For å kunne forstå innholdet i en forskningsartikkel, så må man være godt kjent med hvordan slike artikler skrives og hva de vil fortelle oss. Forskning er en del av det som utvikler forståelsen av vitenskap og samfunnsfag for studenter og akademia. Man er på jakt etter en hypotese som kan berettige en teori.
Det som kanskje er viktigst for dere som studerer til høyere utdanning, er å kunne tolke hvor vidt en forskningsartikkel er reell eller bare en form for kvasi-vitenskapelig oppspinn. Det fins metoder for å avdekke om en artikkel som fremstår som profesjonell, virkelig er det.
Man må lære seg å lese forskningsartikler på en slik måte at man tolker innholdet riktig. Selv en ekte forskningsartikkel kan være vanskelig å forstå, da den kommer med mye informasjon man ikke kan gå god for uten å sjekke kildene. Her skal vi se på flere ting som kan hjelpe deg til å tolke en forskningsartikkel bedre.
Hva kjennetegner en forskningsartikkel
Det første man kan si om en forskningsartikkel, er at den skal komme med ny kunnskap. Til forskjell fra en fagartikkel som skal oppsummere allerede kjent kunnskap. Det betyr at en fagartikkel kan være skrevet av en utøvende person i et gitt yrke. En forskningsartikkel derimot er gjerne utarbeidet av en akademiker eller forsker.
En av prinsippene bak forskning er at det som blir påstått skal kunne kontrolleres og deretter testes mot virkeligheten. For eksempel: Er det en universell sammenheng mellom inaktivitet og fedme.
Det er også vanlig at de vitenskapelige feltene, som for eksempel fysikk eller kybernetikk bruker en kvantitativ metode i forskningen sin, og dette må skinne gjennom i artikkelen. Men er det humaniora, slik som statsvitenskap eller antropologi, så er det vanlig å bruke en kvalitative metode. Stemmer ikke dette med din oppfatning av forskningsartikkelen, er det ikke sikkert den er ekte.
En annen viktig ting man må følge med på er selve oppbygningen. De ulike studiene bruker forskjellige oppsett. En student som skriver bacheloroppgaven, bruker som regel den såkalte IMRaD-strukturen:
Introduksjon
Metode
Resultater
Diskusjon
Vanligvis når man gir ut en forskningsartikkel, så kommer den ut i en overordnet akademisk tidsskrift, også kalt vitenskapelig tidsskrift. Her er eksempler på slike tidsskrift:
Collegium Medievale for historiske forskningsartikler
Magma for økonomi og administrative tema
Ornis Norvegica Biologi
Uniped for pedagogikk og utdanning
Slike tidsskrifter fins både nasjonalt og internasjonalt. Dette er måter å sjekke om man lese en forskningsartikkel eller ikke. Men for å tolke den, bør man foreta en systematisk tolking av den.
Selve forskningsartikkelen – systematiske lesing av forskningsartikler
En forskningsartikkel blir presentert på mellom 15-20 sider, selv om man i tidsskriftet vil få et sammendrag av de viktigste oppdagelsene. Her er de viktige tingene man må se etter.
Introduksjon
Tittelen
Tittelen må være konsis og vekke interesse. Dette er noe som ikke er enkelt, men man bruker gjerne fet skrift her.
Forskerens navn og bakgrunn
Dette er en setning med artikkelens forskere og årstall
Sammendraget stiller forskningsspørsmål
Sammendrag eller abstrakt er en kortfattet oppsummering av artikkelen og kanskje dens viktigste del. Her får man informasjon om problemstillinger til forskningen, de viktige resultatene og hva forskeren har kommet fram til. Hvordan og hvorfor har de kommet fram til det. Sammendraget leses på norsk og engelsk.
Er den bygd opp riktig vil finne målet (også kalt resultatmålene), med forskningsartikkelen i slutten av introduksjonen. Alt som skrives i artikkelen bør kunne relateres til målet i forskningsartikkelen. Man bruker ofte en illustrasjon av en invertert pyramide som tar for seg temaene: Hvem, når, hvor, hvorfor, hva og hvordan. Man skal se forskningen som en trakt, der pyramidens sentrale spørsmål hele tiden er med som en rød tråd i artikkelen.
Metode
Vi mener det er to udiskutable metoder som brukes, enten kvantitativ eller kvalitativ metode.
Kvantitativt design
Kvantitativ metode har et design som finner resultater gjennom datainnsamling som kalkulasjoner og målingstall. Man må kjenne til de matematiske utregningene i kvantitativ metode, som ofte er statistiske beregninger. Statistikk bygger på store data eller utvalg, og det er disse tallene forskeren kan bruke.
Sjekk om metoden bruker en av disse designene:
Tverrsnittstudie antall observasjoner på ett tidspunkt
Longitudinell studieantall observasjoner over en periode
Eksperimentell studiemanipulasjon for å sjekke resultat
Tidsseriestudie observerer variasjon før og etter endring
Man må vite når man skal bruke de ulike metodene. Eksperimentell intervensjon er en metode der en gruppe får en behandling mens en annen gruppe ikke får det. Vi har en kontrollgruppe og en responsgruppe. Man forsker på årsakssammenhenger.
Uavhengige variabler og avhengige variabler er parametere som kan endre et utfall. De brukes i en regresjonsanalyse og brukes gjerne ved at man forsøker å lage en matematisk formel man kan studere. Man kan oppleve forstyrrende elementer når man utfører en forskning, eller konfunderende variabler som påvirker variablene man har lagt til grunn.
Kvalitativt design
Forskningsartikler for psykologi og antropologi bruker gjerne kvalitativ metode i sin søken etter ny kunnskap. Man undersøker noen få fenomen gjennom tre typer av datainnsamling:
Deltagende observasjoner, selvrapportering
Undersøkelser og dybdeintervju
Diskurs tolkning av tekst i aviser, offentlige utredninger
Et eksempel er den fenomenologiske reduksjon, en metode utviklet av filosofen Edmund Husserl. Fenomenologien sier noe om hvordan vi opplever ting for første gang uten å la oss påvirke av erfaringer.
Vi har nå snakket om metoder i en forskningsartikkel, og her kommer selve opphavet til det. Hermeneutikken er en prosess for å tolke teksten på, og selve bevisstheten om at man tolker noe er nok til å kalles en tolkning. Denne teorien ble brukt til å tolke bibeltekster, men i vår tid har den blitt selve grunnlaget for mange metoder innenfor forskning. Man søker å oppnå en objekt tolkning av teksten. Det setter krav til leseren selv om at man er bevisst sin rolle.
Grounded Theory er et forslag til en alternativ måte å utvikle teorier på. Den er avhengig av observasjoner gjennom induksjon, eller det å trekke slutninger. Utfordringen til denne teorien ligger nettopp i induksjon, da premissene for slutningen ikke samsvarer med konklusjonen. Forskjeller i folkegrupper kan være en slik situasjon. Feltstudier av urfolk, etnografi kan si alle inuitter er kortvokste, men denne slutningen er ikke nødvendigvis sann.
Resultater
Det er viktig at man formidler resultater uten å komme med subjektive tolkninger. Resultatene legges fram i kronologisk rekkefølge og går fra en enkel forklaring til å gå i dybden på spørsmålene som man kan stilt.
Diskusjon
I en forskningsartikkel vil man til slutt legge fram en diskusjon. Dette er hele målet med forskningen og skal si noe om man kom til ny kunnskap eller ikke. Her kommer tolkning med i beregningen. Man diskuterer ikke bare her åpent om funnene og resultatene, men også metoden man har brukt for å komme fram til ny kunnskap.
Man skal også være åpen for å diskutere svakhetene ved forskningen. Man kan her diskutere i retrospekt om funnene var som forventet. Den prospektive vinklingen er starten av hvordan man må tolke en forskningsartikkel, slik at man til slutt kan diskutere den i retrospekt.
Nå vet du at du må ha en hermeneutisk tilnærming til en forskningsartikkel, både for å kunne tolke en og hvordan du skal gå fram for å lage en.
Pluralisme er et begrep som har litt ulik betydning innenfor forskjellige fagfelt, men begrepet er synonymt med mangfold. Selve ordet «pluralisme» stammer fra det latinske ordet «plural» som nettopp betyr flertall.
Pluralisme er som sagt et begrep som får en litt ulik beskrivelse ettersom hvilket fagfelt det prates om i. Innenfor religion handler pluralisme om mangfoldet av forskjellige trosretninger som eksiterer sammen i et samfunn. I sosiologien og antropologien blir pluralisme brukt for å forklare at det finnes et mangfold av kulturer og levesett blant mennesker. Innenfor statsvitenskap og politikk generelt handler pluralisme om maktfordeling.
