Litteraturhistorie Archives

Naturalismen

Naturalismen – den heslige sannheten

Ibsen skal ha sagt at den naturalistiske litteraturen var som å “bade i kloakken”. Dette var en litteratur som la vekt på å skildre livets skyggesider og få frem den brutale sannheten. Når det moderne gjennombruddet skjer rundt 1870 –1880 tallet begynner forfattere å skrive mer samfunnskritiske tekster. Det vokser frem to hovedretninger innen litteratur på denne tiden: realisme og naturalisme. Det er naturalismen vi skal se nærme på i denne artikkelen.

Forfatter: Marie Ulsnes

Naturalismen er en gren av realismen. Realismen blir en epoke som oppstår som et brudd og oppgjør med romantikken. Romantikken var en epoke preget av harmoni og følelse av fellesskap. Det skjedde drastiske endringer da den danske litteraturviteren Georg Brandes holdt flere foredrag ved universitetet i København. Her oppfordret han forfattere til å sette problemer under debatt. Dessuten hevdet han at litteraturen i Skandinavia lå rundt 40 år bak utviklingen i Europa. Brandes mente at litteraturen måtte rette blikket mot ulikheter i samfunnet for å skape en mer realistisk og samfunnskritisk litteratur. Denne endringen ble kalt «det moderne gjennombrudd» og var starten på både realismen og naturalismen.

Forfattere i naturalismen
Naturalismen er en form for realistisk litteratur, men har mer søkelys på det naturvitenskapelige. Budskapet i naturalismen bærer preg av determinismen som bygger på at alle mennesker er styrt av ytre krefter og er et resultat av arv og miljø. I “Karens jul” av Amalie Skram er Karen en fattig jente uten noen fremtidsutsikter. Fra starten av historien forstår leseren at det vil ende dårlig med Karen. Hun er født fattig og vil forbli fattig. Fordi hun lever i fattigdom er det få mennesker som ønsker å hjelpe henne. Hun er derfor både et resultat av sin arv og det miljøet hun vokser opp i. Dette er en ond spiral hun ikke kommer ut av. Mennesket har ingen fri vilje, annet enn å følge den skjebnen man er gitt.

Forfatterne i naturalismen var inspirert av naturvitenskapen og ønsket å skildre alt så objektivt og kaldt som mulig. Skildringene skulle være så detaljerte at leseren skulle få følelsen av å bli konfrontert med sannhetens grusomheter. Den detaljfokuserte fortelleren kan kalles en impresjonistisk forteller. Denne fortellermåten ønsker å gjøre fortellingen mer synlig og sanselig for leseren. Et eksempel på denne fortellermåten finner vi i “Karens jul”: “Nedover dets kinn var der fra brystvorten silt noen dråper blod, som lå størknet på haken”. Her er det en detaljert skildring av den brutale hendelsen. Vi har zoomet inn på det døde barnet og får derfor et ganske grotesk og detaljert bilde av hva som har skjedd. Naturalistene ønsket å ta opp det som ble sett på av andre som heslig. Dette kunne være sykdom, seksualitet og død. Ingenting var for ekkelt eller skummelt til å skrives om. Forfatterne i naturalismen ble derfor sett på som svært dristige og kontroversielle.

Hovedpersonene i naturalistiske fortellinger er gjerne folk fra underklassen, fra landsbygden eller fattige deler av byene. Ofte har personene innslag av sosiolekt og dialekter. Dette understreker gjerne deres status i samfunnet. Dette ser vi når Karen snakker til politikonstabelen i “Karens Jul”: “Om jæ sitter her om natten – kan nå det gjøre nå’e?”. Karen skiller seg fra de andre ved at hun snakker med en sosiolekt. Dette understreker at hun er annerledes enn de andre, hun er fra et annet sosialt lag.

På mange måter kan vi derfor si at de naturalistiske forfatterne hadde et pessimistisk syn på verden. De ønsket å fremme de svakeste i samfunnet og få den øvre middelklassen, som var leserne på denne tiden, til å hjelpe og kjempe for mer likhet i samfunnet. Dette blir særlig tydelig i den siste setningen i “Karens jul”, da den lille hytta som Karen har oppholdt seg i til slutt rives ned: “Det skulle ikke stå der og være tilholdssted for alskens løsgjengere”. Dette speiler holdningen den øvre middelklassen hadde til mindre privilegerte grupper og understreker budskapet til naturalismen.

Kjennetegn av naturalismen:

Kjente forfattere i naturalismen: Skram, Garborg, Krogh
Skrivestil: objektivt, detaljert, sanselig, dialekter og sosiolekter
Tema: død, fattigdom, seksualitet, sykdom, de svakeste i samfunnet, determinisme

Oppsummert i en setning: ingenting er for heslig å skrive om, sannheten må frem.

Kilder:

Andersen, Per Thomas (2012). Norsk litteraturhistorie. Universitetsforlaget.

Skram, Amalie (1885). Karens Jul. Hentet fra: https://intertekst.portfolio.no/read/d001c958-1792-4564-a0f4-4864ae33b21c

Modernismen og postmodernismen

Modernismen og postmodernismen- reaksjoner mot samfunnsendringene

Forfatter: Ingrid Wærnes Minde

Innenfor litteraturen har begrepet modernisme to betydninger. Den ene betydningen henviser til modernismen som en litterær epoke som hadde sin storhetstid mellom 1890-1970. Den andre betydninger henviser til bestemte litteraturer som har spesielle litterære trekk. Modernismen var kjennetegnet av et eksperimentelt skrivespråk og et samfunn som var preget av voksende byer og fremmedgjøring av samfunnet.

