Retorisk analyse av «Nyttårstale fra en flykting»

-Et viktig bidrag til innvandringsdebatten

Den syriske jenten som ikke fikk gå på skole i Beirut, kan en dag bli mattelærer i Norge. Faren hennes, som ikke har jobbet på tre år i Libanon, kan bli skattebetaler i Norge.”. Slik lyder en av setningene i Leo Ajkics innlegg ”Nyttårstale fra en flyktning”, som ble publisert på nrk.no den 30. desember 2016. Her stiller Ajkic seg positiv til innvandring, og ønsker i større grad å gi flyktningene mulighet til å bosette seg i Norge. Allerede i tittelen fremkommer det at innlegget handler om flyktninger, men hva slags retoriske argumenter benytter forfatteren seg av i teksten, og hvordan kommer de til uttrykk?

 

Innlegget sitt kairos er i dette tilfellet betydelig, og preger tekstens innhold. Allerede i innledningen henviser Ajkic til den flyktningkrisen verden har stått overfor de siste årene. Uroen og destabiliseringen av land som Libya, Egypt, samt borgerkrigen i Syria har ført til en flyktningstrøm verden aldri har sett maken til. Den påfølgende medieoppmerksomheten, og den mer polariserte samfunnsdebatten har man også lagt merke til her i Norge, noe man blant annet ser ved debatten rundt innvandringskvoten samt opprettelsen av svært høyreorienterte grupper som Odins soldater.

 

Det er ulike syn her i Norge på hvordan man skal hjelpe flyktningene, men ved innføringen av strengere grensekontroll, hvor Norges integreringsminister har stått i spissen, har debatten blitt høyst aktuell. Innlegget ble også publisert dagen før nyttårsaften, en dag fylt med taler som ofte oppfordrer til mer medmenneskelighet og lignende i det påfølgende året. Ved at Ajkic da skriver talen på dette tidspunktet, tydeliggjør tekstens actio. Med andre ord er det logisk å påstå at Ajkic timer både publiseringen av innlegget samt framføringsvalget på en god måte.

 

Innlegget er gjennomgående klassisk, med tittel og enkelte setninger uthevet. Disse fungerer som blikkfang, ettersom de inneholder svært sterke setninger, hvilket bidrar til å fange leserens oppmerksomhet. Innlegget kan deles inn tre deler; en innledning, en gjengivelse av Ajkics opplevelser og en argumenterende del på slutten. Med andre ord bryter innlegget litt med hva som kjennetegner en argumenterende tekst; vi finner ingen mellomtitler med ubegrunnede påstander, og tekstens dispositio samsvarer heller ikke med det som kjennetegner strukturen i en argumenterende tekst. Vanligvis ville det spissede poenget komme først, før det så utbygges substansielt nedover i teksten. Isteden drar Ajkic leseren med på en rundreise rundt omkring i Europa, og deler opplevelser med hans møte med flyktninger, før han deretter dreier mot en mer argumenterende tilnærming. På den andre siden har de tre delene sitt eget tema, noe som tydeliggjør tekstens dispositio. Avslutningen samsvarer også med hva som kjennetegner en typisk nyttårstale.

 

Innledningsvis går Ajkics rett på sak; han ønsker å vinne både leserens velvilje og oppmerksomhet, noe som samsvarer med en tradisjonell exordium. Ved å allerede i tittelen skrive ”Nyttårstale fra en flyktning”, benytter Ajkic seg av muligheten til å tydeliggjøre hans innledende etos; Ajkics bakgrunn gjør at han i større grad kan forklare hvordan det er å være flyktning. Det ser man også ved setningen under i kursiv, hvor det fremkommer at forfatteren er programleder for en serie som heter ”Flukt”, som sannsynligvis gir leseren assosiasjoner til flyktningkrisen.

 

Med andre ord bidrar tittelen og setningen under til å fremheve Ajkics etos – for hvem vet best hvordan det er å være flyktning, Leo Ajkic eller Ola Nordmann?

 

Videre domineres de to første avsnittene av saklig informasjon og narratio; Ajkic informerer leseren om høytiden teksten er skrevet i, noe som tydeliggjør tekstens aptum. I setningen ”Men jeg skal ikke snakke om hvor fint Norge er og hvor fete der nordmenn er.” benytter forfatteren seg av ironi, noe man også ser ved ”…den delen av talen pleier kongen og statsministeren å fikse helt utmerket.”. Her henviser Ajkic til nyttårstalene opp igjennom årene, som så å si uten unntak inneholder varme ord og oppfordringer.

 

Deretter kommer Ajkic med en skarp motsetning, hvor han presenterer svært brutal informasjon, noe som man blant annet ser i setningene ”I stedet vil jeg snakke om krangling.” og ”det er over seksti millioner mennesker på flukt i verden i dag.”. Selve motsetningen mellom varme nyttårstaler og krig og flukt er nok et bevisst valg fra forfatterens side, og bidrar sannsynligvis til å vekke følelser hos leseren.

For øvrig viser ikke forfatteren til noen kilder når han legger frem påstanden om antallet flykninger, men med flyktningkrisen, som i stor grad har farget mediebildet de siste årene, blir det nok vanskelig for leseren å motargumentere Ajkic på at det er vanvittig mange mennesker på flukt.

Videre skriver han ”For en ting det ble kranglet mye om i året som gikk, er sånne som meg, flyktninger”, hvor han nok en gang tydeliggjør at han er tidligere flyktning, hvilket fører til at Ajkic opparbeider seg enda mer etos.

Deretter presenterer Ajkic deler av konsekvensene ved flyktningkrisen; han viser ulike meninger om flyktningene og konkluderer allerede i andre avsnitt med at det er greit å være uenig. Med andre ord gjør forfatterens bruk av aptum til at han når ut til lesere som står på begge sider av gjerdet.

 

Forfatteren følger deretter opp med to uthevede setninger, hvor han skriver om hvordan han selv føler seg stigmatisert som et resultat av hans bakgrunn som flyktning; ”Men når man er flyktning selv, og hører denne kranglingen, føler man seg som et adoptivbarn i en familie der alle kanskje ikke var klare for å adoptere.”. Her benytter Ajkic seg patosappell, samt muligheten til å forklare for leseren hvordan det er å være flyktning, ved å dra paralleller til familielivet som flere kanskje kjenner seg igjen i. Det ser man ved de retoriske spørsmålene ”Er det meg dere krangler om? Hva er det jeg har gjort galt?”. Ved å benytte seg av denne parallellen blir det svært vanskelig for leseren å motsi Ajkic – for man vel ikke skylde på et adoptivbarn for at det er adoptert?

Ettersom forfatterens formål i narratio er å formidle saken på en slik måte at leseren deler retorens perspektiv, benytter Ajkic seg av patos, hvor han utnytter det faktum at han føler seg stigmatisert som et resultat av hans bakgrunn. Alt dette er en del av hvordan Ajkic danner grunnlaget for den senere argumentasjonen, argumentatio.

 

Fra å ha holdt seg forholdsvis informativ, dreier forfatteren seg over mot en mer appellativ tilnærming. Ajkic informerer om hvordan han det siste året har reist langs flyktningenes ruter, noe som kan fungere som en bekreftelse på at dokumentarserien ”flukt” handler om flyktninger. I tillegg skriver han om hvordan han har vært ”på baksiden av nyhetsbildene og Facebook-kranglene”, noe som gir uttrykk for at den informasjonen han besitter er enda mer troverdig enn den informasjonen mediene farges av. Med andre ord tilegner forfatteren seg enda mer etos, og når han da følger opp med informasjon om hans opplevelser fra turen, blir det svært vanskelig å motsi.

