Kategori: Analyse

Novelleanalyse av «Faderen»

Novelleanalyse av Faderen av Bjørnstjerne Bjørnson

«Faderen» er en novelle skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson, hentet fra novellesamlingen «Småstykker» (1859).  Novellen handler kort sagt om et bondesamfunn der en bonde med navn Tord som drar til presten for å først døpe, så konfirmere og til slutt gifte bort sønnen sin. Bonden er ekstremt opptatt av status og vil at sønnen skal ha alt av det beste. Han vil for eksempel at sønnen skal døpes alene, og giftes inn i den rikeste familien i bygda. Thord betaler presten under hvert besøk for at dette skal skje. Fortellingen ender med at bondens sønn dør og bonden skjønner at statusen han var så opptatt av før, ikke er like viktig lenger. Tords utvikling som menneske gjennom denne fortellingen sier mye om novellens tematikk og budskap, det skal vi se nærmere på nå.

Forfatter: Caroline Løvbakke

Først og fremst er den litterære epoken en viktig del for å forstå selve novellens utvikling. Da novellen ble utgitt i 1859 begynte man å gå fra det perfekte livet i nasjonalromantikken til å lære å sette problemer under debatt, i realismen. Denne novellen starter med at det meste høres tilsynelatende perfekt ut og vi leser om gårder, fjell og vakker natur. Under nasjonalromantikken var bøndene selve symbolet på norsk identitet og de nasjonalromantiske novellene handlet mye om personer som utviklet seg til bedre mennesker. Som sagt ender akkurat denne novellen ganske dramatisk og vi ser at det blir tatt opp problemer fra samfunnet for å skape debatt rundt dem, som jo er et av de største kjennetegnene i realismen. Vi kan derfor knytte «Faderen» til nettopp denne overgangen mellom det perfekte i nasjonalromantikken og det dramatiske i realismen- som også er en tydelig kontrast i novellen.

Det finnes flere temaer i novellen der mange er knyttet til realismens mange samfunnsproblemer. Et av de største er hvordan ulike hendelser i livet vårt påvirker livssynet vårt, og hva som virkelig er meningsfullt. Thord hadde et veldig spesielt livssyn. Alt han var opptatt av var status og makt, og ikke minst å vise den fram. Dette er for øvrig også er et stort tema i novellen. Det var svært viktig for ham at sønnen fikk det beste av alt, slik at han selv skulle se bra ut. Sønnen skulle blant annet giftes bort til den rikeste, vakreste jenta i bygda, mot hans egen vilje. Dette kan være et eksempel på en form for tvangsekteskap – enda et viktig samfunnsproblem og tema under realismen som tas opp i denne novellen. Vendepunktet for Thord var da han til slutt mistet sønnen sin og innser at det finnes viktigere verdier i livet enn penger. Livssynet hans endres totalt og han ender opp med å selge gården sin for å gi penger til de fattige.

Gud og kristendom er også både et viktig tema og symbol som kan oppdages dersom man leser gjennom linjene. Først og fremst heter jo novellen «Faderen» som jo kan kobles til Thord, men også til Gud som ofte blir kalt faderen. I tillegg finner novellen som oftest sted hos presten hvor vi lesere blir dratt gjennom tre av de viktigste sakramentene i kristendommen: Dåp, konfirmasjon og bryllup. I slutten av novellen dør sønnen på en båttur med faren, på vei for å «samtale om bryllupet». Ifølge novellen mister sønnen balansen, «slår ut med armene, gir et skrik og faller i vannet». Dette kan tolkes som at i det sønnen mister balansen, faller han som et kors ned i vannet. Korset er derfor et viktig symbol i novellen, fordi det kan knyttes til symbolet i kristendommen. Etter den dramatiske hendelsen på båten leter Thord etter sønnen sin i tre dager. På den tredje dagen finner bonden sønnen sin og bærer ham «opp over bakkene med ham til sin gård».  Ifølge kristen tro sto Jesus opp fra døden tredje dag, så igjen knyttes novellens gang til viktige momenter i kristendommen.

Et viktig begrep som etter min mening også er det største budskapet i novellen er hvordan Thord gjennomgår lidelsens høyskole. Med lidelsens høyskole menes det at man gjennom kamp og lidelse utvikler seg som menneske i «livets skole». Med andre ord handler det om konsekvensene av handlingene man gjør. Dette var noe Bjørnson ble svært opptatt av på omtrent samme tid som «Faderen» ble skrevet. I novellens tilfelle gikk det så langt at Thord måtte miste sin egen sønn for å lære seg at det fantes viktigere ting i livet enn status og makt. Det viser at til og med han, bygdas mektigste bonde, må lære seg de kristne verdiene -nestekjærlighet og ydmykhet. Ikke før han har gjort dette, kan han bli et godt menneske.

Som novelle følger «Faderen» de fleste sjangertrekkene. Den inneholder få personer og foregår på svært få steder. Fortellingen har også et klart og veldig viktig vendepunkt der sønnen plutselig dør, og Thord endrer livssynet sitt fullstendig. Et viktig virkemiddel og sjangertrekk brukt mye i denne novellen er hvordan man stadig må lese mellom linjene for å forstå mer av handlingen. For eksempel står det ikke ordrett hvor opptatt Thord er av status, man skjønner det derfor ikke før man tenker mer selvstendig over handlingene hans. I tillegg kan man undre over hvordan sønnen plutselig faller over bord i båten. De som virkelig går i dybden på teksten kan komme inn på tanken om at fallet kan ha vært planlagt fra sønnen sin side. Det virker som at Thord brukte sønnen sin for å demonstrere at han var den mektigste i bygda som en slags utnyttelse, da sønnens liv for det meste ble styrt av farens livssyn, ikke sitt eget. Teorien om at sønnens død var selvmord kan vi likevel ikke si med helt sikkerhet da vi aldri får noe informasjon om sønnens egne tanker.

I tillegg til symboler og å lese gjennom linjene, finnes det flere viktige virkemidler brukt i novellen. En av dem er kontraster. Utenom kontrasten mellom det «perfekte» og det «dramatiske» som allerede er nevnt, finnes det en annen tydelig kontrast i teksten. Det er mellom de tre første besøkene Thord hadde hos presten, og det siste. Under de tre første besøkene var Thord som sagt bare ute etter én ting, å få sønnen sin til å se bra ut, for å fremme seg selv. Under det siste besøket som også fungerer som en avslutning av novellen, er Thord mer ydmyk og forteller at han ønsker å selge gården sin og gi pengene til de fattige. Man ser helt klart her at personligheten til Thord har endret seg fullstendig, fordi han bryr seg om andre og ikke bare om seg selv. Et annet brukt virkemiddel er frampek. Før sønnens død sier Thord til presten: «Jeg har heller ingen sorger», dette kan være et hint om at han kommer til å få det.

Jeg tror Bjørnstjerne Bjørnson skrev «Faderen» for å sette viktige problemer som tvangsekteskap, status og lidelsens høyskole under debatt. Den var aktuell under realismen, men det betyr ikke at den ikke fortsatt er svært aktuell i dag. Tvangsekteskap skjer fortsatt i mange land, og det er ikke noen stor hemmelighet at mange i de godt utviklede, moderne landene i dag er svært opptatt av status og ikke minst makt. Mange kan nok også føle at de er i samme posisjon som sønnen til Tord, som opplever et stort press fra foreldrene sine i tilfeller som skole, fritidsaktiviteter eller andre sammenhenger. Problemstillingen her er om arroganse og pengegaver, noe som fortsatt er en stor interesse i dag. Dette med familiestatus og tvangsekteskap er på god vei ut av samfunnet, men vi har fortsatt en lang vei å gå. Jeg synes derfor at tekster som «Faderen» er viktigere enn noen gang, og kommer nok ikke til å dø ut med det første.

