Kunst og litteratur i Antikken

Antikken er den første epoken i menneskets historie som vi har nedskrevet kunnskap om. Det er en epoke som inspirerer selv i dag, og inspirasjonen kommer til uttrykk gjennom blant annet filosofi, litteratursjangre og kunst.

Antikken som epoke begynte i Hellas ved overgangen fra bronsealder til jernalder, og den slutter når Vestromerriket faller (1000 f.Kr – 476 e.Kr). Antikken hadde sitt tyngdepunkt rundt landene i Middelhavet og spesielt i Hellas og Italia. Det er her politiske ideer, filosofisk litteratur, kunst og arkitektur som er kjennetegnet for perioden oppsto.

Forfatter: Ingrid Wærnes Minde

Antikken sin særegne kultur ble først utviklet i Hellas og nærområdene rundt helt frem til år 300 f.kr før den ble spredt til land som lå i det østlige Middelhavsområdet. Der ble den også videreutviklet av de hellenistiske rikene, som ble etablert etter Alexander den Store sine erobringer. Dette inkluderte byriker og land som Lysimakhos i Thrakia, Antigonos i Lilleasia, Ptolemaios i Egypt og Selevkos i Syria og Babylonia. Her stiftet romerne bekjentskap med den greske kulturen gjennom sine erobringer av disse områdene, og de satt sitt eget preg på kulturen (denne epoken blir derfor også kalt den gresk-romerske-antikken). Videre spredde romerne kulturen til Vest-Europa fra det første århundre f.Kr.

Antikkens kultur i form av kunst og litteratur er blitt bevart for ettertiden gjennom avskrifter av dets tekster fra middelalderklostrene, og gjennom bevaring av bygninger, kunstverk og arkeologisk materiale som er funnet opp gjennom tiden. Den gresk-romerske antikken er i dag en viktig del av vår kulturarv.

Mangfoldige kunststiler i Antikken

Vi kjenner ikke helt til impulsene og inspirasjonen som ledet til kunsten som har blitt et viktig kjennetegn for Antikken, og som selv i dag er et forbilde for europeisk kunst. Den antikke kunsten var svært mangfoldig, den utviklet seg over lang tid og hadde flere kunststiler. Her skal vi ta for oss et knippe kunststiler fra Antikken, og hva som kjennetegner dem.

En kunststil som blir kalt for den Geometriske stil har sitt opphav i den Geometriske perioden, som var en periode mellom år 1000 f.kr til 700 f.Kr. Perioden har fått navnet sitt fordi det er geometriske motiver som dominerer blant annet vaser fra denne tiden. Den geometriske stilen er kjennetegnet av at det er helsirkler og halvsirkler som er den dominerende dekoren, og de kan igjen ha brede eller smale horisontale bånd. Romber, trekanter hakekors dominerer også som dekor i denne kunststilen. Forskere vet lite om arkitekturen fra denne perioden fordi det ikke er funnet noen rester av bygningene menneskene på denne tiden lagde.

Den orientaliserende kunststilen kom etter den geometriske, og denne stilen kjennetegner perioden fra 700 f.kr og helt frem til 600-tallet. Denne kunststilen ble til grunnet innflytelse fra Midtøsten. Den kjennetegnes av at det er figurer av blant annet dyr som dekorer vasene. Figurene som pryder vasene, er også mer fyldige og det blir mer vanlig å bruke svart på dekoren som skulle stå i kontrast til en lysere bakgrunn. Den orientaliserende stilen er også kjent for at lotuser, og flettede bånd pryder som dekor på vaser og lignende kunstgjenstander.

Den arkaiske greske kunststilen er en kunstart som utviklet seg på samme tid som den orientaliserende, men denne kunstarten kjennetegnes av å være egyptisk inspirert. Dette kommer spesielt tydelig til uttrykk i monumentalskulpturer. Dette er rett og slett enorme statuer i stein av den tidens viktige personer og skikkelser som, for eksempel, Apollon. Selv om denne måten å lage statuer på var inspirert av Egypt, fikk de helt fra starten av greske særpreg i form av at deres statuer var alltid fremstilt uten klær, bortsett fra kvinnelige statuer, noe som ikke var vanlig å gjøre i Egypt. I løpet av 500-tallet ble det også vanligere å lage monumentalskulpturer i bronse.

Av andre kunstgjenstander fra den arkaiske greske kunststilen er det i ettertid funnet flest vaser. Vasene viser tydelig preg på hvordan kunsten utviklet seg gjennom hele Antikken. De arkaiske greske vasene viser at kunstnerne begynte å bruke rødtoner mot svarte bakgrunnen. Motivene viser at det fantes en stor interesse for den menneskelige anatomien som i forskjellige dreininger pryder disse vasene. Når det kommer til arkitektur, er denne kunststilen svært imponerende. I løpet av denne perioden, utover 600-tallet, dukket de store, greske steintemplene opp. Steintemplene på det greske fastlandet og på koloniene rundt var massive og tunge, mer mot øst var steintemplene lettere og hadde mindre massive former. Felles for disse arkaiske steintemplene var at de var langstrakte og at taket ble holdt oppe av søyler.

Den klassiske greske kunst og slutten på Antikken

Den klassiske greske kunsten som kjennetegnet perioden fra 480-323 e.Kr, og som deles inn i tre underperioder (tidlig klassisk, høyklassisk og senklassisk), er på mange måter et resultat av den arkaiske kunststilen som kom forut. Det som er kjennetegnet for denne kunstperioden er at interessen for menneskelig anatomi er videreutviklet og har kunstnernes fulle interesse. Det er spesielt den nakne, atletkroppen, som er populær og den kommer sterkest til uttrykk gjennom skulpturer. Den mest kjente skulpturen er Diskoskasteren som er laget av Myron, en gresk billedhugger. Interessen for mennesket kommer også til uttrykk gjennom greske malerier, men hvordan maleriene var i de to første underperiodene vet forskere lite om. I senklassisk tid ser man at malerne begynte å bruke teknikker som ga inntrykk av at det var avstand mellom det som var fremstilt på maleriet. Det ble utviklet lys- og skyggeteknikker for malerier samt perspektivet.

Templene fra den klassiske greske kunsten er kjennetegnet ved at de var mindre enn de arkaiske, og at det var brukt mindre søyler. De minste templene hadde, for eksempel, bare søyler ved inngangen. Et av de mest kjente templene fra denne perioden er Zevs templet i Olympia.

Etter Peloponneskrigens slutt, på 300-tallet, får Athen en knekk og det oppstår flere kunstsentre utenfor den tradisjonelle greske verden. den siste kunststilen i Antikken er kalt for hellenistisk kunst. Kjennetegnet for denne kunstarten var at tyngdepunktet ikke lenger lå i den greske verden, og at det ble utviklet et proporsjonssystem som skulle gi mer regelmessighet til bygging av templer og til kunsten generelt.

Litteratur i Antikken

Litteratur fra Antikken, som kjennetegnes av at det er skrevet på gresk, utviklet seg likt med kunsten som jeg har skrevet om over. Forskere har kunnskap om den antikke litteraturen fra 700-tallet f.Kr til 300-tallet e.Kr, og litteraturen fra denne perioden er fremdeles viktig for dagens europeiske kultur. De gamle grekerne skapte litteratursjangere som vi fremdeles bruker i dag deriblant dikt og prosa.

De eldste, bevarte sporene etter antikkens litteraturverker er de homeriske diktene Iliaden og Odysseen, som blant annet inneholder sagnkretsen om den trojanske krig (greske kongers krigstog mot Troja). Ulike former for dikt dominerer litteraturen helt til det dukker opp bokprosa fra Jonerne som var en av de greske hovedstammene. Bokprosaen kunne handle om alt fra mystiske kosmologier til beskrivelser av geografiske og lokalhistoriske forhold.