 

Den appellative formen ser vi blant annet ved Ajkic beskrivelser av hans opplevelser fra Agadez i Niger. Der skriver han om hvordan Toyota-trucker ”krysser Saharaørkenen med 30 migranter på lasteplanet” på vei mot Middelhavet og Europa. Bilder av kantrede båter med flyktninger har med jevne mellomrom frekventert de norske mediene, noe som kanskje i seg selv er forferdelig nok for leseren. Men når da Ajkic følger opp med å fortelle om ørkener og borgerkrig, som i den uthevede setningen ”Nesten 5000 mennesker druknet i middelhavet i fjor, men ingen vet hvor mange som døde i ørkenen eller borgerkrigsherjete Libya før de i det hele tatt kom seg i båt mot Europa”, benytter forfatteren seg av både patosappell og logos. Det ser man også ved hvordan flyktningene faktisk har kunnskap om hvor livsfarlig denne reisen er, men at ”… de måtte reise.”. Setningen tydeliggjør hvor forferdelig det faktisk er å være flyktning, og ved at Ajkic selv har reist på flyktningenes ruter blir det følgelig svært vanskelig å motargumentere han.

 

Forfatteren fortsetter med å fortelle om de ulike møtene med flyktningene, enten det er i Libanon, i Milano, Sierra Leone eller Gambia. Ved å ramse opp de ulike landene og de ulike møtene med flyktningene, opparbeider forfatteren seg avledet etos, og han blir følgelig svært troverdig hva gjelder temaet. Mot slutten av den argumenterende delen forteller forfatteren om hans møte med en flyktning som hadde vært i Sverige, men som ble kastet ut som et resultat av Dublin-avtalen. Uavhengig av hvorvidt leseren har kunnskap om selve avtalen, fører henvisningen til avtalen at han har peiling om temaet.

 

Videre fremkommer det hvordan flyktningen hadde lært seg å snakke svensk, noe som kan tolkes som et motargument mot innvandringskritikere; særdeles mange på den siden av gjerdet mener at flyktningene ikke integrerer seg, noe denne flyktningen motbeviser. Ved setningen ”… han hadde det bedre under borgerkrigen i Libya, enn som papirløs i Europa.”, benytter forfatteren seg nok en gang av patosappell, og vekker følelser hos leseren som sannsynligvis gir inntrykk av at det å være flyktning er noe helt jævlig.

 

Deretter dreier forfatteren mot en mer argumenterende tilnærming, hvor han på bakgrunn av informasjonen han delte tidligere argumenterer for de positive sidene ved flyktningstrømmen. Det ser man blant annet ved den uthevede setningen ”Men for meg har det også vært en fantastisk reise. For jeg har møtt fantastiske mennesker.”, som fungerer som en motsetning til alt det forferdelige og negative som kom frem tidligere i teksten. Det ser man blant annet ved det påfølgende avsnittet, hvor Ajkic blant annet henviser til innvandringsdebatten her i Norge. Ved å belyse hvordan innvandring kan medføre problemer, kommer han kritikerne i forkjøpet.

 

Deretter benytter han seg av sin innledede etos til å argumentere for flyktninger, noe man ser ved setningen ”Jeg har sikkert skapt noen problemer…Men mennesker er ikke bare ofre… De er også muligheter.”, hvor Ajkic spiller på sin egen suksess og det at han tidligere har vært flyktning. Med andre ord benytter han seg av logos, og gjør det for øvrig vanskelig for leseren å motargumentere.

 

Videre går Ajkic tilbake i tid, og informerer leseren om hvordan han selv følte på det å være flyktning. Her opparbeider han seg avledet etos, før han videre henviser til hvordan ”35 prosent av bosniere i Norge har høyere utdanning”, og hvordan førstegangsinnvandrerne har betalt skatt og bidratt til velferdsstaten. Til tross for å ikke vise til noen kilde,  kommer forfatteren kritikerne i forkjøpet, ved å benytte seg av muligheten til å regelrett ødelegge argumentet til mange innvandringskritikere; mange innvandringskritikere påstår at innvandrere ikke betaler skatt. Med andre ord vinkler forfatteren innvandringen til noe positivt for Norge, noe som følgelig blir vanskelig for leseren å motbevise.

 

Avslutningsvis appellerer forfatteren nok en gang til leserens følelser, noe man ser ved setningen ”Den syriske jenten som ikke fikk gå på skole i Beirut, kan en dag bli mattelærer i Norge.”. Ved å tillegg skrive ”Men da må vi gi de muligheten – til å bli en mulighet.” sammenfatter han både de positive opplevelsene fra flyktningene, men også de negative opplevelsene fra forholdene rundt, til en setning som sannsynligvis gjør et stort inntrykk på leseren. Til slutt kommer forfatteren med setningen ”Og kanskje når vi samles igjen om et år, har de gjort Norge enda litt bedre, så kan kongen skryte enda litt mer”, hvor han henviser tilbake til nyttårstalene i innledningen – hvilket bidrar til å gi teksten en rød tråd. Den siste setningen fungerer også som en sammenfatning av tekstens budskap, og gir et inntrykk hos leseren at flyktningene absolutt vil bidra til å gjøre Norge bedre.

 

Gjennomgående benytter Ajkic seg av forskjellige typer retoriske virkemidler.

Tidspunktet for publiseringen av Ajkics innlegg samsvarer med debatten rundt innvandringskvoten i Norge samt den massive mediedekningen flyktningkrisen har fått – hvilket gjør tekstens innhold svært aktuell.

Innledningsvis er teksten hovedsakelig informerende, hvor forfatteren tilegner seg etos og benytter muligheten til å danne grunnlaget for den resterende delen av teksten. Deretter dreier teksten seg mot en mer appellativ tekst, hvor Ajkic i større grad benytter seg av patos og logos. Til slutt dreier teksten seg mot en mer argumenterende tekst, hvor Ajkic henviser tilbake til hans flerfoldige møter med flyktningene, og de positive tingene flyktningene fører med seg.

Og Ajkic har nok helt rett i det, flyktningene bidrar med masse positivt – og så lenge man fortsetter å komme med saklige innspill lignende denne til innvandringsdebatten er jeg sikker på at vi vil få til løsninger som gagner alle.

Kortsvarsanalyse av utdrag fra «Pan»

Analyse av utdrag fra ”Pan

 

Knut Hamsuns prosalyriske roman ”Pan” ble publisert i 1894. Romanen inneholder virkemidler som er typisk for nyromantikken og den tidlige modernismen, men hvordan kommer dette til uttrykk?

 

I det utdelte utdraget fra ”Pan” er Glahn på hytten sin og betrakter naturen, før Edvarda kommer på besøk. Temaet i utdraget er hengivenhet og kjærlighet, både overfor naturen og Edvarda, hvilket står i stil med datidens panteistiske syn blant mange forfattere.

I utdraget benytter Hamsun seg av en jeg-synsvinkel, som er et effektivt virkemiddel for å la leseren i større grad følge jeg-personens tanker og refleksjoner. Det ser man blant annet ved ”…store, hvite blomster utfoldet seg i skogen, deres arr står åpne, de ånder.”, hvor Hamsun bruker virkemidler som besjeling for å tydeliggjøre Glahns hengivenhet overfor naturen. I tråd med symbolismens fremvekst på 1890-tallet, benytter Hamsun seg av svært symboltunge beskrivelser og sterke ord, for eksempel ved ”mitt hjerte var fullt som av dunkel vin”, samt ved setningen ”…utslitt av lykke.”, hvor Hamsun benytter seg av personifisering.

