Retorisk analyse av «Negre, sopere, krøplinger og idioter»

Oppgave
Les teksten «Negre, sopere, krøplinger og idiotier», publisert i Aftenposten fredag 12. april 2013. Skriv en retorisk analyse.

Balansekunst

Joacim Lund, kommentator i Aftenposten, stiller under tittelen «Negre, sopere, krøplinger og idioter» spørsmål om hvilke ord vi bør ha lov til å bruke. Teksten er datert 12. april 2013, og det kommer frem av teksten at den ble publisert som en følge av at mannebladet Vi menn i påsken trykket en petit, altså et slags kåseri, der det blant annet ble harselert med utsagnet «Jesus var neger». Teksten er en appellativ sakprosatekst, og når man skal analysere den kan det blant annet være hensiktsmessig å se på de tre retoriske appellformene etos, logos og patos (Dahl m.fl. 2008). I tillegg til appellformene tas det her utgangspunkt i den retoriske femkanten (Aksnes 2007).

Den retoriske femkanten er knyttet til den antikke klassiske retorikken og tar derfor utgangspunkt i talen som sjanger. De fem hovedelementene, som i modellen er uløselig knyttet til hverandre, er «taler, emne, tilhører, situasjon og språk» (Aksnes 2007). Selv om den klassiske retorikken tar utgangspunkt i talen, er analyseapparatet likevel overførbart til skriftlig tekst.

I Joacim Lunds tekst er den retoriske situasjonen, eller konteksten, den at han skriver en kommentar som tar utgangspunkt i Vi menns nylige trang til å benytte det, for mange, svært negativt ladde ordet «neger». Slik sett kan vi si at Lunds tekst er et debattinnlegg i en diskusjon om offentlig ordbruk og språket som verktøy for krenkelse av bestemte samfunnsgrupper. Taleren er Lund selv, mottagerne er Aftenpostens lesere, som jo er en ganske stor gruppe, da avisen er Norges største abonnementsavis. Den har også lange tradisjoner for å være en relativt konservativ avis, med stor støtte i den, politisk sett, borgerlige delen av samfunnet. Dette er likevel ikke et veldig sterkt kjennemerke ved avisen i dag, men språklig sett har den holdt på et nokså konservativt og akademisk språk, med relativt lite tabloidisering av språket, slik man for eksempel kan se mer av i løssalgsavisene. Selv om Lunds språk tidvis er preget av en humoristisk tone og muntlige innslag, følger stilen og språket i hovedsak det man ofte omtaler som Aftenposten-normalen, med konservative

 

bokmålsformer som «tiden» og «makten». Angående stil kan man i den antikke retorikken finne tre grunnleggende stiltyper; den enkle, den mellomste og den høye. På grunn av blandingen mellom saklig argumentasjon og humoristiske innslag kan stilen omtales som en mellomstil. Stilene kan forklares som følger:

“Den enkle stilen tilsvarer den alminnelige dagligtalen, og den kjennetegnes av enkle ord og lite utsmykning. Den mellomste stilen blir gjerne definert som en mellomting mellom den enkle og den høye stilen. Den høye stilen er storslått og grundig utarbeidet, og den er karakterisert av sterke følelser og mye utsmykning” (Bakken 2009:28).

Logos handler om saksinnholdet i et argument. Da er det relevant å se på argumentets saklighet, relevans og holdbarhet (Dahl m.fl. 2008). I ingressen stiller Lund spørsmålet: «Hvilke ord har vi lov til å bruke?». Selv om han ikke svarer direkte på hvilke vi har lov til å bruke, gir han leserne en tydelig pekepinn på hva han mener vi ikke bør bruke. Gjennom en rekke eksempler og sammenligninger peker Lund på hvordan vi gjennom tidene har brukt mer eller mindre upassende betegnelser og merkelapper på ulike grupper i samfunnet. Han trekker frem hvordan hans egen avis så kort tilbake som i 1984 trykket en sak om en 14 år gammel neger som hadde blitt skutt av politiet, hvordan barn på «anstalt for åndelig abnorme børn» ble kalt idioter og hvordan homofile og folk med nedsatt funksjonsevne til stadighet blir satt i bås gjennom bruk av språket. Alle disse eksemplene er med på å understreke og konkludere det som kan anses som hovedsynet hans: «Historien er ikke stolt, men så er det heller ikke poenget. Poenget er at tidene forandrer seg» (Lund 2013).

Eksempelet som retorisk virkemiddel, slik Lund bruker dem som bevismiddel i teksten, er ifølge Aksnes (2007) et viktig retorisk virkemiddel: «Talaren bruker historiske eller fiktive hendingar eller handlingar som bevismiddel. Den vanlegaste måten å forklare eller synleggjere det ein vil ha fram. […] Dei beste retoriske eksempla hentar ein frå område publikum kjenner seg igjen i». Slike områder kaller man i retorikken for topos, som betyr sted, og det kan ifølge Gabrielsen (2008:11) defineres på følgende måte: “Topikken, hedder det typisk, er en samling af „steder, der rummer stof, argumenter og tankemønstre”. Dette henger videre sammen med det retoriske begrepet kairos, som omtales som: “Talesituasjonen som bestemmende prinsipp for talerens valg av argumenter, retoriske virkemidler, stil osv.” (Eide 1999:84), eller på godt norsk, «å se an sitt publikum». Funksjonen

 

disse eksemplene kan få i teksten til Lund, er at de viser handlinger som i dag virker meningsløse og krenkende, for å understreke at også det å kalle noen neger i dag, blir en lignende situasjon, altså en sammenligning. Dette sier han også mer eksplisitt når han skriver at: «Som Teigland fra Språkrådet sier, i dag er neger et ord som sjelden blir nøytralt brukt. Da virker det uendelig bakstreversk av middelaldrende, hvite mennesker å insistere på å fortsette å bruke det» (Lund 2013).

