Oppgaveløsning i erstatningsrett og avtalerett

Oppgåve 1) Daudmannsknappen

I denne saka tek ein opp spørsmålet om Stine på 11 år og/eller foreldra hennar kan få erstatningsansvar for dei skadane som oppstod etter at Stine kolliderte med båten til naboen. Stine mista kontrollen på båten ho sat i då ho drog forsiktig i ei snor som gjorde at motoren starta. Skadeerstatningslova av 1969, § 1-1 om barns ansvar og § 1-2 om foreldras ansvar er sentrale grunnlag i drøftinga. Erstatningstvisten drøftar eit eventuelt ansvar for Stine og for foreldra gjennom dei fire erstatningsvilkåra.

 

Stines ansvar

Naboen til Stine og foreldra kravde at Stine skulle gjere opp for seg og betale for skaden. Ho kan får erstatningsansvar jf. skadeerstatningslova § 1-1 viss skaden er gjort forsetteleg eller uaktsomt. Spørsmålet vidare blir om skaden kom av at Stine leika med båten eller om handlinga var aktlaus.

 

Ansvarsgrunnlaget i denne saka kan vere skadeerstatningslova § 1-1. Denne lova seier at barn og ungdom under 18 år pliktar å erstatte skade som dei valdar forsetteleg eller uaktsomt om det er rimeleg. Denne lova som grunnlag for Stines ansvar forutseier at skaden blei påført på grunn av uaktsomheit. Etter § 1-1 skal uaktsomheit vurderast i forhold til mellom anna alderen på skadevaldaren. Stine er berre 11 år. I oppgåva får i opplyst at Stine drog forsiktig i startsnora og ho handla som ein anna vanleg person på hennar alder ville ha gjort. Det skal mykje til for at barn under 14 år kan få erstatningsansvar. Graden av skyld talar for at det ikkje ligg til grunn rimeleg med ansvar.

 

Frå rettspraksis i skeisebarnedommen fekk ein 9-åring  ansvar. Men der var handlinga så farleg og grov at ho ikkje kan samanliknast med uforsiktigheiten med båten i dette tilfellet.

 

Vidare kjem spørsmålet om det er årsakssamanheng mellom handlinga til Stine og skaden på båten til naboen. Ein kan gå ut i frå at skaden ikkje hadde oppstått dersom Stine ikkje hadde leika med båten og vore meir forsiktig. Sjølv om faren hennar ropte at ho måtte slutte fordi ”daudmannsknappen” ikkje var teken ut, fortsette Stine og dra i snora sånn at motoren starta. Stine mista kontrollen på båten, men sidan alderen hennar er såpass låg ligg det ikkje til grunn for at ho har evna til å klare å få tilbake kontrollen på båten med 9 HK. Ifølge forskrift om krav til førar av fritidsbåt § 5 om minstealder, skal førar av båt på over 10 HK vere over 16 år. Dermed bryt ikkje Stine lova då ho brukar båten med 9 HK. Men vi kan konstantere med at det ligg føre årsakssamanheng mellom handlinga til Stine og skaden.

 

Skaden som oppstod på båten til naboen er ikkje ein naturleg følgje av handlinga til Stine. Ho kunne like gjerne ha klart å styre båten ein anna stad, og det er heilt tilfeldig at båten kolliderte med naboen sin båt. Dermed ligg det ikkje føre tilstrekkeleg med påreknelegheit.

 

Det økonomiske tapet på båten var totalt 20 000kr. Ingen kom til skade. Ifølge skadeerstatningslova § 1-1 skal ein ta hensyn til økonomisk evne i erstatningsvurderinga. Sjølv om handlinga var uaktsom kan erstatningsbeløpet bli satt ned dersom den unge skadevaldaren ikkje har nok økonomisk evne til å betale tilbake. Vilkåra om økonomisk tap er oppfylt og det vert berre kravd erstatning for dette.

 

Berre to av dei fire erstatningsvilkåra er oppfyllte. Stine får ikkje erstatningsansvar og skal ikkje erstatte det økonomiske tapet på båten til naboen.

 

Foreldras ansvar

Ansvarsgrunnlaget til foreldra kan vere skadeerstatningslova § 1-2 nr 1., foreldras ansvar. Foreldre pliktar å erstatte skade voldt av barn og ungdom under 18 år viss det er mangel på tilsyn eller dei ikkje har gjort noko for å hindre at det oppstår skade. I dette tilfellet sa faren til Stine ifra om konsekvensane av å dra i startsnora, og han prøvde å forhindre handlinga til hennar. Foreldra får derfor ikkje ansvarsgrunnlag etter § 1-2 nr. 1. Spørsmålet vidare blir om dei kan få objektivt ansvar etter skadeerstatningslova § 1-2 nr. 2. Dette ansvaret føreset at Stine var uaktsom, noko vi har komme fram til at ho var i dette tilfellet. Foreldra får dermed erstatningsansvar etter denne regelen.

 

Ansvaret etter § 1-2 nr. 2 er avgrensa til 5000 kr for ei skadevalding. Naboen sitt krav om eratning på 20000 kr blir ikkje dekka. Foreldra til Stine blir ansvarlege for å dekke 5000 kr av det økonomiske tapet.

 

Ein kan konkludere med at Stine ikkje får erstatningsansvar, medan foreldra til Stine blir erstatningsansvarlege ovanfor naboen jf. Skadeerstatningslova § 1-2 nr.2.

 

Oppgåve 2) side by side-skapet nr.1

 

Rettsspørsmålet i denne saka tek utgangspunkt i reglane i avtaleloven av 1918, andre kapittel om fullmakt. Sprøsmålet ein tek opp er om det ligg føre ein bindande avtale mellom Roger Hammer og Arne Jensen om kjøp av eit kjøleskap.

 

Stine Ås har kan på vegne av Roger Hammer kjøpe eit kombinert kjøle- og fryseskap gjennom oppdragsfullmakt som Roger hadde gitt Stine munnelg jf. Avtaleloven § 18.  Dette er ei usjølvstendig fullmakt som berre bygger på den interne avtalen mellom Roger og Stine. Fullmakta er avgrensa til  ”eit kombinert kjøle- og fryseskap med uttak av isbitar og kaldt vatn i døra på frysesakapet”. Avtaleloven § 10 (1) bind fullmaktsgivaren til avtalen når fullmektig handlar i samsvar med fullmakta og tredjemann stolar på fullmektigen.

 

Roger Hammer seier til Stine Ås at skapet ikkje skal koste meir enn 10000 kr. Denne beskjeden er ikkje ein del av fullmakta, men ein instruks jf. § 11 (1). Instruksen har ingen rettsleg verkand for tredjeperson i avtalen så lenge han er i god tru.

 

16-år gamle Stine Ås handla i samsvar med fullmakta, men i strid med instruksen då ho gjekk 5000 kr over prisinstruksen då ho kjøpte eit kjøleskap til kr 15 000kr. Spørsmålet vidare blir om Roger var i god tru då han aksepterte dette tilbodet, altså at han ikkje forstod eller burde forstå at Stine handla i strid med ein eventuell prisinstruks.

 

I oppgåva er det ingen opplysningar som tilseier at selgjaren var i ”vond  tru”.  Brotet på instruksen er etter vurdering ikkje tilstrekkeleg for at det burde vekke mistanke hjå selgjaren. Resultatet blir dermed at tilbodet på 15 000kr for kombikjøleskapet bind roger Hammer til ein avtale.

 

Konklusjon: Det ligg føre ein bindande avtale mellom Roger Hammer og Arne Jensen om kjøp av kjøleskap .

Oppgåve 2) Side by side skapet nr.2

 

Tvisten mellom partane, Roger Hammer og Arne Jensen, om det føreligg ein bindande avtale på grunnlag av kapittel 2 om fullmakt i avtaleloven.

 

Roger finn ein annonse i lokalavisa om ”eit kombinert kjøle- og frysskap med uttak av isbitar og kaldt vatn i døra på fryseskapet, eit såkalla side by side-skap, til salgs for ein god pris…, Arne Jensen”. Roger sender ein melding til slegjaren om fullmakta til Stine. Avtalen blei derfor inngått på grunnlag av fråsegnfullmakt  i samsvar med avtaleloven § 13. Stine hadde fullmakt til å kjøpe kombiskapet til ei grense på 10000 kr. Roger blir bindande til avtalen  om fullmektigen går innafor fullmakta jf. § 10 (1).

 

Roger presiserte at kjøpet ikkje måtte gå over kr 10000.  Denne beskjeden er ein instruks jf. § 11 (1). Og denne instruksen har ikkje rettsleg verkand dersom tredjerperson, Arne Jensen, er i god tru.

 

Stine handla i samsvar med fullmakta, men gjekk utanfor instruksen med 5000 kr så ho vart tilbudt kombiskapet for kr 15000. Stine hugsar prisgrensa ho hadde fått og informerte selgjaren om at prisen ikkje heilt stod til Roger sine forventningar.  I oppgåva får vi opplyst at Arne ikkje reagerte på dette, og solgte kombiskapet likevel. Spørsmålet blir om Arne Jensen  var i god tru då han likevel inngjekk ein avtale, altså at han verken forstod eller burde skjønt at Stine handla i strid med prisinstruksen.

 

Ut i frå dei opplsyningane oppgava gir ligg det til grunn for ”vond tru” hos selgjaren. Eg tolkar det slik at Arne Jensen burde forstått brotet og og ikkje inngått ein avtale. Avtalen blir dermed ikkje bindande jf. Avtaleloven § 11, 1 ledd.

 

Konklusjon: Det ligg ikkje føre ein bindande avtale mellom Roger Hammer og Arne Jensen jf.  Avtaleloven § 11 (1)

Oppgave 6.1.5 i Rettslære 1

Oppgave 6.1.5 i Rettslære 1

Knut Berg sitter hjemme og drikker en flaske vin. Plutselig skimter han noe under epletrærne i hagen. Han oppfatter situasjonen som om naboens sønn stjeler epler. For å få slutt på dette en gang for alle, griper han hagla, sikter og trekker av. «Epletyven» faller død om etter et velrettet skudd gjennom hodet, men det viste seg at det var et rådyr som stod og spiste epler.

Drøft om Knut kan dømmes til straff for

  1.   Forsøk på drap på naboens sønn

Knut Berg er tiltalt for forsøk på drap på naboens sønn. Dersom Berg skal kunne tiltales og straffes må fire vilkår være oppfylt, jf. Grunnloven § 96. Vilkårene drøftes separat.

Kravet til lovhjemmel må vurderes på grunnlag av § 275, jf. § 16. Det kan ikke være tvil om at den objektive gjerningsbeskrivelsen passer til forsøk på drap. Som fullbyrdet forbrytelse ville naboens sønn blitt drept med skudd gjennom hodet. Siden Berg ikke lyktes med å gjennomføre drapet, kan han bare dømmes for forsøk, jf. § 16. Til «straffbart forsøk» kreves det at Knut hadde forsett om å gjennomføre en forbrytelse som kan medføre fengsel i ett år eller mer. Hvis vi antar at han hadde forsett om å drepe naboens sønn, kunne forbrytelsen gitt fengsel i inntil 21 år. Skulle forsettet bare være å skade, er likevel kravet til strafferamme oppfylt, se § 273.

«Forsøksstraff» forutsetter at gjerningspersonen «foretar noe som leder direkte mot utføringen». Berg har avfyrt skudd. Det tilfredsstiller kravet til aktiv handling.

Det er i teorien drøftet om utjenlige forsøk skal være straffefrie. Vi har å gjøre med et «utjenlig forsøk» siden Berg aldri hadde mulighet for å lykkes med å drepe nabosønnen med skuddet. Hovedregelen er at utjenlige forsøk er straffbare, jf. RT-1993-916 der en person smuglet ufarlige koffeintabletter i den tro at det var amfetamin, og ble straffet. Bare når middelet er helt utjenlig, for eksempel om man forsøker å drepe noen med trolldomskunst, kan det bli frifinnelse. I vårt tilfelle var middelet et høyst tjenlig gevær. Berg kan derfor ikke frifinnes fordi forsøket var utjenlig. Vi kan etter dette konstatere at kravet til lovhjemmel er oppfylt.

Det foreligger ikke aktuelle straffefrihetsgrunner. Argumentet om å stanse nabosønnens epletyverier oppfordrer likevel til at nødverge, jf. § 18, bør vurderes.  Etter denne bestemmelsen kan det foretas straffbar handling for å avverge et ulovlig angrep (§ 18(1) bokstav a). Epletyveriet er ulovlig angrep på Bergs epleformue. Han kan derfor stanse slike angrep med handlinger som eller ville vært straffbare, men hovedregelen er at dette bare kan gjøres når angrepet er i gang, eller i det minste nært forestående. Nødverge godtas ikke som preventiv handling mot potensielt angrep i framtiden. Uansett om angrepet var nært forestående eller i gang, må nødvergehandlingen ikke gå lenger enn nødvendig, og aldri utover det forsvarlige, se § 18(1) bokstavene b og c. Dette kalles for et prinsipp om forholdsmessighet, eller proporsjonalitetsprinsippet. Det er ikke tvil om at det er en uforholdsmessig handling å skyte epletyven. Berg kan derfor ikke frifinnes på grunn av nødverge.

Det tredje vilkåret gjelder spørsmålet om Berg var utilregnelig. Det er opplyst at Berg hadde drukket vin. Som følge av det, kan han ha hatt bevissthetsforstyrrelse, jf. § 20(1) bokstav d. Fritakelse krever «sterk bevissthetsforstyrrelse». I dette tilfellet behøver vi ikke ta stilling til om bevissthetsforstyrrelsen var sterk eller ikke, fordi den uansett var en følge av selvforskyldt rus. Vi skal derfor se bort fra rusen og fingere (late som) at Berg var edru. Bergs eventuelle bevissthetsforstyrrelse får ingen betydning for spørsmålet om straff.

