Kategori: Psykologi

Hvordan fungerer menneskets persepsjon?

Hvordan fungerer menneskets persepsjon?

Vi får hele tiden en stor mengde stimuli fra miljøet rundt oss gjennom sansene våre, denne informasjonen må vi gjenkjenne, organisere og skape mening ut fra. Når vi ser på et objekt fyrer fotoreseptorceller i retina, nerveimpulser sendes til hjernen, hjernen tolker og organiserer nerveimpulsene og forsøker å forme et sammenhengende bilde av hva som er foran oss. Sansene gjør oss i stand til å se, høre, smake, lukte og føle verden rundt oss, men hvordan klarer hjernen vår å gjøre disse inntrykkene til et sammenhengende bilde som gir mening? Hvor slutter persepsjonen og hvor starter kognisjonen? Og hva er forholdet mellom disse?

Persepsjonsprosessen er kompleks. Mennesket har evnen til å oppfatte at et objekt har en stabil form, på tross av at bilde vi får på retina er helt ulikt fra ulik avstand eller retning. Dette gjør oss selvfølgelig bedre i stand til å gjenkjenne objekter, men det gjør også at vi kan lese håndskrift eller bokstaver som har ulik font. Selv om versjoner av bokstaven ‘A’ ser helt ulike ut kan vi med letthet kjenne den igjen. Det kan virke enkelt for oss, men datateknologien viser hvor komplisert denne prosessen faktisk er. Det er så vanskelig å få en datamaskin til å lese håndskrift, at CAPTCHAs (Completely Automated Public Turing Test to Tell Computers and Humans Apart) ble utviklet som en metode for å skille mellom mennesker og datamaskiner. For å forstå persepsjonsprosessen bedre kan vi se på noen av hovedteoriene som forklarer hvordan persepsjon fungerer.

Bottom-up og top-down
Teoriene deles ofte inn i to hovedkategorier, bottom-up teorier og top-down teorier. Bottom-up teoriene ser på persepsjon som data-drevet, det vil si at vi får informasjon om det ytre objektet gjennom sansene våre. Top-down teoriene legger derimot vekt på at vi ikke er nøytrale observatører, vi er farget av kunnskap, regler, forventninger og erfaringer, noe som påvirker hvordan vi oppfatter det ytre objektet. Dermed kan vi si at vi konstruerer et bilde av det ytre objektet i hjernen. La oss se nærmere på disse hovedteoriene, hvordan forklarer de persepsjonsprosessen? Hva støtter opp om dem og hva er de kritisert for?

James J. Gibsons introduserte et nyttig rammeverk for å forstå persepsjonsprosessen, med begrepene distalt objekt, informasjonsmedium, proximal stimulasjon og perseptuelt objekt. Det distale objektet er et objekt i den eksterne verden, for eksempel et hus. Dette objektet skaper et mønster via et informasjonsmedium, for eksempel refleksjoner av lysbølger. Lysbølgene fører til en proximal stimulasjon, for eksempel fyring fotoreseptorceller i retina. Dette vil i sin tur skape et perseptuelt objekt, altså et indre bilde av huset. Gibsons teori om direkte persepsjon er et godt eksempel på en teori som faller innenfor bottom-up kategorien. Gibson mente at alt av nødvendig informasjon for persepsjon er tilgjengelig i omgivelsene våre, reseptorene i sansene våre og ikke minst i den sensoriske konteksten. Kontekstuell informasjon gjør at vi kan oppfatte dybde, for eksempel ved at vi ser flere detaljer på figurer som er nært enn figurer som er langt unna. Gibson mente derfor at intelligent tankegang ikke var nødvendig for persepsjon, men at omgivelsene sørger for den informasjonen vi trenger for å persipere direkte. Gibson mente at informasjonen fra omgivelsene var vanskelig å kontrollere i en eksperimentell setting, men at den var lett tilgjengelig i den virkelige verden. Gibsons teori kalles derfor også for økologisk persepsjon.

Elanor Gibson forsket på persepsjon hos spedbarn, og observerte at dybdepersepsjon utviklet seg tidlig, noe som støtter opp om Gibsons teori om at persepsjon er direkte og ikke nødvendigvis avhengig av intelligent tankegang. Nyere forskning innen nevrovitenskap kan også tyde på direkte persepsjon. Det er identifisert egne nervebaner for å prosessere farge, form og tekstur, disse refereres ofte til som «what-pathways». Oppdagelsen av såkalte speilnevroner tyder på at vi kan forstå ansiktsuttrykk, følelser og bevegelser lenge før vi har fått tid til å tenke ut en hypotese om hva det er vi ser på. Speilnevroner fyrer både når vi utfører en bevegelse og når vi ser at andre utfører den sammen bevegelsen, speilnevronene fyrer så raskt som mellom 30 til 100 millisekunder etter en visuell stimulus.

Vi vet at visuelle stimuli sender signaler til hjernen vår, men oppfatter vi bare en refleksjon av det distale objektet eller har våre erfaringer og forventninger også noe å si for hvordan vi oppfatter verden? Top-down teoriene legger vekt på læring og intelligens i forklaringen av persepsjon. Mange forskere innenfor den strukturalistiske tradisjonen har forsøkt å forske på introspeksjon uavhengig av tidligere kunnskap, noe som har vist seg å være umulig. Ifølge konstruktivistisk teori om persepsjon lager vi hele tiden hypoteser basert på det vi ser, det vi vet fra før og det vi kan anta basert på høyere kognitive prosesser. Konstruktiv persepsjon er en teori innenfor top-down kategorien, tilhengerne av denne teorien forklarer persepsjonsprosessen som at vi konstruerer en kognitiv forståelse av en stimulus. Vi kan «se» mye, men hva vi kan gjenkjenne blir prosessert av intelligensen vår, dette er bakgrunnen for at denne teorien også noen ganger kalles for intelligent persepsjon. For eksempel ser vi at gresset er grønt selv om det er så mørkt at fotoreseptorcellene i øyet vårt ikke er i stand til å oppfatte farge, fordi vi har en erfaring og forventning om at det skal være grønt. Richard og Roslyn Warren demonstrerte dette fenomenet som ofte refereres til som konteksteffekter i et eksperiment i 1970. De fant ut at dersom man erstattet et fonem i en setning med en hostelyd, ville de som hørte på opptaket oppfatte lyden slik at setningen ga mening. For eksempel: “It was found that the *eel was on the axle”, “It was found that the *eel was on the shoe”. I den første setningen ble det manglende fonemet oppfattet som en «w», mens det i den andre setningen ble oppfatte som en «h». Dette eksperimentet viser at vi benytter oss av kunnskap og erfaring i persepsjonsprosessen, og peker også på at dette kan være en mekanisme som hjelper oss å skape mening i det som ellers ville vært kaos.

Top-down teoriene har fått kritikk for å undervurdere hvor viktig og komplett informasjon vi får fra sansene våre. Bottom-up teoriene blir derimot kritisert for å ikke ha noen god forklaring på konteksteffekter, hvorfor har vi lettere for å kjenne igjen objekter i et miljø der vi forventer å finne dem? Tyder ikke dette på at forventning og kunnskap også må spille en rolle i persepsjon? Dersom vi ikke benytter oss av den informasjonen vi har lagret i hukommelsen vår, hvorfor har vi da lagret den? Samtidig kan vi tenke oss at dersom sanseinntrykkene spilte en så liten rolle som top-down teoriene hevder, ville vi være tilbøyelig til å gjøre mange feilvurderinger fordi vi ikke brukte den informasjonen vi fikk fra sansene.

Det finnes empirisk støtte for begge hovedkategoriene. Selv om disse teoriene gir oss viktig innsikt i persepsjonsprosessen, er ingen av dem ideelle for å forklare hvordan persepsjon fungerer. Persepsjon er en kompleks prosess og selv om vi vet mye mangler vi fremdeles en komplett teori som gir oss en god forklaringsmodell. Top-down og bottom-up teoriene kan virke som motsetninger, men kanskje kan vi få et bedre bilde på hvordan persepsjonsprosessen fungerer hvis vi ser på dem som teorier som utfyller hverandre? Sanseinntrykkene gir kanskje mer tydelig og viktig informasjon enn den konstruktive persepsjonsteorien legger til grunn. Samtidig kan kanskje forventning, erfaring og tanker spille en større rolle for persepsjon enn det Gibsons teori om direkte persepsjon gir den ære for. I senere tid har man fokusert mer på hvordan disse teoriene henger sammen og påvirker vår evne til persepsjon. Det virker sannsynlig at vi benytter oss av en kombinasjon av sanseinntrykk og tidligere erfaringer for å skape et helhetlig bilde av omgivelsene våre. I fremtiden vil vi kanskje få en mer integrert teori for persepsjon som inneholder elementer fra både top-down og bottom-up teoriene.

Sosial kompetanse og psykisk helse

Sosial kompetanse og psykisk helse

Den livslange prosessen vi kaller for sosialisering er en læringsprosess hvor individet som en del av samfunnet tilegner seg kunnskap om sosiale og etisk korrekte normer og verdier ved å sosialisere seg med andre individ i samfunnet, og gjennom individets forskjellige sosiale roller, f.eks. sønn, elev, eller, kompis. Det er i løpet av denne prosessen et individ tilegner seg den sosiale kompetansen. Definisjonen på sosial kompetanse er som følger:

                                                   

«Sosial kompetanse er et sett av ferdigheter, kunnskaper og holdninger som vi trenger for å mestre ulike sosiale miljøer.»

 

Altså et sett med egenskaper individet trenger for å kunne fungere på en god måte i sosiale sammenhenger i en gruppe eller et samfunn.

Grunnprinsippene i sosial kompetanse er selvhevdelse, empati, prososial atferd, selvkontroll og lek, humor & glede. Alle disse er grunnleggende ferdigheter, kunnskaper og holdninger som er helt essensielle for å kunne fungere i sosiale sammenhenger med andre individ. Disse er viktige for å kunne etablere relasjoner til andre mennesker og for å binde vennskap.

Sosial kompetanse er som sagt en livslang læreprosess. De ferdighetene, holdningene og kunnskapene som trengs må tilegnes både via teoretisk og praktisk læring. Disse egenskapene må innlæres og automatiseres, slik at du som individ kan reagere på en god måte i ulike sosiale sammenhenger. I likhet med verdier og normer utvikles sosial kompetanse gjennom tid. Dette er litt av grunnen til at den sosiale kompetansen henger tett sammen med sosialisering, mens hovedårsaken er at de begge innlæres på samme arenaer. Institusjoner som barnehager, barneskole, ungdomsskole og VGS er eksempler på sosialiseringsagenter som er med på å bidra til den individuelle sosialiseringsprosessen. Disse institusjonene er formelle fordi det er blitt satt ett krav fra kunnskapsdepartementet om at det er viktig å utvikle den sosiale kompetansen fra tidlig alder.

I og med at sosial kompetanse er helt nødvendig for at ungdom og barn skal kunne fungere i sosiale sammenhenger og å ta imot alle de nye inntrykkene de blir utsatt for på daglig basis er det viktig at forskjellige sosialiseringsagentene, hovedsakelig de institusjonene nevnt i forrige avsnitt gir barnet god opplæring. Disse institusjonene går under det vi kaller for sekundærsosialiseringen, det er i denne fasen individet lærer kunnskaper, ferdighet og holdninger det trenger for å kunne fungere i samfunnet. Det er også viktig at individet lærer seg disse egenskapene for å kunne beskytte seg selv i sosiale sammenhenger. Hvis individet ikke har egenskapene til å                                 kunne lese og reagere på forskjellig atferd er det vanskelig å vite hva som er uønsket atferd og ikke. Det blir derfor lettere for individet og ta trygge og smarte valg med nok av den nødvendige kunnskapen.