Utover den klassiske tiden ble det også vanligere med heltedikt og æresanger om seierherrer. Tragediediktingen kommer, men her er det lite materiale som har overlevd og komedien dukker også opp. Komedien skulle ofte gi litt dramatikk til det dagligdagse. I den klassiske tiden blir også prosasjangeren skapt, og her har prosaskriveren Thukydid blitt tolket som antikkens mest betydningsfulle historiker fordi han skrev om den peloponnesiske krigen.

Antikkens filosofi

Selv den greske filosofien utøver stor innflytelse i dag ved at den regnes som starten på den vestlige filosofiske tradisjon, og opphavet til naturvitenskapen og matematikken. De første filosofene vi har kjennskap til var såkalte joniske naturfilosofer, men det var sofistene i Athen som ga filosofien sitt gjennombrudd for dens betydning i dag ved at de begynte å diskutere politikk. Mot slutten av 400-tallet fremstår Sokrates og hans elev Platon som viktige personer.

Platon (427-347 f.Kr.) skriver ned sine filosofiske tanker som dialoger mellom mennesker, og han bygger store deler av sine tanker på kunnskapen fra Sokrates. Platon er i dag kanskje mest kjent for sin idelære. Enkelt forklart handler idelæren om at det finnes en virkelig verden (ideverden) utenfor vare sanser hvor alt er stabilt og i orden. Platon stolte ikke på sansene fordi de sanset ikke alltid tingene slik de faktisk var. Målet var at alle mennesker skulle kunne komme seg til ideverden gjennom erkjennelsen og fornuften.

Platons tanker om ideverden og det gode liv påvirker også hans syn på politikken. Han mener at et godt liv bare kan oppnås i en god stat, og for å kunne oppnå dette var det kun de med fornuft og innsikt, altså filosofene, som burde styre politikken og staten.

Platon grunnla skolen Akademeia hvor han var læreren til Aristoteles, en annen innflytelsesrik filosof, og han er kjent for å være empirisk orientert og opptatt av grunnleggende begreper og spørsmål innen naturvitenskapen som biologi.

I Antikken ble mye av den greske filosofien overlevert til arabiske filosofer. Dettee betraktes som en av årsakene til at filosofien fra denne innholdsrike perioden ble bevart og videre dannet grunnlaget for filosofisk og naturvitenskapelige spekulasjoner i middelalderen, i renessansen og i våre moderne tider.

Kilder:

Filosofi.no (ukjent år). Platon. Hentet fra: https://filosofi.no/platon/

Auen, Jan Erik (2017). Platon og «det gode liv». Hentet fra: https://ndla.no/nb/subjects/subject:9/topic:1:182163/topic:1:156119/resource:1:151752?filters=urn:filter:a8269ec3-1ddd-4929-bdeb-b27067c5d1c1

Svendsen, Trond Olav (2017). Antikkens filosofi. Hentet fra: https://snl.no/antikkens_filosofi

Amundsen, Leiv og Kraggerud, Egil (2019). Hellas’ litteratur i antikken. Hentet fra: https://snl.no/Hellas'_litteratur_i_antikken

Sande, Siri (2019). Den greske antikkens kunst og arkitektur. Hentet fra: https://snl.no/den_greske_antikkens_kunst_og_arkitektur

Tvedt, Knut Are, Steen, Tone og Østby, Erik (2020). Den greske antikken. Hentet fra: https://snl.no/Den_greske_antikken

Andre verdenskrig

Andre verdenskrig – årsak og konsekvenser

20 år etter at første verdenskrig hadde rystet en hel verden, brøt andre verdenskrig ut (1939-1945). Andre verdenskrig skulle vise seg å bli en krig som overgikk den første både i geografisk omfang, tap av menneskeliv og økonomiske kostnader. Etter 6 år med verdenskrig hadde ca. 70 millioner mennesker mistet livet.

Forfatter: Ingrid Wærnes Minde

Første verdenskrig var den blodigste industrialiserte folkekrigen verden hadde opplevd, men hvordan kunne det ha seg at andre verdenskrig brøt ut i samme århundre? Etter at første verdenskrig var avsluttet ble Øst-Europa og Sør-Europa preget avdemokratiske revolusjoner. De demokratiske revolusjonene skyldtes at de tidligere imperiene ble delt inn i nasjonalstater og utstyrt med demokratiske institusjoner, etter seierherrenes ideal. Men de nye liberale demokratiene i blant annet Polen, Romania og Bulgaria vaklet på et svakt grunnlag – og en etter en falt de grunnet etniske konflikter, økonomisk depresjon og arbeidsledighet. Det var bare i Norden, Storbritannia og delvis i Frankrike at demokratiet overlevde mellomkrigstidens spenninger.

Store imperier hadde gått i oppløsning og blitt delt inn i en rekke nasjonalstater, fordi en av oppfatningene under fredsslutningene var at demokratiske nasjonalstater ville opprettholde freden i Europa. Dette resulterte i store etniske konflikter som Folkeforbundet ikke maktet å finne løsninger på. I tillegg hopet det seg opp økonomiske problemer som la et ytterligere press på det politiske samarbeidet. I 1930-årene ble Europa preget av en økonomisk depresjon som styrket nasjonalismen og misnøyen i flere land.

Depresjonen i 1930-årene skyldes at New York-børsen kollapset oktober 1929. Årsaken til kollapsen, som innledet det som har blitt kalt «Den store depresjonen», var at det amerikanske aksjemarkedet nærmest over natten ble halvert. Kollapsen fikk både amerikansk og internasjonal betydning, og i Europa ble 1930-årene inngangen til økonomisk depresjon og stagnasjon samt høy arbeidsledighet. Den økonomiske depresjonen styrket konfliktene og misnøyen som fulgte fredsslutningene etter første.verdenskrig. For eksempel er historikere av den oppfatning at de økonomiske problemene som Tyskland sto overfor, var sterkt medvirkende til at Hitler kunne kuppe makten i 1933.

Hilers vei til makten

Tyskland lå i ruiner etter første verdenskrig, og fredsavtalen ble oppfattet som svært urettferdig av det tyske folk. Etter 1918 mistet landet viktige landområder, de ble pålagt strenge militære restriksjoner samt et økonomisk erstatningsansvar for å ha forvoldt første verdenskrig. Nasjonalismen ble forsterket, blant annet av dolkestøtlegenden (en konspirasjon om at Tyskland hadde tapt første verdenskrig fordi de ble sviktet av sine egne). Tyskland var riktignok tatt opp i Folkeforbundet, men maktbalansen i Europa var fortsatt ustabil og konfliktfylt. Blant annet fordi at Storbritannia og Frankrike var uenige om forholdet til Tyskland. Storbritannia ønsket at Tyskland kunne bygges opp igjen, men Frankrike vek ikke fra sitt krav om at Tyskland måtte holdes så hardt nede at landet aldri kunne erklære krig igjen. Uenighetene og de strenge kravene som ble rettet mot Tyskland i Versaillestraktaten, resulterte i at USA trakk seg ut og engasjerte seg ikke i å bygge opp Europa.

I 1933 kom Hitler til makten i Tyskland, og hans utenrikspolitikk besto i å demontere fredsavtalen fra 1918 (Versaillestraktaten). Etter 1933 var det så å si slutt på samarbeidet. England og Frankrike hevdet sine roller som «status quo»-makter, mens Tyskland og Sovjetunionen rustet opp til å bli supermakter. I de første årene av Hitlers styre bygget han opp militæret til tross for at det brøt med de militære restriksjonene, og mens Storbritannia og Frankrike var rammet av depresjon og lav selvsikkerhet, viste Tyskland selvtillit med sin nye militære satsing. Dette fikk Hitler til ved å omstrukturere landets økonomi. Den tyske økonomien ble rettet mot å kunne føre en ny total krig, og dette tilfredsstilte industriens behov for statlige oppdrag. Den nye økonomiske ordningen ga også industrien tilgang på beskyttede markeder, og dette resulterte i at industriproduksjonen ble løftet opp.

