Analyse av «Karens jul»

Novellen ”Karens jul” er skrevet av Amalie Skram. Den kom ut i 1885, i ”Politiken”. Amalie Skram debuterte samme år med romanen ”Constance Ring”. ”Karens jul” handler om en politimann som oppdager en fattig, ung kvinne i et gammelt ferjemannshus. Denne kvinna er Karen. Hun bærer på et nyfødt barn og har søkt tilflukt i huset fordi madam Olsen har reist bort. Karen tjente hos madam Olsen. Politimannen sa at Karen ikke kunne oppholde seg i huset, men Karen fikk overtalt han slik at hun fikk være der i tre dager til. Etter tre dager finner politimannen Karen ihjelfrosset i huset. analyse av karens jul

Handlingen utspiller seg ”på en av dampskipskaiene i Kristiania” for ca. hundre år siden. Det som setter den i gang er at politimannen hører barnegråt. Han går til ferjemannshuset hvor gråten kom fra. Der finner han Karen. Han lurer på hva hun har å gjøre der. Karen forteller sin historie. Dette er retrospeksjon, på denne måten får vi innblikk i Karens situasjon. Spenningen stiger ved at leseren lurer på hvordan det har gått med Karen. Man får en følelse av at hun kanskje er død: Politimannen ser at Karen ”rørte seg ikke og syntes til å sove”. Det at det ”slo om til frost” gir oss en følelse av at hun kanskje har frosset i hjel, men vi kan ikke være sikre. Høydepunkt kommer idet politimannen finner Karen og ungen døde. Det blir markert ved at det brått og brutalt står at ”de var steindøde begge to”. Og det skjedde på selveste julaften. Etter det kommer en skildring av de to døde. Det hele ender med at havnevesenet fjerner huset fordi det ikke skulle ”være et tilholdssted for alskens løsgjengere.”

Novella begynner med en beskrivelse av det gamle ferjemannshuset, og dets historie. Beskrivelsen er nesten lik scenehenvisningene i et realistiske dramaene: ”Dørene vendte mot sjøsiden og kunne lukkes både innvendig og utvendig med jernkroker, der ble hektet fast i kramper av samme metall.” Vi får en veldig nøyaktig beskrivelse av omgivelsene. Det er en vekslende synsvinkel. Den er stort sett autoral allvitende, men Karen skildres gjennom politimannens øyne. På den måten får vi gode miljøskildringer samtidig som vi får presentert det politimannen ser. Fortelleren går sjelden inn i personenes tanker.

Hovedperson er Karen. Det er hun vi får vite mest om, og det er hun som er viktigst for handlingen. Karen blir skildret på mange forskjellige måter, og hun er den eneste som blir skildret direkte. Hun er ”et tynt, lite fruentimmer med et smalt, blekt ansikt”, og hun er ”neppe ganske voksen”. Det er mange ting som sier oss at hun har en lav sosial status: ”Føttene stakk i et par hullete soldatstøvler”, ”i den ene arm holdt hun en bylt filler”. Vi får assosiasjoner til kloakk når det står at det knirket i støvlene hennes, som om hun stod og ”stampet i en grøtaktig substans.” Karen er heller ikke så fin i målet som politimannen. Gjennom replikkene får vi vite at Karen tjente hos madam Olsen, og er helt avhengig av henne. Av henne kunne hun tjene penger til losji. Ellers hadde hun ikke noe sted å være, hennes far var død, og stemoren hadde kastet henne ut. Hun trur at alt skal bli bra når madam Olsen kommer, derfor nekter hun å dra til fattighuset. Dette har noe med selvrespekt og gjøre. Hennes manérer er heller ikke så gode: ”Hun holdt inne og snøt seg i fingrene, som hun avtørret på sitt skjørt.” Hun ”stakk fingeren i munnen og suget på den.”