Postmodernismen er en litterær periode som dukket opp som en kontrast til modernismen. Som litterær periode fikk postmodernismen sitt gjennombrudd på 1960-tallet, men det fantes litterære verk med postmoderne kjennetegn før dette. Denne litterære perioden er kjennetegnet ved økende selvbevissthet, ironi og selvbevissthet.

Modernismen – en reaksjon mot raske samfunnsendringer

Selve begrepet modernismen er hentet fra adjektivet «moderne». At noe er moderne betyr at det hører til samtiden. På bakgrunn av begrepets direkte betydning kan vi sette spørsmålstegn ved om dette blir et litt misvisende begrep for en hel litterær epoke? Var ikke all kunst og litteratur moderne i sin samtid?

Men det er ikke tilfeldig at ordet moderne får tillagt en -isme. På 1900-tallet bryter nemlig litteraturen, musikkstilen og billedkunst så radikalt med tidligere, flere 100 år gamle tradisjoner at vi virkelig kan snakke om en ny, moderne kunst.

Modernismen var, som andre litterære epoker, en reaksjon på tidigere epoker, men det var også en reaksjon på de raske samfunnsendringene som 1900-tallet var preget av. For eksempel ble Romantikken forbundet med nærmest en falsk inderlighet, og realismen ble forbundet med overfladiske skildringer av ting som var kjedelig og opplagt. Den nye, moderne litteraturen søkte etter å ha et dypere og mer ekte forhold til virkeligheten. Det var spesielt den mer sjeldne, gjemte og indre virkeligheten som modernistiske kunstnere ønsket å skildre og formidle.

Andre kjennetegn på litteratur og kunstverk som tilhører modernismen er at de er preget av en ny, rask urbanisering og andre raske samfunnsendringer samt en storsatsning på teknologi som har gitt verkene en ny stemning og livsfølelse som skilte seg kraftig ut fra andre litterære og kunstneriske verker. Samtidig blir verkene som er barn av modernismen tolket som utfordrende, vanskelige og hensynsløse overfor de eldre tradisjonene. Angst, fremmedgjøring, bortkommenhet, ensomhet og frigjøring er andre klassiske kjennetegn på modernismen litteratur og kunst.

Forvridd modernistisk litteratur?

Modernistisk litteratur framsto både i sin egen samtid og i dag som forvridd, sjokkerende og ubegripelig. Siden modernistiske forfattere var mer opptatt av å skildre en «ny virkelighet» ble også sjangerstilen helt annerledes og uvant for menneskene som leste verkene. Et godt eksempel på dette er at modernistisk litteratur ikke fulgte en klar kronologi, men brøt den opp og at tematikken, fortellerstemmen, handlingene og personskildringen nærmest ble oppløst ved at den ikke fulgte en klar eller tydelig linje fra begynnelsen til slutten. Med andre ord så var selve historien ofte ikke sammenhengende. Forfatterne var mer opptatt av å beskrive og få frem forskjellige perspektiver, følelser og stemninger.

Kjente litterære verk fra modernismen er James Joyces roman «Ulysses» som utkom i 1922. Joyce var en irsk forfatter og han var en sentral frontfigur for modernismens litterære eksperiment. Andre kjente verker er romanen «Prosessen» av Franz Kafkas og «Seks personer søker en forfatter» av Luigi Pirandellos. I Norge er det spesielt Knut Hamsuns «Sult» som er et kjent modernistisk verk, og «Sult» står fortsatt i norsk pensumlitteratur.

Utover slutten av 1900-tallet ble modernismen blandet med mer av den tradisjonelle realismen, og romantikkens ideer kom også tilbake. I tillegg blandet den rådende popkulturen seg med modernismen og som resultat ble modernismen endret, og dens storhetstid var slutt rundt 1970-tallet.

Postmodernismen – et oppgjør mot modernismen

Rundt 1960-tallet blir litteratur samt musikk og billedkunst preget av nye ideer, idealer og tendenser. Disse nye transendensene ble til postmodernismen. Postmodernismen var som alle andre litterære epoker et oppgjør mot sin forgjenger. Dette oppgjøret var spesielt rettet mot hvordan modernistiske verker formidlet budskapet sitt. Postmoderne litteratur er mer muntert enn modernistisk litteratur ved at forfatterne gir verket et mer frodig og lekent uttrykk.

Klassiske kjennetegn ved postmoderne litteratur og kunst er bruken av ironi og kombinasjonen av nye og gamle tradisjoner samt en blanding av massekultur og høykultur. Den postmoderne litteraturen forholder seg også mye mer avslappet til regler, forfatterens rolle, sjangerstilen og hvordan virkeligheten bør beskrives.

Thomas Pynchon og Umberto Eco er forfattere som har og har hatt stor betydning for den postmoderne litteraturen. I Norge blir Jan Kjærstads «Homo falsus» trukket frem som et godt eksempel på postmoderne litteratur. Ved årtusenskiftet har en ny generasjon med forfattere og tenkere utviklet den postmoderne kulturen videre, deriblant Dave Eggers som er en berømt amerikansk forfatter.