Regjeringen, ved utdanningsdirektoratet fremmer at sosial kompetanse er når barn og unge stiller sosiale krav til hverandre. Det å ha sosial kompetanse i samspill med jevnaldrende handler om å kunne tilpasse seg i spesifikke miljø med egne sosiale verdier, normer og krav. Alle skoler og andre institusjoner som ligger underlagt UD tar for seg fem hovedprinsipp i den sosiale kompetansen:
– Empati
– Prososial atferd
– Selvkontroll
– Selvhevdelse
– Lek, glede og humor

Empati er et individs evne til å vise medfølelse for andre individ. Denne egenskapen er helt grunnleggende for å kunne skape relasjoner og knytte bånd med andre. Denne evnen er med på å motvirke mobbing, gjennom respekt og forståelse for andres synspunkt og følelser. Empati gir et individ muligheten til å kunne se situasjoner fra et annet perspektiv enn kun sitt eget. Mange mener at empati er medfødt og at alle mennesker har det. Hvor god den empatiske egenskapen i individet er bestemmes av individets utvikling av egenskapen, noe som skjer tidlig gjennom innvirkning fra f.eks. foreldre eller lærere.

Prososial atferd er vår evne til å vise omsorg, trøste, ol. Det er evnen til å samarbeide med andre, dele hva du selv har eller hjelpe andre uten tanke på personlig vinning. Kort sagt er prososial atferd det å være snill. Det motsatte av prososial atferd er antisosial atferd, nemlig handlinger som går imot de normer og verdier som finnes i samfunnet.

Selvkontroll er en egenskap individet bruker for å kontrollere egne følelser og atferd. Men også å ta hensyn til andre individ og tilpasse seg samfunnet som et fellesskap. Det å ha forståelse for egne følelser og seg selv som individ er nødvendig i mange sammenhenger. F.eks. for å kunne styre unna hevngjerrighet.

Selvhevdelse trenger vi får å kunne uttrykke oss i sosiale sammenhenger. Fremme egne meninger og egne synspunkter. Denne egenskapen er ofte sterk hos en god leder, og er avgjørende for å kunne delta i sosiale sammenhenger på en aktiv måte. Denne egenskapen gir oss muligheten til å stå for egne tanker og meninger, samtidig som å reagere på andres handlinger og ytringer.

Lek, glede og moro er individets evne til å slappe av, ha det moro, spøke o.l. Disse egenskapene brukes for å bedre individets tilværelse, ikke bare sosial men også innad i individet. Egenskapen er viktig for å kunne tolke sosiale koder, som f.eks. sarkasme og ironi.

Som nevnt tidligere er den sosiale kompetansen og sosialiseringsprosessen påvirket av hverandre og henger tett sammen, noe som påvirker individet i stor grad. F.eks. kan en gutt som har vokst opp i en husstand der han har fått god oppdragelse, og derfor har bedre sosial kompetanse enn sine jevnaldrende, fort bli påvirket negativt da han begynner i barnehagen eller på skolen. Dette på grunn av andre innspill fra sine jevnaldrende eller andre voksenpersoner enn de i hjemmet, som har en lavere sosial kompetanse.

Den teoretiske parten av sosial kompetanse kommer gjennom lover og regler som er satt for samfunnet. Du finner alltid individer som har tendenser til å bryte ved samfunnets lover og regler. Det å bytte sosial omgangskrets til et miljø hvor det er flere individ med lav sosial kompetanse kan føre til en negativ innvirkning på det nye individet i gruppen. F.eks. kan din sosiale kompetanse endres eller svekkes ved en overgang fra ungdomsskole til videregående skole.

Som vi allerede vet begynner utviklingen av sosial kompetanse allerede ved fødselen, og fortsetter hele livet. Mennesket lærer mest de første leveårene, dette gjelder også for sosial kompetanse. Det er derfor viktig med et godt grunnlag tidlig i utviklingsprosessen, uten et stabilt utgangspunkt kan det få store konsekvenser for individet senere. Dette gir grunnlag for å knytte opp utviklingspsykologi, en moderne psykologisk retning til temaet sosial kompetanse.

De to psykologene Erik H. Eriksson og Jean Piaget står bak utviklingspsykologien. Den psykologiske retningen handler om menneskets tankemessige, sosiale, følelsesmessige og språklige utvikling i forskjellige aldersfaser. Det er i disse forskjellige fasene individet lærer seg diverse normer eller regler for å kunne fungere i samfunnet. Den første og antageligvis viktigste delen av sosialiseringsprosessen er primærsosialisering. Her blir språk, verdier og oppførsel innlært av de som står barnet nærmest, ofte foreldre. Her brukes ofte imitasjonslæring. Hvor kunnskap tilegnes via observasjon og etterlikning. Modellæring er også en viktig faktor for barn, hvor barnet tar etter personer som er viktige for det. F.eks. en far som slår eller en mor som røyker.

Personlighetspsykologi er en annen retning innen psykologien som kan knyttes opp mot sosial kompetanse. Den handler om hvordan et individ lager seg en selvoppfatning og utviklingen av individets personlighet. Den psykodynamiske teorien, av Sigmund Freud, handler om tre forhold som påvirker et individs personlighet. Freud mente at de tre forholdene var id, ego og superego. Freud hadde også en teori om underbevisstheten, nemlig, hvordan opplevelser kunnskap, behov osv. kan påvirke et individs personlighet uten at individet er klar over det. Personligheten blir også beskyttet fra underbevisstheten av diverse forsvarsmekanismer individet bruker. Dette kan knyttes opp til sosial kompetanse via f.eks. selvhevdelse. Dersom forsvarsmekanismen benektelse bryter inn vil selvhevdelsen svekkes.

Læring er et ord vi har satt på det å endre atferd. Diverse psykologer har kommet med teorier om hvordan man lærer og hvordan man lærer på best mulig måte. Et eksempel her er assosiasjonslæring, som kan fungere bra i enkelte sammenhenger fordi man knytter en handling til det som skal huskes. En annen teori er behaviorismen, hvor man gir enten positive eller negative forsterkninger som en reaksjon på en handling. På denne måten lærer individet hva man skal gjøre, og hva man ikke skal gjøre. F.eks. at man kjefter på et barn etter at det har gjort noe det ikke har lov til, er en negativ forsterkning. Slik lærer barnet han det ikke skal gjøre den handlingen igjen. Skinner har forsket mye på dette ved bruk av rotter. Når dette er sagt blir det en selvfølge å koble opp læringsteoriene til sosial kompetanse, da sosial kompetanse er noe som læres, gjennom hele livet.

De kognitive teorier bygger på hvordan man tilegner seg erfaringer, sanseinntrykk, minner osv. Det at mennesket har kognitive egenskaper, og evnen til å tenke selvstendig, og analysere sosiale relasjoner, fører oss over til begrepet sosialpsykologi. Denne retningen innen psykologien handler om mennesket som individ i sosiale og kulturelle sammenhenger. Teorien går ut på at tanker følelser og atferd endres, alt etter hvilken sosial sammenheng man befinner seg i.

Definisjonen av «en gruppe» er i psykologifaget følgende: To eller flere individer som er organisert omkring et felles mål, som er avhengige av hverandre, og som har en eller annen form for samhandling. Mennesket er flokkdyr, som betyr av det lever i grupper, og ikke alene. Det blir derfor naturlig for mennesket, og vi har et behov for å sosialisere oss med andre individ. Store deler av livet, også daglig bruker vi tid på samhandling med andre.

Charles Darwins evolusjonsteori bygger på «Survival of the fittest». Det betyr at den arten som har best utviklede egenskaper for å overleve, kommer over andre arter, og får muligheten til å formere seg. Sosialisering er en viktig del av denne evolusjonen for mennesket. Det at mennesket har en god kommunikasjon og fungerer bra i grupper, er mye av grunnen til vår levedyktighet. Dette hadde aldri fungert uten sosial kompetanse.

Fellesskapet innad i gruppen er viktig for utviklingen og læringskurven til gruppen, og alle individ som er med. I grupper har vi noe som kalles for sosial fasilitering, det går ut på at i en gruppe, vil et individ som er god på en spesifikk oppgave, prestere enda bedre på denne oppgaven når individet jobber i en gruppe. Et annet fenomen som kan oppstå i en gruppe er sosial «loffing». Det er et begrep vi bruker, når ett eller flere individ i gruppen yter lavere enn normalt. Dette oppstår fordi individet støtter seg på resten av gruppen, og forventer at andre utfører jobben, eller på grunn av en ujevn arbeidsfordeling.

En amerikansk psykolog, Abraham Maslow presenterte behovsteorien. Den går ut på at de menneskelige behovene er delt inn i ulike nivåer og prioriteringer. Det finnes en modell som kalles behovspyramiden eller behovshierarkiet som viser oss hvilke behov som hører til under hvilken kategori i denne teorien. Her er de mest grunnleggende behovene plassert nederst.

Som en del av sosialpsykologien finner vi gruppepsykologi. I gruppepsykologien konsentrerer man seg mest om relasjonene mellom det enkelte individ og de andre individ i en mindre gruppe. Gruppepress er et av flere viktige begrep innen gruppepsykologien. Det er mye som tyder på at gruppepress har stor innvirkning på individet. En endring av personlighet eller atferd kan komme som et resultat av gruppepress. Et individ vil gjerne endre sine holdninger og meninger, og dermed også sin personlighet, for å kunne passe inn i gruppen på best mulig måte.

Gruppepress kan ha både negative og positive virkninger. På den negative siden finner vi reaksjoner på gruppepress som f.eks. dårlig selvbilde; individet føler seg usikker på seg selv, og selvtillit kan brytes ned. Individets selvhevdelse kan bli svekket, da individet ikke lengre tør å stå for egne meninger. Ergo får vi en svekket sosial kompetanse, som et resultat av gruppepress. Gruppepress kan også ha en positiv virkning på et individ, hvor det å få den ekstra push-en til å gjøre noe bra er alt som trengs for å endre seg til det bedre. Dermed få styrket selvtillit og selvhevdelse. Muligens øke sin kompetanse innenfor lek og humor? Dermed en styrket sosial kompetanse. Men når det er sagt er gruppepress noe man burde være forsiktig med, fordi det kan gå utover den psykiske helsen. Dersom individet prøver hardt for å passe inn i gruppen, eller endrer sine holdninger og verdier drastisk, kan dette føre til stress, depresjon, eller følelsesmessige problemer.

Jeg vil avslutte med å si at det er viktig for et hvert individ å ha en god sosial kompetanse. Det er viktig for individet å kunne fungere bra i et samfunn, og i en gruppe. Det er nødvendig for individet å få riktig innlæring i sosiale sammenhenger i tidlig alder, det er mye vanskeligere å hoppe på denne kurven senere, enn å bygge på den helt fra fødselen. For at en gruppe skal fungere bra må den sosiale kompetansen være på plass. Ellers kommer fenomener som sosial «loffing» til å forekomme. Det er også viktig med en sterk selvhevdelse i gruppen, for å unngå å bli utsatt for negativt gruppepress, noe som kan føre til psykiske helseproblemer.

KILDER:

http://www.determittvalg.no/utfordringer-i-arbeidet-med-sosial-kompetanse/

http://www.skoledata.net/Kommune/Veiled/Kd/soko00a.htm

Peik Gjøsund & Roar Huseby, (2011) Psykologi 2. Cappelen Damm AS

http://ndla.no/nb/node/4054?fag=8

https://www.udir.no/laring-og-trivsel/laringsmiljo/psykososialt-miljo/sosial-kompetanse/motivasjon-og-forventninger/

http://ndla.no/nb/node/79731?fag=51

Ungdom, kommunikasjon og psykisk helse

Ungdom, kommunikasjon og psykisk helse

I denne oppgaven skal jeg forklare hvordan ungdom bruker kommunikasjon for å akseptere og avvise hverandre. I tillegg skal jeg drøfte hvordan aksept og avvisning kan påvirke ungdoms psykisk helse. I besvarelsen skal jeg bruke relevante bruksområder fra sosialpsykologien og helsepsykologien. Kommunikasjon har en viktig rolle i denne oppgaven, derfor skal jeg også benytte teorier innenfor kommunikasjon.