Vi kan konstatere at tre av fire vilkår om straff er oppfylt. Det er hjemmel, det foreligger ikke straffefrihetsgrunn og Berg var tilregnelig.

Skyldkravet jf.§ 21, drøftes ikke nærmere siden det er åpenbart at også det er oppfylt.

Konklusjon: Bergs skal derfor straffes for forsøk på drap.

 

  1.  Ulovlig fellelse av vilt

Vi har ovenfor konstatert at Berg kan straffes for forsøk på drap på naboens sønn. Spørsmålet nå er om han i tillegg kan straffes for å ha avlivet rådyret.

Straffetrusselen står i naturmangfoldloven § 75:

Med bøter eller fengsel inntil ett år straffes den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene i eller i medhold av §§ 15 til 18. Gjerningsbeskrivelsen følger av naturmangfoldloven § 15, jf. formuleringen «annet uttak av naturlig viltlevende dyr». Berg har uten hjemmel i lov eller vedtak skutt rådyret, og for det kan han straffes med bot eller fengsel inntil ett år. Hadde han bommet, ville forsøket ikke vært straffbart på grunn av strafferammen på inntil ett år. Vi konstaterer at det er hjemmel for straff. Berg kan fritas for straff hvis han handlet i nødverge etter naturmangfoldloven § 17(2), eller i nødrett etter straffeloven § 17. Det er ikke grunnlag for å bli straffefri etter naturmangfoldloven § 17(2) fordi denne bestemmelsen bare godtar nødvergehandlinger for å redde bufe, tamrein, gris, hund eller fjørfe. Epler inngår ikke den formue som kan bli beskyttet av § 17.

Straffelovens § 17 om nødrett kan også benyttes for å vurdere straffefritak. Etter denne

bestemmelsen kreves det at faren for eplene ikke kan avverges på annen måte, jf. straffeloven § 17 bokstav a. Berg kunne lett skremt vekk rådyret med skremmeskudd. Han kan ikke frifinnes på grunn av straffefrihetsgrunner. Berg skal også bedømmes som en edru person selv om han faktisk hadde en bevissthetsforstyrrelse etter å ha drukket vin, jf. § 20 (1) bokstav d. Berg var utvilsomt i faktisk uvitenhet om at han skjøt på et rådyr. Det er opplyst at han trodde han skjøt naboens sønn. Hvis Bergs faktiske uvitenhet skyldes selvforskyldt rus, skal det sees bort fra uvitenheten. Som edru ville han kanskje sett at det var et rådyr som spiste epler. Uansett, som edru ville det vært uaktsomt ikke å undersøke bedre hva han skjøt på. Hvis det var uaktsomt ikke å forstå at det var et rådyr, kan han straffes hvis forbrytelsen også er straffbar som uaktsom, og det er den. Se naturmangfoldloven § 75 som krever forsett eller uaktsomhet.

Skyldkravet skal ikke drøftes.

 

Eksempelbesvarelse i erstatning- forvaltnings- og forbrukerrett – rettslære 2

Oppgave 1

Erstatningstvisten drøftes og løses ut fra reglene i skadeserstatningsloven av 13. juni 1969. Skadeserstatningsloven § 1-1 om barns ansvar og § 1-2 om foreldres ansvar i tillegg til de fire ulovfestede erstatningsvilkårene (CULPA) er sentrale grunnlag i drøftingen. Erstatningskravene drøftes hver for seg nedenfor.

Det første spørsmålet er om Emil er erstatningsansvarlig på skadene på grønnsakene og teppet til Fatima Singh. For å vurdere om Emil er erstatningsansvarlig, må jeg vurdere om fire ulovfestede vilkårene for erstatning er oppfylt. Vilkårene er årsakssammenheng, påregnelighet, økonomisk tap og ansvarsgrunnlag.

Det første erstatningsvilkåret er at det må foreligge en årsakssammenheng mellom årsaken og skaden. Hvis Emil ikke mistet kontrollen over traktorklipperen, ville han ikke ha ødelagt naboens eiendeler. Det foreligger derfor årsakssammenheng.

Det andre erstatningsvilkåret er at skaden må være påregnelig, det vil si at skaden må være en tilstrekkelig nærhet mellom handlingen og skaden. En traktorklipper er stor og kraftig nok til å ødelegge omgivelsene. Skadene på det persiske teppe er antagelig upåregnelig følge av skaden. En slik skade er så uvanlig og spesiell at den vanskelig kan tenkes på forhånd. Vilkåret er derfor ikke oppfylt.

Det tredje erstatningsvilkåret er at det må være et økonomisk tap. Fatima krever kr 1 200 for å reparere grønnsakhagen og prisen på det persiske teppet er kr 29 000. Det foreligger økonomisk tap på kr 30 200. Vilkåret er oppfylt.

Det fjerde erstatningsvilkåret om ansvarsgrunnlag drøftes ut i fra skadeserstatningsloven §1-1 om barns ansvar. Emil kan bli ansvarlig over for naboen Fatima Singh etter skadeserstatningsloven § 1-1 om barns ansvar hvis skaden er gjort forsettlig eller uaktsomt. Spørsmålet er om Emils handlinger på traktorklipperen er uaktsomme handlinger som kan gi dem erstatningsansvar.

Etter §1-1 skal uaktsomhet blant annet vurderes i forhold til skadevolderens alder. Emil var 11 år. I lovforarbeidene står det at det skal svært mye til for at et barn under 14 år skal få erstatningsansvar. Det skyldes at loven fra 1969 ikke var ment å endre gjeldende rett, som før 1969 var at barn under 14 år ikke kunne få erstatningsansvar. Dette taler mot å gi Emil erstatningsansvar.

I Sykkeldommen gir Høyesterett en grundig vurdering av hva som skal til for å vurdere om barns lek er uaktsomme handlinger som utløser erstatningsansvar. Denne loven er det viktigste prejudikatet vi har for å vurdere barns uaktsomhet i erstatningssaker. I Sykkeldommen ble det konstatert at en 11 år gammel gutt ikke var uaktsom da han under lek, sammen med en jevnaldrende gutt, syklet på og skadet en fotgjenger. Selv om faktum i dommen er forskjellig fra dette tilfellet, vil aktsomhetsnormen som Høyesterett krevde også gjelde her.

I Skøytebanedommen fikk en 9-åring ansvar. Men der var handlingen så farlig og grov at den ikke kan sammenliknes med dette tilfellet. Dessuten er Skøytebanedommen en tingrettsdom som ikke har like stor vekt som en dom fra høyesterett.

Etter en samlet vurdering av forarbeider, rettspraksis og de fire ulovfestede erstatningsvilkårene konkluderer jeg med at det ikke er grunnlag for å gi Emil erstatningsansvar.

Konklusjon:

Emil er ikke erstatningsansvarlig.

Morten Iversens ansvar

Hvis Morten skal bli erstatningsansvarlig, må de fire ulovfestede erstatningsvilkårene bli oppfylt.

Det første vilkåret er årsakssammenheng. Spørsmålet er om det er årsakssammenheng mellom at Morten Iversen løp inn for å slukke brannen på kjøkkenet og at skaden hos naboen ble forårsaket. Hvis brannen ikke hadde oppstått, ville han passet på sønnen sin, siden faren er veldig opptatt av at Emil skal kjøre sakte og forsiktig.

Det andre erstatningsvilkåret er at skaden må være påregnelig, det vil si at det må være en tilstrekkelig nærhet mellom handlingen og skaden. Spørsmålet er om det er en logisk konsekvens at skaden skjedde når faren løp inn i huset. Emil var 11 år som håndterte traktorgressklipper som er kraftig nok til å ødelegge gjenstander. Emil fikk streng beskjed om å ikke kjøre traktoren uten tilsyn. Det at Emil mistet kontrollen over traktorgressklipperen når faren ikke kunne veilede han, mener jeg er en åpenbar konsekvens av at faren løper inn i huset. Det foreligger dermed påregnelighet, og vilkåret oppfylt.

Det tredje erstatningsvilkåret er at det må være et økonomisk tap. Fatima krever kr 1 200 for å reparere grønnsakhagen og prisen på det persiske teppet er kr 29 000. Det foreligger økonomisk tap på kr 30 200. Vilkåret er oppfylt.

Etter skadeserstatningsloven § 1-2 første ledd, plikter foreldre å erstatte skade som er voldt av barn under 18 år dersom foreldrene ikke har latt det mangle på tilbørlig tilsyn eller på annen måte ikke gjort det som etter forholdene er rimelig å kreve av dem for å hindre skadeforvoldelse. En traktorgressklipper er i stand til å gjøre skade, og Morten gikk inn i huset mens Emil på 11 år klippet gresset. Når Morten gikk inn i huset og lot Emil klippe gresset har han latt det mangle på tilbørlig tilsyn. Etter skadeserstatningsloven § 1-2 andre ledd har Morten ikke erstatningsansvar fordi Emil ble frifunnet for ansvar.

Emil var 11 år, og synes som mange andre gutter at det er gøy med fart og spenning. Det er derfor rimelig å forvente at voksne som passer 11-åringer som disponerer traktorgressklippere, har dette i bakhodet, og passer på hastigheten. Når Morten løper inn i huset og mister kontrollen på over hva sønnen gjør, passer han ikke lenger på at Emil ikke kjører for raskt. Da han ikke passer på dette, må det sies at han ikke har gjort det som etter forholdene er rimelig å kreve for å hindre skadeforvoldelse. Det foreligger med dette ansvarsgrunnlag.

På grunnlag av at de fire ulovfestede erstatningskravene årsakssammenheng, påregnelighet, økonomisk tap og ansvarsgrunnlag etter skadeserstatningsloven § 1-2 andre ledd oppfylt, plikter Morten Iversen å erstatte tapet som Jonas forårsaket.

Konklusjon:

Morten Iversen plikter å erstatte tapet til Fatima Singh. 


Oppgave 2

Ole Henriksen ønsker å utvide driftsbygningen for å få plass til den økende fasanbestanden sin, og sender derfor en søknad om dette til Lillevik kommune den 15. oktober 2008. Flere av naboene reagerer negativt på søknaden om tilbygget og sender brev til kommunen. Naboene argumenterer blant annet for at fasanene utgjør et fremmedelement, at de skriker stygt og at de tiltrekker mange uønskede besøkende i området.

Den 7. januar 2009 får Ole en tekstmelding fra kommunen som sier at søknaden er avslått.

Den 10. februar samme år klager han inn avgjørelsen og hevder at den er ugyldig i sin form at det foreligger inhabilitet. Ole krever også dokumentinnsyn, noe han ikke får. Han hevder også at avslaget er ugyldig, og påpeker at det ikke er mulig å innklage kommunale avgjørelser da det ikke eksisterer et høyere organ.

Forvaltningstvisten løses med utgangspunkt i reglene i forvaltningsloven av 10. februar 1967. Forvaltningsloven gjelder den virksomhet som blir drevet av forvaltningsorganer etter lovens generelle virkeområde, jf. § 1. Som forvaltningsorgan regnes ethvert organ for stat eller kommune, jf. § 1 andre ledd. Lillevik kommune er dermed et forvaltningsorgan.

I denne saken står vi overfor et enkeltvedtak. Et enkeltvedtak gjeldet retter eller plikter til en eller flere bestemte personer, jf. § 2 b. Enkeltvedtak skal være skriftlige, jf. § 23. Etter § 2 første ledd g, regnes også elektroniske meldinger som skriftlige, så fremt de er tilgjengelige i framtiden. Avslaget er derfor gyldig. Ole hevder også at måten han ble underrettet på er ugyldig. Selv om tekstmeldinger godkjennes, kan den være i motsetning til loven grunnet dens innhold. Jeg skal nå drøfte hvorvidt dette er tilfelle i denne saken.

Spørsmålet er om brevets innhold er i samsvar med loven. Etter § 24 skal enkeltvedtak grunngis, og begrunnelsen skal gis av forvaltningsorganet samtidig som vedtaket treffes. I Ole sitt tilfelle er det ingen begrunnelse av enkeltvedtaket, som strider mot § 24, se § 25.

Forvaltningsorganet som treffer beslutningen, plikter å underrette søkeren så snart som mulig, se § 27. Gjennom denne skal det gis beskjed om klagefrist, klageadgang, klageinstans og den nærmere fremgangsmåte ved klage. I Oles tilfelle ble ikke dette gjort.

Det fremgår også av oppgaven at Ole sendte inn søknaden 15. oktober og fikk svar den 7. januar. Det står ingen steder i oppgaven at han mottok noe foreløpig svar, og jeg legger til grunn at dette ble utelatt. I forvaltningsloven kapittel 3, står det skrevet alminnelige regler om hva som gjelder saksbehandling. Etter § 11 a tredje ledd om enkeltvedtak, skal det gis et foreløpig svar etter annet ledd dersom en henvendelse ikke kan besvares i løpet av en måned etter at den er mottatt. Saksbehandlingen strider mot § 11 a.

Hvorvidt manglende begrunnelse gjør et vedtak ugyldig, vurderes etter § 41. Vedtaket er ugyldig dersom den manglende begrunnelsen ikke har virket bestemmende på vedtakets innhold. Dersom kommunens grunn til avvisning til saken skyldes naboenes klager, er det ikke i strid med § 41. Likevel legges ikke dette til grunn, da de burde ha svart på Oles henvendelse lenge før. Jeg fastslår derfor avslaget som ugyldig.

Neste spørsmål er om hvorvidt Ole har rett til å se dokumentene i saken. I følge § 18 første ledd har en part rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, så fremt de ikke følger av reglene i §§ 18 og 19. Definisjonen på en part er en person som avgjørelser retter seg mot eller som saken direkte gjelder, jf. § 2 første ledd e. Ole er part i saken.