Hvis du søker opp begrepet i Den Norsk Akademiske Ordbok vil du se at pluralisme innenfor politikk har denne forklaringen «det at makt og innflytelse ikke konsentreres ett sted, men spres på flere grupper, institusjoner, organisasjoner o.l. ; politisk system med høy grad av maktspredning». Et pluralistisk samfunn er altså et samfunn med høy grad av maktfordeling og maktspredning, men hva innebærer det i praksis?
Maktfordeling er en grunnpilar i et pluralistisk samfunn
For at et samfunn skal bli omtalt som pluralistisk må det ha en høy grad av maktfordeling og maktspredning. Med maktfordeling menes at den politiske beslutningsmakten er fordelt mellom en dømmende makt (domstoler), en lovgivende makt (Stortinget/Nasjonalforsamlingen) og en utøvende makt (regjeringen). Maktfordelingen skal også være fordelt mellom lokale, regionale og nasjonale myndigheter. På den måten vil viktige beslutninger som gjelder befolkning bli tatt på flere hånd, det er lettere å ta hensyn til lokale interesser og flere får også muligheten til å påvirke politikken.
Norge er et eksempel på hvor makten er fordelt mellom tre beslutningsorganer, og hvor de nasjonale myndighetene avgir noe av sin beslutningsmakt til regionale og lokale myndigheter. Dette er lovfestet av formannskapslovene av 1837. Det er Stortinget som delegerer oppgaver nedover til regionale og lokale myndigheter, og som har det overordnede ansvaret for økonomistyringen.
Det er franskmannen Charles Montesquieu som ga oss prinsippene om at makten bør være tredelt mellom en dømmende, lovgivende og en utøvende makt. Montesquieu var av den oppfatning at en slik maktfordeling ville sikre betingelsene for frihet. Med frihet er det først og fremst politisk frihet Montesquieu er opptatt av. Dette handler igjen om en samfunnsborgers sikkerhet. En samfunnsborger skal ikke gå rundt å frykte hva andre kan gjøre mot ham eller henne. Dette er også grunnargumentet for en tredeling av statsmakten fordi dette vil i større grad beskytte borgere mot negative konsekvenser som kan komme av at makten konsentreres på få hender. Vi kan si at i pluralistiske systemer vil makt stanse makt.
Blant annet i Norge i dag handler maktfordelingen først og fremst om å sikre at det er flertallsviljen som veier tyngst når politikk skal utformes og vedtas.
Maktspredning er et annet viktig kjennetegn for pluralistiske samfunn
Maktspredning henger sammen med ideene bak maktfordelingsprinsippet, og det handler rett og slett om å redusere sjansen for maktmisbruk ved å spre makt over flere arenaer. Tanken er at maktspredning vil fremme demokrati, konkurranse i markedet og generelt være gunstig for mangfoldet i sivilsamfunnet.
I Norge er makten spredt mellom politiske partier, mellom det offentlige og privat og interesseorganisasjoner. At det i Norge er flere politiske partier som kan konkurrere om å få flest representanter på Stortinget står i kontrast til for eksempel USA hvor det bare er to partier (Republikanerne og Demokratene) som kan stille til valg.
Et mer konkret eksempel på hvordan maktspredning fungerer i praksis i Norge er hvordan makten er spredt mellom flere aktører i media. NRK mistet sitt kringkastingsmonopol i 1981 og en av grunnene var å spre makten i media. Dette har sikret et godt mangfold og sørget for at nyhetsbildet og den politiske dekningen får flere perspektiver.
På markedet kan makten lett samle seg hos få næringsaktører. Dette kan blant annet få konsekvenser for priser på varer, kvalitet og arbeidsforhold. Lover og regler for konkurranse og eierskap på markedet er nettopp en form for maktspredning som skal sikre bedre konkurransevilkår for alle.
Interesseorganisasjoner er organisasjoner som fremmer en bestemt interesse på vegne av sine medlemmer. Dette kan være alt fra fagforeninger, miljøorganisasjoner og hjelpeorganisasjoner. I Norge finnes det flere tusen interesseorganisasjoner som representerer et bredt spekter av ulike interesser og formål. Et kjennetegn ved interesseorganisasjonene er at de jobber målrettet mot myndighetene for å påvirke politiske beslutninger og vedtak. Interesseorganisasjoner er en viktig del av et pluralistisk samfunn fordi det bidrar til at befolkningen på en enklere måte kan fremme sine interesser med støtte fra flere.
Er pluralisme en utfordring for demokratiet?
Politikk i vestlige land bygger i stor grad på maktfordeling og maktspredning, men politikken bli også påvirket av pluralismens andre betydninger. Vi lever i et samfunn som blir stadig mer pluralistisk. Det finnes et mangfold av kultur og livssyn som lever sammen, og dette betyr at det finnes svært mange mennesker med forskjellige livssyn og meninger som skal leve sammen i et samfunn som fungerer.
Mangfold er positivt, men mangfold kan også føre til utfordringer. Hvordan skal mennesker med ulike livssyn leve sammen? På hvilken måte kan statsmakten ta hensyn til et mangfold av ulike meninger og behov? Hvilke meninger skal veie tyngst? Hva skjer med tilliten til demokratiet hvis en del samfunnsborgere ikke føler at deres mening slår igjennom?
Den norsk-amerikanske statsviteren Robert A. Dahl argumenterte gjennom sitt empiriske arbeid for at nasjonalpolitikken og lokalpolitikken er sterkt preget av interessekamper og maktfordelingen mellom ulike grupper i et samfunn. Han får støtte av Stein Rokkan, som var av den oppfatning at det er de organiserte interessene som veier tyngst i utformingen av offentlig politikk. Med andre ord så vil ressurser ha en svært stor innvirkning.
Hvordan blir ressursene fordelt i et samfunn med mangfoldige interesser og grupperinger? Eller rettere sagt: hvordan blir makten spredt mellom et mangfold av interesser og grupperinger? Politikk handler om å ta kollektive beslutninger, og hvilke konsekvenser disse beslutningene får. Hvordan skal beslutninger tas når det er flere ønsker og hensyn som skal spille inn?
I en verden som stadig blir mer pluralistisk, hvordan skal demokratiet tilpasse seg?
Litteraturliste
Thorsen, Dag Einar (2021). Pluralisme. Hentet fra: https://snl.no/pluralisme_-_politikk
Berg, Ole. T (2019). maktfordelingsprinsippet. Hentet fra: https://snl.no/maktfordelingsprinsippet
Kolbeinstveit, Lars (2018). Maktspredning. Hentet fra: https://www.civita.no/politisk-ordbok/hva-er-maktspredning
Berg, Ole. T (2019). Interesseorganisasjoner. Hentet fra: https://snl.no/interesseorganisasjoner
Østerud, Øyvind (2017). Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse (5.utgave). Oslo: Universitetsforlaget.
Malnes, Raino og Midgaard, Knut (2017). Politisk tenkning (3.utgave). Oslo: Universitetsforlaget.
Et diktatur er en styreform. En styreform vil si hvordan et land eller en stat blir styrt. I Norge har vi styreformen demokrati. Demokrati betyr folkestyre, noe som i praksis vil si at det er alle som har statsborgerskap i Norge som bestemmer, gjennom folkevalgte representanter. Et diktatur kan på mange måter sies å være demokratiets motpol. Der ligger makten hos en bestemt person (enevelde) eller hos en veldig liten gruppe mennesker (kollegialt diktatur eller oligarki).
Vi skiller mellom totalitært diktatur og autoritært diktatur. Et totalitært diktatur frarøver innbyggerne stort sett all frihet, og eksempler på dette er Hitlers Nazi-Tyskland og Stalins Sovjetunionen. I et autoritært diktatur beholder innbyggerne stort sett friheten til å mene det de vil, men har tapt det meste av handlingsfriheten. Eksempler på slike typer diktatur er Francos Spania og Antonio de Oliveira Salazars Portugal.
I tillegg til totalitært og autoritært diktatur snakkes det også i noen sammenhenger om såkalt flertallsdiktatur. Dette begrepet brukes når representanter for et flertall ignorerer eller bortprioriterer minoriteters rettigheter. Det er ulike meninger knyttet til om det er riktig å kalle dette fenomenet for en form for diktatur.
Hvorfor er diktatur som styreform kritisert? Styreformen diktatur har i alle tider vært kritisert for å være en lite hensiktsmessig styreform, som verken støtter opp under folks rettigheter eller gir innbyggerne i et land eller stat medbestemmelse i hvordan de skal ha det. Grunnen til den massive kritikken mot styreformen er først og fremst fordi det er en styreformen som sprer usikkerhet i samfunnet. Gjennom at alle viktige avgjørelser tas av kun en person, eller en liten gruppe med mennesker, kommer konsekvensene av valget til å være avgjort av noen få personers personlige oppfatninger og ideologi. Dette fører igjen til at folkets stemme ikke blir hørt og at det som blir vedtatt kan være stikk i strid med den gjengse oppfatning av hvordan ting bør være.