Det er egentlig politimannen vi følger gjennom novellen, men han er ikke så viktig som Karen. Vi kan si at det er han som får ting til å skje. Det er han som oppdager Karen og det er han som finner henne når hun er død. Politimannen er snill når han lar Karen få bo i ferjemannshuset. Men viser hele tiden en likegyldighet, spesielt når han finner Karen død. Vi får et inntrykk av politimannen gjennom replikker og handlinger. Han skal representere myndighetene og overklassen, derfor er det ikke noen direkte beskrivelser av han. En annen viktig person er madam Olsen. Det er gjennom Karen vi får høre om henne. Hun en snill dame. Selv om Karen ble gravid med en hun ikke engang visste navnet på, så fikk hun jobbe hos madam Olsen. Madam Olsen er jordmor og hun har ingen familie. Derfor ble Karen overlatt til seg selv når madam Olsen måtte reise. På reisen ble madam Olsen syk og kunne ikke komme hjem før til jula. Siden Karen er så avhengig av henne, resulterer dette i at Karen dør. Alle personene er statiske fordi det er ingen som gjennomgår noen utvikling.

Novellen har mange skildringer av været. Det gråe og triste været skaper en grå og trist stemning, akkurat som livet til Karen. Det blir brukt ord som grålighvitt, mørkegrå og grumset. Karen og politimannen møtes også om natta når det er mørkt og kaldt. Kulden blir også skildret, og blir et frampek på hva som kommer til å skje. Karen er så våt at det knirker i støvlene, så det er ikke rart at hun døde da kuldeperioden kom. Men kulden kan også ha blitt brukt symbolsk. Karen døde pga. mangel på kjærleik og omsorg. Det var denne mangelen som fikk henne til å søke trøst i denne mannen hun fikk barn med. Karen ble frosset til døde av samfunnet. Politimannen synest det er fælt å høre om skjebnen til Karen, men bryr han seg noe om det? Han ser at Karen fryser, men han viser ikke omsorg og skaffer henne ikke klær eller et varmt sted å være. Jeg tror det er dette Amalie Skram vil få fram med novellen. Samfunnets likegyldighet overfor medmennesker, og spesielt de som er lavest stilt i samfunnet. Det er vel det samme hva som skjer med Karen, bare politimannen fikk seg en fridag fordi han hadde forkjølelsesfeber. Det er ingen som vil ofre noe av sitt eget levekår til fordel for at andre kan få det bedre. Et annet tema kan være at samfunnet prøver å skjule over fattigdommen, noe som vil gå utover de fattige.

Jeg tror novellen er sammensatt av mange forskjellige tema. Og mange av dem er aktuelle samfunnsproblem som vi sliter med den dag i dag. Jeg skal prøve å komme med noen eksempel: Vi kan saktens gi en hundrelapp til flyktningene i Kosovo, men er vi villige til å ofre en del av huset til en flyktningefamilie. Jeg så et interview på TV, der de spurte folk i Norge om dette. En kvinne svarte: ”Hadde jeg hatt masse penger og et stort hus, så kanskje.” Denne kvinnen hadde sikkert et hus med nok plass, og sikkert nok med penger. En flyktningefamilie har ikke noe sted å bo og ikke noe penger.

Myndighetene klager på at ungdom i Norge går rundt i gatene og driver med tagging, hærverk osv. De vil at ungdommen skal holde seg vekke fra dette miljøet. Men hvor skal ungdommen ellers holde seg når staten ikke har råd til å holde ungdomsklubber. Ungdomsklubbene blir lagt ned. Politiet i Brasil løser problemet med for mange gatebarn ved å skyte dem!

”Gaten skal ikke være tilholdssted for alskens løsgjengere.”

Analyse av «Blues» av Jan Kjærstad

Tolkning av novellen Blues av Jan Kjærstad.

Jan Kjærstad er en Norsk forfatter som ble født 6. mars 1953 i Oslo. Han debuterte som forfatter i 1980 med novellesamlingen Kloden dreier seg stille rundt, etterfulgt av romanen Speil, og ni andre romaner og noen andre litterære prosjekter.