Brevet fra naboene til Lillevik kommune er å betrakte som et eksternt dokument som Ole har rett til å se, jf. § 18. Dessuten skal kommunen praktisere meroffentlighet, som vil si at de skal offentliggjøre så mye som mulig. Brevet fra naboene er et innspill til Oles byggesøknad. Det karakteriseres ikke som et internt eller eksternt arbeidsdokument beregnet for kommunens egen saksforberedelse, jf. § 18 a og b. De særlige vilkårene for innskrenket adgang etter § 19 er ikke oppfylt. Ole kan derfor påberope seg den alminnelige rett til innsyn, jf. § 18, og eventuelt § 18c som gir rett til informasjon om faktiske opplysninger.

Det neste spørsmålet er om saksbehandleren er inhabil. I henhold til § 6 andre ledd, anses en offentlig tjenestemann ugild eller inhabilitet når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tillitten til hans upartiskhet, blant annet skal det legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for han selv. Det opplyses i oppgaveteksten at det var saksbehandlerens søster som var en av naboene som sendte inn brevet mot å gi Ole tillatelse til utbygning av tomten hans.

Ole klager på relasjonsforholdet mellom saksbehandleren og hans søster. Det fremgår av §6 første ledd b at en er inhabil dersom en part i saken er i slektskap. Likevel har deres slektskap høyst sannsynlig en påvirkning på sakens utfall. Det er sannsynlig at han ikke hadde fått avslag dersom det ikke hadde vært for søsteren til saksbehandlerens brev. Jeg har kommet fram til at saksbehandleren er inhabil.

Ole klager etter fem uker, som er to uker etter klagefristen, jf. § 29. Selv om han klaget for sent kan klagen likevel anses som gyldig etter § 31, som sier at selv om klagefristen er utløpt kan klagen tas opp under behandling hvis parten ikke kan lastes for å ha oversittet fristen. Kommunen ved saksbehandler har utelatt sin plikt om å informere om klagens gang og har dessuten feilinformert på dette området.

Konklusjon:

Avslaget på søknaden anses som ugyldig, og den sendes videre til vurdering hos overordnet instans.


Oppgave 3

Det første spørsmålet er om Leon Burot har rett til å heve kjøpet.

Bilbruktforretningen Storvik Bil opptrer i næringsvirksomhet, og Leon Burot er forbruker. Kjøpet er derfor et forbrukerkjøp, og tvisten skal løses på grunnlag av forbrukerkjøpsloven av 21. juni 2002, se lovens § 1.

Det følger av forbrukerkjøpsloven § 26 at det må foreligge mangel som ikke skyldes forbrukeren eller forhold på forbrukerens side, dersom Leon skal kunne kreve noe av selgeren. Hvis det først blir konstatert at det foreligger mangel, må Leon ha reklamert på denne i tide i henhold til § 27, og har han det, må mangelen fylle kravene i § 32 dersom kjøpet skal bli hevet.

Jeg drøfter først spørsmålet om varen har mangel i lovens forstand. Spørsmålet om mangel avgjøres på grunnlag av forbrukerkjøpsloven § 16, jf. § 15. Siden det ikke er avtalt noe spesielt mellom partene, har varen mangel hvis den ikke er i samsvar med ett eller flere av kravene i § 15, se § 16 første ledd a. Ett av disse kravene står i § 15 andre ledd a der det går fram at varen skal passe til sitt formål. I dette tilfellet er formålet at bilen skal være trafikksikker og kjørbar. Bilen kan ikke kjøres med når karosseriet er påført store skader som ikke har noe med den siste påkjørselen å gjøre. Det er også et krav i § 15 andre ledd b at varen må svare til det forbrukeren har grunn til å forvente. Leon har grunn til å forvente at bilen skal fungere.

Skal det foreligge mangler i lovens forstand, må de ha vært til stede da risikoen gikk over på Leon som forbruker, jf. § 18. Risikoen gikk over til Leon da han overtok bilen, det vil si da han fikk den i sin besittelse, se § 14 første ledd og § 7. I forbrukerkjøp blir mangler som viser seg innen seks måneder etter overtakelsen, regnet for å ha eksistert ved overtakelsen I dette tilfellet har mangelen vist seg tre måneder etter overtakelsen. Vilkåret i § 18 er derfor oppfylt.

Det er også et vilkår for heving at manglene ikke skyldes forbrukeren, jf. § 26. Oppgaven sier at skaden fra karosseriet ikke har noe med den siste påkjørselen å gjøre. Siden Leon ikke ble opplyst om skaden på forhånd, er dette en mangel.

Neste problem er om Leon har reklamert i tide i henhold til forbrukerkjøpsloven § 27. Etter § 27 første ledd må han gi melding om de manglene han vi reklamere på, innen rimelig tid. Denne fristen er i forbrukerkjøp aldri kortere enn to måneder fra det tidspunkt mangelen ble oppdaget. Det ble meldt fra om mangelen med en gang etter at mangelen ble oppdaget, altså godt innenfor fristen.

Deretter må jeg vurdere om vilkårene i § 32 er oppfylt. Når det først er antatt at karosseriet skyldes en kollisjonsskadde, foreligger det en mangel som gjør at bilen passer dårlig til sitt formål. Mangelen er derfor vesentlig. Vilkårene i § 32 er oppfylt.

Det er ikke opplyst om selgeren ønsker å sørge for retting eller omlevering etter § 29 tredje ledd. Dersom selgeren vil tilby omlevering, kan han hindre at Leon hever kjøpet. I dette tilfellet er det umulig å få til omlevering fordi alle bruktbilene i butikken er individuelle gjenstander som ikke han erstattes. Leon mister derfor retten til omlevering. Jeg har etter dette kommet til at Leon kan heve kjøpet.

Konklusjon

Leon kan heve kjøpet.

 

Spørsmålet er nå om Leon kan kreve merutgiftene til dekningskjøpet erstattet. Hans merutgifter er differansen mellom den gamle bilen og den nye bilen, kr 28 000.

Ansvarsgrunnlaget er selgerens objektive erstatningsansvar etter forbrukerkjøpsloven § 33. Det som skal erstattes, er det tapet som mangelen har påført Leon.

Leon har plikt til å begrense tapet i henhold til forbrukerkjøpsloven § 54. En slik begrensning ligger i at Leon må kommunisere med selgeren for å få undersøkt hvordan tapet skal kunne begrenses. For det første bør Leon varsle selgeren om at han vil foreta dekningskjøp. Det kan føre til at selgeren velger å omlevere, for eksempel ved å skadde en bil til tilsvarende pris. For det andre, må et eventuelt dekningskjøp være forsvarlig, jf. § 53 første ledd. Det regnes som forsvarlig og rimelig at Leon ønsker å foreta et dekningskjøp av en bil til tilsvarende pris. Han har krav på å få dekket merutgiftene til en tilsvarende bil. I mangel av nærmere opplysninger om dekningskjøpet antar jeg at det er forsvarlig. Leon får derfor dekket merutgiftene til den nye bilen.

Konklusjon:

Leon gis medhold i erstatningskravet.

Kilder:

Læreverk

Bergstrøm, Hasse og Dale, Johan T.: Rettslære 2. DALEFAG 2012

Bergstrøm, Hasse: Lovsamling. FAGBOKFORLAGET 2015

Egne notater

Fra undervisningen

Fra forberedelsesdagen

  • Eksamensoppgave fra 05.12.2013
  • UDIR, eksamensveiledning karakter 6

Rettslære 1

Velkommen til våre rettslære sider!
Unknown

Denne siden er dedikert til rettslære programfag vg2. Her finner du som elev alle rettsemnene i faget, samt svarforslag på en rekke eksamensoppgaver. Alle våre sider er skrevet av kompetente medarbeidere.

Vi har dessverre ikke kapasitet til å endre paragrafer hvis de endres underveis på oppgave-besvarelser. Men konklusjonen på oppgavene vil alltid være korrekt. Fagsidene er selvfølgelig alltid oppdatert etter det nyeste lovverket.

Liste over rettsemnene:

Lykke til med læringen!

Forslag til oppgaveløsning i arbeidsrett

Konflikten i denne oppgaven er mellom arbeidstaker Bjørn Busk og arbeidsgiver Thomas Eng. Konflikten er om Thomas Eng kan kreve at Bjørn Busk slutter i sin jobb som jordbærplukker.

For å løse rettskonfliktene i denne oppgaven, anvender jeg arbeidsmiljøloven.

Jeg tolker det slik at Eng vil avslutte arbeidsforholdet med øyeblikkelig virkning, altså at det er en avskjed som finner sted. Vilkårene for å kunne avskjedige Bjørn Busk står i arbeidsmiljøloven §15-14. Her står det: Arbeidsgiver kan avskjedige en arbeidstaker med påbud om øyeblikkelig fratreden dersom denne har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen. Pliktbruddet må altså være grovt før en avskjed finner sted.

 

Punktene under er Bjørn Busks pliktbrudd av arbeidsavtalen.

  • Første arbeidsdag kom han en time for sent til jobb, grunnet at klokken hans var stilt feil
  • Videre kom han noen ganger 15-20 minutter for sent til jobb (Arbeidsgiver Thomas Eng ga flere advarsler om at dette måtte Bjørn Busk slutte med)
  • I arbeidstiden tar han en rekke røykepauser (også her fikk Bjørn Busk advarsler fra arbeidsgiver Thomas Eng om å slutte med røykepauser)
  • Busk får besøk av noen venner, og sammen spiser de 5 kurver med jordbær, mens Eng er borte.

 

Bjørns pliktbrudd kan ikke sies å være grove, eller utgjøre et vesentlig mislighold av arbeidsavtalen, selv om pliktbruddene er mange til sammen. Bjørn Busk kan derfor ikke avskjediges på grunnlag av arbeidsmiljøloven §15-14. Spørsmålet videre er da om han kan bli oppsagt.

 

En oppsigelse må blant annet skje på vilkår av arbeidsmiljøloven §15-7. Her står det: Arbeidstaker kan ikke sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold. Her er det snakk om Bjørn, altså arbeidstakerens forhold. Bjørn Busk har trosset sin arbeidsgivers advarsler, og fortsatt å ta røykepauser og kommer for sent gjentatte ganger. Bjørn og vennene hans spiste også 5 kurver med jordbær, selv om Bjørn Busk skjønte at det ikke var greit. Alle disse pliktbruddene totalt er saklig grunn til å si opp Bjørn Busk.

 

I denne tvisten virker det som arbeidsgiver kun har gitt oppsigelsen (eller her, avskjeden) muntlig. Arbeidsgiver må etter arbeidsmiljøloven § 15-4 gi en skriftlig oppsigelse, som skal sendes rekommandert eller gis til arbeidstakeren personlig.

Oppsigelsestiden er etter arbeidsmiljøloven § 15-3 på én måned, dersom annet ikke er avtalt. Bjørn Busk har dermed rett til å arbeide de tre gjenstående ukene fram til 15. august dersom en oppsigelse finner sted, ettersom det var avtalen.

Vilkår for oppsigelse og avskjed

Vilkår for oppsigelse og avskjed – rettslære1.

En vanlig oppsigelse skal alltid være skriftlig og arbeidstakeren skal ha fått først en muntlig advarsel og så en skriftlig advarsel om faren for oppsigelse. Har det ikke skjedd, er oppsigelsen ugyldig.

Vi har tre krav når det enten foreligger en oppsigelse, suspensjon eller avskjed:

Formkrav, begrunnelse og frister. Ønsker du å vite mer om formkrav for et oppsigelsesbrev, kan du trykke her.

Hvordan kan man si opp en ansatt ved oppsigelse?
Arbeidsgiverens rett til å si opp en ansatt er begrenset. Det er tre vilkår for oppsigelse. Arbeidsmiljøloven § 15-7 første ledd finner du vilkårene for oppsigelse.

De er:

  • Virksomhetens forhold
  • Arbeidsgiverens forhold
  • Arbeidstakerens forhold

En ansatt kan dermed ikke bli sagt opp utenom de tre grunnene.

For at en ansatt kan bli sagt opp, må oppsigelsen være saklig begrunnet. Man kan altså ikke bli sagt opp uten grunn.

De vanligste oppsigelsesgrunner på grunn av virksomhetens forhold er: driftsinnskrenkninger og rasjonaliseringstiltak. En ansatt kan derfor bli sagt opp hvis bedriften ikke er lønnsom, eller for å sikre bedriftens økonomi.

Saklig begrunnet oppsigelse i arbeidsgiverens forhold. En bedriftseier kan fritt avslutte virksomheten og legge ned bedriften sin.

Saklig begrunnet i arbeidstakerens forhold. Saklig oppsigelse bygger vanligvis på at arbeidstaker har misligholdt arbeidsavtalen og/eller opptrådt dårlig på arbeidsplassen.

Arbeidstakeren må altså ha handlet eller oppført seg i strid med arbeidsavtalens forutsetninger. Det kan dreie seg om mangelfulle presentasjoner og arbeidsytelse, manglende vilje og evne til å samarbeide eller andre brudd på arbeidsplikten, for eksempel gjentatte ulovlig fravær.

Man kan ikke bli sparket ved sykdom! Etter arbeidsmiljøloven § 15-8 kan en arbeidstaker ikke sies opp på grunn av sykdom de første 12 månedene etter arbeidsuførhet inntrådte.

Vilkår for avskjed

Avskjed (man må gå på dagen) kan bli et resultat ved grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen.

Ved avskjed opphører arbeidsavtalen ved øyeblikkelig virkning. Den sentrale bestemmelsen om avskjed finner vi i arbeidsmiljøloven § 15-14. Grove brudd på taushetsplikt, arbeidsplikt og lojalitetsplikt kan danne grunnlag for avskjed.

Ektefellens rett til å sitte i uskiftet bo

Ektefellens rett til å sitte i uskiftet bo.