Farer ved diktatur som styreform Ifølge Human Rights Foundations lever over 50 % av jordens befolkning under styreformer som enten er diktatoriske eller styreformer som har likhetstrekk med lignende trekk. Da snakker vi om eneveldige monarkier, militære juntaer og autoritære regimer. Som nevnt fører i mange sammenhenger diktatur som styreform til at befolkningens meninger ikke blir hørt. I tillegg har det flere andre konsekvenser av enda større alvorlighetsgrad. Kasparov og Halvorssens argumenterer i et debattinnlegg i VG fra 2017 for at mange av verdens største problemer er en direkte konsekvens av slike styreformer. De viser til at diktaturstyrte land ofte har en høyere andel mennesker med psykiske lidelser, dårlig helse og lavere forventet levealder enn land med en demokratisk styreform. De forteller også at innbyggere i diktaturstyrte land ofte har lavere utdanning og i mindre grad tar patenter på nye oppfinnelser enn i andre land.
Finnes det positive sider ved diktatur som styreform? Begrepet diktatur er i de aller fleste sammenhenger et negativt ladet begrep som ofte blir møtt av motforestillinger. Som ved alle politiske diskusjoner som omhandler hvordan et land eller en stat bør bli styrt, finnes det delte meninger også omkring styreformen diktatur. Et argument som ofte tas i bruk for å forsvare diktatur som styreform er at demokratiske stater ikke kan vise til noen sterkere økonomisk vekst enn land som har en diktator eller et eneveldig styre. De som igjen argumenterer mot dette vil ofte hevde at litteraturen ikke forteller oss noe entydig angående temaet, altså at det er vanskelig å konkludere i den ene eller den andre retningen. Et annet argument for diktatur som styreform er i de tilfeller hvor diktatoren er velmenende. Det vil si at diktatoren ser bort fra egne særinteresser og et ønske om å ha makt, og faktisk legger befolkningens beste til grunn når viktige avgjørelser skal tas. Om det faktisk finnes eksempler på velmenende diktatorer som klarer å se bort fra egne interesser, er en annen sak.
Noen kjente diktatorer
Adolf Hitler (Tyskland) Adolf Hitler er nok den mest kjente diktatoren gjennom tidene. Han styrte det såkalte Nazi-Tyskland med jernhånd i årene 1933 til han i 1945 tok sitt eget liv som følge av tapet av andre verdenskrig. Hitler hadde nasjonalsosialisme (nazisme) som politisk ideologi. Den bygde i hovedsak på sterk rasebasert nasjonalisme, antisemittisme (jødehat) og mistillit til demokratiske styreformer. Viktige faktorer for at Hitler i 1933 kom til makten, var børskrakket i 1929 og påfølgende økonomisk nedgang i USA og Europa. Dette gjorde at flere så mot en høyreradikalisme, som tidligere ikke hadde hatt den samme oppslutningen. Gjennom aktiv propagandavirksomhet greide Hitler å overbevise det tyske folk om at hans politikk og ideologi var den rette for å løfte Tyskland ut av den krisen de var inne i.
Kim Jong-un (Nord-Korea) Kim Jong-un ble i desember 2011 offisielt utnevnt som statsoverhode i Nord-Korea, etter sin far Kim Jong-il. Som følge av lite innsyn i Kim Jong-uns liv er det vanskelig å vite veldig mye om han, men han er kjent for å være mer åpen enn sin forgjenger, som kun talte til det Nord-Koreanske folk ved en anledning. Han er også kjent for å styre Nord-Korea med jernhånd og for å tviholde på makten. Et eksempel er fra tilbake i 2013, hvor Nord-Koreas nyhetsbyrå kunne bekrefte at hans onkel, Jang Song-thaek, var blitt henrettet fordi han hadde forsøkt å utføre et statskupp.
Benito Mussolini (Italia) Benito Mussolini regnes som fascismens far. Fascisme er en politisk ideologi som fokuserer på betydningen av nasjonen med et førerbasert og diktatorisk styre innad, samt en holdning utad som kan kalles imperialistisk. Det vil si en tanke om å hele tiden utvide riket og ta over nye stater og landområder. Mussolini satt med makten i Italia fra 1922 til 1943, altså overlappende med perioden Adolf Hitler satt med makten i Tyskland.
Saddam Hussein (Irak) Saddam Hussein satt med makten i Irak fra 1979 til 2003, og var på 1900- og 2000-tallet en av verdens aller mest fryktede diktatorer. Han ble tatt til fange under USAs invasjon av Irak i 2003 og siden henrettet i 2006. Hussein ble president i Irak som følge av sin rolle som formann i Revolusjonsrådet, en rolle han som nevnt fikk i 1979. Før dette hadde han vært visepresident i samme råd siden 1969.
Josef Stalin (Sovjetunionen) Josef Stalin var fra midten av 1920-tallet fremste leder for den tidligere staten Sovjetunionen. Han satt som generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti fra 1922 til han døde i 1953. Fra slutten av 1930-tallet hadde Stalin det som kalles diktatorisk makt i Sovjetunionen, det vil si at han satt med all makt alene. Makten hans var aller størst i årene etter andre verdenskrig, den perioden som var begynnelsen på det vi kaller “Den kalde krigen”.
Andre kjente diktatorer
Antonio de Oliveira Salazar (Portugal)
Francisco Franco (falange-Spania)
Mao Zedong (folkerepublikken Kina)
Papa Doc og Baby Doc (Haiti)
Robert Mugabe (Zimbabwe)
Oppsummering Et diktatur er en autoritær eller totalitær styreform med en ledelse bestående av enten en enkeltperson eller en liten gruppe med mennesker. Styreformen har vært kritisert fordi den fjerner makten fra en stats innbyggere, og som følge av dette fører med seg usikkerhet. Diktatur som styreform eksisterer den dag i dag, og har eksistert også hvis vi ser langt tilbake i tid. Eksempler på kjente diktatorer er blant annet Adolf Hitler, Benito Mussolini, Kim Jung-un og Saddam Hussein.
Forskning kan vise til at diktatur som styreform er relatert til mer psykiske lidelser, lavere utdanning og dårligere helse hos befolkningen. Samtidig trekker noen frem positive sider ved styreformen, som for eksempel at det ikke trenger å være forbundet med dårligere økonomisk vekst enn andre styreformer. I norsk skole og i det norske samfunnet er demokratiet en av de aller viktigste grunnsteinene i hvordan vi ønsker å ha det, og det er ikke til å komme utenom at diktatur som styreform begrenser og undertrykker folks rett til å ha egne meninger, samt mulighet til å handle og ha medbestemmelse når avgjørelser som påvirker dem skal tas.
En enkel beskrivelse av maktbegrepet sier at makt er et fenomen som fremstår som et forhold mellom to eller flere mennesker. Makt kan betegne relasjoner og styrkeforhold mellom personer, og makt kan komme til uttrykk i strukturer, altså sammensatte mønstre av menneskelige relasjoner og styrkeforhold. Makt har potensiale til å oppstå overalt, noe vi skal se nærmere på i artikkelen.
Statsviteren Robert A. Dahl har gitt en veldig enkel definisjon av makt. Ifølge Dahl er makt at aktør A har makt over aktør B i den grad at A får B til å gjøre noe B ellers ikke ville ha gjort uten påvirkning av A. Sosiologen Max Weber har gitt en mer presis definisjon av hva makt er. Webers maktdefinisjon forteller at «makt betegner enhver sjanse til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, også på tross av motstand, uansett hva denne sjansen beror på.» Makt er med andre ord evnen man har til å få gjennomført sine mål som for eksempel å få politisk gjennomslag for saker organisasjonen du er medlem i har arbeidet for.
Maktens mange virkemidler Noen mennesker har lettere for å oppnå sine mål enn andre mennesker, og det handler i stor grad om hvilke virkemidler man har til rådighet for å oppnå gjennomslag. Makten har mange virkemidler, og en viktig side med makt er autoritet. Noen ganger kan en person få gjennomslag for sine mål fordi andre frivillige slutter seg personen og støtter hans eller hennes meninger og handlemåte.
Stalin brukte frykt som maktvirkemiddel
På den andre enden av skalaen står situasjoner hvor de som sitter med makten må bruke tvang og vold for å få gjennomslag for sine meninger fordi de ikke har noen naturlig støtte fra menneskene de skal lede. Vi kan for eksempel finne eksempler på dette i autoritære land hvor det blir satt inn politi – og militære ressurser for å stanse demonstranter. Dette skjedde blant annet i Egypt i 2011 og 2012 mot demonstranter som kritiserte regimet i det vi i dag kaller den arabiske våren.