Lund underbygger argumentasjonen i hovedsynet ved eksplisitt å understreke at «Det er altså ikke avsenderen, men mottageren som har definisjonsmakten, som skal få bestemme hva det er greit å bli kalt». Når man skal vurdere logosappellen i en tekst må man se på saklighet, relevans og holdbarhet. Det at tidene forandrer seg er et udiskutabelt faktum. Når det her likevel implisitt ligger en påstand om at «fordi tidene forandrer seg, forandrer også etiske og moralske spørsmål seg, her knyttet til bruk av språk», er det ikke like udiskutabelt. En viktig grunn til at Lunds påstand kan sies å være saklig er at han påpeker at stigmatisering gjennom språket er en handling som enkeltgrupper kan oppleve som krenkende. Gjennom de moderne ideene som viste seg i opplysningstiden på 1700-tallet kan man peke på hvordan demokratiet som styreform har vokst frem, blant annet tuftet på troen på fornuft, fremskritt, opplysning og frihet for enkeltmennesket (Dahl m.fl. 2008). Dette har gitt de fleste mennesker i Norge i dag, muligheten til å ytre sin mening i mange saker, for eksempel om offentlig språkbruk. Om man bruker ideene om fornuft, fremskritt og opplysning som hjemmel for å avgjøre om Lunds påstand er holdbar og relevant, så vil jo disse ideene, som grunnleggende menneskerettigheter, tale for at argumentasjonen både er holdbar og hevde at argumentasjonen til Lund hverken er relevant eller holdbar, fordi enhver bør ha. Redaktør i Vi menn, Alexander Øystå, hevder jo nettopp at «Det var jo bare en fleip». Dermed argumenterer han indirekte for at det ikke var ment som en krenkelse.

Etos handler om troverdighet og personlighet (Dahl m.fl. 2008). Dette kan handle om senderens troverdighet og personlighet, og det kan handle om sakens og argumentasjonens troverdighet i seg selv. Saken er som nevnt av moralsk og etisk karakter, og dette gjør at emnet også fort knyttes til patosappellen, som handler om å vekke følelser hos mottageren.

(Dahl m.fl. 2008). Det kan snakkes om en skala fra sympati til provokasjon der mottagerens følelser kan plasseres. Fra et etisk og moralsk perspektiv vil de fleste være enige om at man bør unngå handlinger som krenker andre mennesker. Slik sett vil Lund antagelig oppnå en del sympati for synspunktet sitt. På den annen side vil det alltid finnes mennesker som synes det er greit å krenke andre, for eksempel med humor som formål. Nettopp dette med humor på andres bekostning ser ut til å være en tydelig trend i samfunnet i dag, da mange anerkjente humorprogram bruker nettopp dette som en viktig del av oppbygningen. Eksempler kan være «Nytt på nytt» og «Torsdag kveld fra Nydalen». Selv om disse programmene nok ses som harmløse av veldig mange, kan det være grunn til å stille spørsmål om hvor personlig man kan være, før man tråkker over streken.

Lund bruker selv humor i teksten sin, for eksempel når han avslutter med å si at «Neger er ikke greit. Ikke soper heller. Eller krøpling. Eller lausunge. Eller idiot. Eller mongo. Du skjønner vel det, rasshøl? For det er vel greit at jeg kaller deg rasshøl? Jeg legger ikke noe negativt i det altså» (Lund 2013). Bruken av humor kan både være et forsøk på både etos- og patosappell. Den umiddelbare reaksjonen kan være at vi ler eller ikke ler, altså at vi ser humoren eller ikke. Dette vil være med på å avgjøre om vi sympatiserer eller blir provosert at teksten. Humor kan også fungere som etosappell i denne sammenhengen ved at Lund viser at han tåler en spøk, og selv er en morsom fyr, bare innenfor den etiske rammen av ikke å krenke andre med ord.

Innledningsvis brukes også humor som virkemiddel: «Hold dere fast. Noen har sagt neger igjen» (Lund 2013). I innledning av tekster er det viktig å etablere etos, og slikt sett kan bruk av humor være et effektfullt virkemiddel. Når dette utsagnet leses, vet man ikke hvilken side av saken Lund har tenkt til å argumentere for, og det kan vekke nysgjerrighet for å lese videre. Da kommer det raskt frem at Lund kritiserer redaktør Øystå for å snakke i mot seg selv ved å si at han er overrasket over reaksjonene, mens han samtidig sier at hensikten med oppslaget var å få folk til å stoppe opp. Her trekker Lund Øystås motiver i tvil, og man kan kanskje trekke dette så langt som å kalle det en argumentasjonsfeil av typen «personangrep» der «Motparten kaster tvil over den andre partens ekspertise, intelligens eller seriøsitet. Dette kalles et direkte personlig angrep” (Sandvik 1995:302). Samtidig er jo Øystås utsagn en selvmotsigelse, og slik sett er kritikken kanskje rettmessig. Poenget er vel uansett at Lund ønsker å påpeke motpartens svakheter, for å fremme egen troverdighet.

 

Dette underbygges av at forfatteren litt senere hevder at «Jeg ble ikke overrasket», noe som kan være et forsøk på å styrke egen troverdighet om kunnskap og forståelse av emnet som debatteres. Da blir det opp til mottageren å avgjøre hvorvidt man finner dette troverdig.

Et annet eksempel på en mulig argumentasjonsfeil er når Lund kritiserer Nina Teigland, Fagkoordinator i Språkrådet. Også her kan man peke på «personangrepet» når Lund indirekte kaller Teigland for feig, og derigjennom betviler hennes ekspertise, når hun diplomatisk svarer i debatten om bruken av ordet «neger» at «Det eneste som er sikkert, er at det ikke finnes et enkelt og entydig svar på om det er greit å bruke dette ordet, og eventuelt når». Lund kritiserer dette med tre retoriske spørsmål i rask rekkefølge, som uttrykker patos gjennom engasjement: «Men hva betyr egentlig det? Hvorfor i all verden kan vi ikke si at det er ugreit å bruke et ord folk opplever som respektløst og krenkende? Er det avsenderens tolkning av ordet som skal være avgjørende?» (Lund 2013). Spørsmålene er med på å understreke hovedsynet til Lund, samtidig som de kritiserer Teigland spesielt, og Språkrådet, det høyeste organet for bestemmelse av språkbruk i Norge, generelt. Kritikken går nettopp på hvorfor Språkrådet ikke kan ta avstand fra krenkende språkbruk. Det kan styrke Lunds etos som avsender at han er en kritisk røst som tør å ta til orde for å kritisere «makten». Slik sett kan han fremstå som et forbilde for leserne sine. På den annen side kan etos svekkes av den mulige argumentasjonsfeilen.

Balansekunsten ligger altså i følge Lund i det å vite hvor grensen for bruk av språklige merkelapper går. Det kan nok argumenteres for at teksten langt på vei domineres av logosappell, fordi Lund ønsker å appellere til fornuften vår, og ideen om menneskeverd. Når temaet likevel er av etisk og moralsk art, vil patosappellen tydelig komme indirekte til uttrykk, og mottageren vil antagelig oppleve enten sympati eller provokasjon, avhengig av ståsted om hva slags språk man mener det er greit å anvende. Når det gjelder etos er Lund etter hvert blitt en anerkjent kommentator i Aftenposten, og kan slik sett oppnå troverdighet gjennom sin stilling. Han skriver ofte i denne humoristiske mellomstilen om alvorlige samfunnsproblemer, for eksempel i «Generation me» og «Are you lonesome tonight?» der han tar opp henholdsvis egosentrisme og ensomhet som temaer. Samtidig vinner han nok også noe troverdighet gjennom Aftenpostens anerkjennelse i samfunnet. Dette vil likevel avhenge av den enkelte mottagers oppfatning.

