Svarforslag på eksamensoppgaver i strafferett

 

jSvarforslag på tidligere eksamensoppgaver. Strafferett, oppgave 5.1, 5.2, 5.3, 5.4, 5.5, 5.6, 5.7, 5.8, 5.9, 5.10 og 5.11

OBS! Den nye straffeloven har blitt vedtatt. Dette medfører at noen av paragrafene peker feil i oppgavene. Det betyr midlertidlig ikke at konklusjonen på de forskjellige oppgavene er uriktige.

5.1    Vi begrenser oppgaven til å gjelde en vurdering av om Erling her har gjort seg skyldig i tyveri siden det er det som omfattes av læreplanen.

For at en person skal kunne straffes for tyveri må de alminnelige straffbarhetsvilkårene være til stede. I tillegg må også vilkårene i straffebudet om tyveri (strl. § 257) være oppfylt.

Vi behandler vilkårene i denne rekkefølgen:

–   krav om lovhjemmel, jfr. Grl. § 96

–   straffrihetsgrunner

–   strafferettslig tilregnelighet

–   kravet om at noe er borttatt (§ 257)

–   at det borttatte er en gjenstand (§ 257)

–   at det borttatte tilhørte en annen

–   kravet om subjektiv skyld (strl. § 40 og § 257)

Foreligger det lovhjemmel? Ja, strl. § 257 inneholder en regel som setter straff for tyveri. Dette vilkåret er altså oppfylt.

Foreligger det i dette tilfellet noen straffrihetsgrunner. Med straffrihetsgrunner tenker vi på nødrett (strl. § 47) og nødverge (strl. § 48). Det foreligger verken nødrett eller nødverge i dette tilfellet, og vi går ikke nærmere inn på dette vilkåret.

Er Erling Olsen strafferettslig tilregnelig? Ingenting tyder på at han var sinnssyk eller bevissløs i gjerningsøyeblikket, se strl. § 44. Vi går også ut fra at han er over 15 år og dermed over den kriminelle lavalder, se § 46.

Resten av vilkårene er vilkår knyttet til straffebudet.

Tyveri er regulert av strl. § 257. Etter bestemmelsen er det for det første et vilkår at noe er borttatt. Det er det i dette tilfellet. Både et gullur, mynter og en dagbok er borttatt, det vil si fjernet fra det sted de befant seg.

Det borttatte skal være en gjenstand. Det vilkåret er oppfylt.

Videre skal det borttatte tilhøre en annen. Erling Olsen tok gjenstandene, de tilhørte herr Bufast. Vilkåret er altså oppfylt.

Det siste vilkåret er at det må foreligge subjektiv skyld. Dette er delvis regulert av strl. § 40 og delvis regulert av § 257. Hovedregelen er at en handling bare er straffbar dersom den er foretatt forsettlig, jf. § 40. Den må altså være villet. Erling Olsen var klar over hva han gjorde da han tok gjenstandene. Han ville ta de med seg, og det foreligger altså forsett. Når det gjelder tyveri er det også et vilkår etter § 257 at det foreligger vinnings hensikt. Borttagelsen av gjenstandene må altså være foretatt for å ha en økonomisk gevinst. Før han tar gjenstandene reflekterer Erling over at han kan selge klokken og beholde pengene. Dette må vi si er vinnings hensikt. Når det gjelder dagboken er imidlertid spørsmålet mer uklart. Har boken overhodet økonomisk verdi? Det ser nærmest ut som det som driver Erling her er nysgjerrighet, dagboken så spennende ut. Vi vil derfor si at det foreligger vinnings hensikt når det gjelder klokken og myntene. Han kan dermed dømmes etter § 257 for disse forholdene. Borttagelsen av dagboken går etter vår mening ikke inn under § 257.

(Det er selvfølgelig ikke tillatt å ta med seg private dagbøker. Forholdet vil i hvert fall rammes av strl. § 392.)


 

5.2    Vi vil først se på hvilke straffbare forhold Arthur Dåsnes kan ha gjort seg skyldig i. Deretter ser vi på en eventuell straffutmåling.

For at Arthur Dåsnes skal kunne dømmes for et straffbart forhold, må både de alminnelige vilkårene for straff være tilstede. I tillegg må også de spesielle vilkårene som følger av det enkelte straffebud være oppfylt.

De alminnelige vilkårene er:

  • Krav om lovhjemmel, jf. Grl. § 96. Det må finnes en straffebestemmelse som sier at det vedkommende har gjort er straffbart.
  • Det må ikke foreligge straffrihetsgrunner som nødrett eller nødverge.
  • Personen som har utført den straffbare handlingen må være tilregnelig, jf. strl. §§ 44 – 46.
  • Kravet om subjektiv skyld må være oppfylt. Hovedregelen er forsett, se strl. § 40.

Vi gåre ikke nærmere inn på disse vilkårene.

Vi skal nå ta for oss de straffbare forholdene vi mener Arthur Dåsnes kan ha gjort seg skyldig i:

Vegtrafikkloven § 3
Bestemmelsen kalles «grunnregelen for trafikk» og pålegger enhver å ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade. Det kan ikke være tvil om at Arthur har brutt denne regelen.

Vegtrafikkloven § 6
Vegtrafikkloven § 6 handler om fartsreglene. Første ledd handler om det som kalles den relative fartsregelen. Regelen går ut på at farten skal avpasses etter forholdene, og føreren skal også ha fullt herredømme over kjøretøyet.

Når Arthur mister kontrollen over bilen i en sving, har han ikke fullt herredømme over bilen, og han har altså brutt regelen i § 6 første ledd.

  • 6 andre ledd handler om det som kalles absolutt fartsgrense. Dersom ikke annet følger av trafikkskilt, er fartsgrensen i tettbygd strøk 50 km/t og utenfor tettbygd strøk 80 km/t.

Hvis vi går ut fra at Arthur befant seg utenfor tettbygd strøk da den fatale kjøreturen foregikk, har han altså overskredet den absolutte fartsgrensen med 100 %.