Mellom frivillig oppslutting og tvangsmakt finner vi flere nyanser av maktens virkemidler. Det er for eksempel bruk av positive lokkemidler som ros og sosial aksept eller gjennom sosial utestenging, misnøye og avstand avhengig om to mennesker deler en lik oppfatning om hvordan ting skal fungere eller ikke. Maktvirkemidler som ikler seg i form av sosial aksept eller sosial utestengelse er svært vanlig på individnivå og generelt i mellommenneskelige relasjoner. Kanskje har du for eksempel vært i en situasjon hvor det er en person som alltid prater og gir uttrykk for sine meninger, og andre ser ut til å støtte ham eller henne, mens det er en annen person som tilsynelatende alltid er stille og litt umerkelig?
Samfunnsforskeren Max Weber var opptatt av det han omtalte som den tause makten. Den ingen stiller noen spørsmål ved eller utfordrer, den som bare er der og som over tid er blitt bygd inn i lovene, normene og de politiske institusjonene som omringer oss og er en del av vår hverdag uten at vi tenker på det. Grunnloven er et eksempel på dette fordi denne loven er bygd inn alle våre politiske institusjoner, og vi aksepterer at denne er utgangspunktet og gir retningslinjer for hvordan samfunnet vårt skal styres og utvikles. Denne stilltiende makten slår altså igjennom fordi vi oppfatter den som legitim, men den kan også slå gjennom fordi den virker skremmende på oss ved at vi kan havne i fengsel eller få økonomiske sanksjoner om vi bryter en lov.
Vi kan også tale om en karismatisk makt hvor en leder for eksempel får stor tilslutning fordi han eller hun har eksemplariske talekunster, og er usedvanlig dyktig i å få uttrykt meningene sine på en måte som fanger flere. Adolf Hitler blir ofte brukt som et eksempel her fordi han mobiliserte store menneskemengder gjennom sine taleevner.
Makt på individnivå Makt på individnivå handler om hvordan forholdet er mellom to enkeltmennesker, mellom et enkeltmenneske og en gruppe eller mellom to eller flere grupper. Hvilke maktforhold som gjelder kan komme tydelig frem i kommunikasjon hvor det ikke bare er hva som sies og hvordan det blir sagt som har uttelling, men også hvem samtalepartneren/motparten er. I kommunikasjon med andre mennesker vil maktforholdet prege samhandlingen, og hvilken kontroll du eller motparten har over situasjonen vil gjenspeile maktforholdet mellom dere.
Makt og maktforhold mellom individer må ikke være noe negativt, og er i mange sammenhenger helt nødvendig for at det skal være orden i hverdagen vår og for at vi skal leve i det øvrige samfunnet. I et klasserom på skolen for eksempel har læreren mer makt enn elevene og det er læreren som skal ha kontroll nok til å holde orden, løse konflikter og generelt ta ansvar for hva som skjer i klasserommet. Hvis læreren ikke hadde hatt denne makten ville det ofte vært kaos i klasserommet hvor dårlig læringsutbyttet ville vært et resultat.
På en generell basis er det altså språk og ressurser som avgjør hvor mye eller lite makt vi har i forhold til andre. Språket har evnen til å inkludere og ekskludere etter hva som blir sagt og hvordan det blir sagt. Indre humor i en gruppe kan brukes for å skape større tilhørighet innad i den gruppen, men den kan også brukes for å utestenge for eksempel nye mennesker som enda ikke forstår dynamikken som holder gruppen sammen, og som på den måten kan føle seg stengt ute eller ikke velkommen. Ressurser kan være alt fra penger, eiendom, hvilke klær du går i, kunnskap, kultur, hvilke venner du har og hvilken jobb du har. Makt på individnivå, mellom mennesker, vil altså avhenge av en rekke faktorer og situasjoner som de som er nevnt overfor. I Norge er det for eksempel slik at enkelte dialekter blir ansett som finere enn andre dialekter, og på den måten kan dialekten du har avgjøre hvilken status og makt du får i samspill med andre.
Hva er maktfordelingsprinsippet?
Maktfordelingsprinsippet – prinsipp mot maktmisbruk
Charles de Montesquieu
Det var filosofene John Locke og Charles Montesquieu som har gitt opphavet til det moderne maktfordelingsprinsippet. Montesquieu utgangspunkt for maktfordelingsprinsippet var at de som satt med mye makt i et samfunn var tilbøyelige til å misbruke den. Maktmisbruk handler om at en person som har eller er gitt mye makt, og gjerne makt til å lede eller styre, bruker den makten til å gagne seg selv på bekostning av de han eller hun skal lede eller styre over. På Montesquieu sin tid var den franske kongen nærmest allmektig og levde et liv i luksus mens befolkningen levde i fattigdom og elendighet. Montesquieu var derfor opptatt av mekanismer som skulle begrense makten slik at man kunne unngå maktmisbruk.
Maktfordelingsprinsippet er et prinsipp som skal hindre maktmisbruk, og enkelt handler maktfordelingsprinsippet om at makten hos de som skal styre samfunnet skal fordeles på flere plan. I Norge ble Montesquieu maktfordelingsprinsipp om den tredelte makten skrevet inn i Grunnloven i 1814. I Norge er makten fordelt mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt.
Den lovgivende makten i Norge er Stortinget.
Den utøvende makten i Norge er regjeringen.
Den dømmende makten i Norge er domstolene.
Disse tre statsmaktene skal kunne operere uavhengige av hverandre, og ved at makten er balansert på flere plan, skal de også hindre hverandre i å begå maktmisbruk over befolkningen. Folkesuvereniteten er et viktig prinsipp som blir tydelig i maktfordelingsprinsippet fordi folkesuvereniteten handler om at det er befolkningen i et land som skal bestemme, altså er den legitime statsmyndigheten. I våre dagers representative demokrati kommer folkeviljen til uttrykk gjennom en valgt nasjonalforsamling (Stortinget). Med andre ord så er det folket som i et demokrati skal folket styre samfunnet og staten, og skal folkeviljen gjelde kan ikke de som er satt til å styre på vegne av folket misbruke den makten de er gitt.
I Norge er det altså Stortinget som er den lovgivende makten, og ved valg hvert fjerde år er det vi som bestemmer hvem som skal være våre representanter på Stortinget. Stortingets viktigste oppgaver er å vedta lover, bevilge økonomiske midler over statsbudsjettet og kontrollere at den utøvende myndigheten følger opp lover og beslutninger som kommer fra Stortinget.
Den utøvende makten er regjeringen og departementene, og regjeringen er helt avhengig av flertallets tillit i Stortinget for å i det hele tatt kunne sitte i regjering. Skulle regjeringen miste tilliten til flertallet på Stortinget må de gå av. Regjeringen har ansvaret for at lover og vedtak som kommer fra Stortinget blir satt ut i livet og på et generelt plan styre samfunnet etter gjeldende politikk. I korona-pandemien har for eksempel har regjeringen sørget for krisepakker til industrien og arbeidslivet, også vedtatt av Stortinget, for å sørge for at arbeidshjulene holdes i gang til tross for perioden hvor samfunnet var stengt og nye regler som setter grenser for aktiviteter i samfunnet.
Den dømmende makt er domstolene og de har ansvaret for å sørge for at Grunnloven og lovene som Stortinget vedtar blir fulgt i praksis. Domstolen kan for eksempel stille den utøvende makt for riksrett om de mener at lovene ikke blir fulgt. Befolkningen kan også kan også ta den utøvende makt til domstolene gjennom saksøking om man mener at lovene ikke blir fulgt. Det skjedde for eksempel i 2019 hvor en rekke miljøorganisasjoner gikk sammen om å saksøke staten fordi de mener at staten bryter Grunnloven når de åpner for oljeboring nær iskanten i Arktis. Da er det opptil domstolen hva utfallet blir, som i denne saken endte med at miljøorganisasjonene tapte søksmålet.
I Norge blir mediene ofte omtalt som den fjerde statsmakten, mens Stortinget, regjeringen og domstolene er det tre andre, mer formelle statsmaktene. Årsaken til at mediene blir omtalt som den fjerde statsmakt er at vi forventer at de følger med på hva politikerne foretar seg, stiller seg kritiske til dette og på den måten sørger for at demokratiets spilleregler blir fulgt ved å opplyse oss om politikerne begår feil eller prøver å skjule hensikter som ikke gagner samfunnet. Mediene har blant annet skapt debatt om politikeres bruk av fellesskapets midler ved å gå gjennom reiseregninger. På den måten har journalister oppdaget at noen politikere har fakturert Stortinget for reiser som faller utenfor arbeidssammenheng.