Vi har nå sett at ektefellen har arverett etter den avdøde. Men det kan være minst like fordelaktig for ektefellen å sitte i uskiftet bo etter avdøde. Reglene om uskifte finner vi i kapittel tre i arveloven. Å sitte i uskiftet bo vil si at den lengstlevende ektefellen kan bli sittende med alt ektefellen eide, uten å måtte skifte med arvingene til den avdøde ektefellen. Den lengstelevende får som hovedregel lov til å disponere alt så lenge personen lever. Den gjenlevende ektefellen får muligheten til å leve som før – både økonomisk og følelsesmessig.

(Skifte betyr kort og godt deling)

Vilkårene for å kunne sitte i uskiftet bo er blant annet avhengige av hva slags formuesordning ektefellene har hatt, og hvem som er avdødes arvinger.

Skjermbilde 2015-05-13 kl. 21.23.18

Rettigheter for arbeidsgiver og arbeidstaker

En arbeidsavtale innebærer en rekke plikter og rettigheter for arbeidsgiver og arbeidstaker.
Styringsretten = arbeidsgiverens rett til å ansette, si opp, kontrollere og lede.
Restkompetanse = arbeidsgiverens rett til å avgjøre alle spørsmål som ikke er regulert av lovverk, kollektive avtaler eller arbeidsavtalen.
Arbeidsplikten = En typisk trekk ved en arbeidsavtale er at arbeidstakeren stiller arbeidskraften sin til disposisjon til arbeidsgiveren i arbeidstiden.
Etter hovedregelen i arbeidsmiljøloven skal arbeid avvikles mellom 06.00 og 21.00.
Lojalitetsplikten = arbeidstakeren er forpliktet til å ivareta arbeidsgiverens interesser. En arbeidstaker kan fritt disponere fritiden, men ikke i direkte konkurranseforhold. Det er også visse begrensninger på den generelle ytringsfriheten. Arbeidsgiveren kan nekte arbeidstakerne å uttale seg på vegne av firmaet.
De typiske pliktene for en arbeidstaker er altså:
-arbeidsplikten
-Lojalitetsplikten
-Taushetsplikten

Gjennom ansettelsen får også arbeidsgiveren plikter. Arbeidsgiverens plikter er først og fremst: Lønnsplikt og omsorgsplikt.
Lønnsplikten.
Alle har rett på lønn. Har bedriften gått konkurs skal det som er igjen i boet dekkes til lønn. Videre opprettes det er lønnsgarantifond. Alle som er sykemeldte har rett på full lønn så lenge de er sykemeldte. I de første to ukene betaler arbeidsgiver. De neste betaler folketrygden (nav). Permittering = rett til lønn i en viss periode. Permisjon er fritak for arbeidsplikt. Ofte grunnet med sedvaner og sterke velferdsgrunner. En gravid arbeidstaker kan under svangerskapet ta ut permisjon inntil 12 uker. Etter fødsel – 6 uker. Far og mor har totalt rett til ett år.
Omsorgsplikten.
Arbeidsgiverens omsorgsplikt er regulert gjennom lov og tariffavtaler.
Arbeidsmiljøloven har som hovedformål å sikre:
-arbeidstakerne et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon.
-trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger.
-nødvendig opplæring.
Arbeidsmiljøloven formålsparagraf (§ 1-1) forteller oss at loven skal sikre et godt arbeidsmiljø. Aml. § 4-1 stiller minstekrav at arbeidsmiljøet er fullt forsvarlig.

Svarforslag på eksamensoppgaver i strafferett

jSvarforslag på tidligere eksamensoppgaver. Strafferett, oppgave 5.1, 5.2, 5.3, 5.4, 5.5, 5.6, 5.7, 5.8, 5.9, 5.10 og 5.11

OBS! Den nye straffeloven har blitt vedtatt. Dette medfører at noen av paragrafene peker feil i oppgavene. Det betyr midlertidlig ikke at konklusjonen på de forskjellige oppgavene er uriktige.

5.1    Vi begrenser oppgaven til å gjelde en vurdering av om Erling her har gjort seg skyldig i tyveri siden det er det som omfattes av læreplanen.

For at en person skal kunne straffes for tyveri må de alminnelige straffbarhetsvilkårene være til stede. I tillegg må også vilkårene i straffebudet om tyveri (strl. § 257) være oppfylt.

Vi behandler vilkårene i denne rekkefølgen:

–   krav om lovhjemmel, jfr. Grl. § 96

–   straffrihetsgrunner

–   strafferettslig tilregnelighet

–   kravet om at noe er borttatt (§ 257)

–   at det borttatte er en gjenstand (§ 257)

–   at det borttatte tilhørte en annen

–   kravet om subjektiv skyld (strl. § 40 og § 257)

Foreligger det lovhjemmel? Ja, strl. § 257 inneholder en regel som setter straff for tyveri. Dette vilkåret er altså oppfylt.

Foreligger det i dette tilfellet noen straffrihetsgrunner. Med straffrihetsgrunner tenker vi på nødrett (strl. § 47) og nødverge (strl. § 48). Det foreligger verken nødrett eller nødverge i dette tilfellet, og vi går ikke nærmere inn på dette vilkåret.

Er Erling Olsen strafferettslig tilregnelig? Ingenting tyder på at han var sinnssyk eller bevissløs i gjerningsøyeblikket, se strl. § 44. Vi går også ut fra at han er over 15 år og dermed over den kriminelle lavalder, se § 46.

Resten av vilkårene er vilkår knyttet til straffebudet.

Tyveri er regulert av strl. § 257. Etter bestemmelsen er det for det første et vilkår at noe er borttatt. Det er det i dette tilfellet. Både et gullur, mynter og en dagbok er borttatt, det vil si fjernet fra det sted de befant seg.

Det borttatte skal være en gjenstand. Det vilkåret er oppfylt.

Videre skal det borttatte tilhøre en annen. Erling Olsen tok gjenstandene, de tilhørte herr Bufast. Vilkåret er altså oppfylt.

Det siste vilkåret er at det må foreligge subjektiv skyld. Dette er delvis regulert av strl. § 40 og delvis regulert av § 257. Hovedregelen er at en handling bare er straffbar dersom den er foretatt forsettlig, jf. § 40. Den må altså være villet. Erling Olsen var klar over hva han gjorde da han tok gjenstandene. Han ville ta de med seg, og det foreligger altså forsett. Når det gjelder tyveri er det også et vilkår etter § 257 at det foreligger vinnings hensikt. Borttagelsen av gjenstandene må altså være foretatt for å ha en økonomisk gevinst. Før han tar gjenstandene reflekterer Erling over at han kan selge klokken og beholde pengene. Dette må vi si er vinnings hensikt. Når det gjelder dagboken er imidlertid spørsmålet mer uklart. Har boken overhodet økonomisk verdi? Det ser nærmest ut som det som driver Erling her er nysgjerrighet, dagboken så spennende ut. Vi vil derfor si at det foreligger vinnings hensikt når det gjelder klokken og myntene. Han kan dermed dømmes etter § 257 for disse forholdene. Borttagelsen av dagboken går etter vår mening ikke inn under § 257.

(Det er selvfølgelig ikke tillatt å ta med seg private dagbøker. Forholdet vil i hvert fall rammes av strl. § 392.)


 

5.2    Vi vil først se på hvilke straffbare forhold Arthur Dåsnes kan ha gjort seg skyldig i. Deretter ser vi på en eventuell straffutmåling.

For at Arthur Dåsnes skal kunne dømmes for et straffbart forhold, må både de alminnelige vilkårene for straff være tilstede. I tillegg må også de spesielle vilkårene som følger av det enkelte straffebud være oppfylt.

De alminnelige vilkårene er:

  • Krav om lovhjemmel, jf. Grl. § 96. Det må finnes en straffebestemmelse som sier at det vedkommende har gjort er straffbart.
  • Det må ikke foreligge straffrihetsgrunner som nødrett eller nødverge.
  • Personen som har utført den straffbare handlingen må være tilregnelig, jf. strl. §§ 44 – 46.
  • Kravet om subjektiv skyld må være oppfylt. Hovedregelen er forsett, se strl. § 40.

Vi gåre ikke nærmere inn på disse vilkårene.

Vi skal nå ta for oss de straffbare forholdene vi mener Arthur Dåsnes kan ha gjort seg skyldig i:

Vegtrafikkloven § 3
Bestemmelsen kalles «grunnregelen for trafikk» og pålegger enhver å ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade. Det kan ikke være tvil om at Arthur har brutt denne regelen.

Vegtrafikkloven § 6
Vegtrafikkloven § 6 handler om fartsreglene. Første ledd handler om det som kalles den relative fartsregelen. Regelen går ut på at farten skal avpasses etter forholdene, og føreren skal også ha fullt herredømme over kjøretøyet.

Når Arthur mister kontrollen over bilen i en sving, har han ikke fullt herredømme over bilen, og han har altså brutt regelen i § 6 første ledd.

  • 6 andre ledd handler om det som kalles absolutt fartsgrense. Dersom ikke annet følger av trafikkskilt, er fartsgrensen i tettbygd strøk 50 km/t og utenfor tettbygd strøk 80 km/t.

Hvis vi går ut fra at Arthur befant seg utenfor tettbygd strøk da den fatale kjøreturen foregikk, har han altså overskredet den absolutte fartsgrensen med 100 %.

Straffeloven § 239
Straffeloven § 239 handler om uaktsomt drap. Bestemmelsen nevner spesielt at uaktsom bruk av motorvogn kan medføre straff etter bestemmelsen. Spørsmålet er så om vi kan si at Arthur Dåsnes opptrådte uaktsomt i denne situasjonen. Burde han ha forstått at det han foretok seg kunne føre til en fatal ulykke. Vi vil nok svare ja på det. For det første får han Per Evensen til å sitte uten bilbelte. Det er klart at Per selv må bære en del av ansvaret for dette, men en stor del av ansvaret må også Arthur ta gjennom måten han opptrer på.

Det mest alvorlige er likevel selve kjøringen. Når man kjører i 160 km/t må man forstå at noe kan skje. Vi vil si at i forhold til straffeloven § 239 er dette en uaktsom handling, også i forhold til dødsfølgen.

Vi vil derfor si at Arthur Dåsnes har brutt vegtrafikkloven §§ 3 og 6 og strl. § 239.

Straffeutmålingen
Brudd på vegtrafikkloven kan straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år, se vegtrafikkloven § 31. I tillegg kan førerkortet inndras etter § 33.

Uaktsomt drap etter strl. § 239 kan straffes fengsel inntil 3 år, under særdeles skjerpende omstendigheter inntil 6 år.

I dette tilfellet har farten vært svært høy. I tillegg fikk Arthur Per til å la være å bruke bilbelte. Vi vil anta at straffen i en tilfelle som dette vil ligge på rundt et års ubetinget fengsel. Dette på grunnlag av praksis i tilsvarende saker.

I tillegg vil Arthur også miste førerkortet.

(Vi antar at spørsmålet om straffeutmåling ligger utenfor læreplanen.)


 

5.3    For at Trond skal kunne straffes for tyveri må både alminnelige og spesielle straffbarhetsvilkår være oppfylt.

De alminnelige vilkårene er:

  • Det må foreligge en lovhjemmel, se Grl. § 96. Vilkåret er en rettssikkerhetsgaranti som skal sikre at man bare kan straffes i de tilfellene hvor det foreligger en skriftlig lovbestemmelse, som setter straff for det en har gjort.
  • Det må ikke foreligge straffrihetsgrunner. De vanligste straffrihetsgrunnene er nødrett (strl. § 47) og nødverge (strl. § 58).
  • Den som utførte handlingen må ha vært påregnelig, se strl. §§ 44–46.
  • Handlingen må ha vært utført med forsett, se strl. § 40 (med mindre et annet skyldkrav er fastsatt i det enkelte straffebud).

I tillegg til de alminnelige vilkårene må også de spesielle vilkårene som framgår av det enkelte straffebud, være oppfylt. Disse vilkårene finner vi i strl. § 257, som handler om tyveri.

De spesielle vilkårene er:

  • Man må ha krenket eierens besittelse av det stjålne. Det er det som ligger i formuleringen «bortta» i § 257.
  • Det må dreie seg om en løsøregjenstand. Det er uttrykt gjennom § 257 ved at man må ha borttatt en «gjenstand».
  • Det må også ha foregått en krenkelse av eiendomsretten. Den gjenstanden man har borttatt må tilhøre en annen.
  • Til slutt må «borttagelsen» ha vært foretatt i en bestemt hensikt, nemlig å skaffe seg selv eller andre en «uberettiget vinning». Vi sier gjerne at det må foreligge vinnings hensikt.

Strl. § 258 handler om grovt tyveri. Grovt tyveri straffes strengere enn alminnelig tyveri (§ 257). Hvilke vilkår som må være oppfylt for at tyveriet skal være grovt er fastsatt i § 258 andre ledd.

Vi vil nå drøfte om vilkårene for å straffe Trond for tyveri er tilstede.

Alminnelige vilkår:
Det er klart at det foreligger en lovhjemmel for tyveri. Hjemmelen finner vi i strl. § 257 (og altså i § 258 når det gjelder grovt tyveri).

Det er ingenting som tyder på at det her foreligger straffrihetsgrunner. Trond fjernet ikke kajakken for å redde noens person eller gods fra en uavvendelig fare. Det foreligger altså ikke nøderett, se strl. § 47. Han fjernet heller ikke kajakken for å avverge et rettsstridig angrep, se strl. § 48. Det foreligger altså heller ikke nødverge.

Det er heller ingenting som tyder på at Trond ikke var tilregnelig da han utførte handlingen. Vi må gå ut fra at han var over 15 år (strl. § 46). Det er heller ingenting som tyder på at han var psykotisk eller bevisstløs da han utførte handlingen (strl. § 44).

Når det gjelder kravet til forsett (strl. § 40), drøfter vi det nedenfor sammen med kravet om vinnings hensikt.