Kommunikasjon er en viktig del av livet vårt og vi bruker det fra første stund vi blir født. Kort sagt kan man si at kommunikasjon er en prosess og handling som foregår mellom en avsender og en mottaker. Denne prosessen kaller vi får den klassiske kommunikasjonsmodellen. Ifølge Osgood og Schramms modeller foregår kommunikasjonen mellom en avsender, som innkoder et budskap og en mottaker, som avkoder det budskapet. Selv om denne modellen viser en forenkling for hva en kommunikasjon innebærer og hvordan den foregår, gir den oss en grei forståelse av at kommunikasjon er et samspill mellom to eller flere personer. Det er også et redskap som vi bruker for å tilpasse oss ulike miljøer og finne tilhørighet i forskjellige grupper. Å tilpasse seg de rette miljøene og finne tilhørighet i de ønskede gruppene er spesielt viktig i ungdomsalderen.

Ungdomsalderen er en tid der vi blir mer bevisste på oss selv. Identifisering av vår egen personlighet og identitet blir et viktig mål som vi ønsker å oppnå. Det er et mål som ikke kan oppnås alene, men i samspill med andre jevnaldrende ungdommer. Sosial kompetanse blir et viktig nøkkel for å mestre samspill med andre og lykkes i å omgås andre. Alle de sosiale ferdighetene som vi har lært siden barndommen gjennom sosialiseringsprosessen, blir avgjørende for hvordan vi håndterer det sosiale samfunnet i ungdomsårene. Det sosiale livet vi er en del av handler om å tilpasse seg andre i samfunnet. I dagens moderne samfunn er det nye utfordringer som stilles til ungdommer for å bli akseptert i vennegrupper og risikoen for å bli avvist har blitt enklere. Kommunikasjonsteknologien har en del av skylden for det. Før i tiden foregikk kommunikasjonen blant ungdommer i utemiljøet. Det meste av kommunikasjonen skjedde på skolen, og det var der de fleste først og fremst ble kjent med hverandre. De som hadde like interesser og oppfylte gruppenes krav, fikk være med i gjengen. Resten ble enten utestengt eller måtte finne seg andre grupper. Gjennom det verbale og ikke-verbale språket kunne man tydelig vite om man var ønsket eller uønsket av en bestemt gruppe. Var man velkommen i gruppen, da ville medlemsgruppene kommunisere med deg i friminuttene, invitere deg på festene og henge med deg i fritiden. All kommunikasjon som foregår verbalt, blir definert som det verbale språket. Ble man ignorert av en bestemt gruppe derimot, der ingen kommuniserte med én og fikk ingen invitasjoner til å henge med i fritiden, da var det tydelig at man var uønsket av den bestemte gruppen. Ignorering er et eksempel på et ikke-verbalt språk, som blir brukt for å utestenge noen. Ungdommer bruker både det verbale og ikke-verbale språket for å vise aksept eller avvisning for noen.

 

Flesteparten av kommunikasjonen foregår gjennom det ikke-verbale språket. Gestuelle-, positur, kroppskontakt, avstands- og ekstra-verbale koder blir brukt for å vise relasjonen man har til den man kommuniserer med. Ifølge det psykologiske verktøyet Johari-vinduet, som ble utviklet av de amerikanske psykologene Joseph Luft og Harry Ingham, kommuniserer vi i fire forskjellige felter. Det åpne feltet er den synlige delen av kommunikasjonen for både avsenderen og mottakeren. Ungdommer som har nære relasjoner har et sterkere åpent felt mellom hverandre. Det skjulte feltet er det avsenderen er bevisst på, men ønsker å skjule det fra mottakeren. Det kan være for eksempel hemmeligheter og personlige ting som avsenderen ikke ønsker å dele med mottakeren. Det kan være negativt å ha enten for stort eller liten skjult-felt. Å røpe for mye av seg selv, kan gjøre en sårbar blant ungdomsgrupper. Hvis man ikke åpner seg i det hele tatt, da kan andre ungdommer få et inntrykk av at man ønsker å holde avstand og ikke er interessert i samværet. Det blinde feltet er det avsenderen røper ubevisst av seg selv, som bare mottakeren legger merke til. Disse er for det meste ikke-verbale tegn og inneholder ubevisste vaner som man er ikke er klar over. Det ukjente feltet er det feltet som både avsenderen og mottakeren er ubevisste på. Det kan være ting avsenderen sier uten å vite hvorfor. Dette kan utløse både negative eller positive følelser til mottakeren uten at de bevisst blir registrert. For at ungdommer skal ha en god kommunikasjon og en sterk relasjon mellom seg, er det viktigst at det åpne feltet er mest aktiv enn de andre feltene. Likevel er det viktig å passe på sitt skjulte-felt, slik at man ikke blir for sårbar overfor andre. Det kan føre enklere til at man blir utestengt eller manipulert av andre ungdommer.

Utestenging og avvising har blitt enklere i dagens moderne samfunn. I tillegg har det blitt enda vanskeligere å oppdage mobbing. Teknologier, som smarttelefoner og pc, har gjort det lettere å kommunisere med hverandre. Man trenger ikke treffes direkte lenger for å sosialisere. Nettsider som Facebook har gitt oss tilgang til å dele om vårt eget liv med andre og samtidig bli kjent med andres liv. Via Facebook kan man også danne ulike facebook-grupper eller bli medlem og finne tilhørighet hos eksisterende facebook-grupper. Ungdommer kan gjennom kommunikasjon i sosiale medier finne seg venner fra den andre siden av jordkloden. Ulempen med sosiale medier er at skjult mobbing har blitt mer utbredt. Ungdommer fra en klasse kan danne seg en gruppe på sosiale medier, der de stenger ut andre fra klassen uten at en tredjepart kan oppdage det. Det har blitt enklere å spre falske rykter og baksnakking har blitt en vanlig fenomen. Dessuten gir ikke facebook-venner den samme opplevelsen som man får av å treffe venner i fysisk. Gjennom direkte kontakt og ikke-verbal kommunikasjon kan man dele følelser, mens i sosiale medier blir det ikke-verbale språket, som er en viktig del av kommunikasjonen, unnlatt. Dette har vært med på å påvirke ungdommenes psykisk helse og flere undersøkelser har visst at sosiale medier har økt depresjonen blant befolkningen.

Det sosiale livet er viktig for den psykiske helsen vår. Ifølge skoleboken, Psykologi 2, blir psykisk helse definert slik: ”Psykisk helse handler om hvordan vi klarer å bruke våre kognitive og emosjonelle ferdigheter til å fungere i samfunnet og møte hverdagens krav. (s.300)” Våre kognitive og emosjonelle ferdigheter blir konsekvent påvirker av det sosiale samfunnet. Personer vi er sammen med og de tingene vi bruker tiden vår på, er med på å påvirke vår psykiske tilstand. Mennesket er ikke et vesen som kan trives alene. Det trenger andre sine selskap for å kunne blomstre i samfunnet. Derfor er andres tanker, følelser og handlinger med på å påvirke vår psykiske tilstand.

 

Selv om grunnlaget av vårt selvbildet blir lagt i barneårene, blir den fortsatt utviklet i ungdomsalderen. Måten vi ser på og vurderer oss selv, kan enten bli forsterket eller svekket med de ulike gruppene og personene vi henger med i ungdomsalderen. Gjennom selvpersepsjon, der vi lærer mer om oss selv i ulike situasjoner med andre, utvikler vi også vårt selvbildet. En ungdom som har et positivt selvbilde, vil kunne lage gode relasjoner med andre ungdommer. Gode relasjoner vil forsterke igjen ungdommens selvbildet. Derfor kan man si at selvbildet er en slags spiral og spiller en stor rolle på den psykiske helsen. Hvis en ungdom har utviklet et positivt selvbildet fra barneårene, da vil han/hun ha større mulighet til å finne gode relasjoner med andre ungdommer og tilpasse seg samfunnet. Følelsen av å bli akseptert og anerkjent av andre har en stor og positiv effekt på den psykiske helsen.  Derfor kan vi si at sosialiseringsprosessen fra barndomsårene er avgjørende for å få tilfredsstilt sine sosiale behov i ungdomsårene, og dermed fortsette å opprettholde en god psykisk helse.

I Maslows behovspyramide kan vi se at sosiale behov er det tredje viktigste behovet for mennesket. Rett etter det kommer behovet for selvrespekt, som henger tett sammen med det sosiale behovet. Å tilhøre et felleskap, bli anerkjent av andre og ha en sosial status er en grunnleggende behov alle mennesker trenger for å utvikle og opprettholde en god psykisk helse. En sau som kommer seg ut fra saueflokken, havner oftest som et offer for ulven. Utestenging fra felleskapet kan gi én en følelse av ensomhet. Ingen eller lite anerkjennelse av andre kan føre til at en ungdom føler lite selvverdt. Disse negative følelsene kan lede veien til depresjon, usikkerhet og angst. Slik blir den psykiske helsen svekket og personen kommer inn i et ondt sirkel. Den psykiske helsen påvirker også den fysiske helsen, og omvendt. I en depressivt tilstand er man lite motivert til å utføre fysiske aktiviteter. Engasjerer man seg mindre på fysiske aktiviteter, da vil man bry seg mindre om kostholdet også. Havner man i en slik situasjon og blir værende lenge, kan det påføre store skader i personens psykisk- og fysisk helse. Etter hvert kan det utvikle seg til psykiske lidelser. For å hindre at noe slikt skal skje, er det viktig at ungdommer finner i det minste en jevnaldrende person i livet som kan gi han/henne anerkjennelse. Å bli anerkjent av noen er en av de viktigste følelsene, som forbedrer etterhvert den psykiske helsen. Det er en følelse som øker og forsterker éns selvrespekt og selvverdt. En annen viktig følelse som fører til god psykisk helse, er mestringsfølelsen. Mestringsfølelsen gir en opplevelse av kontroll. I tillegg begynner man å oppdage sine egenskaper og talenter gjennom mestringsfølelsen. Dette øker selvtilliten til personen. Økt selvtillit gir et positivt selvbilde og da er man på vei igjen til det gode spiralbeskrivelsen.

 

Jeg vil konkludere med at ingen mennesker kan leve et godt liv for seg selv. Vi trenger andre i livet for å blomstre i samfunnet. Sammen med andre kan vi forstå oss selv bedre. Selvforståelse øker selvtilliten vår og gir oss et positivt selvbildet. Derfor kan vi si at utviklingen av selvbildet vårt er avhengig av andres tanker og følelser. Hvis vårt sosiale behov blir dekket i barneårene, da er det større sannsynlig at det også blir dekket i ungdomsårene. Grunnen til det er at et godt selvbildet i barndommen, gir oss gode sosiale ferdigheter til å skape velfungerende relasjoner med andre ungdommer. Følelsen av aksept og anerkjennelse i ungdomsalderen er med på utviklingen av en god psykisk helse. Utestenging og avvisning kan lede oss til et ondt sirkelen, som svekker den psykiske helsen og tilstanden vår.

 

Kilder:

Larsen, O. S., Herheim, Å., Deschington, H., Staksrud, E., & Frank, K. (2011). Psykologi 2. Aschehoug.