Straffeloven § 239
Straffeloven § 239 handler om uaktsomt drap. Bestemmelsen nevner spesielt at uaktsom bruk av motorvogn kan medføre straff etter bestemmelsen. Spørsmålet er så om vi kan si at Arthur Dåsnes opptrådte uaktsomt i denne situasjonen. Burde han ha forstått at det han foretok seg kunne føre til en fatal ulykke. Vi vil nok svare ja på det. For det første får han Per Evensen til å sitte uten bilbelte. Det er klart at Per selv må bære en del av ansvaret for dette, men en stor del av ansvaret må også Arthur ta gjennom måten han opptrer på.

Det mest alvorlige er likevel selve kjøringen. Når man kjører i 160 km/t må man forstå at noe kan skje. Vi vil si at i forhold til straffeloven § 239 er dette en uaktsom handling, også i forhold til dødsfølgen.

Vi vil derfor si at Arthur Dåsnes har brutt vegtrafikkloven §§ 3 og 6 og strl. § 239.

Straffeutmålingen
Brudd på vegtrafikkloven kan straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år, se vegtrafikkloven § 31. I tillegg kan førerkortet inndras etter § 33.

Uaktsomt drap etter strl. § 239 kan straffes fengsel inntil 3 år, under særdeles skjerpende omstendigheter inntil 6 år.

I dette tilfellet har farten vært svært høy. I tillegg fikk Arthur Per til å la være å bruke bilbelte. Vi vil anta at straffen i en tilfelle som dette vil ligge på rundt et års ubetinget fengsel. Dette på grunnlag av praksis i tilsvarende saker.

I tillegg vil Arthur også miste førerkortet.

(Vi antar at spørsmålet om straffeutmåling ligger utenfor læreplanen.)


 

5.3    For at Trond skal kunne straffes for tyveri må både alminnelige og spesielle straffbarhetsvilkår være oppfylt.

De alminnelige vilkårene er:

  • Det må foreligge en lovhjemmel, se Grl. § 96. Vilkåret er en rettssikkerhetsgaranti som skal sikre at man bare kan straffes i de tilfellene hvor det foreligger en skriftlig lovbestemmelse, som setter straff for det en har gjort.
  • Det må ikke foreligge straffrihetsgrunner. De vanligste straffrihetsgrunnene er nødrett (strl. § 47) og nødverge (strl. § 58).
  • Den som utførte handlingen må ha vært påregnelig, se strl. §§ 44–46.
  • Handlingen må ha vært utført med forsett, se strl. § 40 (med mindre et annet skyldkrav er fastsatt i det enkelte straffebud).

I tillegg til de alminnelige vilkårene må også de spesielle vilkårene som framgår av det enkelte straffebud, være oppfylt. Disse vilkårene finner vi i strl. § 257, som handler om tyveri.

De spesielle vilkårene er:

  • Man må ha krenket eierens besittelse av det stjålne. Det er det som ligger i formuleringen «bortta» i § 257.
  • Det må dreie seg om en løsøregjenstand. Det er uttrykt gjennom § 257 ved at man må ha borttatt en «gjenstand».
  • Det må også ha foregått en krenkelse av eiendomsretten. Den gjenstanden man har borttatt må tilhøre en annen.
  • Til slutt må «borttagelsen» ha vært foretatt i en bestemt hensikt, nemlig å skaffe seg selv eller andre en «uberettiget vinning». Vi sier gjerne at det må foreligge vinnings hensikt.

Strl. § 258 handler om grovt tyveri. Grovt tyveri straffes strengere enn alminnelig tyveri (§ 257). Hvilke vilkår som må være oppfylt for at tyveriet skal være grovt er fastsatt i § 258 andre ledd.

Vi vil nå drøfte om vilkårene for å straffe Trond for tyveri er tilstede.

Alminnelige vilkår:
Det er klart at det foreligger en lovhjemmel for tyveri. Hjemmelen finner vi i strl. § 257 (og altså i § 258 når det gjelder grovt tyveri).

Det er ingenting som tyder på at det her foreligger straffrihetsgrunner. Trond fjernet ikke kajakken for å redde noens person eller gods fra en uavvendelig fare. Det foreligger altså ikke nøderett, se strl. § 47. Han fjernet heller ikke kajakken for å avverge et rettsstridig angrep, se strl. § 48. Det foreligger altså heller ikke nødverge.

Det er heller ingenting som tyder på at Trond ikke var tilregnelig da han utførte handlingen. Vi må gå ut fra at han var over 15 år (strl. § 46). Det er heller ingenting som tyder på at han var psykotisk eller bevisstløs da han utførte handlingen (strl. § 44).

Når det gjelder kravet til forsett (strl. § 40), drøfter vi det nedenfor sammen med kravet om vinnings hensikt.

De spesielle vilkårene etter § 257:
Har Trond borttatt noe? Det må vi vel si han har gjort i dette tilfellet. Han har krenket eierens besittelse, i og med at kajakken nå ikke lenger befinner seg i båthuset.

Har han borttatt en gjenstand? Ja, det har han også. En kajakk er helt klart en løsøregjenstand, slik at også dette vilkåret er oppfylt.

Tilhørte kajakken en annen? Foreligger det med andre ord en krenkelse av eiendomsretten? Ja, det gjør det. Kajakken tilhørte Roy. Altså er også dette vilkåret oppfylt.

Foreligger det vinnings hensikt? Tok Trond kajakken for å tjene penger på den? Ifølge oppgaven løsnet han kajakken for å hevne seg på naboen. Det forelå altså ikke noe ønske om en økonomisk gevinst. Vi kan derfor ikke si at det foreligger vinnings hensikt i gjerningsøyeblikket.

Foreligger det forsett? Trond har med vitende og vilje fjernet kajakken som tilhørte en annen. Denne handlingen er forsettlig. Forsettet hans omfatter imidlertid ikke den økonomiske gevinsten. Han hadde ingen tanker om å tjene penger på kajakken da han tok den. Han selger riktignok båten senere for kr 3 000, men dette var ikke en hensikt som forelå hos ham da han tok båten. Han har altså ikke handlet forsettlig med hensyn til vinnings hensikt.

Konklusjonen må da bli at Trond ikke kan straffes for tyveri etter strl. § 257 (siden han ikke kan straffes for alminnelig tyveri etter § 257, kan han selvfølgelig heller ikke straffes for grovt tyveri etter § 258).