Les også: Hvordan skrive en novelle, hvordan analysere en novelle

Analyse av «Et dukkehjem» av Henrik Ibsen

Henrik Ibsen

Et dukkehjem er et aktuelt drama av Henrik Ibsen utgitt i 1879, altså realismens tidsepoke. Stykket er inndelt i tre akter og handler om ekteparet Nora og Thorvald Helmer i det realistiske borgersamfunnet. Handlingen utspiller seg i deres velstående, borgerlige hjem i desember tider der ekteparet forbereder seg til julaften. På overflaten ser ekteskapet deres, med deres tre barn, ut til å være feilfritt og lykkelig, men under denne fasaden skjuler Noras hemmeligheter seg. Nora har nemlig lånt penger for å ha råd til behandling til sin døende mann flere år tidligere. Dette er en handling Nora gjorde av kjærlighet for mannen sin, men som gikk strengt imot hva samfunnet sto for når det gjaldt kvinnens rolle i familiens økonomi. Dette vet ikke Torvald noe om, det blir derfor trøbbel i det tilsynelatende lykkelige hjemmet når den brutale virkeligheten stilles til debatt i Ibsens realistiske drama.

Forfatter: Caroline Løvbakke

Etter min mening er det Nora som spiller den mest sentrale hovedrollen i dramaet. Hun er en vakker, ung, kone og mor uten offisielt arbeid da hennes primære oppgave i livet er å ta vare på barna, huset og tjenestefolkene. Hun er gift med Torvald Helmer, som representerer det mannsdominerte samfunnet som borgerskapet i realismen var preget av. Han ser på seg selv som familiens overordnende, som i hovedsak skal jobbe og ta vare på familiens økonomi og status. Av Thorvald blir Nora kalt kallenavn som «ekorn» og «lerkefugl» som kan formidle at han forbinder henne med et søtt, dumt, lite dyr. Dette sier mye om forholdet mellom disse to og at Nora tydelig er den underlegne i forholdet. Begge partene er også mye styrt av sosial kontroll da de blir sterkt påvirket av hva samfunnet tenker om dem og hvordan paret skal se ut fra utsiden. Når hun og Thorvald diskuterer hvordan hun sløser penger og lån kommer det også frem hvor lite makt kvinnen i huset skal ha over familiens økonomi.

Dersom jeg analyserer stykkes tittel Et dukkehjem nærmere får jeg en forståelse av hvordan tittelen er knyttet til Noras rolle som kvinne. Nora blir som sagt stadig beskrevet som Helmers dukke – et søtt, uskyldig, lite vesen som gjør alt mannen hennes vil uten motstand. Vi får enkelt sagt inntrykket av at Nora har lite realitetssans og er den underlegne i husstanden.

Gjennom Torvalds rolle tror jeg Ibsen prøver å få fram at det ikke alltid er like enkelt å leve opp til samfunnets forventinger når det gjelder de tradisjonelle kjønnsrollene. Jeg stiller meg selv spørsmålet om måten Torvald behandlet Nora på har hemmet eller fremmet hans utvikling som menneske etter at Nora forlot ham, fordi jeg kan se situasjonen fra begge sider. På en side, vil jeg tro at Torvalds utvikling kan ha blitt fremmet ved at han plutselig mister all kontroll han hadde ved å være den tradisjonelle mannsrollen i det han blir etterlatt alene med huset og barna. Det er sannsynlig at han vil bli mer sårbar og kanskje lærer seg å behandle kvinner annerledes i fremtiden. På en annen side kan det virke som at han også er blitt hemmet på dette området, fordi slik han alltid har behandlet Nora er slik han har lært seg til å behandle alle kvinner. Dersom alle menn behandler kvinner slik blir det vanskeligere for kvinnene å stå imot fordi de står i en svakere posisjon i et mannsdominert samfunn. Jeg tror at omtrent eneste måte å endre samfunnet på og oppnå likestilling er at noen må være modigere enn andre, slik som Nora i Ibsens stykke. Etter min mening viser dramaet oss alle hvordan kun én kvinne kan ha en så sterk stemme at hun blir et utgangspunkt for mange.

Et stykke inn i dramaet blir vi introdusert for noe Nora stadig venter på som hun kaller «det vidunderlige». Det vidunderlige kan bli sett på som Noras umulige ønske om at Torvald skulle få rede på hemmelighetene hennes, og respektere henne for handlingene hun hadde gjort i en akt av kjærlighet for han. I det realistiske borgersamfunnet virket dette som et umulig og langt fra realistisk ønske for en kvinne å ha, fordi det innebærte at når sannheten kom frem i lyset, måtte Torvald ofre ære og status for kjærlighet, og respektere kona si til tross for at det sto i konflikt med de tradisjonelle kjønnsrollene. Som kvinne på denne tiden skilte Nora seg ut med håpet om at en mann og en kvinne kunne leve sammen og se på hverandre som like mye verdt. Man kan si at i Noras øyne er Det vidunderlige det «ideelle» forholdet mellom en mann og en kvinne.

Noras karakter utvikler seg betydelig gjennom de tre aktene i dramaet og vi lærer at finnes to sider av uskyldige Nora Helmer. Hun har hele livet spilt en «rolle» overfor Helmer hvor hun går med på å være hans underlegne «dukke», slik som i første akt, men er til syvende og sist seg selv under overflaten. Fasaden Nora har vokst opp med å bygge opp rundt sitt virkelige seg faller til slutt sammen i det hun blir et veltalende nærmest feministisk ikon i siste akt. Hun forlater mannen sin og er med det villig til å gi opp sin stabile tilværelse i et trygt forhold, etter lengsel om å bli et selvstendig menneske. Det er i dette øyeblikket Nora, som i dag har utviklet seg til å bli en verdenskjent heltinne, forteller mannen sin det ingen andre i realismens epoke turte å si: «først og fremst er jeg et menneske, jeg, like mye som du», et sitat som har hatt mye å si for kvinnebevegelsen over hele verden.

Dramaets tidsepoke har mye å si for hvordan handlingen utspiller seg i stykket. Realismen, som var aktuell rundt årene 1870-90, gikk ut på å beskrive virkeligheten slik den faktisk er i stedet for å fremstille den som noe vakkert og problemfritt. Et sentralt sitat forbundet med litteraturen i realismens epoke kom fra Georg Brandes rundt samme tid: «Det at litteratur i våre dager lever, viser seg ved at den setter problemer under debatt». Det er akkurat dette Ibsen har gjort i sitt verk; satt problemer i debatt. Stykket tar for seg kvinners vanskelige posisjon i det borgerlige ekteskapet, et tema få turte å snakke om før lyrikere som Ibsen introduserte samfunnskritikk i fiksjonsform. I mitt hode, kan stykkets slutt, der Nora forlater mann og barn i respekt for seg selv, bli ansett som et av verdenslitteraturens mest kjente kjønnspolitiske øyeblikk, og har fremstilt Nora Helmer som et feministisk ikon og forbilde for verdens kvinner.

At Et dukkehjem var ekstremt viktig og aktuelt under realismen er sikkert, men jeg vil si at stykket er like aktuelt nå i dag. Som sagt vil jeg tro at mye av kvinnesynet i dag er preget av Ibsens stykke og jeg legger merke til at den mye omtalte NRK-serien SKAM til en viss grad kan ha blitt inspirert av dramaet. Blant annet ser vi på flere måter hvordan kvinnesynet har utviklet seg etter Ibsens bidrag. For det første, er det den mannlige rollen i SKAM, William, som drar fra kjæresten sin Noora og blir kalt feig, i motsetning til Et dukkehjem der Nora drar og ansett som en heltinne. I tillegg er språket i de to handlingene forskjellig. Thorvald og Nora i et dukkehjem snakker stort sett formelt med hverandre og Thorvald snakker til Nora på en nedlatende måte. I SKAM er det Noora som stort sett kjefter på William, og hun tar mye styringen i forholdet, som kanskje viser mye hvor langt vi har kommet i dag.

Som nevnt tolker jeg at det finnes to forskjellige versjoner av Nora i Et dukkehjem. Det er uselvstendige Nora, mannens «lerkefugl», som hun er i første akt, også Nora i tredje akt som er selvstendig og tørr å si akkurat det hun mener. Jeg tror at det er den siste versjonen som blir fremstilt i Noora i SKAM, dette viser hvordan kvinnen har utviklet seg etter at Nora Helmer ledet vei.