 

Avslutningsvis kan man, som Lund, stille seg spørsmålet: «Men hvorfor er det så viktig for dem å si neger?». Kanskje handler dette om menneskers trang til å bryte grenser. Det etter hvert noe klisjépregede utsagnet «språk er makt», er muligens relevant her. I psykologi og sosiologi snakker man ofte om inngruppe og utgruppe som fenomener. Disse bygger på menneskets grunnleggende trang til å være en del av et fellesskap og til å kunne kategorisere. Individer kan ha tendens til å oppvurdere egne gruppers egenskaper, og nedvurdere utgruppenes. Dette ser man også uttrykt i den fremmedfrykten som finnes mellom mange kulturer og grupper i samfunnet i dag. Man kategoriserer andre mennesker for å skape oversikt og forståelse. Dette henger også sammen med identitet, og vårt eget behov for å kunne kategorisere og forstå oss selv. Når noen mener det er problemfritt å kalle andre for neger eller lignende ord som enkeltgrupper vil føle seg krenket av, kan det altså være fordi man rett og slett ikke ser problemet, og mener at det er nøytralt, og derfor må kunne brukes, eller det kan handle om å utnytte den makten som ligger i språket til å kunne krenke andre.

Oppgaveløsning 5.11 – rettslære 1

Oppgaveløsning rettslære 1, strafferett. Oppgave 5.11 – Rolf Hansen

Vi er bedt om å avgjøre om Rolf Hansen har gjort seg skyldig i noen straffbare forhold. På bakgrunn av oppgaveteksten bør følgende forhold vurderes:

–   om Rolf Hansen kan straffes for drap på sin venn Harald, jf strl. §§ 233 og 239

–   om han kan straffes for drap på syklisten, jf strl. §§ 233 og 239

–   om han kan straffes for å ha kjørt for fort, jf vegtrafikkloven §§ 6, 3 og 31

–   om han kan straffes for promillekjøring, jf vegtrafikkloven §§ 22 og 31

–   om han kan straffes for brudd på hjelpeplikt etc etter vegtrafikkloven § 12, jf § 31

Vi drøftes hvert av forholdene for seg.

Kan Rolf straffes for drap på Harald
For å kunne straffes må følgende vilkår være oppfylt:

–   det må foreligge en lovhjemmel

–   det må ikke foreligge straffrihetsgrunner

–   det må foreligge subjektiv skyld

–   det må foreligge tilregnelighet hos den som har begått den straffbare handlingen

I tillegg til disse generelle straffbarhetsvilkårene må også vilkårene etter det enkelte straffebud være oppfylt.

Foreligger det en lovhjemmel?
I strl. finner vi regler som setter forbud mot både drap (strl. § 233) og uaktsomt drap (strl. § 239). Vilkåret om lovhjemmel er altså til stede.

Foreligger det straffrihetsgrunner?
I strl. finner vi to straffrihetsgrunner, nemlig reglene om nødrett og nødverge. Dersom det foreligger nødrett eller nødverge, vil en ellers straffbar handling ikke kunne straffes, den er med andre ord straffri. Nødrett, se strl. § 47. betyr at det foreligger en nødssituasjon hvor man gjør noe som ellers ville vært straffbart, men hvor det på grunn av nødssituasjonen ikke lenger er straffbart. Dersom man har valget mellom flere handlingsalternativer må man velge det alternativet som medfører minst skade eller fare. Man kan heller ikke straffritt utføre en nødrettshandling dersom faren eller skaden er like store ved å utføre handlingen som ved å la det være.

Den andre straffrihetsgrunnen er nødverge, se strl. § 48. Nødverge går i korthet ut på at dersom man verger seg mot et ulovlig angrep, så vil handlingen ikke være straffbar. det er selvfølgelig en grense for hvor langt man kan gå også når det gjelder nødverge, men dette går vi ikke inn på her.

I det foreliggende spørsmålet er det ingenting som tyder på at det foreligger verken nødrett eller nødverge.

Kravet om subjektiv skyld
Hovedregelen etter norsk rett er at det må foreligge forsett, se strl. § 40. Når det gjelder drap opererer strl. med tre skyldgrader: overlagt drap, se § 233 andre ledd, forsettlig drap, se § 233 første ledd og uaktsomt drap, se § 239. Vi kommer tilbake til spørsmålet om Rolf oppfyller kravet til subjektiv skyld nedenfor.

Tilregnelighet
Ifølge strl. § 44 kan ikke den som var psykotisk, bevisstløs eller i høy grad psykisk utviklingshemmet i gjerningsøyeblikket straffes. Bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus fritar likevel ikke for straff, se strl. § 45. Ingen kan heller ikke straffes for handlinger som er foretatt før man fylte 15 år, se § 46.

Det er ingenting som tyder på at Rolf var psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Vi må også gå ut fra at han er over 15 år.

Kan han straffes etter strl. § 233?
Vilkåret er at han har forvoldt en annens død og at han har gjort det forsettlig eller med overlegg. Forsett betyr at han i det øyeblikk han utfører handlingen ville drepe vedkommende. Overlegg betyr at handlingen også var planlagt og veloverveid. I dette tilfelle må vi si at Rolv forvoldte Haralds død da haglegeværet hans gikk av. handlingen er imidlertid ikke utført verken med overlegg eller forsett. Rolf kan altså ikke straffes etter § 233.

Kan han straffes etter § 239?
Vilkåret er også her at han har forvoldt en annens død, men her er det nok at handlingen har vært uaktsom. Burde han ha forstått at det han gjorde kunne utgjøre en fare for at andre kunne dø? Det dreier seg i dette tilfellet om et særlig farlig redskap, nemlig et haglegevær, og en aktivitet med stort skadepotensiale. Det stiller store krav til aktsomhet. Skal man pusse våpenet bør man på forhånd forsikre seg om at geværet ikke er ladd, noe Rolf ikke har gjort. Vi vil derfor si at det her forligger uaktsomhet, og at Rolf kan straffes for uaktsomt drap fordi uaktsomheten også omfatter dødsfølgen.

Kan Rolf straffes for drap på syklisten?
Vilkårene som må være oppfylt er de samme som ovenfor når det gjelder drøftingen om Rolf kan straffes for drap på syklisten.