Svartdal, F. (u.d.). Store norske leksikon. Hentet fra Kommunikasjon – psykologi: https://snl.no/kommunikasjon_-_psykologi

Psykologisk aldring og alderspsykiatri

Innledning

Aldring medfører endringer som kan forstås gjennom ulike perspektiv. Biologiske, sosiale og psykologiske prosesser kan påvirke hverandre gjensidig, og må ses i en sammenheng dersom man vil forstå aldringsprosessene.

Tema for denne eksamensoppgaven er forholdet mellom nærhet til døden og akkommodativ mestring. Mestring er et nøkkelbegrep for hvordan eldre mennesker tilpasser seg alderdommens utfordringer. Eldre mennesker er i en fase av livet der det er forventet at venner og familie faller fra. Slike erfaringer kan ha innvirkning på eldres tanker om egen død, og mange opplever at døden kommer nærmere (Daatland og Solem, 2011).

Brandtstädter et al. (2010) har utviklet en dualistisk modell på bakgrunn av forskning på målorientering og troen på kontroll i voksen alder og alderdom. Hans forskning underbygger at det skjer et skifte i målorientering med alderen, og at en bevissthet om begrenset gjenstående levetid aktiverer akkommodative prosesser.

Laura Carstensen har utviklet teorien om sosioemosjonell selektivitet. Denne teorien hevder at den subjektive opplevelsen av gjenstående levetid spiller en viktig rolle for motivasjon. Dette er ikke avhengig av kronologisk alder, fordi det samme skifte i motivasjon også er funnet hos yngre med begrenset gjenstående levetid (Carstensen, 2006).

Jutta Heckhausens psykologiske forskning på utvikling gjennom livsløpet fremhever utviklingen som en livslang prosess som fortsetter inn i alderdommen og helt fram til døden. Den psykologiske utviklingen er en dynamisk prosess mellom vekst og tap. Heckhausen (2005) viser også til annen forskning (Baltes et al., Brandtstädter) og påpeker individets rolle, og at det finnes et stort potensiale for aktiv påvirkning av egen utvikling.

Disse ovennevnte teorier beskrives nærmere i oppgavens teoridel. I kapittel 3 vil jeg drøfte disse teoriene opp mot den problemstillingen som oppgaven fokuserer på: Hvordan er forholdet mellom nærhet til døden og akkommodativ mestring?

I siste kapittel oppsummeres drøftingen i en avslutning.

 

2. Teori

2.1 Brandtstädters dualistiske modell

I denne modellen har Brandtstädter et al. (2010) lagt vekt på to adaptive prosesser – assimilative og akkommodative. Disse begrepene stammer fra Piagets læringsteori. I denne teorien må det som skal læres nødvendigvis inn i en eller annen form for struktur eller organisasjon i hjernen, noe Piaget kalte for mentale eller kognitive skjemaer. Læringen består i at nye impulser forbindes med resultatene av tidligere læring. Sammenhengen mellom de eksisterende skjemaer og ny kunnskap/erfaring kan etableres på ulike måter.

Ved assimilativ læring knyttes de nye impulsene til de allerede eksisterende skjemaene, og læringen tilføres strukturen. Ved akkommodativ læring vil ikke de nye impulsene som vi møter, umiddelbart passe sammen med de skjemaene som finnes, og det krever dermed en rekonstruksjon av eksisterende strukturer for å oppnå ny innsikt eller forståelse. Læringsprosessen er således dynamisk og det er et aktivt samspill mellom den kunnskap vi allerede har, og nye impulser eller erfaringer (Lyngsnes & Rismark, 2007).

I Brandtstädters dualistiske modell er resiliensen i det aldrende selv avhengig av interaksjonen mellom assimilative og akkommodative prosesser. Assimilative aktiviteter har som mål å forme personlig utvikling i samsvar med de personlige mål en har satt seg i livet – i alderdommen inkluderer dette å forebygge eller kompensere funksjonssvikt. I akkommodative prosesser justeres mål og ambisjoner i forhold til de begrensninger en møter i ulike situasjoner, og utfra hvilken mulighet en har til å handle. I alderdommen drives de akkommodative prosessene av tap og fungering i ulike områder i livet, spesielt i forhold til aldersrelatert reduksjon av gjenstående levetid.

Disse to adaptive prosessene er i utgangspunktet relaterte motsatser, men kan komplementere hverandre i konkrete episoder av mestring. Balansen mellom assimilative og akkommodative prosesser tipper i akkommodativ retning når aktive assimilative tiltak viser seg å være ineffektive eller når målene ikke er gjennomførbare.

Den dualistiske modellen har utviklet seg på bakgrunn av forskning på målorientering og tro på at en har kontroll over det som skjer. Teorien har senere blitt utdypet når det gjelder underliggende kognitive mekanismer og ulike omstendigheter. Ulike disposisjoner i assimilativ persistens og akkommodativ fleksibilitet er i Brandtstädters forskning målt ved hjelp av to skalaer: Tenacious Goal Pursuit og Flexible Goal Adjustment.

Akkommodativ fleksibilitet så ut til å være spesielt viktig for mestring av aldersrelaterte tap og utfordringer som krever justering av personlige mål og ambisjoner. Slik fleksibilitet øker sjansene for å distansere seg fra uoppnåelige mål, og åpner for å vie mer oppmerksomhet til at det finnes alternative mål. En bevissthet om døden fører til et skifte fra «extrinsic- instrumental» – målorientering til «intrinsic-valuerational» målorientering, med andre ord blir en mer opptatt av indre verdier enn av ytre prestasjoner. Dette kan også medføre mindre grubling og anger på det en tidligere har gjort. Akkommodativ fleksibilitet støtter også utviklingen av å finne positiv mening i situasjoner der en opplever motgang. Fleksible individer viser seg også å være mindre negativt berørt av nærhet til døden, men kan påvirkes av et sosialt press som har negativ innvirkning på tilpasningen til alderdom og død. Oppfatningen om at en bør forebygge svekkelse og vedlikeholde funksjoner er sterkt forankret i samfunnet, og kan være en barriere mot den psykologiske tilpasningen (Brandtstädter et al. 2010).

2.2 Sosio-emosjonell selektivitetsteori

Carstensen (2006) forklarer sosio-emosjonell selektivitetsteori som en livsløpsteori om motivasjon, som er forankret i menneskets mulighet til å følge med tiden, justere tidshorisonter med økende alder og anerkjenne at tiden unektelig går videre. Når gjenstående levetid oppleves som begrenset vil det skje en endring i hvilke mål en velger. Det vil da bli kortsiktige mål som vektlegges, og en velger det som gir størst følelsesmessig utbytte. Dette er med på å regulere den emosjonelle tilstanden, slik at det psykologiske velbefinnende kan optimaliseres. Mens yngre mennesker er opptatt av å utvide horisonten og tilegne seg ny kunnskap, kan eldre mennesker være mer opptatt av meningsfulle opplevelser. Sosiale samspill og emosjonell tilfredsstillelse blir viktigere med årene. Carstensen (2006) mener at det dette handler om at eldre opplever at livet er begrenset, og at motivasjonen for måloppnåelse dermed endres. Det blir viktig å få bekreftet sitt selvbilde. Det handler imidlertid ikke om kronologisk alder, da det samme skifte i motivasjon også er funnet hos yngre med begrenset tidshorisont.

I følge Carstensen (2006) har eldre også en preferanse mot positiv informasjon. I motsetning til yngre som finner større interesse i negativ informasjon, vil eldre søke mot positive opplevelser og unngå de negative. Dette kan gi større emosjonell harmoni i alderdommen.

2.3 Primær og sekundær kontroll

Heckhausen (2005) viser til teoretiske modeller som beskriver de psykologiske prosessene og strategiene som er involvert i regulering av utviklingen for individet. En av modellene har Heckhausen selv vært med å utvikle; The lifespan theory of control with its model of developmental optimization in primary and secondary control (Heckhausen & Schulz, 1995, referert i Heckhausen, 2005). Modellen tar utgangspunkt i at menneskelig motivasjon styres av en grunnleggende og universell søken etter primær kontroll. Det vil si å kunne påvirke omgivelsene slik at de passer til egne mål og ønsker. Sekundær kontroll, derimot, retter seg mot individets indre verden og består i å endre oppfatninger og prioriteringer etter det som er mulig. Sekundær kontroll tjener som motivasjonsstrategier for å oppnå primær kontroll.

Heckhausen (2005) påpeker imidlertid at det er individuelle forskjeller i kapasiteten til å regulere mål og ønsker slik at de samsvarer med de mulighetene en har, og at disse forskjellene kan si mye om resultatet av utviklingen; mental helse og emosjonelt velvære.

2.4 Nærhet til døden

Menneskekroppen er en biologisk klokke med sykluser og rytmer som gjentas, samtidig som hver gjentakelse er en nedtelling mot døden. Menneskets tid er irreversibel (Golombek, Bussi & Agostino, 2014, Eriksen, 1999). Aldring gjør at kroppen forandrer seg, og øker bevisstheten om at levetiden er begrenset. Opplevelsen av at livet har en grense virker inn på menneskets tanker, følelser og atferd (Daatland og Solem, 2011).

 

Hvordan eldre opplever begrenset gjenstående levetid og nærhet til døden kan være både et vitenskapelig og et filosofisk spørsmål. I fenomenologisk filosofi beskrives fenomenet tid med utgangspunkt i hvordan det fremtrer i bevisstheten eller gjennom sansene. I følge Husserl (1964) er vår bevissthet om tid selve tidens kilde. Tidsbevissthet kan beskrives i tre ulike former; Objektiv tid som er daterbar, målbar og historisk. Tiden som utstrekning – som tonene i en melodi fremstår fortid, nåtid og fremtid samtidig i bevisstheten, og den indre bevissthetsstrøm – bevisstheten i nåtiden beveger seg frem og tilbake mellom fortid og fremtid (Husserl, 1964, s.98-126).

I følge Daatland og Solem (2011) ser det ut til å skje endringer i tidsorienteringen med alderen, en forholder seg annerledes til fortid, nåtid og fremtid, og bevissthet om at døden nærmer seg stiller spørsmål til livet. Hvordan livsløpet har artet seg virker inn på hvordan en forholder seg til døden. Engstelse for døden kan forekomme dersom en føler tyngden av et ufullbyrdet liv og har mye ugjort eller ting som en angrer. Tanker og følelser om døden kan variere med dagsformen, og påvirkes av akutte sykdommer eller symptomer som f. eks pustebesvær eller brystsmerter. Engstelse for døden kan også forekomme hos de som opplever sosial isolasjon eller ensomhet.

Mestringsstrategier før forestående død kan beskrives som en kognitiv og følelsesmessig pendel som svinger mellom ytterpunktene av liv og død (Sand, Olsson & Strang, 2009). Selv om eldre har akseptert at døden er nær, vil de ikke nødvendigvis ønske å dø. I dødens scenarium beveger den enkelte seg mellom tap og selvutfoldelse, forutsigbarhet og uforutsigbarhet, mellom livgivende og livsbegrensende fenomener (Dalgaard, 2007).

 

3. Drøfting

I det ovenstående har jeg presentert noen teoretiske perspektiver på mestring av utfordringer i alderdom og hvordan nærhet til døden kan føre til en endring i målorienteringen. I det følgende vil jeg drøfte sammenhengen mellom nærhet til døden og akkommodativ mestring i lys av denne teorien.

Det er et interessant fenomen at mange eldre er fornøyd med livet og unngår fortvilelse og depresjon selv om de vet at livet nærmer seg slutten. I teorien har jeg forsøkt å finne svar om dette fenomenet skyldes at mestringsstrategiene endrer seg. Med økende alder oppleves uunngåelige og irreversible hendelser slik som tap av ektefelle eller nære venner, tap av funksjoner og roller som f. eks overgang til pensjonstilværelse. Tanken på at livet nærmer seg slutten kan være en trussel for den mentale helsen dersom en ikke klarer å tilpasse seg og akseptere dette faktum.

