskap, kultur, hvilke venner du har og hvilken jobb du har. Makt på individnivå, mellom mennesker, vil altså avhenge av en rekke faktorer og situasjoner som de som er nevnt overfor. I Norge er det for eksempel slik at enkelte dialekter blir ansett som finere enn andre dialekter, og på den måten kan dialekten du har avgjøre hvilken status og makt du får i samspill med andre.
Hva er maktfordelingsprinsippet?
Maktfordelingsprinsippet – prinsipp mot maktmisbruk
Charles de Montesquieu
Det var filosofene John Locke og Charles Montesquieu som har gitt opphavet til det moderne maktfordelingsprinsippet. Montesquieu utgangspunkt for maktfordelingsprinsippet var at de som satt med mye makt i et samfunn var tilbøyelige til å misbruke den. Maktmisbruk handler om at en person som har eller er gitt mye makt, og gjerne makt til å lede eller styre, bruker den makten til å gagne seg selv på bekostning av de han eller hun skal lede eller styre over. På Montesquieu sin tid var den franske kongen nærmest allmektig og levde et liv i luksus mens befolkningen levde i fattigdom og elendighet. Montesquieu var derfor opptatt av mekanismer som skulle begrense makten slik at man kunne unngå maktmisbruk.
Maktfordelingsprinsippet er et prinsipp som skal hindre maktmisbruk, og enkelt handler maktfordelingsprinsippet om at makten hos de som skal styre samfunnet skal fordeles på flere plan. I Norge ble Montesquieu maktfordelingsprinsipp om den tredelte makten skrevet inn i Grunnloven i 1814. I Norge er makten fordelt mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt.
Den lovgivende makten i Norge er Stortinget.
Den utøvende makten i Norge er regjeringen.
Den dømmende makten i Norge er domstolene.
Disse tre statsmaktene skal kunne operere uavhengige av hverandre, og ved at makten er balansert på flere plan, skal de også hindre hverandre i å begå maktmisbruk over befolkningen. Folkesuvereniteten er et viktig prinsipp som blir tydelig i maktfordelingsprinsippet fordi folkesuvereniteten handler om at det er befolkningen i et land som skal bestemme, altså er den legitime statsmyndigheten. I våre dagers representative demokrati kommer folkeviljen til uttrykk gjennom en valgt nasjonalforsamling (Stortinget). Med andre ord så er det folket som i et demokrati skal folket styre samfunnet og staten, og skal folkeviljen gjelde kan ikke de som er satt til å styre på vegne av folket misbruke den makten de er gitt.
I Norge er det altså Stortinget som er den lovgivende makten, og ved valg hvert fjerde år er det vi som bestemmer hvem som skal være våre representanter på Stortinget. Stortingets viktigste oppgaver er å vedta lover, bevilge økonomiske midler over statsbudsjettet og kontrollere at den utøvende myndigheten følger opp lover og beslutninger som kommer fra Stortinget.
Den utøvende makten er regjeringen og departementene, og regjeringen er helt avhengig av flertallets tillit i Stortinget for å i det hele tatt kunne sitte i regjering. Skulle regjeringen miste tilliten til flertallet på Stortinget må de gå av. Regjeringen har ansvaret for at lover og vedtak som kommer fra Stortinget blir satt ut i livet og på et generelt plan styre samfunnet etter gjeldende politikk. I korona-pandemien har for eksempel har regjeringen sørget for krisepakker til industrien og arbeidslivet, også vedtatt av Stortinget, for å sørge for at arbeidshjulene holdes i gang til tross for perioden hvor samfunnet var stengt og nye regler som setter grenser for aktiviteter i samfunnet.
Den dømmende makt er domstolene og de har ansvaret for å sørge for at Grunnloven og lovene som Stortinget vedtar blir fulgt i praksis. Domstolen kan for eksempel stille den utøvende makt for riksrett om de mener at lovene ikke blir fulgt. Befolkningen kan også kan også ta den utøvende makt til domstolene gjennom saksøking om man mener at lovene ikke blir fulgt. Det skjedde for eksempel i 2019 hvor en rekke miljøorganisasjoner gikk sammen om å saksøke staten fordi de mener at staten bryter Grunnloven når de åpner for oljeboring nær iskanten i Arktis. Da er det opptil domstolen hva utfallet blir, som i denne saken endte med at miljøorganisasjonene tapte søksmålet.
I Norge blir mediene ofte omtalt som den fjerde statsmakten, mens Stortinget, regjeringen og domstolene er det tre andre, mer formelle statsmaktene. Årsaken til at mediene blir omtalt som den fjerde statsmakt er at vi forventer at de følger med på hva politikerne foretar seg, stiller seg kritiske til dette og på den måten sørger for at demokratiets spilleregler blir fulgt ved å opplyse oss om politikerne begår feil eller prøver å skjule hensikter som ikke gagner samfunnet. Mediene har blant annet skapt debatt om politikeres bruk av fellesskapets midler ved å gå gjennom reiseregninger. På den måten har journalister oppdaget at noen politikere har fakturert Stortinget for reiser som faller utenfor arbeidssammenheng.
Den fjerde statsmakten skal ikke bare holde oppsyn og rette et kritisk søkelys mot de tre andre statsmaktene. Den skal også være kritisk mot næringslivet og seg selv og bringe frem nyheter til befolkningen slik at vi igjen kan si vår mening om hvordan samfunnet blir styrt og hvordan samfunnets ressurser blir brukt og fordelt.
Makt på systemnivå – politisk makt Politikk handler i bunn og grunn om å ta beslutninger. Både den lovgivende makten, den utøvende makten og den dømmende makten skal ta beslutninger som er til det beste for samfunnet i helhet. Politikk inngår i et maktforhold på et systemnivå fordi det handler om hvilke beslutninger som blir tatt – altså hvilke interesser som slår gjennom på dagsordenen, og kanskje enda viktigere hvilke konsekvenser politiske vedtak hat for ressursfordelingen og styrkeforholdet mellom grupper i samfunnet.
Politikere står overfor mye informasjon, påvirkning og mange utfordringer når beslutninger skal bli tatt. Her vil også politiske ideologier og hva som er viktig for partiene i regjeringen påvirke utfallet av beslutningsprosessen. Stortingsvalget danner grunnlaget for hvilke partier som skal danne regjering, og om det blir en flertallsregjering eller mindretallsregjering. Det er det eller de partiene som har mest støtte fra stortingsrepresentantene som danner regjering. Her vil styrkeforholdene mellom partiene i en regjering komme frem når beslutninger skal tas etter hvor mye støtte partiene har fra representanter på Stortinget. En flertallsregjeringen har til sammen over 50 % støtte av stortingsrepresentantene. Med over 50 % støtte i Stortinget vil det bli mye lettere for regjeringen å få gjennomslag for sin politikk. En mindretallsregjering derimot har ikke 50 % støtte bak seg i Stortinget, og er avhengig av å søke sammen med andre partier for å til sammen få nok støtte. For en mindretallsregjeringen kan det være mer utfordrende å få gjennomslag for sin politikk fordi de er avhengig av andre partier som ikke nødvendigvis deler deres politiske syn. Vi ser her at støtten fra Stortinget på mange måter er avgjørende for maktforholdet og evnen en regjering har til å fatte beslutninger som leder til vedtak. Politikk blir en maktkamp når de som skal styre er uenige om beslutningenes mål og innhold.
Hva er avmakt En viktig side ved makten, enten det er på et individnivå eller på et systemnivå, er evnen en har til å oppnå tilsiktede virkninger. Sagt med andre ord om konsekvensene av en målrettet handling gir de resultatene vi ønsker oss. Avmakt er det motsatte og avmakt handler om når utfordringer vokser over hodene våre, og når vi mangler evnen til å nå våre mål.
Avmakt handler ikke bare om at en eller flere aktører har liten eller ingen makt. Det handler også om når konsekvensene av en handling fikk et helt annet resultat en hva som var forventet, eller når en aktør ikke vet hva han eller hun skal gjøre i en beslutningsprosess eller i møte med andre aktører.
Maktmisbruk I avsnittet om maktfordelingsprinsippet ble temaet om maktmisbruk tatt opp, og en viktig grunn til at maktfordelingsprinsippet skal råde er fordi at de som har fått tilliten til å styre ikke skal misbruke den makten og tilliten de har fått av befolkningen. Maktfordelingen fungerer slik at makten blir balansert på flere plan og at ikke mye makt blir konsentrert på få hender slik at misbruk av makt helst ikke skal oppstå.