En reaksjon på mediesamfunnet

Den postmoderne litteraturen kan også tolkes som en reaksjon mot raske samfunnsendringer, men med ekstra vekt på det nye mediesamfunnet som omringer oss 24 timer i døgnet. Noen postmoderne forfattere stiller seg positive til mediesamfunnet og alle mulighetene dette bringer oss, mens andre forfattere har stilt seg kritiske til hvordan dette påvirker oss og vår hverdag. Med konstant tilgang på ulik informasjon, hvordan skal vi klare å skille det som er viktig fra det som ikke er viktig?

I dag snakker vi ikke lenger om en glanstid for postmodernismen, men ideene postmodernismen bygget på og utviklet har hatt stor betydning for dagens litteratur.

Kilder

Skei, Hans H. (2019). Modernisme - litteratur. Hentet fra: https://snl.no/modernisme_-_litteratur

Solbakken, Heidi Mobekk (2019). Modernisme. Hentet fra: https://ndla.no/subjects/subject:38/topic:1:60576/resource:1:82739

Nyhus, Jorunn Øveland (2019). Postmodernisme. Hentet fra: https://ndla.no/nb/subjects/subject:19/topic:1:186579/topic:1:82739/resource:1:82932

Skei, Hans H. (2019). Postmodernisme – litteratur. Hentet fra:https://snl.no/postmodernisme_-_litteratur

Realismen

«Det at en litteratur i våre dager lever, viser seg ved at den setter problemer under debatt.»
-Georg Brandes

Realisme betyr det som etterligner virkeligheten, altså å se verden slik der er, uten å tilsløre eller skjule fasaden.

«Begravelse i Ornans» malt av Gustave Courbet 1849-50

Realistisk kunst og litteratur forsøker å beskrive virkeligheten så objektiv, nøkternt og sant som mulig. Det er sterke sannhetskrav: Motiver som tidligere ikke ble funnet verdige og fine nok for kunsten, skal nå trekkes inn. De skitne samfunnssidene blir skildret! Hvorfor? Jo, for å kunne forandre på urettferdighetene i samfunnet!

Et klart brudd med romantikken
I romantikken (1780-1850) dyrket man fantasien, ikke virkeligheten. Man var opptatt av den glansfulle fortida, ikke nåtida. Man laget et glansbilde av nordmenn som var stolte og vakre. Bunadskledde søndagsnordmenn i norsk fjellheim. Fasaden ble pyntet på og man skapte et bilde av folk og nasjon som noe helt plettfritt.

Realismen kritiserer romantikken for å handle om føleri og virkelighetsflukt. Realismen legger fram et nytt litteratursyn: Litteraturen skal handle om problemer og kritikkverdige forhold i samfunnet. Den skal skildre samfunnet slik samfunnet er og sette problemer under debatt (Georg Brandes’ tanker blir sentrale og viktige).

Realismen i billedkunst

Albertine – roman og maleri.
Et hovedtema i realismen var borgerskapets dobbeltmoral i prostitusjons-problematikken. På den ene siden så fordømte borgerskapets menn de stakkars pikenes seksualmoral offentlig, mens på den andre siden benyttet de seg av tjenestene i skjul. Albertine er en slik historie: En sann fortelling om en fattig syerske som blir voldtatt av en mektig embetsmann. Hun blir deretter ført inn i politiets register over de prostituerte og går senere til grunne. Bildet ovenfor er malt av Christian Krohg og viser Albertine på politilegens venteværelse, mens kvinnene av høyere klasse ser ned på henne. Boka – som ble utgitt i 1886 – ble allerede dagen etter utgivelsen forbudt av norske myndigheter.

En ny tid – industrialisering

Folk flytter til byene og vi får en sentralisering og urbanisering. Arbeidstidene på fabrikkene er lange og familielivet blir vanskelig. Boligforholdene blir dårlige, og arbeidslivet og familielivet endres.

Med en slik industri vokser kapitalismen fram. Og med dette, dannes det et klassesamfunn: Det rike borgerskapet som eier kapital og produksjonsmidler, og den fattige arbeiderklasse som må selge arbeidskrafta si billig. Klassesamfunnet er et faktum.

Kvinners stilling
Det blir nye roller i bysamfunnet: Kvinnen blir mindre verdsatt. På landsbygda hadde kvinner egne roller og styrte store (og mindre) husholdninger. I byen blir hun overflødig. Det var mennene som ført og fremst hadde rett på arbeid.

Kvinnene har ikke stemmerett, kvinnen går fra far til ektemann – som et objekt; en eiendom. Kvinnene giftes bort – ofte høy aldersforskjell – og det er mange ulykkelige ekteskap. Kvinnene har ingenting å falle tilbake på ved en skilsmisse, de tvinges dermed til å bli hos sin mann. Det er en streng seksualmoral: Det er forventet at kvinnene skal være jomfru før ekteskap.

Realismen: En krass samfunnskritikk!
Realismen ser på enkeltmennesket i en større sammenheng. Menneskelivet er forutbestemt av arv og miljø. Det er et produkt av samfunnet. Det er dermed i selve samfunnet problemet ligget!

Realistiske forfattere blir dermed en farlig utfordrer for alle som har makt.

Romanen blir viktig. Den gir rom til miljø- og personskildringer. Skrivemåten er objektiv, saklig, nøktern og virkelighetsnær. Minst mulig kunstferdig, mest mulig sannferdig. Replikker avslører sosial tilhørighet. Fortelleren griper ikke inn med kommentarer, det er leseren selv som skal trekke konklusjoner. Nøyaktige observasjoner er det som ligger til grunn for skildringene.