3.1 Dynamikk mellom ulike strategier

Funnene i litteraturen indikerer at dynamikken i mestringsstrategiene er viktig for å bevare god psykisk helse i alderdommen. Brandtstädter et al. (2010) påpeker interaksjonen mellom assimilative og akkommodative prosesser for god tilpasning til alderdommens utfordringer. I en av sine studier har Brandtstädter et al. (2010) funnet en endring i målorienteringen fra ytre mål som f. eks. arbeid for personlig suksess, tilegne seg nye ferdigheter og oppnå makt osv., til en orientering mot indre verdibaserte mål. Disse målene handler om å være tro mot egne prinsipper, tilbringe tid med personer som betyr mye for en, og en mer altruistisk holdning. Brandtstädter et al. (2010) argumenterer for at en slik endring i målorientering skyldes erfaringen av, og bevissthet om at livet nærmer seg slutten – «awareness of life`s finitude». Han har også funnet at nærhet til døden først og fremst demper viktigheten av instrumentelle ytre mål, og at det ikke nødvendigvis medfører en sterk orientering mot indre, verdiladede mål. Dette kan imidlertid være en utviklingsmessig nødvendighet – at en først disengasjerer seg fra individualistiske egosentriske mål – før en kan orientere seg mot indre, altruistiske verdier. Dette skiftet i målorientering reflekterer akkommodative prosesser, der en blir mer åpen for å endre sine «kognitive skjemaer» for hva som er viktig i livet. Denne teorien kan gi en forståelse av at orientering bort fra individualistiske mål og personlig vinning kan føre til en større tilfredshet med livet og mindre frykt for døden.

I Heckhausens motivasjonsteori er det den underliggende motivasjonen for primær kontroll som bidrar til regulering av handlinger og atferd. I tråd med Brandtstädters funn, mener også Heckhausen (2005) at mestringsstrategiene endrer seg mot slutten av livet. Dette er en del av den psykologiske utviklingen gjennom livsløpet, og handler om balansen mellom vekst og tap. Hun beskriver den psykologiske plastisiteten gjennom livsløpet, og at det finnes en stor reservekapasitet for å kompensere for den svekkelsen som kan oppleves i kognitive ferdigheter. Denne teorien viser til at selv i høy alder er det mulig å kompensere for aldersrelaterte vanskeligheter (primærkontroll), men mot slutten av livet vil flere og flere tap overmanne potensiale for vekst. En utviklingsmessig reguleringsmekanisme vil da oppstå i form av å ta i bruk sekundær kontroll, som inneholder mye av de samme mekanismer som Brandtstädter et. al (2010) beskriver som akkommodative prosesser. Individet forsøker, i begge disse teoriene, å regulere sin egen utvikling gjennom å engasjere seg i enkelte mål og disengasjere seg fra andre. Eldre som opplever tap og svekkelser ser ut il å finne måter å unngå problemer og akseptere de problemene de ikke kan unngå. Denne evnen til å justere mål på en fleksibel måte er en sentral faktor i å forebygge depressive symptomer eller fortvilelse når døden nærmer seg.

3.2 Opplevelse av gjenstående levetid

Tiden er et viktig fenomen i all forståelse av atferd og mentale prosesser. Husserl (1964) mener at den objektive tidsforståelsen som er daterbar og målbar må settes i parantes. Han bestrider ikke denne tidsforståelsens gyldighet, men stiller seg spørrende til at den har fått så stor plass i menneskets verden. Carstensen (2006) påpeker også at mange teoretiske modeller for menneskelig utvikling har for stort fokus på tiden fra fødselen, og at kronologisk alder er et dårligere mål på den kognitive utviklingen ved økende alder.

I den sosioemosjonelle teorien til Carstensen (2006) er den subjektive opplevelsen av gjenstående levetid viktig for hvordan en velger sine mål. Målpreferanser og kognitive prosesser som oppmerksomhet og hukommelse, endrer seg ettersom tidshorisonten minsker. Vår bevissthet om tid har en struktur av fortid, nåtid og framtid, og oppmerksomheten er perspektivisk (Husserl, 1964). Dette betyr at den ikke kan sees uavhengig av en horisont, altså hvordan den framstår i vår bevissthet. I sin forståelse av tiden som utstrekning bruker Husserl (1964) en tone og en melodi som eksempel på dette. Akkurat som en melodi oppfatter vi at tiden strekker seg både fremover og bakover. Melodien oppleves ikke som enkeltdeler, men i sammenheng – det samme gjelder tiden. Fortiden er som den tonen som griper inn i nåtiden, og bærer med seg en forventning om tonen som kommer (framtiden).

I alderdommen kan nåtiden oppleves som et resultat av livet en har levd, og erfaringer gjennom livet påvirker forventninger til framtida. Øyeblikket kan være fylt med tanker om både fortid og framtid. I takt med kroppslig svekkelse og endring av funksjoner, kan livet fremtre som tidens egentlige mening, mens klokketiden blir mindre viktig (Golombek, Bussi & Agostino, 2014, Foster & Kreitzman, 2014). Gjennom de endringer som skjer i kognitive funksjoner, kan det også bli vanskelig å forholde seg punktlig til klokketiden. Tid blir beskrevet som bevegelse, og hvor fort tiden går avhenger av livssituasjonen. En opplevelse av om tiden går fort kan være avhengig av atmosfære på stedet en befinner seg, og om en finner tonen og rytmen i relasjon med andre. Kvalitet på tiden kan fremstå på ulike vis, alt ettersom om en føler seg trygg, om en har plager, er ensom eller gruer seg for det en skal gjennom.

Carstensen (2006) mener det er to hovedkategorier av målendringer som følge av tidsopplevelse; tilegnelse av kunnskap og regulering av emosjonell tilstand. I følge denne teorien handler endringene om opplevelsen av gjenstående levetid, og ikke om kronologisk alder. Det samme fant Brandtstädter et. al (2010) i sine studier. Når mennesker manipuleres til å tro at de har kort tid igjen å leve endrer målorienteringen seg. Dette kan forstås som at fremtiden (døden) griper inn i nåtiden, og endrer personlige trekk og motivasjon. Nærhet til døden kan ifølge Butler (1963) føre til en reorganisering av personligheten ved at livet passerer i revy (referert i Daatland og Solem, 2011). En slik bearbeiding av tidligere erfaringer og uløste konflikter er en mental prosess som kan endre perspektivet fra selvsentrering til altruisme.

Når bevissthet om at døden nærmer seg, kan det bli vesentlig å finne mening – at livet en har levd har hatt en betydning. Kanskje er en slik bevissthet med på å klargjøre hva en er fornøyd med og hva som er problematisk i det livet en har levd. Samtidig blir en bevisst at tiden er knapp til å endre på ting. Dette kan ifølge Carstensen (2006) bidra til at en i større grad søker emosjonell støtte. En velger å bruke mer tid sammen med mennesker man allerede har en relasjon til fremfor å oppsøke nye kontakter. Eldre kan ha et mindre sosialt nettverk, og redusere sine interesser – likevel kan de være minst like fornøyde. Dette omtales som et paradoks, men gir mening når det forstås som endringer i motivasjonen til å gå dypere inn i allerede tilfredsstillende områder i livet.

3.3 Motsetninger i livets sluttfase

Tilfredshet med livet, selv om alderdommen har medført tap av nære relasjoner og tap av fysiske funksjoner, kan forklares gjennom justering og endring av mål. Eldre kan se positivt på egen framtid og fortsatt ha muligheter til å realisere drømmer og mål, selv om gjenstående levetid er begrenset og døden nærmer seg. Spørsmålet er bare hvilke mål de prioriterer. Dersom man fortsetter å strebe etter materielle goder, maktposisjoner eller kompetanse kan det føre til fortvilelse og depresjon. Når døden nærmer seg befinner en seg i et livsrom som både ekspanderer og krymper på samme tid (Broström, 2014). Følelser kan svinge som en pendel mellom liv og død. Samtidig som en ønsker å leve, kan en lengte etter å dø. Livets siste tid kan preges av bevegelse mellom håp og håpløshet – mening og meningsløshet (Dalgaard, 2007).

De eldste eldre befinner seg i den fjerde alderen (Romøren, 2007), og det innebærer at kroppens svekkelser er så store at en blir avhengig av andre. I dagens samfunn er det derimot effektivitet, produktivitet og skjønnhet som blir høyt verdsatt (Bondevik, 2000). Dette er egenskaper som sjelden blir satt i sammenheng med eldre. I tillegg er uavhengighet og autonomi verdier som vektlegges i de vestlige samfunn. Kanskje er slike verdier i samfunnet med på å forsterke frykten for avhengighet av andre når døden nærmer seg? Gjennom institusjonaliseringen ble døden fremmedgjort og redusert til en medisinsk affære. Den enkeltes følelser ble undertrykt og mennesket ble et objekt (Broström, 2014). Døden ble det ukjente, og er dermed lett å frykte. Ingen levende vet hvordan døden oppleves, eller hvordan det er å være dø. Døden er derfor en uvisshet hos oss levende. Hvor stor toleranse vi har for det uvisse avhenger av personlighet og holdninger. Akkommodativ fleksibilitet og åpenhet for nye erfaringer kan bidra til mindre frykt for det uvisse, og som Brandtstädter et. al. (2010) påpeker er fleksible individer mindre negativt berørt av nærhet til døden.

 

4. Avslutning

Avslutningsvis i denne oppgaven vil jeg sammenfatte hovedpoengene i drøftingen. Fokuset i oppgaven har vært mestring, og hvordan mestringsstrategiene kan endre seg når døden nærmer seg. Jeg har tatt utgangspunkt i Brandtstädters dualistiske modell, der det vektlegges en interaksjon mellom assimilative og akkommodative prosesser. Videre har jeg brukt Laura Carstensens sosio-emosjonelle selektivitetsteori og Jutta Heckhausens teori om psykologisk utvikling gjennom livsløpet som en teoretisk referanseramme. I tillegg har jeg anvendt noen fenomenologiske ideer om fenomenet tid, og har her referert til Edmund Husserl (1964).

Drøftingen har tatt for seg hvordan mennesket kan endre mål gjennom livsløpet, og hvordan nærhet til døden kan endre perspektiv fra en egosentrisk, instrumentell målorientering til en altruistisk verdibasert målorientering. Felles for de teoriene som er presentert i oppgaven er at det skjer et skifte i mestringsstrategiene når mennesket blir bevisst at døden er nær.

Brandtstädter et al. (2010) har funnet at akkomodative prosesser øker når livet nærmer seg slutten. Dette er i tråd med Heckhausen (2005) som påpeker at sekundærkontroll kan tjene som en hjelpestrategi for å oppleve primærkontroll. Det er imidlertid store individuelle variasjoner i kapasiteten til å se hva som er gunstig å gi slipp på, og hva som er gunstig å fortette å vedlikeholde eller kompensere for av ferdigheter. Fleksible individer har større evne til å tilpasse seg, og justere mål og ambisjoner i tråd med det som er mulig i forhold til de tap de opplever. I den sosio-emosjonelle teorien vektlegges at opplevelse av tid er subjektiv, og at begrenset gjenstående levetid fører til at en i større grad søker emosjonell støtte og endrer preferanser i forhold til hva en vil bruke tiden til.