Maktmisbruk av politiet i USA førte til store demonstrasjoner sommeren 2020 over store deler av verden. Slagordet «Black Lives Matter» oppsto i ettertid
Maktmisbruk er altså når noen misbruker makten og tilliten de har til å presse gjennom sine egne ønsker og vilje på bekostning av andre, dette skjer for eksempel gjennom press, trusler og fysisk tvang. Maktmisbruk kan også skje ved bruk av belønninger ved at en som har mye makt får en som har mindre makt til å gjøre noe han eller hun ellers ikke ville ha gjort uten løftet om spesielle fordeler eller bonuser, for eksempel et løfte om mer penger. Maktmisbruk strider også ofte med sosiale normer, lover og regler.
Maktmisbruk er ikke et fenomen som bare oppstår blant våre politiske beslutningstagere. Overalt hvor det finnes makt ligger det også et potensial til at den kan bli misbrukt enten det er i arbeidslivet, på skolen eller i hjemmet. Mobbing på skolen er et eksempel på maktmisbruk som kan få psykiske og fysiske konsekvenser for den som blir utsatt for det.
Logoen til EU
Makt i et internasjonalt politisk perspektiv Mens makt på et nasjonalt politisk nivå handler om å få gjennomslag for sine interesser, handler internasjonal makt om hvordan og i hvilken grad stater kan få gjennomslag for sine interesser i samspill eller på bekostning av andre staters interesser.
Makt i et internasjonalt perspektiv får dermed en annen dimensjon fordi det ikke eksisterer en tredeling av makten, og det finnes heller ikke noen myndigheter som har den overordnede kontrollen over alle stater i verdenssamfunnet. Om en stat får gjennomslag for sine ønsker eller ikke blir derfor i stor grad preget av hvilke midler (penger, kunnskap, status og kontroll over produksjonsmidler for eksempel) staten har tilgang på.
I et internasjonalt perspektiv blir det skilt mellom militær makt som er størrelsen og ressursene til en stats militære styrker. Økonomisk makt som knytter seg til rikdom og fordeling av goder, og som tilsier at jo sterkere økonomien til en stat er desto mer handlekraftig er den staten. Her er USA et eksempel fordi landets økonomi har gitt dem en sterk posisjon og påvirkning i verdenssamfunnet. Den siste maktformen det blir skilt mellom er ideologisk makt som er makt over tanker, verdier og normer til en gruppe med mennesker. Har en stat stor ideologisk makt, kan den få gjennomslag for sine interesser uten bruk av økonomiske og militære maktressurser. Fra 2021-2022 skal Norge være med i FNs Sikkerhetsråd. Denne plassen har Norge jobbet for å få i 13 år, og som medlem vil Norge ha mer internasjonal makt til å påvirke hvordan verdenssamfunnet skal sikre fred og fremme samarbeid.
Hva er samfunnsvitenskapelig metode? Samfunnsvitenskapene har til hensikt å bidra med kunnskap om hvordan virkeligheten både i den lille og i den store verden ser ut, og vi må da gå metodisk til verks. Å bruke en metode betyr å følge en bestemt vei mot et mål. Samfunnsvitenskapelig metode dreier seg om hvordan vi skal gå fram for å få informasjon om den sosiale virkeligheten, og ikke minst hvordan denne informasjonen skal analyseres, og hva den forteller oss om samfunnsmessige forhold og prosesser. Det dreier seg om å samle inn, analysere og tolke data, og dette er en sentral del av empirisk forskning. De viktigste kjennetegnene ved metode/empirisk forskning er systematikk, grundighet og åpenhet.
Hva er forskjell mellom samfunnsvitenskap og naturvitenskap? Naturvitenskap forholder seg hovedsakelig til fenomener uten språk og evne til å forstå seg selv og sine omgivelser. Det er ikke mulig å diskutere med, eller spørre ut, disse studieobjektene, enten det dreier seg om atomer, gener, celler eller dyr. Naturforskerne er tilskuere til det som studeres.
Samfunnsforskningens studiefelt er mennesker, og mennesker har meninger og oppfatninger både om seg selv og andre. Det dreier seg om et mangfold av meninger og oppfatninger, som ikke er stabile, og kan ikke bare være en tilskuer til det man studerer. Samfunnsvitenskapens studieobjekt er svært kompleks og består av kommuniserende og tolkende mennesker, og når dette skal utforskes, kreves det et mangfold av framgangsmåter og metoder.
Hva er kvalitativ og kvantitativ metode? Tenk deg at du skal undersøke nordmenns ferievaner. En måte å gå fram på er å sende et spørreskjema til et utvalg av befolkningen der de blir bedt om å krysse av for hva de pleier å gjøre i sommerferien.
Eksempel på en kvantitativ undersøkelse. Skjermbilde: Forskning.no
Når de utfylte skjemaene kommer i retur, kan man telle opp hvor utbredt ulike typer ferievaner er. Dersom det også er spurt om opplysninger som kjønn, alder og yrke, kan man finne ut hvilke ferievaner forskjellige grupper har, for eksempel at kvinner ferierer mer enn menn og oftere. Denne spørreundersøkelsen er et eksempel på en kvantitativ undersøkelse.
Alternativt kunne man la et begrenset antall, for eksempel 20 personer, skrive dagbok fra sin ferie, og vi ville da få en mer detaljert og nyansert informasjon om hva folk gjør på ferier. Slike feriedagbøker vil vi vanligvis ikke undersøke ved å telle opp hendelser, men i stedet se på om det er noen spesielle mønstre, for eksempel hvilken mening folk tillegger i ferien. Dette betegnes som kvalitativ metode, og sier noe om kvalitet eller spesielle kjennetegn/egenskaper ved fenomenet som skal studeres.
De siste årene har antall innvandrere i Norge økt betraktelig. I 1970 var antall innvandrere på 60000 (Sosialkunnskap 2015, s.268), mens i 2017 var tallet på hele 884000 (Nøkkeltall for innvandrere, 2017). En innvandrer kan defineres som «en person født i utlandet av to utenlandske foreldre og de barna foreldrepar med slik bakgrunn føder etter ankomst i Norge» (Sosialkunnskap 2015, s.268). Det kan være ulike grunner til innvandring, både skyve- og trekkfaktorer kan være årsaker til innvandring – hvilket betyr at innvandrerne har ulike evner, ressurser og hensikter med å komme. Velferdsstaten har som hensikt å forhindre sosial og økonomisk ulikhet, og å sørge for størst mulig velferd hos befolkningen. Det økende antall innvandrere setter velferdsstaten på prøve og skaper behov for å undersøke hvilke tiltak som fungerer best for å få gjennomføre en vellykket integreringspolitikk – som er den politikken vi har samlet oss om i Norge. Integrering handler om å bli en del av og innpasse seg, det krever et gjensidig bidrag fra innvandreren selv og det norske samfunn. I denne oppgaven skal jeg gjøre greie for hvordan ulike årsaker til innvandring påvirker integreringen og drøfte om de ordningene velferdsstaten har kan gi alle mulighet til gode levekår og livskvalitet.
Når vi snakker om integrering og velferd, er det viktig å få frem hvilke utfordringer dette innebærer. Vi snakker mye om hvilke tiltak som kan bedre velferd, men definisjonen på hva som nettopp er «det gode liv» kan være helt individuelt, spesielt hvis vi ser dette fra et subjektivt mikronivå. Sosiologen Erik Alldart bruker en tredeling for å måle folks velferd, han deler inn i å ha-behov, å elske-behov og å være-behov. Å ha- behovene dreier seg om økonomiske og fysiologiske behov og ønsker, å elske-behovene dreier seg om kjærlighetsmessige behov og ønsker og å være-behovene dreier seg om politiske og kulturelle behov og ønsker (Sosialkunnskap 2015, s. 233). Til tross for at disse behovene er felles for oss mennesker har vi helt ulike forventninger til livet, og vi har ulikt syn på hva som er viktigst for oss innenfor disse behovene.