Gjennom jegets indre monolog får leseren innblikk i Glahns tanker, noe som kjennetegner nyromantikken. Datidens forfattere la i større grad vekt på blant annet det psykologiske, mystiske og religiøse, noe som man blant annet ser i setningen ”Takk til min Gud, for hver lyngblomst jeg har sett…”. I tråd med Hamsuns andre tekster, blir kvinnen også her nesten beskrevet som noe guddommelig og mystisk, noe man ser ved det siste avsnittet.

 

Gjennom hele utdraget blir det tydelig at ”Pan” ble skrevet på 1890-tallet. Bruken av en jeg-synsvinkel, samt virkemidler som personifisering og besjeling gjør at Glahns kompliserte indre liv i stor grad kommer til uttrykk, noe som kjennetegner den tidlige modernismen og nyromantikken.

Diktanalyse av «Det er ingen hverdag mer»

Krigens bismak

Diktet «Det er ingen hverdag mer» er skrevet av den norske lyrikeren Gunvor Hofmo, og ble utgitt i tekstsamlingen Jeg vil hjem til menneskene i 1946. Diktet «No plantar kvinna» er skrevet av den norske forfatteren Halldis Moren Vesaas, og ble gitt ut i tekstsamlingen Treet i 1947. Begge diktene er skrevet rett etter krigen – noe som gjenspeiles i budskap og tema i tekstene. Jeg skal i denne diktanalysen først tolke, og deretter sammenligne disse diktene.

 

«Det er ingen hverdag mer» har et modernistisk tema om krig, men det er også skrevet på tradisjonell form med enkel bruk av enderim. Forfatterens mål er trolig å nå ut til folk og sette ord på stemningen etter andre verdenskrig. Diktet har ikke mye handling, men en rekke hendelser man kan assosiere med noe alvorlig og vondt. Hofmo tar også i bruk sirkelkomposisjon, noe som  gir diktet en helhet, og hun får tydeliggjort sitt rop om hjelp.

 

Diktet har syv strofer med to korte linjer hver. Hofmo tar i bruk oksymoronene  «stumme skrik» og «dreptes åndedrag», noe som kan symbolisere noen som skriker nytteløst etter nåde. Videre skriver hun at «det er bare sorte lik, som henger i røde trær!», hvor det røde kan være et symbol på blodet fra dødsofrene. Hver strofe har en setning, men dette finner vi et unntak av i andre strofe hvor setningen ikke slutter før i tredje. Dette etterfølges av  den korte setningen «Hør hvor stille det er», noe som kan gi uttrykk for at det er tid for ettertanke etter krigen.

 

Patosappellen står sentralt i diktet. Hofmo spiller på leserens følelser ved å ta i bruk negativt ladede ord som «skrik», «lik» og «dreptes» og fremmer alvoret i budskapet sitt. Ved å bruke slike negative ord fanger Hofmo leserens oppmerksomhet, og man skaper seg et bilde i hode av blant annet de sorte likene. I tillegg bruker Hofmo ordet «vi» istedenfor «jeg», og hun skaper dermed en enhet mellom forfatter og leser – man blir dratt inn i diktet.

 

I diktet «No plantar kvinna» er motivet en kvinne som planter et tre, og hun ønsker at det skal vokse i fred. Diktet har fem strofer, hvor de tre første har seks verselinjer, men deretter får vi et vendepunkt hvor de to siste strofene har fire verselinjer. Diktet bruker noe enderim, men mellom to verselinjer, og vi finner mønsteret a-b-c-b-d-b.

 

Diktet har mange ulike symbol. Allerede i første verselinje får vi inntrykk av at det skjuler seg et dypere budskap bak motivet. Diktet er skrevet to år etter andre verdenskrig, og dette har trolig en stor betydning for diktets budskap. Vi leser om stormen som har brutt ned, noe som kan være et symbol på krigen, og treet kan være et symbol på menneskelivet. Hun skriver også om kvinnen istedenfor mannen, og grunnen til dette kan være at det var hovedsakelig menn som stod bak andre verdenskrig, og at da kvinnene skal rette opp i deres feil – det er kvinnenes oppgave å gjøre verden til hva den en gang var.

 

Fjerde strofe står i kontrast  til de fire første strofene, hvor treet og jorden dirrer, og   Vesaas nevner «skalet kring kjerna av mørker i djupet». Dette kan være et symbol på atombomben som ble oppfunnet to år før diktet ble skrevet, og det faktum at de to siste strofene er betydelig kortere kan være et symbol på at tiden minker. Dersom man ikke stanser ”dirringen” kan det gå mot slutten.

 

Det første man legger merke til når man sammenligner disse diktene, er at de har ulik form. De har ulikt antall strofer og verselinjer og det har heller ikke lik form for enderim. Hvis vi derimot fokuserer på tema og motiv, viser det seg at vi begge er moderne, og at begge har et budskap som fremmer omtanke rundt krigen. De drar frem realiteten, og får frem hvordan alt er forandret – og et håp om at verden skal gå tilbake til hva den en gang var.

 

Litterære virkemidler er brukt aktivt i begge diktene, for eksempel bruk av både gjentakelse, kontraster, rytme og symboler. Ved å benytte Gjentakelse, får Hofmo frem hvordan krigen har forandret og ødelagt veden. Vesaas nevner derimot treet i hver eneste strofe for å få frem verdien av menneskelivet. Kontraster blir istedenfor brukt å nyansere, og disse motsetningene fremhever viktige moment. Rytme gjør diktene mindre monotone, og symbolene får leseren til å tenke selv. I helheten gjør virkemidlene diktene mer komplekse, og de bidrar til at Vesaas og Hofmo får lagt trykk på viktige moment de vil få frem for å fremme sitt budskap.

 

Diktene har ikke bare likheter, for man finner også forskjeller. Selv om de er skrevet med et års mellomrom, er Hofmo mer tradisjonell i form og bruk av rim. Spenningskurven til Hofmo er relativt jevn, og avslutter slik den starter. Vesaas derimot, begynner rolig og fredfullt – før hun mot slutten skaper en mer dramatisk stemning. Angående tema skriver Hofmo mer om et rop om hjelp til Gud, mens Vesaas skriver mer om at det er kvinnen som skal redde menneskene, og et håp om fred i fremtiden.

 

Som en avrunding ser vi at diktene har noen likhetstrekk – både i tidsperiode og budskap, og vi ser at både Hofmo og Vesaas har tatt i bruk en rekke virkemiddel for å sette ekstra preg på sine dikt. Begge diktene tar opp et svært alvorlig tema som man ikke bare kan legge på hyllen og glemme. Begge er tydelig preget av historien – dette er ikke noe som kun var aktuelt da, men noe som også er viktig dag og i framtiden.