Kravet om lovhjemmel og påregnelighet er oppfylt. Det kan heller ikke være tvil om at Rolf handlet uaktsomt i dette tilfellet. Han passerer et tettsted, påvirket av promille i 90 km/t. Etter at han har kjørt på syklisten kjører han videre uten å stanse. Han har ikke forvoldt en annens død ved forsett eller overlegg, men tilfellet må rammes av strl. § 239 om uaktsomt drap.

Rolf kan hevde at det her forelå en nødrettssituasjon, se strl. § 47. Ovenfor har vi slått fast at man ikke straffritt kan utføre en nødrettshandling dersom faren eller skaden er like store ved å utføre handlingen som ved å la det være. Man kan ikke forsøke å redde andres liv ved å sette andres liv i fare eller som her: faktisk oppføre seg slik at andre blir drept.

Rolf kan altså ikke unngå straff ved å påberope seg nødrett.

Vi må derfor si at Rolf kan straffes for uaktsomt drap på syklisten.

Kan Rolf straffes for å ha kjørt for fort?
Vegtrafikkloven § 6 inneholder regler om fart. Etter første ledd (den relative fartsgrensen) skal farten avpasses etter forholdene, slik at det ikke blant annet kan oppstå fare. Rolf passerer et tettsted i 90 km/t og kan ikke sies å ha avpasset farten etter forholdene.

Vegtrafikkloven inneholder også absolutte fartsregler, se § 6 andre ledd. Etter denne regelen skal man i tettbygd strøk ikke kjøre fortere enn 50 km/t (utenfor tettbygd sterk 80 km/t) dersom ikke annet er fastsatt ved skilting. Der er ikke gitt opplysninger om skilting i oppgaven, og dersom det ikke var skiltet kunne altså Rolf kun ha kjørt i 50 km/t.

Når det gjelder nødrettssituasjonen Rolf eventuelt vil påberope seg, vil de samme hensyn gjøre seg gjeldende her som i drøftingen over.

I tillegg til reglene i § 6 første og andre ledd vil Rolf også ha brutt grunnregelen for trafikk som vi finner i vegtrafikkloven § 3. Regelen går blant annet ut på et enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom slik at det ikke kan oppstå fare eller voldes skade.

Vegtrafikkloven § 31 første ledd gir hjemmel for å straffe den som forsettlig eller uaktsomt bryter bestemmelsene i loven. Straffen er satt til bøter eller fengsel i inntil ett år.

Konklusjonen må altså bli at Rolf etter vegtrafikkloven § 31 første ledd kan straffes for brudd på lovens § 3 og 6.

Kan Rolf straffes for promillekjøring?
Vegtrafikkloven § 22 setter forbud mot å føre eller forsøke å føre motorvogn med en alkoholkonsentrasjon i blodet på mer enn 0,2 promille. § 31 gir hjemmel for å straffe den fører eller forsøker å føre motorvogn i strid med § 22. Vi går ikke nærmere inn på disse bestemmelsene.

Det foreligger altså lovhjemmel for å straffe Rolf. Han oppfyller også kravet om subjektiv skyld, som etter vegtrafikkloven § 31 er forsett eller uaktsomhet. I dette tilfellet har han handlet forsettlig. Ingenting tyder på at han ikke var tilregnelig i gjerningsøyeblikket.

Det han eventuelt kan hevde var at han var i en nødrettssituasjon. Vi har tidligere gått igjennom nødrettsbestemmelsen i strl. § 47. Dersom man har valget mellom flere handlingsalternativer må man velge det alternativet som medfører minst skade eller fare. Man kan heller ikke straffritt utføre en nødrettshandling dersom faren eller skaden er like store ved å utføre handlingen som ved å la det være. Rolf har i dette tilfellet valgt å kjøre svært fort selv om det var mørkt og dårlig sikt. Han kjører også svært fort gjennom et tettbygd område. På den måten velger han å handle på en måte som skaper stor fare for omgivelsene – noe også den tragiske hendelsen med sykelisten viser. Vi mener derfor at han har gått ut over det som er lovlig nødrett i dette tilfelle.

Konklusjonen må derfor bli at Rolf kan straffes for promillekjøring.

Kan Rolf straffes for brudd på vegtrafikkloven § 12
Vegtrafikkloven § 12 pålegger flere plikter i forbindelse med trafikkuhell. Disse pliktene er:

–   hjelpeplikt

–   legitimasjonsplikt

–   varslingsplikt

–   venteplikt

Hjelpeplikten går ut på at man har plikt til å hjelpe personer og dyr som er kommet til skade.

Legitimasjonsplikten går ut på at man har plikt til å legitimere seg dersom man har vært innblandet i et trafikkuhell.

Varslingsplikten går ut på at man har plikt til å varsle politiet dersom en person er død eller ikke ubetydelig skadet.

Venteplikten går ut at man som hovedregel har plikt til å bli på ulykkesstedet til politiet kommer.

Rolf har klart opptrådt i strid med denne bestemmelsen. Etter vegtrafikkloven § 31 kan han straffes for dette.

Det foreligger med andre ord lovhjemmel. Det foreligger subjektiv skyld. Han opptrådte forsettlig da han forlot ulykkestedet uten å stanse. Han var tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Han kan heller påberope seg nødrett i denne situasjonen.

Rolf kan med andre ord også straffes for brudd på vegtrafikkloven § 12.

Analyse av «Karens jul»

Novellen ”Karens jul” er skrevet av Amalie Skram. Den kom ut i 1885, i ”Politiken”. Amalie Skram debuterte samme år med romanen ”Constance Ring”. ”Karens jul” handler om en politimann som oppdager en fattig, ung kvinne i et gammelt ferjemannshus. Denne kvinna er Karen. Hun bærer på et nyfødt barn og har søkt tilflukt i huset fordi madam Olsen har reist bort. Karen tjente hos madam Olsen. Politimannen sa at Karen ikke kunne oppholde seg i huset, men Karen fikk overtalt han slik at hun fikk være der i tre dager til. Etter tre dager finner politimannen Karen ihjelfrosset i huset. analyse av karens jul

Handlingen utspiller seg ”på en av dampskipskaiene i Kristiania” for ca. hundre år siden. Det som setter den i gang er at politimannen hører barnegråt. Han går til ferjemannshuset hvor gråten kom fra. Der finner han Karen. Han lurer på hva hun har å gjøre der. Karen forteller sin historie. Dette er retrospeksjon, på denne måten får vi innblikk i Karens situasjon. Spenningen stiger ved at leseren lurer på hvordan det har gått med Karen. Man får en følelse av at hun kanskje er død: Politimannen ser at Karen ”rørte seg ikke og syntes til å sove”. Det at det ”slo om til frost” gir oss en følelse av at hun kanskje har frosset i hjel, men vi kan ikke være sikre. Høydepunkt kommer idet politimannen finner Karen og ungen døde. Det blir markert ved at det brått og brutalt står at ”de var steindøde begge to”. Og det skjedde på selveste julaften. Etter det kommer en skildring av de to døde. Det hele ender med at havnevesenet fjerner huset fordi det ikke skulle ”være et tilholdssted for alskens løsgjengere.”