Det kan ofte bli problematisk for innvandrere å tilpasse seg det nye samfunnet i Norge, fordi de kommer fra en annen kultur med andre verdier. Deres kultur består av andre internaliserte normer, tradisjoner og verdier, enn hva majoriteten i Norge gjør. De fleste mennesker knytter kultur og religion opp mot sin identitet, og det kan derfor bli viktig for enkeltmennesket å oppfylle religionens og hjemlandets kultur sine forventninger for å oppnå «det gode liv». Et eksempel på dette kan dreie seg om bruken av hijab offentlig, som har vært et omdiskutert tema i det siste. For muslimske kvinner er dette en stor del av deres identitet, og hadde det blitt forbudt, hadde de kanskje fått svekket sin livskvalitet. Gjennom integrering kan det bli en utfordring å skulle innfri det norske samfunnets forventninger om å tilpasse seg, og samtidig vedlikeholde deres egen kultur. Et krav om tilpasning kan føre til rolleforvirring hos innvandrerne, da det stilles ulike krav og forventninger offentlig og privat. Det kan også føre til svekket livskvalitet, ettersom avvik fra normer kan føre til utstøting.
Maslows behovspyramide inneholder fysiologiske behov, trygghetsbehov, behov for anerkjennelse og behov for selvrealisering. Denne pyramiden er med på å danne et helhetlig bilde av velferden, økonomiske målinger er ikke tilstrekkelig for å måle enkelt menneskets subjektive syn på hvordan en har det. For noen er muligheten til å realisere seg selv som bidrar til lykke, mens for andre er det følelsen av trygghet. Flyktninger for eksempel, som har opplevd krig og har store stressbelastninger med seg, vil kanskje definere det å føle seg trygg som «det gode liv». Mens nordmenn, som er vant med å få trygghetsbehovet oppfylt, vil ha høyere forventninger til «det gode liv». Kanskje vil vi ikke oppleve «det gode liv» før vi har fått akkurat den jobben vi ønsker oss, eller før vi har alle materialistiske tingene vi ønsker oss. Bakgrunn og oppvekst spiller en stor rolle for hvordan vi definerer vår egen lykke.
Velferdsstaten har ulike ordninger for å fremme livskvalitet, levestandard og levekår. Som nevnt tidligere er det ulike årsaker til at innvandring oppstår. En trekkfaktor kan være behovet for arbeidskraft i innvandringslandet. Innvandrerne vil her ha lettere for å integrere seg, da de mest sannsynlig har arbeidserfaring og språkkunnskaper og dermed er ønsket på arbeidsmarkedet. En skyvefaktor derimot, kan være krig i hjemlandet. En familien kan for eksempel levd i fattige kår, ha liten arbeidserfaring og kan verken engelsk eller norsk. Det vil være vanskeligere for disse foreldrene å integreres i samfunnet når arbeidserfaringen er liten, og spesielt når de ikke kan språket. Gary Becker definerer human kapital som summen av egenskapene, kunnskapene, ferdighetene og erfaringene som et menneske har (Sosialkunnskap 2015, s.282). Gjennom ulike tiltak kan velferdsstaten bidra til å fremme enkelt menneskenes humane kapital, slik at de blir mer attraktive på arbeidsmarkedet og dermed får større velferd. Tiltak som språkopplæring, veiledningstjenester og yrkesopplæring kan både unge og voksne få hjelp til å integreres i arbeidslivet. Arbeidssektoren regnes som den viktigste biten av integreringen. Arbeid bidrar ikke bare til bedret økonomi, men det er en plass for å lære seg normer og for å utvikle seg. Å få folk i arbeid er både positivt for innvandreren selv, men også mindre kostbart for det norske samfunnet. Ved å integrere både kvinner og menn i arbeidslivet, øker inntektene deres og dermed også deres levestandard. Men på en annen side er det viktig å vektlegge at veldig mange innvandrere er har et kjønnsrollemønster som innebærer at kvinnen skal være hjemmeværende. Å jobbe for å øke sysselsettingen, også hos kvinner, kan derfor også ha negative sider sett fra innvandrernes side. Som nevnt tidligere er videreføring av kulturen en viktig del av hva som defineres som «det gode liv» for mange, ved å få kvinnene ut i arbeid blir de fratatt en del av sin kultur.
Sosialiseringsprosessen, som omhandler å lære seg å tilpasse seg de normene og forventingene samfunnet har til oss, begynner allerede i barneårene. Det er derfor viktig for innvandrerbarn at de tidligst mulig blir integrert i samfunnet gjennom sosialt samvær med andre barn. Her kan det oppstå en problemstilling, da mange innvandrer familiers kultur innebærer at mor er hjemmeværende. Kontantstøtteordningen vår velferdsstat har, vil da heller få en negativ virkning for barnets integrering i samfunnet. Likevel vil ordningen bidra positivt, i form av at familien får videreført tradisjonen de har rundt kjønnsrollemønstret. Familien får dermed opprettholde sin identitet knyttet til deres kultur. På en side er kontantstøtten derfor positiv fordi innvandrerne får beholde en side ved sin kultur, som kanskje er viktig for deres velferd, mens på en annen side bidrar det til manglende opplæring i språk og i de normene vi har i det norske samfunn. Det kan igjen føre til at barna blir møtt med negative sanksjoner, og i verste fall oppleve utestenging når de kommer i skolealder eller deltar i fritidsaktiviteter. Evnen til å få dekket de grunnleggende behovene i Maslows behovspyramide kan svekkes som følge av dette. Det kan for eksempel bli vanskeligere å skaffe seg venner og å få dekket sine behov for tilhørighet og annerkjennelse.
For å oppsummere kan vi si at ulike årsaker til innvandringer gir ulike forutsetninger for integrering. Det finnes mange skyve- og trekkfaktorer, til tross for at bare noen er nevnt her. Den humane kapitalen er viktig for integreringen i samfunnet, og det finnes mange ulike tiltak som styrker innvandrers humane kapital. Hva som fullt og helt bidrar til best mulig velferd, kan være vanskelig å finne ut av, ettersom hver og enkelt har egne oppfatninger om hva som er «det gode liv». Likevel er det grunnleggende behov som er felles for alle. Tiltak som kontantstøtte, språkopplæring og andre tiltak som fremmer integrering på arbeidsmarkedet og generelt i samfunnet, kan både ha positive og negative effekter på velferden – alt ettersom hvilken side man ser det fra eller hvilke verdier man setter høyest. Det er viktig å se sammenhengen på et mikronivå, for de tiltakene som kan se ut til å fremme velferd på et makronivå, trenger ikke nødvendigvis å stemme overens med det som fremmer subjektiv velferd.
Referanseliste:
Grønlie, A., Granlund, L. & Flood, S. (2015). Sosialkunnskap. Aschehoug & Co.
Nøkkeltall for innvandrere. (2017). Hentet 16.03 fra url:
Integrering av innvandrere og funksjonshemmede i det norske samfunnet
I det norske samfunnet er inkludering en grunnleggende verdi. Vi ønsker å ha et samfunn med grunnleggende respekt for menneskerettighetene og menneskers likeverd. Et samfunn bygger på fellesskap, og den norske regjeringen har uttalt et politisk mål om at alle som bor i landet skal ha like muligheter til å bidra og delta i fellesskapet. Likevel ser vi hvordan minoriteter som innvandrere og funksjonshemmede ofte møter på hindre i samfunnet, og dette er hovedfokuset i denne teksten. Begge grupper opplever vansker med å tilpasse og integrere seg i samfunnet. Dette gjelder spesielt innenfor skolesystem, arbeidsliv og det sosiale livet i samfunnet. Å være vellykket på disse områder i livet blir nesten sett på som en selvfølge. Er man ikke som alle andre blir man sett på som et avvik eller «unormal». Uavhengig av om vi snakker om normalisering, integrering eller inkludering, dreier det seg om en slags innordning eller tilpasning til det såkalte vanlige eller «normale».