REALISMENS FORFATTERE

Charles Dickens (1812-1870)
Realismens mest kjente forfatter. Han skriver om de klassiske realistiske temaene: Kapitalismen, fattigdommen, hykleriet, dobbeltmoralen, skolen, kirka, løgn, rikdommen og griskheten.

Verkene hans handler om et London med skarpe klasseforskjeller og stor sosial elendighet. Han retter en krass kritikk mot myndighetene og institusjoner. Han tar alltid de svakes parti. Kjente Dickens-klassikere er: Oliver Twist, David Copperfield, A christmas Carol, Little Dorrit og Hard Times.
Gustave Flaubert
En av de fremste representantene for fransk realisme. Han fikk sitt litterære gjennombrudd med Madame Bovary. Han ble blant annet stilt for retten anklaget for å skrive om usedelighet. Han ble heldigvis til slutt frikjent.
Harriet Beecher
Kjent for Onkel Toms hytte. En roman som skildret det grusomme slaveriet i USA.
Mark Twain
Den amerikanske litteraturens far. Han var veldig populær som humorist, men pessimismen blir tydeligere etter hvert. The Adventures og Huckleberry Finn (1884) regnes blant hovedverkene i amerikansk litteratur. Her brukte han dialekter og folkelige vendinger.

REALISMEN I NORGE
Realistiske forfattere: Camilla Collet, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander Kielland, Jonas Lie og Christian Krogh.

Camilla Collet
Kjent for sin poetiske realisme (eller romantisk realisme). Poetisk realisme var fra overgangen fra romantikken til realismen. Hun var opptatt av samfunnskritikk, men også store følelser. Hun skrev den første tendensromanen i Norge: Amtmandens Døttre (1854-55). Amtmandens Døttre kritiserer et samfunn som begrenser kvinners liv. De får bare umulige valg. Foreldrene tvinger døtrene til å bli ulykkelige, bare for å unngå skam på egne vegne. Kvinner blir opplært til å ikke tro på seg selv.
Bjørnstjerne Bjørnson
Han er Norges første ordentlige realist. Når Bjørnson var 22 år refset han romantikerne, særlig Welhaven. -Deres litteratur var en drømmende, sygelig Mååneskindsvandring, helt uten mening, mente Bjørnson. Bjørnson blir svært opptatt av den franske revolusjonen fra 1848 og gir sin støtte til industriarbeiderne. Han støtter også Thranebevegelsen i Norge.
Henrik Ibsen var en dramatiker og lyriker. Stykkene hans er spilt over hele verden. Den moderne dramaets far! Kjent for store dramatiske verk som Peer Gynt, Et dukkehjem, Gengangere, En folkefiende, Vildeanden, Brand. Han ble påvirket av Georg Brandes og begynte å skrive om samfunnsproblemer: Han blir en realist. Alle Ibsens samfunnsdramaer er anti-samfunnsdramaer som kjemper for den enkeltes rett til å være seg selv, uhindret av samfunnets fordommer og hykleri. Han skaper titteskapsteateret: Publikum titter inn i det borgerlige hjemmet. Intimt og privat. Borgerskapets publikum ser på seg selv. Scenen ser ut som deres egen stue, språket er likt, folket går i hverdagsklær. Borgerskapets dårlige sider speiles. Publikum oppdager at det er behov for forandring! Dette er noe helt nytt. Publikum reagerer med oppstandelse og sinne – de ser på seg selv!
Christian Krogh: Krogh hadde sitt kunstneriske gjennombrudd i begynnelsen av 1880-årene med motiver fra Skagen. Han var en av lederskikkelsene i Kristiania-bohemen, og en forkjemper for sosiale reformer i samfunnet og for kunstens frihet. Han er særlig kjent for hans motiver «Syk pike» (1881), «Albertine i politilegens venteværelse» (1885-87) og «Kampen for tilværelsen» (1889).

Romantikken

På slutten av 1700-tallet ser vi en antimoderne tendens som svermer for naturen og kritiserer samfunnet for å ødelegge mennesket. Man vil tilbake til det enkle og naturlige. Mennesket må fokusere på følelsene og komme seg tilbake til naturen. Rosseaus tanker blir viktig!

Romantikken blir i stor grad et tilbakeslag for det moderne prosjektet.

Bakgrunnen for romantikken:

Dette bilde ses på som et ikon for norsk nasjonalromantikk.

En kritikk mot opplysningstidas ensidige fornuftstro.
Jean-Jacques Rousseaus fokus på følelser og natur
Sturm und Drang-bevegelsen
Johann Gottfried von Herder og folkeånden
Den franske revolusjon og framveksten av nasjonalstatene

Viktige kjennetegn på romantikken:

Fokus på følelser, fantasi, enkeltindividet, naturen, fortida, religiøsitet
Et negativt sun på kulturer og sivilisasjon
En guddommelig verdensforståelse. Troen på verdensånden
Kunstneren blir et visjonært geni
Mennesket må tilbake til naturen

Henrik Wergeland (1808-1845)
Henrik Wergeland er radikal romantiker på sin hals. Inspirert av den franske revolusjonen.

Han ønsker en frigjøring for folk og nasjoner.