(Det er klart at Trond har gjort seg skyldig i straffbare handlinger gjennom det han har gjort. Både ved innbruddet i båthuset og ved det etterfølgende salget av båten han finner drivende (underslag). Disse problemstillingene ligger imidlertid utenfor oppgaven – og læreplanen – og vi vil derfor ikke gå nærmere inn på dem.)


 

5.4    Oppgaven spør om Petter Gran kan straffes for å ha stjålet varene.

For å kunne straffes for tyveri (naskeri), må de alminnelige straffbarhetsbetingelsene være oppfylt. I tillegg må de spesielle vilkårene som framgår av § 391 a jf. § 257 være oppfylt.

De alminnelige vilkårene for straff er:

–   det må foreligge lovhjemmel, se Grl. § 96

–   det må ikke foreligge straffrihetsgrunner

–   det må foreligge subjektiv skyld. Hovedregelen er forsett, dersom ikke noe annet framgår av det enkelte straffebud, se strl. § 40

–   gjerningspersonen må være tilregnelig, se strl. §§ 44- 46

De spesielle vilkårene som framgår av strl. § 391 a jf. § 257 er:

–   det må borttas noe, dvs. at det må foreligge en besittelseskrenking

–   det som borttas må være en gjenstand

–   det borttatte må helt eller delvis tilhøre en annen, dvs. at det

–   må foreligge en krenking av eiendomsretten

–   borttagelsen må skje i vinnings hensikt

–   tyveriet anses som naskeri på grunn av gjenstandenes lave verdi og forholdene for øvrig

Vi velger å drøfte det alminnelige vilkåret om subjektiv skyld sammen med det spesielle kravet om vinnings hensikt.

Kravet om lovhjemmel
Ifølge Grunnloven § 96 kan ingen dømmes uten at det foreligger en lovhjemmel. Strl. § 391a jf. § 257 inneholder en lovhjemmel for å straffe den som begår tyveri. Dette kravet er altså oppfylt.

Foreligger det straffrihetsgrunner?
De vanligste straffrihetsgrunnene er nødrett og nødverge, se strl. §§ 47 og 48. Vi går ikke nærmere inn på vilkårene for nøderett og nødverge, men kan bare fastslå at det etter opplysningene i oppgaven ikke foreligger noen av delene.

Er Petter Gran tilregnelig i gjerningsøyeblikket?
Strl. § 44 sier at den som i gjerningsøyeblikket var psykotisk eller bevisstløs ikke kan straffes. Det samme gjelder personer som var psykisk utviklingshemmet i høy grad. Ingenting i oppgaven tyder på at Petter Gran var psykotisk eller bevisstløs. Det er heller ingen opplysninger om at han var psykisk utviklingshemmet i høy grad.

Ifølge § 46 må gjerningspersonen også være over den kriminelle lavalder, 15 år, når han foretar handlingen, for å kunne straffes. Petter Grans alder er ikke opplyst i oppgaven, men vi forutsetter at han var over 15 år da dette skjedde.

Petter Gran var altså tilregnelig i gjerningsøyeblikket.

Har Petter Gran borttatt noe?
Ja, han har bortatt en is og to pakker tørkepapir. Det foreligger altså en besittelseskrenking.

Er det borttatte en gjenstand(eller flere)?
Ja, både is og tørkepapir må regnes som løsøre og er altså gjenstander.

Tilhørte det borttatte en annen?
Ja, både isen og tørkepapiret tilhørte butikken.

Er borttagelsen skjedd med forsett?
Nei, det foreligger ikke forsett med hensyn til det å bortta varene uten å betale for dem. I det øyeblikket borttagelsen skjer er det en ren forglemmelse.

Foreligger det vinnings hensikt?
Som nevnt under forrige punkt har det hele tiden vært Petter Grans hensikt å betale for varene. Det har hele tiden vært hans intensjon å betale for varene. Først i det øyeblikk han da allerede har bortatt varene bestemmer han seg for å gå videre uten å betale. Det foreligger altså ikke vinnings hensikt.

Naskeri?
Dersom betingelsene for straff hadde vært til stede ville «tyveriet» bli å anse som naskeri pga gjenstandenes ubetydelige verdi.

Vi ser altså at alle vilkårene unntatt vilkårene om forsett og vinnings hensikt er oppfylt. Alle vilkårene må være oppfylt for at Petter Gran skal kunne straffes for tyveri (naskeri).

Konklusjonen må altså bli at Petter Gran ikke kan straffes for tyveri (naskeri).


 

5.5    Spørsmålet om noen av de involverte personene kan straffes for tyveri

Når det spørres om «noen av de involverte personene kan straffes for tyveri», antar vi at de personene det siktes til er Rolf Karlsen, sønnen hans, Pål Karlsen, og samboeren hans Gerd Furu.

For å kunne straffes for tyveri, må de alminnelige straffbarhetsbetingelsene være oppfylt. I tillegg må de spesielle vilkårene som framgår av § 257 være oppfylt.

De alminnelige vilkårene for straff er:

–   det må foreligge lovhjemmel, se Grl. § 96

–   det må ikke foreligge straffrihetsgrunner, se strl. §§ 47 og 48

–   det må foreligge subjektiv skyld. Hovedregelen er forsett, dersom ikke noe annet framgår av det enkelte straffebud, se strl. § 40

–   gjerningspersonen må være tilregnelig, se strl. §§ 44–46

De spesielle vilkårene som framgår av strl. § 257 er:

–   det må borttas noe, dvs. at det må foreligge en besittelseskrenking

–   det som borttas må være en gjenstand

–   det borttatte må helt eller delvis tilhøre en annen, dvs. at det må foreligge en krenking av eiendomsretten

–   borttagelsen må skje i vinnings hensikt ved tilegnelsen

Vi velger å drøfte det alminnelige vilkåret om subjektiv skyld sammen med det spesielle kravet om vinnings hensikt.

Kravet om lovhjemmel
Ifølge Grunnloven § 96 kan ingen dømmes uten at det foreligger en lovhjemmel. Strl. § 257 inneholder en lovhjemmel for å straffe den som begår tyveri. Dette kravet er altså oppfylt for alle de tre involverte.