De spesielle vilkårene etter § 257:
Har Trond borttatt noe? Det må vi vel si han har gjort i dette tilfellet. Han har krenket eierens besittelse, i og med at kajakken nå ikke lenger befinner seg i båthuset.

Har han borttatt en gjenstand? Ja, det har han også. En kajakk er helt klart en løsøregjenstand, slik at også dette vilkåret er oppfylt.

Tilhørte kajakken en annen? Foreligger det med andre ord en krenkelse av eiendomsretten? Ja, det gjør det. Kajakken tilhørte Roy. Altså er også dette vilkåret oppfylt.

Foreligger det vinnings hensikt? Tok Trond kajakken for å tjene penger på den? Ifølge oppgaven løsnet han kajakken for å hevne seg på naboen. Det forelå altså ikke noe ønske om en økonomisk gevinst. Vi kan derfor ikke si at det foreligger vinnings hensikt i gjerningsøyeblikket.

Foreligger det forsett? Trond har med vitende og vilje fjernet kajakken som tilhørte en annen. Denne handlingen er forsettlig. Forsettet hans omfatter imidlertid ikke den økonomiske gevinsten. Han hadde ingen tanker om å tjene penger på kajakken da han tok den. Han selger riktignok båten senere for kr 3 000, men dette var ikke en hensikt som forelå hos ham da han tok båten. Han har altså ikke handlet forsettlig med hensyn til vinnings hensikt.

Konklusjonen må da bli at Trond ikke kan straffes for tyveri etter strl. § 257 (siden han ikke kan straffes for alminnelig tyveri etter § 257, kan han selvfølgelig heller ikke straffes for grovt tyveri etter § 258).

(Det er klart at Trond har gjort seg skyldig i straffbare handlinger gjennom det han har gjort. Både ved innbruddet i båthuset og ved det etterfølgende salget av båten han finner drivende (underslag). Disse problemstillingene ligger imidlertid utenfor oppgaven – og læreplanen – og vi vil derfor ikke gå nærmere inn på dem.)


 

5.4    Oppgaven spør om Petter Gran kan straffes for å ha stjålet varene.

For å kunne straffes for tyveri (naskeri), må de alminnelige straffbarhetsbetingelsene være oppfylt. I tillegg må de spesielle vilkårene som framgår av § 391 a jf. § 257 være oppfylt.

De alminnelige vilkårene for straff er:

–   det må foreligge lovhjemmel, se Grl. § 96

–   det må ikke foreligge straffrihetsgrunner

–   det må foreligge subjektiv skyld. Hovedregelen er forsett, dersom ikke noe annet framgår av det enkelte straffebud, se strl. § 40

–   gjerningspersonen må være tilregnelig, se strl. §§ 44- 46

De spesielle vilkårene som framgår av strl. § 391 a jf. § 257 er:

–   det må borttas noe, dvs. at det må foreligge en besittelseskrenking

–   det som borttas må være en gjenstand

–   det borttatte må helt eller delvis tilhøre en annen, dvs. at det

–   må foreligge en krenking av eiendomsretten

–   borttagelsen må skje i vinnings hensikt

–   tyveriet anses som naskeri på grunn av gjenstandenes lave verdi og forholdene for øvrig

Vi velger å drøfte det alminnelige vilkåret om subjektiv skyld sammen med det spesielle kravet om vinnings hensikt.

Kravet om lovhjemmel
Ifølge Grunnloven § 96 kan ingen dømmes uten at det foreligger en lovhjemmel. Strl. § 391a jf. § 257 inneholder en lovhjemmel for å straffe den som begår tyveri. Dette kravet er altså oppfylt.

Foreligger det straffrihetsgrunner?
De vanligste straffrihetsgrunnene er nødrett og nødverge, se strl. §§ 47 og 48. Vi går ikke nærmere inn på vilkårene for nøderett og nødverge, men kan bare fastslå at det etter opplysningene i oppgaven ikke foreligger noen av delene.

Er Petter Gran tilregnelig i gjerningsøyeblikket?
Strl. § 44 sier at den som i gjerningsøyeblikket var psykotisk eller bevisstløs ikke kan straffes. Det samme gjelder personer som var psykisk utviklingshemmet i høy grad. Ingenting i oppgaven tyder på at Petter Gran var psykotisk eller bevisstløs. Det er heller ingen opplysninger om at han var psykisk utviklingshemmet i høy grad.

Ifølge § 46 må gjerningspersonen også være over den kriminelle lavalder, 15 år, når han foretar handlingen, for å kunne straffes. Petter Grans alder er ikke opplyst i oppgaven, men vi forutsetter at han var over 15 år da dette skjedde.

Petter Gran var altså tilregnelig i gjerningsøyeblikket.

Har Petter Gran borttatt noe?
Ja, han har bortatt en is og to pakker tørkepapir. Det foreligger altså en besittelseskrenking.

Er det borttatte en gjenstand(eller flere)?
Ja, både is og tørkepapir må regnes som løsøre og er altså gjenstander.

Tilhørte det borttatte en annen?
Ja, både isen og tørkepapiret tilhørte butikken.

Er borttagelsen skjedd med forsett?
Nei, det foreligger ikke forsett med hensyn til det å bortta varene uten å betale for dem. I det øyeblikket borttagelsen skjer er det en ren forglemmelse.

Foreligger det vinnings hensikt?
Som nevnt under forrige punkt har det hele tiden vært Petter Grans hensikt å betale for varene. Det har hele tiden vært hans intensjon å betale for varene. Først i det øyeblikk han da allerede har bortatt varene bestemmer han seg for å gå videre uten å betale. Det foreligger altså ikke vinnings hensikt.

Naskeri?
Dersom betingelsene for straff hadde vært til stede ville «tyveriet» bli å anse som naskeri pga gjenstandenes ubetydelige verdi.

Vi ser altså at alle vilkårene unntatt vilkårene om forsett og vinnings hensikt er oppfylt. Alle vilkårene må være oppfylt for at Petter Gran skal kunne straffes for tyveri (naskeri).

Konklusjonen må altså bli at Petter Gran ikke kan straffes for tyveri (naskeri).


 

5.5    Spørsmålet om noen av de involverte personene kan straffes for tyveri

Når det spørres om «noen av de involverte personene kan straffes for tyveri», antar vi at de personene det siktes til er Rolf Karlsen, sønnen hans, Pål Karlsen, og samboeren hans Gerd Furu.

For å kunne straffes for tyveri, må de alminnelige straffbarhetsbetingelsene være oppfylt. I tillegg må de spesielle vilkårene som framgår av § 257 være oppfylt.

De alminnelige vilkårene for straff er:

–   det må foreligge lovhjemmel, se Grl. § 96

–   det må ikke foreligge straffrihetsgrunner, se strl. §§ 47 og 48

–   det må foreligge subjektiv skyld. Hovedregelen er forsett, dersom ikke noe annet framgår av det enkelte straffebud, se strl. § 40

–   gjerningspersonen må være tilregnelig, se strl. §§ 44–46

De spesielle vilkårene som framgår av strl. § 257 er:

–   det må borttas noe, dvs. at det må foreligge en besittelseskrenking

–   det som borttas må være en gjenstand

–   det borttatte må helt eller delvis tilhøre en annen, dvs. at det må foreligge en krenking av eiendomsretten

–   borttagelsen må skje i vinnings hensikt ved tilegnelsen

Vi velger å drøfte det alminnelige vilkåret om subjektiv skyld sammen med det spesielle kravet om vinnings hensikt.

Kravet om lovhjemmel
Ifølge Grunnloven § 96 kan ingen dømmes uten at det foreligger en lovhjemmel. Strl. § 257 inneholder en lovhjemmel for å straffe den som begår tyveri. Dette kravet er altså oppfylt for alle de tre involverte.

Foreligger det straffrihetsgrunner?
De vanligste straffrihetsgrunnene er nødrett og nødverge, se strl. §§ 47 og 48. Vi går ikke nærmere inn på vilkårene for nødrett og nødverge, men kan bare fastslå at vi ikke kan se at noen av de involverte har handlet i nødverge eller gjort bruk av nødrett.

Var de involverte tilregnelige i gjerningsøyeblikket?
Strl. § 44 sier at den som i gjerningsøyeblikket var psykotisk eller bevisstløs ikke kan straffes. Det samme gjelder personer som var psykisk utviklingshemmet i høy grad. Ingenting i oppgaven tyder på at verken Rolf Karlsen, Pål Karlsen eller Gerd Furu var psykotisk eller bevisstløs. Det er heller ingen opplysninger om at de var psykisk utviklingshemmet i høy grad.

Ifølge § 46 må gjerningspersonen også være over den kriminelle lavalder, 15 år, når han foretar handlingen, for å kunne straffes. Vi går ut fra at Rolf Karlsen og Gerd Furu er over 15 år og at vilkåret for straff altså er tilstede for deres vedkommende. Når det gjelder Pål er det opplyst at han er 8 år. Han er altså under den kriminelle lavalderen og kan ikke straffes, selv om de øvrige vilkårene er oppfylt.

Har de involverte borttatt noe?
Pål Karlsen har helt klart borttatt noe. Faren, Rolf Karlsen, har ikke selv bortatt noe, men siden § 257 også rammer medvirkning, må vi si at vilkåret er oppfylt også for Rolfs vedkommende siden han har medvirket til å borttta. Gerd Furu har derimot ikke borttatt noe.

Er det borttatte en gjenstand(eller flere)?
Ja, en diamantring må regnes som en gjenstand.

Tilhørte det borttatte en annen?
Ja, ringen tilhørte Geir Blom.

Er borttagelsen skjedd med forsett?
Rolf Karlsens medvirkning er helt klart forsettlig. Pål Karlsen er så ung at man neppe vil si at han har vært i stand til å vurdere hva han har gjort. Han har altså ikke opptrådt forsettlig. Gerd Furu har ikke borttatt noe og har selvfølgelig heller ikke opptrådt forsettlig.

Foreligger det vinnings hensikt?
Det foreligger ikke vinnings hensikt når det gjelder Pål og Gerd Furu. Når det gjelder Rolf Karlsen er det ikke noe i oppgaven som tyder på at det er utsikten til en økonomisk gevinst som har drevet ham til å «bortta» ringen. Det står i oppgaven at han vil finne på «noe som Blom ville mislike». Det er ikke andre opplysninger i oppgaven om hensikten med det han gjør. Vi må derfor gå ut fra at det ikke foreligger vinnings hensikt.

Det betyr at vilkårene for å straffes for tyveri ikke er oppfylt for noen av de involverte.

(Det at ingen av dem kan straffes etter strl. § 257, jf. § 258, betyr selvfølgelig ikke at dette er en lovlig handling. Rolf Furu kan sannsynligvis straffes etter strl. § 261, eventuelt etter strl. § 393.)


 

5.6    Oppgave 3: Drøft om Arne Lien kan straffes for tyveri av CD-spilleren.

For å kunne straffes for tyveri, må de alminnelige straffbarhetsbetingelsene være oppfylt. I tillegg må de spesielle vilkårene som framgår av § 257 være oppfylt.

De alminnelige vilkårene for straff er:

–   det må foreligge lovhjemmel, se Grl. § 96

–   det må ikke foreligge straffrihetsgrunner

–   det må foreligge subjektiv skyld. Hovedregelen er forsett, dersom ikke noe annet framgår av det enkelte straffebud, se strl. § 40

–   gjerningspersonen må være tilregnelig, se strl. §§ 44- 46

De spesielle vilkårene som framgår av strl. § 257 er:

–   det må borttas noe, dvs. at det må foreligge en besittelseskrenking

–   det som borttas må være en gjenstand

–   det borttatte må helt eller delvis tilhøre en annen, dvs. at det må foreligge en krenking av eiendomsretten

–   borttagelsen må skje i vinnings hensikt

Vi velger å drøfte det alminnelige vilkåret om subjektiv skyld sammen med det spesielle kravet om vinnings hensikt.

Kravet om lovhjemmel
Ifølge Grunnloven § 96 kan ingen dømmes uten at det foreligger en lovhjemmel. Strl. § 257 inneholder en lovhjemmel for å straffe den som begår tyveri. Dette kravet er altså oppfylt.

Foreligger det straffrihetsgrunner?
De vanligste straffrihetsgrunnene er nødrett og nødverge, se strl. §§ 47 og 48. Vi går ikke nærmere inn på vilkårene for nøderett og nødverge, men kan bare fastslå at det her verken er snakk om å redde noen eller noe fra en «uafvendelig fare» eller å verge seg mot et rettsstridig angrep.

Er Arne Lien tilregnelig i gjerningsøyeblikket?
Strl. § 44 sier at den som i gjerningsøyeblikket var psykotisk eller bevisstløs ikke kan straffes. Det samme gjelder personer som var psykisk utviklingshemmet i høy grad. Ingenting i oppgaven tyder på at Arne Lien var psykotisk eller bevisstløs. Det er heller ingen opplysninger om at han var psykisk utviklingshemmet i høy grad.

Ifølge § 46 må gjerningspersonen også være over den kriminelle lavalder, 15 år, når han foretar handlingen, for å kunne straffes. Ifølge oppgaven er Arne Lien i femtiårene. Han er altså over den kriminelle lavalderen.

Arne Lien var altså tilregnelig i gjerningsøyeblikket.

Har Arne Lien borttatt noe?
Ja, han har borttatt CD-spilleren til Siri. Det foreligger altså en besittelseskrenking.

Er det borttatte en gjenstand(eller flere)?
Ja, en CD-spiller er løsøre og er altså en gjenstand.

Tilhørte det borttatte en annen?
Ja, CD-spilleren tilhører Siri (det går ikke helt klart fram av oppgaven, men vi går ut fra at den er hennes). Det foreligger altså en krenkelse av eiendomsretten.

Er borttagelsen skjedd med forsett?
Ja, borttagelsen er skjedd med forsett. Han fjerner CD-spilleren med vilje.