Blues var en del av novellesamlingen Kloden dreier seg stille rundt.
Jan Kjærstad har i alt vunnet seks priser. Han fikk i 2001 Nordisk Råds litteraturpris for Oppdageren, og Den svenske litteraturakademiets Dobloug-pris i 2000. Han var også tildelt Henrik Steffensens-pris i 1998, på grunnlag av at han beriket europeisk kunst- og åndsliv, han vant også Aschehougprisen i 1993, og mottok i 1984 Norsk Litteraturkritikerlags-pris for Det perfekte mord og Mads Wiel Nygaards legat i 1984. Kjærstad er en aktiv forteller og det er ofte det hans noveller handler om. Han er også kjent for sine nyskapende romaner. Ofte har de elementer hentet fra en nær samtid. Triologien om Jonas Wergeland, som er skrevet av Jan Kjærstad, ble en TV-serie under tittelen Erobreren, med Kåre Conradi i hovedrollen. Denne serien ble for første gang sendt våren 2012.

I det følgende vil jeg påstå at Blues er en novelle som handler om det mørke samfunnet der nynazister og fordommer er en del av hverdagen for mange. Jeg vil og påstå at novellen fokuserer på undergrunnen, og nynazisme og rasisme.
Virkemidlene som blir brukt for å understreke dette er for det første, tittelen «Blues» og blåfargen som gjennomgangsmotiv. Navnet Blues,kan gi oss et frampek på hva denne novellen kommer til å tematisere. Blues er en musikksjanger som ble laget av svarte da de ble solgt som slaver til de hvite.
Blues er en sørgmodig musikksjanger, og dette kan bli brukt som en metafor på de undertryktes sorg. Budskapet i denne novellen kan være en advarsel mot å frata andre mennesker deres menneskeverd og mot å dømme personer etter førsteinntrykket. Det kan også være om valg og konsekvenser av valgene man tar.

Påstanden min blir understreket av flere advarsler som blir presentert i novellen. Den første advarselen får vi allerede på side tre i novellen: «Han gransket kortet som kom ut. Mene, mene tekel, sa han. Tekel! Ropte han og lyttet etter ekkoet i den store hallen. (s,3)» Mene tekel er en allusjon til Daniels bok i Det gamle testamentet, en advarsel om en endelig dom. Dommen kan leses som et frampek på den dømmende jenta, og hennes valg som leder til uteliggerens død. Fargen blå, er noe som vi igjen og igjen møter i novellen. Guttens blå jeans, uteliggerens kalde og blå hender, og hans blå bæreposer. Dette alluderer til Picassos blå periode der han kun malte i blått. Hans melankolske humør på denne tiden førte til at han i hovedsak malte i blå farger, og gjerne trette, ensomme figurer. Fargen blå kan bli tolket som en metafor på det kalde, kyniske samfunnet der rasisme og nynazisme enda finnes.

I novellen finner vi også fargen rød, og den røde fargen blir en kontrast til den blå fargen som kan bli knyttet til uteliggerens død. Blå hender, blå øyne, dette kan bli knyttet sammen til uteliggeren. Den røde vinen, det røde lyset, det røde såret, dette knyttes til blod og død. Dette kan tolkes som at uteliggeren dør, selv om det ikke blir beskrevet i novellen at uteliggeren faktisk dør. Dette er noe av det jeg ønsker å gå dypere inn på.

Jan Kjærstad. Foto: wikimedia.org

Novellen Blues handler om tre personer som møter hverandre på t-banen i Oslo. Det er sent på kvelden og hovedpersonen, eller jenta, har akkurat kommet fra Paris og er på vei til Østensjøen, men må bytte tog før hun kan komme seg hjem. Mens hun venter begynner hun å le litt av lille Norge, hvor enkel t-banen er i Norge, og hvor mye vanskeligere det hele er i Paris. Hun setter seg på en benk for å vente på neste tog. Plutselig får hun øye på en muskuløs, blond gutt. Har er atletisk og har blå øyne. Han går med en bok, og, kunstkjenner som hun er, blir hun besatt av å finne ut mer om gutten og boken.