Foreligger det straffrihetsgrunner?
De vanligste straffrihetsgrunnene er nødrett og nødverge, se strl. §§ 47 og 48. Vi går ikke nærmere inn på vilkårene for nødrett og nødverge, men kan bare fastslå at vi ikke kan se at noen av de involverte har handlet i nødverge eller gjort bruk av nødrett.

Var de involverte tilregnelige i gjerningsøyeblikket?
Strl. § 44 sier at den som i gjerningsøyeblikket var psykotisk eller bevisstløs ikke kan straffes. Det samme gjelder personer som var psykisk utviklingshemmet i høy grad. Ingenting i oppgaven tyder på at verken Rolf Karlsen, Pål Karlsen eller Gerd Furu var psykotisk eller bevisstløs. Det er heller ingen opplysninger om at de var psykisk utviklingshemmet i høy grad.

Ifølge § 46 må gjerningspersonen også være over den kriminelle lavalder, 15 år, når han foretar handlingen, for å kunne straffes. Vi går ut fra at Rolf Karlsen og Gerd Furu er over 15 år og at vilkåret for straff altså er tilstede for deres vedkommende. Når det gjelder Pål er det opplyst at han er 8 år. Han er altså under den kriminelle lavalderen og kan ikke straffes, selv om de øvrige vilkårene er oppfylt.

Har de involverte borttatt noe?
Pål Karlsen har helt klart borttatt noe. Faren, Rolf Karlsen, har ikke selv bortatt noe, men siden § 257 også rammer medvirkning, må vi si at vilkåret er oppfylt også for Rolfs vedkommende siden han har medvirket til å borttta. Gerd Furu har derimot ikke borttatt noe.

Er det borttatte en gjenstand(eller flere)?
Ja, en diamantring må regnes som en gjenstand.

Tilhørte det borttatte en annen?
Ja, ringen tilhørte Geir Blom.

Er borttagelsen skjedd med forsett?
Rolf Karlsens medvirkning er helt klart forsettlig. Pål Karlsen er så ung at man neppe vil si at han har vært i stand til å vurdere hva han har gjort. Han har altså ikke opptrådt forsettlig. Gerd Furu har ikke borttatt noe og har selvfølgelig heller ikke opptrådt forsettlig.

Foreligger det vinnings hensikt?
Det foreligger ikke vinnings hensikt når det gjelder Pål og Gerd Furu. Når det gjelder Rolf Karlsen er det ikke noe i oppgaven som tyder på at det er utsikten til en økonomisk gevinst som har drevet ham til å «bortta» ringen. Det står i oppgaven at han vil finne på «noe som Blom ville mislike». Det er ikke andre opplysninger i oppgaven om hensikten med det han gjør. Vi må derfor gå ut fra at det ikke foreligger vinnings hensikt.

Det betyr at vilkårene for å straffes for tyveri ikke er oppfylt for noen av de involverte.

(Det at ingen av dem kan straffes etter strl. § 257, jf. § 258, betyr selvfølgelig ikke at dette er en lovlig handling. Rolf Furu kan sannsynligvis straffes etter strl. § 261, eventuelt etter strl. § 393.)


 

5.6    Oppgave 3: Drøft om Arne Lien kan straffes for tyveri av CD-spilleren.

For å kunne straffes for tyveri, må de alminnelige straffbarhetsbetingelsene være oppfylt. I tillegg må de spesielle vilkårene som framgår av § 257 være oppfylt.

De alminnelige vilkårene for straff er:

–   det må foreligge lovhjemmel, se Grl. § 96

–   det må ikke foreligge straffrihetsgrunner

–   det må foreligge subjektiv skyld. Hovedregelen er forsett, dersom ikke noe annet framgår av det enkelte straffebud, se strl. § 40

–   gjerningspersonen må være tilregnelig, se strl. §§ 44- 46

De spesielle vilkårene som framgår av strl. § 257 er:

–   det må borttas noe, dvs. at det må foreligge en besittelseskrenking

–   det som borttas må være en gjenstand

–   det borttatte må helt eller delvis tilhøre en annen, dvs. at det må foreligge en krenking av eiendomsretten

–   borttagelsen må skje i vinnings hensikt

Vi velger å drøfte det alminnelige vilkåret om subjektiv skyld sammen med det spesielle kravet om vinnings hensikt.

Kravet om lovhjemmel
Ifølge Grunnloven § 96 kan ingen dømmes uten at det foreligger en lovhjemmel. Strl. § 257 inneholder en lovhjemmel for å straffe den som begår tyveri. Dette kravet er altså oppfylt.

Foreligger det straffrihetsgrunner?
De vanligste straffrihetsgrunnene er nødrett og nødverge, se strl. §§ 47 og 48. Vi går ikke nærmere inn på vilkårene for nøderett og nødverge, men kan bare fastslå at det her verken er snakk om å redde noen eller noe fra en «uafvendelig fare» eller å verge seg mot et rettsstridig angrep.

Er Arne Lien tilregnelig i gjerningsøyeblikket?
Strl. § 44 sier at den som i gjerningsøyeblikket var psykotisk eller bevisstløs ikke kan straffes. Det samme gjelder personer som var psykisk utviklingshemmet i høy grad. Ingenting i oppgaven tyder på at Arne Lien var psykotisk eller bevisstløs. Det er heller ingen opplysninger om at han var psykisk utviklingshemmet i høy grad.

Ifølge § 46 må gjerningspersonen også være over den kriminelle lavalder, 15 år, når han foretar handlingen, for å kunne straffes. Ifølge oppgaven er Arne Lien i femtiårene. Han er altså over den kriminelle lavalderen.

Arne Lien var altså tilregnelig i gjerningsøyeblikket.

Har Arne Lien borttatt noe?
Ja, han har borttatt CD-spilleren til Siri. Det foreligger altså en besittelseskrenking.

Er det borttatte en gjenstand(eller flere)?
Ja, en CD-spiller er løsøre og er altså en gjenstand.

Tilhørte det borttatte en annen?
Ja, CD-spilleren tilhører Siri (det går ikke helt klart fram av oppgaven, men vi går ut fra at den er hennes). Det foreligger altså en krenkelse av eiendomsretten.

Er borttagelsen skjedd med forsett?
Ja, borttagelsen er skjedd med forsett. Han fjerner CD-spilleren med vilje.