Novella begynner med en beskrivelse av det gamle ferjemannshuset, og dets historie. Beskrivelsen er nesten lik scenehenvisningene i et realistiske dramaene: ”Dørene vendte mot sjøsiden og kunne lukkes både innvendig og utvendig med jernkroker, der ble hektet fast i kramper av samme metall.” Vi får en veldig nøyaktig beskrivelse av omgivelsene. Det er en vekslende synsvinkel. Den er stort sett autoral allvitende, men Karen skildres gjennom politimannens øyne. På den måten får vi gode miljøskildringer samtidig som vi får presentert det politimannen ser. Fortelleren går sjelden inn i personenes tanker.

Hovedperson er Karen. Det er hun vi får vite mest om, og det er hun som er viktigst for handlingen. Karen blir skildret på mange forskjellige måter, og hun er den eneste som blir skildret direkte. Hun er ”et tynt, lite fruentimmer med et smalt, blekt ansikt”, og hun er ”neppe ganske voksen”. Det er mange ting som sier oss at hun har en lav sosial status: ”Føttene stakk i et par hullete soldatstøvler”, ”i den ene arm holdt hun en bylt filler”. Vi får assosiasjoner til kloakk når det står at det knirket i støvlene hennes, som om hun stod og ”stampet i en grøtaktig substans.” Karen er heller ikke så fin i målet som politimannen. Gjennom replikkene får vi vite at Karen tjente hos madam Olsen, og er helt avhengig av henne. Av henne kunne hun tjene penger til losji. Ellers hadde hun ikke noe sted å være, hennes far var død, og stemoren hadde kastet henne ut. Hun trur at alt skal bli bra når madam Olsen kommer, derfor nekter hun å dra til fattighuset. Dette har noe med selvrespekt og gjøre. Hennes manérer er heller ikke så gode: ”Hun holdt inne og snøt seg i fingrene, som hun avtørret på sitt skjørt.” Hun ”stakk fingeren i munnen og suget på den.”

Det er egentlig politimannen vi følger gjennom novellen, men han er ikke så viktig som Karen. Vi kan si at det er han som får ting til å skje. Det er han som oppdager Karen og det er han som finner henne når hun er død. Politimannen er snill når han lar Karen få bo i ferjemannshuset. Men viser hele tiden en likegyldighet, spesielt når han finner Karen død. Vi får et inntrykk av politimannen gjennom replikker og handlinger. Han skal representere myndighetene og overklassen, derfor er det ikke noen direkte beskrivelser av han. En annen viktig person er madam Olsen. Det er gjennom Karen vi får høre om henne. Hun en snill dame. Selv om Karen ble gravid med en hun ikke engang visste navnet på, så fikk hun jobbe hos madam Olsen. Madam Olsen er jordmor og hun har ingen familie. Derfor ble Karen overlatt til seg selv når madam Olsen måtte reise. På reisen ble madam Olsen syk og kunne ikke komme hjem før til jula. Siden Karen er så avhengig av henne, resulterer dette i at Karen dør. Alle personene er statiske fordi det er ingen som gjennomgår noen utvikling.

Novellen har mange skildringer av været. Det gråe og triste været skaper en grå og trist stemning, akkurat som livet til Karen. Det blir brukt ord som grålighvitt, mørkegrå og grumset. Karen og politimannen møtes også om natta når det er mørkt og kaldt. Kulden blir også skildret, og blir et frampek på hva som kommer til å skje. Karen er så våt at det knirker i støvlene, så det er ikke rart at hun døde da kuldeperioden kom. Men kulden kan også ha blitt brukt symbolsk. Karen døde pga. mangel på kjærleik og omsorg. Det var denne mangelen som fikk henne til å søke trøst i denne mannen hun fikk barn med. Karen ble frosset til døde av samfunnet. Politimannen synest det er fælt å høre om skjebnen til Karen, men bryr han seg noe om det? Han ser at Karen fryser, men han viser ikke omsorg og skaffer henne ikke klær eller et varmt sted å være. Jeg tror det er dette Amalie Skram vil få fram med novellen. Samfunnets likegyldighet overfor medmennesker, og spesielt de som er lavest stilt i samfunnet. Det er vel det samme hva som skjer med Karen, bare politimannen fikk seg en fridag fordi han hadde forkjølelsesfeber. Det er ingen som vil ofre noe av sitt eget levekår til fordel for at andre kan få det bedre. Et annet tema kan være at samfunnet prøver å skjule over fattigdommen, noe som vil gå utover de fattige.

Jeg tror novellen er sammensatt av mange forskjellige tema. Og mange av dem er aktuelle samfunnsproblem som vi sliter med den dag i dag. Jeg skal prøve å komme med noen eksempel: Vi kan saktens gi en hundrelapp til flyktningene i Kosovo, men er vi villige til å ofre en del av huset til en flyktningefamilie. Jeg så et interview på TV, der de spurte folk i Norge om dette. En kvinne svarte: ”Hadde jeg hatt masse penger og et stort hus, så kanskje.” Denne kvinnen hadde sikkert et hus med nok plass, og sikkert nok med penger. En flyktningefamilie har ikke noe sted å bo og ikke noe penger.

Myndighetene klager på at ungdom i Norge går rundt i gatene og driver med tagging, hærverk osv. De vil at ungdommen skal holde seg vekke fra dette miljøet. Men hvor skal ungdommen ellers holde seg når staten ikke har råd til å holde ungdomsklubber. Ungdomsklubbene blir lagt ned. Politiet i Brasil løser problemet med for mange gatebarn ved å skyte dem!

”Gaten skal ikke være tilholdssted for alskens løsgjengere.”

Analyse av «Blues» av Jan Kjærstad

Tolkning av novellen Blues av Jan Kjærstad.

Jan Kjærstad er en Norsk forfatter som ble født 6. mars 1953 i Oslo. Han debuterte som forfatter i 1980 med novellesamlingen Kloden dreier seg stille rundt, etterfulgt av romanen Speil, og ni andre romaner og noen andre litterære prosjekter.