Hun kikker rundt, studerer de blå neonlysene på veggene og begynner å lytte. Sakte, men sikkert, hører hun noen lyder lengre borte. Hun hører noen blå munnspilltoner og ser en skikkelse nærme seg. Hun ser at skikkelsen er en mann, han er avmagret og bærer på to blå bæreposer, han går mot flere ledige plasser før han setter seg ned ved dem. Jenta tar opp en avis, og blar gjennom til hun finner en artikkel om Picasso og hans blå periode. Uteliggeren kommenterte: «Picasso ja, han var et geni», «Har de sett nattverden i Milano?(s,3)» spurte han. Hun svarer nedlatende og avvisende «mhm(s,3)» Han sier så at han har vært på polet, da kommer hun til å tenke på at dette var noe hun glemte selv.
Hun begynner å tenke på hva annet hun har glemt, «Søren, hun hadde glemt å kjøpe loff(s,4)», tenker hun. Gutten sitter fortsatt og leser, hun får øye på at det er en pocketbok, mens han tenner en røyk. Uteliggeren hoster, og sier «jeg har vært i krigen, under andre verdenskrig(s,5)». Gutten himler med øynene når han hører det. «Mhm(s,5)», svarer jenta.

Så kommer toget, jenta reiser seg og kikker enda litt til på gutten.
Han holdt boken slik at hun akkurat ikke fikk lest hva som sto, men hun fikk øye på en loff som stakk ut av baggen hans. «Jeg har sittet i Sachsenhausen(s,5)», sier mannen. «Jeg satt med en kamerat, han kastet seg foran t-banen i Hamburg, der går sikkert an å kaste seg foran her og(s,5).», Sier han. Gutten smiler til jenta når han hører dette, hun smiler tilbake og får understreket at han har fine øyne.
«Det er enda mange nazister igjen i Norge(s,5)», sier mannen. «Det er kanskje det(s,5)» sier hun, hun begynner å tenke på tusjskriften på vei inn til t-banen.
Hun begynner å gå mot toget, uteliggeren spør om de ikke kan vente litt og peker på loffen til gutten. Men de var allerede inne, så det var for sent, tenker hun. I det hun setter seg ned på bussen tar gutten av seg hanskene. Hun ser at han har svarte tusj-merker på begge hendene, og boken som han leste i hadde et bilde av en cowboy som poserer med en kvinne på omslaget. Han tar av seg skjerfet, hun får øye på en medaljong, en odelsrune, åpenbart hjemmelagd. Hun stirrer ut av vinduet og skjønner at hun er på feil tog. Hun fikk summet seg av på Økern.

I novella Blues er det en autoral forteller vi har med å gjøre. Det vil si at fortelleren ikke deltar i fortellingen. Altså er det en ekstern forteller.
Fortelleren er delvis allvitende, det vil si at han har tilgang på jentas tanker og følelser, men har kun ytre fokusering på uteliggeren og gutten. Dette gjør at vi får tilgang til kunstinteressen til jenta, noe som gjør at vi skjønner mer av metaforene og advarslene som blir presentert. Hadde vi fått indre fokusering på alle tre aktørene hadde dette blitt en svært kort novelle. Det hadde vært unødvendig for fortelleren å legge igjen noen form for metaforer eller advarsler slik at vi skjønner novellen. Vendepunktet hadde også blitt delvis fratatt.
Fortelleren er objektiv, han formidler ingen meninger om personene eller hva som skjer. Dette gjør at vi selv må tenke over hva som egentlig skjer, og hvem som er mest troverdig. Dette mener jeg gjør novella svært interessant.
Den ytre fokuseringen er begrenset, vi får ikke vite navnene på noen av personene, og vi får vite svært lite om gutten, bortsett fra informasjonen som gis helt mot slutten av novellen.

Uteliggeren blir godt beskrevet i novellen og vi får vite at han har sittet i Sachsenhausen. Vi får vite en del om jenta, hun har akkurat kommet fra Paris, hun er velutdannet og mener selv at hun kan mye om kunst og blues og at hun har kontroll på sine valg.