Med andre ord fikk Hitler løftet opp den tyske økonomien ved å konsentrere all økonomisk virksomhet innenfor statens grenser. Handel med andre land skulle reduseres til et minimum, man skulle kunne importere varer landet ikke kunne produsere selv. På tiden da Hitler kuppet makten i Tyskland, var det en rådende oppfatning om at åpen handel var årsak til de økonomiske vanskelighetene – man trodde at import av andres land varer og økonomiske kriser gikk hånd i hånd.

For å forsøke å dempe Hitlers supermaktambisjoner ble det i årene 1933-1935 satt i gang stormaktsforhandlinger. Det var England som tok initiativet til det som har blitt kalt appeasementpolitikken. Denne politikken gikk ut på at hvis vestmaktene møtte noen av Tysklands krav, så ville diktatoren bli tilfredsstilt. Feiltagelsen lå i at det ble antatt at Hitler også ønsket å unngå krig.

Gjennom 1930-årene viste ikke seierherrene noe styrke, og flere brudd på fredstraktaten ble gått. Japan var en misfornøyd vinner fordi fredstraktaten ikke imøtekom deres territorielle ambisjoner, i 1931 angrep Japan Mandsjuria uten å møte på sanksjoner fra Folkeforbundet. Italia var også en misfornøyd seierherre, italienerne følte at de hadde lidd store tap uten å få noen erstatning for det, og der kom Mussolini til makten 10 år før Hitler. Da Italia angrep Etiopia i 1935 møtte landet også på halvhjertete sanksjoner fra Folkeforbundet.

Et dårlig forsvar av den kollektive sikkerheten, samt utilfredsstilte krav av Versaillestraktaten, dyttet Japan og Italia i armene på Hitlers Tyskland. Kort tid før andre verdenskrig utbrudd ble Østerrike og Sudetområdene innlemmet i Det tyske riket uten at Frankrike og Storbritannia kom med en motreaksjon.

Ny krig og nye allianser

15. mars 1939 okkuperte Tyskland det som var igjen av den tsjekkiske staten, og da Tyskland okkuperte Polen 1. september i 1939 erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland.

Andre verdenskrigs allianseblokker besto på den ene siden av Aksemaktene (Tyskland, Italia fram til 1943, Slovakia, Kroatia, Bulgaria, Romania, Ungarn, Japan og Thailand). Tyskland hadde en løs allianse med Finland fra årene 1941-1944. På den andre siden sto De allierte (Polen, Storbritannia, Frankrike, Norge, Belgia, Nederland, Jugoslavia, Hellas, Sovjetunionen, USA, Kina, Tyrkia samt en rekke land i Afrika, Asia og Latin-Amerika).

Andre verdenskrig utspiller seg

Etter at Storbritannia og Frankrike hadde erklært krig mot Tyskland, ble det sendt ut soldater på kontinentet. Den franske hæren var opptatt i Saarland (en tysk delstat), mens tyskerne på få uker okkuperte hele Polen uten at polakkene mottok støtte fra De allierte. I de første årene av krigen hadde Hitlers Tyskland stor suksess med sin okkupasjonspolitikk. Polen ble delt mellom Tyskland og Sovjetunionen.

Fly var en viktig del av krigføringen under andre verdenskrig

Blitzkrig også kalt lynkrig er blitt trukket fram som et viktig moment på hvorfor Tyskland lyktes med sin okkupasjonspolitikk i begynnelsen av andre verdenskrig. Lynkrig er navnet på de raske operasjonene tyskerne foretok under felttog fra årene 1939-1941. Lynkrigen ble vellykket for tyskerne fordi de angrep overraskende og med hard styrke mot motstanderne, som ikke hadde rukket å forberede seg. Tyskland brukte denne krigsmetoden mot Polen i 1939, og mot Frankrike, Nederland og Belgia året etter.

Generelt møtte tyskerne på lite motstand i krigens første år, og franskmennene trakk seg raskt ut av Saarland da tyskerne gjorde motangrep. Dette har fått tilnavnet «Den falske krigen» fordi vestmaktene avventet på hva motstanderne skulle gjøre istedenfor å gjøre motangrep mot Tyskland og delvis Sovjetunionen sin okkupasjonspolitikk.

Hitlers plan var å nedkjempe Frankrike, Belgia og Nederland slik at tyskerne kunne etablere en havnekanal som ville være en direkte trussel mot Storbritannia. Grunnet strategi og militære våpen, og manglende motstand, falt Belgia og Nederlag som korthus da tyskerne marsjerte inn i landene. Franskmennene vek også på alle steder hvor tyskerne kom, og da Italia stilte seg på tysk side, var krigen så godt som over for Frankrike.

I de landene som ble okkupert av Tyskland rømte de gamle regjeringen til London for å fortsette kampen mot Aksemakten.

Slaget om Storbritannia og angrepet på Sovjetunionen

Da Frankrike falt sto Storbritannia igjen alene i krigen mot Aksemaktene. Hitler prøvde å knuse sin siste motstander ved å sende luftbomber over London, men det britiske forsvaret lot seg ikke knekke. Det tok ikke mange dager før Hitler utsatte innovasjonen på ubestemt tid, men Tyskland fortsatte å luftbombe britiske byer fram til mai 1941.

Sommeren 1941 begynte Tyskland å angripe Sovjetunionen med støtte fra Finland, Romania, Bulgaria og Ungarn. Tyskerne satte inn enorme militære ressurser for å tvinge Sovjetunionen i kne. Tyskland vant store, men ikke avgjørende slag. Sovjetunionen var mer standhaftig enn hva Hitler hadde regnet med. 1941 inngikk Sovjetunionen og Japan en nøytralitetsavtale, avtalen gjorde at Sovjetunionen kunne hente ut ressurser fra Sibir i krigen mot Tyskland. Samme år allierte Sovjetunionen seg med Storbritannia.

Angrepet mot Sovjetunionen slet ut de tyske soldatene, og det førte til at tyskerne gikk på enorme tap selv om Hitler nektet å innrømme nederlag. Den tyske hæren hadde allikevel klart å trenge seg langt inn i Sovjetunionen, og høsten 1942 marsjerte tyske soldater inn i Stalingrad. Hensikten var å ta kontroll over oljeforekomstene. Kampen om Stalingrad ble et vendepunkt i andre verdenskrig og er trolig også den blodigste kampen i verdenshistorien.

Kampen om Stalingrad resulterte i at en kvart million tyske soldater ble omringet av den sovjetiske hæren. 1,8 millioner soldater (fra begge sider) mistet livet, og ytterligere en million ble såret. Hitler nektet soldatene å trekke seg ut fra Stalingrad, men etter to måneder under harde forhold og en overlegen sovjetisk hær var Stalingrad tapt for tyskerne. 90 000 tyske soldater ble satt i krigsfangenskap, kun 5000 overlevde.

Kampen om Stalingrad har blitt omtalt som et vendepunkt fordi det er antatt at andre verdenskrig kunne ha vart mye lenger enn til 1945 om ikke Hitlers Tyskland gikk på så enorme tap.

Andre verdenskrig sluttfase

Det tyske nederlaget ved Stalingrad var en enorm seier for De allierte, og de tyske hærene ble trukket av Sovjetunionen. I 1943 angrep De allierte Italia og etter en måned ba Italia om våpenhvile, og etter våpenhvilen ble inngått med De allierte erklærte Italia krig mot Tyskland.