Blues var en del av novellesamlingen Kloden dreier seg stille rundt.
Jan Kjærstad har i alt vunnet seks priser. Han fikk i 2001 Nordisk Råds litteraturpris for Oppdageren, og Den svenske litteraturakademiets Dobloug-pris i 2000. Han var også tildelt Henrik Steffensens-pris i 1998, på grunnlag av at han beriket europeisk kunst- og åndsliv, han vant også Aschehougprisen i 1993, og mottok i 1984 Norsk Litteraturkritikerlags-pris for Det perfekte mord og Mads Wiel Nygaards legat i 1984. Kjærstad er en aktiv forteller og det er ofte det hans noveller handler om. Han er også kjent for sine nyskapende romaner. Ofte har de elementer hentet fra en nær samtid. Triologien om Jonas Wergeland, som er skrevet av Jan Kjærstad, ble en TV-serie under tittelen Erobreren, med Kåre Conradi i hovedrollen. Denne serien ble for første gang sendt våren 2012.

I det følgende vil jeg påstå at Blues er en novelle som handler om det mørke samfunnet der nynazister og fordommer er en del av hverdagen for mange. Jeg vil og påstå at novellen fokuserer på undergrunnen, og nynazisme og rasisme.
Virkemidlene som blir brukt for å understreke dette er for det første, tittelen «Blues» og blåfargen som gjennomgangsmotiv. Navnet Blues,kan gi oss et frampek på hva denne novellen kommer til å tematisere. Blues er en musikksjanger som ble laget av svarte da de ble solgt som slaver til de hvite.
Blues er en sørgmodig musikksjanger, og dette kan bli brukt som en metafor på de undertryktes sorg. Budskapet i denne novellen kan være en advarsel mot å frata andre mennesker deres menneskeverd og mot å dømme personer etter førsteinntrykket. Det kan også være om valg og konsekvenser av valgene man tar.

Påstanden min blir understreket av flere advarsler som blir presentert i novellen. Den første advarselen får vi allerede på side tre i novellen: «Han gransket kortet som kom ut. Mene, mene tekel, sa han. Tekel! Ropte han og lyttet etter ekkoet i den store hallen. (s,3)» Mene tekel er en allusjon til Daniels bok i Det gamle testamentet, en advarsel om en endelig dom. Dommen kan leses som et frampek på den dømmende jenta, og hennes valg som leder til uteliggerens død. Fargen blå, er noe som vi igjen og igjen møter i novellen. Guttens blå jeans, uteliggerens kalde og blå hender, og hans blå bæreposer. Dette alluderer til Picassos blå periode der han kun malte i blått. Hans melankolske humør på denne tiden førte til at han i hovedsak malte i blå farger, og gjerne trette, ensomme figurer. Fargen blå kan bli tolket som en metafor på det kalde, kyniske samfunnet der rasisme og nynazisme enda finnes.

I novellen finner vi også fargen rød, og den røde fargen blir en kontrast til den blå fargen som kan bli knyttet til uteliggerens død. Blå hender, blå øyne, dette kan bli knyttet sammen til uteliggeren. Den røde vinen, det røde lyset, det røde såret, dette knyttes til blod og død. Dette kan tolkes som at uteliggeren dør, selv om det ikke blir beskrevet i novellen at uteliggeren faktisk dør. Dette er noe av det jeg ønsker å gå dypere inn på.

Jan Kjærstad. Foto: wikimedia.org

Novellen Blues handler om tre personer som møter hverandre på t-banen i Oslo. Det er sent på kvelden og hovedpersonen, eller jenta, har akkurat kommet fra Paris og er på vei til Østensjøen, men må bytte tog før hun kan komme seg hjem. Mens hun venter begynner hun å le litt av lille Norge, hvor enkel t-banen er i Norge, og hvor mye vanskeligere det hele er i Paris. Hun setter seg på en benk for å vente på neste tog. Plutselig får hun øye på en muskuløs, blond gutt. Har er atletisk og har blå øyne. Han går med en bok, og, kunstkjenner som hun er, blir hun besatt av å finne ut mer om gutten og boken.

Hun kikker rundt, studerer de blå neonlysene på veggene og begynner å lytte. Sakte, men sikkert, hører hun noen lyder lengre borte. Hun hører noen blå munnspilltoner og ser en skikkelse nærme seg. Hun ser at skikkelsen er en mann, han er avmagret og bærer på to blå bæreposer, han går mot flere ledige plasser før han setter seg ned ved dem. Jenta tar opp en avis, og blar gjennom til hun finner en artikkel om Picasso og hans blå periode. Uteliggeren kommenterte: «Picasso ja, han var et geni», «Har de sett nattverden i Milano?(s,3)» spurte han. Hun svarer nedlatende og avvisende «mhm(s,3)» Han sier så at han har vært på polet, da kommer hun til å tenke på at dette var noe hun glemte selv.
Hun begynner å tenke på hva annet hun har glemt, «Søren, hun hadde glemt å kjøpe loff(s,4)», tenker hun. Gutten sitter fortsatt og leser, hun får øye på at det er en pocketbok, mens han tenner en røyk. Uteliggeren hoster, og sier «jeg har vært i krigen, under andre verdenskrig(s,5)». Gutten himler med øynene når han hører det. «Mhm(s,5)», svarer jenta.

Så kommer toget, jenta reiser seg og kikker enda litt til på gutten.
Han holdt boken slik at hun akkurat ikke fikk lest hva som sto, men hun fikk øye på en loff som stakk ut av baggen hans. «Jeg har sittet i Sachsenhausen(s,5)», sier mannen. «Jeg satt med en kamerat, han kastet seg foran t-banen i Hamburg, der går sikkert an å kaste seg foran her og(s,5).», Sier han. Gutten smiler til jenta når han hører dette, hun smiler tilbake og får understreket at han har fine øyne.
«Det er enda mange nazister igjen i Norge(s,5)», sier mannen. «Det er kanskje det(s,5)» sier hun, hun begynner å tenke på tusjskriften på vei inn til t-banen.
Hun begynner å gå mot toget, uteliggeren spør om de ikke kan vente litt og peker på loffen til gutten. Men de var allerede inne, så det var for sent, tenker hun. I det hun setter seg ned på bussen tar gutten av seg hanskene. Hun ser at han har svarte tusj-merker på begge hendene, og boken som han leste i hadde et bilde av en cowboy som poserer med en kvinne på omslaget. Han tar av seg skjerfet, hun får øye på en medaljong, en odelsrune, åpenbart hjemmelagd. Hun stirrer ut av vinduet og skjønner at hun er på feil tog. Hun fikk summet seg av på Økern.