Foreligger det vinnings hensikt?
Nei. Arne Lien har ikke borttatt CD-spilleren i den hensikt å oppnå en økonomisk gevinst, ved for eksempel å selge den eller lignende. Han tar den rett og slett fordi han er lei bråket.

Vi ser altså at alle vilkårene unntatt vilkåret om vinnings hensikt er oppfylt. Alle vilkårene må være oppfylt for at Arne Lien skal kunne straffes for tyveri.

Konklusjonen må altså bli at Arne Lien ikke kan straffes for tyveri.

(Vi forutsetter at CD-spilleren har så høy verdi at en eventuell borttakelse rammes av tyveribestemmelsen. I motsatt fall må saken drøftes etter naskeribestemmelsen i strl. § 391a.)


 

5.7    Drøft om Rolf Vågen kan straffes for drap på sin datter Gro.

For å kunne straffes må følgende vilkår være oppfylt:

–   det må foreligge en lovhjemmel

–   det må ikke foreligge straffrihetsgrunner

–   det må foreligge subjektiv skyld

–   det må foreligge tilregnelighet hos den som har begått den straffbare handlingen

I tillegg til disse generelle straffbarhetsvilkårene må også vilkårene etter det enkelte straffebud være oppfylt.

Foreligger det en lovhjemmel?
I strl. finner vi regler som setter forbud mot både drap (strl. § 233) og uaktsomt drap (strl. § 239). Vilkåret om lovhjemmel er altså tilstede.

Foreligger det straffrihetsgrunner?
I strl. finner vi to straffrihetsgrunner, nemlig reglene om nødrett og nødverge. Dersom det foreligger nødrett eller nødverge, vil en ellers straffbar handling ikke kunne straffes, den er med andre ord straffri. Nødrett, se strl. § 47, betyr at det foreligger en nødssituasjon hvor man gjør noe som ellers ville vært straffbart, men hvor det på grunn av nødssituasjonen ikke lenger er straffbart. Dersom man har valget mellom flere handlingsalternativer må man velge det alternativet som medfører minst skade eller fare. Man kan heller ikke straffritt utføre en nødrettshandling dersom faren eller skaden er like store ved å utføre handlingen som ved å la det være.

Den andre straffrihetsgrunnen er nødverge, se strl. § 48. Nødverge går i korthet ut på at dersom man verger seg mot et ulovlig angrep, så vil handlingen ikke være straffbar. Det er selvfølgelig en grense for hvor langt man kan gå også når det gjelder nødverge, men dette går vi ikke inn på her.

I det foreliggende spørsmålet er det ingenting som tyder på at det foreligger verken nødrett eller nødverge.

Kravet om subjektiv skyld
Hovedregelen etter norsk rett er at det må foreligge forsett, se strl. § 40. Når det gjelder drap opererer strl. med tre skyldgrader: overlagt drap, se § 233 andre ledd, forsettlig drap, se § 233 første ledd og uaktsomt drap, se § 239. Vi kommer tilbake til spørsmålet om Rolf oppfyller kravet til subjektiv skyld nedenfor.

Tilregnelighet
Ifølge strl. § 44 kan ikke den som var psykotisk, bevisstløs eller i høy grad psykisk utviklingshemmet i gjerningsøyeblikket straffes. Bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus fritar likevel ikke for straff, se strl. § 45. Ingen kan heller ikke straffes for handlinger som er foretatt før man fylte 15 år, se § 46.

Det er ingenting som tyder på at Rolf var psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Vi må også gå ut fra at han er over 15 år.

Kan han straffes etter strl. § 233?
Vilkåret er at han har forvoldt en annens død og at han har gjort det forsettlig eller med overlegg. Forsett betyr at han i det øyeblikk han utfører handlingen ville drepe vedkommende. Overlegg betyr at handlingen også var planlagt og veloverveid. I dette tilfelle må vi si at Rolv forvoldte Gros død da han kjørte av veien. Handlingen er imidlertid ikke utført verken med overlegg eller forsett. Rolf kan altså ikke straffes etter § 233.

Kan han straffes etter § 239?
Vilkåret er også her at han har forvoldt en annens død, men her er det nok at handlingen har vært uaktsom. Burde han ha forstått at det han gjorde kunne utgjøre en fare for at andre kunne dø? Det virker som om Rolf her har bedrevet en kjøring som innbar mange faremomenter. For det første er han egen datter og en venninne plassert på lasteplanet (selv om han her delvis blir overtalt av sin kone Gerd). Han kjører fort, og han foretar en hasardiøs forbikjøring i en sving. Vi vil derfor si at det her forligger uaktsomhet, og at Rolf kan straffes for uaktsomt drap fordi uaktsomheten også omfatter dødsfølgen.


 

5.8    Vegtrafikklovens hovedbestemmelse om kjørefart finner vi § 6. I bestemmelsens første ledd finner vi den såkalte relative fartsgrense som sier at farten alltid skal avpasses etter sted, føre, sikt og trafikkforhold. Dette medfører blant annet at det skal holdes en fart som er forsvarlig utfra hensynet til trafikksikkerheten. Fører skal alltid ha fullt herredømme over kjøretøyet. De generelle fartsgrensene er fastsatt i bestemmelsens andre ledd (den absolutte fartsgrense). Disse bestemmelsene må sees i sammenheng og innebærer at fører skal avpasse farten etter § 6 første ledd innenfor de fastsatte grenser på 50 km i tettbygd strøk og 80 km utenfor tettbygd strøk.

Det er opplyst at Hilde Kragh kjørte svært forsiktig mot barnehageområdet og at hun holdt en fart på ca. 30 km i timen. Til tross for dette kan det ikke anses som helt upåregnelig i et barnehageområde at små barn plutselig og impulsivt kan springe ut i vegen. Dette er noe en fører av et kjøretøy må ta i betraktning og ta konsekvensene. Under noe tvil finner vi derfor at Hilde Kragh har overtrådt vegtrafikkloven §§ 3 og 6.

På bakgrunn av hendelsesforløpet synes det derimot mer tvilsomt om Hilde Kragh har overtrådt vegtrafikkloven § 12. Førskolelærerens ankomst og uttalelser etter trafikkuhellet medfører at Hilde Kraghs manglende undersøkelser av gutten ikke kan karakteriseres som et brudd på de plikter som er hjemlet i vegtrafikkloven § 12.