Fra og med 1943 begynte Hitlers suksess i krigen å slå sprekker. Både USA og Storbritannia begynte med strategisk bombing for å knekke den tyske krigsindustrien. Byer ble rasert og flere millioner mennesker mistet livet. I 1944 rykket De allierte fram på vestfronten og østfronten. Romania vendte om og erklærte krig mot Tyskland, det samme gjorde Finland og Bulgaria. I Hellas rømte de tyske soldatene.

I mars 1945 var krigen så å si over for Tyskland. Sovjetunionen satt i gang suksessrike offensiver og amerikanske soldater marsjerte inn i Sør-Tyskland, samtidige marsjerte britiske soldater inn i Nord-Tyskland. Tyskernes eneste håp var et brudd mellom Sovjetunionen og vestmaktene, men i april 1945 okkuperte sovjetiske soldater Berlin og 30. april 1945 begikk Hitler selvmord.

Kort tid etter kapitulerte Tyskland.

Hiroshima

Krigen mot Japan hadde ikke vært like prioritert for De allierte, og selv om Tyskland kapitulerte i april 1945, var ikke andre verdenskrig over. Etter at krigen i Europa var over, kunne De allierte fokusere all sin styrke på å få Japan til å overgi seg. Det ble satt i gang en rekke tiltak, men da japanere allikevel nektet å gi seg bestemte USA seg for å bruke et nytt våpen.

6. august 1945 var et spesialbygd bombefly med atombomben Little Boy på vei til Japan. Det var Hiroshima som var målet, men også Nagasaki og Kokura var i faresonen. Da atombomben treffer målet oppstår det et lysglimt som utvikler seg til å bli en brennende ildkule. Kort tid etter står Hiroshima i brann. Mer enn 80 000 mennesker dør momentant, og flere får alvorlige skader og lidelser.

Til tross for at tusenvis av sivile ble drept under angrepet på Hiroshima, gir den amerikanske presidenten ordre om at det skal slippes en ny bombe. Japan får tre dager til å overgi seg, men da det ikke skjer, lider Nagasaki under samme skjebne som Hiroshima. Dagen etter kapitulerer Japan. Krigen i Asia er over og etter seks år er andre verdenskrig over.

Fredsoppgjøret etter andre verdenskrig

Det var situasjonen i 1945 samt en rekke konferanser mellom De allierte før krigens slutt som dannet grunnlaget for fredsoppgjøret. Polen ble blant annet gjennomrettet som en selvstendig stat, og Tyskland ble delt i fire okkupasjonssoner.

Det oppsto uenigheter mellom seierherrene, og derfor tok fredsoppgjøret tid. Først i 1947 fikk Finland, Bulgaria, Italia, Romania og Ungarn fredsavtaler. De måtte alle betale erstatninger i form av landområder. I mellomtiden hadde forholdene mellom De allierte utviklet seg til en «kald krig» mellom Sovjetunionen og vestmaktene.

I årene etter det tyske nederlaget økte forskjellene mellom Øst-Europa (kommunistiske blokker) og Vest-Europa. USA engasjerte seg med å gjenoppbygge Europa økonomisk, og i 1947 tilbød den amerikanske utenriksministeren Marshall en svært generøs finansiell assistanse. Marshallhjelpen fikk en enorm betydning for Vest-Europa, men kravene bak hjelpen var uforenlig med den lukkede sovjetiske økonomien, og Stalin utøvde press på flere land i Øst-Europa for at de skulle takke nei til den amerikanske hjelpen. OEEC (i dag OECD) som er organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid ble opprettet i 1948, og dette samarbeidet forhindret en ny bølge av økonomisk nasjonalisme og misnøye i Europa.

Forskjellene mellom Vest-Europa og Øst-Europa økte, og mens Vest-Europa opererte som en samarbeidene enhet under ledelse og avhengighet av USA var Øst-Europa preget av det kommunistiske Sovjetunionen. I 1948 ble Europa delt i en vestlig blokk og en kommunistisk blokk, og Den kalde krigen var en realitet.

Andre verdenskrigs konsekvenser

Andre verdenskrig overgikk første verdenskrig i geografisk utbredelse, bruk av teknologiske våpen og tap av menneskeliv. Rundt 70 millioner mennesker mistet livet, og konsentrasjonsleirene hvor flere millioner jøder møtte døden i gasskamre, sjokkerte en hel verden. Omfanget av den etniske rensningen under Hitlers regjeringstid var det få som hadde sett for seg.

Andre verdenskrig resulterte også i at maktpolitikken i Europa ble totalt annerledes. Den europeiske dominansen var over. Frankrike og Storbritannia var fremdeles stormakter, men de mistet alle koloniene sine. USA og Sovjetunionen vokste frem som konkurrerende supermakter, og det var Europa som ble treffpunktet for supermaktenes motstridene interesser.

USA sin bruk av atombomber for å avslutte krigen var også sjokkerende, og atombombene representerte noe helt nytt som skulle holde verden i en terrorbalanse gjennom hele Den kalde krigen.

Les videre om Den Kalde krigen her.

Kilder:

Hobson, Rolf (2017). Europeisk politisk historie 1750-1950 (1.utgave). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Gjerde, Åsmund Borgen (2018). Mellomkrigstiden. Hentet fra: https://snl.no/mellomkrigstiden

Børresen, Jacob (2017). Lynkrig. Hentet fra: https://snl.no/lynkrig

Hatlehol, Gunnar D. (2019). Andre verdenskrig. Hentet fra: https://snl.no/andre_verdenskrig

Cancel, Claus (2019). Hiroshima: Den dagen atombomben sprang. Hentet fra: https://historienet.no/krig/2-verdenskrig/hiroshima-den-dagen-atombomben-sprang

VG (2017). 75 år siden slaget i Stalingrad - historiens blodigste. Hentet fra: https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/JP0LJ/75-aar-siden-slaget-i-stalingrad-historiens-blodigste

Den kalde krigen

Den kalde krigen er et begrep som benyttes om perioden etter andre verdenskrig (1945) til 1990 og som offisielt ble erklært avsluttet som følge av undertegnelsen av CFE-avtalen. Grunnen til navnet “Den kalde krigen” er at det aldri var noen aktiv krigføring, men i stedet en overhengende frykt for at en ny krig skulle bryte ut, i kjølvannet av den nettopp avsluttede andre verdenskrig. I ettertid av år 1990 er det vanlig å se på hele perioden fra 1945 til 1990 som Den kalde krigen, men det er også mulig å avgrense den i tre deler:

  1. 1947-1953
  2. 1959-1962
  3. 1979-1986
Forfatter: Jonas frøner

Hovedargumentet for å benevne hele perioden fra 1945 til 1990 som kald krig er de sterke motsetningene som fantes mellom østblokken og vestblokken, og den terrorbalansen som hele veien preget perioden.

Den kalde krigens opprinnelse var den spenningstilstanden som oppstod mellom USA og Sovjetunionen i etterkant av den andre verdenskrigen, etter hvert utvidet til en østblokk og en vestblokk på hver sin side. Det var USAs presidents rådgiver Bernard Baruch som først brukte begrepet «Den kalde krigen» i 1947.

I denne artikkelen gjennomgår vi kronologisk de viktige hendelsene under den kalde krigen, samt hvilken betydning de forskjellige hendelsene hadde for forholdet mellom øst og vest. Det er viktig å kunne skille mellom østblokken og vestblokken, og derfor er det naturlig å nevne hvilke land de to blokkene bestod av. Østblokken bestod av: Albania, Bulgaria, Folkerepublikken Polen, Romania, Sovjetunionen (blant annet bestående av dagens Russland, Estland, Latvia, Litauen, Hviterussland, Moldova, Ukraina og Georgia), Tsjekkoslovakia og Den tyske demokratiske republikk (DDR). Vestblokken bestod hovedsakelig av europeiske land, men også land fra andre kontinenter: Belgia, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Norge, Nederland, Portugal, Storbritannia, Hellas, Tyrkia, Vest-Tyskland, Spania, Australia, Canada, Japan, Pakistan, Sør-Korea og USA.