I novella Blues er det en autoral forteller vi har med å gjøre. Det vil si at fortelleren ikke deltar i fortellingen. Altså er det en ekstern forteller.
Fortelleren er delvis allvitende, det vil si at han har tilgang på jentas tanker og følelser, men har kun ytre fokusering på uteliggeren og gutten. Dette gjør at vi får tilgang til kunstinteressen til jenta, noe som gjør at vi skjønner mer av metaforene og advarslene som blir presentert. Hadde vi fått indre fokusering på alle tre aktørene hadde dette blitt en svært kort novelle. Det hadde vært unødvendig for fortelleren å legge igjen noen form for metaforer eller advarsler slik at vi skjønner novellen. Vendepunktet hadde også blitt delvis fratatt.
Fortelleren er objektiv, han formidler ingen meninger om personene eller hva som skjer. Dette gjør at vi selv må tenke over hva som egentlig skjer, og hvem som er mest troverdig. Dette mener jeg gjør novella svært interessant.
Den ytre fokuseringen er begrenset, vi får ikke vite navnene på noen av personene, og vi får vite svært lite om gutten, bortsett fra informasjonen som gis helt mot slutten av novellen.

Uteliggeren blir godt beskrevet i novellen og vi får vite at han har sittet i Sachsenhausen. Vi får vite en del om jenta, hun har akkurat kommet fra Paris, hun er velutdannet og mener selv at hun kan mye om kunst og blues og at hun har kontroll på sine valg.

Den indre fokuseringa er svært begrenset, vi får ikke vite noe om hva gutten eller uteliggeren tenker eller føler, men vi får vite hva jenta tenker, og dette har svært mye å si for novella, med tanke på at vi da får tilgang til hennes opplevelse av personene. Gjennom hennes blikk får vi vite at uteliggeren har blå hender, bærer på en blå bærepose, gutten leser en cowboy-pocketbok, noe som har betydelig mye å si for metaforene og varslene som blir plassert i novella.

I denne novella møter vi tre svært forskjellige personer. Jenta, som er hovedpersonen, framstår som en dynamisk person. Hun starter først med å trekke dommer om at hun ikke ønsker å snakke med eller å ha noe å gjøre med uteliggeren, til å skifte mening helt mot slutten av novella. Den unge gutten er en statisk person, han sier ingenting gjennom hele novella, det eneste han gjør er å lese i boken sin. Noen ganger titter han opp og smiler til jenta. Disse få gjøremålene gjør at vi ikke liker gutten, har blir framstilt som selvgod og en nazist som ikke ser ut til å bry seg noe om hva uteliggeren sier eller gjør.
Uteliggeren er kunnskapsrik, han kommer flere ganger med riktige faktaopplysninger, han er svært utadvendt, har mye livserfaring og alluderer til bibelen. Han inviterer også til nattverd.

Det er flere gjøremål som gjør at vi får stor medfølelse for uteliggeren.
Han kikker hele tiden ned mot skinnene og antyder at han tenker på å hoppe. Han har, som sagt, invitert til nattverd, med at han har vin, jenta har ost, og gutten har loff. Teksten alluderer til «den siste nattverd», men den som inviterer til måltidet blir avvist og dør. Dette kan assosieres med Jesus, i denne novellen kan altså uteliggeren kan være Jesus.

Få også med dette i personkarakteristikken: Hovedpersonen står for flere selvmotsigelser. Hun mener at det enkle T-banesystemet i Norge er til å le av, og peker på at det er veldig usannsynlig at man havner på feil T-bane i Oslo. Når uteliggeren forteller at han har tatt feil bane, tenker hun på ham som en mann som hadde blitt levende begravd hvis han hadde havnet i T-bane-systemet i Paris. Selv ser hun på seg som den som både kontrollerer underverdenen i Paris og underverdenen i seg selv. Denne selvsikkerheten får en ironisk vri mot slutten, når hun forskrekket oppdager at hun har satt seg på feil bane. Hun har på flere måter havnet på feil spor. Hun må skifte retning på banen, men også i livet, i måten hun forholder seg til andre mennesker på.

Hun rosemaler og idylliserer de originale typene, menneskemylderet og den kunstneriske atmosfæren i Paris, og tenker at hun kunne prate om musikk og malerkunst i timevis. Hun ser på seg selv som åpen og kultivert. Hun har studert kunst, men kan åpenbart lite om den, for hun vet ikke at da Vincis mest berømte verk, «Nattverden», ikke er et Picasso-verk. Når hun møter en ekte kunstkjenner i form av en sliten vagabond, vil hun ikke høre på ham overhodet. Hun ignorerer ham, til tross for at han har åpenbare kunnskaper om samfunn, kultur, malerkunst og musikk. Han refererer til Picasso, da Vinci, Santa Maria delle Grazie-klosteret, Det gamle testamentet, Ravel. Han er en stor blues-artist, han har interessante og viktige erfaringer som Sachsenhausen-fange under krigen, han har humor og selvironi, og han trekker fram viktige, dystopiske tanker om nynazismen og verdens framtid. Likevel avfeier hun ham totalt, og higer heller etter oppmerksomheten til en kiosklitteraturlesende nynazist med muskuløse lår.

Videre kan hun så mye om blues at hun kan verdsette godt spill, mener hun, og anerkjenner munnspilltonene som hun hører på t-baneundergangen som sjeldent ekte. Når den middelaldrende mannen refererer til andre-satsen i Ravels fiolin-sonate ,»Blues», mener hun at han fabler, og avslører at hun ikke vet så mye om blues likevel. Det gjør derimot mannen som hun irriterer seg over, og som mot slutten avslører seg som den blueskunstneren hun hadde hørt spille helt i begynnelsen.

Gutten beundrer hun fordi han er vakker og fordi han er oppslukt i litteraturen som han leser: «Hun hadde alltid blitt fengslet av mennesker som kunne lese de mest dyptpløyende ting hvor som helst, som andre leste kriminallitteratur». Hun gjør ham til en svært interessant person og tror at han er en kjent, yngre maler, men her tar hun helt feil. Gutten er en hardbarket nazist, og verket som han fordyper seg i, er alt annet enn høyverdig, «dyptpløyende» litteratur: Det er rett og slett en dårlig kioskroman med en cowboy på omslaget.