Den indre fokuseringa er svært begrenset, vi får ikke vite noe om hva gutten eller uteliggeren tenker eller føler, men vi får vite hva jenta tenker, og dette har svært mye å si for novella, med tanke på at vi da får tilgang til hennes opplevelse av personene. Gjennom hennes blikk får vi vite at uteliggeren har blå hender, bærer på en blå bærepose, gutten leser en cowboy-pocketbok, noe som har betydelig mye å si for metaforene og varslene som blir plassert i novella.

I denne novella møter vi tre svært forskjellige personer. Jenta, som er hovedpersonen, framstår som en dynamisk person. Hun starter først med å trekke dommer om at hun ikke ønsker å snakke med eller å ha noe å gjøre med uteliggeren, til å skifte mening helt mot slutten av novella. Den unge gutten er en statisk person, han sier ingenting gjennom hele novella, det eneste han gjør er å lese i boken sin. Noen ganger titter han opp og smiler til jenta. Disse få gjøremålene gjør at vi ikke liker gutten, har blir framstilt som selvgod og en nazist som ikke ser ut til å bry seg noe om hva uteliggeren sier eller gjør.
Uteliggeren er kunnskapsrik, han kommer flere ganger med riktige faktaopplysninger, han er svært utadvendt, har mye livserfaring og alluderer til bibelen. Han inviterer også til nattverd.

Det er flere gjøremål som gjør at vi får stor medfølelse for uteliggeren.
Han kikker hele tiden ned mot skinnene og antyder at han tenker på å hoppe. Han har, som sagt, invitert til nattverd, med at han har vin, jenta har ost, og gutten har loff. Teksten alluderer til «den siste nattverd», men den som inviterer til måltidet blir avvist og dør. Dette kan assosieres med Jesus, i denne novellen kan altså uteliggeren kan være Jesus.

Få også med dette i personkarakteristikken: Hovedpersonen står for flere selvmotsigelser. Hun mener at det enkle T-banesystemet i Norge er til å le av, og peker på at det er veldig usannsynlig at man havner på feil T-bane i Oslo. Når uteliggeren forteller at han har tatt feil bane, tenker hun på ham som en mann som hadde blitt levende begravd hvis han hadde havnet i T-bane-systemet i Paris. Selv ser hun på seg som den som både kontrollerer underverdenen i Paris og underverdenen i seg selv. Denne selvsikkerheten får en ironisk vri mot slutten, når hun forskrekket oppdager at hun har satt seg på feil bane. Hun har på flere måter havnet på feil spor. Hun må skifte retning på banen, men også i livet, i måten hun forholder seg til andre mennesker på.

Hun rosemaler og idylliserer de originale typene, menneskemylderet og den kunstneriske atmosfæren i Paris, og tenker at hun kunne prate om musikk og malerkunst i timevis. Hun ser på seg selv som åpen og kultivert. Hun har studert kunst, men kan åpenbart lite om den, for hun vet ikke at da Vincis mest berømte verk, «Nattverden», ikke er et Picasso-verk. Når hun møter en ekte kunstkjenner i form av en sliten vagabond, vil hun ikke høre på ham overhodet. Hun ignorerer ham, til tross for at han har åpenbare kunnskaper om samfunn, kultur, malerkunst og musikk. Han refererer til Picasso, da Vinci, Santa Maria delle Grazie-klosteret, Det gamle testamentet, Ravel. Han er en stor blues-artist, han har interessante og viktige erfaringer som Sachsenhausen-fange under krigen, han har humor og selvironi, og han trekker fram viktige, dystopiske tanker om nynazismen og verdens framtid. Likevel avfeier hun ham totalt, og higer heller etter oppmerksomheten til en kiosklitteraturlesende nynazist med muskuløse lår.