Den fjerde statsmakten skal ikke bare holde oppsyn og rette et kritisk søkelys mot de tre andre statsmaktene. Den skal også være kritisk mot næringslivet og seg selv og bringe frem nyheter til befolkningen slik at vi igjen kan si vår mening om hvordan samfunnet blir styrt og hvordan samfunnets ressurser blir brukt og fordelt.
Makt på systemnivå – politisk makt Politikk handler i bunn og grunn om å ta beslutninger. Både den lovgivende makten, den utøvende makten og den dømmende makten skal ta beslutninger som er til det beste for samfunnet i helhet. Politikk inngår i et maktforhold på et systemnivå fordi det handler om hvilke beslutninger som blir tatt – altså hvilke interesser som slår gjennom på dagsordenen, og kanskje enda viktigere hvilke konsekvenser politiske vedtak hat for ressursfordelingen og styrkeforholdet mellom grupper i samfunnet.
Politikere står overfor mye informasjon, påvirkning og mange utfordringer når beslutninger skal bli tatt. Her vil også politiske ideologier og hva som er viktig for partiene i regjeringen påvirke utfallet av beslutningsprosessen. Stortingsvalget danner grunnlaget for hvilke partier som skal danne regjering, og om det blir en flertallsregjering eller mindretallsregjering. Det er det eller de partiene som har mest støtte fra stortingsrepresentantene som danner regjering. Her vil styrkeforholdene mellom partiene i en regjering komme frem når beslutninger skal tas etter hvor mye støtte partiene har fra representanter på Stortinget. En flertallsregjeringen har til sammen over 50 % støtte av stortingsrepresentantene. Med over 50 % støtte i Stortinget vil det bli mye lettere for regjeringen å få gjennomslag for sin politikk. En mindretallsregjering derimot har ikke 50 % støtte bak seg i Stortinget, og er avhengig av å søke sammen med andre partier for å til sammen få nok støtte. For en mindretallsregjeringen kan det være mer utfordrende å få gjennomslag for sin politikk fordi de er avhengig av andre partier som ikke nødvendigvis deler deres politiske syn. Vi ser her at støtten fra Stortinget på mange måter er avgjørende for maktforholdet og evnen en regjering har til å fatte beslutninger som leder til vedtak. Politikk blir en maktkamp når de som skal styre er uenige om beslutningenes mål og innhold.
Hva er avmakt En viktig side ved makten, enten det er på et individnivå eller på et systemnivå, er evnen en har til å oppnå tilsiktede virkninger. Sagt med andre ord om konsekvensene av en målrettet handling gir de resultatene vi ønsker oss. Avmakt er det motsatte og avmakt handler om når utfordringer vokser over hodene våre, og når vi mangler evnen til å nå våre mål.
Avmakt handler ikke bare om at en eller flere aktører har liten eller ingen makt. Det handler også om når konsekvensene av en handling fikk et helt annet resultat en hva som var forventet, eller når en aktør ikke vet hva han eller hun skal gjøre i en beslutningsprosess eller i møte med andre aktører.
Maktmisbruk I avsnittet om maktfordelingsprinsippet ble temaet om maktmisbruk tatt opp, og en viktig grunn til at maktfordelingsprinsippet skal råde er fordi at de som har fått tilliten til å styre ikke skal misbruke den makten og tilliten de har fått av befolkningen. Maktfordelingen fungerer slik at makten blir balansert på flere plan og at ikke mye makt blir konsentrert på få hender slik at misbruk av makt helst ikke skal oppstå.
Maktmisbruk av politiet i USA førte til store demonstrasjoner sommeren 2020 over store deler av verden. Slagordet «Black Lives Matter» oppsto i ettertid
Maktmisbruk er altså når noen misbruker makten og tilliten de har til å presse gjennom sine egne ønsker og vilje på bekostning av andre, dette skjer for eksempel gjennom press, trusler og fysisk tvang. Maktmisbruk kan også skje ved bruk av belønninger ved at en som har mye makt får en som har mindre makt til å gjøre noe han eller hun ellers ikke ville ha gjort uten løftet om spesielle fordeler eller bonuser, for eksempel et løfte om mer penger. Maktmisbruk strider også ofte med sosiale normer, lover og regler.
Maktmisbruk er ikke et fenomen som bare oppstår blant våre politiske beslutningstagere. Overalt hvor det finnes makt ligger det også et potensial til at den kan bli misbrukt enten det er i arbeidslivet, på skolen eller i hjemmet. Mobbing på skolen er et eksempel på maktmisbruk som kan få psykiske og fysiske konsekvenser for den som blir utsatt for det.
Logoen til EU
Makt i et internasjonalt politisk perspektiv Mens makt på et nasjonalt politisk nivå handler om å få gjennomslag for sine interesser, handler internasjonal makt om hvordan og i hvilken grad stater kan få gjennomslag for sine interesser i samspill eller på bekostning av andre staters interesser.
Makt i et internasjonalt perspektiv får dermed en annen dimensjon fordi det ikke eksisterer en tredeling av makten, og det finnes heller ikke noen myndigheter som har den overordnede kontrollen over alle stater i verdenssamfunnet. Om en stat får gjennomslag for sine ønsker eller ikke blir derfor i stor grad preget av hvilke midler (penger, kunnskap, status og kontroll over produksjonsmidler for eksempel) staten har tilgang på.
I et internasjonalt perspektiv blir det skilt mellom militær makt som er størrelsen og ressursene til en stats militære styrker. Økonomisk makt som knytter seg til rikdom og fordeling av goder, og som tilsier at jo sterkere økonomien til en stat er desto mer handlekraftig er den staten. Her er USA et eksempel fordi landets økonomi har gitt dem en sterk posisjon og påvirkning i verdenssamfunnet. Den siste maktformen det blir skilt mellom er ideologisk makt som er makt over tanker, verdier og normer til en gruppe med mennesker. Har en stat stor ideologisk makt, kan den få gjennomslag for sine interesser uten bruk av økonomiske og militære maktressurser. Fra 2021-2022 skal Norge være med i FNs Sikkerhetsråd. Denne plassen har Norge jobbet for å få i 13 år, og som medlem vil Norge ha mer internasjonal makt til å påvirke hvordan verdenssamfunnet skal sikre fred og fremme samarbeid.
Betegnelsen «Brexit» er sammensatt av ordene «Britain» og «exit», og har blitt det populære kallenavnet på prosessen som med stor sannsynlighet vil resultere i at Storbritannia forlater Den europeiske unionen (EU). Etter planen skulle Storbritannia allerede ha forlatt unionen 29. mars 2019, men EU utsatte Brexit-prosessen fram til 31.oktober 2019. Storbritannia har vært medlem av EU helt siden 1973, men 23. juni 2016 ble det avholdt en folkeavstemning hvor det britiske folk kunne stemme over EU-spørsmålet. Både BBC og Sky News meldte at et knapt flertall stemte for resultatet. De samme nyhetssidene formidlet at i 2016 var 51,9 % for Brexit mens 48,1 % var mot Brexit.
Brexit har ikke vært en enkel prosess, og den har skapt mye hodebry og panikk i EU om at dette bare er en av mange fremtidige utmeldelser. Selve EU-spørsmålet, som er bakgrunnen for Brexit, er også blitt en svært polarisert og betent debatt i Storbritannia. Dette har ikke bidratt til å gjøre vilkårene rundt Brexit enklere.
51,9 % av britene ønsket at Storbritannia skal trekke seg ut av EU, mens 48,1 % av britene ønsket at Storbritannia skulle fortsette å være medlem av EU – riktignok på nye betingelser. Hva sier ja-siden og hva er argumentene til nei-siden? Storbritannia skulle altså egentlig ha forlatt EU 29. mars 2019, men EU har gitt landet utvidet tid til å komme fram til en enighet. Hva vil resultatet bli?
Det betente EU-spørsmålet
Forholdet til EU har preget den britiske debatten fra 1960-tallet, og selv i tiden før Storbritannia ble medlem var EU-spørsmålet blitt et polarisert og betent politisk spørsmål. De aller fleste britiske statsministrene opplevde at EU-spørsmålet splittet deres egne partier like mye som folket. Splittelsen omhandlet uenigheter og ulike synspunkter på hvilket forhold Storbritannia skulle ha til EU, og hvordan medlemskapet ville påvirke Storbritannias suverenitet, kontroll over egne grenser, arbeidsmarked og samfunnet generelt.
