Et dukkehjem er et aktuelt drama av Henrik Ibsen utgitt i 1879, altså realismens tidsepoke. Stykket er inndelt i tre akter og handler om ekteparet Nora og Thorvald Helmer i det realistiske borgersamfunnet. Handlingen utspiller seg i deres velstående, borgerlige hjem i desember tider der ekteparet forbereder seg til julaften. På overflaten ser ekteskapet deres, med deres tre barn, ut til å være feilfritt og lykkelig, men under denne fasaden skjuler Noras hemmeligheter seg. Nora har nemlig lånt penger for å ha råd til behandling til sin døende mann flere år tidligere. Dette er en handling Nora gjorde av kjærlighet for mannen sin, men som gikk strengt imot hva samfunnet sto for når det gjaldt kvinnens rolle i familiens økonomi. Dette vet ikke Torvald noe om, det blir derfor trøbbel i det tilsynelatende lykkelige hjemmet når den brutale virkeligheten stilles til debatt i Ibsens realistiske drama.
Forfatter: Caroline Løvbakke
Etter min mening er det Nora som spiller den mest sentrale hovedrollen i dramaet. Hun er en vakker, ung, kone og mor uten offisielt arbeid da hennes primære oppgave i livet er å ta vare på barna, huset og tjenestefolkene. Hun er gift med Torvald Helmer, som representerer det mannsdominerte samfunnet som borgerskapet i realismen var preget av. Han ser på seg selv som familiens overordnende, som i hovedsak skal jobbe og ta vare på familiens økonomi og status. Av Thorvald blir Nora kalt kallenavn som «ekorn» og «lerkefugl» som kan formidle at han forbinder henne med et søtt, dumt, lite dyr. Dette sier mye om forholdet mellom disse to og at Nora tydelig er den underlegne i forholdet. Begge partene er også mye styrt av sosial kontroll da de blir sterkt påvirket av hva samfunnet tenker om dem og hvordan paret skal se ut fra utsiden. Når hun og Thorvald diskuterer hvordan hun sløser penger og lån kommer det også frem hvor lite makt kvinnen i huset skal ha over familiens økonomi.
Dersom jeg analyserer stykkes tittel Et dukkehjem nærmere får jeg en forståelse av hvordan tittelen er knyttet til Noras rolle som kvinne. Nora blir som sagt stadig beskrevet som Helmers dukke – et søtt, uskyldig, lite vesen som gjør alt mannen hennes vil uten motstand. Vi får enkelt sagt inntrykket av at Nora har lite realitetssans og er den underlegne i husstanden.
Gjennom Torvalds rolle tror jeg Ibsen prøver å få fram at det ikke alltid er like enkelt å leve opp til samfunnets forventinger når det gjelder de tradisjonelle kjønnsrollene. Jeg stiller meg selv spørsmålet om måten Torvald behandlet Nora på har hemmet eller fremmet hans utvikling som menneske etter at Nora forlot ham, fordi jeg kan se situasjonen fra begge sider. På en side, vil jeg tro at Torvalds utvikling kan ha blitt fremmet ved at han plutselig mister all kontroll han hadde ved å være den tradisjonelle mannsrollen i det han blir etterlatt alene med huset og barna. Det er sannsynlig at han vil bli mer sårbar og kanskje lærer seg å behandle kvinner annerledes i fremtiden. På en annen side kan det virke som at han også er blitt hemmet på dette området, fordi slik han alltid har behandlet Nora er slik han har lært seg til å behandle alle kvinner. Dersom alle menn behandler kvinner slik blir det vanskeligere for kvinnene å stå imot fordi de står i en svakere posisjon i et mannsdominert samfunn. Jeg tror at omtrent eneste måte å endre samfunnet på og oppnå likestilling er at noen må være modigere enn andre, slik som Nora i Ibsens stykke. Etter min mening viser dramaet oss alle hvordan kun én kvinne kan ha en så sterk stemme at hun blir et utgangspunkt for mange.