 

Kilder

  • Det er ingen hverdag mer, av Gunvor Hofmo. (2012, 01 08). Sist hentet 02 22, 2017 fra Helt grei poesi: heltgreipoesi.wordpress.com/2012/01/08/det-er-ingen-hverdag-mer-av-gunvor-hofmo/

 

  • Grue, J. (2011, 12 01). oksymoron. Sist hentet 02 22, 2017 fra Store norske leksikon: snl.no/oksymoron

 

  • Hagen, E. B. (2016, 11 22). Haldis Moren Vesaas. Sist hentet 02 22, 2017 fra Store norske leksikon: snl.no/Halldis_Moren/Vesaas

 

  • Moi, M. (2016, 06 03). Gunvor Hofmo. Sist hentet 02 22, 2017 fra Store norske leksikon: snl.no/Gunvor_Hofmo

 

Les også: Hvordan analysere et dikt

Novelleanalyse av «Grisen»

Grisen – novelleanalyse

Grisen er en novelle av Lars Saabye Christensen. Den ble utgitt i 2004 og var en del av novellesamlingen Oscar Wildes heis. Novellen ble filmatisert i 2008 og ble Oscar-nominert. Novellen hand ler om Asbjørn Hall, en eldre mann på 78 år som blir innlagt på sykehuset for operasjon i endetarmen. Før operasjonen ligger han tre døgn alene på et tomannsrom og blir kjent med sykepleierne, en av dem heter Marte, og henne liker han spesielt godt. Asbjørn har en tegning av en gris på rommet sitt, som han setter stor pris på. Da han senere våkner fra operasjonen er han ikke lenger alene. Asbjørn merker at bildet av grisen er borte. Han kontakter både Marte og legen sin om den fraværende grisen, uten noe resultat. Etter en stund blir den tomme plassen på veggen erstattet med en elg. Asbjørn synes den er heslig og ringer datteren sin, Mona, som er advokat. Mens Asbjørn venter på Mona tegner han en etterligning av den forrige grisen som hang på veggen. Asbjørn forteller Mona om nødvendigheten av at grisen er på veggen og at for han er dette en stor sak. Mens de prater kommer sønnen til Aslam og river ned tegningen Asbjørn laget som Mona hang på veggen. Mona diskuterer med Aslams sønn om foreldrenes rettigheter og etter hvert blir både leger og sykehusdirektøren innblandet i saken.

 

Hovedtemaet i novellen er kulturkonflikt. Det nevnes at Asbjørn er gudløs og en kyniker, mens Aslam og hans familie er muslimer. De fleste muslimer ser på griser som urene dyr, og har mye imot dem. Dette er grunnen til at de både fikk fjernet bildet og rev ned tegningen som Asbjørn lagde.

 

Novellen blir fortalt i kronologisk rekkefølge. Det følger Asbjørn fra han ligger på sykehuset, til den siste kvelden hans, hvor han endelig får snakket med Aslam på egenhånd. Den er skrevet i allvitende tredjeperson, mens den bare skildrer Asbjørns tanker og meninger. Novellen starter med en presentasjon av Asbjørn og forteller hvordan han aldri har hatt mer sykdom enn et par forkjølelser og litt tannverk. Etter dette skal han opereres og leseren kan merke ubehaget han føler for å skulle legges inn. Deretter blir novellen fortalt i kronologisk rekkefølge. Vi får høre hele historien, men får ikke en fullstendig løsning på problemet med grisen.

 

Handlingen foregår på sykehuset gjennom hele historien. Dette med å ha handlingen på kun et sted er typisk for noveller på grunn av all handlingen man skal få plass til på så få sider. Miljøet i historien virker heller sterilt som det ofte gjør på sykehus. «…det tomme feltet rett foran seg og den butte, skjeve kroken» (Grisen, 2004). Det er lite eller ingen pynt på vegger og dører, utenom denne lille tegningen av en gris. Utenom dette med bildet av grisen, og det sterile sykehuset er ikke miljøet skildret veldig detaljert.

 

Det er både innledning, hoveddel, høydepunkt og vendepunkt. Innledningen er forholdsvis kort. Den starter på begynnelsen av novellen, og fortsetter til Asbjørn merker at grisen er borte. Etter det begynner hoveddelen, der spenningen bygges opp. Dette starter når Asbjørn skjønner at grisen er borte. Høydepunktet er når Aslams sønn og Mona diskuterer saken om ubehag og hensyn. Vendepunktet er når Asbjørn snakker med Aslam om at Aslam har grønn stær, og ikke kan se den grisen, og dermed ikke føle noe ubehag, selv om sønnen has påstod at dette var tilfelle.

 

I novellen blir det brukt direkte personskildring. Christensen presenterer Asbjørn Hall til leseren med en gang. Utover i novellen får vi små karakteristikker om Asbjørn Hall, som at han ikke liker å være til bryderi, han blir sint hvis han blir forlegen og at han er et vanemenneske. Når man leser novellen for andre gang, har man fått med seg mange beskrivelser av hovedpersonen, og leseren oppfatter hvordan hovedpersonen snakker og oppfører seg på en annen måte. Personene rundt Asbjørn er ikke skildret veldig detaljert, men man får vite at Mona og Asbjørn ikke har et veldig nært forhold, og at Mona er en litt aggressiv person, med lite tid til overs for familie og at hun heller vil fokusere på karrieren sin. Alle personene er statiske, og forandrer seg ikke gjennom teksten.

 

Språket i novellen er ikke veldig enkelt- det er en del kompliserte ord- men er godt forståelig. Forfatteren bytter mellom bruk av lange og korte setninger. Det er mange replikker i forhold til handling. Måten det er skrevet på, gir en effekt av at fortelleren er en som kjenner Asbjørn og er på hans alder, ettersom en yngre person ikke ville brukt de samme ordene som «sentimental» og «kyniker». De språklige virkemidlene i teksten er symbolistiske, men blir skildret såpass godt, at leseren ikke må lese for mye gjennom linjene. Når Mona konfronterer Aslams sønn om grisen, sier han at folk må ta hensyn. Mona svarer med å spørre «hvilke hensyn tar du?». Aslams sønn har ikke rett til å si at alle skal ta hensyn til ham hvis ikke han vil ta hensyn til andre enn seg selv. En måte å tolke konflikten mellom Mona og Aslams sønn kan være å tenke at Mona representerer hele den humanetiske gruppen, og Aslams sønn alle muslimer. Hvis alle humanister, og eventuelt andre religioner skal ta hensyn til muslimer, kun fordi de har et annet perspektiv på ting, vil vi ikke klare å oppnå et sivilisert samfunn. Alle må tåle ubehag, om det betyr at en gris skal få henge på veggen, eller at koranen skal være tilgjengelig på biblioteket.  «Vår overbærenhet er en dyd. Uten overbærenhet vil alt rakne. Overbærenhet er limet som holder det dannete samfunn sammen.» (Grisen, 2004). Mona føler seg krenket over at Aslams sønn mener at man skal ta hensyn til hans far, og ikke Monas far, hvis glede burde veie like mye som Aslams ubehag for bildet. Når novellen når vendepunktet, blir leseren fortalt at Aslams operasjon for å prøve å fjerne den grønne stæren var mislykket. Ved å lese mellom linjene skjønner leseren at dette betyr at han fortsatt er blind, og aldri var i stand til å se den grisen, selv om hans sønn påstod at Aslam følte seg ubehagelig med grisen til stede. Dette med ubehag og konflikter kan også oppstå i andre religioner. Religionskonflikt er et vanskelig tema fordi ingen vil ta hensyn til hverandre, men forventer at andre skal ta hensyn til dem.

 

«En ting er å tro at du er på rett vei, noe annet er å tro at din vei er den eneste» sies det. Novellen om denne grisen bygger på et veldig kjent tema om religionskonflikt. Leseren forstår både Monas irritasjon over det fraværende hensynet som blir tatt til hennes far, og Aslams fortvilelse over denne grisen som han ser på som uren. De kan ikke begge bli tatt hensyn til, men man får variere hvor viktige ting er og ta det derfra. Grisen skildrer godt en av mange konflikter mellom religioner, og i likhet med virkeligheten, fant heller ikke Asbjørn, Mona, Aslams sønn og Aslam selv en løsning på det. Forfatteren viser leseren hvordan et så lite problem som en grisetegning opphengt på en vegg, kan skape overreagerende meninger, som fører til både uenighet og uvennskap. Teksten er relevant i dag fordi det foregår såpass mange religionskriger og konflikter fordi ingen tar hensyn til hverandre og hverandres tro. Saabye Christensen prøver å vise at mange av tingene folk oppfatter som ubehagelige er overvurdert, ofte fordi det man ikke vet har man ikke vondt av.