Et hovedskille mellom de blokkene var styreformen som ble praktisert i de ulike landene. Der landene i vest som regel hadde demokratisk styreform, var landene i øst hovedsakelig preget av en kommunistisk tankegang som i større grad fokuserte på statlig styring.

Del 1: 1947-1953

Truman-doktrinen (1947)

President Truman underskriver avtalen

Årene 1945-1947 var preget av både konfrontasjoner mellom USA og Sovjetunionen, blant annet forsøkte USA å sikre en åpen, internasjonal økonomi gjennom å stifte Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet i 1945, noe Sovjetunionen valgte å ikke delta i. Det som ofte regnes som begynnelsen på Den kalde krigen, og det som først bidro til et økt spenningsnivå, var Truman-doktrinen. Harry Truman var på det daværende tidspunkt USAs president, og Truman-doktrinen var en rekke retningslinjer for USAs utenrikspolitikk. Doktrinen var en erklæring om at USA skulle hjelpe og bistå alle frie nasjoner mot undertrykkelse. Dette gjaldt både undertrykkelse fra minoriteter og andre innad i landet, men også fra utenlandsk undertrykking. Doktrinens overordnede hensikt var å hindre kommunistisk innflytelse, noe som åpenbart ikke ble tatt godt imot i østblokkens kommunistisk inspirerte stater.

Mer spesifikt begynte Trumandoktrinen med at Harry Truman henvendte seg til kongressen for å få sende 400 millioner dollar til Hellas og Tyrkia, som var i kritiske økonomiske situasjoner. Han ville også sende amerikansk personell, både sivilt og militært, for å bistå, samt drive med opplæring av gresk og tyrkisk personell.

President Marshall underskriver avtalen

Marshall-planen (1947)
Den neste hendelsen som påvirket til en stadig økende spenning mellom øst og vest var USAs innføring av Marshall-planen, samme år som Trumans doktrine. Marshall-planen hadde som hensikt og hovedmål å gjenreise de europeiske landene som hadde lidd økonomiske og andre tap under andre verdenskrigs krigføring. Pengene USA bidro med til de europeiske landene skulle gi de muligheten til å kjøpe nødvendige varer, som igjen skulle føre til en gjenreisning av landene. Denne støtten ble også tilbudt til Sovjetunionen, som på sin side så på planen en metode for USA å komme ut av en krise knyttet til overproduksjon av varer. En viktig forutsetning for den økonomiske støtten tilbudt i form av Marshall-planen var at de europeiske landene som godtok “pakken” måtte finne en felles enhetlig måte å gjenreise landene sine på. Dette godtok ikke Sovjetunionen fordi det tette europeiske samarbeidet ville føre til tysk gjenreisning, noe daværende sovjetisk statsleder Josef Stalin ikke ville skulle skje uten at Sovjetunionen hadde kontroll over det.

Kuppet i Tsjekkoslovakia (1948)
Tsjekkoslovakia, plassert i sentral-Europa hadde i 1947 godtatt USAs økonomiske støtte som de tilbød i forbindelse med Marshall-planen. Det som derimot skjedde var et sovjetisk kupp som tok kontroll over landet, og som følge av dette ble ikke støtten fra USA gjennomført. At Sovjetunionen nå hadde full kontroll over et sentral-europeisk land ble ikke godt mottatt av USA og andre europeiske land, og bidro til en ytterligere spenningsøkning mellom øst og vest.

Korea Krigens utbrudd (1950)

Nordkoreanernes angrep kom overraskende, både på Sør-Korea og øvrige land. På tidspunktet angrepet begynte i 1950 var store deler av Sør-Koreas styrker på permisjon, noe som gjorde at de hadde lite å stille opp med. FN med daværende generalsekretær Trygve Lie, samlet Sikkerhetsrådet, som kom med en oppfordring til Nord-Korea om å trekke styrkene sine tilbake fra Sør-Korea. Da Nord-Korea valgte å ikke følge denne oppfordringen, stilte medlemslandene seg til tjeneste for å yte assistanse til Sør-Korea, med det mål å slå tilbake angrepet fra nord.

Koreakrigen ble i 1953 avsluttet, samme år som Josef Stalin døde og det ble nytt lederskap i Sovjetunionen. Dette førte til et dempet spenningsnivå i årene frem til 1959, hvor det igjen oppstod nye hendelser som førte til økt spenning i begynnelsen av 1960-årene med blant annet Cuba-krisen (1962).

Anslagene over antall dødsofre varierer, men man regner med minst to millioner blant sivilbefolkningen, opptil 1,5 millioner nordkoreanske militære, 400 000 sørkoreanske militære og 30 000 amerikanere.

Etter krigen er Korea fortsatt delt i to.

Les også: Koreakrigen og imperialisme

Del 2: 1959 – 1962
Etter noen år med et betydelig lavere spenningsnivå enn i årene 1947-1953, begynte det nok en gang å eskalere på tampen av 1950-årene. Dette skjedde gjennom flere konfrontasjoner mellom USA og Sovjetunionen, med Cuba-krisen som den mest dramatiske i oktober 1962. Det er denne hendelsen vi skal se på for å forstå den andre delen av Den kalde krigen.

Cuba-krisen (1962)
Cuba-krisen i 1962 er den hendelsen i tidsperioden som var nærmest å utvikle seg til en “varm krig”, altså at det var reell fare for direkte krigføring mellom de to partene i konflikten. Hendelsen fant sted i oktober dette året, som følge av sterk Sovjetisk militært engasjement i Cuba i Sør-Amerika. Bakgrunnen for engasjementet var det faktum at USA året før, i 1961, hadde å invadere Grisebukta på Cuba, men mislyktes. Som en reaksjon på dette begynte Sovjetunionen å sende militært utstyr, samt militære rådgivere, til Cuba, som på den tiden ble styrt av statsminister Fidel Castro.

Mange var uenige i hvordan Cuba-krisen skulle håndteres

Gjennom å overvåke Cuba kunne USA bekrefte at Sovjetunionen kun sendte militært utstyr som skulle brukes til selvforsvar, noe de også selv hevdet. Det som derimot førte til hendelsen i oktober var at USA fikk vite om militært utstyr, sendt fra Sovjetunionen til Cuba, som hadde potensial til å utslette store byer i USA, blant annet hovedstad Washington D.C. Det var ikke lenger snakk om utstyr til selvforsvar, men raketter med kjernefysiske hoder. USAs respons på dette ble en sjøblokade av skipstrafikken inn til Cuba sent i oktober 1962. Det vil si at de hindret innførsel av varer og utstyr til Cuba gjennom sjøveien. Sovjetunionen responderte på dette igjen ved å beskylde USA for brudd på folkeretten gjennom å ha opprettet blokaden. De neste dagene på tampen av oktober 1962 eskalerte konflikten ytterligere. Sovjetunionen fortsatte å sende enkelte skip mot USAs blokade, men blokaden holdt stand. 27.oktober ble et amerikansk overvåkingsfly skutt ned over Cuba, men dette førte ikke til noen videre krigføring, da forhandlinger gjorde at Sovjetunionen 28.oktober trakk tilbake utstyr og mannskap fra Cuba, noe som ble sett på som et stort nederlag for staten.