«Uten Et dukkehjem, ingen kvinnebevegelse i Kina. Uten Ibsen, intet moderne teater hos oss, og heller ingen modernisme»
– Litteraturforsker i Kina

Hvordan analysere en reklame

Reklameanalyse – hvordan analysere en reklame

Reklame er ethvert betalt og handelsmotivert budskap av et bestemt produkt, tjeneste eller en ide. Hensikten bak reklamen er å vekke din interesse slik at du kjøper det reklamen reklamerer for. En reklame kan også brukes for å vekke oppmerksomhet og/eller informere om et bestemt tema. Når du skal analysere en reklame vil det si at du skal finne de virkemidlene som er sentrale, og hvordan reklamen formidler et budskap.

Det er svært nyttig å kunne analysere en reklame. Vi lever i et samfunn som omringer oss med reklame, og reklamering er en svært viktig kommunikasjonsform som det bare i 2017 ble investert 535 milliarder dollar i.

Forfatter: Ingrid Wærnes Minde

Nøkkelen ligger i å skaffe seg oversikt
Reklameanalyse er slett ikke så vanskelig eller tidkrevende. Det første du bør gjøre når du skal analysere en spesifikk reklame er å skaffe deg en oversikt. Se nøye på reklamen. Vekker den noen følelser hos deg, er det noe du umiddelbart tenker på eller assosierer reklamen med?

Når du jobber med å få en oversikt over reklamen, kan det være lurt å ha disse spørsmålene fremfor deg:

  • Hvilken sjanger er dette?
  • Bruker reklamen tekst, i så fall hva er formålet med teksten?
  • Hvilke budskap ønsker reklamen å få fram, skal den selge et produkt eller en tjeneste?
  • I så fall hvilket produkt eller tjeneste skal selges?
  • Fokuserer reklamen på egenskaper ved produktet/tjenesten? Hvilke?
  • Hvilken målgruppe er reklamen rettet mot?

Det kan også være lurt å finne litt ekstra informasjon om hvem som produserer produktet eller tilbyr tjenesten reklamen reklamerer for. Hvis det for eksempel er en bedrift som er avsenderen, kan du søke opp hvor bedriften holder til, og om de produserer andre produkter og tjenester.

Det er en gylden regel i reklameanalyse: Hvem sier hva til hvem, hvor, når, hvordan og hvorfor? Svarer du på dette er mye gjort.

En reklame må også nærleses

En reklame blir følt og opplevd av mottakeren, men når du skal analysere en reklame må du ta deg god tid til nærlesing etter at du har skaffet deg en oversikt. Når du nærleser bør du rette fokuset mot de enkelte delene som reklameannonsen er satt sammen av.

Begynn først med hovedbildet. Hva er reklamens blikkfang, beskriv det første du legger merke til og hvorfor du legger merke til akkurat den bestemte gjenstanden eller teksten. Deretter kan du beskrive hva som er plassert i forgrunnen og hvilken bakgrunn reklameannonsen har.

Deretter kan du rette oppmerksomheten din mot tittelen. Har reklameannonsen en tydelig tittel, eller er det vanskelig å oppdage hva som er tittelen? Hvilket budskap gir tittelen? Bruker titteloverskriften en bestemt skrifttype, og hvilken tone skaper skrifttypen og valg av ord?

Steg 3 er å analysere brødteksten. Hvor i reklameannonsen er brødteksten plassert, hvilken informasjon gir den om produktet eller tjenesten? Inneholder brødteksten løfter om produktet eller tjenesten, i så fall hvilke løfter? Er det enkelt å se brødteksten i annonsen?

Steg 4 og steg 5 innebærer å analysere logo, slagord og fargebruk. Når det gjelder logo og slagord må du se på hva logoen til avsenderen er og hvor ofte det dukker opp i annonsen samt slagordet. Gir logoen og slagordet et spesielt inntrykk? Når det kommer til fargebruk må du først og fremst se om det er en spesiell fargetone som dominerer reklameannonsen. Er det varme eller kjølige farger som benyttes, og skal valg av farge fremheve informasjon?

Fargen grønn har, for eksempel, en beroligende virkning, og mange assosierer denne fargen med jord og natur, fruktbarhet og vekst. Grønn er håpets farge, mens blått er himmelens farge og er i motsetning til grønn mer kjølig og alvorlig.

Etos, logos og patos
Det er mye argumentasjon i en reklame, og når du skal analysere en reklame er det din jobb å identifisere hvilke virkemidler som er tatt i bruk. Virkemidler blir ikke brukt vilkårlig. De skal appellere til følelser, gi deg informasjon og ønske om å kjøpe nøyaktig det produktet eller tjenesten. Hvordan virkemidler blir brukt er avgjørende for om reklamen oppnår målet sitt eller ikke.

Etos handler om å vekke tillit og troverdighet hos mottakeren. Avsenderen kan skape etos ved å fremstå på en spesiell måte, i så fall hvordan prøver avsenderen å virke? Beskriv hvordan du opplever at avsender fremstår i reklameannonsen, og hvordan dette påvirker reklamen. Fokuser på hvordan bruk av tekst, bilder og andre grafiske virkemidler skaper etos i reklamen (hvis reklamen ikke har noen troverdighet må du forklare hvorfor).

Logos er den direkte argumentasjonen. Hvilken direkte argumentasjon kommer reklamen med, og kan disse faktaene etterprøves? Hvis det viser seg at de ikke kan kontrolleres, er det noe spesifikt med argumentasjonen eller oppsettet av reklamen som gjør at du stoler på produktet/tjenesten allikevel?

Patos skal appellere til mottakerens følelser. Hvilke følelser en reklame vekker vil naturlig variere fra mottaker til mottaker, så hver nøye med å forklare hvordan og hvorfor virkemidlene vekker bestemte følelser hos deg. Hva forteller bakgrunnen og bruk av farger deg om produktet/tjenesten? Hvilket motiv har reklamen? Er det tatt i bruk noen gjenstander som understreker særtrekk ved produktet og/eller tjenesten? På hvilke måter skaper de språklige virkemidlene et positivt inntrykk av det som skal selges? Eller er det negative følelser som blir vekket hos deg?

Før reklameanalysen er ferdig
Før du ser deg fornøyd med reklameanalysen din må du huske å runde av med en sterk avslutning. Det kan du gjøre ved å gå inn på og forklare om det er en bestemt type argumentasjon som dominerer reklameannonsen. Kommer denne argumentasjonen fram gjennom tekst eller bilde, eller begge deler? Og det aller viktigste: fremstår reklamen som gjennomarbeidet, er den bra?

Hele poenget med en reklame er å få deg til å kjøpe et spesielt produkt eller tjeneste. Får reklamen til det kan den sies å være vellykket.

Helt til slutt à en god reklameanalyse skal ha en innledning hvor du kan prestere oversikten, og så en beskrivelse av reklamen og generelle trekk ved den. Deretter kommer selve analysen og tolkningen hvor du trekker inn etos, logos og patos. Analysen rundes av med en konklusjon og/eller oppsummering av de viktigste funnene.

Litteraturliste

Vikøren, Birger M. og Pihl, Roger (2019). Reklame. Hentet fra: https://snl.no/reklame

Federl, Marion (2019). Analyser en reklameannonse. Hentet fra:https://ndla.no/subjects/subject:19/topic:1:195257/topic:1:196011/topic:1:196014/resource:1:60727

Skrivesenteret (2018). Retorikk og reklame – reklameanalyse. Hentet fra:  http://www.skrivesenteret.no/ressurser/retorikk-og-reklame-reklameanalyse/

Filmanalyse av «Hodejegerne»

Filmmelding: Hodejegerne

Hodejegerne er ein thriller/actionfilm frå 2011, basert på den populære kriminalromanen med same namn av Jo Nesbø. Regissøren Morten Tyldum er kjend frå tidlegare for å ha regissert filmen Varg Veum – Falne engler frå 2008, som er ein av dei mest populære Veum-filmane.