Hva som skjer når vi dør vet vi ingenting om, og heller ikke hvordan det er å være død. Å møte døden uten angst er derfor avhengig av toleranse for det uvisse. Døden er en uunngåelig hendelse for alle mennesker. Noen kan oppleve det som vanskelig å snakke om, selv om de ønsker det. Dette kan ha sammenheng med at døden er fremmedgjort og at naturlig død i høy alder er lite fokusert. Det er derfor viktig med en åpenhet rundt dette temaet, slik at det blir en større aksept for at vi alle skal dø en gang. Kanskje kan det hjelpe til at flere kan oppleve en god og verdig død, og gå døden i møte uten angst.

Psykologi: Er sosial kompetanse viktig for hvordan vi tilpasser oss grupper?

Er sosial kompetanse viktig for hvordan vi tilpasser oss grupper?

Hva er sosial kompetanse? Er den sosiale kompetansen viktig for hvordan vi tilpasser oss grupper? Sosial kompetanse er grunnleggende kunnskaper, ferdigheter og holdninger individer trenger får å kunne handle i en sosial virkelighet. Sosial kompetanse er egenskaper og kunnskaper et individ trenger for å fungere godt sammen med andre individer, for å bli sosialt akseptert og for å bygge relasjoner til familie og venner. Hva er så en gruppe? «En gruppe er to eller flere individer som er organisert omkring et felles mål, som er avhengige av hverandre, og som har en eller annen form for samhandling.» (Gjøsund, Peik og Husby, Roar (2013) Psykologi 2 (1.utg) Cappelen Damm, s. 97) Denne oppgaven skal ta for seg problemstillingen, er sosial kompetanse viktig for hvordan vi tilpasser oss grupper. Oppgaven skal også ta for seg sosialiseringsprosessen som er medvirkende for sosial kompetanse, gruppedannelser, ulike gruppetyper, og sentrale teorier.

Gjennom hele livet utvikles mennesket sosialt. Erik H. Erikson beskriver den sosiale utviklingen til mennesket i sin teori. Han deler individenes utvikling inn i åtte stadier, som skjer gjennom hele livet. Teorien hans går ut på at hvert menneske opplever en krise i hver av disse stadiene. Erikson sier at krisene mennesket opplever i hver av disse stadiene, er knyttet til samhandling med andre mennesker. Hvordan mennesker utfører krisene, og utfallet til disse krisene kan både være positive og negative. Erikson mener at utfallet av disse krisene vil virke inn på menneskets samhandling og forhold til andre mennesker.

På den ene siden kan utfallet av krisene være positivt. Det virker inn på vår sosiale utvikling videre. Måten vi håndterer krisene i en tidlig alder, påvirker hvordan vi klarer å løse ande utfordringer senere i livet. De første stadiene av utviklingen til mennesket handler om å utvikle trygghet, behag og glede. Mennesket utvikler seg også fysisk, intellektuelt og språklig. Blir utfallet på krisene som oppstår under den tidlige fasen av utviklingen, positivt, vil mennesket oppleve en mestringsfølelse og utvikle det Erik Erikson beskriver som “en positiv grunnholdning”. Grunnholdningene som dannes i hver fase blir ifølge Erik Erikson en fast del av vår personlighet.

På den andre siden kan utfallet av krisene være negativt. Som nevnt ovenfor virker utfallet inn på vår sosiale utvikling videre. Om utfallet av en krise i de første stadiene, der utviklingen av trygghet, behag, glede og språk skjer, blir negativ. Vil mennesket danne en «negativ grunnholdning». Denne grunnholdningen blir ifølge Erikson, en fast del av vår personlighet.

Måten vi utfører hver krise blir ifølge Erikson en fast del av vår personlighet. Krisene kan få positive og negative utfall alt etter hvordan mennesket møter krisen. Personligheten et menneske danner, er grunnleggende i samhandling med andre mennesker. Et menneske med en god personlighet vil ha lettere får å bli akseptert, respektert og likt av andre mennesker. Mens et menneske med en dårlig personlighet vil ha vanskeligere får å bli akseptert og respektert og ikke minst likt av andre mennesker og fellesskap.

Sosialiseringsprosessen

Sosial kompetanse læres gjennom sosialiseringsprosessen, som deles inn i tre deler. Primær,- sekundær,- og tertiærsosialisering. Den første delen av sosialiseringsprosessen, er primærsosialiseringen. I denne delen av sosialiseringen blir vi mest påvirket, og individets personlighet blir formet. Gjennom primærgrupper, lærer individer seg språk, normer, verdier, oppførsel, og andre grunnleggende og viktige ferdigheter som trengs. Primærgruppen består av familie og nære venner.

Den andre delen av sosialiseringsprosessen er sekundærsosialiseringen, som tar for seg å lære individet kunnskaper, ferdigheter og holdninger som er viktige i en sosial virkelighet. Sekundærgruppen er sentral her, gruppen har flere medlemmer, er mindre intim, personlig og nær, og individene tar i bruk et mindre følelsesmessig register når de kommuniserer. Sekundærgrupper kan være idrettslag, arbeidsgrupper i klasse eller i arbeid, fritidsklubber, eller foreninger.

Den tredje delen av sosialiseringsprosessen er tertiærsosialisering. Dette er den siste delen av sosialiseringsprosessen. Samfunnet er nå preget av media- og informasjon. Tertiærsosialiseringen er den mest upersonlige delen sosialiseringsprosessen. Individene blir påvirket av mediene, via nettbrett, datamaskiner og andre digitale verktøy.

Sosial kompetanse

Som nevnt ovenfor er sosial kompetanse grunnleggende forutsetninger for at individer skal kunne forholde seg til en sosial virkelighet, hvor det stilles krav til individets ferdigheter, holdninger, kunnskaper og individuelle plassering innenfor samfunnet. Sosial kompetanse er en form for kompetanse som inneholder både kognitive, kommunikative, emosjonelle og sansemotoriske aspekter ved et individs utvikling. (http://www.udir.no/Upload/Satsningsomraader/LOM/5/Veil_Sos_kompetanse.pdf?epslanguage=no [ Lest: 05.10.15 – 11.21])

Innenfor sosial kompetanse tar vi utgangspunkt i noen grunnområder. Disse grunnområdene er empati, prososial atferd, selvkontroll, selvhevdelse, samarbeid, lek, glede og humor og ansvarlighet. Er det viktig for et individ å ha disse grunnområdene, i forhold til tilpasning i grupper? Hva om individer ikke har disse grunnområdene? Er sosial kompetanse viktig for hvordan vi tilpasser oss grupper?

Grunnområdene innenfor den sosiale kompetansen, er viktige komponenter som et individ burde ha for å kunne tilpasse seg i en gruppe. Er det individer som mangler disse grunnkomponentene innenfor den sosiale kompetansen, vil det bli vanskeligere å samhandle med andre mennesker i den sosiale virkeligheten.  Manglene sosial kompetanse kan føre til et dårlig samarbeid med gruppen, oppløsning av grupper, dårlig motivasjon i gruppen, og det kan føre til at gruppen ikke når sitt mål.

La oss si at det blir dannet en gruppe, gruppen har fem medlemmer. De skal skrive en oppgave, som skal være en gruppe innlevering der det blir satt en felles karakter. Gruppen har et felles mål, der de vil oppnå karakteren fem. En person i gruppen, er fraværende, og mer opptatt av de sosiale mediene enn av oppgaven. De andre medlemmene i gruppen mener at han skal gjøre sin del, og sier dette til han. Personen tar ikke hensyn til dette, selv om det er et gruppearbeid der alles innsats blir vurdert, og alle i gruppen må bidra for at gruppen skal kunne oppnå det målet som er satt. Teksten blir levert, og får karakteren 4.

Grunnet den ene personenes manglede sosiale kompetanse, oppnådde ikke gruppen det oppsatte målet. Personen hadde manglende empati, som er evnen til å sette seg inn i andres følelser og vise respekt over følelsene og synspunktene andre mennesker har, han har også manglende prososial atferd, som er positive holdninger som er til glede for andre og evnen til samarbeid var også vikende da han hadde manglende evne til å kunne dele med andre, til å kunne hjelpe andre og være gjensidig avhengig av andre.

På den andre siden ville en person med en god sosial kompetanse, vært med på å bidra slik at gruppen kunne oppnådd sitt felles mål. En person med god sosial kompetanse kan være med til å bidra til en bedre samhandling mellom gruppemedlemmene og et godt samarbeid.

Sosial kompetanse er sosiale ferdigheter, kunnskaper og holdninger, det er kunnskap om hvordan de sosiale ferdighetene kan anvendes. Sosiale ferdigheter er kjernen i sosial kompetanse. Det er ikke nok å ha sosiale ferdigheter, men man må i tillegg ha en kunnskap om i hvilke situasjoner ferdighetene kan anvendes.

Disse ferdighetene er viktige når individer forsøker å skaffe seg venner, og for å holde på venner. På kort sikt vil slike ferdigheter gjøre at individer opplever at de kan kommunisere og samhandle med andre på en hensiktsmessig måte.

I en kommunikasjon mellom to eller flere personer, ansikt til ansikt, oppstår det et sosialt samspill. Sosial kompetanse kan forklares som et individs evne til et samspill med andre individer i ulike situasjoner. Den sosiale kompetansen setter fokus på de komplekse samspillsprosessene som oppstår i møtet mellom to personer.

I et sosialt samspill med andre mennesker, blir individets selvoppfatning eller selvbilde dannet. George H. Mead utforsket hvordan selvbildet eller selvoppfatningen til individene blir dannet. Han kom opp med en teori; speilingsteorien. I teorien mener Mead at individets selvbilde blir dannet ved at individet lærer og forstå seg selv, og danner et selvbilde ved å tolke andre individers reaksjoner på atferden individet har og det individet ser. Dette skjer ved at individet sender ut et budskap, ved å gjører noe eller si noe, et annet individ eller en gruppe mottar dette budskapet. Budskapet individet sendte ut sier noe om egenskapene ved personen. Det andre individet eller gruppen som mottar budskapet, reagerer ved hjelp av mimikk, atferd, blikk, oppmerksomhet, eller ved et muntlig utsagn. Reaksjonen inneholder også en vurdering, ikke bare av det individet sa eller gjorde, men også av egenskaper individet har.

Måten individet oppfatter reaksjonene til andre er med på å forme selvbilde eller selvoppfatningen til personen. Dette kan enten være positivt eller negativt.

På den ene siden kan et individ utfra andres reaksjoner danne et selvbilde av seg selv som individet liker. Individet oppfatter reaksjonene til de andre individene positive, og er fornøyd med hva slags person han/hun er. Men måten individet har oppfattet reaksjonene, var ikke det de andre individene prøvde å formidle. De andre individene liker ikke hvordan denne personen oppfører seg, med klarte ikke å formidle reaksjonene på en måte slik at personen forstod det. Individet danner da et selvbilde av en snill og omgjengelig person, mens andre individer oppfatter personen frekk og ufyselig.

På den andre siden klarer individene å formidle reaksjonene slik at personen forstår at han/hun må endre atferd, og må prøve å opptre på en annen måte, slik at andre personer oppfatter personen som snill og omgjengelig.

Her har kroppsspråk, mimikk og språk viktige faktorer. Det er ikke alltid individene forstår hverandre, og det kan oppstå misforståelser. En person kan ha en positiv oppfatning av seg selv, mens andre personer rundt har en negativ oppfatning. Det er også tilfeller der personer har dannet negative oppfatninger av seg selv, mens andre personer ikke oppfatter det sånn.

Hvorfor danner vi grupper?

Som nevnt ovenfor dannes en gruppe når to eller flere individer går sammen for å løse et felles mål. For å utvikle en gruppe, må det oppstå en viss gard for samhandling og et felleskap mellom gruppemedlemmene. Når en gruppe dannes, oppstår det normer, regler, roller og relasjoner mellom medlemmene. Ingen grupper er like og alle har sin egenart.