Folkeavstemningen den 23.juni 2016 tente en ny gnist under det betente EU-spørsmålet. Selv over 2 år senere er de færreste enige om spørsmålene knyttet til Brexit eller hvordan skilsmissen med EU skal foregå. Brexit-kaoset har heller ikke blitt mindre forvirrende av at ja- og nei-siden står steilt mot hverandre.
Argumenter for å være i EU
«Remain», eller motstanderne av Brexit, er en kampanje drevet av mannen som startet alt Brexit-kaoset i 2016, den tidligere britiske statsministeren David Cameron. Cameron avholdt først og fremst folkeavstemningen om EU-medlemskapet for å bygge bro i sitt eget parti, et parti som også led av uenighet knyttet til spørsmålet. For Storbritannias tidligere statsminister handlet aldri folkeavstemningen om at Storbritannia skulle trekke seg ut av EU, men den fikk alvorlige konsekvenser for hans politiske karriere. Et knapt flertall stemte for Brexit, men motstanderne av det meldte bruddet med EU er nesten like mange.
Argumentene til «Remain» går på at en utmeldelse vil få alvorlige konsekvenser for økonomien ved at handelen vil bremse opp, samt at det ville være destabiliserende for sikkerhetspolitikken. Cameron er også av den oppfattelse at britiske interesser best vil bli ivaretatt gjennom et fullverdig EU-medlemskap. Det er flere som mener at Brexit er et sjansespill fordi man enda ikke vet hva konsekvensene av Brexit vil bli. Det er mindre usikkert å forbli knyttet til EU.
Videre vil økonomisk usikkerhet føre til usikkerhet i arbeidsmarkedet, spesielt for arbeidsmarkedet knyttet til handel med EU. Et siste hovedargument for «Remain»-siden er at i en verden som blir stadig mer globalisert vil Storbritannia kunne utøve mest innflytelse gjennom EU-systemet. Dette argumentet møter støtte fra både amerikanere og kinesere, som også er av den mening at Brexit vil føre til tap av innflytelse og oppsplitting.
Argumenter for å forlate EU
«Leave», eller Brexit, ble frontet av Londons tidligere borgermester Boris Johnson. Johnson mente at tiden var inne for at Storbritannia skulle ta tilbake kontrollen over eget land, grenser og lovgivning. Videre mener Brexit-tilhengere at Storbritannias historie viser at Storbritannia vil klare seg uten EU.
Noen av hovedargumentene for Brexit omhandler immigrasjon. EU-medlemskapet har angivelig ført til at Storbritannia ikke har kontroll over innvandringen til landet. Dette skal skyldes at et av prinsippene i EU er fri bevegelse, noe som medfører at mennesker i andre EU-land fritt kan komme til Storbritannia. En ukontrollert innvandring legger press på velferdsgodene, arbeidslivet og helsetjenestene. Brexit-tilhengerne har også andre syn på den økonomiske situasjonen enn motstanderne. De mener at Storbritannias økonomi vil gå bedre etter Brexit fordi at landet vil kunne inngå egne handelsavtaler med andre land. Videre vil Storbritannia få bedre rammer til å utvikle egen industri, og fokusere på å opprette nye markeder.
Kjerneargumentet for Brexit handler om suverenitet. De aller fleste lovene utarbeides i dag gjennom EUs hovedkontor i Brussel, og som medlem må Storbritannia tilpasse seg og integrere EU-lovene i sitt eget lovverk. Mange motstandere av EU mener at klager på EU-lovgivningen ikke blir tatt opp i EUs domstol. Dette fører til at parlamentet mister suverenitet og kontroll over egne grenser, og dette vil fortsette om Storbritannia forblir et medlem av EU. EUs mål er å oppnå en sterkere økonomisk og politisk integrasjon, og mange frykter at det vil resultere i at suverenitetsprinsippet mister sin betydning.
Storbritannia har fått utsatt Brexit-avgangen med 6 måneder, slik at de skal få tid til å bli enige om en ny avtale med EU. Hittil er det store uenigheter om hva avtalen skal inneholde, og dette har ført til ytterligere forvirringer rundt Brexit. Den 31. januar 2020 forlot Storbritannia formelt EU.
Hva er forskjellene mellom en republikk og et monarki?
Det som skiller dagens monarkier og republikker fra hverandre er hvordan statens øverste representant får maktrollen sin. I en republikk velger folket statens representant, presidenten, gjennom direkte eller indirekte valg, men i et monarki går denne rollen i arv i en bestemt familie. Republikken blir betegnet som monarkiets motsetning, og en mye brukt definisjon på republikk er ikke-monarki. I en republikk har heller ikke statslederen sitt embete på livstid, mens monarken mister først tittelen sin etter sin bortgang.
I et monarki er det monarken som er statens øverste representant. En monark er som regel en konge, men det kan også være en regjerende dronning. I store deler av historien har monarken nærmest hatt eneveldig makt, men etter den amerikanske revolusjonen (1775-1783) og den franske revolusjonen (1789-1799) ble monarkens makt begrenset av en konstitusjon (Grunnlov). Kongen var ikke lenger eneveldig, men måtte styre på grunnlag av lover og regler og i samarbeid med andre institusjoner. I en republikk er det en president som er statens øverste leder. I motsetning til monarkiet hvor kongetittelen går i arv, er ikke presidentembetet arvelig. Presidenten blir stemt frem av landets befolkning for en avgrenset periode. Etter at perioden er utgått må presidenten stille til gjenvalg om han eller hun ønsker å sitte for en ny periode. Gjennom historien har republikken vært en blandet styreform hvor prinsippet har vært at makten skal balanserer mellom flere representanter.
Monarkiet i Norge og republikken i USA
Den offentlige styreformen i Norge er det konstitusjonelle monarkiet, altså en innskrenket form for monarki. Norge har vært et konstitusjonelt monarki helt siden unionsoppløsningen med Danmark i 1814. Frem til 1884 hadde kongen reell makt, på lik linje med regjeringen som på den tiden var samfunnets øverste myndighet. I vår moderne tidsalder er kongens maktområde blitt redusert og er kun for symbolsk å regne. Hans Majestet Kongen er Norges formelle statsoverhode, og kongefamiliens oppgaver er kun seremonielle og representative. Kongefamilien representerer, for eksempel, Norge i utlandet, de er vertskap når utenlandske statsråder kommer på besøk og det er kongen som står for den høytidelige åpningen av Stortinget hver høst. Kongen kan også legge ned veto mot lovforslag fra Stortinget, en rett som har blitt brukt to ganger. Det står fortsatt nedfelt i den norske grunnloven at kongen er landets utøvende myndighet, men i dag er det folkevalgte organer som sitter med den utøvende og lovgivende makt. Regjeringen er den utøvende makten, Stortinget den lovgivende makt og Domstolen den dømmende makt.
I motsetning til Norge er republikken den offisielle styreformen i USA. USA er en føderalstat med 50 delstater. Den republikanske styreformen er slått fast av grunnloven fra 1787 med 27 tillegg. Den amerikanske grunnloven deler føderalstatens makt på tre institusjoner; den utøvende som er presidenten, en lovgivende nasjonalforsamling, også kalt kongressen, og domstolene som den dømmende makt. Alle de amerikanske delstatene har tilsvarende maktfordelingsprinsipp. Presidentens makt er altså ikke begrenset til å kun være formell og symbolsk. Presidenten leder statsadministrasjonen gjennom regjeringen og er øverstkommanderende for det amerikanske forsvaret. Vedtak lagt frem av kongressen har presidenten rett til å legge ned veto på. Vedtak som det som det ikke blir nedlagt veto på er det presidentens oppgave å iverksette. Presidenten har også en omfattende rolle i landets utenrikspolitikk, og gjennom såkalte presidenordre gi instruksjoner til statsforvaltningen. Dette fungerer som en utdypning av vedtak fra kongressen.
Presidentembetet er som nevnt ikke arvelig, og presidenten blir valgt gjennom et omfattende indirekte valg. Hver delstat stiller med valgmenn. Befolkning stemmer frem valgmennene, som igjen må møtes i valgmannskollegiet hvor de velger en president og en visepresident. På selve valgdagen kan velgerne stemme direkte på partienes presidentkandidat.
Udemokratisk monarki?
I dag er kanskje den aller viktigste forskjellen mellom monarkiet og republikken hvor demokratiske de regnes som, og hvilken fremtid styreformene går i møte. I Europa er det til sammen 12 land som har monarkiet som offentlig styreform. Både i Norge og i de andre europeiske landene ønsker flere å erstatte monarkiet med en republikansk styreform. En republikk ansees å være mer demokratisk og moderne enn et monarki (som etter de to revolusjonene har blitt ansett som et «gammelt regime») fordi folket stemmer frem landets øverste statsoverhode. Det stilles også strenge krav til presidentembetet. For å kunne stille som en aktuell kandidat må du være født i USA og være over 35 år. Etter at presidenten har blitt valgt, kan han eller hun kun stille til gjenvalg en gang og den lovgivende makten kan når som helst avsette presidenten. I et monarki går kronen automatisk til førstemann i arverekkefølgen etter kongens død uten at folket har rett til å stemme over dette.