 

Kilder:

Intertekst (s. 322-333)

Komparativ analyse av «Soga om Gunnlaug Ormstunge» og «8 Mile»

Samanlikning av ”Soga om Gunnlaug Ormstunge” og ”8 Mile”

 

Sagaen om Gunnlaug Ormstunge og filmen ”8 Mile” er satt i to heilt forskjellige kulturhistoriske kontekstar, men handlinga er kanskje ikkje så altfor forskjelleg likevel.  Denne teksten vil leggje spesielt vekt på kva respekt og ære har å si i forteljingane, sidan dette er faktorane dei har mest til felles.

 

Den første likskapen dei har til felles er dikting, ettersom at i begge forteljingane spelar dette ein veldig stor rolle når det kjem til respekt. Både Gunnlaug Ormstunge og Rabbit (hovudpersonen i 8 Mile) bruker dikting for å få respekt, og jo betre dikter ein er jo høgare status får ein.

Måten dei får respekt på med dikting er litt forskjellig. Rabbit konkurrerer mot andre ”rappare” for å få høgare status og meir respekt i miljøet sitt. Gunnlaug drar derimot frå land til land for å imponerer kongar og få respekt og rikdom av dei tilbake. Begge jobbar altså hardt for få respekt, anerkjenning og status i det området dei held til.

Den andre likskapen er at æra til hovudpersonane i begge forteljingane beskyttast med vold. I Gunnlaug Ormstunge fører ein konflikt skapt av diktinga hans til at han og ein annen skald går til holmgang. Gunnlaug dør i holmgangen, og dermed tar ein av brødrane hans blodhemn på ein frå Ravn si ætt, for å holde på si ære. I 8 Mile fører diktinga til at han møter ei jente i miljøet som han blir samen med. Når ein ”ven” av Rabbit har samleie med dama hans, byrjar Rabbit å banke opp den tidligare venen.  Dermed kjem venen med gjengen sin for å ta hemn for at Rabbit slo til han og beskytte si ære.

 

Eksempel på en novelle

Bokhyllen

Hun ser seg selv i det lange speilet. Bokhyllen bak henne er lys grå og har ingen bøker. Den likner på henne. Blek og naken. Øynene beveger seg langsomt fra føttene til magen og fra magen til ansiktet. Hun tar et skritt nærmere. Hun er så nærme seg selv som ingen annen person har vært før. Hendene hennes berører pannen og hun gransker de små arrene der. Over til nesen. Den er altfor stor, tenker hun. Hun presser to fingre forsiktig rundt nesetippen og ser for seg hvordan den ville sett ut om den hadde vært mindre. Så tar hun ett skritt tilbake og lukker øynene i håp om at noe er forandret når hun lukker dem opp igjen. Men huden hennes er fortsatt som den hvite bokhyllen. Håret hennes er svart som svartkråkens fjær. Det er langt. Hun kunne laget mange fine frisyrer med det, hadde det bare vært tjukkere og mindre flisete. Fregnedrysset over nesen minner henne om skitne regndråper. Ikke er hun høy og ikke er hun tynn. Brystene burde vært større og det burde også rumpa vært.

Moren hennes forteller ofte at hun er vakker, men det er løgn. For hun er ikke slik en jente på 17 år skal være. Sånne som henne skal ha en perfekt kropp, et perfekt utseende, perfekte tenner og ha det perfekte håret. Det har hun sett i motebladene. Et par Det Nye ligger på pulten hennes og hun tar et av dem opp. Hun blar i det og finner fram til motesidene, der en haug av vakre modeller poserer i vårens it-plagg. De har synlige ribben, solbrun hud, flat mage og sunt, tjukt, lyst hår. Jentene har milelange ben og helt fettfri, glatt hud. Hvorfor er hun ikke født slik? Hvem har bestemt at disse modellene er de rette skjønnhetsidealene?

Hun ser seg selv i speilet igjen. Tenker over hva som egentlig er perfekt og hvem som egentlig er perfekte. Et buldrende sinne i henne bygger seg opp. Ingen kan bestemme hva og hvem som er perfekte. Ikke en gang modellbyråene kan bestemme det. Sinne i henne vil ut. Det må ut, for hun orker ikke mer. Hun skriker. Det føles befriende. Hun føler en varm gysning strømme gjennom kroppen. Morgensolen skinner inn gjennom vinduet og treffer ansiktet hennes. Hun er fortsatt ikke flekkfri i ansiktet, men det gir henne en utstråling og en glød. Hva andre sier og mener har ingen betydning for henne lenger. Hun har gitt slipp på mindreverdighetstankene og endelig føler hun seg vakker. I speilet ser hun en jente med svart hår, skinnende som kråkesølv. Huden hennes er som den hvite nysnøen. Blek, men nydelig. Bokhyllen bak henne er tom og grå. Den ligner ikke på henne.

Novelleanalyse av «Det røde gardin»

Det røde gardin

«Det røde gardin» er en novelle skrevet av Amalie Skram. Den ble gitt ut i 1899 i novellesamlingen Sommer (1). Amalie Skram ble født i 1846 og hadde et kritisk syn på samfunnet hun levde i. Hun er kjent for å ha skrevet noveller som handlet om tabubelagte emner som kvinnenes rolle i samfunnet (2). Dette kommer fram i «Det røde gardin» som ble skrevet i den litterære epoken naturalismen. Noveller skrevet i denne perioden var ofte provoserende og beskrev virkeligheten på en grotesk måte. De hadde en tendens til å ende tragisk, dette er også noe vi finner i «Det røde gardin».

 

Novella starter med at en kvinne kjøper et nytt gardin til hjemmet sitt. Det var som at det luktet av lik og hun synes det ser fryktelige ut. Kvinnen er skeptisk til kjøpet, men hun trenger gardinet og tenker at det kommer til å «gjøre seg» til slutt. Hjemme finner hun ikke en passende plass å henge det, for mannen hennes kritiserer alltid hvor det er. Hun dør brått og mannen sørger. På slutten av novella får man vite hvordan gardinet endelig kommer til nytte.

 

«Det røde gardin» har en autoral forteller, hva som skjer skildres utenfra. Fortelleren er også allvitende, for den vet hva personene tenker. Det er en in-medias-res åpning, der leseren blir ført rett inn handlingen hvor kvinnen skal kjøpe et rødt flor på butikken. Novella er kronologisk og varer i noen dager. Den er kort, med kun handlinger, tanker og replikker. Miljøet blir ikke beskrevet og er derfor bare en kulisse. Men kvinnen i novella befinner seg først i en butikk, etter det forgår handlingene i hjemmet til ekteparet.

 

Det er få personer med, en kvinne, en mann og deres tjenestepike. De er beskrevet indirekte. Vi får ikke vite mye om dem, utenom handlingene deres og hva de sier og tenker. En kan lese at kvinnen er slank med brunt hår. På begynnelsen av novella er mannen nedlatende mot sin kone, men på slutten gråter han over hennes bortgang. Mannen i novella er dynamisk, for han endrer seg gjennom fortellingen.

 

Spenningen i novella bygger seg opp, for man lurer alltid på hva det er med det røde gardinet. Man må lese mellom linjene for å forstå hva novella egentlig handler om. Dette er med på å skape spenning, man må tenke seg om for å finne ut hvorfor novella er skrevet slik. I begynnelsen blir alt sett fra kvinnens øyne. Det kommer et vendepunkt når hun dør. Nå følges mannen som hovedpersonen. Det er en lukket slutt, for man lurer ikke på hva som skjer videre. Samtidig var slutten dramatisk og kontant. Den er åpen for leseren til å tenke på hva Amalie Skram ville fram til med novella.