Årsaken til at individer tilpasser seg i grupper, er ofte at de ønsker å tilfredsstille ulike behov de har. Abraham H. Maslows behovsteori deler individenes behov inn i ulike nivåer. Maslow deler behovene inn i fem ulike deler. Disse behovene har han stilt opp i en trekant, et hierarki. I hierarkiet har han på bunnen de grunnleggende fysiologiske behovene som mat, vann, søvn, skade- og smertefrihet. Over har han plassert behovet for trygghet, så behovet for kjærlighet og tilknytning, etter det behovet for aksept og respekt, og til slutt har han plassert behovet for selvrealisering. Maslow mente at individet først måtte tilfredsstille de grunnleggende fysiologiske behovene, for å så bygge seg videre oppover på de høyere nivåene.

Det varierer fra individ til individ, om hvilket behov de ønsker å tilfredsstille. Et individ trenger trygghet, mens andre trenger aksept og respekt. Behovene et individ ønsker å tilfredsstille bestemmer hvilken gruppe individet søker til, og ønsker å være i.

På den ene siden er det positivt for et individ å tilpasse seg i en gruppe, slik at behovene de trenger blir tilfredsstilt. De blir en del av et fellesskap og får en følelse av tilhørighet, annerkjennelse, og tilknytning. Ved å tilpasse seg i en gruppe, tilfredsstiller de sosiale – og andre grunnleggende behov.

På den andre siden kan det være negativt for et individ å tilpasse seg i grupper. Behovene og meningene et individ har, kan bli undertrykt av andre medlemmer i gruppen. Dette kan føre til at behovene til individet, ikke blir tilfredsstilt. Ved at individet har prøvd å tilpasse seg så mye til gruppen, kan individets holdninger og verdier påvirkes av de andre medlemmer i gruppen. Individets aksept og respekt blir da basert på et grunnlag av holdninger og verdier individet selv ikke står for og selv ikke mener. Selv om individet klarer å tilfredsstille det sosiale behovet, betyr det ikke at tilpasningen skjer på en positiv og riktig måte.

 

«Barnets sosiale utvikling»

I en studie utført av Atferdssenteret har forskere studert den sosiale kompetansen hos treåringer. Har treåringer en bedre utvikling blant de yngste eller eldste i barnehagen? Er store eller små grupper best for utviklingen av den sosiale kompetansen hos treåringene? Norske forskere ser klare forskjeller.

Studie har tatt for seg barns sosiale utvikling, der de følger 1150 småbarnsfamilier fra Bamble, Drammen, Porsgrunn, Skien og Tinn. I studie er det 145 barnehager som deltar. Kunnskapen fra prosjektet skal senere brukes til nye tiltak som fremmer utviklingen av sosial kompetanse og forebygge atferdsvansker hos barn og unge.

I studiet har forskere fra Atferdssenteret studer treåringer som de eldste og de yngste i en barnehage gruppe. Det vil si at barna har blitt studert som de eldste i småbarnsavdelingen, og som de yngste på storbarnsavdelingen.

I studien «Barnets sosiale utvikling», har forskere og pedagoger i barnehagen studert og vurdert barnets atferd i de forskjellige gruppene. De har studert utagerende atferd, som for eksempel slåing og dytting, samt som de har vurdert og studert barnets sosiale kompetanse. Kari Lamers har laget et spørreskjema som har sett på barnets; evne til å inngå i et sosialt samspill med barn og voksene, initiere og være med på lek og vise medfølelse og trøste andre barn.

Pedagogene kunne ikke finne tegn på at barna ble mer aggressive ved overflytting til storbarnsavdeling. Men foreldrene ga tilbakemeldinger om at de synes barnet endret atferd og at atferden ble mer aggressiv.

Forskerne har også sett på hvordan treåringene utvikler seg i barnehagen ut fra størrelsen på barnegruppen i studien. Her er det mye som tyder på at små barnegrupper er bedre for treåringenes utvikling av sosial kompetanse enn de store.

– I vår studie hadde vi barnehager med grupper fra sju til 40 barn, mens snittet lå på 14 barn per gruppe. Det vi ser når vi spør pedagogiske ledere, er at det er ingen tvil om at jo større

barnegruppene er, desto dårligere er treåringene på sosial kompetanse. Også her ser vi en betydelig bedre effekt hos de barna som går i mindre barnegrupper, sier Henrik Daae Zachrisson.

– En annen årsak til at barn i små barnegrupper utvikler bedre sosial kompetanse kan rett og slett skyldes at de blir mer sett enn i grupper med mange barn. Det er også sannsynlig å tenke at det er lettere å legge til rette for trening i små grupper enn i store barnegrupper, påpeker forskeren ved Atferdssenteret. (Lyngmo, Iris (06.12.14)ULR: http://barnehage.no/forskning/2014/02/her-har-trearingene-det-best/ [Lesedato: 18.11.15])

Zachrisson sier også at dette er midlertidige funn i analysene og at det ikke er sett på effekten av utdanningsnivået og type utdanning assistenter eller pedagoger i barnehagen har. Kan det for eksempel tenkes at de med høyest utdanning velger barnehager med små barnegrupper?

Er sosial kompetanse viktig for hvordan vi tilpasser oss grupper? Oppgaven har tatt for seg sosialiseringsprosessen, sosial kompetanse, tilpasning i grupper, forskning, og sentrale teorier som Maslows behovsteori, Eriksons utviklingsteori, og Meads speilingsteori. Sosial kompetanse er grunnleggende holdninger, ferdigheter og kunnskaper som er viktig for individenes tilpasning og samhandling i en sosial virkelighet. Sosial kompetanse tar utgangspunkt i noen grunnområder. Disse grunnområdene er, empati, prososial atferd, selvkontroll, selvhevdelse, lek, glede og humor, samarbeid og ansvarlighet. Er sosial kompetanse viktig for individenes tilpasning i grupper? Et individ med en god sosial kompetanse, et individ med empati, selvhevdelse, prososial atferd, ansvarlighet, selvkontroll og evnen til samarbeid og lek, glede og humor vil sannsynligvis ha lettere for å tilpasse seg i grupper, enn en person med dårlig sosial kompetanse. Et individ som mangler empati, eller andre grunnområder innenfor den sosiale kompetansen vil sannsynligvis har vanskeligere for å tilpasse seg i grupper. Barnehagen er en viktig faktor ved utvikling av sosial kompetanse hos barn. Atferdssenteret sitt studie «Barnets sosiale utvikling», har tatt for seg barnets sosiale utvikling i store og små grupper. Er store eller små grupper best for den sosiale utviklingen? I studiet tok de også for seg om treåringer har en bedre utvikling som eldst eller yngst i en gruppe. Hva kom de frem til? Jo, i studie kom de frem til at barn i små grupper får en bedre sosial kompetanse, forskeren ved atferdssenteret mener det sannsynligvis er lettere for barnehagen å legge til rette for utviklingen av den sosiale kompetansen i en mindre gruppe, enn det det er i en stor gruppe. De kom også frem til at treåringenes atferd endret seg, da de ble de minste i en gruppe, ved at de ble mer aggressive. Dette merket pedagogene ikke i barnehagen, men det ble merket av foreldrene til treåringene i hjemmet.

Kilder

http://www.udir.no/Upload/Satningsopraader/LOM/5/Veil_Sos_kompetanse.pdf?epslanguage=no Lest: 05.11.15 – 17.50

http://psykologi.cappelendamm.no/c799778/artikkel/vis.html?tid=803357 Lest: 11.11.15 – 13.19

http://www.tidligintervensjon.no/Tema/Unge_voksne/Spm–Svar/Kan-manglende-sosial-kompetanse-vare-arsak-til-at-ungdom-havner-i-faresonen-og-hva-kan-gjores-for-a-forebygge-dette-/ Lest: 11.11.15 – 12.40

http://barnehage.no/forskning/2014/02/her-har-trearingene-det-best/ Lest: 18.11.15 – 11.15

http://omhelse.no/psykologi-i-sykepleien/erik-erikson/ Lest: 16.11.15 – 18.28

Gjøsund, Peik og Husby, Roar (2011) Psykologi 2 (1.utg) Cappelen Damm

Lyngmo, Iris (06.12.14)ULR: http://barnehage.no/forskning/2014/02/her-har-trearingene-det-best/ [Lesedato: 18.11.15]

Eksamensoppgaver som ble utdelt i timen er også brukt som inspirasjon.

Fagartikkel i psykologi: branndramaet i Engesetdalen

BRANNDRAMAET I ENGESETDALEN

 

INNHOLDSFORTEGNELSE

  1. Innledning, side 3

1.1 Problemstilling, side 3

  1. Hoveddel, side 3

2.1 Hva er en traume? – side 3

2.2 Hvordan oppfører kroppen seg fysisk under en krisesituasjon? – side 4

2.3  Hvordan kan Ricard Lazarus teori om stress være av relevans i denne sammenhengen? – side 5

2.4 Hvordan kan man på best mulig vis behandle mennesker utsatt for traumer?-         side 5&6

3.0 konklusjon- side 6

4.0 kilder- side 7

 

1.0 Innledning

 

Tirsdag, 28 Juli 2008, Skodje. Dødsbrannen i Ensetedalen krever to liv. Mor og sønn (1)  omkommer.  Totalt Seks personer befinner seg i huset på tidspunktet da brannen bryter ut, Fire av disse redder seg ut mens to liv går tapt. Tragedien setter dype spor og etterlater seg en hel bygd i  stor sorg.  Samtlige overlevende er tilbudt krisehjelp.

 

  • Problemstilling

 

I denne fagartikkelen  ønsker jeg å ta for meg de ulike forholdene rundt en traumatisk krise og hvordan en slik krise arter seg i forhold til offerets psyke. Jeg ønsker også å se på de fysiologiske forandringene som skjer i kroppen under en traumatisk hendelse. Disse faktorene skal jeg trekke opp i mot Lazarus & Folkmanns teori om stress. Siste punkt i problemstillingen dreier seg i hovedsak rundt best mulig behandling av mennesker samt hvordan behandling av slike mennesker fungerer.

 

  1. Hoveddel

 

2.1 – Hva er en traume?

Den 28. Juli 2008 omkom to mennesker i en dødsbrann i Engsetedal, Skodje. Seks mennesker ble direkte ofre for brannen da disse befant seg inne i huset på tidspunktet da brannen startet. Far og datter samt to andre familie medlemmer klarte å redde seg ut, mens kona og sønnen på et år ble fanget av de intense flammene.  Dette resulterte i to liv som gikk tapt og en totalskadd bolig. Huset var overtent kun ti minutter etter at brannen først startet.  En slik tragedie setter dype spor, og for å kunne forstå hvordan en slik hendelse arter deg i forhold til ofrenes psykiske tilstand er det viktig å fastslå hva en traume er.  Ordet ”Traume” kommer av gresk og betyr ”skade/sår”. I denne forstand menes en skade på kroppen av enten fysisk eller psykisk karakter.  Brannen i engsetedal skadet i stor grad de overlevende både psykisk og fysisk, i denne oppgaven vil de psykiske skadevirkningene av en Traume stå i fokus.  En Traume kan beskrives som en naturlig reaksjon på en unaturlig hendelse. 

2.2 – Hvordan oppfører kroppen seg fysisk under en krisesituasjon?

At mennesker utsatt for en slik hendelse reagerer er en selvfølge, men selve reaksjonene og reaksjonsmønstrene vil i alle tilfeller være individuelle da ulike mennesker har ulike måter å reagere på. Noen løser problemet med rus, andre bearbeider seg selv og de rundt seg, mens noen svarer med å isolere seg fra samfunnet rundt. Ingen av disse reaksjonene anses som optimale for verken samfunnet eller enkeltpersonen. Det er derfor viktig å få opprettet et kriseteam som vet hvordan man skal håndtere slike situasjoner.