Det siste spørsmål som må drøftes er om Kraghs etterfølgende nytelse av alkohol kan rammes av vegtrafikkloven § 22 andre ledd. Bestemmelsen kan anvendes overfor fører av motorvogn «som forstår eller må forstå» at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Lovens uttrykksform innebærer at fører må ha utvist kvalifisert uaktsomhet på dette punkt. Vi finner at Kraghs adferd er et brudd på vegtrafikkloven § 22 andre ledd. Kragh måtte her forstå at trafikkuhellet med personskade kunne medføre politietterforskning.

Kragh har overtrådt vegtrafikkloven §§ 3, 6 og 22 andre ledd.


 

5.9    Oppgave a–c må vurderes ut fra regelen i vegtrafikkloven § 22 som setter forbud mot å føre eller forsøke å føre motorvogn når man er påvirket av alkohol. Etter loven § 31 kan man straffes for å ha brutt § 22 forsettlig eller uaktsomt. Etter vegtrafikkloven § 22 er man påvirket av alkohol når man har en promille på 0,2 eller mer. For ordens skyld viser vi også til vegtrafikkloven § 2 som sier at en bil regnes som motorvogn.

a   Vegtrafikkloven setter som nevnt forbud mot å føre eller forsøke å føre motorvogn. I dette tilfellet har Roger verken ført eller forsøkt å føre motorvogn. Han kan derfor ikke straffes for promillekjøring etter vegtrafikkloven § 22. (En annen sak er at Roger Mo muligens kunne få visse problemer med å overbevise retten om at han kun var interessert i å høre på musikk. Spørsmålet kompliseres ytterligere ved at skyldkravet etter § 31 er forsett eller uaktsomhet.)

b   Forberedelse til promillekjøring er ikke straffbart, mens forsøk er straffbart, jf. vegtrafikkloven § 22. Spørsmålet blir om dette skal regnes som en forberedelse eller et forsøk. Av oppgaven går det fram at han ble hindret i å få vridd om tenningsnøkkelen. Dette tyder på at det her foreligger mer enn en ren forberedelse og at vi altså står overfor et forsøk. Vi konkluderer derfor med at det her foreligger et straffbart forsøkt etter vegtrafikkloven § 22.

c   Her er det ingen tvil om at Roger Mo fører motorvogn med promille, og derfor bryter vegtrafikkloven § 22. Spørsmålet blir om handlingen kan fritas for straff etter reglene i strl. § 47 om nødrett. For at man skal slippe straff etter nødrettsbestemmelsen må det foreligge en nødssituasjon. Det må videre foreligge en betydelig interesseovervekt for nødrettshandlingen. Hvis man for eksempel utsetter andre for like stor eller kanskje større fare med nødrettshandlingen enn den nødssituasjonen man avverger, kan man ikke fritas for straff etter § 47.

Foreligger det en nødssituasjon?
Alt tyder på det etter oppgaveteksten. Personen er alvorlig skadet, og det er umulig å få tak i annen transport til sykehuset.

Foreligger det interesseovervekt?
Sagt på en annen måte: Utsetter Roger andre for større fare ved å kjøre med en promille på 0,8 enn han utsetter den skadede for ved ikke å kjøre ham til sykehus? Med en såpass lav promille, og med en så skadd person kan vi neppe si det.

Vi må derfor si at dette er en lovlig nødrettshandling etter strl. § 47.

Men dette gjelder bare kjøringen til sykehuset. Oppgaven sier at Roger etter å ha levert den skadde på sykehuset, kjører rett hjem. Her foreligger det ikke lenger noen nødssituasjon. Roger kan derfor straffes for promillekjøring for kjøringen fra sykehuset og hjem.

d   Denne oppgaven må løses etter reglene i vegtrafikkloven § 22 andre ledd. Etter denne bestemmelsen plikter en bilfører å avstå fra å nyte alkohol når han forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning mot ham som følge av kjøringen hans. Det er altså bilførerens egen kjøring som må kunne føre til politietterforskning. I dette tilfellet er det ingen ting som tyder på at Rogers kjøring kunne føre til politietterforskning. Han var ikke selv involvert i trafikkulykken Roger kan derfor ikke straffes etter vegtrafikkloven § 22 andre ledd i dette tilfellet.


 

5.10  For at en person skal kunne straffes er det fire vilkår som må være oppfylt:

  • Det må foreligge en lovhjemmel
  • Det må foreligge subjektiv skyld
  • Gjerningsmannen må være tilregnelig
  • Det må ikke foreligge en straffrihetsgrunn

Kravet om lovhjemmel
Kravet om lovhjemmel er begrunnet i Grl. § 96 om at ingen kan dømmes uten etter lov. Lovhjemmelen for straff finner vi i dette tilfellet i vegtrafikkloven av 18. juni 1965. I § 31, som er lovens alminnelige straffebestemmelse heter det at forsettlig eller uaktsom overtredelse av loven straffes med bøter eller fengsel i inntil et år, dersom forholdet ikke rammes av en strengere straffebestemmelse.

Arne har i dette tilfellet brutt fartsgrensen. Dette er et brudd på loven § 6, og er altså en straffbar handling etter loven § 31.

  • 22 setter også opp et forbud mot å kjøre motorvogn i alkoholpåvirket tilstand. Bestemmelsen rammer alle som fører eller forsøker å føre motorvogn i alkoholpåvirket tilstand. Alle som har en alkoholkonsentrasjon i blodet som er større enn 0,2 promille regnes for å være påvirket av alkohol. Arnes promille er klart større, og kan altså straffes etter vegtrafikkloven § 31.

Vi må altså konkludere med at det foreligger lovhjemmel for straff i dette tilfellet.

Kravet om subjektiv skyld
Ifølge vegtrafikkloven § 31 kan både uaktsomme og forsettlige brudd på vegtrafikkloven straffes. Kjøringen i alkoholpåvirket tilstand må regnes som forsettlig i og med at Arne visste han hadde drukket før han satte seg i bilen for å kjøre. Det er vanskeligere å vurdere bruddet på fartsgrensen. Det stilles imidlertid strenge aktsomhetskrav til førere av motorvogn, så uansett er dette i hvert fall en uaktsom handling.