Innvandrere og funksjonshemmede er begge minoritetsgrupper i det norske samfunnet i dag. Disse gruppenes møte med samfunnet har en del likheter og deres integrering i normalsamfunnet byr på en rekke utfordringer. Stigmatisering innebærer at man tillegger en person eller en gruppe mennesker negative egenskaper på bakgrunn av et bestemt kjennetegn. Dette stigmaet bidrar til en annerledesgjøring av personen eller gruppen i forhold til normalsamfunnet. I media er det ofte negativ omtale av enkelte innvandrergrupper som for eksempel muslimer og ikke-vestlige. Størsteparten av artikler om innvandrere og integrering i norske medier er oftest problemorienterte, mens det sjeldent blir tatt opp positive sider ved innvandringen. «Minoritetsungdom kaprer toppstudiene» (VG) er et eksempel på overskrifter som ofte er å se i avisene. Her kan man lese at minoritetsungdom ofte satser på høyere og prestisjetunge utdannelser. I slike positive omtaler blir disse fremstilt som «norske», i motsetning til når det er noe negativt eller kriminelt omtale. Hvis innvandrere omtales ut fra et problemperspektiv, blir det dobbelt så ofte oppgitt hvilket land personen opprinnelig kommer fra viser en rapport fra IMID. Innvandrere og nordmenn brukes dermed som motsetninger, og dette kan videre føre til et tydeligere skille mellom minoriteten og majoriteten, og dette skaper et slags skille mellom «oss» og «dem». Dette kan også skape en avstand og en type fremmedgjøring til landet de bor i. Det er ofte forskjeller på hvordan ulike innvandrergrupper blir omtalt i media. I en rapport fra Integrering og mangfoldsdirektoratet fra 2014 kommer det frem at det er muslimer og somaliere som får mest negativ oppmerksomhet i media. Omtalene er ofte knyttet til kriminalitet, kulturell praksis og manglende integrering, mens for eksempel svensker ofte blir beskrevet som en serviceinnstilt og hardtarbeidende innvandrergruppe, og mange ser ikke på dem som innvandrere. Denne forskjellen i mediedekningen kan være en av faktorene til at for eksempel somaliere og muslimer er de to gruppene som ofte opplever mest diskriminering og skepsis i samfunnet og arbeidslivet. Det kan også føre at det blir vanskelig for dem å få jobb og tilpasse seg samfunnet, da normalsamfunnet allerede har en slags forutinntatt mening om dem. Videre kan dette føre til at de stigmatiserte innvandrergruppene får lav selvfølelse og begynner å tro på bildet media og samfunnet skaper av dem. Dette gir vansker i integreringsprosessen og de blir en form for avvikere i samfunnet. Det sosiale stemplet media tillegger disse innvandrergruppene kan kanskje føre til at de fortsetter å avvike fra normalen og velger å ikke integrere seg. Personen vil handle slik omgivelsene rundt forventer at han skal handle og henger sammen med den kriminologiske stemplingsteorien.
Det negative mediebildet kan påvirke og endre holdningene til den norske majoriteten og øke skepsisen mot innvandrere. Media har enorm makt og er en viktig informasjonskilde for mange. Når mediebildet da kommer med negativ omtale er det med på å skape og forsterke fordommer og frykt overfor det nye og fremmede. Leser man om en kriminell innvandrer i avisen vil kanskje en generalisere og sette merkelapper på folk og skjære alle over en kam. Når nye innvandrere leser denne negative omtalen kan dette føre til at får et slags negativt bilde av landet og får vansker med å tilpasse og integrere seg i det norske samfunnet.
Funksjonshemmede opplever ofte å bli behandlet annerledes på grunn av deres helsemessige begrensinger. Hvor stor påvirkning det har i hverdagen avhenger av hvilken type funksjonshemming det er. For eksempel vil en person med total lammelse av begge ben møte på mye større utfordringer enn en person som kun har mild nedsatt hørsel. Enten det er sosialt eller medisinsk opplever flere å føle seg utenfor samfunnet ved at alt hele tiden skal være spesielt tilrettelagt for dem. Egne spesialklasser, egne parkeringsplasser og toaletter er med på minne samfunnet og de funksjonshemmede om at de ikke er som alle andre. Disse spesialordningene kan virke mot sin hensikt ved at de opprettholder forskjellene det er ment for å oppheve. For eksempel har man har tre typer toaletter, ett for menn, ett for kvinner og ett for funksjonshemmede. Dette fremstiller de funksjonshemmede som en egen særskilt kategori mennesker. Dette viser hvordan samfunnets reaksjoner på deres tilstand og handlinger fører til stempling og er i tråd med Beckers stemtplinsteori. (Grønlie, Granlund, Flood, Sosialkunnskap). Samtidig er det viktig å huske at dette også er nødvendig fordi hverdagen til de funksjonshemmede blir lettere med disse spesialordningene. Sånn sett kan man konkludere med at i praksis er dette nødvendig for å lette deres hverdag, men samtidig er det med på å opprettholde segregeringen mellom de «normale» og de funksjonshemmede.
Integrering handler om å inkludere individer og grupper på like vilkår i samfunnet eller på ulike samfunnsområder, for eksempel innenfor utdanningssystemet og arbeidslivet. Det er store velferdsforskjeller mellom ulike innvandrergrupper. Spesielt er det forskjeller mellom utdanningsnivået og arbeidsdeltakelsen ifølge SSB sine statistikker. Samtidig som det også er forskjell mellom norskfødte med innvandrerforeldre og innvandrere. Nylige innvandrere sliter med å komme seg inn i arbeidslivet grunnet lav utdannelse og lite eller ingen norskkunnskaper. Flere har også problemer med å få godkjent sin utdannelse fra hjemlandet av den norske staten. Dette fører til at de overkvalifiserte innvandrerne ikke får brukt sine kunnskaper i det norske arbeidsmarkedet og havner oftere i lavstilte yrker. I følge SSB var det i 2012 94 000 ansatte med fullført utdanning fra høyskole eller universitet som var overkvalifiserte for jobben de utførte. 28 000 av disse var innvandrere. Dette er sløsing av ressurser og viser hvordan selv høyt utdannede innvandrere blir diskriminert i arbeidslivet. Flere norskfødte innvandrere tar stadig høyere utdanning, men sliter likevel med å få arbeid. «Jobbsøkere med et utenlandsklingende navn har 25 prosent mindre sjanse å bli innkalt til jobbintervju enn søkere med et norsk navn» (Aftenposten) selv om man har lik utdanning og kvalifikasjoner. Denne diskrimineringen kan forklares utfra arbeidsgiverens usikkerhet i møte med utenlandske jobbsøkere. Manglende kjennskap og fordommer til andre etniske minoriteter er ofte årsakene til denne systematiske diskrimineringen. Kanskje har arbeidsgiveren i tillegg dårlige erfaringer med tidligere utenlandske ansatte. Uansett er det feil og urettferdig overfor den utenlandske å bli nedprioritert på denne måten.
Personer med for eksempel psykisk funksjonshemning som nedsatt intellektuell eller mental kapasitet kan også oppleve vanskeligheter i skolesystemet som senere påvirker deres vei inn i arbeidslivet. Flere av disse faller tidlig ut fra samfunnet. Allerede i tidlig skolealder opplever de å bli segregert fra sine jevnaldrende. De blir plassert i egne klasser, det forventes mindre av dem faglig og det er en slags forutinntatt holdning til at de havner på uføretrygd og ikke vil kunne fungere i et normalt arbeidsliv. Derfor er det ikke nødvendig å bruke skolens ressurser på å gi dem tilrettelagt undervisning. Denne holdningen om at de funksjonshemmede er et avvik fra normalsamfunnet og at samfunnet lærer dem opp til at de er annerledes, kan være uheldig og en viktig årsak til at kun 1/3 av funksjonshemmede er i arbeid.
Denne ekskluderingen og fremmedgjøringen av innvandrere og funksjonshemmede fører til at de føler seg som «outsidere» i samfunnet. Ved å møte på disse holdningene og fordommene forsterkes tanken om at de er annerledes, som videre kan føre til isolasjon og ensomhet. Mennesker har utviklet seg til å leve i sammen i grupper og samfunn. Det ligger i vår natur å føle behov for sosial tilhørighet og bli godtatt av omgivelsene. Derfor kan denne stigmatiseringen av innvandrere og funksjonshemmede føre til at de selv ser på seg selv som annerledes.
Et tilpasningsproblem som preger mange innvandrere til forskjell fra funksjonshemmede er at de ofte kjenner på dette med å stå mellom to ulike kulturer. Man har to språk, to kulturer, ulike normer og verdier å forholde seg til og dette skaper en identitet- og rolleforvirring blant spesielt minoritetsungdom. Dette gjør en allerede vanskelig ungdomstid hvor man skal finne seg selv og sin identitet ifølge Erikson, enda vanskeligere. Ikke-vestlig kultur og norsk kultur kan være veldig forskjellig fra hverandre. En innvandrer fra f.eks. Midtøsten vil ha store vanskeligheter med å tilpasse og forstå den norske kulturen og de norske verdiene, da det er helt annerledes enn det personen er vant til i hjemlandet. Mange av innvandrerne kommer fra land der blant annet kvinnesyn, syn på oppdragelse, ytringsfrihet og religionsfrihet er helt annerledes enn i Norge. Fordi kulturene er såpass ulike kan det bli for vanskelig å håndtere begge, og vedkommende kan komme i en kulturkrasj og slite med å finne sin identitet og plass i det norske samfunnet.