I senere tid er det kommet frem at bakgrunnen for Sovjetunionens tilbaketrekning var en hemmelig avtale mellom USA og Sovjetunionen, hvor de ble enig om at Sovjetunionen skulle trekke seg tilbake fra Cuba, mot at USA trakk tilbake mellomdistanseraketter de hadde plassert i Tyrkia og Italia.

Cuba-krisen nevnes ofte som den viktigste og mest dramatiske hendelsen under Den kalde krigen, og fikk konsekvenser for forholdet mellom øst og vest. Sovjetunionens avgjørelse om å sette raketter på Cuba var et forsøk på å skape balanse i maktforholdet mellom dem selv og USA, da USA i utgangspunktet hadde et mye mer utviklet militære enn Sovjetunionen. Enkelte vil hevde at Den kalde krigen i realiteten var over etter Sovjetunionens tilbaketrekking fra Cuba i 1962, men vi skal se på ytterligere hendelser, noe senere i tid, som igjen økte spenningen mellom øst og vest.

Del 3: 1979 – 1986
Del tre av Den kalde krigen var både en ny periode med oppblomstring av det spenningsnivået som hadde funnet sted i Europa og ellers i verden i årene etter andre verdenskrig, men også nedtrappingen av det militære kappløpet mellom USA og Sovjetunionen, som var en viktig faktor for at vi fra cirka 1990 regner Den kalde krigen som avsluttet. Vi skal se på en viktig hendelse i denne tidsperioden, nemlig dobbeltvedtaket.

Dobbeltvedtaket (1979)
I 1979 vedtok NATO å utplassere inntil 572 mellomdistanseraketter i Europa. Dette var et vedtak som var tuftet på å kunne brukes til forhandling med Sovjetunionen om en reduksjon av antall kjernevåpen i Europa. Forhandlingene i forbindelse med vedtaket ble påbegynt i 1981 og de første rakettene ble plassert i Belgia, Storbritannia, Italia og Vest-Tyskland i 1983. I 1985 ble forhandlingene med Sovjetunionen gjenopptatt og i 1987 ble USA og Sovjetunionen enige om INF-avtalen, en avtale som skulle føre til en atomnedrusting i Europa.

Avslutningen av Den kalde krigen
Den kalde krigen ble avsluttet cirka rundt år 1990. Nedrustningen av atomvåpen i Europa som følge av INF-avtalen var en begynnelse på avslutningen, som regnes som endelig ved signeringen av CFE-avtalen i 1990. CFE-avtalen var en avtale underskrevet av NATOs 16 medlemsland, samt de seks medlemslandene i Warzawapakten, og var en endelig avtale om reduksjon av de konvensjonelle styrkene i Europa. Det vil si militære styrker som ikke bruker masseødeleggelsesvåpen.

Viktige begreper knyttet til den kalde krigen
For å forstå tidsperioden vi omtaler som Den kalde krigen bør man kjenne til en del viktige begreper. Vi har allerede nevnt Truman-doktrinen og Marshall-hjelpen. I tillegg er det tre andre begreper vi kort skal forklare betydningen av, som hjelp til å forstå hva som skjedde i årene 1945-1990.

Hva er NATO
NATO, slik vi kjenner alliansen i dag, består av 30 medlemsland i Europa og Nord-Amerika. NATO er en militærallianse, og ble etablert i 1949 av tolv vestlige land. Hovedtanken bak etableringen av alliansen er at et angrep på ett av medlemslandene betyr et angrep på alle medlemslandene. Det vil si at gjennom å være allierte skal alle landene kunne motta og være pliktig til å bistå med militær assistanse hvis et av medlemslandene kom under angrep fra fiendtlig hold.

Hva er Warzawapakten
Warzawapakten var et motsvar mot de vestlige landenes militæreallianse, NATO, og ble etablert i 1955. Grunnlaget for etablering av alliansen var en “traktat om vennskap, samarbeid og gjensidig bistand”.

Hva betyr Jernteppe
Begrepet “jernteppe” ble brukt om den politikken som hadde som formål å holde de østlige landene som var under sovjetisk styre isolert fra omverdenen. I en del sammenhenger brukes også ordet om den underliggende frykten for utbrudd av en ny verdenskrig i årene etter andre verdenskrig.

Oppsummering
Den kalde krigen var en periode med et sterkt spenningsnivå mellom den østlige og vestlige delen av verden, med supermaktene USA og Sovjetunionen. Kampen om makt i form av økonomi, og kanskje spesielt militært, var den underliggende faktoren for det jernteppet som lå over store deler av verden i denne perioden. Vi har i denne artikkelen sett på de ulike tidsperiodene under Den kalde krigen, og sett at spenningsnivået i enkelte perioder var redusert, men at enkelte viktige hendelser førte til en oppblussing. Internasjonalt samarbeid preger denne perioden, både i form av allianser på tvers av landene militært (NATO og Warzawapakten), men også i form av økonomisk bistand (Marshall-hjelpen) som skulle være vinn-vinn både for landene som mottok og tilbudte denne typen bistand. Den kalde krigen fikk sin offisielle avslutning ved signeringen av CFE-avtalen i 1990.

Kilder og forslag til videre lesing

Egge, Å. (2020). Josef Stalin - Store norske leksikon. Hentet 13.06.2020 fra https://snl.no/Josef_Stalin

Goplen, Å. & Tønnesson, Ø. (2018). Warzawapakten - Store norske leksikon. Hentet 13.06.2020 fra https://snl.no/Warszawapakten

Rudi, I.B. (Ukjent årstall). Den kalde krigen - Kildenett. Hentet 13.06.2020 fra http://www.kildenett.no/portal/artikler/2008/1225721467.63

Skogan, J. K. (2020). CFE-avtalen - Store norske leksikon. Hentet 13.06.2020 fra https://snl.no/CFE-avtalen 

Tjelmeland, H. (2013). Dobbeltvedtaket - Store norske leksikon. Hentet 13.06.2020 fra https://snl.no/dobbeltvedtaket

Tvedt, K.A., Knutsen, O.F. & Lundbo, S. (2019). INF-avtalen - Store norske leksikon. Hentet 13.06.2020 fra https://snl.no/INF-avtalen

Tvedt, K.A. & Knutsen, O.F. (2018). Cuba-krisen - Store norske leksikon. Hentet 13.06.2020 fra https://snl.no/Cubakrisen

Tvedt, K.A. & Tjelmeland, H. (2018). Den kalde krigen - Store norske leksikon. Hentet 13.06.2020 fra https://snl.no/Den_kalde_krigen

Ukjent forfatter. (2018). Østblokken - Wikipedia. Hentet 13.06.2020 fra https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stblokken

Ukjent forfatter. (2019). Vestblokken - Wikipedia. Hentet 13.06.2020 fra https://no.wikipedia.org/wiki/Vestblokken

Ukjent forfatter. (2020). Den afghansk-sovjetiske krig - Wikipedia. Hentet 13.06.2020 fra https://no.wikipedia.org/wiki/Den_afghansk-sovjetiske_krig

Ukjent forfatter. (2020). NATO - Wikipedia. Hentet 13.06.2020 fra https://no.wikipedia.org/wiki/NATO

Renessansen – starten på den moderne verdenen?

Renessansen – starten på den moderne verdenen?