Videre kan hun så mye om blues at hun kan verdsette godt spill, mener hun, og anerkjenner munnspilltonene som hun hører på t-baneundergangen som sjeldent ekte. Når den middelaldrende mannen refererer til andre-satsen i Ravels fiolin-sonate ,»Blues», mener hun at han fabler, og avslører at hun ikke vet så mye om blues likevel. Det gjør derimot mannen som hun irriterer seg over, og som mot slutten avslører seg som den blueskunstneren hun hadde hørt spille helt i begynnelsen.

Gutten beundrer hun fordi han er vakker og fordi han er oppslukt i litteraturen som han leser: «Hun hadde alltid blitt fengslet av mennesker som kunne lese de mest dyptpløyende ting hvor som helst, som andre leste kriminallitteratur». Hun gjør ham til en svært interessant person og tror at han er en kjent, yngre maler, men her tar hun helt feil. Gutten er en hardbarket nazist, og verket som han fordyper seg i, er alt annet enn høyverdig, «dyptpløyende» litteratur: Det er rett og slett en dårlig kioskroman med en cowboy på omslaget.

 

Alt dette viser at hun er blind av fordommer. Det rufsete utseendet til mannen gjør at hun forhåndsdømmer ham som uinteressant, plagsom og irriterende. Det vakre utseendet til gutten gjør at hun tillegger ham en rekke egenskaper som passer godt med hennes image som kultivert og dannet verdensborger. Hun greier heller ikke å se seg selv i et sant bilde. Hun tror at hun er kunnskapsrik og kunstorientert, men avslører at hun verken kjenner da Vinci eller Ravels «Blues». Hun framstiller seg som åpen og varm, men opptrer som kald og avvisende. Nattverd-motivet blir straks gjenkjennelig: Den som innbyr til et siste måltid, blir sviktet, fordi han «blir funnet for lett» (jf. sitatet «mene, mene tekel»). Han som advarer mot menneskelig kulde, blir forlatt og overlatt til sin egen skjebne. Denne skjebnen er dystopisk, for mange signaler i teksten viser at det er døden som venter ham.

Landskapet i denne novellen blir skildret som kaldt og dystert, «det er så kaldt at vi kan så vår egen ånde (s,3)», dette gjør at vi finner ut at jenta mest sannsynlig er kommet rett fra flyplassen.
Den gamle mannen er en uteligger, og blå fargen gjør at vi assosierer det med kulde, noe som gjør at vi får enda mer medfølelse for uteliggeren, som må sove ute i kulda. I det sosiale miljøet hører vi helt i begynnelsen om munnspill, kalde blues toner blir spilt, livet til uteliggeren ligger i jenta og guttens hender, hadde de valgt å bli igjen, hadde mest sannsynlig uteliggeren enda vært i live.
Hadde jenta åpnet øynene og hørt etter hva uteliggeren faktisk sa, istedenfor å dømme ham, hadde også uteliggeren også mest sannsynlig vært i live.
De normene som vektlegges er å ikke dømme folk etter førsteinntrykk eller fordommer.

I denne novellen blir det brukt flere metaforer, slik som blå fargen, som sammenlignes med kulden og det kyniske, kalde samfunnet. Eksempel: «Mannen så seg rundt på de blågrønne veggene. Nederst på perrongen sto det tre søyler» (s,5). Det blir brukt flere sammenligninger, slik som når han inviterer til den siste nattverd, men blir avvist. Da kan han bli sammenlignet med Jesus. Novellen er skrevet med normalstil.

Innledningen starter in medias-res, det samme gjør og personindentifiseringen, med en gang vi begynner å lese, blir vi kjent med personene og deres gjøremål.
Vi blir ikke kjent med konflikten før ganske sent ut i novellen, det er når vi finner ut at jenta har tatt feil av personene. Novella går kronologisk, det er ikke noe form for retrospeksjon i novella. Spenningskurven er veldig flat, fram til høydepunktet, som i denne novella er det samme som vendepunktet. Det kommer når jenta sitter på toget, ser at gutten har tusj merker på hånden og har en medaljong rundt halsen, og hun merker at hun er på feil tog.