Foreligger det vinnings hensikt?
Nei. Arne Lien har ikke borttatt CD-spilleren i den hensikt å oppnå en økonomisk gevinst, ved for eksempel å selge den eller lignende. Han tar den rett og slett fordi han er lei bråket.

Vi ser altså at alle vilkårene unntatt vilkåret om vinnings hensikt er oppfylt. Alle vilkårene må være oppfylt for at Arne Lien skal kunne straffes for tyveri.

Konklusjonen må altså bli at Arne Lien ikke kan straffes for tyveri.

(Vi forutsetter at CD-spilleren har så høy verdi at en eventuell borttakelse rammes av tyveribestemmelsen. I motsatt fall må saken drøftes etter naskeribestemmelsen i strl. § 391a.)


 

5.7    Drøft om Rolf Vågen kan straffes for drap på sin datter Gro.

For å kunne straffes må følgende vilkår være oppfylt:

–   det må foreligge en lovhjemmel

–   det må ikke foreligge straffrihetsgrunner

–   det må foreligge subjektiv skyld

–   det må foreligge tilregnelighet hos den som har begått den straffbare handlingen

I tillegg til disse generelle straffbarhetsvilkårene må også vilkårene etter det enkelte straffebud være oppfylt.

Foreligger det en lovhjemmel?
I strl. finner vi regler som setter forbud mot både drap (strl. § 233) og uaktsomt drap (strl. § 239). Vilkåret om lovhjemmel er altså tilstede.

Foreligger det straffrihetsgrunner?
I strl. finner vi to straffrihetsgrunner, nemlig reglene om nødrett og nødverge. Dersom det foreligger nødrett eller nødverge, vil en ellers straffbar handling ikke kunne straffes, den er med andre ord straffri. Nødrett, se strl. § 47, betyr at det foreligger en nødssituasjon hvor man gjør noe som ellers ville vært straffbart, men hvor det på grunn av nødssituasjonen ikke lenger er straffbart. Dersom man har valget mellom flere handlingsalternativer må man velge det alternativet som medfører minst skade eller fare. Man kan heller ikke straffritt utføre en nødrettshandling dersom faren eller skaden er like store ved å utføre handlingen som ved å la det være.

Den andre straffrihetsgrunnen er nødverge, se strl. § 48. Nødverge går i korthet ut på at dersom man verger seg mot et ulovlig angrep, så vil handlingen ikke være straffbar. Det er selvfølgelig en grense for hvor langt man kan gå også når det gjelder nødverge, men dette går vi ikke inn på her.

I det foreliggende spørsmålet er det ingenting som tyder på at det foreligger verken nødrett eller nødverge.

Kravet om subjektiv skyld
Hovedregelen etter norsk rett er at det må foreligge forsett, se strl. § 40. Når det gjelder drap opererer strl. med tre skyldgrader: overlagt drap, se § 233 andre ledd, forsettlig drap, se § 233 første ledd og uaktsomt drap, se § 239. Vi kommer tilbake til spørsmålet om Rolf oppfyller kravet til subjektiv skyld nedenfor.

Tilregnelighet
Ifølge strl. § 44 kan ikke den som var psykotisk, bevisstløs eller i høy grad psykisk utviklingshemmet i gjerningsøyeblikket straffes. Bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus fritar likevel ikke for straff, se strl. § 45. Ingen kan heller ikke straffes for handlinger som er foretatt før man fylte 15 år, se § 46.

Det er ingenting som tyder på at Rolf var psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Vi må også gå ut fra at han er over 15 år.

Kan han straffes etter strl. § 233?
Vilkåret er at han har forvoldt en annens død og at han har gjort det forsettlig eller med overlegg. Forsett betyr at han i det øyeblikk han utfører handlingen ville drepe vedkommende. Overlegg betyr at handlingen også var planlagt og veloverveid. I dette tilfelle må vi si at Rolv forvoldte Gros død da han kjørte av veien. Handlingen er imidlertid ikke utført verken med overlegg eller forsett. Rolf kan altså ikke straffes etter § 233.

Kan han straffes etter § 239?
Vilkåret er også her at han har forvoldt en annens død, men her er det nok at handlingen har vært uaktsom. Burde han ha forstått at det han gjorde kunne utgjøre en fare for at andre kunne dø? Det virker som om Rolf her har bedrevet en kjøring som innbar mange faremomenter. For det første er han egen datter og en venninne plassert på lasteplanet (selv om han her delvis blir overtalt av sin kone Gerd). Han kjører fort, og han foretar en hasardiøs forbikjøring i en sving. Vi vil derfor si at det her forligger uaktsomhet, og at Rolf kan straffes for uaktsomt drap fordi uaktsomheten også omfatter dødsfølgen.


 

5.8    Vegtrafikklovens hovedbestemmelse om kjørefart finner vi § 6. I bestemmelsens første ledd finner vi den såkalte relative fartsgrense som sier at farten alltid skal avpasses etter sted, føre, sikt og trafikkforhold. Dette medfører blant annet at det skal holdes en fart som er forsvarlig utfra hensynet til trafikksikkerheten. Fører skal alltid ha fullt herredømme over kjøretøyet. De generelle fartsgrensene er fastsatt i bestemmelsens andre ledd (den absolutte fartsgrense). Disse bestemmelsene må sees i sammenheng og innebærer at fører skal avpasse farten etter § 6 første ledd innenfor de fastsatte grenser på 50 km i tettbygd strøk og 80 km utenfor tettbygd strøk.

Det er opplyst at Hilde Kragh kjørte svært forsiktig mot barnehageområdet og at hun holdt en fart på ca. 30 km i timen. Til tross for dette kan det ikke anses som helt upåregnelig i et barnehageområde at små barn plutselig og impulsivt kan springe ut i vegen. Dette er noe en fører av et kjøretøy må ta i betraktning og ta konsekvensene. Under noe tvil finner vi derfor at Hilde Kragh har overtrådt vegtrafikkloven §§ 3 og 6.

På bakgrunn av hendelsesforløpet synes det derimot mer tvilsomt om Hilde Kragh har overtrådt vegtrafikkloven § 12. Førskolelærerens ankomst og uttalelser etter trafikkuhellet medfører at Hilde Kraghs manglende undersøkelser av gutten ikke kan karakteriseres som et brudd på de plikter som er hjemlet i vegtrafikkloven § 12.

Det siste spørsmål som må drøftes er om Kraghs etterfølgende nytelse av alkohol kan rammes av vegtrafikkloven § 22 andre ledd. Bestemmelsen kan anvendes overfor fører av motorvogn «som forstår eller må forstå» at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Lovens uttrykksform innebærer at fører må ha utvist kvalifisert uaktsomhet på dette punkt. Vi finner at Kraghs adferd er et brudd på vegtrafikkloven § 22 andre ledd. Kragh måtte her forstå at trafikkuhellet med personskade kunne medføre politietterforskning.

Kragh har overtrådt vegtrafikkloven §§ 3, 6 og 22 andre ledd.


 

5.9    Oppgave a–c må vurderes ut fra regelen i vegtrafikkloven § 22 som setter forbud mot å føre eller forsøke å føre motorvogn når man er påvirket av alkohol. Etter loven § 31 kan man straffes for å ha brutt § 22 forsettlig eller uaktsomt. Etter vegtrafikkloven § 22 er man påvirket av alkohol når man har en promille på 0,2 eller mer. For ordens skyld viser vi også til vegtrafikkloven § 2 som sier at en bil regnes som motorvogn.

a   Vegtrafikkloven setter som nevnt forbud mot å føre eller forsøke å føre motorvogn. I dette tilfellet har Roger verken ført eller forsøkt å føre motorvogn. Han kan derfor ikke straffes for promillekjøring etter vegtrafikkloven § 22. (En annen sak er at Roger Mo muligens kunne få visse problemer med å overbevise retten om at han kun var interessert i å høre på musikk. Spørsmålet kompliseres ytterligere ved at skyldkravet etter § 31 er forsett eller uaktsomhet.)

b   Forberedelse til promillekjøring er ikke straffbart, mens forsøk er straffbart, jf. vegtrafikkloven § 22. Spørsmålet blir om dette skal regnes som en forberedelse eller et forsøk. Av oppgaven går det fram at han ble hindret i å få vridd om tenningsnøkkelen. Dette tyder på at det her foreligger mer enn en ren forberedelse og at vi altså står overfor et forsøk. Vi konkluderer derfor med at det her foreligger et straffbart forsøkt etter vegtrafikkloven § 22.

c   Her er det ingen tvil om at Roger Mo fører motorvogn med promille, og derfor bryter vegtrafikkloven § 22. Spørsmålet blir om handlingen kan fritas for straff etter reglene i strl. § 47 om nødrett. For at man skal slippe straff etter nødrettsbestemmelsen må det foreligge en nødssituasjon. Det må videre foreligge en betydelig interesseovervekt for nødrettshandlingen. Hvis man for eksempel utsetter andre for like stor eller kanskje større fare med nødrettshandlingen enn den nødssituasjonen man avverger, kan man ikke fritas for straff etter § 47.

Foreligger det en nødssituasjon?
Alt tyder på det etter oppgaveteksten. Personen er alvorlig skadet, og det er umulig å få tak i annen transport til sykehuset.

Foreligger det interesseovervekt?
Sagt på en annen måte: Utsetter Roger andre for større fare ved å kjøre med en promille på 0,8 enn han utsetter den skadede for ved ikke å kjøre ham til sykehus? Med en såpass lav promille, og med en så skadd person kan vi neppe si det.

Vi må derfor si at dette er en lovlig nødrettshandling etter strl. § 47.

Men dette gjelder bare kjøringen til sykehuset. Oppgaven sier at Roger etter å ha levert den skadde på sykehuset, kjører rett hjem. Her foreligger det ikke lenger noen nødssituasjon. Roger kan derfor straffes for promillekjøring for kjøringen fra sykehuset og hjem.

d   Denne oppgaven må løses etter reglene i vegtrafikkloven § 22 andre ledd. Etter denne bestemmelsen plikter en bilfører å avstå fra å nyte alkohol når han forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning mot ham som følge av kjøringen hans. Det er altså bilførerens egen kjøring som må kunne føre til politietterforskning. I dette tilfellet er det ingen ting som tyder på at Rogers kjøring kunne føre til politietterforskning. Han var ikke selv involvert i trafikkulykken Roger kan derfor ikke straffes etter vegtrafikkloven § 22 andre ledd i dette tilfellet.


 

5.10  For at en person skal kunne straffes er det fire vilkår som må være oppfylt:

  • Det må foreligge en lovhjemmel
  • Det må foreligge subjektiv skyld
  • Gjerningsmannen må være tilregnelig
  • Det må ikke foreligge en straffrihetsgrunn

Kravet om lovhjemmel
Kravet om lovhjemmel er begrunnet i Grl. § 96 om at ingen kan dømmes uten etter lov. Lovhjemmelen for straff finner vi i dette tilfellet i vegtrafikkloven av 18. juni 1965. I § 31, som er lovens alminnelige straffebestemmelse heter det at forsettlig eller uaktsom overtredelse av loven straffes med bøter eller fengsel i inntil et år, dersom forholdet ikke rammes av en strengere straffebestemmelse.

Arne har i dette tilfellet brutt fartsgrensen. Dette er et brudd på loven § 6, og er altså en straffbar handling etter loven § 31.

  • 22 setter også opp et forbud mot å kjøre motorvogn i alkoholpåvirket tilstand. Bestemmelsen rammer alle som fører eller forsøker å føre motorvogn i alkoholpåvirket tilstand. Alle som har en alkoholkonsentrasjon i blodet som er større enn 0,2 promille regnes for å være påvirket av alkohol. Arnes promille er klart større, og kan altså straffes etter vegtrafikkloven § 31.

Vi må altså konkludere med at det foreligger lovhjemmel for straff i dette tilfellet.

Kravet om subjektiv skyld
Ifølge vegtrafikkloven § 31 kan både uaktsomme og forsettlige brudd på vegtrafikkloven straffes. Kjøringen i alkoholpåvirket tilstand må regnes som forsettlig i og med at Arne visste han hadde drukket før han satte seg i bilen for å kjøre. Det er vanskeligere å vurdere bruddet på fartsgrensen. Det stilles imidlertid strenge aktsomhetskrav til førere av motorvogn, så uansett er dette i hvert fall en uaktsom handling.

Kravet om subjektiv skyld er oppfylt.

Kravet til tilregnelighet
Etter straffeloven § 44 kan ingen straffes dersom de var sinnssyke eller bevisstløse i gjerningsøyeblikket. Det er ingenting som tyder på at Arne var verken sinnssyk eller bevisstløs. Det at han var oppskaket på grunn av veene, kan neppe sies å føre til en tilstand som kan omfattes av § 44. Han er også over den kriminelle lavalder, som er 15 år, jf. strl. § 46. Kravet til tilregnelighet er dermed oppfylt.

Foreligger det straffrihetsgrunner?
Straffeloven stiller opp to straffrihetsgrunner: nødrett, strl. § 47, og nødverge, strl. § 48. Nødvergebestemmelsen handler om å avverge et rettsstridig angrep og kan ikke brukes i dette tilfellet. Spørsmålet blir så om Arne har utøvet nødrett og at kjøringen derfor er straffri etter denne bestemmelsen.

For at nødrettsbestemmelsen skal kunne brukes må det foreligge en nødssituasjon. Det må videre foreligge en betydelig interesseovervekt til fordel for å gjøre det som ellers ville vært ulovlig. Hvis for eksempel Arne ved sin bilkjøring utsetter andre for fare, og en fare som er større enn Berit blir utsatt for ved for eksempel å føde før hun kommer på klinikken, kan vi ikke anvende nødrettsbestemmelsen. I tillegg må man også anvende det handlingsalternativet som fører til minst skade, dersom det er flere muligheter å velge i mellom.