“Burckhardt, like Darwin and Marx, wrote an epic of turbulence, change, transformation – he found in the Italian Renaissance the very birth of what he saw as the most striking aspects of the modern world. Italians never really knew feudalism, he argued. They had no time for the corporate character of medieval life. The second section of his book is called «The Development of the Individual» and portrays the typical Renaissance man as «the first-born among the sons of modern Europe.»”[1]

Jacob Burckhardt forsket på den italienske renessansens kultur, sivilisasjon og estetikk, og er husket for å se helheten i epoken. Burckhardt behandlet alle aspektene av renessansesamfunnet og oppdaget store aspekter av den moderne verdenen. Han mente ut at renessansen var starten på utviklingen av den «moderne tiden» og individualisme. Ordet renessansen betyr gjenfødelse, som i denne sammenhengen hentyder til gjenoppliving av antikken. Så i hvor stor grad kan man da si at renessansen er «det modernes fødsel»? I så fall, hvordan var renessansens rolle i dens foregående tid, og hvordan har den preget den moderne verden vi lever i dag?

I Italia på 1300-tallet oppsto en interesse for antikken, der filosofien, kunsten og kulturen fra antikken ble brakt opp igjen. Verdensbilde og samfunnsordningene de hadde hatt under middelalderen ble ikke lenger godtatt, som satte i gang en ny og viktig epoke, renessansen. Renessanse betyr gjenfødelse fra det franske ordet reneissance, som franskmennene selv også hentet ordet fra Italia der epoken startet[2]. Renessansen spredte seg på rundt 1400-tallet, og regnes som at den varte fra ca. 1400-1600-tallet. Et av de viktigste kjennetegnene for renessansen er humanisme, der mennesket ble satt i sentrum. Ordet kommer fra latin humanus som betyr menneskelig. Alt fra litteratur, kunst, arkitektur, filosofi og livssyn ble preget av epoken.

 

Det var oppløsningen på det føydale systemet som fikk middelalderen til en ende, og renessansen til å blomstre med utgangspunkt fra antikken. Etter ca. 1000 år med kraftig dominans av kristendommen, der alt ble kontrollert av kirken, kan man se på 1300-tallet tendenser til noe nytt. Kunst, forskning, samfunnsliv etc. under middelalderen måtte tilpasses kirkelige dogmer, og hvis det ikke gjorde det, ble døden ofte straffen. Strukturen i samfunnet var urettferdig og organisert hierarkisk. Etter slutt på store epidemier kom det økonomiske oppgangstider. Renessansen handlet i hovedsak om gjennomliving av antikken, og å sette mennesket i sentrum. Når kirken fikk mindre makt og det føydale samfunnet begynte å falle, ble antikkens filosofi, kunst og kultur brakt opp igjen. Enkeltmennesket fikk flere og nye muligheter til å lykkes, for eksempel oppdaget Columbus Amerika.

Hva er så moderne tid? Filosofien fra renessansen og fram til i dag regnes som «moderne filosofi». Dette gjelder ikke bare filosofi, men også moderne kunst, litteratur og kommunikasjonsmåter, moderne livsvilkår og lignende kan også betegnes under «moderne filosofi». Burckhardt beskriver de typiske renessanse-mennene som den første generasjonen av det moderne Europa. Man kan se mange like tendenser fra renessansen og i dag, og at samfunnet i dag er en utvikling fra epoken. I følge en artikkel fra Telegraph.co.uk endret renessansen verden på alle mulige måter man kan tenke seg.[3] Men så er spørsmålet om vi kan se på renessansen som «det modernes fødsel» når epoken opprinnelig oppstod på grunn av en interesse for en tidligere epoke.

«Italians never really new feudalism».[4] Overgangen fra middelalderen skjedde gradvis når det føydalistiske samfunnet gikk over til starten på kapitalismen. Forestillingene fra Augustin påvirket synet på samfunnet og politikken, og det var ikke før i renessansen man fikk en politisk tenkning som ikke bygde på hans historieforståelse. De som var på toppen av det italienske samfunnet, som Medici-familien, fikk inspirasjon fra antikkens Hellas og Romerriket. Firenze blir sett på som kapitalismens opprinnelse. Grunnarbeidet for moderne kapitalisme kommer fra ideene for hvordan samfunn og økonomi ble styrt i nord-Italia, ideer som shipping (avansert handel), monopoler og komplekse bankvirksomheter. Det var også første gang i verdenshistorien etableringen av en forbrukskultur ble synlig. Folk brukte store summer med penger på luksusvarer, som førte til dannelse av nye næringer.

“Never before (or since) had there been such a coming together of art, science and philosophy” [5]– er et argument for at renessansen er “det modernes fødsel”. Renessansen er kanskje den viktigste utviklingen vi mennesker har siden antikkens Romas fall. «It had a kind of snowball effect: each new intellectual advance paved the way for further advancements.»5 Nye oppfinnelser, ny vitenskap og filosofi etc. utviklet seg kraftig. Leonardo da Vinci, Michelangelo og Raphael er noen kjente kunstnere fra renessansen som har lagt fra seg store spor. Kunsten var ikke lenger bare vakker å se på, men bak det var det ny intellektuell disiplin, som perspektiv i malerier og menneskelig anatomi studert. Ikke bare kunst utviklet seg, Copernicus og Galileo utviklet en bredere forståelse av kosmos og at sola var sentrum.

En viktig oppfinnelse som førte til både splittelse av kirken og individualisme, er boktrykkerkunsten i 1440 av Gutenberg. Nå kunne bøker bli masseprodusert, og det førte til at litteratur og nye ideer raskt kunne spre seg. Luther sine bøker om den katolske kirken ble bestselger, og kirken mistet mye makt. Det var på denne tiden kunst og vitenskap virkelig ble demokratisk. Det er derfor Jacob Bruckhard sin andre del av boka heter «The Development of the Individual» fordi det var på denne tiden individualisme oppstod. Det oppstod en kraftig utvikling av alle typer vitenskap, kunst, filosofi. Man kan så og si påstå at boktrykkerkunsten er grunnlaget for den moderne verden. Uten oppfinnelsen ville ikke ideene blitt spredd i samme hastighet, og verden ville kanskje vært annerledes.

«Renessansen markerte et brudd med middelalderen og var preget av en interesse for antikkens kultur».[6] Dette er kanskje grunnen til at man fult og helt ikke kan si at renessansen er «det modernes fødsel». Grunnlaget for kunst, filosofi og lignende i renessansen er tatt som inspirasjon fra antikkens Hellas og Romerriket. Man kan vel heller kanskje si at «det modernes opprinnelse» er helt tilbake fra antikken, og at det ble perfeksjonert under renessansen, og ble fremtredende på 1800-tallet. Det italienske ordet rinascimento betyr gjenfødelse, som hentyder til gjenoppliving av antikkens filosofi, kunst og kultur. Dette argumentet gjør at man i mindre grad kan si at renessansen er «det modernes fødsel», selv om renessansen i stor grad utviklet mye moderne tenkning, men med inspirasjon fra antikken.

Som Burckhardt, mener flere at det er i renessansen man finner de første antydningene for en moderne verden. Fra føydale samfunn, til starten på kapitalisme, til demokratiet og styremåtene vi har i dag. Renessansen har preget den moderne verdenen i stor grad, og overgangen fra middelalderen var svært viktig for utviklingen av vitenskap, filosofi, kunst, litteratur og livssyn. At mennesket ble satt i sentrum og at man lett kunne spre tanker og ideer, skapte en større og bedre utvikling i samfunnet, ved hjelp av blant annet boktrykkerkunsten. Men som svar på innledningen, i hvor stor grad kan man si at renessansen er «det modernes fødsel», er svært komplisert i og med at man kan argumentere mot at epoken er inspirert av antikken. Renessansen videreutviklet ideer og tanker fra antikken som har hatt betydelig stor innflytelse på den moderne verdenen. Man kan derfor konkludere med at renessansen i veldig stor grad er «det modernes fødsel», men at antikken er opprinnelsen for det moderne samfunnet vi har i dag.