Et stykke inn i dramaet blir vi introdusert for noe Nora stadig venter på som hun kaller «det vidunderlige». Det vidunderlige kan bli sett på som Noras umulige ønske om at Torvald skulle få rede på hemmelighetene hennes, og respektere henne for handlingene hun hadde gjort i en akt av kjærlighet for han. I det realistiske borgersamfunnet virket dette som et umulig og langt fra realistisk ønske for en kvinne å ha, fordi det innebærte at når sannheten kom frem i lyset, måtte Torvald ofre ære og status for kjærlighet, og respektere kona si til tross for at det sto i konflikt med de tradisjonelle kjønnsrollene. Som kvinne på denne tiden skilte Nora seg ut med håpet om at en mann og en kvinne kunne leve sammen og se på hverandre som like mye verdt. Man kan si at i Noras øyne er Det vidunderlige det «ideelle» forholdet mellom en mann og en kvinne.
Noras karakter utvikler seg betydelig gjennom de tre aktene i dramaet og vi lærer at finnes to sider av uskyldige Nora Helmer. Hun har hele livet spilt en «rolle» overfor Helmer hvor hun går med på å være hans underlegne «dukke», slik som i første akt, men er til syvende og sist seg selv under overflaten. Fasaden Nora har vokst opp med å bygge opp rundt sitt virkelige seg faller til slutt sammen i det hun blir et veltalende nærmest feministisk ikon i siste akt. Hun forlater mannen sin og er med det villig til å gi opp sin stabile tilværelse i et trygt forhold, etter lengsel om å bli et selvstendig menneske. Det er i dette øyeblikket Nora, som i dag har utviklet seg til å bli en verdenskjent heltinne, forteller mannen sin det ingen andre i realismens epoke turte å si: «først og fremst er jeg et menneske, jeg, like mye som du», et sitat som har hatt mye å si for kvinnebevegelsen over hele verden.
Dramaets tidsepoke har mye å si for hvordan handlingen utspiller seg i stykket. Realismen, som var aktuell rundt årene 1870-90, gikk ut på å beskrive virkeligheten slik den faktisk er i stedet for å fremstille den som noe vakkert og problemfritt. Et sentralt sitat forbundet med litteraturen i realismens epoke kom fra Georg Brandes rundt samme tid: «Det at litteratur i våre dager lever, viser seg ved at den setter problemer under debatt». Det er akkurat dette Ibsen har gjort i sitt verk; satt problemer i debatt. Stykket tar for seg kvinners vanskelige posisjon i det borgerlige ekteskapet, et tema få turte å snakke om før lyrikere som Ibsen introduserte samfunnskritikk i fiksjonsform. I mitt hode, kan stykkets slutt, der Nora forlater mann og barn i respekt for seg selv, bli ansett som et av verdenslitteraturens mest kjente kjønnspolitiske øyeblikk, og har fremstilt Nora Helmer som et feministisk ikon og forbilde for verdens kvinner.
At Et dukkehjem var ekstremt viktig og aktuelt under realismen er sikkert, men jeg vil si at stykket er like aktuelt nå i dag. Som sagt vil jeg tro at mye av kvinnesynet i dag er preget av Ibsens stykke og jeg legger merke til at den mye omtalte NRK-serien SKAM til en viss grad kan ha blitt inspirert av dramaet. Blant annet ser vi på flere måter hvordan kvinnesynet har utviklet seg etter Ibsens bidrag. For det første, er det den mannlige rollen i SKAM, William, som drar fra kjæresten sin Noora og blir kalt feig, i motsetning til Et dukkehjem der Nora drar og ansett som en heltinne. I tillegg er språket i de to handlingene forskjellig. Thorvald og Nora i et dukkehjem snakker stort sett formelt med hverandre og Thorvald snakker til Nora på en nedlatende måte. I SKAM er det Noora som stort sett kjefter på William, og hun tar mye styringen i forholdet, som kanskje viser mye hvor langt vi har kommet i dag.
Som nevnt tolker jeg at det finnes to forskjellige versjoner av Nora i Et dukkehjem. Det er uselvstendige Nora, mannens «lerkefugl», som hun er i første akt, også Nora i tredje akt som er selvstendig og tørr å si akkurat det hun mener. Jeg tror at det er den siste versjonen som blir fremstilt i Noora i SKAM, dette viser hvordan kvinnen har utviklet seg etter at Nora Helmer ledet vei.
«Uten Et dukkehjem, ingen kvinnebevegelse i Kina. Uten Ibsen, intet moderne teater hos oss, og heller ingen modernisme»
– Litteraturforsker i Kina