Novellen ”Karens jul” er skrevet av Amalie Skram. Den kom ut i 1885, i ”Politiken”. Amalie Skram debuterte samme år med romanen ”Constance Ring”. ”Karens jul” handler om en politimann som oppdager en fattig, ung kvinne i et gammelt ferjemannshus. Denne kvinna er Karen. Hun bærer på et nyfødt barn og har søkt tilflukt i huset fordi madam Olsen har reist bort. Karen tjente hos madam Olsen. Politimannen sa at Karen ikke kunne oppholde seg i huset, men Karen fikk overtalt han slik at hun fikk være der i tre dager til. Etter tre dager finner politimannen Karen ihjelfrosset i huset. 
Handlingen utspiller seg ”på en av dampskipskaiene i Kristiania” for ca. hundre år siden. Det som setter den i gang er at politimannen hører barnegråt. Han går til ferjemannshuset hvor gråten kom fra. Der finner han Karen. Han lurer på hva hun har å gjøre der. Karen forteller sin historie. Dette er retrospeksjon, på denne måten får vi innblikk i Karens situasjon. Spenningen stiger ved at leseren lurer på hvordan det har gått med Karen. Man får en følelse av at hun kanskje er død: Politimannen ser at Karen ”rørte seg ikke og syntes til å sove”. Det at det ”slo om til frost” gir oss en følelse av at hun kanskje har frosset i hjel, men vi kan ikke være sikre. Høydepunkt kommer idet politimannen finner Karen og ungen døde. Det blir markert ved at det brått og brutalt står at ”de var steindøde begge to”. Og det skjedde på selveste julaften. Etter det kommer en skildring av de to døde. Det hele ender med at havnevesenet fjerner huset fordi det ikke skulle ”være et tilholdssted for alskens løsgjengere.”
Novella begynner med en beskrivelse av det gamle ferjemannshuset, og dets historie. Beskrivelsen er nesten lik scenehenvisningene i et realistiske dramaene: ”Dørene vendte mot sjøsiden og kunne lukkes både innvendig og utvendig med jernkroker, der ble hektet fast i kramper av samme metall.” Vi får en veldig nøyaktig beskrivelse av omgivelsene. Det er en vekslende synsvinkel. Den er stort sett autoral allvitende, men Karen skildres gjennom politimannens øyne. På den måten får vi gode miljøskildringer samtidig som vi får presentert det politimannen ser. Fortelleren går sjelden inn i personenes tanker.
Hovedperson er Karen. Det er hun vi får vite mest om, og det er hun som er viktigst for handlingen. Karen blir skildret på mange forskjellige måter, og hun er den eneste som blir skildret direkte. Hun er ”et tynt, lite fruentimmer med et smalt, blekt ansikt”, og hun er ”neppe ganske voksen”. Det er mange ting som sier oss at hun har en lav sosial status: ”Føttene stakk i et par hullete soldatstøvler”, ”i den ene arm holdt hun en bylt filler”. Vi får assosiasjoner til kloakk når det står at det knirket i støvlene hennes, som om hun stod og ”stampet i en grøtaktig substans.” Karen er heller ikke så fin i målet som politimannen. Gjennom replikkene får vi vite at Karen tjente hos madam Olsen, og er helt avhengig av henne. Av henne kunne hun tjene penger til losji. Ellers hadde hun ikke noe sted å være, hennes far var død, og stemoren hadde kastet henne ut. Hun trur at alt skal bli bra når madam Olsen kommer, derfor nekter hun å dra til fattighuset. Dette har noe med selvrespekt og gjøre. Hennes manérer er heller ikke så gode: ”Hun holdt inne og snøt seg i fingrene, som hun avtørret på sitt skjørt.” Hun ”stakk fingeren i munnen og suget på den.”
Det er egentlig politimannen vi følger gjennom novellen, men han er ikke så viktig som Karen. Vi kan si at det er han som får ting til å skje. Det er han som oppdager Karen og det er han som finner henne når hun er død. Politimannen er snill når han lar Karen få bo i ferjemannshuset. Men viser hele tiden en likegyldighet, spesielt når han finner Karen død. Vi får et inntrykk av politimannen gjennom replikker og handlinger. Han skal representere myndighetene og overklassen, derfor er det ikke noen direkte beskrivelser av han. En annen viktig person er madam Olsen. Det er gjennom Karen vi får høre om henne. Hun en snill dame. Selv om Karen ble gravid med en hun ikke engang visste navnet på, så fikk hun jobbe hos madam Olsen. Madam Olsen er jordmor og hun har ingen familie. Derfor ble Karen overlatt til seg selv når madam Olsen måtte reise. På reisen ble madam Olsen syk og kunne ikke komme hjem før til jula. Siden Karen er så avhengig av henne, resulterer dette i at Karen dør. Alle personene er statiske fordi det er ingen som gjennomgår noen utvikling.
Novellen har mange skildringer av været. Det gråe og triste været skaper en grå og trist stemning, akkurat som livet til Karen. Det blir brukt ord som grålighvitt, mørkegrå og grumset. Karen og politimannen møtes også om natta når det er mørkt og kaldt. Kulden blir også skildret, og blir et frampek på hva som kommer til å skje. Karen er så våt at det knirker i støvlene, så det er ikke rart at hun døde da kuldeperioden kom. Men kulden kan også ha blitt brukt symbolsk. Karen døde pga. mangel på kjærleik og omsorg. Det var denne mangelen som fikk henne til å søke trøst i denne mannen hun fikk barn med. Karen ble frosset til døde av samfunnet. Politimannen synest det er fælt å høre om skjebnen til Karen, men bryr han seg noe om det? Han ser at Karen fryser, men han viser ikke omsorg og skaffer henne ikke klær eller et varmt sted å være. Jeg tror det er dette Amalie Skram vil få fram med novellen. Samfunnets likegyldighet overfor medmennesker, og spesielt de som er lavest stilt i samfunnet. Det er vel det samme hva som skjer med Karen, bare politimannen fikk seg en fridag fordi han hadde forkjølelsesfeber. Det er ingen som vil ofre noe av sitt eget levekår til fordel for at andre kan få det bedre. Et annet tema kan være at samfunnet prøver å skjule over fattigdommen, noe som vil gå utover de fattige.
Jeg tror novellen er sammensatt av mange forskjellige tema. Og mange av dem er aktuelle samfunnsproblem som vi sliter med den dag i dag. Jeg skal prøve å komme med noen eksempel: Vi kan saktens gi en hundrelapp til flyktningene i Kosovo, men er vi villige til å ofre en del av huset til en flyktningefamilie. Jeg så et interview på TV, der de spurte folk i Norge om dette. En kvinne svarte: ”Hadde jeg hatt masse penger og et stort hus, så kanskje.” Denne kvinnen hadde sikkert et hus med nok plass, og sikkert nok med penger. En flyktningefamilie har ikke noe sted å bo og ikke noe penger.
Myndighetene klager på at ungdom i Norge går rundt i gatene og driver med tagging, hærverk osv. De vil at ungdommen skal holde seg vekke fra dette miljøet. Men hvor skal ungdommen ellers holde seg når staten ikke har råd til å holde ungdomsklubber. Ungdomsklubbene blir lagt ned. Politiet i Brasil løser problemet med for mange gatebarn ved å skyte dem!
”Gaten skal ikke være tilholdssted for alskens løsgjengere.”