Wergeland er svært opptatt av samfunn og politikk. Han kjemper for religionsfrihet og toleranse, samt at han oppfordrer til å endre jødeparagrafen i grunnloven. Han jobber som folkeopplyser for husmenn, arbeidere og bønder.

Ivar Aasen
Han jobber også i humanismen, folkeopplysninga og frigjøringas ånd. Han ønsker å gi folk et skriftspråk som folk kan forstå og bruke – i stedet for det vanskelige elitespråket dansk.

Romantikken utviklet seg mot midten av 1800-tallet til det man kaller nasjonalromantikk. I hele Europa ble kunstnere opptatt av nasjonalitet og spørsmål som: Hva er det som kjennetegner en kultur? Hva er særegent for et land og et folk, og hvilke verdier og idealer har folket felles? Svarene på disse spørsmålene søkte de blant annet i folkekulturen og folkelitteraturen, og i tidligere historiske epoker, særlig middelalderen.

Etter romantikken beveger litteraturen seg igjen mot en samfunnskritisk retning som stiller spørsmålet: Hvordan kan vi få et bedre samfunn?

Opplysningstiden

Immanuel Kant: «Vår tidsalder er kritikkens tidsalder. Alt må underkaste seg kritikken.

1700-tallet – opplysningstid. Fornuften settes nå opp mot tradisjonens sannheter så det suser! Alt som er galt, har rot i tradisjonens irrasjonelle religion.

Folket skal frigjøres fra kirkas undertrykkelse, fra tradisjoner og autoritetstro. Opplysningen vektlegges og blir veldig viktig. Det moderne prosjektet blir for alvor utformet og spikret fast på 1700-tallet.

Men hvorfor akkurat nå?
Etter renessansen er samfunnsforholdene i Europa i endring. Det ulmer under overflaten, spesielt i Frankrike. Oppdagelsesekspidisjoner bringer stadig ny viten til Europa. Vitenskapen gjør nye framskritt – som overbeviser.

Nye handelsnasjoner lar mennesker av ulike religiøse oppfatninger leve i fred, og det er bra for handelen. England og Nederland er fristeder for religiøs toleranse. Kirka må systematisk underordne seg staten for første gang siden middelalderen. Reformasjonen, splittelsen av kirke og religionskrigene har skapt skepsis og tvil. Åpenhet for motstridene menigheter eksisterer.

Fra geosentrisk til heliosentrisk verdensbilde
I 1543 beskriver astronomen Nikolaus Kopernikus (1473-1543) et astronomisk verdensbilde som bryter med den rådende forestillingen om at jorda er i sentrum i universet. Kopernikus hevder derimot at jorda beveger seg rundt sola – ikke omvendt – og at sola er midtpunktet i universet. I denne heliosentriske modellen er jorda bare en planet blant mange.

Det nye verdensbilde møter dog sterk motstand i kirka fordi de mener det ikke stemmer med Bibelens ord. Gjennom hele middelalderen har kirken hatt makten til å definere hva som er akseptert og hva som er sann kunnskap om verden og Gud. Vitenskapsmenn som Kopernikus, Galilei og Newton er sterkt troende, men i konflikten mellom kirkens lære og nyvunnet erkjennelse velger de å stole på sin egen fornuft. På denne måten rokker de ved kirkens makt og autoritet.

Frihet
Fordi mennesket er utstyrt med fornuftens guddommelige gnist, har det blant annet grunnleggende naturlige rettigheter som står over menneskeskapte lover. Blant disse er retten til liv, til frihet og til eiendom. Denne idéen gjenspeiles i den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776, der disse rettighetene erklæres for å være selvinnlysende sannheter.

Framskritt
For opplysningstidens tenkere er kunnskap ikke noe mål i seg selv. De vil bruke den til beste for menneskene og er overbevist om at kunnskap og opplysning vil løfte og foredle både menneske og samfunn steg for steg. Vi kan si at utviklingen mot en moderne verden er styrt av «tre f-er»: frihet, fornuft og framskritt. Verden skal framover, menneskene skal bli frie – og fornuften skal styre denne prosessen.

Viktige personer i Opplysningstida

John Locke (1632-1704)
John Locke var en engelsk filosof, og var en av de første som utformet modernitetsideene bak opplysningstida. Han var en empirist og mente dermed at all vår kunnskap stammer fra erfaringene, altså sansene. Før sansene er mennesket en tabula rasa, en tom tavle. Locke var opptatt av toleranse og religionsfrihet. Ingen kan påvirke andre sin tro.
Locke om styresettet
De som styrer landet skal være folkets tjenere. Staten skal sikre rettighetene til folket: Beskytte liv, frihet og eiendom. Dette er den eneste legitime hensikten med staten. Dersom en stat blir tyrannisk, er det folkets rett til å felle statsstyret, for deretter erstatte det med et annet.

Locke er den som mer enn noen andre legger det teoretiske grunnlaget for det liberale demokratiet. Han får en avgjørende innflytelse på den amerikanske og franske revolusjonen. Thomas Jefferson og de andre nasjonsfedrene i USA blir svært inspirert av Locke.