Flere innvandrere kommer til Norge i søken på et bedre og tryggere liv. Mange av disse er kvoteflyktninger og asylsøkere som kommer fra konfliktfylte områder. Dette er mennesker som har opplevd krig og elendighet som har satt dype spor og traumer, og som først og fremst har kommet til Norge for beskyttelse. Norge er et av verdens beste land å bo i, men flere stiller spørsmål om vi har håndtert flyktningstrømmen fra Syria på en god måte. Menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty er en av de som er kritiske til politikernes holdninger og synspunkter rundt flyktning– og asylpolitikken i Norge. Politikerne bidrar ifølge dem «til å mistenkeliggjøre asylsøkere ved blant annet å bruke begrepet ’lykkejegere’» (Amnesty.no). I 2015 skrev Aftenposten en artikkel om en familie fra Syria som reiste til Tyskland fordi de hadde blitt så dårlig behandlet på asylmottaket i Norge. Flyktningene sa blant annet at «ansatte spurte stadig om de var IS-soldater – det var veldig ubehagelig(..) holdningen i Tyskland er en helt annen – Angela Merkel har sagt at landet skal ta imot dem som flykter fra krigen og at de skal få god behandling, men slik er det ikke i Norge, derfor reiser vi herfra.» (Aftenposten 2015). Saker som dette viser hvordan flere flyktninger og asylsøkere får et dårlig møte med Norge. Flere får ikke den oppfølgingen de trenger. Ofte er dette mennesker som trenger psykologisk hjelp og mye resosialisering, men i stedet blir de overlatt til seg selv og satt i asylmottak der de kan føle seg isolert fra omverdenen. Norge er ikke det enkleste landet å flykte til, og det krever ressurser som god helse og kapital for å komme seg inn i landet. Når vedkommende lykkes med å komme hit blir de plassert på et asylmottak. Blir flyktninger og asylsøkere som kommer hit respektert og får den behandlingen de trenger? Dette varierer veldig da behandlingen er individuell fra person til person. Saksbehandlingstiden for søknad om asyl kan ofte bli lang – oppholdstiden på asylmottak varierer fra noen måneder til flere år. Denne usikre ventetiden er for mange svært belastende og fører til at flere etter hvert begynner å miste motet og får vanskeligheter med å komme inn i det norske samfunnet. Noen begynner på norskopplæring og i arbeid uten arbeidstillatelse, og kanskje etter mange år ender de med å få avslag på sin søknad.
I den siste tiden har det vært stor kritikk av asyl- og flyktningpolitikken drevet av regjeringen med innvandring- og integreringsminister Sylvi Listhaug i spissen. Det har kommet opp flere saker om at godt etablerte og integrerte innvandrere som har bodd og jobbet i Norge i flere år mister statsborgerskapet og risikerer å bli sendt hjem grunnet falske forklaringer da de fikk opphold i Norge. Samtidig er det viktig at vi har et strengt og rettferdig system hvor det er likhet for loven, og innvandringspolitikken kan ikke styres av følelser. Den norske innvandringspolitikken jobber også med å korte ned saksbehandlingstiden til asylsøkere og flyktninger. De som får avslag skal sendes tilbake så raskt som mulig for å unngå å leve i denne usikkerheten over lengre tid.
Tilrettelegging kan være et viktig virkemiddel for å rekruttere og inkludere personer med ulike typer funksjonshemminger i samfunnet og arbeidslivet. Mange funksjonshemmede føler at de kan bidra aktivt i samfunnet og fungere på lik linje med resten av befolkingen, men føler at de blir stakkarsligjort og minnet på sine funksjonelle begrenseringer. Dette hindrer dem fra en aktiv samfunnsdeltagelse og opprettholder stigmaet. I følge Norges Handikapforbund er 80% av norske skoler ikke tilrettelagt for funksjonshemmede. Ved å ha for eksempel trapper med ramper, dører som er lette å bruke, flere tilpassede heiser og tilgjengelige toaletter kan fjerne fysiske barrierer som kan gjøre de funksjonshemmedes hverdag lettere. Innvandrere kan også ha vanskeligheter med å delta aktivt i samfunnet. For eksempel er det en underrepresentasjon blant minoriteter i innflytelsesrike posisjoner både i næringsliv og politikk, men det er viktig å huske på at den voksende generasjonen av norskfødte med innvandrerforeldre tar høy utdanning og deltar aktivt ved at de får innflytelsesrike jobber og synlige posisjoner i samfunnet.
Det er mye som er lagt til rette for de funksjonshemmede i dag, men det er fortsatt ting som kan bli enda bedre. Tilretteleggingen bør fokusere på å inkludere de funksjonshemmede inn i samfunnet så mye som mulig. En annen faktor som spiller en viktig rolle for begge gruppene er samfunnets holdninger. For å integrere innvandrere og funksjonshemmede er det viktig at man legger vekk forutinntatte holdninger og fordommer. For å unngå segregering mellom innvandrere og norske er det viktig at innvandrere tilpasser seg det norske samfunnet ved å prøve å integrere seg. En god integrering kan skje ved at de lærer seg det norske språket, verdiene og normene tidlig når de kommer til landet. En aktiv deltakelse i samfunnslivet som f.eks. ved å være med i samfunnsdebatten/politikk og delta i arbeidslivet på lik linje med nordmenn er begge betydningsfulle for best mulig integrering. Selv om de tilpasser seg den norske kulturen er det viktig at de også får bevare deler av sin egen kultur og bakgrunn. Majoriteten må styre unna etnosentriske formeninger og heller utvikle toleranse og endringsvillighet overfor minoriteter. Et godt og inkluderende samfunn er et samfunn som er åpent for ulike mennesketyper. Spesielt arbeidslivet kan være problematisk for innvandrere og funksjonshemmede. Her er det viktig å følge likeverdighets- og ikke-diskrmineringsprinsippene fra den norske innvandringspolitikken. Samfunnet må kutte ut stigmatiseringen av folk som ikke er helt A4 og heller godta og respektere forskjellene. Det kreves ressurser og tid fra samfunnets side for å minske stigmatisering og øke integreringen av disse gruppene i normalsamfunnet – inkludering av alle uansett etnisitet, kjønn eller helse er en grunnleggende verdi for et velfungerende samfunn.
Kildehenvisning
Grønlie, Anne: Sosialkunnskap, 2014, Aschehoug & Co Forlag
Årsaker til innvandring kan påvirke i hvilken grad innvandrere blir godt integrert i norsk arbeids- og samfunnsliv.
Diskuter hvordan ulike årsaker til innvandring påvirker integreringen.
bruk vedlagte og egne kilder
trekk inn i svaret hvordan stempling, human kapital og ulike typer behov kan påvirke integreringen
Hver dag utvandrer mennesker fra sitt opprinnelige land i håp om å komme til noe bedre. Noen mennesker reiser i håp om bedre jobb og levekår, mens andre reiser på flukt fra krig, uro og elendighet. Innvandring er et aktuelt tema i samfunnet og spesielt her i Norge da Norge er i ferd med å bli et mer flerkulturelt samfunn. Et stort problem som dukker opp ofte når det kommer til ikke-vestlige innvandrere er at det gjør det vanskelig for integreringen. Mange som kommer til Norge har liten eller ingen utdanning og sliter med å lære det norske språket. Dette vil gjøre at mange står uten jobb. I denne oppgaven skal jeg forklare skyv og trekkfaktorer som påvirker innvandring og integrering, jeg skal ta for meg Gary Beckers humane kapital, Maslows behovshierarki, Howard S Beckers stemplingsteori, Bourdieus teori om maktforhold i det skjulte og drøfte hvilke tiltak vi kan gjøre slik at integreringen av ikke-vestlige innvandrere blir lettere. Jeg vil også begrunne litt hva sosialiseringsprosessen har å si for hvordan integreringen påvirkes.