Det første spørsmålet blir altså om det her foreligger en nødssituasjon. Det er klart at en nedkomst for førstegangsfødende er en situasjon hvor man ofte er redd for at noe skal gå galt. Når veene begynner vil man gjerne komme på klinikken så fort som mulig og få kyndig hjelp. Det viste seg i dette tilfellet at det var «falsk alarm», og at fødselen ikke var i gang slik Arne og Berit trodde. Imidlertid må vi gå ut fra at Arne trodde situasjonen var kritisk og at det var på den bakgrunn han handlet. Man kan ikke klandre Arne fordi han ikke hadde tilstrekkelig medisinsk innsikt til å vurdere situasjonen annerledes. Faremomentet ved å kjøre bil med en såpass liten promille som Arne hadde er heller ikke så stort når man sammenligner det med det han trodde kunne skje hvis han ikke kjørte til klinikken. Arne har også forsøkt andre handlingsalternativer ved å prøve å få tak i drosje. Rettspraksis når det gjelder nødrett i forbindelse med promillekjøring er meget streng og vi er i sterk tvil når det gjelder resultatet, men finner at Arne her har handlet i nødrett.

Når det derimot gjelder bruddet på fartsgrensen bedømmer vi det annerledes. Han utsatte seg selv og andre for større fare ved i tillegg til å kjøre med promille også å kjøre for fort. Her er ikke interesseovervekten til fordel for handlingen stor nok, hvis den i det hele tatt er tilstede.

Konklusjonen blir at Arne ikke kan straffes for promillekjøring på grunn av nødrettsbestemmelsen i strl. § 47, men at han kan straffes for brudd på fartsgrensen etter vegtrafikkloven § 31, jf. § 6.


 

5.11  Vi er bedt om å avgjøre om Rolf Hansen har gjort seg skyldig i noen straffbare forhold. På bakgrunn av oppgaveteksten bør følgende forhold vurderes:

–   om Rolf Hansen kan straffes for drap på sin venn Harald, jf strl. §§ 233 og 239

–   om han kan straffes for drap på syklisten, jf strl. §§ 233 og 239

–   om han kan straffes for å ha kjørt for fort, jf vegtrafikkloven §§ 6, 3 og 31

–   om han kan straffes for promillekjøring, jf vegtrafikkloven §§ 22 og 31

–   om han kan straffes for brudd på hjelpeplikt etc etter vegtrafikkloven § 12, jf § 31

Vi drøftes hvert av forholdene for seg.

Kan Rolf straffes for drap på Harald
For å kunne straffes må følgende vilkår være oppfylt:

–   det må foreligge en lovhjemmel

–   det må ikke foreligge straffrihetsgrunner

–   det må foreligge subjektiv skyld

–   det må foreligge tilregnelighet hos den som har begått den straffbare handlingen

I tillegg til disse generelle straffbarhetsvilkårene må også vilkårene etter det enkelte straffebud være oppfylt.

Foreligger det en lovhjemmel?
I strl. finner vi regler som setter forbud mot både drap (strl. § 233) og uaktsomt drap (strl. § 239). Vilkåret om lovhjemmel er altså til stede.

Foreligger det straffrihetsgrunner?
I strl. finner vi to straffrihetsgrunner, nemlig reglene om nødrett og nødverge. Dersom det foreligger nødrett eller nødverge, vil en ellers straffbar handling ikke kunne straffes, den er med andre ord straffri. Nødrett, se strl. § 47. betyr at det foreligger en nødssituasjon hvor man gjør noe som ellers ville vært straffbart, men hvor det på grunn av nødssituasjonen ikke lenger er straffbart. Dersom man har valget mellom flere handlingsalternativer må man velge det alternativet som medfører minst skade eller fare. Man kan heller ikke straffritt utføre en nødrettshandling dersom faren eller skaden er like store ved å utføre handlingen som ved å la det være.

Den andre straffrihetsgrunnen er nødverge, se strl. § 48. Nødverge går i korthet ut på at dersom man verger seg mot et ulovlig angrep, så vil handlingen ikke være straffbar. det er selvfølgelig en grense for hvor langt man kan gå også når det gjelder nødverge, men dette går vi ikke inn på her.

I det foreliggende spørsmålet er det ingenting som tyder på at det foreligger verken nødrett eller nødverge.

Kravet om subjektiv skyld
Hovedregelen etter norsk rett er at det må foreligge forsett, se strl. § 40. Når det gjelder drap opererer strl. med tre skyldgrader: overlagt drap, se § 233 andre ledd, forsettlig drap, se § 233 første ledd og uaktsomt drap, se § 239. Vi kommer tilbake til spørsmålet om Rolf oppfyller kravet til subjektiv skyld nedenfor.

Tilregnelighet
Ifølge strl. § 44 kan ikke den som var psykotisk, bevisstløs eller i høy grad psykisk utviklingshemmet i gjerningsøyeblikket straffes. Bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus fritar likevel ikke for straff, se strl. § 45. Ingen kan heller ikke straffes for handlinger som er foretatt før man fylte 15 år, se § 46.

Det er ingenting som tyder på at Rolf var psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Vi må også gå ut fra at han er over 15 år.

Kan han straffes etter strl. § 233?
Vilkåret er at han har forvoldt en annens død og at han har gjort det forsettlig eller med overlegg. Forsett betyr at han i det øyeblikk han utfører handlingen ville drepe vedkommende. Overlegg betyr at handlingen også var planlagt og veloverveid. I dette tilfelle må vi si at Rolv forvoldte Haralds død da haglegeværet hans gikk av. handlingen er imidlertid ikke utført verken med overlegg eller forsett. Rolf kan altså ikke straffes etter § 233.

Kan han straffes etter § 239?
Vilkåret er også her at han har forvoldt en annens død, men her er det nok at handlingen har vært uaktsom. Burde han ha forstått at det han gjorde kunne utgjøre en fare for at andre kunne dø? Det dreier seg i dette tilfellet om et særlig farlig redskap, nemlig et haglegevær, og en aktivitet med stort skadepotensiale. Det stiller store krav til aktsomhet. Skal man pusse våpenet bør man på forhånd forsikre seg om at geværet ikke er ladd, noe Rolf ikke har gjort. Vi vil derfor si at det her forligger uaktsomhet, og at Rolf kan straffes for uaktsomt drap fordi uaktsomheten også omfatter dødsfølgen.

Kan Rolf straffes for drap på syklisten?
Vilkårene som må være oppfylt er de samme som ovenfor når det gjelder drøftingen om Rolf kan straffes for drap på syklisten.

Kravet om lovhjemmel og påregnelighet er oppfylt. Det kan heller ikke være tvil om at Rolf handlet uaktsomt i dette tilfellet. Han passerer et tettsted, påvirket av promille i 90 km/t. Etter at han har kjørt på syklisten kjører han videre uten å stanse. Han har ikke forvoldt en annens død ved forsett eller overlegg, men tilfellet må rammes av strl. § 239 om uaktsomt drap.

Rolf kan hevde at det her forelå en nødrettssituasjon, se strl. § 47. Ovenfor har vi slått fast at man ikke straffritt kan utføre en nødrettshandling dersom faren eller skaden er like store ved å utføre handlingen som ved å la det være. Man kan ikke forsøke å redde andres liv ved å sette andres liv i fare eller som her: faktisk oppføre seg slik at andre blir drept.

Rolf kan altså ikke unngå straff ved å påberope seg nødrett.

Vi må derfor si at Rolf kan straffes for uaktsomt drap på syklisten.

Kan Rolf straffes for å ha kjørt for fort?
Vegtrafikkloven § 6 inneholder regler om fart. Etter første ledd (den relative fartsgrensen) skal farten avpasses etter forholdene, slik at det ikke blant annet kan oppstå fare. Rolf passerer et tettsted i 90 km/t og kan ikke sies å ha avpasset farten etter forholdene.

Vegtrafikkloven inneholder også absolutte fartsregler, se § 6 andre ledd. Etter denne regelen skal man i tettbygd strøk ikke kjøre fortere enn 50 km/t (utenfor tettbygd sterk 80 km/t) dersom ikke annet er fastsatt ved skilting. Der er ikke gitt opplysninger om skilting i oppgaven, og dersom det ikke var skiltet kunne altså Rolf kun ha kjørt i 50 km/t.

Når det gjelder nødrettssituasjonen Rolf eventuelt vil påberope seg, vil de samme hensyn gjøre seg gjeldende her som i drøftingen over.

I tillegg til reglene i § 6 første og andre ledd vil Rolf også ha brutt grunnregelen for trafikk som vi finner i vegtrafikkloven § 3. Regelen går blant annet ut på et enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom slik at det ikke kan oppstå fare eller voldes skade.

Vegtrafikkloven § 31 første ledd gir hjemmel for å straffe den som forsettlig eller uaktsomt bryter bestemmelsene i loven. Straffen er satt til bøter eller fengsel i inntil ett år.

Konklusjonen må altså bli at Rolf etter vegtrafikkloven § 31 første ledd kan straffes for brudd på lovens § 3 og 6.

Kan Rolf straffes for promillekjøring?
Vegtrafikkloven § 22 setter forbud mot å føre eller forsøke å føre motorvogn med en alkoholkonsentrasjon i blodet på mer enn 0,2 promille. § 31 gir hjemmel for å straffe den fører eller forsøker å føre motorvogn i strid med § 22. Vi går ikke nærmere inn på disse bestemmelsene.

Det foreligger altså lovhjemmel for å straffe Rolf. Han oppfyller også kravet om subjektiv skyld, som etter vegtrafikkloven § 31 er forsett eller uaktsomhet. I dette tilfellet har han handlet forsettlig. Ingenting tyder på at han ikke var tilregnelig i gjerningsøyeblikket.

Det han eventuelt kan hevde var at han var i en nødrettssituasjon. Vi har tidligere gått igjennom nødrettsbestemmelsen i strl. § 47. Dersom man har valget mellom flere handlingsalternativer må man velge det alternativet som medfører minst skade eller fare. Man kan heller ikke straffritt utføre en nødrettshandling dersom faren eller skaden er like store ved å utføre handlingen som ved å la det være. Rolf har i dette tilfellet valgt å kjøre svært fort selv om det var mørkt og dårlig sikt. Han kjører også svært fort gjennom et tettbygd område. På den måten velger han å handle på en måte som skaper stor fare for omgivelsene – noe også den tragiske hendelsen med sykelisten viser. Vi mener derfor at han har gått ut over det som er lovlig nødrett i dette tilfelle.

Konklusjonen må derfor bli at Rolf kan straffes for promillekjøring.

Kan Rolf straffes for brudd på vegtrafikkloven § 12
Vegtrafikkloven § 12 pålegger flere plikter i forbindelse med trafikkuhell. Disse pliktene er:

–   hjelpeplikt

–   legitimasjonsplikt

–   varslingsplikt

–   venteplikt

Hjelpeplikten går ut på at man har plikt til å hjelpe personer og dyr som er kommet til skade.

Legitimasjonsplikten går ut på at man har plikt til å legitimere seg dersom man har vært innblandet i et trafikkuhell.

Varslingsplikten går ut på at man har plikt til å varsle politiet dersom en person er død eller ikke ubetydelig skadet.

Venteplikten går ut at man som hovedregel har plikt til å bli på ulykkesstedet til politiet kommer.

Rolf har klart opptrådt i strid med denne bestemmelsen. Etter vegtrafikkloven § 31 kan han straffes for dette.

Det foreligger med andre ord lovhjemmel. Det foreligger subjektiv skyld. Han opptrådte forsettlig da han forlot ulykkestedet uten å stanse. Han var tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Han kan heller påberope seg nødrett i denne situasjonen.

Rolf kan med andre ord også straffes for brudd på vegtrafikkloven § 12.


 

5.12  Spørsmålet er om Kurt har gjort seg skyldig i noen straffbare handlinger. Oppdraget i forberedelsesdelen gikk ut på å sette seg inn i reglene om vilkårene for å kunne straffes for drap og reglene i vegtrafikkloven om pliktene til fører av motorvogn. Vi begrenser derfor denne besvarelsen i overensstemmelse med oppdraget i forberedelsesdelen. Dette er for øvrig også i overensstemmelse med læreplanen.

Ut fra oppgaveteksten har vi funnet at det kan være aktuelt å vurdere følgende straffbare forhold:

  • Forsettlig drap etter straffeloven (strl.) §233
  • Uaktsomt drap etter strl. §239
  • Overtredelse av grunnregelen for trafikk – vegtrafikkloven (vtrl.) §3
  • Overtredels av fartsregelen – vtrl. §6
  • Pliktene etter vtrl. §12
  • 6-timers regelen som følger av vtrl. §22 andre ledd

Straffehjemmelen for overtredelse av vtrl.’s bestemmelser finner vi i vtrl. § 31.

For å kunne straffes må følgende vilkår være til stede:

–   det må foreligge lovhjemmel, se Grl. § 96

–   det må ikke foreligge straffrihetsgrunner

–   gjerningsmannen/kvinnen må være tilregnelig

–   kravet om subjektiv skyld må være oppfylt

I tillegg må vilkårene nevnt i det enkelte straffebudet være oppfylt.

 

Kravet om lovhjemmel
Ifølge Grunnloven § 96 kan ingen dømmes uten at det foreligger en lovhjemmel. Det finnes lovhjemmel for straff for alle de forholdene vi har nevnt ovenfor, se strl §§ 233 og 239 og vtrl. § 31.

Foreligger det straffrihetsgrunner?
De vanligste straffrihetsgrunnene er nødrett og nødverge. Dersom det foreligger nødrett eller nødverge, vil en ellers straffbar handling ikke kunne straffes, den er med andre ord straffri.

Nødrett, se strl. § 47, betyr at det foreligger en nødssituasjon hvor man gjør noe som ellers ville vært straffbart, men hvor det på grunn av nødssituasjonen ikke lenger er straffbart. Dersom man har valget mellom flere handlingsalternativer må man velge det alternativet som medfører minst skade eller fare. Man kan heller ikke straffritt utføre en nødrettshandling dersom faren eller skaden er like store ved å utføre handlingen som ved å la det være.