Kilder:

Wikipedia. «Jacob Burckhardt». Hentet 18.01.2017.  https://no.wikipedia.org/wiki/Jacob_Burckhardt#Arbeid

Uib. “Moderne filosofi”. Hentet 18.01.2017 http://www.uib.no/fg/modfil

Jones, Jonathan. (2010, 10. juli). «Jacob Burckhardt: The Renaissance revisited». Hentet 18.01.2017 https://www.theguardian.com/culture/2010/jul/10/jacob-burckhardt-civilization-renaissance-italy

Telegraph. (2015, 6.oktober). «The Renaissance – why it changed the world». Hentet 18.01.2017.  http://www.telegraph.co.uk/art/london-culture/renaissance-changed-the-world/

Vgskole. «Renessansen». Hentet 18.01.2017. http://www.vgskole.no/teachers/norsk/litteratur/1500_1800/renessansen.php

Valubit. «An Economic Awakening: Renaissance Florence and the Birth of Capitalism». Hentet 19.01.2017. http://www.valubit.com/renaissance-florence-and-the-birth-of-capitalism/

Tschudi-madsen, Stephan. (2015, 14. oktober). «Renessansen». Hentet 21.01.2017 https://snl.no/renessansen

Mdc. «History of Modernism». Hentet 22.01.2017. https://www.mdc.edu/wolfson/Academic/ArtsLetters/art_philosophy/Humanities/history_of_modernism.htm

[1] https://www.theguardian.com/culture/2010/jul/10/jacob-burckhardt-civilization-renaissance-italy

[2] http://www.vgskole.no/teachers/norsk/litteratur/1500_1800/renessansen.php

[3] http://www.telegraph.co.uk/art/london-culture/renaissance-changed-the-world/

[4] https://www.theguardian.com/culture/2010/jul/10/jacob-burckhardt-civilization-renaissance-italy

[5] http://www.telegraph.co.uk/art/london-culture/renaissance-changed-the-world/

[6] https://snl.no/renessansen

Føydalismen

Føydalisme kan defineras som eit samfunnssystem med ein sterk lagdeling der kongen som øvste lensherre gav jord i len til vasallar. Føydalismen var eit makt- og økonomisk system som hang saman med at mindre lokale økonomiske system vokste opp etter at det Romerrikets fall i år 476. Etter at det romerske riket var tatt, plyndra og oppløyst, var det ikkje lenger nokon sentral myndigheit som kunne opprette ro og orden. Da fekk Paven i Roma politisk makt og ansvar i den kaotiske sosiale og militære situasjonen som fylgde. Sidan handelen og pengehusholdningen gjekk i oppløysning, blei jordbruket den dominerande faktoren i samfunnet og økonomisk forøvrig. Føydalismen begynte som eit kontrakts forhold kor ein bytta land mot militærteneste i eit samfunn kor folk  flest hadde meir enn nok med å skaffe seg det aller mest nødvengdiste til livets opphald.

For å forstå kva dette går ut på må man vite korleis dette systemet fungerte: Lensherren var ein mektig person som hadde makt over eit geografisk område, nokon av desse områda som har for eksempel hadde vunne i krigar kunne gis til krigarane som betaling for innsatsen, mottakarane av desse fekk da eit len.  Føydalisme blei særleg typisk for Frankrike og Tyskland, men det  finnes trekk av føydalisme også andre stedar i Europa, blant anna i Norge.

Uttrykket føydalisme oppstod ved begynnelsen av 1600-talet, ordet sjølv kjem ikkje frå middelalderen, men blei oppfunnet av franske og engelske juristar. Blei brukt til å beskrive ein bestemt tradisjonell forpliktelse mellom medlemmane i krigeraristokratiet Sidan 1748 har uttrykket blitt redefinert og brukt av mange på ulikt vis. Landsbygd og jordbruk, godseigarar og bønder var det viktigaste bestanddelane i det føydale samfunnssystemet, byane var for svake. Føydalismen hadde sine røter i dei urolege år hundra etter Vestromersk-rikets fall. Da trakk folk seg ut av byane, for der blei det for farleg å leve. Stormenn slo seg ned på godsene sine og heldt seg med væpnande menn for å verne om eigedommane. Bøndene leitte etter beskyttelse hos godseigarane, men måtte gje frå seg jord i gjengjeld.  Dei blei ikkje lenger frie, sjølv eiende bønder, men leiglendingar. Det vil si att dei leide jord frå godseigaren. Det kunne betale i form av pliktarbeid, hoveri, på godseigarens mark. Det blei innført stavnsband, og det vil si att godseigarane ‘’eide’’ leiglendingane. Da bestemte godseigaren når leiglendingane kunne forlate godset eller landsbyen utan godseigarens tillatelse. Godseigaren kunne og straffe og dønne sine bønder. Var ein bonde lydig, kunne godseigaren la bonden bli piska eller brannmerka.

Dei som levde under hoveri, stavnsband og ein godseigars domsmakt, kallas livegne. Da fekk dei makt over bøndene. Dei måtte ha godseigarens tillatelse for å kunne gifte seg. Bøndene måtte betale ulike avgifter for å gjøre visse arbeidsoppgåver. På den annen sida satt bonden trygt, godseigaren sa ikkje opp leieforholdet eller kasta bonden ut.

Ved slutten av 1200-talet var Europa inne i ein utvikling som førte vekk frå landbrukets naturaløkonomi. Med stadige utbrott av pestepidemiar og sultkatastrofar frå 1347 og framover,  kom føydalismen som system under ytterlege press. PÅ den eine sida var det mangel på bønder og dermed på inntekt frå lenene. Vasallane skulle ta seg av dei fleste av dei lokale, administrative og rettslege oppgåver, og dei kunne ikkje forventa att lensherren kom og hjelpte  dei kvar gang dei hadde bruk for det. Omvendt var vasallane uavhengige av kvarandre og hadde ingen interesse i å delta i større fellesprosjekt som eksempelvis krigar.

Føydalismen var ein dominerande samfunnssystem i heile Europa, bortsett frå dei nordiske landa. Ein grunn til det var att bøndene var rettslege frie.  Adelen var svak og lite utbygd i Norge. Norges topografi var mykje grunnen til at festningsverk og riddarvesen ikkje var like effekt som andre nordiske land. Lensvesenet var ein forvaltningsform kor lenene aldri formelt var sett arvelege. Lensinnhaverens funksjonar var begrensa til administrasjon. Det norske militære var knyta til at frie bønder samla seg i leidang og godseigarane ikkje hadde særleg god beskyttelse. I Norge  voks ikkje føydalismen så mykje, og det er meste på grunn av monarkiets krise, handelen på utanlandske hendar og at svartedauden  traff Norge hardt.

Føydalisme kan minnest mykje om monarki, sidan begge styresformane er styrt av kongar og dronningar. Monarkiet er eit politisk system der all makt er overlevert til ein person som vil  bli øvste leiaren av ein stat eller eit rike. Derimot er føydalisme fyrst og fremst eit økonomisk system satt på plass av ein monark for å effektivt forvalte ressursane i riket. Kongen veljar representantar som vil handle å hans vegne for å krevje inn skattar og handheve sine lovar.  Monarkiet er basert på eit system med ein individ som har all makt til å styre. Men i føydalismen er avgjørsles opp til kongen, og det er påverka av kor langt og bredt hans rike territorium er. Føydalherrar krever anerkjennas frå ein høgare autoritet som kongen eller dronninga før dei kan ta kontroll over sin tildelte eigedom.

Konklusjon her att vi kan peke på tre viktige grupper i føydalismen: Dei som krigar: godseigarane og riddarane, dei som ber: presteskapet eller geistligheiten, og det som arbeidar: bøndene. Dette pekar fram mot den tredelinga som blei tydlegare utover i middelalderen og nyare tid: standssamfunnet med adel, geistlege og tredjestand.