Global oppvarming er et uttrykk som brukes om de klimatiske endringene jorden er inne i nå hvor den globale gjennomsnittstemperaturen øker. Uttrykket henviser også til prognosene (forutsetninger) om at temperaturen vil fortsette å øke den kommende framtid.
Forskere er enige om at den globale oppvarmingen begynte ved midten av 1800-tallet, ca. likt med den industrielle revolusjonen, og at jordens gjennomsnittstemperatur har økt med 1 varmegraden siden det. Det høres kanskje ikke som en voldsom økning, men konsekvensene av 1-grads oppvarming har blant annet resultert i at isbreene smelter, noe som fører til at havet stiger, og at ekstreme værfenomener som orkaner, flom, tørke og tornadoer oppstår oftere og blir kraftigere.
97 % av alle klimaforskere er enige om at den globale oppvarmingen jorden er inne i nå skyldes menneskelig aktivitet som for eksempel et stort forbruk av fossile energikilder. På verdensbasis går debatten ut på om global oppvarming virkelig skyldes menneskelig aktivitet eller om de klimaendringene vi ser nå er et resultat av naturlige svingninger.
Naturlig eller menneskeskapt?
Har virkelig menneskelig aktivitet påvirkning på hvordan klimaet utvikler seg, eller er klimaet et naturlig fenomen som vi mennesker ikke kan kontrollere? Det store skillet i debatten om global oppvarming handler om den er menneskeskapt eller ikke. De som stiller seg kritiske til teoriene om en menneskeskapt global oppvarming, såkalte klimaskeptikere eller klimarealister, argumenterer for at klimaet alltid har endret seg helt naturlig og at den oppvarmingen vi er vitner til nå skyldes naturlige svingninger. Jorden har tross alt vært gjennom både varmeperioder og istider.
Kan det for eksempel være økt solaktivitet som har resultert i at gjennomsnittstemperaturen stiger? Noen argumenterer også for at det er uvisst at klimagassen CO2 fører til en oppvarming, og at økende mengder med CO2 i atmosfæren bare har positive effekter for fotosyntetiserende planter. Hvorfor er det da så store bekymringer for menneskeskapte klimaendringer?
De som stiller seg bak teorien om at de klimaendringene vi opplever nå er påvirket av menneskelig aktivitet svarer klimaskeptikerne med forskning som konkluderer med at solaktiviteten har vært jevn de siste 30 årene og at solen kanskje har hatt en liten nedkjølende effekt på jorden i over 35 år. De som tror på en menneskeskapt oppvarming betviler ikke at klimaet endrer seg naturlig, men at de endringene vi opplever nå skjer raskere enn hva som er normalt.
Når vi mennesker forbruker fossile energikilder (olje, gass og kull) slipper vi ut CO2 som egentlig var tatt ut av atmosfæren og lagret under bakken. Dermed øker vi mengden CO2, og flere forskningsrapporter konkluderer med at mengden CO2 i atmosfæren påvirker jordens temperatur. Vi mennesker har sluppet ut mer CO2 enn hva naturen klarer å absorbere i sitt eget kretsløp, og det har resultert i at vi har forstyrret den naturlige balansen. Den menneskelige påvirkningen kommer som et tillegg til de naturlige klimaendringene. Vi må tilbake flere millioner år for å finne like høye konsentrasjoner av CO2 i atmosfæren som det forskerne har målt i vår tid.
En grønn politikk?
I 2015 signerte Norge under Paris-avtalen. Avtalens viktigste budskap er at vi må begrense global oppvarming til under 2 varmegrader, helst 1,5 grad, for å unngå de verste konsekvensene av global oppvarming. Gjennom denne avtalen har Norge forpliktet seg til å begrense sine egne klimautslipp og bidra med løsninger for å starte en omstilling til et lavutslippssamfunn.
Alle de politiske partiene har klima og miljø som sak på sine partiprogram, men det er store forskjeller mellom partiene på hvor viktig de anser klimasaken. Tradisjonelt er venstresiden mindre skeptiske til en menneskeskapt global oppvarming enn hva høyresiden er. Felles for de fleste partiene er at det er langt mellom ord og handling.
Norges statsminister Erna Solberg uttaler seg om viktigheten av å ivareta et stabilt klima, men hun fører en politikk som ville resultert i en 3-4 graders oppvarming. Hun leder også en regjering som har delt ut rekordmange oljefelt. Norge ligger langt unna å nå sine egne mål om å redusere sine utslipp innen 2020 og å nå målene satt i Paris-avtalen.
Det er også store meningsforskjeller mellom partiene om hvor alvorlige dagens klimaendringer er. Miljøpartiet de grønne for eksempel er det eneste partiet som har klimaet som topprioritert sak. De mener at den globale oppvarmingen er en direkte trussel mot vårt livsgrunnlag, og at det haster å iverksette effektive tiltak. Politikere i FrP har, for eksempel, sagt at all oljen skal opp enda dette strider mot klimaforskeres råd om at all olje må forbli i bakken.
Hva kan vi gjøre?
Vår tids klimautfordringer krever politiske løsninger og samarbeid på tvers av grenser, men det er likevel mye vi som enkeltmennesker kan gjøre for å redusere våre klimaavtrykk og presse politikerne til å iverksette effektive tiltak raskere.
Vi kan reise mer kollektivt. Begynn for eksempel med å la bilen stå en gang i uken og unngå å kjøre til steder hvor du heller kunne brukt sykkelen eller valgt buss. Reduser forbruket ditt, kjøp brukt, resirkuler og bruk opp det du har. Må du reise med fly på ferietur eller finnes det mer miljøvennlige alternativer? Flytrafikken øker kraftig og er en stor kilde til utslipp.
Gjennom underskriftkampanjer, debattinnlegg, demonstrasjoner og arbeid gjennom organisasjoner kan du påvirke politikerne til å tenke miljøvennlig, og bidra til at samfunnet omstiller seg.
Den europeiske unionen (EU) er en samarbeidsorganisasjon med hele 28 medlemsland. Hovedkvarteret ligger i Brussel, og målet til EU er å fremme fredelig samarbeid mellom landene innen offentlig politikk på en rekke viktige områder, som miljø, økonomi og migrasjon.
Norge er ikke et medlemsland, men vi har allikevel en tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen. EØS står for Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet. Landene Island og Liechtenstein har også signert under avtalen. Avtalen gir landene tilgang på EU sitt indre marked, og til gjengjeld har EU stor betydning for landenes lovgivning. Formålet med EØS er å styrke samarbeidet innen økonomi og handel og ha rimelige konkurransevilkår mellom EØS-landene og EU-landene.
Brexit er den populære betegnelsen brukt på de prosessene som resulterte i at Storbritannia varslet om at de vil trekke seg ut av EU-medlemskapet sitt. Landet har vært medlem av EU siden 1973, men en folkeavstemning holdt i 2016 viste at flertallet av befolkningen ville melde seg ut av unionen. Varslene om britisk utmeldelse kom i 2017, men i henhold til avtaler har de involverte partene ett år på seg for å komme til enighet om nye vilkår. Derfor vil ikke den endelige utmeldelsen hende før i 2019 med mindre partene endrer mening.
EU sin rolle og oppbygging
EU, tidligere kjent som EF og EEC, har sin opprinnelse fra 1952. Forløperen til dagens EU-samarbeid var Den europeiske kull- og stålunionen. Formålet med kull- og stålunionen var at medlemslandene skulle samarbeide om produksjonen av kull og stål med sikte på kontroll over europeisk rustningsindustri. I 1957 var Roma-traktaten på plass (en traktat er en bindende avtale) og den ble sett på som et grunndokument for å fremme europeisk samarbeid. I 2009 ble den erstattet av Lisboa-traktaten.
Belgia, Frankrike, Italia, Vest-Tyskland, Luxembourg og Nederland var de opprinnelige medlemslandene. Etter undertegnelsen av Roma-traktaten ble Det europeiske økonomiske fellesskap, også kalt Fellesmarkedet, stiftet. I 1967 ble Stålunionen, Fellesmarkedet og atomenergifellesskapet slått sammen til EF.