 

Det er brukt flere symboler i novella. Både det røde gardin, lukten av lik og den grønne fluen kan være symboler. Forfattere bruker symboler for å uttrykke det de egentlig vil si i en tekst. Dette er gjerne brukt i tekster hvor temaet skulle gjemmes. I naturalismen var det populært å dekke over det man egentlig ville gjøre synlig. Man skulle være forsiktig med å beskrive forholdet mellom kvinner og menn, forskjellen på fattige og rike, seksualitet og døden. Amalie Skam skrev om alle disse temaene, men i noen tekster skulte hun innholdet symbolsk.

 

Det røde gardin kan symbolisere mannens og kvinnens ekteskap. Kvinnen prøvde hele tiden å henge gardinet opp på nye værelser. Men hennes mann var oppgitt, «fortvilet la han hodet tilbake og krenget det hvite i øynene ut». Kvinnen kommer med en lys idé, det står «hun hadde kastet det over kakkelovnskjermen, med et svakt forsøk på å ordne det litt dekorativt». Dette kan bety at kvinnen stadig prøver å ordne deres ekteskap på nye måter, men at mannen ikke ser hva som er galt og er oppgitt over henne.

 

I novella står det «hun selv fant det heslig og umulig». Kvinnen synes at ekteskapet deres er umulig å ha med å gjøre. I begynnelsen av novella synes hun at fargen på gardinet er giftig. Kanskje hun synes det samme om ekteskapet. Kvinnen ga opp det røde gardinet, «et par dager senere lå hun død om morgenen i sin seng». Hun hadde gitt opp ekteskapet og var kanskje så utslitt av å prøve å fikse det, at hun døde.

 

På slutten av novella ser mannen en flue, «plutselig oppdager han en mektig stor grønnlig flue, som under det røde flor krøp om på hennes bryst». Det kan tolkes slik at mannen brått får øynene opp for seg selv. Han er den mektige, grønne fluen som under deres ekteskap har holdt kvinnen nede. «Den måtte fjernes. Måtte», mannen innser hvordan han har vært mot sin kone. For å gjøre opp for seg, må han fjerne fluen fra hennes bryst.

 

Lukten av lik kan symbolisere at forholdet mellom dem er dødt. Kvinnen kjenner denne grufulle lukten av stoffet, hun vet at deres forhold ikke er slik det burde være. Det virker ikke som om mannen enser en ting, før mot slutten. Han skulle fjerne fluen fra kvinnens bryst og skar et hull i gardinet. «Det steg liklukt opp mellom foldene på det røde gardin». Da oppdager han også lukten av lik, han innser at forholdet deres ikke var bra. Men nå er det for sent å gjøre noe, for hans kone er død. Når ekteskapet deres er over og det røde gardin har kommet til nytte, forstår han også at ekteskapet deres var dødt. Etter dette ser en at mannen er dynamisk. Først var han arrogant og avvisende, men på slutten innser han hvordan han oppførte seg.

 

Gjentakelse blir brukt i novella. «Innhyllet i det røde gardin, som sluttet om hennes slanke legeme» og «sitt arme, kjære legeme», står det i novella. Et slakt og armt legeme kan bety at kvinnen er svak og liten. Gjentakelse understreker at kvinnen var svak. Hun var sårbar og stakkarslig med sitt arme legeme, mens det var mannen som hadde makt.

 

Konnotasjon er brukt i novella. Gardinet i novella er rødt. Rødt symboliseres med kjærlighet, følelser, hat, advarsel, fare og død. Alle disse ordene er sentrale i novella. Kvinnen ønsker nok at mannen viser kjærlighet til henne. Leserens følelser blir satt i gang, en kan få medfølelse for kvinnen, mens en blir irritert på mannen. Kvinnen føler hat mot sin manns oppførsel. Samtidig er det røde gardin en advarsel om at noe dårlig kommer til å skje. Slik kan en også se at frampek er brukt i novella. Rødt varsler fare. Hvis noe ikke gjøres for å redde ekteskapet deres, kommer det til å forgå.

 

 

Den litterære periode som novella er knyttet til er naturalismen. I «Det røde gardin» skrev Skram om ekteskap, kjønnsroller og død. Dette er naturalistiske temaer. Det var vanlig å bruke en autoral forteller og rette kritikk mot samfunnet i diktningen (2). I dette tilfellet kritiserer Skram måten kvinner i overklassen var underordnet mannen. Mannen og kvinnen i novella er mest sannsynlig fra overklassen, for de har en tjenestepike. Mannen i «Det røde gardin» bestemmer over sin kone. Når han er misfornøyd med hvordan gardinet ser ut, er kvinnen pent nødt til å ta det ned igjen.

 

Temaet i novella kan være kvinners rolle i overklassen på 1800-tallet. Dette var noe Skram skrev mye om, for hun var selv født inn i en høyere klasse og trivdes ikke i sine ekteskap; hun skiltes to ganger. Som kvinne i overklassen var man avhengig av mannens inntekt, for man hadde sjeldent jobb selv. Dessuten var det vanskelig å skille seg om man var misfornøyd med ekteskapet sitt. Det var ikke sosialt akseptabelt, da man tross alt levde godt under mannens beskyttelse og inntekt.

 

I naturalismen var det svært populært å skildre virkeligheten. Forfattere fra naturalismen var pessimistiske og trodde at alt var bestemt av arv og miljø (1). Kvinner kunne derfor ikke komme seg ut av denne undertrykte rollen i ekteskapet. Uansett hva de gjorde, ville det gå dårlig til slutt. Et godt eksempel på dette er at kvinnen i «Det røde gardin» dør. Novella er derfor både naturalistisk og deterministisk.

 

Jeg synes novella er skrevet på en interessant og spennende måte. Det er brukt mange symboler som på en måte «gjemmer» betydningen av novella. Ikke alle vil forstå novellas budskap om kvinners undertrykkelse. Man må lese mellom linjene, det er dette som gjør novella så spennende. «Det røde gardin» kan gi leseglede for dem som ønsker å gruble litt over innholdet. Første gang jeg leste novella, ble jeg sittende igjen med følelsen av å ha gått glipp av noe. Jeg måtte lese novella flere ganger for å forstå temaet.

 

 

Kilder:

(1) Gjengstø 2014. Det røde gardin, av Amalie Skam. Blogspot.no http://ellikkensbokhylle.blogspot.no/2014/03/den-rde-gardin-av-amalie-skram.html (26.09.15)

(2) Andresen, Øyvind m. fl. (2013): Signatur 3 Studiebok Bergen, Fagbokforlaget, side 291, 293 og 294

 

 

Fagartikkel i psykologi: branndramaet i Engesetdalen

BRANNDRAMAET I ENGESETDALEN

 

INNHOLDSFORTEGNELSE

  1. Innledning, side 3

1.1 Problemstilling, side 3

  1. Hoveddel, side 3

2.1 Hva er en traume? – side 3

2.2 Hvordan oppfører kroppen seg fysisk under en krisesituasjon? – side 4

2.3  Hvordan kan Ricard Lazarus teori om stress være av relevans i denne sammenhengen? – side 5

2.4 Hvordan kan man på best mulig vis behandle mennesker utsatt for traumer?-         side 5&6

3.0 konklusjon- side 6

4.0 kilder- side 7

 

1.0 Innledning

 

Tirsdag, 28 Juli 2008, Skodje. Dødsbrannen i Ensetedalen krever to liv. Mor og sønn (1)  omkommer.  Totalt Seks personer befinner seg i huset på tidspunktet da brannen bryter ut, Fire av disse redder seg ut mens to liv går tapt. Tragedien setter dype spor og etterlater seg en hel bygd i  stor sorg.  Samtlige overlevende er tilbudt krisehjelp.