 

Alt dette viser at hun er blind av fordommer. Det rufsete utseendet til mannen gjør at hun forhåndsdømmer ham som uinteressant, plagsom og irriterende. Det vakre utseendet til gutten gjør at hun tillegger ham en rekke egenskaper som passer godt med hennes image som kultivert og dannet verdensborger. Hun greier heller ikke å se seg selv i et sant bilde. Hun tror at hun er kunnskapsrik og kunstorientert, men avslører at hun verken kjenner da Vinci eller Ravels «Blues». Hun framstiller seg som åpen og varm, men opptrer som kald og avvisende. Nattverd-motivet blir straks gjenkjennelig: Den som innbyr til et siste måltid, blir sviktet, fordi han «blir funnet for lett» (jf. sitatet «mene, mene tekel»). Han som advarer mot menneskelig kulde, blir forlatt og overlatt til sin egen skjebne. Denne skjebnen er dystopisk, for mange signaler i teksten viser at det er døden som venter ham.

Landskapet i denne novellen blir skildret som kaldt og dystert, «det er så kaldt at vi kan så vår egen ånde (s,3)», dette gjør at vi finner ut at jenta mest sannsynlig er kommet rett fra flyplassen.
Den gamle mannen er en uteligger, og blå fargen gjør at vi assosierer det med kulde, noe som gjør at vi får enda mer medfølelse for uteliggeren, som må sove ute i kulda. I det sosiale miljøet hører vi helt i begynnelsen om munnspill, kalde blues toner blir spilt, livet til uteliggeren ligger i jenta og guttens hender, hadde de valgt å bli igjen, hadde mest sannsynlig uteliggeren enda vært i live.
Hadde jenta åpnet øynene og hørt etter hva uteliggeren faktisk sa, istedenfor å dømme ham, hadde også uteliggeren også mest sannsynlig vært i live.
De normene som vektlegges er å ikke dømme folk etter førsteinntrykk eller fordommer.

I denne novellen blir det brukt flere metaforer, slik som blå fargen, som sammenlignes med kulden og det kyniske, kalde samfunnet. Eksempel: «Mannen så seg rundt på de blågrønne veggene. Nederst på perrongen sto det tre søyler» (s,5). Det blir brukt flere sammenligninger, slik som når han inviterer til den siste nattverd, men blir avvist. Da kan han bli sammenlignet med Jesus. Novellen er skrevet med normalstil.

Innledningen starter in medias-res, det samme gjør og personindentifiseringen, med en gang vi begynner å lese, blir vi kjent med personene og deres gjøremål.
Vi blir ikke kjent med konflikten før ganske sent ut i novellen, det er når vi finner ut at jenta har tatt feil av personene. Novella går kronologisk, det er ikke noe form for retrospeksjon i novella. Spenningskurven er veldig flat, fram til høydepunktet, som i denne novella er det samme som vendepunktet. Det kommer når jenta sitter på toget, ser at gutten har tusj merker på hånden og har en medaljong rundt halsen, og hun merker at hun er på feil tog.

Fortelleren bruker hovedsakelig showing, dette gjør at vi får tilgang til jentas tanker og følelser, noe som gjør at novella blir forståelig. Eksempel: «Picasso malte i 1902-4 utelukkende i blått, leste hun. Han skildret hovedsakelig de fattige og de lidende. Det stemte med det hun hadde lært på forelesningen i Paris(s,2).»
Hadde fortelleren brukt telling, istedenfor showing, ville vi ha gått glipp av dette eksempelet og da et viktig punkt i forståelsen av novella. Avslutninga er avrundende, men også åpen, vi får ikke et svar om uteliggeren faktisk døde, det er noe som vi bare kan tenke oss til ut ifra informasjonen vi har fått.
Det blir ikke brukt sirkelkomposisjon i denne novella. Tempoet i denne novella er en blanding av sen og vanlig, de viktige øyeblikkene utvides, personene blir godt beskrevet på grunn av dette.

Tekstens konkrete innhold er dialogen mellom personene, og konsekvenser av valgene man tar. Jenta blir så oppslukt av gutten at hun ikke legger merke til uteliggeren og hva han sier. Han er den smarte, gode personen, mens gutten er det motsatte. Likevel blir jenta tiltrukket av gutten, noe som viser at hun ikke er så god til å ta valg som hun selv ville ha det til. Novella avsluttes med at jenta finner ut at hun har tatt helt feil, og vi finner ut av at uteliggeren mest sannsynlig har hoppet foran et tog, delvis på grunn av henne. Hovedtemaet i denne novella er fordommer, jenta tar flere valg og dømmer personene etter førsteinntrykk. Hadde hun ikke gjort dette, hadde mest sannsynlig uteliggeren fortsatt vært i live. Menneskeverd kan også være et tema i denne novellen, er det riktig å dømme personer som sover på gata? Har ikke de lik menneskeverd som alle andre?

I denne analysen har jeg funnet frem til at fortelleren bruker fargen blå for å framheve kulden, som gjør at vi får enda mere medfølelse for uteliggeren som må sove ute. Men også Picassos blå periode der han hovedsakelig malte i blått, og kun malte fattige og lidende mennesker,  kan sammenlignes med uteliggeren.

Vinen, og loffen fra de tre personene,  alluderer til «den siste nattverd», men uteliggeren blir avvist, dette gjør at han blir sammenlignet med Jesus.
Vinen, de røde vognene, sammenlignes med blod, og dette forsterker påstanden om at uteliggeren kastet seg foran et tog på slutten av novellen.
I min hypotese påsto jeg at Blues var en novelle som handler om det mørke, kyniske samfunnet, og virkemidlene som ble brukt er blues sjangeren og fargen blå.

Jeg påsto også at budskapet kan være menneskers menneskeverd, det å ikke dømme etter førsteinntrykk, og at flere advarsler blir lagt ut i novella.
Denne hypotesen var i stor grad samsvarende med det jeg kom framt til, Blues er en novelle som handler om det mørke, kyniske samfunnet, der virkemidlene som kommer til å bli brukt er blues sjangeren og fargen blå. Denne hypotesen bekreftes, med tanke på at det var riktige påstander.

Litteraturliste:
Forfatter: Kjærstad, Jan.
Utgitt:1980.
Navn: Blues.
Sted: Oslo
________________________________
Navn: Ukjent.
År: Ukjent.
Navn: Kloden dreier seg stille rundt
http://www.jankjaerstad.no/kloden.php
Nedlastet: 13.03.2014
________________________________
Navn: Ukjent.
År: Ukjent.
Navn: Jan Kjærstad – Biografi
http://www.jankjaerstad.no/bio.php
Nedlastet: 13.03.2014

_______________________________
Navn: Annette Mattsson
År: Ukjent
Navn: Sammenligning av novellene Borte og Blues
http://www.skrivebua.no/index.html?skrivebua.cgi?a=lesbidrag&bnr=793457
Nedlastet: 14.03.13