Når en dødsbrann inntreffer er reaksjonene mange. De som mistet sine nærmeste vil naturlig reagere sterkt, og de som var involvert i selve hendelsen vil også være dypt berørt.

Når et individ opplever dette settes mange prosesser i gang.  Man kan umiddelbart se en merkbar forandring i personens fysiologiske og psykologiske tilstand under en stressende situasjon. Man kan observere fysiske forandringer slik som utvidede pupiller, endringer i åndedrett, høyere puls samt atferd som er avvikende fra normalatferd. Man kan også i enkelte tilfeller se en forandring i årvåkenhet da man har en tendens til å miste fokus på ting som skjer rundt en. I et slikt tilfelle vil man hovedsakelig ha et dominerende fight or flight modus.  Dersom vi går dypere ned i reaksjonsmønstre kan vi se en kjemisk ubalanse i hjernen. Når kroppen opplever en traumatisk krise vil hormoner som sørger for økt ytelse skilles ut i blodet, disse hormonene sørger blant annet for økt muskelkraft, omdirigering av blod slik at kroppen får full effekt av oksygenopptaket. Lungene vil prestere bedre for å ta opp mer oksygen. Pupillene utvides som nevnt ovenfor, dette er for å kunne ta inn mer lys slik at en får bedre oversikt over situasjonen.

I tillegg til fysiske forandringer som skjer under en stressende situasjon oppstår psykologiske endringer slik som endret tankemønster. Man tenker rasjonelt for å kunne finne ut av situasjonen raskt. Mange kan også oppleve å bli distansert fra virkeligheten da man opererer i en liten boble. Her er det snakk om stress akkurat i det man opplever situasjonen.

Når vi snakker om reaksjoner på traumer er det oftest ettervirkningene som står sentralt. Altså hvordan individet tolker situasjonen i ettertid samt i hvor stor grad man evner å legge hendelsen bak seg. I de aller fleste tilfeller sliter traumatiserte pasienter med å komme seg videre. Man opplever vonde drømmer, minner og flashbacks som gjør prosessen med å komme seg videre i livet svært vanskelig. 

2.3 – Hvordan kan Richard Lazarus teori være av relevans i denne sammenhengen?

Når vi snakker om stress, reaksjoner på stress og stressmestring vil Richard Lazarus teori være svært relevant. Den amerikanske Psykologen Richard Lazarus (1922-2002)  har lenge studert stressmestring og er en svært anerkjent psykolog. Han har i samarbeid med blant annet Susan Folkman utarbeidet en kjent teori om stressmestring. Lazarus teori legger hovedsakelig vekt på forholdene rundt egen vinning/tap og egen kapasitet i forhold til utfallet av en stressende situasjon. I følge Lazarus vil altså den primære vurderingen av situasjonen dreie seg om i hvor stor grad situasjonen utgjør en trussel for individet og hvordan situasjonen potensielt kan føre til et tap.

Den sekundære vurderingen vil legge vekt på individets evne til å handle i forhold til resurser og kapasitet. Dersom vi knytter disse teoriene til dødsbrannen i Engsetedal, kan vi trekke paralleller til faren som reddet barna ut først. Faren vurderte trussel-situasjonen og analyserte den i forhold til trusselnivået. Faren vurderte også egen kapasitet da han reddet datteren ut før han gikk inn å prøvde å redde kona og sønnen, uten hell.  Kritikere av denne teorien hevder at Lazarus sin teori i for stor grad tar utgangspunkt i individets egosentriske faktorer.

2.4 Hvordan kan man på mest mulig vis behandle mennesker som er utsatt for traumer?

Mennesker utsatt for traumer er i faresonen når det gjelder ettervirkninger og senskader Et eksempel på dette er post traumatisk stress syndrom, som bryter ned offerets psyke og ødelegger vedkommendes evne til  å  fungere i et samfunn. Behandling av slike tilfeller er med andre ord avgjørende i forhold til pårørendes psykiske balanse.  Behandling av mennesker utsatt for traumatiske opplevelser kan likevel være vanskelig da alle mennesker har sine egne måter å reagere på. Ikke alle er mottakelige for den universelle behandlingen, men trenger et tilpasset rehabiliteringsopplegg for å kunne bli friskmeldt. Et tiltak som ble innført i Engsetedalen var opprettingen av et kriseteam. Dette teamet består av trent og kompetent personale som vet hvilke behov som bør ivaretas. Et annet tiltak som kunne blitt innført er regelmessige sosiale sammenkomster for alle de berørte slik at man kan komme sammen og dele tanker og følelser. Studier har vist at slike tiltak fungerer da pårørende og alle som er berørt av tragedien får en felles plattform der man kan sørge i fellesskap. Dette tiltaket sørger også for at individer direkte berørt av ulykken unngår å isolere seg selv og man unngår dermed å utvikle senskader som følge av traumen. Tiltaket fungerer derfor på mikro, og makronivå.

4- Konklusjon

I denne fagartikkelen har jeg drøftet de ulike sidene ved en traumatisk krise, jeg har forsøkt å besvare spørsmål knyttet til skadevirkningene av slike kriser og jeg har belyst spørsmålet som dreier seg rundt gunstige måter å rehabilitere traumatiske personer på.

Det er kommet fram til at familien som opplevde denne krisen går igjennom en tung sørgeprosess som potensielt kan utvikle seg til å bli skadelig for den psykiske utviklingen videre. Dødsbrannen har satt dype spor i bygda og ulike rehabiliteringstiltak vil bli avgjørende. 

4.0 Kilder

 

https://sml.snl.no/mestring  ( innhentet 13. Oktober 2016)

 

https://explorable.com/stress-and-cognitive-appraisal ( innhentet 13. Oktober 2016)

 

https://www.nrk.no/mr/redda-dottera-fra-flammane-1.6156562                          (innhentet 15. Oktober 2016)

 

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/branner/bygd-i-sorg-etter-doedsbrann-dypt-tragisk/a/197532/   ( innhentet 15. Oktober 2016)

Drøftingsoppgave om telepati – psykologi

DRØFTINGSOPPGAVE: TELEPATI –  PSYKOLOGI

I denne oppgaven skal jeg ta for meg telepati og klarsynhet betyr. Jeg skal presentere hvert av temaene fra et objektivt syn, deretter drøfte og til slutt komme med en konklusjon. Klarsynthet, og telepati er to fenomener som tilhører kategorien parapsykologi. Det er få eller ingen studier/ forskninger som har blitt bevist at disse fenomene faktisk eksisterer. Det skaper mye uenighet og spørsmål om hvor vitenskapelige disse funnene faktisk er.

 

Vi kan definere ordet objektiv som upartisk og saklig. Når man er objektiv prøver man å være nøytral og fordomsfri, samtidig som man er interessert i å høre flere sider av en sak. Du skal ikke prøve å overbevise noen til å tro på ditt standpunkt, man skal presentere fakta. I denne sammenhengen bruker vi objektivitet fordi det er viktig at vi skiller mellom teori og empiri.

 

Telepati eller fjernføring som det også kalles det når en person mottar tanker, uttrykk og/eller impulser fra et annet menneske. Fredrik Myers som var en av de fremste pionèrene i SPR, innførte dette begrepet i 1882.

 

«Telepati innebærer en sender og en mottaker. Det blir ikke sendt helt presise tanker og bilder, men heller sanseinntrykk, og følelser.» Opp igjennom årene har det vært tilfeller der personer med særlige telepatiske evner har hatt en større treffsikkerhet med gjetting av farge på kortstokk, enn statistikk. Om telepati hvorvidt eksisterer er uoppklart. Det har blitt forsket på i mange år, men det har ikke kommet frem noen endelige svar.

 

Klarsyn blir definert i artikkelen som «korrekt og direkte informasjon om ting, steder og hendelser i den ytre virkeligheten»

I artikkelen henviser de ikke til noen konkrete fagpersoner eller kilder som beviser at klarsyn kan faktisk gi direkte informasjon om hendelser, ting og steder. Derfor er det vanskelig å finne ut om deres informasjon er basert på virkelige hendelser, eller bare er funnet opp.

 

Om klarsynthet og telepati faktisk kan gi oss noen direkte informasjon eller uttrykk gjennom andre sanser enn det mennesker er kjent for å ha, er vanskelig å bevise. Det er fordi mange av deres gjentatte forsøk ikke har hatt samme resultat.

 

Som nevnt tidligere er parapsykologiens fenomener mye debattert. Det oppstår ofte uenigheter i hva som er sannhet og myte. Dette igjen fører til mange spørsmål. Hvor går grensen til vitenskapen? Er det kun vitenskapens beviste teorier som kan bli betegnet som rasjonelt? Det som ikke har blitt vitenskapelig bevist, er det irrasjonelt?

 

Vitenskap kan defineres som objektiv kunnskap. For at teorier eller kunnskap skal regnes som vitenskap må det kunne etterprøves i ettertid for å kunne vite at resultatene er det samme. I mange av forsøkene av parapsykologi har det ikke vært mulig å gjenta forsøket med samme resultat under kontrollert omgivelser. «Da det heller ikke finnes bevis regnes ikke parapsykologi som vitenskapelig bevis.» Mange akademikere, blant annet John Einbu påpeker at de fleste rapportene blir fremstilt i et gunstig lys, slik at innvendinger blir mest mulig visket bort.

 

Men hva med Darwin, Newton og Einstein? Fellestrekkene med disse menneskene var at de hadde mange teorier som ble kritisert av flertallet av mennesker. Ingen trodde deres teorier var objektive, de fleste trodde de snakket vrøvl. Men de kom med nyoppdagelser som ingen andre mennesker hadde tenkt på før. Deres teorier har bidratt med å forbedre vår forståelse om hvordan og hvorfor verden er som den er. Akkurat som overnaturlige fenomener finnes det ikke konkrete bevis, men har vitenskapen egentlig bevis for at ikke finnes noe mer mellom himmel og jord?

 

Et amerikansk forskningsprosjekt kalt ¨The Stargate Project¨ som forsket på overnaturlige fenomen ble beskrevet som: «Information provided by the program was vague, included irrelevant and erroneous data, and there was reason to suspect that its project managers had changed the reports so they would fit background cues». Denne wikipedia siden argumenterer for at forsøksprosjektet ikke har bevis for at deres teorier stemmer.

 

På en annen nettside om samme forskningsprosjektet skriver de «Nylige eksperimenter innen klarsyn og andre studier innen parapsykologi, kan tyde på at det finnes en forbindelse mellom en bevissthet og en annen, og mellom bevissthet og materie» Denne siden er overbevist om forsøksresultatet er korrekt, og at de har bevis gjennom hundrevis av forsøk. Det er vanskelig å tolke siden som objektiv fordi den har ingen konkrete kilder, eller fagpersoner å henvise til. De skriver selv «Som vi vet i all mental trening så må du mene det for at det skal ha noe effekt.» Samtidig skriver de selv at man må faktisk tro på mental trening for at det skal ha noe virkning. Når de skriver på denne måten virker det heller overbevisende enn objektivt. Hvilen kilde skal man stole på?

 

Hvilken kilde man skal forholde seg til, og stole på er vanskelig. Dette er avhengig av hvilken holdning man har til parapsykologien og vitenskapen. En akademisk vitenskaper vil holde seg til wikipedia siden som motbeviser forsøket, mens en tilhenger vil heller si at forsøksresultatetene er korrekte og at det faktisk finnes bevis for klarsynhet og telepati. Det er lett å bli overbevist å tro at den ene saken er virkelighetsoppfatningen, men det er ikke nødvendigvis det som er sannheten. I debattene om hva som er vitenskapelig og ikke, er det viktig å ha en fordomsfri, men et kritisk og objektivt syn.