Filmen Hodejegerne byrjar med at vi blir introdusert for Roger Brown, som jobbar som hovudjeger for eit rekrutteringsbyrå. Han bur i eit designhus til 30 millionar, og er saman med ei vakker, tiltalande kvinne. Brown synest ikkje han har eit bra utsjåande, eller økonomi til å eige huset, så han kompenserer for dette med å vere ein dugeleg kunstjuv. Ein dag møter han Clas Greve, som passar perfekt for den stillinga Roger arbeidar med. Clas Greve har i tillegg eit maleri verd fleire titals millionar hengjande på veggen, som vil gjere slutt på alle problem for Roger. Han bryt seg inn hos Greve, og oppdagar noko som snur alt på hovudet – snart må han flykte for livet!

Skodespelarane gjer ein god jobb, og gjer Hodejegerne lett å leve seg inn i. Detaljane rundt Roger Brown er i filmen kortfatta, men gjev oss akkurat nok forståing av motivasjonane han sine. Aksel Hennie utfører dugeleg skodespill når han spelar ein sjølvtrygg Roger, som i filmen utfører handlingar som tyder på at han ikkje eigentleg er trygg på seg sjølv. Det er ikkje berre Aksel Hennie som imponerer stort i denne filmen, fienden Clas Greve, spelt av Nikolaj Coster-Waldau, gjer òg ein fantastisk jobb.

Historia inneheld mykje handling og action, i høgt tempo. Det går ikkje lang tid mellom høgdepunkta. Manuset i filmen er stramt, og gje den uføreseielege handlinga naturleg tett og konsis. Fleirtalet av scenane er prega av dystre fargar i gråtoner, noko som understrekar thrillerpreget og handlinga. Den tradisjonelle orkestermusikken i bakgrunnen gjev ein god, profesjonell flyt gjennom heile filmen, og forsterkar kjensla av at dette er ein film av høg kvalitet.

Hodejegerne er ein film som gjer at du til tider får gåsehud av skrekk, men samstundes nyt opplevinga. Filmen inneheldt mykje humor, og spesielt episoden med utedoen er grov humor på sitt beste. Det er berre i éi scene vi kan få assosiasjonar til at dette er ein «typisk norsk film», og det er i bilkrasjscena som såg litt billeg og amatør ut.

Eg synest Regissør Tyldum har gjort ein bra og profesjonell jobb med å skape ein thriller som tydelegvis resten av verda òg kan like. Det er nemleg ikkje rart at filmen er seld til over 50 land over heile verda, og er den mest selde norske filmen! Eg synes filmen er spennande og morosam, og ønskjer å anbefale den vidare til alle dei som liker skodespelaren Aksel Hennie og filmar med mykje spennande handling på ei gong.

Kortsvarsanalyse av «Shit Happens»

Korsvarsoppgave: «Shit Happens»

«Shit Happens» plakaten er produsert av den norske miljøorganisasjonen Natur og Ungdom. Deres budskap er å opplyse folk om at gruveselskapet Nordic Mining ønsker å bruke Førdefjorden som en avfallsplass og at dette kan få fatale konsekvenser for framtiden vår. Bildet som organisasjonen har benyttet seg av er nasjonalromantisk, med blåe fjorder og grønne enger. Dette viser til menneskets kjærlighet ovenfor naturen. Blå er en farge som virker beroligende og gir en harmonisk effekt, mens den grønne fargen kanskje viser til miljøvennlighet. Det er mange som ser Natur og Ungdom som en faglig og kompetanserik autoritet og reklamens utseende bidrar til at de får mer troverdighet, men det kommer helt an på mottakeren. For noen kan bildet virke uekte og svekke deres etosappell.

Overskriften tar nesten halve siden og fanger raskt leserens oppmerksomhet. Den er skrevet på engelsk, kanskje fordi det er mer imponerende med utenlandske ord enn norske. Ved å bruke «Shit Happens» som overskrift reduserer de situasjonens alvor ved å bruke ironi, men samtidig setter det søkelyset på våre holdninger og ansvar. «Norske fjorder er trua» forsterker budskapet deres. Under står en kort, informativ tekst om at dersom dette blir vedtatt kommer vi ikke lenger til å ha den flotte naturen vår, som vi ser så stolte av. Teksten er i sprekker, noe som representerer fjordområdet sin sårbarhet. Her krever de også om at miljødepartementet må avslå gruveselskapets forespørsel. Natur og Ungdom avslutter teksten sin ved å vise leseren til nettsider for informasjon og engasjement.

[Kilder: Plakaten Shit Happens av Natur og Ungdom.]

Retorisk analyse av «Om ordets kraft og lesningens velsignelse»

Om ordets kraft og lesningens velsignelse — en retorisk analyse

I denne analysen vil jeg gi en kort presentasjon av memoaret «Lesningens velsignelse», før jeg i hovedsak fokuserer på tre aspekter ved teksten som jeg anser som særlig interessante; dens stilistikk, ethos og pathos.

«Lesningens velsignelse» ble skrevet av Harald Grieg (1894-1972) i 1941 mens han satt i fengsel under den tyske okkupasjonen, og utgitt første gang i 1945 etter frigjøringen. Teksten er narrativ og selvbiografisk. Den er tredelt, og Grieg serverer oss tre «fortellinger» fra eget liv. Selv om historiene er hentet fra Griegs liv, er det ikke han selv som er temaet*. Det er en ekspressiv tekst som gir uttrykk for Griegs holdninger til lesning. Den fremstår som en hyllest til lesningen, et uttrykk for leseglede og anerkjennelse av lesningens verdi.

Første erindring handler om Grieg sin første store leseopplevelse. Det er julaften 1900 og han avslører hemmeligheten at han har lært seg å lese. Han høster jubel og anerkjennelse, og en ny verden åpnes for ham. Deretter møter vi skolegutten Grieg som ulykksalig klarer å knuse verkstedsruta på skolen. I frykt for å avsløres løper han hjem for å ty til «den hellige skrift». Han låser seg inn på doen, kneler med katekismen på dolokket og leser hele fra perm til perm to ganger. Konsekvensene uteblir, og han er overbevist om at lesningen reddet ham. I siste del er Norge okkupert av tyskerne, Grieg er i fengsel underlagt strengeste restriksjoner og får ikke lese. Etter tre uker får han en ny celle hvor hans forgjenger har etterlatt seg en liten hilsen, en bok. Han trykker seg inn i det eneste hjørnet der han ikke kan oppdages av vaktene, og der, med boka i hånd, svinner bekymringene hen og han forstår for alvor hvilken skatt det er å kunne lese.

Ved hjelp av stilsikre grep klarer Harald Grieg å levendegjøre disse erindringene for leseren, i tråd med retorikkens fire grunnleggende stilistiske krav; korrekt språk og klar, høvelig og utsmykket stil (Bakken, 2014, s. 25). Grieg fremstår som en historieforteller: «Første gang jeg følte gleden ved å lese var mellem klokken fire og fem om eftermiddagen den 24. desember år 1900» (Grieg, 1945, s. 10). Det er en emosjonell og eventyraktig åpning som gir forventning om at det er mer i vente. Og sannelig møter vi litt lesemagi hele tre ganger i teksten. Språket i «Lesningens velsignelse» er lett, klart og tydelig, til tider muntlig, av og til høytidelig — det føyer seg etter innholdet som formidles. Inntrykkene forsterkes hos leseren gjennom emosjonelle uttrykk og bruken av kontraster i alle tre historiene — mellom ubetydeligheten og anerkjennelsen, frykt og lettelse, og til slutt i fengselet mellom den mørkeste fortvilelse og lykkefølelsen: «Hungerfornemmelsene, tobakkstrangen, isolasjonsfølelsen, engstelsen for mine kjære, uroen for fremtiden — alt svant for lykksaligheten ved igjen å holde en bok i min hånd» (s. 30).