 

  • Problemstilling

 

I denne fagartikkelen  ønsker jeg å ta for meg de ulike forholdene rundt en traumatisk krise og hvordan en slik krise arter seg i forhold til offerets psyke. Jeg ønsker også å se på de fysiologiske forandringene som skjer i kroppen under en traumatisk hendelse. Disse faktorene skal jeg trekke opp i mot Lazarus & Folkmanns teori om stress. Siste punkt i problemstillingen dreier seg i hovedsak rundt best mulig behandling av mennesker samt hvordan behandling av slike mennesker fungerer.

 

  1. Hoveddel

 

2.1 – Hva er en traume?

Den 28. Juli 2008 omkom to mennesker i en dødsbrann i Engsetedal, Skodje. Seks mennesker ble direkte ofre for brannen da disse befant seg inne i huset på tidspunktet da brannen startet. Far og datter samt to andre familie medlemmer klarte å redde seg ut, mens kona og sønnen på et år ble fanget av de intense flammene.  Dette resulterte i to liv som gikk tapt og en totalskadd bolig. Huset var overtent kun ti minutter etter at brannen først startet.  En slik tragedie setter dype spor, og for å kunne forstå hvordan en slik hendelse arter deg i forhold til ofrenes psykiske tilstand er det viktig å fastslå hva en traume er.  Ordet ”Traume” kommer av gresk og betyr ”skade/sår”. I denne forstand menes en skade på kroppen av enten fysisk eller psykisk karakter.  Brannen i engsetedal skadet i stor grad de overlevende både psykisk og fysisk, i denne oppgaven vil de psykiske skadevirkningene av en Traume stå i fokus.  En Traume kan beskrives som en naturlig reaksjon på en unaturlig hendelse. 

2.2 – Hvordan oppfører kroppen seg fysisk under en krisesituasjon?

At mennesker utsatt for en slik hendelse reagerer er en selvfølge, men selve reaksjonene og reaksjonsmønstrene vil i alle tilfeller være individuelle da ulike mennesker har ulike måter å reagere på. Noen løser problemet med rus, andre bearbeider seg selv og de rundt seg, mens noen svarer med å isolere seg fra samfunnet rundt. Ingen av disse reaksjonene anses som optimale for verken samfunnet eller enkeltpersonen. Det er derfor viktig å få opprettet et kriseteam som vet hvordan man skal håndtere slike situasjoner.

Når en dødsbrann inntreffer er reaksjonene mange. De som mistet sine nærmeste vil naturlig reagere sterkt, og de som var involvert i selve hendelsen vil også være dypt berørt.

Når et individ opplever dette settes mange prosesser i gang.  Man kan umiddelbart se en merkbar forandring i personens fysiologiske og psykologiske tilstand under en stressende situasjon. Man kan observere fysiske forandringer slik som utvidede pupiller, endringer i åndedrett, høyere puls samt atferd som er avvikende fra normalatferd. Man kan også i enkelte tilfeller se en forandring i årvåkenhet da man har en tendens til å miste fokus på ting som skjer rundt en. I et slikt tilfelle vil man hovedsakelig ha et dominerende fight or flight modus.  Dersom vi går dypere ned i reaksjonsmønstre kan vi se en kjemisk ubalanse i hjernen. Når kroppen opplever en traumatisk krise vil hormoner som sørger for økt ytelse skilles ut i blodet, disse hormonene sørger blant annet for økt muskelkraft, omdirigering av blod slik at kroppen får full effekt av oksygenopptaket. Lungene vil prestere bedre for å ta opp mer oksygen. Pupillene utvides som nevnt ovenfor, dette er for å kunne ta inn mer lys slik at en får bedre oversikt over situasjonen.

I tillegg til fysiske forandringer som skjer under en stressende situasjon oppstår psykologiske endringer slik som endret tankemønster. Man tenker rasjonelt for å kunne finne ut av situasjonen raskt. Mange kan også oppleve å bli distansert fra virkeligheten da man opererer i en liten boble. Her er det snakk om stress akkurat i det man opplever situasjonen.

Når vi snakker om reaksjoner på traumer er det oftest ettervirkningene som står sentralt. Altså hvordan individet tolker situasjonen i ettertid samt i hvor stor grad man evner å legge hendelsen bak seg. I de aller fleste tilfeller sliter traumatiserte pasienter med å komme seg videre. Man opplever vonde drømmer, minner og flashbacks som gjør prosessen med å komme seg videre i livet svært vanskelig. 

2.3 – Hvordan kan Richard Lazarus teori være av relevans i denne sammenhengen?

Når vi snakker om stress, reaksjoner på stress og stressmestring vil Richard Lazarus teori være svært relevant. Den amerikanske Psykologen Richard Lazarus (1922-2002)  har lenge studert stressmestring og er en svært anerkjent psykolog. Han har i samarbeid med blant annet Susan Folkman utarbeidet en kjent teori om stressmestring. Lazarus teori legger hovedsakelig vekt på forholdene rundt egen vinning/tap og egen kapasitet i forhold til utfallet av en stressende situasjon. I følge Lazarus vil altså den primære vurderingen av situasjonen dreie seg om i hvor stor grad situasjonen utgjør en trussel for individet og hvordan situasjonen potensielt kan føre til et tap.

Den sekundære vurderingen vil legge vekt på individets evne til å handle i forhold til resurser og kapasitet. Dersom vi knytter disse teoriene til dødsbrannen i Engsetedal, kan vi trekke paralleller til faren som reddet barna ut først. Faren vurderte trussel-situasjonen og analyserte den i forhold til trusselnivået. Faren vurderte også egen kapasitet da han reddet datteren ut før han gikk inn å prøvde å redde kona og sønnen, uten hell.  Kritikere av denne teorien hevder at Lazarus sin teori i for stor grad tar utgangspunkt i individets egosentriske faktorer.

2.4 Hvordan kan man på mest mulig vis behandle mennesker som er utsatt for traumer?

Mennesker utsatt for traumer er i faresonen når det gjelder ettervirkninger og senskader Et eksempel på dette er post traumatisk stress syndrom, som bryter ned offerets psyke og ødelegger vedkommendes evne til  å  fungere i et samfunn. Behandling av slike tilfeller er med andre ord avgjørende i forhold til pårørendes psykiske balanse.  Behandling av mennesker utsatt for traumatiske opplevelser kan likevel være vanskelig da alle mennesker har sine egne måter å reagere på. Ikke alle er mottakelige for den universelle behandlingen, men trenger et tilpasset rehabiliteringsopplegg for å kunne bli friskmeldt. Et tiltak som ble innført i Engsetedalen var opprettingen av et kriseteam. Dette teamet består av trent og kompetent personale som vet hvilke behov som bør ivaretas. Et annet tiltak som kunne blitt innført er regelmessige sosiale sammenkomster for alle de berørte slik at man kan komme sammen og dele tanker og følelser. Studier har vist at slike tiltak fungerer da pårørende og alle som er berørt av tragedien får en felles plattform der man kan sørge i fellesskap. Dette tiltaket sørger også for at individer direkte berørt av ulykken unngår å isolere seg selv og man unngår dermed å utvikle senskader som følge av traumen. Tiltaket fungerer derfor på mikro, og makronivå.

4- Konklusjon

I denne fagartikkelen har jeg drøftet de ulike sidene ved en traumatisk krise, jeg har forsøkt å besvare spørsmål knyttet til skadevirkningene av slike kriser og jeg har belyst spørsmålet som dreier seg rundt gunstige måter å rehabilitere traumatiske personer på.

Det er kommet fram til at familien som opplevde denne krisen går igjennom en tung sørgeprosess som potensielt kan utvikle seg til å bli skadelig for den psykiske utviklingen videre. Dødsbrannen har satt dype spor i bygda og ulike rehabiliteringstiltak vil bli avgjørende. 