Den andre straffrihetsgrunnen er nødverge, se strl. § 48. Nødverge går i korthet ut på at dersom man verger seg mot et ulovlig angrep, så vil handlingen ikke være straffbar. Det er selvfølgelig en grense for hvor langt man kan gå også når det gjelder nødverge, men dette går vi ikke inn på her.

I denne oppgaven er det ingenting som tyder på at det foreligger verken nødrett eller nødverge.

Var Kurt Evensen tilregnelig i gjerningsøyeblikket?
Strl. § 44 sier at den som i gjerningsøyeblikket var psykotisk eller bevisstløs ikke kan straffes. Det samme gjelder personer som var psykisk utviklingshemmet i høy grad. Ingenting i oppgaven tyder på at Kurt Evensen var psykotisk eller bevisstløs. Det er heller ingen opplysninger om at han var psykisk utviklingshemmet i høy grad.

Ifølge § 46 må gjerningspersonen også være over den kriminelle lavalder, 15 år, når han foretar handlingen, for å kunne straffes. I oppgaven er det opplyst at Kurt Evensen var 18 år. Han var altså tilregnelig i gjerningsøyeblikket.

Kravet om subjektiv skyld
Dersom ikke annet framgår av det enkelte straffebud, må handlingen være utført med forsett, se strl. § 40. Vi kommer inn på skyldkravet i forbindelse med de enkelte straffebud.

Kan Kurt straffes for forsettlig eller uaktsomt drap?
For å kunne straffes for forsettlig eller uaktsomt drap, må Kurt ha forvoldt en annens død, strl. §§ 233 og 239. Å forvolde betyr at det må være årsakssammenheng mellom handlingen og dødsfølgen. I dette tilfellet ville ikke Holm ha dødd dersom ikke Kurt hadde kjørt på ham med sykkelen.

For at Kurt skal kunne straffes etter § 233 må han ha tatt livet av Holm med forsett, han må med andre ord ha gjort det med vilje. Det har han ikke gjort her, han mente å skremme, ikke å drepe. At resultatet ble at Holm døde var neppe tilsiktet.

Dersom Kurt skal kunne straffes etter § 239, må han ha opptrådt uaktsomt. Det betyr at han på forhånd burde ha forutsett at resultatet av det han foretok seg kunne bli at Holm døde. Han har selv innrømmet at han kjørte på en steinete og gjørmete vei hvor det kunne være vanskelig for enhver å holde kontroll på en motorsykkel. Likevel vil han skremme Holm ved å kjøre tett forbi ham. I en slik situasjon bør han forstå at det kan gå galt og at resultatet kan bli at den andre dør. Vi vil derfor si at det her foreligger uaktsomhet fra Kurts side og at uaktsomheten også omfatter dødsfølgen. Han kan altså dømmes for uaktsomt drap etter strl. § 239.

Kan Kurt dømmes for brudd på vtrl.?
Ifølge vtrl. § 31 kan den som forsettlig eller uaktsomt bryter bestemmelser i vegtrafikkloven straffes for det. Forutsetningen er at forholdet ikke går inn under et strengere straffebud, se andre punktum. Dersom Kurt kan straffes for uaktsomt drap, kan han altså ikke straffes for samme handling etter vegtrafikklovens bestemmelser. Vi vil imidlertid gå inn på de bestemmelsene i vtrl. som Kurt kan ha brutt og se om vilkåret for straff er oppfylt.

Vtrl. § 3
Vtrl. § 3 kalles gjerne grunnregelen for trafikk. Ifølge bestemmelsen skal alle som går inn under loven ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.

Kurt unnskylder seg blant annet med at ulykken skjedde på en privat vei. Motorsykkelen han fører er imidlertid en motorvogn, se vtrl. § 2 andre ledd. Ifølge vtrl. § 1 første ledd gjelder loven all trafikk med motorvogn. Loven gjelder altså selv om kjøringen foregår på en privat vei.

Når denne fatale ulykken skjer er det klart at Kurt ikke har handlet innenfor de normene som er stilt opp i § 3. Kurt har altså brutt vtrl. § 3.

Vtrl. § 6
Vtrl. § 6 inneholder fartsregler. Andre ledd stiller opp absolutte fartsregler, dersom ikke andre fartsregler er fastsatt ved offentlig skilting. I § 3 første ledd finner vi det som kalles den relative fartsgrensen som går ut på at farten skal avpasses etter forholdene slik at det ikke kan oppstå fare eller voldes ulempe for andre. I dette tilfellet oppstår det helt klart fare, og konklusjonen må altså bli at Kurt også har brutt reglene i vtrl. § 6

Vtrl. § 12
I forbindelse med trafikkuhell har de som er innblandet i uhellet visse plikter. Kurt er innblandet i «uhellet», og Kurt har altså plikt til å overholde reglene i § 12.

Han har for det første en hjelpeplikt, dvs. hjelpe personer og dyr som er kommet til skade, se § 12 første ledd.

Etter andre ledd har han en legitimasjonsplikt, i forhold til andre som er innblandet i uhellet.

Etter tredje ledd har han en varslingsplikt, dvs. å varsle politiet dersom det foreligger skade på person og skaden ikke er ubetydelig.

I dette tilfellet har han ikke overholdt verken varslingsplikten eller hjelpeplikten (legitimasjonsplikten overfor Holm kan vi se bort fra hvis han allerede var død).

Vtrl. § 22 andre ledd
Vi tolker oppgaven slik at det ikke er lagt fram bevis for at Kurt har drukket før kjøringen. Det kan altså ikke bli snakk om å straffe ham for promillekjøring etter § 22 første ledd.

Derimot kan det bli snakk om å straffe ham for brudd på den såkalte sekstimers-regelen i § 22 andre ledd. Bestemmelsen går ut på at ingen må nyte blant annet alkohol de første seks timene etter kjøringen dersom han forstår eller må forstå at kjøringen kan føre til politietterforskning.

I dette tilfellet burde Kurt ha forstått at det som skjedde kunne føre til politietterforskning. Det foreligger altså brudd på vtrl. § 22 andre ledd.


 

5.13  Drøft om Jon Mo kan straffes for forsettlig eller uaktsomt drap på Magne Eriksen, og om han har gjort seg skyldig i noen brudd på vegtrafikkloven.

Spørsmålet er om Jon Mo kan straffes for forsettlig eller uaktsomt drap på Magne Eriksen og om han har gjort seg skyldig i noen brudd på vegtrafikkloven.

For å kunne straffes må følgende vilkår være oppfylt:

–   det må foreligge en lovhjemmel

–   det må ikke foreligge straffrihetsgrunner

–   det må foreligge subjektiv skyld

–   det må foreligge tilregnelighet hos den som har begått den straffbare handlingen

I tillegg til disse generelle straffbarhetsvilkårene må også vilkårene etter det enkelte straffebud være oppfylt.

Foreligger det en lovhjemmel?
I strl. finner vi regler som setter forbud mot både forsettlig drap (strl. § 233) og uaktsomt drap (strl. § 239). Vilkåret om lovhjemmel for disse lovbruddene er altså til stede.

Når det gjelder vegtrafikkloven (vtrl.) kan det dreie seg om brudd på følgende bestemmelser:

  • Grunnregelen for trafikk, se vtrl. § 3
  • Fartsreglene i vtrl. § 6
  • Pliktene ved trafikkuhell etter vtrl. § 12
  • Promilleregelen i vtrl. § 21

Foreligger det straffrihetsgrunner?
I strl. finner vi to straffrihetsgrunner, nemlig reglene om nødrett og nødverge. Dersom det foreligger nødrett eller nødverge, vil en ellers straffbar handling ikke kunne straffes, den er med andre ord straffri. Nødrett, se strl. § 47, betyr at det foreligger en nødssituasjon hvor man gjør noe som ellers ville vært straffbart, men hvor det på grunn av nødssituasjonen ikke lenger er straffbart. Dersom man har valget mellom flere handlingsalternativer må man velge det alternativet som medfører minst skade eller fare. Man kan heller ikke straffritt utføre en nødrettshandling dersom faren eller skaden er like store ved å utføre handlingen som ved å la det være.

Den andre straffrihetsgrunnen er nødverge, se strl. § 48. Nødverge går i korthet ut på at dersom man verger seg mot et ulovlig angrep, så vil handlingen ikke være straffbar. Det er selvfølgelig en grense for hvor langt man kan gå også når det gjelder nødverge, men dette går vi ikke inn på her.

I det foreliggende tilfelle er det neppe snakk om nødverge. Jon forsøker ikke å verge seg, han forsøker å komme unna. Når han starter bilen og forsøker å rømme unna til tross for at han har drukket, er vel dette snarere en nødrettssituasjon.

For at det skal foreligge nødrett som fører til straffrihet etter strl. § 47, må følgende vilkår være oppfylt:

–   det må foreligge en nødssituasjon

–   det må foreligge betydelig interesseovervekt til fordel for den påberopte nødrettshandlingen (her må man blant annet trekke inn faregrad og skadeomfang)

–   dersom det foreligger flere handlingsalternativer, må man velge det som medfører minst skade

Det er vel ganske åpenbart at det her foreligger en nødssituasjon. Når Jon sitter i bilen og folk begynner å knuse vinduene på bilen for å ta ham, er det klart at han vil oppleve dette som svært truende. Det er forståelig at han starter bilen for å komme seg unna. Det virker som om årsaken til at Magne kommer under bilen, er at han faller.

Etter at han er kommet unna fortsetter han imidlertid kjøringen i noen hundre meter til han blir stoppet av politiet. Det spørs om man her kan si at det fortsatt foreligger en nødssituasjon.

Kravet om subjektiv skyld
Hovedregelen etter norsk rett er at det må foreligge forsett, se strl. § 40. Når det gjelder drap opererer strl. med tre skyldgrader: overlagt drap, se § 233 andre ledd, forsettlig drap, se § 233 første ledd og uaktsomt drap, se § 239. Vi kommer tilbake til spørsmålet om Jon oppfyller kravet til subjektiv skyld nedenfor.

Tilregnelighet
Ifølge strl. § 44 kan ikke den som var psykotisk, bevisstløs eller i høy grad psykisk utviklingshemmet i gjerningsøyeblikket straffes. Bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus fritar likevel ikke for straff, se strl. § 45. Ingen kan heller ikke straffes for handlinger som er foretatt før man fylte 15 år, se § 46.

Det er ingenting som tyder på at Jon var psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Vi må også gå ut fra at han er over 15 år.

Kan han straffes etter strl. § 233?
Vilkåret er at han har forvoldt en annens død og at han har gjort det forsettlig eller med overlegg. Forsett betyr at han i det øyeblikk han utfører handlingen ville drepe vedkommende. Overlegg betyr at handlingen også var planlagt og veloverveid. I dette tilfelle må vi si at Jon forvoldte Magnes død da han kjørte over ham. Handlingen er imidlertid ikke utført verken med overlegg eller forsett. Jon kan altså ikke straffes etter § 233.

Kan han straffes etter § 239?
Vilkåret er også her at han har forvoldt en annens død, men her er det nok at handlingen har vært uaktsom. Burde han ha forstått at det han gjorde kunne utgjøre en fare for at andre kunne dø? Det virker som om Jon var klar over at han ikke burde kjøre bilen på grunn av at han hadde drukket. Han forsto altså at det var en reell fare for at noe kunne skje dersom han kjørte. Vi vil si at dette er uaktsomt av Jon, men som vi har vært inne på tidligere mener vi at kjøringen som førte til Magnes død er en nødrettshandling etter § 47.

Kan Jon straffes for brudd på vtrl. § 3?
§ 3, også kalt grunnregelen for trafikk, går blant annet ut på at man skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelsen kan føre til straff, se vtrl. § 31.

I utgangspunktet foreligger det her en nødrettssituasjon, men når Jon har kommet ut av nødssituasjonen oppfatter vi det sli at han fortsetter å kjøre til tross for at han har drukket. Dette vil vi si er i strid med vtrl. § 3

Kan Jon straffes for brudd på fartsreglene?
Reglene finner vi i vtrl. § 6. Vi går ikke inn på detaljene i bestemmelsene, men ifølge oppgaven kjører han av gårde i «stor fart». Han kan nok også straffes for dette med stort sett samme begrunnelse som under drøftingen av § 3.

Kan Jon straffes for å ha brutt pliktene ved trafikkuhell?
Isolert sett har Jon brutt flere plikter etter § 12. Dette skjedde imidlertid mens nødssituasjonen fremdeles besto. Vi mener derfor at han ikke kan straffes for dette.

 

Kan Jon straffes for brudd på promillebestemmelsen i vtrl. § 22?

I utgangspunktet kan han ikke det siden det foreligger en nødrettssituasjon, men når han fortsetter kjøringen etter at nødssituasjonen er avverget, kan han straffes for promillekjøring.

Tilregnelighet

For å kunne straffes må gjerningspersonen ha vært tilregnelig i gjerningsøyeblikket, hvilket vil si at gjerningsmannen var i stand til å forstå rekkevidden av sine handlinger, jf. vilkår 4 under straffbarhetsvilkårene. Hvis gjerningsmannen var utilregnelig i gjerningsøyeblikket, skal vedkommende alltid frifinnes, fordi alle vilkårene for å straffe ikke er til stede.
For at en person kan erkjennes tilregnelig, ser vi på 4 vilkår:

  • under kriminell lavalder (15 år)
  • psykotisk i gjerningsøyeblikket
  • høygradslig åndssvak
  • bevisstløshet i gjerningsøyeblikket

OBS! straffeloven § 20. Selvforskyld rus fritar ikke for straff selv om tiltalte ikke var psykotisk tilstedeværende under gjerningsøyeblikket.