Andre språklige virkemidler som bidrar til å skape en slags inderlighet ved teksten, er gjentakelse og skildringer, både alene: «og leste, leste» (s. 13, 31), og i kombinasjon: «bok, en deilig, tykk bok» (s. 30). De mange skildringene bidrar også til at leseren levende kan forestille seg handlingen. Også sitater bringer leseren nærmere på hendelsene. Stilistikken bidrar altså til å styrke både Griegs ethos og tekstens pathos, som vi skal se videre.

Ifølge Jacobsen (2000) var Harald Grieg en høyt aktet mann allerede i sin samtid både i kraft av sine personlige egenskaper og sitt virke. Grieg hadde nok derfor for de fleste en positiv innledende ethos, noe som er av betydning for at leserne i det hele tatt skal lese teksten. En forlegger må dessuten anses som kvalifisert til å kunne uttale seg om lesning. På den andre siden kan man samtidig spekulere i om han hadde en skjult agenda i å inspirere til lesning for å øke forlagets salgstall*. Den retoriske situasjonen styrker Griegs ethos i så henseende. Norge var akkurat blitt fritt etter år med okkupasjon, sensur og propaganda. Folk hadde for alvor fått kjenne på kroppen hva det ville si ikke å kunne se, lese og uttrykke det de ville. Således var dette det rette tidspunktet, aptum, for en forlegger å komme med en slik tekst.

Avledet ethos fremstår også som sterk. Det er så presise gjengivelser av historiene at de fremstår som troverdige. Jeg har også vært inne på tidligere at det er en slags inderlighet ved formidlingen av fortellingene som er tillitsvekkende. Videre synes det som om Grieg vil oss vel. Han ser på sin gjerning i Gyldendal som et kall: «og som aldri før stod det klart for mig at et skjønnere og mere takknemmelig kall enn å virke til bokens utbredelse blandt menneskene kan ingen ha» (s. 31).

«Lesningens velsignelse» har en sterk følelsesapell, pathos. Episodene er følelsesladete situasjoner som de fleste forbinder med mye spenning, på godt og vondt. Det tidligere omtalte emosjonelle og inderlige aspektet ved teksten vekker også følelser hos leseren. Grieg uttrykker selv de følelsene han vil formidle: «føle den samme inderlige fryd» (s. 16) og «Jeg kan ikke beskrive den lykkefølelse som fylte mig» (s. 30).

Som Bakken (2014) påpeker, bidrar mange frodige skildringer til å vekke følelsesmessig engasjement hos leseren. Grieg bruker også en del sitater, som bringer oss tett på hendelsene. Hendelsene trer tydelig frem for oss og vi er med Grieg i hans opplevelser, selv inn på det lille toalettet: «Og der, liggende på mine kne foran det brunmalte sete med katekismen opslått på lokket, leste jeg med dempet røst, men ikke uten foredrag, både budene, artiklene og trosbekjennelsen, alt sammen med tilhørende «det er», helt til siste side» (s. 23).

Er det ikke forunderlig vidunderlig hva en velskrevet tekst kan gjøre med deg? Når lesestunden opphøyes til noe hellig. Når kraften i det skrevne ord er så sterk at den har makt til å forandre verden — eller i alle fall din egen verdensanskuelse der og da. Når alt annet opphører å eksistere for en stund. Det er deg og ordene på papiret foran deg. Og ordene blir levende. Tar form. Farge. Lukt. Smak. Du ikke bare leser. Du sanser. Lever i teksten.

«Lesningens velsignelse» handler om gleden ved å kunne lese — og teksten selv gir leseglede!

Kilder

Bakken, J. (2014): Retorikk i skolen. Oslo: Universitetsforlaget.

Grieg, H. (1945): Lesningens velsignelse: et blad av en forleggers erindringer. Oslo: [s.n.].

Jacobsen, N. K. (2000): En forlegger og hans hus: Harald Grieg og Gyldendal. Oslo: Gyldendal.

Diktanalyse av «Jeg ser»

Gjør greie for sentrale virkemidler i diktet «Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder

«Jeg ser» er Sigbjørn Obstfelders mest kjente dikt fra diktsamlingen Digte fra 1983. Lyrikken til Obstfelder er typisk nyromantisk fordi innholdet ofte utrykker fremmedfølelsen og angsten som preges overgangen til det morderne samfunn. Den raske teknologiske utviklingen mot slutten av 1800-tallet medfører drastiske samfunnsomveltninger som vekker skepsis hos mange av samtidens forfattere. Fornemmelsen av resignasjon, uro, ensomhet og rastløshet er gjennomgangstema for i nyromantisk litteratur.

 

Diktet skildrer en jeg-person som ser undrende på sine omgivelser med mistro. De høye bygningene og menneskene i gatene gir jeg-et ingen inntrykk av tilknytning og tilhørighet. Etter hvert som blikket hans flyttes lengre nedover mot bakkenivået, tror han at han befinner seg på en fremmed planet fordi alt virker så fjernt. Samtidig skjer det en gradvis værforandring som følger hans blikk, og det brygger opp til uvær.

 

Diktet følger ikke den tradisjonelle oppbyggingen med rim og fast rytme. Med sine ni strofer følger det en fast struktur i samsvar med handlingsforløpet. De sju første strofene følger en bestemt verselinjefordelingsmønsteret tre-to-en, og mønsteret gjenspeiler innholdet i strofene. Diktet kan med andre ord, deles i tre deler hvor hver del utgjøres av en observasjon, konklusjon og værskildring. «Jeg ser på de høye huse», «Dette er altså jorden» og «De gråblå skyer samler seg […]» De to siste strofene derimot bryter opp regelmessigheten i diktet, og innholdet på siste strofe oppsummerer diktet. Jeg-et ser, men han er forvirret overfor sine egne observasjoner.

 

Regelmessigheten skaper en ryddig struktur som gjør diktet lettlest, mens bruddet kombinert med mangel på rim og fast rytme gir inntrykk av kaos og disharmoni. Misklangen fremhever jeg-personens forvirring og mistrivsel overfor sine omgivelser: «Jeg har visst kommet på en feil klode!». Samtidig avsluttes verselinjene på siste strofe som halvferdige setninger med tre punktum. Denne effekten gir inntrykk av at diktningen går i oppløsning i tråd med nyromantikkens virkelighetsoppfatning.

 

Uttrykket «Jeg ser» blir gjentatt elleve ganger gjennom diktet. Dette er en effektiv metode for å fremheve hovedpoenget i diktet. Nemlig jeg-personens uttalelige observasjoner som ikke er i samsvar med hans oppfatning som igjen skaper økende fremmedfølelse. I tillegg gjentas enkelte ordgrupper med assosiasjon til hverandre: «Jeg ser på de høye huse, /jeg ser på de tusener vinduer/ […]» og «Dette er altså jorden. /Dette er altså menneskenes hjem.» Samtidig kan gjentakelse skape en form for rytme i diktet.

 

Forfatteren bruker kontraster flere stedet i diktet for å forsterke jeg personens ensomhet blant folkemengden. «Jeg ser på de velkledte herre, /jeg ser på smilende damer, /[…]» beskriver hvordan jeg-personen oppfatter andre menneskers følelser sammenlignet med hans egne som er annerledes. Å uttrykke sitt ståsted utenfor fellesskapet gjennom slik kontrastbruk er effektivt fordi ensomheten er ofte relatert til isolering og distansering fra solidariteten. Og mange av oss kjenner godt igjen denne fornemmelsen av å befinne seg utenfor.

 

Gjennom diktet forandrer været seg gradvis i samsvar med jeg-personens oppfatning av verden. Det starter med hvit himmel og avslutter med regntunge skyer etter hvert som jeg-personen går fra uvisst undring til avgjort konklusjon om å være på feil planet. Denne kontrastbruken beskriver jeg-persons følelser overfor det moderne samfunnet. Det foreligger stor skepsis her siden han forstiller seg den nye verden som et truende tordenvær.