Det finnes mange grunner til at mennesker velger å reise fra landet de kommer fra. I følge lærerboken (Sosialkunnskaps.261-266) blir folkevandringen delt opp i skyv-og-trekk faktorer. Skyvfaktorene er de konkrete problemene som gjør at mennesker vil flykte fra hjemlandet sitt på grunn av krig, miljø- og naturkatastrofer og annen elendighet. Trekkfaktorer er faktorer som gjør at mennesker vil reise til et land som kan tilby bedre levekår enn landet de opprinnelig kommer fra, som kan være større frihet, likestilling og demokrati eller bedre jobbmuligheter. I Polen er lønnen gjennomsnittlig mye dårligere i Norge, og mange tusen polakker strømmet til Norge etter at Polen ble medlem i EU i 2004. Trekkfaktorene her bestod av bedre levekår og økonomi og de fikk stor betydning for polakkene å innvandre til Norge. Mennesker som er fra ikke-vestlige land kommer som oftest på bakgrunn av sult, krig og fattigdom. De tar avgjørelsen på å flykte fra hjemlandet sitt på grunn av skyvfaktorer som er krig, mens trekkfaktorene vil være i denne sammenhengen et ønske om å leve et liv uten fattigdom og sult.
For at mennesker skal føle seg verdifulle og ha en plass i samfunnet er det viktig at individet føler at de en del av det. Gjennom sosialiseringsprosessen lærer man fra tidlig alder hvilke normer, verdier og ferdigheter man må ha for å kunne innfri forventningene som samfunnet setter. Sosialiseringen er også viktig når det kommer til fellesskap og tilhørighet i de ulike gruppene man deltar i samfunnet. Sosialiseringen foregår forskjellig i ulike land. I et land i Afrika vil samfunnet ha helt andre verdier og normer enn Knut som bor i Norge. Når innvandrere fra ikke-vestlige land derfor kommer til Norge, må de ofte lære nye normer og verdier for hva som er normalt i Norge. Dette kan gjøre det vanskelig dersom de som integrerer er fast bestemt på å holde på sine tradisjoner, verdier og leveregler. Dersom kvinner som kommer fra ikke-vestlige land aldri har fått rett på utdanning og at dems oppgave hele tiden har vært å være hjemmeforsørger, kan det bli en omveltning og veldig belastende for dem hvis de plutselig er pliktige til å jobbe når de kommer til Norge i tillegg til at de innrette seg i ny kultur. Ofte blir det også vanskeligere å lære seg språket hvis de aldri har lært seg å lese eller skrive.
Tall fra SSB viser tydelig at det norske arbeidsmarkedet er delt mellom ikke-vestlige innvandrere og den øvrige befolkningen som jobber. Deltakelsen for de ikke-vestlige innvandrerne i arbeidslivet i Norge skiller seg fra resten av befolkningens deltakelse på mange måter. Yrkesdeltakelsen er for det første mye lavere blant ikke-vestlige innvandrere. Innad i gruppen ikke-vestlige innvandrere er det betydelige forskjeller. Statistikk (vedlagt vedlegg) viser at sysselsettingsgraden blant kvinner og menn fra Asia og Afrika er henoldsvis 53,9 og 44,2 prosent, sammenlignet med 69,1 prosent i hele befolkningen. Dette er en lavere sysselsettingsgrad enn innvandrere som kommer fra EU-land i Øst-Europa. At sysselsettingen er såpass mye lavere enn disse gruppene har nettopp med innvandringsårsaken å gjøre. De fleste arbeidsinnvandrerne kommer gjennom EØS-området som arbeidsinnvandrere, mens innvandrere fra Asia og Afrika er som regel flyktninger eller asylsøkere som ikke integreres like fort i arbeids- og samfunnsliv.
Man kan stille seg spørsmålet om hvorfor innvandrere fra Norden og resten av Europa får bedre betalte jobber og bedre arbeidsvilkår enn de som integrerer fra de ikke-vestlige landene. En faktor kan være at de ikke-vestlige innvandrerne har samme behov som de i den vestlige verden. Livskvaliteten til et menneske er høyt dersom mennesket får tilfredsstilt ønskene og behovene sine på de livsområdene som han/hun mener og betrakter som viktige. Hvis vi tar utgangspunkt i Maslows behovspyramide så blir det sagt at de grunnleggende behovene som sult, tørst og tak over hodet og trygghet må være dekket før vi kan gå videre opp i behovspyramiden og søke til behov som sosial omgang, anerkjennelse og selvrealisering. Jobb og å lære seg nye normer, regler og språk vil derfor ikke være det første en ikke-vestlig innvandrer søker seg til når de kommer til Norge. Mens en familie fra Somalia som kommer fra nød og krigsherjet samfunn vil søke behovene for å dekke sult og et sted å bo, vil en innvandrer fra Norden, for eksempel Sverige ønske å komme til Norge for å dekke behovet om selvrealisering. Han eller hun vil ha et ønske om en bedre betalt jobb og utvikle seg innenfor arbeidet sitt. Ettersom at en svensk dame eller mann har ganske så lik sosialiseringsprosess og gått på skole, vil det være lettere å få jobb. 6 av 10 somaliske kvinner som kommer til Norge sier de kom til Norge uten grunnskoleutdanning. Det vil derfor bli et problem når disse kvinnene skal lære seg norsk språk, når de ikke kan lese og skrive fra før.
Gary Beckers humane kapital forklarer at «human kapital kan forstås som summen av alle egenskapene og ferdighetene folk bringer til torgs i et marked.» Hvis man da har god utdannelse, vil man mest sannsynlig få igjen for det på arbeidsmarkedet i form av godt betalte jobber enn om man ikke har så god utdannelse. Selv om det er mange mennesker fra ikke-vestlige land som har utdanning fra før og dermed vil slite med å kunne jobbe i Norge, er det også mange som kommer til Norge med høy human kapital – også fra ikke-vestlige land. Mange som kommer til Norge er utdannet som leger og advokater i hjemlandet sitt, men får ikke annet enn vaskejobber eller butikkjobber når de kommer til Norge.
Dette kan forklares med at god språkføring også er en del av ens humane kapital. En av de viktigste faktorene når man skal få jobb, er hvor godt man behersker språket. En arbeidsgiver vektlegger språk som et av de viktigste kunnskapene når han ansetter en person til en jobbstilling. I følge statistikk (regjeringen.no) viser det at personer som behersker godt norsk oppgir å ha i snitt bedre arbeidsforhold enn de menneskene som behersker det dårlig. Derfor viser statestikken videre at arbeidsplassenes sammensetning er best på de arbeidsplassene der de som jobber der hovedsakelig er etnisk norske enn de blandede arbeidsplassene som er bemannet av innvandrere. Innvandrere vil derfor ha en utfordring med å få full uttelling for sin humane kapital. Statistikk viser fortsatt at hvor lenge man bor i Norge har også mye å si for hvor godt arbeidsforhold man har. Derfor vil kanskje en innvandrer med høy utdannelse kunne bli lege i Norge, men at det kan ta noen år før han/hun har lært seg språket skikkelig.
Ettersom at innvandrere har vanskeligere for å komme seg høyt opp sosialt, kulturelt og økonomisk i samfunnet vil man i et marxistisk perspektiv se sosiale problemer og velferdsforskjeller som avhengig av klasseskillene som blir dannet. Karl Marx var en teoretiker som mente at de sosiale klassene bestemmes ut fra hvilken kontroll og makt man har over det han kaller produksjonsmidlene. Marx mener at folk som har den samme relasjonen til produksjonsmidlene, utgjør en sosial klasse. Altså vil alle de som eier bedrifter være en sosial klasse, mens de som ikke eier noen produksjonsmidler og er derfor arbeidere, vil være en annen klasse. Konsekvenser av de sosiale klassene vil være at det blir et samfunn preget av motsetninger, opprør og lite samhold mellom gruppene.
Undersøkelser som ble gjennomført av NOVA, viser at barn og unge med høyt utdannede foreldre får de beste karakterene. De elevene som kommer fra høyere sosiale lag vil også derfor velge å ta lang utdanning. Det skjer en sosial arv, der foreldrene overfører verdier og holdninger som angår læring og skole til barna. Foreldre som tar høy utdanning vil indirekte påvirke og motivere barn for skolearbeid. Elever fra lavere sosiale lag vil i utgangspunktet ha et motsatt utgangspunkt.