Jean-Jacques Rousseau (1712-1778)
Rousseau er en forfatter, filosof og samfunnskritiker. Ideene hans inspirerer til den franske revolusjonen. Han mener blant annet at jorda skal fordeles på alle, noe som går imot privat eiendomsrett. Rousseau får stor innflytelse på samtida og ettertida. Han er svært kritisk til den moderne sivilisasjon, og har et negativt syn på vitenskap og framgang. Mennesket er bare fritt i naturen, i den harmoniske naturtilstanden som vi har forlatt. Det siviliserte, kultiverte livet ødelegger mennesket med materialisme og egoisme. Han vil tilbake til naturen, og det er disse tankene som danner grunnlaget til romantikken.

Rousseau og synet på barndommen
Siden kulturen ødelegger mennesket, er det på sitt beste før det blir sivilisert – nemlig når det er barn! Han danner et nytt syn på barndommen: Den har en egenart som samfunnet ikke må ødelegge. Barn er naturlige, har en evne til å stille spørsmål og til å undre seg. Rousseau danner en epoke i pedagogikken: Barnet har en selvstendig verdi i seg selv og må ikke påtvinges skolebenk, kunnskaper og autoritetsord. Oppdragelsen bør være fri, slik at barnet blir naturlig.

Jenter skal for øvrig ikke utdannes som guttene. Jenter skal lære seg håndarbeid, bli lydige og milde, tålmodige og yndige. Jenters plikt er å behage guttene. Kvinner må oppdras med tvang.

Charles Montesquieu (1689-1755)
Montesquieu er en Fransk filosof og forfatter. Han er inspirert av John Locke og skiver Lovens ånd. Han ergrer seg over eneveldet og urolighetene i Frankrike.

-Hva må man gjøre for å unngå diktatur og grusomme kår for folket?
Han mente at staten bør deles inn i tre separate makter:

den lovgivende,
den utøvende og
den dømmende makt.

Han mente at med de tre kontrollerende instanser ville det bli vanskelig å vanstyre landet. Et redskap for å sikre borgernes frihet!

Maktfordelingsprinsippet får sterk innflytelse: Den Amerikanske uavhengighetserklæringen (1776), den franske revolusjonsdeklarasjonen (1789) og den norske grunnloven (1814) er alle påvirket av maktfordelingsprinsippet.

François de Voltaire (1694-1778)
Voltaire er en Fransk forfatter, den fremste representanten for opplysningstida i Frankrike. Han skriver så det suser og kritiserer det franske samfunnet med skarp penn. Han skriver fortellinger, brev, tragedier, satiriske dikt og essays, og ikke minst romanen Candide. Han kritiserer hykleri, dobbeltmoral, maktmisbruk, kirka og adelens urettferdigheter. Han kjemper for religionsfrihet og rettssikkerhet.

Deisme
Voltaire og opplysningstenkerne flest er deister. Gud har skapt jorda, men deretter trukket seg tilbake. Han griper ikke aktivt inn i jordelivet, verken styrer det eller åpenbarer seg for det. Ingenting er forutbestemt, mennesket har frihet til å skape seg et godt liv selv. Denne formen for kristendom går hand i hand med det moderne prosjektet.

Jeremy Bentham (1748-1832)
Bentham regnes som utilitarismen far. Han mener målestokken for en etisk riktig handling er å oppnå mest mulig lykke for folk flest. Han utvikler et humant fengselssystem, panoptikon, og kjemper for dyrs rettigheter.

Litteraturen i opplysningstida

Essayet er i vinden. Montaignes essay-sjanger passer opplysningsforfatterne svært bra. Her får man drøftet, diskutert, filosofert rundt viktige samfunnsspørsmål på en lett og tilgjengelig måte. Man prøver ut nye tanker på en åpen, utprøvende og selvstendig måte. I Norden er det Holberg som introduserer sjangeren.

1700-tallets skjønnlitteratur – forfekt samfunnskritikk
1700-tallet: Forfattere lever under streng sensur og risikerer fengsel eller dødsstraff. Hvordan unngår man sensuren? Flere forfattere tyr til reisefortellinger (robinsonader). Reisen til et fremmed land/fantasiland passer ypperlig til å kommentere eget samfunn i hjemlandet. Kritikken kamufleres i et fiktivt univers.
Viktige verk: Thomas Mores Utopia, Daniel Defoes Robinson Crusoe, Johanthan Swifts Gullivers reiser, Ludvig Holbergs Niels Klims underjordiske Rejse.

Erasmus Montanus (1731)
Ramsus Berg er bondesønnen som blir belest etter lange studier i København. Har mister han bakkekontakten og blir svært høy på pæra. Han skifter navn til Erasmus Montanus og skriver brev til bondeforeldrene på latin, der han krever at broren skal bære hans kappe og ikke halle ham bror (men monsør). Han prøver å imponere med setningslogikk og latinske fraser.

Bondestanden blir latterligjort på det groveste, og mor Lille tror på alt Erasmus sier og diskriminerer Jacob, den andre sønnen. Alle i landsbyen tror at jorda er flat. De legger Erasmus for hat når de hører ham si at jorda er rund.

Opplysningstida i Danmark-Norge

Norge er en del av Danmark fra 1380-1814. 1700-tallet: Folket er vant til å adlyde den eneveldige kongen, som har rett til å sensurere alt som skal trykkes. I 1770-årene innføres trykkefriheten. Opplysningsidealene kommer dermed til oss også! Leseferdigheten øker og i 1736 blir det obligatorisk konfirmasjon, og i 1739 innføres obligatorisk skolegang. Det blir en økt deltakelse i samfunnslivet.
Trondheim blir sentrum for humanistiske vitenskaper. 1767: Det Kongelige Vitenskapres Selskab stiftes her.