 

Det fjerne kirketårnet som jeg-personen refererer til er symbolbruk i diktet med tvetydige tolkninger. Enten kan kirketårnet forståes som jeg-personens lengsel etter den religiøse troen i en kaotisk og urolig tilværelse. Samtidig kan uttrykket også tolkes som sekulariseringen av kristendommen i den moderne verden. At religion kun fremstår som et fjernt minne for jeg-personen. «Jeg ser på den blodige sol» kan i utgangspunktet være beskrivende både for solnedgang og soloppgang samtidig, siden solen ofte får et rødlig skjær. Begge disse to naturlige fenomenene er ofte assosiert med ankomst av en ny dag eller en ny tid. Kanskje det er usikre forandringer i den moderne tidsepoken forfatteren sikter til? Uansett skaper uttrykket «blodige sol» et språklig bilde av noe uhyggelige og nifst i horisonten.

 

Diktet «Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder tar i bruk flere sentrale virkemidler for å forsterke både temaet og budskapet. Gjennom bruk av språklige bilder, symbolikk, gjentakelser når forfatterens poenger enkelt frem til leserne. Fremmedfølelsen, angsten og forvirringen blir tydelig forstått. Samtidig skaper den modernistiske skrivestilen disharmoni og uorden i diktet som symbolisere jeg-personens opplevelser av samtidens samfunnsomveltninger. Nyromantikkens sentrale tema vedrørende menneskenes oppfatning av den raske verdensutviklingen er godt reflektert i diktet «Jeg ser».

Retorisk analyse av «Nyttårstale fra en flykting»

-Et viktig bidrag til innvandringsdebatten

”Den syriske jenten som ikke fikk gå på skole i Beirut, kan en dag bli mattelærer i Norge. Faren hennes, som ikke har jobbet på tre år i Libanon, kan bli skattebetaler i Norge.”. Slik lyder en av setningene i Leo Ajkics innlegg ”Nyttårstale fra en flyktning”, som ble publisert på nrk.no den 30. desember 2016. Her stiller Ajkic seg positiv til innvandring, og ønsker i større grad å gi flyktningene mulighet til å bosette seg i Norge. Allerede i tittelen fremkommer det at innlegget handler om flyktninger, men hva slags retoriske argumenter benytter forfatteren seg av i teksten, og hvordan kommer de til uttrykk?

 

Innlegget sitt kairos er i dette tilfellet betydelig, og preger tekstens innhold. Allerede i innledningen henviser Ajkic til den flyktningkrisen verden har stått overfor de siste årene. Uroen og destabiliseringen av land som Libya, Egypt, samt borgerkrigen i Syria har ført til en flyktningstrøm verden aldri har sett maken til. Den påfølgende medieoppmerksomheten, og den mer polariserte samfunnsdebatten har man også lagt merke til her i Norge, noe man blant annet ser ved debatten rundt innvandringskvoten samt opprettelsen av svært høyreorienterte grupper som Odins soldater.

 

Det er ulike syn her i Norge på hvordan man skal hjelpe flyktningene, men ved innføringen av strengere grensekontroll, hvor Norges integreringsminister har stått i spissen, har debatten blitt høyst aktuell. Innlegget ble også publisert dagen før nyttårsaften, en dag fylt med taler som ofte oppfordrer til mer medmenneskelighet og lignende i det påfølgende året. Ved at Ajkic da skriver talen på dette tidspunktet, tydeliggjør tekstens actio. Med andre ord er det logisk å påstå at Ajkic timer både publiseringen av innlegget samt framføringsvalget på en god måte.

 

Innlegget er gjennomgående klassisk, med tittel og enkelte setninger uthevet. Disse fungerer som blikkfang, ettersom de inneholder svært sterke setninger, hvilket bidrar til å fange leserens oppmerksomhet. Innlegget kan deles inn tre deler; en innledning, en gjengivelse av Ajkics opplevelser og en argumenterende del på slutten. Med andre ord bryter innlegget litt med hva som kjennetegner en argumenterende tekst; vi finner ingen mellomtitler med ubegrunnede påstander, og tekstens dispositio samsvarer heller ikke med det som kjennetegner strukturen i en argumenterende tekst. Vanligvis ville det spissede poenget komme først, før det så utbygges substansielt nedover i teksten. Isteden drar Ajkic leseren med på en rundreise rundt omkring i Europa, og deler opplevelser med hans møte med flyktninger, før han deretter dreier mot en mer argumenterende tilnærming. På den andre siden har de tre delene sitt eget tema, noe som tydeliggjør tekstens dispositio. Avslutningen samsvarer også med hva som kjennetegner en typisk nyttårstale.

 

Innledningsvis går Ajkics rett på sak; han ønsker å vinne både leserens velvilje og oppmerksomhet, noe som samsvarer med en tradisjonell exordium. Ved å allerede i tittelen skrive ”Nyttårstale fra en flyktning”, benytter Ajkic seg av muligheten til å tydeliggjøre hans innledende etos; Ajkics bakgrunn gjør at han i større grad kan forklare hvordan det er å være flyktning. Det ser man også ved setningen under i kursiv, hvor det fremkommer at forfatteren er programleder for en serie som heter ”Flukt”, som sannsynligvis gir leseren assosiasjoner til flyktningkrisen.

 

Med andre ord bidrar tittelen og setningen under til å fremheve Ajkics etos – for hvem vet best hvordan det er å være flyktning, Leo Ajkic eller Ola Nordmann?

 

Videre domineres de to første avsnittene av saklig informasjon og narratio; Ajkic informerer leseren om høytiden teksten er skrevet i, noe som tydeliggjør tekstens aptum. I setningen ”Men jeg skal ikke snakke om hvor fint Norge er og hvor fete der nordmenn er.” benytter forfatteren seg av ironi, noe man også ser ved ”…den delen av talen pleier kongen og statsministeren å fikse helt utmerket.”. Her henviser Ajkic til nyttårstalene opp igjennom årene, som så å si uten unntak inneholder varme ord og oppfordringer.

 

Deretter kommer Ajkic med en skarp motsetning, hvor han presenterer svært brutal informasjon, noe som man blant annet ser i setningene ”I stedet vil jeg snakke om krangling.” og ”det er over seksti millioner mennesker på flukt i verden i dag.”. Selve motsetningen mellom varme nyttårstaler og krig og flukt er nok et bevisst valg fra forfatterens side, og bidrar sannsynligvis til å vekke følelser hos leseren.

For øvrig viser ikke forfatteren til noen kilder når han legger frem påstanden om antallet flykninger, men med flyktningkrisen, som i stor grad har farget mediebildet de siste årene, blir det nok vanskelig for leseren å motargumentere Ajkic på at det er vanvittig mange mennesker på flukt.

Videre skriver han ”For en ting det ble kranglet mye om i året som gikk, er sånne som meg, flyktninger”, hvor han nok en gang tydeliggjør at han er tidligere flyktning, hvilket fører til at Ajkic opparbeider seg enda mer etos.

Deretter presenterer Ajkic deler av konsekvensene ved flyktningkrisen; han viser ulike meninger om flyktningene og konkluderer allerede i andre avsnitt med at det er greit å være uenig. Med andre ord gjør forfatterens bruk av aptum til at han når ut til lesere som står på begge sider av gjerdet.

 

Forfatteren følger deretter opp med to uthevede setninger, hvor han skriver om hvordan han selv føler seg stigmatisert som et resultat av hans bakgrunn som flyktning; ”Men når man er flyktning selv, og hører denne kranglingen, føler man seg som et adoptivbarn i en familie der alle kanskje ikke var klare for å adoptere.”. Her benytter Ajkic seg patosappell, samt muligheten til å forklare for leseren hvordan det er å være flyktning, ved å dra paralleller til familielivet som flere kanskje kjenner seg igjen i. Det ser man ved de retoriske spørsmålene ”Er det meg dere krangler om? Hva er det jeg har gjort galt?”. Ved å benytte seg av denne parallellen blir det svært vanskelig for leseren å motsi Ajkic – for man vel ikke skylde på et adoptivbarn for at det er adoptert?