Det viser seg ofte at innvandrere ofte kommer dårligere ut i arbeidsmiljøet enn etnisk norske, men det trenger ikke ha sammenheng med hvor godt foreldrene er utdannet. Vi er da inne på Pierre Bourdieus teori om fordeling av makt i samfunnet, og hvordan maktforholdet virker skjult. Karl Marx tok utgangspunkt i de økonomiske forskjellene, og hvordan det økonomiske påvirket klasseforskjeller. Bourdieu legger i tillegg til det økonomiske, også vekt på det sosiale og det kulturelle. Mange av de som kommer til Norge, kommer til Norge for å få et bedre liv for seg selv om sin familie. Mange vil derfor presse barna ekstra hardt for å gjøre det beste de kan for å ta høy utdanning og jobbe hardt. Likevel viser forskningen om at barn med foreldre med høy utdanning lykkes bedre på skolen. Dette vil ha sammenheng med at foreldrene til barn med høy utdanning har større muligheter til å hjelpe barna med lekser og ofte har de et større nettverk av kontakter i utdannings- og arbeidsmiljøet, noe som er viktig for å kunne komme langt i senere jobbsammenheng. Bourdieu understreker at hvilken familiebakgrunn man har vil få stor betydning for hvilken posisjon man selv ender opp i, og at den sosiale mobiliteten er vanskelig å oppnå. Derfor vil en jusstudent med mange advokater i sin familie vil ha lettere tilgang til trainee-stillinger i et advokatfirma enn en jusstudent som ikke kjenner noen fra før.
Howard S. Becker er en sosiolog som var grunnleggeren for stemplingsteorien. Teorien vil kunne brukes til å se på hvilken rolle innvandrere har i samfunnet. Stemplingsteorien sier at avvik oppstår på grunn av omgivelsenes reaksjoner på handlingene en utfører. I tillegg til språkvansker og lav utdanning hos mange innvandrere, er også diskriminering en årsak til at mange flyktninger og asylsøkere fra Afrika og Asia ikke får seg jobb. En forskingsstudie fra Universitetet i Oslo har for eksempel vist at sjansen for å bli innkalt til jobbintervju er lavere for mennesker med innvandrerklingende navn enn for folk med norsk-klingende navn. Arbeidsgivere har derfor også et ansvar i å gi innvandrere en sjanse i arbeidslivet. Å bekjempe fordommer, stereotypier og rasisme er en viktig del av å integrere innvandrere i arbeids- og samfunnsliv.
I utgangspunktet er arbeidsinnvandring den årsaken som er mest egnet for integrering av innvandrere i arbeids- og samfunnsliv. Arbeidsplassen er en viktig arena for integrering. Flyktninger og asylsøkere kommer ofte fra land som er preget av krig, politisk uro og lavt utdanningsnivå. Disse innvandringsårsakene kan ofte gjøre integreringsprosessen vanskeligere enn for arbeidsinnvandrere.
Det blir ansett som veldig viktig at innvandrere kommer i arbeid når de kommer til Norge. De vil på den måten bli økonomisk uavhengige og de vil ha lettere for å bli en del av og integrert i samfunnet. De kan delta på flere arenaer, skaffe seg venner og oppnå selvrealisering. Det største skillet mellom innvandrere og befolkningen totalt når det kommer til arbeid, er hva slags yrker innvandrerne har. Undersøkelser viser at blant innvandrere er det færre enn hver fjerde som jobber innenfor lederyrker, akademiske yrker og høyskoleyrker, mens i resten av befolkningen er over 50 prosent ansatt i slike yrker. Innvandrere jobber stort sett i yrker som ikke krever utdannelse og service- og salgsyrker er overrepresentert blant innvandrerbefolkningen.
Tiltak som kan utjevne de sosiale forskjellene og lette integrering av spesielt ikke-vestlige innvandrere vil være å gi innvandrerne tilbud om introduksjonsprogrammer eller tilrettelagt pre-programmer for mennesker som kommer med spesielle behov for læring. Da vil innvandrere få lettere tilgang til å komme seg ut i arbeid og få mulighet til å bli selvstendige mennesker i det norske samfunnet.
På den andre siden viser statistikk og forskning at innvandrere sliter med å få jobber enn etnisk norske på bakgrunn av rasisme og stereotypier. Mange norske har en oppfatning om at alle innvandrere ikke er villig til å arbeide og forventer å få alt på sølvfat. Loven om diskriminering vil kunne lette integrering fordi den beskytter innvandrerne mot rasisme og forskjellsbehandling. Man vil ikke kunne forhindre all diskriminering med denne loven, derfor vil media være en viktig arena som viser at de fleste innvandrere ikke er arbeidsledige og kriminelle snyltere. Økt fokus på innvandring vil gi større toleranse for andre mennesker med annen kulturell bakgrunn kan øke sjansene for at arbeidsgivere er villige til å gi innvandrere en sjanse.
Jeg vil derfor konkludere med at integreringstiltak er viktig for å lette integrering spesielt når det kommer til ikke-vestlig innvandring, men noen steder trenger det enda mer tilrettelegging og forbedring ettersom mange kommer til Norge uten grunnleggende utdanning og språkferdigheter. Det er også viktig å merke seg at det er viktig at nordmenn har toleranse for andre kulturer, religion, etnisiteter og livssyn, slik at innvandrere vil kunne få lettere tilgang til å få jobb og føle tilhørighet i det norske samfunn.
I denne oppgaven skal vi ta føre oss dagens samlivsformer og drøfte hvordan velferden er med på å endre familiemønsteret. Først skal vi begynne med å definere sentrale begrep som velferd, samlivsformer og familie. Deretter skal vi se på endringer i samfunnet som kan forklare sammenhengen mellom velferd, samlivsformer og familien som sosial institusjon.
En sosial institusjon kan defineres som en sosial praksis – en måte eller metode – og et sett med normer som regulerer den måten samfunnsmedlemmer løser viktige oppgaver på.[1] Familien er en sosial institusjon. De første normene og verdiene vi lærer som barn lærer vi av familien. Det kan være i en såkalt kjernefamilie, eller kun av far eller mor som enebarn, to likekjønnede foreldre eller en sammensatt familie, altså mor og har barn med tidligere partnere, men igjen har felles barn. Selv om begrepet familie kan brukes om flere ulike familieformer, er det viktig å se på familien som en stabil måte å løse sosialiseringsoppdraget på. Derfor kan vi si at familien er en sosial institusjon.
Begrepet velferd brukes i mange sammenhenger. Vi kan si at velferd er en indikator på hvor stor grad vi får dekket våre materielle behov. Men velferd involverer også sosiale og psykologiske forhold, som er vanskelig å måle i penger. Norge er et velferdssamfunn der vi har en stat som skal sikre oss at de materielle behov er dekket, slik som skolegang og sykehus, men det er også viktig å ha de psykologiske behovene dekket, slik som muligheter til å bruke egne evner og det å ha venner og familie. En slik måte å forstå begrepet velferd på kan man kritisere fordi det er vanskelig å måle nøyaktige mellommenneskelige relasjoner og kjærlighetsbehov. Den kjærligheten som kjennes godt nok for ett menneske, kan oppleves som for lite for en annen.
I følge Esping-Andersens tre velferdsmodeller er den norske stat en sosialdemokratisk velferdsmodell. Staten griper stadig mer inn i markedet, og det gis universelle ytelser til alle, uavhengig av hvor man har jobbet og hvor mye man har tjent opp. Det norske velferdssystemet ble for alvor innført etter 2. verdenskrig, men aner tilbake til tidlig på 1900-tallet. Målet var å sikre alle innbyggere et økonomisk sikkerhetsnett. Med innføringen av folketrygden i 1967 ble den norske velferdsstat en virkelig realitet. I eksamensvedleggene kan man se at velferdsstaten gir flere skilsmisser og fører til flere samboerskap. Før i tiden var skilsmisser elitens privilegium,[2] men nå har muligheten for å klare seg uten en ektefelle blitt større og mer rettferdig fordelt mellom samfunnslagene. Utviklingen av velferdsstaten og den moderne økonomiske strukturen har åpnet denne muligheten for folk flest, og det finnes en mye større åpenhet for at hvert individ skal kunne bestemme over seg selv.
Før giftet man seg for å sikre økonomisk trygghet. Nå som det er vanlig at begge parter er i et forhold, kan man se på Maslows behovspyramide for å forstå ekteskap i dag. Kjærlighet er et av behovene i Maslows modell. De fleste unge voksne opplever at foreldrenes kjærlighet ikke lenger dekker behovet. Man kan oppnå trygghet, annerkjennelse og selvrealisering når man møter «den store kjærligheten». Et samliv basert på kjærlighet, som også ivaretar flere av behovene vi har nevnt, vil være i tråd med Maslows teori. Likevel må man være kritisk til Maslows behovspyramide. Mange av disse behovene behøver ikke å være rangert på den måten, og de kan oppstå uavhengige av hverandre. Velger man partner basert på kjærlighet, vil det føles tomt når kjærligheten tidvis er borte, og samlivsbrudd kan framstå som en utvei.