Klassisismen
Opplysningstida distanserer seg mot den svulstige, overdrevne, «ufornuftige» barokkstilen fra 1600-tallet. I takt med idealene i opplysningstida vil man ha en klar, tydelig, ren og naturlig kunststil. Akkurat som i renessansen finner man idealene i antikkens klassiske, harmoniske, balanserte kunst.

Barokken

Barokken: Til Guds ære.

På 1600-tallet oppstår barokken. Denne epoken, som avløser Renessansen, er det ikke lenger mennesket som er i sentrum. Tvert imot understreker barokken gjerne hvor skjør og forgjengelig tilværelsen på jorda er, og hvor avhengig de puslete menneskekrypene er av Gud.

Den nye stilarten støttes av den katolske kirke, som bruker den som et ledd i motreformasjonen. Utover 1600-tallet avløses renessansetroen av en stadig sterkere tro på autoritetene, både de geistlige og verdslige. Med motreformasjonen slår pavekirken voldsomt tilbake mot den reformaterte kriken, og som i middeladeren blir kunst, litteratur, arkitektur, våpen og musikk viktige våpen i kampen om herredømet over menneskesjelene. Det blir innført kirkelig forhåndssensur av alt som trykkes, og ortodoksien – strenge relger for hva som er rett og akseptabel tro – brer seg, etter hvert også innenfor den lutherske kirken. All literatur lages til ære for Gud.

Michelangelo Merisi da Caravaggio regnes som den første store barokk-kunstneren. Han var en mester i chiaroscuro-teknikken som som vektlegger kontrasten mellom lys og mørke i et maleri. Mange av Caravaggios malerier ble sett på som kontroversielle og provoserende, blant annet fordi han naturaliserte de mange religiøse hendelsene i kristendommen. Caravaggio kom derfor ofte i konflikt med ulike kunstkritikere, som resulterte i at han enkelte ganger måtte sone i fengsel.

Et av hans meste kjente malerier er «Peters korsfestelse» fra 1601. Se utsnittet under. Resten av maleriet kan sees i sin helhet her.

Arkitektur i barokken
Arkitekturen er kolossal, pompøs, full av kontraster, sterke overdrivelser og voldsomme virkemidler. De mest storslagne praktutfodelsene i denne perioden kommer best til syne i den katolske kirkens bygging og utsmykking av kirkerom til Guds ære. Petersplassen med Peterskirken i Roma er det mest storslagne av dem alle, tegnet av den italienske skulptøren og arkitekten Bernini.

Litteratur i barokken
I salmediktningen kan vi tydelig se barokkens forkjærlighet for bevegelse og dynamikk, som for eksempel i denne åpningsstrofen fra en Kingo-salme:

Som den gylne sol frembryter gjennom den kullsorte sky
og sin stråleglans utskyter så at mørk´og mulm må fly,
så min Jesus, av sin grav og det dype dødens hav,
oppstod ærefullt av døde imot påskemorgen-røde.

Hvis du ønsker å lære mer om barokk-litteratur kan les mer hos Store Norske Leksikon.

Barokk i Norge
Barokken kom senere til Norge enn ellers i Europa. Den utbredte seg først i de norske kystbyene på midten av 1600-tallet. Mange av våre kirker etter middelalderen ble utstyr med nytt invertar og utstyr etter reformasjonen.

Kunstnere og arkitekter ble i stor grad hentet fra utlandet. Utover 1600-tallet økte leseferdighetene i de nordiske landene. I byene ble det etablert skoler, og boktilbudet økte. De litterære hovedsjangrene i barokkens tidsalder var salmer og religiøse sanger. Innenfor disse sjangrene fikk Norge sine første diktere av format, Dorothe Engelbretsdotter og Petter Dass. Men barokkdikteren framfor noen i Norden er danske Thomas Kingo (ovenfor).

Renessansen – mennesket i sentrum

Renessanse betyr gjenfødelse og for renessansemennesket er det tankene, filosofien og menneskesynet fra antikkens Hellas og Roma som fødes på ny.

I renessansen skjedde det en fornyelse innenfor billedkunst, skulptur, arkitektur og litteratur ved at italienske kunstnere lot seg inspirere av gresk og romersk kultur. Renessanse-kunsterne var, i likhet med humanistene, opptatt av det jordiske livet og det enkelte mennesket. Grunnen til at renessanseepoken startet, var fordi man ønsket å distansere seg fra «den mørke middelalder» og barbariet det representerte. Idealet i renessansen var kunst, kultur, filosofi og ikke minst de humanistiske tankegangene.

Renessansen var en epoke som oppsto i Italia rundt 1350-tallet etter middelalderen.

Filippo Lippo "Madonna med barnet. Et typisk renessanse-maleri. — Filippo Lippo «Madonna med barnet. Et typisk renessanse-maleri.

Den middelaldrende tankegangen om kirkekulturen og livssynet ble brutt i renessansen. Her sto mennesket i fokus med det idéer om at hvert enkelt individ har sin egen verdi. Disse tendensene ser vi tydelig i forfatterne. I fortellingene til Boccaccio og Chaucer møter vi enkeltindivider i komiske og ofte erotiske situasjoner. Forfatterne gjør ikke forskjell på kirkens menn og andre samfunnsklasser – dette var helt nytt i renessansen!