Ettersom forfatterens formål i narratio er å formidle saken på en slik måte at leseren deler retorens perspektiv, benytter Ajkic seg av patos, hvor han utnytter det faktum at han føler seg stigmatisert som et resultat av hans bakgrunn. Alt dette er en del av hvordan Ajkic danner grunnlaget for den senere argumentasjonen, argumentatio.

 

Fra å ha holdt seg forholdsvis informativ, dreier forfatteren seg over mot en mer appellativ tilnærming. Ajkic informerer om hvordan han det siste året har reist langs flyktningenes ruter, noe som kan fungere som en bekreftelse på at dokumentarserien ”flukt” handler om flyktninger. I tillegg skriver han om hvordan han har vært ”på baksiden av nyhetsbildene og Facebook-kranglene”, noe som gir uttrykk for at den informasjonen han besitter er enda mer troverdig enn den informasjonen mediene farges av. Med andre ord tilegner forfatteren seg enda mer etos, og når han da følger opp med informasjon om hans opplevelser fra turen, blir det svært vanskelig å motsi.

 

Den appellative formen ser vi blant annet ved Ajkic beskrivelser av hans opplevelser fra Agadez i Niger. Der skriver han om hvordan Toyota-trucker ”krysser Saharaørkenen med 30 migranter på lasteplanet” på vei mot Middelhavet og Europa. Bilder av kantrede båter med flyktninger har med jevne mellomrom frekventert de norske mediene, noe som kanskje i seg selv er forferdelig nok for leseren. Men når da Ajkic følger opp med å fortelle om ørkener og borgerkrig, som i den uthevede setningen ”Nesten 5000 mennesker druknet i middelhavet i fjor, men ingen vet hvor mange som døde i ørkenen eller borgerkrigsherjete Libya før de i det hele tatt kom seg i båt mot Europa”, benytter forfatteren seg av både patosappell og logos. Det ser man også ved hvordan flyktningene faktisk har kunnskap om hvor livsfarlig denne reisen er, men at ”… de måtte reise.”. Setningen tydeliggjør hvor forferdelig det faktisk er å være flyktning, og ved at Ajkic selv har reist på flyktningenes ruter blir det følgelig svært vanskelig å motargumentere han.

 

Forfatteren fortsetter med å fortelle om de ulike møtene med flyktningene, enten det er i Libanon, i Milano, Sierra Leone eller Gambia. Ved å ramse opp de ulike landene og de ulike møtene med flyktningene, opparbeider forfatteren seg avledet etos, og han blir følgelig svært troverdig hva gjelder temaet. Mot slutten av den argumenterende delen forteller forfatteren om hans møte med en flyktning som hadde vært i Sverige, men som ble kastet ut som et resultat av Dublin-avtalen. Uavhengig av hvorvidt leseren har kunnskap om selve avtalen, fører henvisningen til avtalen at han har peiling om temaet.

 

Videre fremkommer det hvordan flyktningen hadde lært seg å snakke svensk, noe som kan tolkes som et motargument mot innvandringskritikere; særdeles mange på den siden av gjerdet mener at flyktningene ikke integrerer seg, noe denne flyktningen motbeviser. Ved setningen ”… han hadde det bedre under borgerkrigen i Libya, enn som papirløs i Europa.”, benytter forfatteren seg nok en gang av patosappell, og vekker følelser hos leseren som sannsynligvis gir inntrykk av at det å være flyktning er noe helt jævlig.

 

Deretter dreier forfatteren mot en mer argumenterende tilnærming, hvor han på bakgrunn av informasjonen han delte tidligere argumenterer for de positive sidene ved flyktningstrømmen. Det ser man blant annet ved den uthevede setningen ”Men for meg har det også vært en fantastisk reise. For jeg har møtt fantastiske mennesker.”, som fungerer som en motsetning til alt det forferdelige og negative som kom frem tidligere i teksten. Det ser man blant annet ved det påfølgende avsnittet, hvor Ajkic blant annet henviser til innvandringsdebatten her i Norge. Ved å belyse hvordan innvandring kan medføre problemer, kommer han kritikerne i forkjøpet.

 

Deretter benytter han seg av sin innledede etos til å argumentere for flyktninger, noe man ser ved setningen ”Jeg har sikkert skapt noen problemer…Men mennesker er ikke bare ofre… De er også muligheter.”, hvor Ajkic spiller på sin egen suksess og det at han tidligere har vært flyktning. Med andre ord benytter han seg av logos, og gjør det for øvrig vanskelig for leseren å motargumentere.

 

Videre går Ajkic tilbake i tid, og informerer leseren om hvordan han selv følte på det å være flyktning. Her opparbeider han seg avledet etos, før han videre henviser til hvordan ”35 prosent av bosniere i Norge har høyere utdanning”, og hvordan førstegangsinnvandrerne har betalt skatt og bidratt til velferdsstaten. Til tross for å ikke vise til noen kilde,  kommer forfatteren kritikerne i forkjøpet, ved å benytte seg av muligheten til å regelrett ødelegge argumentet til mange innvandringskritikere; mange innvandringskritikere påstår at innvandrere ikke betaler skatt. Med andre ord vinkler forfatteren innvandringen til noe positivt for Norge, noe som følgelig blir vanskelig for leseren å motbevise.

 

Avslutningsvis appellerer forfatteren nok en gang til leserens følelser, noe man ser ved setningen ”Den syriske jenten som ikke fikk gå på skole i Beirut, kan en dag bli mattelærer i Norge.”. Ved å tillegg skrive ”Men da må vi gi de muligheten – til å bli en mulighet.” sammenfatter han både de positive opplevelsene fra flyktningene, men også de negative opplevelsene fra forholdene rundt, til en setning som sannsynligvis gjør et stort inntrykk på leseren. Til slutt kommer forfatteren med setningen ”Og kanskje når vi samles igjen om et år, har de gjort Norge enda litt bedre, så kan kongen skryte enda litt mer”, hvor han henviser tilbake til nyttårstalene i innledningen – hvilket bidrar til å gi teksten en rød tråd. Den siste setningen fungerer også som en sammenfatning av tekstens budskap, og gir et inntrykk hos leseren at flyktningene absolutt vil bidra til å gjøre Norge bedre.

 

Gjennomgående benytter Ajkic seg av forskjellige typer retoriske virkemidler.

Tidspunktet for publiseringen av Ajkics innlegg samsvarer med debatten rundt innvandringskvoten i Norge samt den massive mediedekningen flyktningkrisen har fått – hvilket gjør tekstens innhold svært aktuell.

Innledningsvis er teksten hovedsakelig informerende, hvor forfatteren tilegner seg etos og benytter muligheten til å danne grunnlaget for den resterende delen av teksten. Deretter dreier teksten seg mot en mer appellativ tekst, hvor Ajkic i større grad benytter seg av patos og logos. Til slutt dreier teksten seg mot en mer argumenterende tekst, hvor Ajkic henviser tilbake til hans flerfoldige møter med flyktningene, og de positive tingene flyktningene fører med seg.

Og Ajkic har nok helt rett i det, flyktningene bidrar med masse positivt – og så lenge man fortsetter å komme med saklige innspill lignende denne til innvandringsdebatten er jeg sikker på at vi vil få til løsninger som gagner alle.

Kortsvarsanalyse av utdrag fra «Pan»

Analyse av utdrag fra ”Pan”

 

Knut Hamsuns prosalyriske roman ”Pan” ble publisert i 1894. Romanen inneholder virkemidler som er typisk for nyromantikken og den tidlige modernismen, men hvordan kommer dette til uttrykk?

 

I det utdelte utdraget fra ”Pan” er Glahn på hytten sin og betrakter naturen, før Edvarda kommer på besøk. Temaet i utdraget er hengivenhet og kjærlighet, både overfor naturen og Edvarda, hvilket står i stil med datidens panteistiske syn blant mange forfattere.