En artikkel fra forskning.no viser at de som har skilte foreldre, viser klare tegn på angst og depresjon.[3] Skilsmisser er med andre ord hverken bra for samfunnet eller individet. Isaiah Berlin viser i sin teori at man både har negativ og positiv frihet i et samfunn. Negativ frihet er individets frihet fra autoriteter, innblanding og tvang. Folk skal ha frihet til å etterstrebe sine mål på egne måter. Positive friheter handler om hva man er fri til å gjøre. Man kan dermed diskutere om friheten til å skille seg er en god ting hvis man ser på artikkelen fra forskning.no (fotnote 3), men noen kan også mene at retten til skilsmisse skal veie høyere.
Samlivsformene våre har endret seg i den senere tid. I de tradisjonelle familiene har samhandlingen mellom mann og kvinne endret seg fra husmor på 1950-tallet til komplementære kjønnsroller. Kvinnens rettigheter har også økt når kvinnen selv kom seg ut i arbeidslivet. I eksamenshefte kan man lese at Ellingsæter mener velferdsstaten legger til rette for at der er økonomisk grunnlag for kjernefamiliehushold. «Dersom kvinnen i familien tjener like mye eller mer enn mannen, fordeler de arbeidsoppgavene i hjemmet mer likestilt.» (Eksamenshefte side 10). Hun peker også på at dersom mannen tjener mest, tenderer de mer mot tradisjonelle mønstre. Ellingsæter mener også det er viktig å utjevne inntektene mellom menn og kvinner, fordi det ligger en økonomisk rasjonalitet under der. Norge er et egalitært samfunn. Det betyr at det er relativt små forskjeller mellom innbyggerne. Men hvis man skal se på argumentasjonen til Ellingsæter, vil det være et problem i lengre tid. Et samfunn med store klasseskiller vil være et demokratisk problem der vi får permanente underklasser som ikke har like muligheter som middelklassen eller de øverste i samfunnet. Andre vil kanskje se på slike forskjeller som en nødvendighet fordi næringslivet må akseptere og forsvare at folk lønnes forskjellig, slik at også deres organisasjoner kan være godt egnet for konkurranse fra billige produksjoner i andre land.
På 1950-tallet hadde vi den «perfekte» familie der far jobbet, og mor stelte i huset hjemme. Slik er det – som nevnt – ikke lenger. Kvinner arbeider for fullt i arbeidslivet sammen med menn. Dette fører til at en del av primærsosialiseringen fra mor er borte, og har blitt erstattet av barnehager. I 1975 var det sju prosent som gikk i barnehage, i dag er tallet over 90%[4]. Dette er en dramatisk forandring i måten barn vokser opp på. Man gikk fra å være hjemme med mor, til å vokse opp i et samfunn det ulike mennesker og ulike kulturer er en naturlig del av hverdagen, noe barnehagen kan være med å bidra til å øke forståelsen for. Dette viser oss at velferdsstaten er med på å forandre hvordan vi vanligvis oppdrar våre barn. Barnehagen har som mål å være en trygg plass, som er sikret av et omfattende regelverk. Likevel vil barnehagen for noen ikke føles som trygg. Foreldrene, eller de som vanligvis er der for å tilfredsstille trygghetsbehovet i Maslows behovshierarki, kan ikke uten videre erstattes av noen andre.
I vedlegget til eksamenshefte kan man lese at den største endringen i samlivet i dag er framveksten av samboerskap. I et samboerskap er ikke partnere knyttet opp til hverandre økonomisk, som de ville vært i et forhold. Det er heller ikke tilrettelagt på samme måte til separasjonstid og parterapi som det er i et ekteskap hvis forholdet skulle ta slutt. Denne endringen viser oss at vi er mye mer økonomisk stabile og klarer oss alene, og ikke har behov for den tryggheten som før. Likevel vil to personer som bor sammen med barn, fortsatt være en sosial institusjon på samme måte som i et ekteskap, fordi man fortsatt opprettholder læringen av normer til nye samfunnsmedlemmer.
Konservative stemmer vil mene at samboerskap ikke er bra for barnet, fordi det kan føre til ustabilitet når rollene blir for symmetriske. Sosiologen Beck-Gernsheim beskriver et globalt samfunn med stor grad av individualisering. Et hovedspørsmål hun har forsøkt å forstå, er hva som skjer med familie og samliv når ingen løsninger er forutbestemt som den rette, med faste ritualer. Ekteskapets samfunnsoppdrag er i hovedsak å rekruttere nye samfunnsmedlemmer og sørge for primærsosialiseringen. Det er i familien nye borgere får lære grunnleggende normer, verdier og ferdigheter og får dekket viktige behov som mat, klær og omsorg. Viser endringen med samboerskap at kvinner og menn får for mye frihet til å velge selv? Det normale kjærlighetskaoset har Gernsheim kalt det. Man kan nesten si at samfunnet har sluppet litt taket i oss, og det meste er opp til enkeltindividet. Et kjent samfunnsproblem er at det fødes for få barn i Norge i dag til at befolkningsnivået kan bestå. Beck-Gernsheims teori kan være en medvirkende faktor til nettopp dette.
Velferden vår har endret våre familieformer som vi egentlig kjenner den og over til nye, eksperimentelle samlivsformer. Fra tidlig 1900-tallet hadde vi symmetriske kjønnsroller i en storfamilie, til 1950-tallet da vi fikk den «perfekte» familie med en husmor og far som jobbet. I dag er situasjonen annerledes. Vi har fått komplementære kjønnsroller, og vi ser en økende tendens til samboerskap. Dette kan vi forklare ved å se på den økte levestandarden vi har fått – vi er ikke like avhengige av to forsørgere som før. Vi har også blitt mer frigjorte og sekulariserte, der er sosialt akseptert å skille seg i dagens samfunn. Noen kritikere vil hevde at den sosiale institusjonen som vi kjenner vil dø ut, mens tilhengere mener at det er en stabiliseringsmotor, fordi du har en større grad av likebehandling og anerkjennelse av ulike former for familier.[5] Hva framtiden vil vise, er det ikke lett å spå, men en ting er sikkert; vi mennesker er gode til å tilpasse oss.
Kilder
Anne Grønlie, L. G. (2014). FOKUS Sosialkunnskap. Oslo: Aschehoug.
Stangeland, S. (2016, 05 25). Kva gjer ei skilsmisse med barnas psykiske helse? Hentet fra Forskning.no: http://forskning.no/helse-depresjon-barn-og-ungdom-psykologi-sosiale-relasjoner/2008/02/kva-gjer-ei-skilsmisse-med-barnas-psykiske-helse/
[1] FOKUS Sosialkunnskap Aschehoug «definisjon av institusjon» side 13
[2] Sam 3016 vedlegg 1 «Velferdsstaten gir flere skilsmisser»
[3] Forskning.no 26.05.16 «Kva gjer ei skilsmisse med barnas psykiske helse» http://forskning.no/helsedepresjonbarnogungdompsykologisosialerelasjoner/
2008/02/kvagjereiskilsmissemed
[4] FOKUS Sosialkunnskap Aschehoug side 42 «Barnehage»
[5] Udir eksamenshefte «Folk flest er familie» side 9
Denne nettsiden bruker cookies. Ved å bruke nettsiden tillater du bruk av cookies i henhold til vår cookies policy. Les merOk
Privacy & Cookies Policy
Privacy Overview
This website uses cookies to improve your experience while you navigate through the website. Out of these, the cookies that are categorized as necessary are stored on your browser as they are essential for the working of basic functionalities of the website. We also use third-party cookies that help us analyze and understand how you use this website. These cookies will be stored in your browser only with your consent. You also have the option to opt-out of these cookies. But opting out of some of these cookies may affect your browsing experience.
Necessary cookies are absolutely essential for the website to function properly. This category only includes cookies that ensures basic functionalities and security features of the website. These cookies do not store any personal information.
Any cookies that may not be particularly necessary for the website to function and is used specifically to collect user personal data via analytics, ads, other embedded contents are termed as non-necessary cookies. It is mandatory to procure user consent prior to running these cookies on your website.