Det nye menneskesynet
I middelalderen hadde mennesket en gitt plass i verden av Gud. Alt var forutbestemt og man hadde liten frihet. Mennesket levde i rigide samfunnshierarkier og måtte ta til takke med sin stand som er «ønsket» av Gud. Alle tok del i et stort religiøst kollektivisme, det var altså ingen individualisme å finne. Kirka i middelalderen har et monopol på sannheten og den er ofte preget av trusler om livet etter døden. Man ble derfor fort et lett offer for maktmisbruk.

I renessansen var ikke Gud lenger i sentrum. Mennesket har overtatt fokuset og det er mennesker som gir verdi til hendelser og ting – ikke Gud! Det oppstod en ny bevisshet om individet: Tenkende, selvbevisst, kompleks: Et tenkende individ som stiller kritiske spørsmål. Mennesket blir brukt som midtpunkt og målestokk for alle ting. Et resultat av dette er humanisme.

Humanisme
Humanismen oppsto i renessansen. Humanistene studerer bibelen med vekt på at mennesket er skapt i Guds bilde. Humanistene godtar ikke nedarvet tankegods eller gamle maktforhold uten videre. Mennesket plasseres i universet og vitenskapsmenn (Nikolas Kopernikus) viser et heliosentrisk vedensbilde. Kirkas verdensbilde utfordres! En viktig humanist i renessansen er Hugo Grotius.

Santa_Maria_Novella — Santa Maria Novella kirken i Firenze.

Arkitekt i renessansen
Arkitekten i renessansen var tydelig preget av gjenfødelsen. Gamle søyler med buer kom igjen på moten. Arkitekten Leon Battista Alberti hadde stor betydning i renessansen. Han er blant annet kjent for å ha designet fasaden på kirken Santa Maria i Firenze. Den kirken viser tydelige buer og matematiske sirkler.

Kunst i renessansen
I middelalderen var det vanlig å avbilde overjordiske, hinsidige, himmelske visjoner, hellige personer, bibelske fortelleringer og helgener. Men i renessansen ble den vanlige verden prøvd avbildet. Motivene var fortsatt religiøse, men det virkelige mennesket settes i sentrum.

I middelalderen brukes det verdiperspektiv og todimensjonalitet. Derfor blir skjematisk bildeframstilling og romillusjonen helt uviktig, i tillegg er alle verkene anonyme.

I renessansen brukes det sentralperspektiv. Det skaper dybde og prespektiv, noe som framhever det menneskelige blikket.

david, Michelangelo, renessansen — «David» av Michelangelo. Ett av de største mesterverkene fra renessansen.

Jan van Eyck var en kunstner fra Nederland som vokste opp på 1400-tallet. I Nederland på denne tiden vokste det fram realistisk malerkunst som var fullstendig brudd med middelaldermaleriet. Maleriet «Giovanni Arnolfini og hans kone» av Jan van Eyck viser trolig et bryllup eller en forlovelsesermoni mellom to unge mennesker fra et borgerlig miljø. Å male portretter med et ikke-religiøst motiv var noe helt nytt i renessansen.

Begrepet renessansen ble til omtrent i 1860. Vi bruker det ofte som betegnelse for idestrømninger som brøt med det middelalderske livssyn og middelalderens kollektive kirkekultur. I kunsthistorien, derimot, bruker man begrepet renessanse om kulturstrømninger lenge før renessansen. Epokebegrepet renessansen kommer fra 1855 og ble lansert av den franske historikeren Jules Michelet, som samtidig dette året ga ut den syvende delen om den franske historien med tittelen Renaissance.

Michelangelos "Skapelse". Svært opptatt av kroppens proporsjoner. Mennesket er skapt i Guds bilde! — Michelangelos «Skapelse». Svært opptatt av kroppens proporsjoner. Mennesket er skapt i Guds bilde!

Renessanselitteratur
Giovanni Boccaccio (1313-1375) skriver Dekameronen. Svartedauden kommer til Firenze og ti unge adelsfolk rømmer fra byen, og underholder hverandre med historier. Historiene hander om utroskap, bedrag, sjalusi, kjærlighet og livets mangfold. Innholdet er verdslig og erotisk. Man anser Dekameronen som en forløper til moderne novellekunst.

Miguel de Carvantes (1547-1616) er mest kjent for sin humoristiske og satiriske roman Don Quijote. En adelsmann har forlest seg på riderromaner og greier ikke å skille mellom fantasi og virkelighet. Han tror han er en edel ridder som skal redde jomfruer i nød. Vi anser denne romanen som er forløper til moderne romanen.

William Shakespare (1564-1616) regnes som den største dramatikeren noensinne. De indre drivkreftene i mennesket får dramatisk liv. Kamp, intriger og politisk tenkespill. Shakespeare henter ofte stoff fra religiøse mysterispill og bibeldramatiseringer fra middelalderen.

Michel de Montaigne (1533-1592) regnes som essayets far. Han skriver tre underlige bøker om all verdens emner. Som en god humanist studerte han eldre tekster.

Renessansen i Norge
Siden vi var i union med Danmark, ble Danmark enerådende i det kirkelige og politiske liv. Vi har nesten ingen innflytelse av renessansen (det går 200 år før Norge får et trykkeri!). Vi har ingen nedskrevne skjønnlitteratur som vi kjenner, kun sakprosa og religiøs litteratur. Det norske språk lever videre i muntlig diktning og folkeviser.