Kravet om subjektiv skyld er oppfylt.

Kravet til tilregnelighet
Etter straffeloven § 44 kan ingen straffes dersom de var sinnssyke eller bevisstløse i gjerningsøyeblikket. Det er ingenting som tyder på at Arne var verken sinnssyk eller bevisstløs. Det at han var oppskaket på grunn av veene, kan neppe sies å føre til en tilstand som kan omfattes av § 44. Han er også over den kriminelle lavalder, som er 15 år, jf. strl. § 46. Kravet til tilregnelighet er dermed oppfylt.

Foreligger det straffrihetsgrunner?
Straffeloven stiller opp to straffrihetsgrunner: nødrett, strl. § 47, og nødverge, strl. § 48. Nødvergebestemmelsen handler om å avverge et rettsstridig angrep og kan ikke brukes i dette tilfellet. Spørsmålet blir så om Arne har utøvet nødrett og at kjøringen derfor er straffri etter denne bestemmelsen.

For at nødrettsbestemmelsen skal kunne brukes må det foreligge en nødssituasjon. Det må videre foreligge en betydelig interesseovervekt til fordel for å gjøre det som ellers ville vært ulovlig. Hvis for eksempel Arne ved sin bilkjøring utsetter andre for fare, og en fare som er større enn Berit blir utsatt for ved for eksempel å føde før hun kommer på klinikken, kan vi ikke anvende nødrettsbestemmelsen. I tillegg må man også anvende det handlingsalternativet som fører til minst skade, dersom det er flere muligheter å velge i mellom.

Det første spørsmålet blir altså om det her foreligger en nødssituasjon. Det er klart at en nedkomst for førstegangsfødende er en situasjon hvor man ofte er redd for at noe skal gå galt. Når veene begynner vil man gjerne komme på klinikken så fort som mulig og få kyndig hjelp. Det viste seg i dette tilfellet at det var «falsk alarm», og at fødselen ikke var i gang slik Arne og Berit trodde. Imidlertid må vi gå ut fra at Arne trodde situasjonen var kritisk og at det var på den bakgrunn han handlet. Man kan ikke klandre Arne fordi han ikke hadde tilstrekkelig medisinsk innsikt til å vurdere situasjonen annerledes. Faremomentet ved å kjøre bil med en såpass liten promille som Arne hadde er heller ikke så stort når man sammenligner det med det han trodde kunne skje hvis han ikke kjørte til klinikken. Arne har også forsøkt andre handlingsalternativer ved å prøve å få tak i drosje. Rettspraksis når det gjelder nødrett i forbindelse med promillekjøring er meget streng og vi er i sterk tvil når det gjelder resultatet, men finner at Arne her har handlet i nødrett.

Når det derimot gjelder bruddet på fartsgrensen bedømmer vi det annerledes. Han utsatte seg selv og andre for større fare ved i tillegg til å kjøre med promille også å kjøre for fort. Her er ikke interesseovervekten til fordel for handlingen stor nok, hvis den i det hele tatt er tilstede.

Konklusjonen blir at Arne ikke kan straffes for promillekjøring på grunn av nødrettsbestemmelsen i strl. § 47, men at han kan straffes for brudd på fartsgrensen etter vegtrafikkloven § 31, jf. § 6.


 

5.11  Vi er bedt om å avgjøre om Rolf Hansen har gjort seg skyldig i noen straffbare forhold. På bakgrunn av oppgaveteksten bør følgende forhold vurderes:

–   om Rolf Hansen kan straffes for drap på sin venn Harald, jf strl. §§ 233 og 239

–   om han kan straffes for drap på syklisten, jf strl. §§ 233 og 239

–   om han kan straffes for å ha kjørt for fort, jf vegtrafikkloven §§ 6, 3 og 31

–   om han kan straffes for promillekjøring, jf vegtrafikkloven §§ 22 og 31

–   om han kan straffes for brudd på hjelpeplikt etc etter vegtrafikkloven § 12, jf § 31

Vi drøftes hvert av forholdene for seg.

Kan Rolf straffes for drap på Harald
For å kunne straffes må følgende vilkår være oppfylt:

–   det må foreligge en lovhjemmel

–   det må ikke foreligge straffrihetsgrunner

–   det må foreligge subjektiv skyld

–   det må foreligge tilregnelighet hos den som har begått den straffbare handlingen

I tillegg til disse generelle straffbarhetsvilkårene må også vilkårene etter det enkelte straffebud være oppfylt.

Foreligger det en lovhjemmel?
I strl. finner vi regler som setter forbud mot både drap (strl. § 233) og uaktsomt drap (strl. § 239). Vilkåret om lovhjemmel er altså til stede.

Foreligger det straffrihetsgrunner?
I strl. finner vi to straffrihetsgrunner, nemlig reglene om nødrett og nødverge. Dersom det foreligger nødrett eller nødverge, vil en ellers straffbar handling ikke kunne straffes, den er med andre ord straffri. Nødrett, se strl. § 47. betyr at det foreligger en nødssituasjon hvor man gjør noe som ellers ville vært straffbart, men hvor det på grunn av nødssituasjonen ikke lenger er straffbart. Dersom man har valget mellom flere handlingsalternativer må man velge det alternativet som medfører minst skade eller fare. Man kan heller ikke straffritt utføre en nødrettshandling dersom faren eller skaden er like store ved å utføre handlingen som ved å la det være.

Den andre straffrihetsgrunnen er nødverge, se strl. § 48. Nødverge går i korthet ut på at dersom man verger seg mot et ulovlig angrep, så vil handlingen ikke være straffbar. det er selvfølgelig en grense for hvor langt man kan gå også når det gjelder nødverge, men dette går vi ikke inn på her.

I det foreliggende spørsmålet er det ingenting som tyder på at det foreligger verken nødrett eller nødverge.

Kravet om subjektiv skyld
Hovedregelen etter norsk rett er at det må foreligge forsett, se strl. § 40. Når det gjelder drap opererer strl. med tre skyldgrader: overlagt drap, se § 233 andre ledd, forsettlig drap, se § 233 første ledd og uaktsomt drap, se § 239. Vi kommer tilbake til spørsmålet om Rolf oppfyller kravet til subjektiv skyld nedenfor.