Først i 1973 begynte flere land, deriblant Danmark, å melde seg inn og 20 år etter sammenslåingen utvidet tidligere EF sin rolle med blant annet opprettelsen av det indre markedet og EF ble EU i 1993. EU har siden begynnelsen bare vokst i antall medlemsland og samarbeidsoppgaver innenfor handel, økonomi, arbeidsliv, sosial velferd, miljø, migrasjon og distriktspolitikk. I 2012 vant EU Nobels fredspris for å ha bidratt i mer enn 60 år for å fremme menneskerettigheter, forsoning, fred og demokrati i hele Europa.
EU er en stor og kompleks samarbeidsorganisasjon, og flere institusjoner sikrer at EU fungerer slik det skal. Det europeiske rådet er EUs toppmøte som finner sted minst fire ganger i året. Her blir det bestemt, diskutert og forhandlet om hvordan EU skal utvikle seg videre. I Ministerrådet finner vi et regjeringsmedlem fra hvert medlemsland. De skal representere deres hjemlands interesser og sammen med EU parlamentet utgjør de organisasjonens lovgivende organ. Kommisjonen er det utøvende organet og deres oppgave er blant annet å kontrollere at medlemslandene ikke bryter lover og regler. EU sine domstoler består av representanter fra alle medlemslandene, og de har myndighet til å avgjøre i tvister som gjelder lover, avtaler og regelverk.
Norge og EØS
I 1972 og i 1992 var flertallet i norsk folkeavstemning imot et norsk medlemskap i EU, men EØS sto frem som et attraktivt alternativ. EØS-avtalen ble undertegnet i 1992 og trådde i kraft to år senere. Selv om Norge ikke ble et fullverdig medlem av EU, sikret EØS-avtalen Norge et godt samarbeid med EU som er Norges mest betydningsfulle handelspartner. Formålet til EØS er å sikre fri fly av varer, tjenester, kapital og mennesker.
For den vanlige nordmann kan EØS-avtalen virke ut som noe som er overordnet politisk, men det er denne avtalen som sørger for at du har like rettigheter og muligheter til å bo, arbeide og studere i andre medlemsland.
Helt siden Norge signerte under EØS-avtalen har det vært en debatt om Norges tilknytning til EU. Ja-siden ønsker fult norsk medlemskap i EU for at Norge skal ha like rettigheter og medbestemmelse som andre EU-land. De fremhever at samarbeid er nødvendig for å sikre fred, demokrati og menneskerettigheter, og de påpeker at EØS-avtalen har hatt positive effekter på økonomien og næringspolitikken gjennom å ha sørget for økt kjøpekraft, sysselsetting og økonomisk vekst.
Nei-sidens argumenter er at EU er en trussel for det nasjonale demokratiet og folkestyre ved at EU sine myndigheter overtar flere områder og at nasjonalstatene mister sin makt og suverenitet. Deres argumenter går også ut på at EU ikke viser solidaritet overfor fattige land ved å være en pådriver for multinasjonale selskaper, og deres visjoner om stadig økonomisk vekst ødelegger miljøet.
Brexit, begynnelsen på slutten?
EU har nærmest vært et betent spørsmål i Storbritannia siden før de ble medlemmer i 1973. Skepsisen mot EU har vokst blant politikkere og befolkningen, men det var allikevel bare et knapt flertall som stemte for bruddet. De som ønsker å forlate EU hevder det er fordi de ønsker å ta tilbake Storbritannias suverenitet og kontroll over egne grenser, mens motstanderne av Brexit frykter det vil få alvorlige konsekvenser for blant annet økonomien.
Etter at Brexit ble en realitet har flere spekulert i om at dette kan være starten på en splittelse i Den europeiske samarbeidsorganisasjonen.
Hva er samfunnsvitenskapelig metode? Samfunnsvitenskapene har til hensikt å bidra med kunnskap om hvordan virkeligheten både i den lille og i den store verden ser ut, og vi må da gå metodisk til verks. Å bruke en metode betyr å følge en bestemt vei mot et mål. Samfunnsvitenskapelig metode dreier seg om hvordan vi skal gå fram for å få informasjon om den sosiale virkeligheten, og ikke minst hvordan denne informasjonen skal analyseres, og hva den forteller oss om samfunnsmessige forhold og prosesser. Det dreier seg om å samle inn, analysere og tolke data, og dette er en sentral del av empirisk forskning. De viktigste kjennetegnene ved metode/empirisk forskning er systematikk, grundighet og åpenhet.
Hva er forskjell mellom samfunnsvitenskap og naturvitenskap? Naturvitenskap forholder seg hovedsakelig til fenomener uten språk og evne til å forstå seg selv og sine omgivelser. Det er ikke mulig å diskutere med, eller spørre ut, disse studieobjektene, enten det dreier seg om atomer, gener, celler eller dyr. Naturforskerne er tilskuere til det som studeres.
Samfunnsforskningens studiefelt er mennesker, og mennesker har meninger og oppfatninger både om seg selv og andre. Det dreier seg om et mangfold av meninger og oppfatninger, som ikke er stabile, og kan ikke bare være en tilskuer til det man studerer. Samfunnsvitenskapens studieobjekt er svært kompleks og består av kommuniserende og tolkende mennesker, og når dette skal utforskes, kreves det et mangfold av framgangsmåter og metoder.
Hva er kvalitativ og kvantitativ metode? Tenk deg at du skal undersøke nordmenns ferievaner. En måte å gå fram på er å sende et spørreskjema til et utvalg av befolkningen der de blir bedt om å krysse av for hva de pleier å gjøre i sommerferien.
Eksempel på en kvantitativ undersøkelse. Skjermbilde: Forskning.no
Når de utfylte skjemaene kommer i retur, kan man telle opp hvor utbredt ulike typer ferievaner er. Dersom det også er spurt om opplysninger som kjønn, alder og yrke, kan man finne ut hvilke ferievaner forskjellige grupper har, for eksempel at kvinner ferierer mer enn menn og oftere. Denne spørreundersøkelsen er et eksempel på en kvantitativ undersøkelse.
Alternativt kunne man la et begrenset antall, for eksempel 20 personer, skrive dagbok fra sin ferie, og vi ville da få en mer detaljert og nyansert informasjon om hva folk gjør på ferier. Slike feriedagbøker vil vi vanligvis ikke undersøke ved å telle opp hendelser, men i stedet se på om det er noen spesielle mønstre, for eksempel hvilken mening folk tillegger i ferien. Dette betegnes som kvalitativ metode, og sier noe om kvalitet eller spesielle kjennetegn/egenskaper ved fenomenet som skal studeres.
Et etisk dilemma er en situasjon der tvilen og usikkerheten dominerer, og man ikke har et konkret fasitsvar på hva som er det riktige.
Hva er etikk?
For å forstå hva et etisk dilemma kan være, er det greit å ha bakgrunnskunnskapen om etikk på plass først. Etikk er kort forklart læren om hva som er rett og galt.
Et etisk dilemma kan for eksempel være der man i utgangspunktet har taushetsplikt, men det er fare for liv og helse for brukeren, og man må vike fra prinsippet og kontakte andre instanser for å redde liv. Hvis taushetsplikten skal brytes, må andre etiske hensyn veie tyngre enn taushetsplikten ( for eksempel akutt helsehjelp).
Eksempler på etiske dilemmaer
Du jobber på sykehus, og pasienten din har ikke sykdomsinnsikt. Du mener det er nødvendig til å bruke tvang i behandlingen, men pasienten nekter. Hva gjør du?
Du jobber i en omsorgsbolig, der en bruker forteller at vedkommende har stjålet en liten sum fra en butikk. Brukeren er fortvilet, og sier at hvis det blir videreformidlet, ønsker brukeren ikke kontakt med deg framover. Du er klar over hva loven sier, men er redd for at varslingsansvaret hemmer videre terapeutisk arbeid. Hva gjør du?
En god venn stjeler fra en butikk, noe du får med deg. Du har lyst til å gi beskjed til de som jobber i butikken, men du vet også at du mister vennskapet til vennen din. Hva gjør du?
Denne nettsiden bruker cookies. Ved å bruke nettsiden tillater du bruk av cookies i henhold til vår cookies policy. Les merOk
Privacy & Cookies Policy
Privacy Overview
This website uses cookies to improve your experience while you navigate through the website. Out of these, the cookies that are categorized as necessary are stored on your browser as they are essential for the working of basic functionalities of the website. We also use third-party cookies that help us analyze and understand how you use this website. These cookies will be stored in your browser only with your consent. You also have the option to opt-out of these cookies. But opting out of some of these cookies may affect your browsing experience.
Necessary cookies are absolutely essential for the website to function properly. This category only includes cookies that ensures basic functionalities and security features of the website. These cookies do not store any personal information.
Any cookies that may not be particularly necessary for the website to function and is used specifically to collect user personal data via analytics, ads, other embedded contents are termed as non-necessary cookies. It is mandatory to procure user consent prior to running these cookies on your website.