Fortelleren bruker hovedsakelig showing, dette gjør at vi får tilgang til jentas tanker og følelser, noe som gjør at novella blir forståelig. Eksempel: «Picasso malte i 1902-4 utelukkende i blått, leste hun. Han skildret hovedsakelig de fattige og de lidende. Det stemte med det hun hadde lært på forelesningen i Paris(s,2).»
Hadde fortelleren brukt telling, istedenfor showing, ville vi ha gått glipp av dette eksempelet og da et viktig punkt i forståelsen av novella. Avslutninga er avrundende, men også åpen, vi får ikke et svar om uteliggeren faktisk døde, det er noe som vi bare kan tenke oss til ut ifra informasjonen vi har fått.
Det blir ikke brukt sirkelkomposisjon i denne novella. Tempoet i denne novella er en blanding av sen og vanlig, de viktige øyeblikkene utvides, personene blir godt beskrevet på grunn av dette.

Tekstens konkrete innhold er dialogen mellom personene, og konsekvenser av valgene man tar. Jenta blir så oppslukt av gutten at hun ikke legger merke til uteliggeren og hva han sier. Han er den smarte, gode personen, mens gutten er det motsatte. Likevel blir jenta tiltrukket av gutten, noe som viser at hun ikke er så god til å ta valg som hun selv ville ha det til. Novella avsluttes med at jenta finner ut at hun har tatt helt feil, og vi finner ut av at uteliggeren mest sannsynlig har hoppet foran et tog, delvis på grunn av henne. Hovedtemaet i denne novella er fordommer, jenta tar flere valg og dømmer personene etter førsteinntrykk. Hadde hun ikke gjort dette, hadde mest sannsynlig uteliggeren fortsatt vært i live. Menneskeverd kan også være et tema i denne novellen, er det riktig å dømme personer som sover på gata? Har ikke de lik menneskeverd som alle andre?

I denne analysen har jeg funnet frem til at fortelleren bruker fargen blå for å framheve kulden, som gjør at vi får enda mere medfølelse for uteliggeren som må sove ute. Men også Picassos blå periode der han hovedsakelig malte i blått, og kun malte fattige og lidende mennesker,  kan sammenlignes med uteliggeren.

Vinen, og loffen fra de tre personene,  alluderer til «den siste nattverd», men uteliggeren blir avvist, dette gjør at han blir sammenlignet med Jesus.
Vinen, de røde vognene, sammenlignes med blod, og dette forsterker påstanden om at uteliggeren kastet seg foran et tog på slutten av novellen.
I min hypotese påsto jeg at Blues var en novelle som handler om det mørke, kyniske samfunnet, og virkemidlene som ble brukt er blues sjangeren og fargen blå.

Jeg påsto også at budskapet kan være menneskers menneskeverd, det å ikke dømme etter førsteinntrykk, og at flere advarsler blir lagt ut i novella.
Denne hypotesen var i stor grad samsvarende med det jeg kom framt til, Blues er en novelle som handler om det mørke, kyniske samfunnet, der virkemidlene som kommer til å bli brukt er blues sjangeren og fargen blå. Denne hypotesen bekreftes, med tanke på at det var riktige påstander.

Litteraturliste:
Forfatter: Kjærstad, Jan.
Utgitt:1980.
Navn: Blues.
Sted: Oslo
________________________________
Navn: Ukjent.
År: Ukjent.
Navn: Kloden dreier seg stille rundt
http://www.jankjaerstad.no/kloden.php
Nedlastet: 13.03.2014
________________________________
Navn: Ukjent.
År: Ukjent.
Navn: Jan Kjærstad – Biografi
http://www.jankjaerstad.no/bio.php
Nedlastet: 13.03.2014

_______________________________
Navn: Annette Mattsson
År: Ukjent
Navn: Sammenligning av novellene Borte og Blues
http://www.skrivebua.no/index.html?skrivebua.cgi?a=lesbidrag&bnr=793457
Nedlastet: 14.03.13