I utdraget benytter Hamsun seg av en jeg-synsvinkel, som er et effektivt virkemiddel for å la leseren i større grad følge jeg-personens tanker og refleksjoner. Det ser man blant annet ved ”…store, hvite blomster utfoldet seg i skogen, deres arr står åpne, de ånder.”, hvor Hamsun bruker virkemidler som besjeling for å tydeliggjøre Glahns hengivenhet overfor naturen. I tråd med symbolismens fremvekst på 1890-tallet, benytter Hamsun seg av svært symboltunge beskrivelser og sterke ord, for eksempel ved ”mitt hjerte var fullt som av dunkel vin”, samt ved setningen ”…utslitt av lykke.”, hvor Hamsun benytter seg av personifisering.

Gjennom jegets indre monolog får leseren innblikk i Glahns tanker, noe som kjennetegner nyromantikken. Datidens forfattere la i større grad vekt på blant annet det psykologiske, mystiske og religiøse, noe som man blant annet ser i setningen ”Takk til min Gud, for hver lyngblomst jeg har sett…”. I tråd med Hamsuns andre tekster, blir kvinnen også her nesten beskrevet som noe guddommelig og mystisk, noe man ser ved det siste avsnittet.

 

Gjennom hele utdraget blir det tydelig at ”Pan” ble skrevet på 1890-tallet. Bruken av en jeg-synsvinkel, samt virkemidler som personifisering og besjeling gjør at Glahns kompliserte indre liv i stor grad kommer til uttrykk, noe som kjennetegner den tidlige modernismen og nyromantikken.

Diktanalyse av «Det er ingen hverdag mer»

Krigens bismak

Diktet «Det er ingen hverdag mer» er skrevet av den norske lyrikeren Gunvor Hofmo, og ble utgitt i tekstsamlingen Jeg vil hjem til menneskene i 1946. Diktet «No plantar kvinna» er skrevet av den norske forfatteren Halldis Moren Vesaas, og ble gitt ut i tekstsamlingen Treet i 1947. Begge diktene er skrevet rett etter krigen – noe som gjenspeiles i budskap og tema i tekstene. Jeg skal i denne diktanalysen først tolke, og deretter sammenligne disse diktene.

 

«Det er ingen hverdag mer» har et modernistisk tema om krig, men det er også skrevet på tradisjonell form med enkel bruk av enderim. Forfatterens mål er trolig å nå ut til folk og sette ord på stemningen etter andre verdenskrig. Diktet har ikke mye handling, men en rekke hendelser man kan assosiere med noe alvorlig og vondt. Hofmo tar også i bruk sirkelkomposisjon, noe som  gir diktet en helhet, og hun får tydeliggjort sitt rop om hjelp.

 

Diktet har syv strofer med to korte linjer hver. Hofmo tar i bruk oksymoronene  «stumme skrik» og «dreptes åndedrag», noe som kan symbolisere noen som skriker nytteløst etter nåde. Videre skriver hun at «det er bare sorte lik, som henger i røde trær!», hvor det røde kan være et symbol på blodet fra dødsofrene. Hver strofe har en setning, men dette finner vi et unntak av i andre strofe hvor setningen ikke slutter før i tredje. Dette etterfølges av  den korte setningen «Hør hvor stille det er», noe som kan gi uttrykk for at det er tid for ettertanke etter krigen.

 

Patosappellen står sentralt i diktet. Hofmo spiller på leserens følelser ved å ta i bruk negativt ladede ord som «skrik», «lik» og «dreptes» og fremmer alvoret i budskapet sitt. Ved å bruke slike negative ord fanger Hofmo leserens oppmerksomhet, og man skaper seg et bilde i hode av blant annet de sorte likene. I tillegg bruker Hofmo ordet «vi» istedenfor «jeg», og hun skaper dermed en enhet mellom forfatter og leser – man blir dratt inn i diktet.

 

I diktet «No plantar kvinna» er motivet en kvinne som planter et tre, og hun ønsker at det skal vokse i fred. Diktet har fem strofer, hvor de tre første har seks verselinjer, men deretter får vi et vendepunkt hvor de to siste strofene har fire verselinjer. Diktet bruker noe enderim, men mellom to verselinjer, og vi finner mønsteret a-b-c-b-d-b.

 

Diktet har mange ulike symbol. Allerede i første verselinje får vi inntrykk av at det skjuler seg et dypere budskap bak motivet. Diktet er skrevet to år etter andre verdenskrig, og dette har trolig en stor betydning for diktets budskap. Vi leser om stormen som har brutt ned, noe som kan være et symbol på krigen, og treet kan være et symbol på menneskelivet. Hun skriver også om kvinnen istedenfor mannen, og grunnen til dette kan være at det var hovedsakelig menn som stod bak andre verdenskrig, og at da kvinnene skal rette opp i deres feil – det er kvinnenes oppgave å gjøre verden til hva den en gang var.

 

Fjerde strofe står i kontrast  til de fire første strofene, hvor treet og jorden dirrer, og   Vesaas nevner «skalet kring kjerna av mørker i djupet». Dette kan være et symbol på atombomben som ble oppfunnet to år før diktet ble skrevet, og det faktum at de to siste strofene er betydelig kortere kan være et symbol på at tiden minker. Dersom man ikke stanser ”dirringen” kan det gå mot slutten.

 

Det første man legger merke til når man sammenligner disse diktene, er at de har ulik form. De har ulikt antall strofer og verselinjer og det har heller ikke lik form for enderim. Hvis vi derimot fokuserer på tema og motiv, viser det seg at vi begge er moderne, og at begge har et budskap som fremmer omtanke rundt krigen. De drar frem realiteten, og får frem hvordan alt er forandret – og et håp om at verden skal gå tilbake til hva den en gang var.

 

Litterære virkemidler er brukt aktivt i begge diktene, for eksempel bruk av både gjentakelse, kontraster, rytme og symboler. Ved å benytte Gjentakelse, får Hofmo frem hvordan krigen har forandret og ødelagt veden. Vesaas nevner derimot treet i hver eneste strofe for å få frem verdien av menneskelivet. Kontraster blir istedenfor brukt å nyansere, og disse motsetningene fremhever viktige moment. Rytme gjør diktene mindre monotone, og symbolene får leseren til å tenke selv. I helheten gjør virkemidlene diktene mer komplekse, og de bidrar til at Vesaas og Hofmo får lagt trykk på viktige moment de vil få frem for å fremme sitt budskap.

 

Diktene har ikke bare likheter, for man finner også forskjeller. Selv om de er skrevet med et års mellomrom, er Hofmo mer tradisjonell i form og bruk av rim. Spenningskurven til Hofmo er relativt jevn, og avslutter slik den starter. Vesaas derimot, begynner rolig og fredfullt – før hun mot slutten skaper en mer dramatisk stemning. Angående tema skriver Hofmo mer om et rop om hjelp til Gud, mens Vesaas skriver mer om at det er kvinnen som skal redde menneskene, og et håp om fred i fremtiden.

 

Som en avrunding ser vi at diktene har noen likhetstrekk – både i tidsperiode og budskap, og vi ser at både Hofmo og Vesaas har tatt i bruk en rekke virkemiddel for å sette ekstra preg på sine dikt. Begge diktene tar opp et svært alvorlig tema som man ikke bare kan legge på hyllen og glemme. Begge er tydelig preget av historien – dette er ikke noe som kun var aktuelt da, men noe som også er viktig dag og i framtiden.

 

Kilder

  • Det er ingen hverdag mer, av Gunvor Hofmo. (2012, 01 08). Sist hentet 02 22, 2017 fra Helt grei poesi: heltgreipoesi.wordpress.com/2012/01/08/det-er-ingen-hverdag-mer-av-gunvor-hofmo/

 

  • Grue, J. (2011, 12 01). oksymoron. Sist hentet 02 22, 2017 fra Store norske leksikon: snl.no/oksymoron

 

  • Hagen, E. B. (2016, 11 22). Haldis Moren Vesaas. Sist hentet 02 22, 2017 fra Store norske leksikon: snl.no/Halldis_Moren/Vesaas

 

  • Moi, M. (2016, 06 03). Gunvor Hofmo. Sist hentet 02 22, 2017 fra Store norske leksikon: snl.no/Gunvor_Hofmo

 

Les også: Hvordan analysere et dikt