4.0 Kilder

 

https://sml.snl.no/mestring  ( innhentet 13. Oktober 2016)

 

https://explorable.com/stress-and-cognitive-appraisal ( innhentet 13. Oktober 2016)

 

https://www.nrk.no/mr/redda-dottera-fra-flammane-1.6156562                          (innhentet 15. Oktober 2016)

 

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/branner/bygd-i-sorg-etter-doedsbrann-dypt-tragisk/a/197532/   ( innhentet 15. Oktober 2016)

Analyse av «Sorrig og glede»

Sorrig og glede

Lyrikk og poesi har alltid vore ein måte å formidla sterke kjensler og synspunkt på. Salma «Sorrig og glede» av den danske barokk diktaren Thomas Kingo, er inga unntak. «Sorrig og glede» sto på trykk fyrste gong i Kingos salmebok frå 1699. I denne teksten skal eg peike på sentrale verkemiddel, og plassere salma i litteraturhistorisk samanheng.

Salma «Sorrig og glede» må man sjå i samanheng med barokken, den ber eit religiøst preg der det motsetningsfulle forholdet mellom himmel og jord står i sentrum. Det var vanleg at litteraturen under barokken hadde eit religiøst motiv, ettersom det var ein periode som oppstod som ein lausriving frå renessansen sin ideologi om at mennesket var i sentrum. Litteraturen og kunsten i barokken på 1600-talet var prega av dramatiske skildringar av den kaotiske verda og hyllest til gud. Salma ber mange av barokkens særtrekk ved at den har ein dramatisk stil som vekker kjensler i oss.

I den fyrste strofa i salmen står det, «Sorrig og glede de vandre tilhope, lykke, ulykke de ganger på rad, medgang og motgang hinannen anrope». Thomas har satt motsetningar opp mot kvarandre. Bruk av kontrastar kallar vi for dualisme, når denne dobbeltheita blir uttrykkja, så blir antitesen eit sentralt verkemiddel. Verknaden kontrastane i salma har er at man som lesar opnar auga, og ser ting i samanheng. Livet vårt er bygd opp av sorger og gleder, utan vondskap hadde det ikkje eksistert noko godt i verda. I den femte strofa blir det brukt ein metafor, der den herligaste rosa har den skarpaste tornen, og dei finaste blomar har si tærande gift.

Gjennom salma kan man peike på fleire grunnleggjande verkemiddel ved barokken. Thomas brukar vakre ord og klingande rim og gjentakingar, som til dømes Gud og himmel, for å presisere at Gud er allmektig. Man finn også teikn vanitas i salma der livet etter dauden er eit aktuelt tema gjennom heile salma.

I litteraturhistoria vår er salma skriven i barokken som varte frå 1600 til byrjinga av 1700. Salma er skriven på 1600 talet, og inneheld fleire sentrale verkemiddel ved litteraturen i denne perioden som dramatiske verkemidlar, dualisme, vanitas, metaforar, flittig bruk av adjektiv, klingande rim og gjentakingar. I tillegg til desse verkemidlane har salma eit religiøst motiv, som dei fleste litterære verka som blei skriven i barokken.

Analyse av novellen «Fru M»

Novellen «Fru M» handler om en gammel mann som bor alene i leiligheten sin. Det er kun noen få personer som vet at han er i livet, blant annet Fru M. Fru M i hjørnebutikken kommer innom to ganger i uken med mat og andre ting som han trenger for å overleve. Hun har fått nøkkel til leiligheten og setter alt rett innenfor slik at han slipper å gå utenfor huset sitt. Fru M kan tolkes som en slags hjemmesykepleier, men jeg tror hun bare er hyggelig og hjelper til mye.
En dag så har den gamle mannen falt i huset sitt og må rope på Fru M. Hun anbefaler han og dra på sykehuset, men det ville han ikke. Dette var fordi han mente at alle som dro på sykehuset på hans alder kom ikke ut igjen.  Fru M hjelper han derfor selv og kommer innom hver dag i en uke til han var bra igjen. Den gamle mannen var veldig takknemlig for hjelpen og sa at det var kun på grunn av henne han ble frisk. Novellen ender med at Fru M leser hånden hans og sier at han skulle vært dø for lenge siden.

 

Fortelleren i novellen er Jeg-person. Når det er jeg-person så kan vi høre alle tankene hans og alle meningene hans. Dette gjør at man får et forhold til jeg-personen og gjør novellen litt mer interessant.

 

Synsvinkelen i novellen er personal, og fortelleren deltar i handlingen selv. Vi får vite alle tankene til fortelleren, men ikke til Fru M. Dette gjør novellen mye mer realistisk.  Novellen kunne like gjerne vært fra dagboken til hovedpersonen, og vi blir dratt inn i handlingen på en annen måte enn hvis fortelleren hadde vært autoral. Siden det er jeg-person så blir Fru M mystisk og upersonlig, dette er fordi vi ikke får vite hva hun tenker. Setter hun like stor pris på vennskapet slik som hovedpersonen gjør, eller stiller hun bare opp av dårlig samvittighet?

 

Det første avsnittet i novellen kan man tolke som en slags innledning der han forklarer hvem Fru M er og hva hun gjør for han. Han snakker også litt om seg selv. I avsnittet under forteller han en historie som har hendt tidligere. Fortellingen har egentlig ikke et høydepunkt, en stor konflikt eller en viktig hendelse. Fortelling avsluttes på en litt spesiell måte. Fru M sier «Var det ikke det jeg tenkte, du skulle vært død for lenge siden.» Det står at Fru M smiler da hun sier dette. Man kan ha forskjellige tolkninger på hva dette betyr, men jeg tror at det er et slags bevis på at jeg-personen er sta og vil ikke gi slipp på livet sitt.

 

Forfatteren bruker ingen miljøskildring eller ytre personskildringer. Han har bygd opp novellen som en scene, med handlinger og følelser. Forfatteren har formidlet veldig bra forholdet mellom Fru M og jeg-personen. Han har brydd seg lite om hvordan de ser ut, dette er nok fordi forfatteren mener at det har veldig lite å si i en sånn type novelle. Fru M fremstår som en mystisk kvinne vi ikke vet så mye om. Det at forfatteren kun bruker forbokstaven gjør at hun blir enda mer distansert, dette er både for oss og for jeg-personen. Det eneste vi får vite om henne er gjennom dialogen deres.  Det brukes kun referat, og jeg-personen forteller mye om sitt forhold til Fru M.

 

Selv om vi får vite følelsene til hovedpersonen, viser de lite følelser overfor hverandre.  Særlig Fru M, som hver gang hovedpersonen vil uttrykke sin takknemlighet, bare kommer med en kommentar som ”så så, dette skal nok gå bra”. Heller ikke de følelsene jeg-personen uttrykker inneholder mye lidenskap. I innledningen viser forfatteren hvor lite disse menneskene egentlig kjenner hverandre, vi får vite at de ikke pleier å snakke med hverandre når Fru M er innom. Hun pleier bare å sette den ved døra, for å ”beskytter oss selv og hverandre”. Man merker dette også senere i teksten, der samtalene gjennom hele novellen er veldig overfladiske. Det er kun en gang de snakker om noe litt intimt og det er mot slutten av novellen, når Fru M åpner seg litt og forteller om faren sin. Dette er den eneste utviklingen som skjer i novellen.

 

Novellen «Fru M» stiller mange viktige spørsmål rundt det å bli gammel, men budskapet kan også appellere til andre faser i livet, som jobb og skole. Det gjør at novellen kan nå ut til mange målgrupper, og kan være aktuell i mange år.