Tilregnelighet
Ifølge strl. § 44 kan ikke den som var psykotisk, bevisstløs eller i høy grad psykisk utviklingshemmet i gjerningsøyeblikket straffes. Bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus fritar likevel ikke for straff, se strl. § 45. Ingen kan heller ikke straffes for handlinger som er foretatt før man fylte 15 år, se § 46.

Det er ingenting som tyder på at Rolf var psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Vi må også gå ut fra at han er over 15 år.

Kan han straffes etter strl. § 233?
Vilkåret er at han har forvoldt en annens død og at han har gjort det forsettlig eller med overlegg. Forsett betyr at han i det øyeblikk han utfører handlingen ville drepe vedkommende. Overlegg betyr at handlingen også var planlagt og veloverveid. I dette tilfelle må vi si at Rolv forvoldte Haralds død da haglegeværet hans gikk av. handlingen er imidlertid ikke utført verken med overlegg eller forsett. Rolf kan altså ikke straffes etter § 233.

Kan han straffes etter § 239?
Vilkåret er også her at han har forvoldt en annens død, men her er det nok at handlingen har vært uaktsom. Burde han ha forstått at det han gjorde kunne utgjøre en fare for at andre kunne dø? Det dreier seg i dette tilfellet om et særlig farlig redskap, nemlig et haglegevær, og en aktivitet med stort skadepotensiale. Det stiller store krav til aktsomhet. Skal man pusse våpenet bør man på forhånd forsikre seg om at geværet ikke er ladd, noe Rolf ikke har gjort. Vi vil derfor si at det her forligger uaktsomhet, og at Rolf kan straffes for uaktsomt drap fordi uaktsomheten også omfatter dødsfølgen.

Kan Rolf straffes for drap på syklisten?
Vilkårene som må være oppfylt er de samme som ovenfor når det gjelder drøftingen om Rolf kan straffes for drap på syklisten.

Kravet om lovhjemmel og påregnelighet er oppfylt. Det kan heller ikke være tvil om at Rolf handlet uaktsomt i dette tilfellet. Han passerer et tettsted, påvirket av promille i 90 km/t. Etter at han har kjørt på syklisten kjører han videre uten å stanse. Han har ikke forvoldt en annens død ved forsett eller overlegg, men tilfellet må rammes av strl. § 239 om uaktsomt drap.

Rolf kan hevde at det her forelå en nødrettssituasjon, se strl. § 47. Ovenfor har vi slått fast at man ikke straffritt kan utføre en nødrettshandling dersom faren eller skaden er like store ved å utføre handlingen som ved å la det være. Man kan ikke forsøke å redde andres liv ved å sette andres liv i fare eller som her: faktisk oppføre seg slik at andre blir drept.

Rolf kan altså ikke unngå straff ved å påberope seg nødrett.

Vi må derfor si at Rolf kan straffes for uaktsomt drap på syklisten.

Kan Rolf straffes for å ha kjørt for fort?
Vegtrafikkloven § 6 inneholder regler om fart. Etter første ledd (den relative fartsgrensen) skal farten avpasses etter forholdene, slik at det ikke blant annet kan oppstå fare. Rolf passerer et tettsted i 90 km/t og kan ikke sies å ha avpasset farten etter forholdene.

Vegtrafikkloven inneholder også absolutte fartsregler, se § 6 andre ledd. Etter denne regelen skal man i tettbygd strøk ikke kjøre fortere enn 50 km/t (utenfor tettbygd sterk 80 km/t) dersom ikke annet er fastsatt ved skilting. Der er ikke gitt opplysninger om skilting i oppgaven, og dersom det ikke var skiltet kunne altså Rolf kun ha kjørt i 50 km/t.

Når det gjelder nødrettssituasjonen Rolf eventuelt vil påberope seg, vil de samme hensyn gjøre seg gjeldende her som i drøftingen over.

I tillegg til reglene i § 6 første og andre ledd vil Rolf også ha brutt grunnregelen for trafikk som vi finner i vegtrafikkloven § 3. Regelen går blant annet ut på et enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom slik at det ikke kan oppstå fare eller voldes skade.

Vegtrafikkloven § 31 første ledd gir hjemmel for å straffe den som forsettlig eller uaktsomt bryter bestemmelsene i loven. Straffen er satt til bøter eller fengsel i inntil ett år.

Konklusjonen må altså bli at Rolf etter vegtrafikkloven § 31 første ledd kan straffes for brudd på lovens § 3 og 6.

Kan Rolf straffes for promillekjøring?
Vegtrafikkloven § 22 setter forbud mot å føre eller forsøke å føre motorvogn med en alkoholkonsentrasjon i blodet på mer enn 0,2 promille. § 31 gir hjemmel for å straffe den fører eller forsøker å føre motorvogn i strid med § 22. Vi går ikke nærmere inn på disse bestemmelsene.

Det foreligger altså lovhjemmel for å straffe Rolf. Han oppfyller også kravet om subjektiv skyld, som etter vegtrafikkloven § 31 er forsett eller uaktsomhet. I dette tilfellet har han handlet forsettlig. Ingenting tyder på at han ikke var tilregnelig i gjerningsøyeblikket.

Det han eventuelt kan hevde var at han var i en nødrettssituasjon. Vi har tidligere gått igjennom nødrettsbestemmelsen i strl. § 47. Dersom man har valget mellom flere handlingsalternativer må man velge det alternativet som medfører minst skade eller fare. Man kan heller ikke straffritt utføre en nødrettshandling dersom faren eller skaden er like store ved å utføre handlingen som ved å la det være. Rolf har i dette tilfellet valgt å kjøre svært fort selv om det var mørkt og dårlig sikt. Han kjører også svært fort gjennom et tettbygd område. På den måten velger han å handle på en måte som skaper stor fare for omgivelsene – noe også den tragiske hendelsen med sykelisten viser. Vi mener derfor at han har gått ut over det som er lovlig nødrett i dette tilfelle.

Konklusjonen må derfor bli at Rolf kan straffes for promillekjøring.

Kan Rolf straffes for brudd på vegtrafikkloven § 12
Vegtrafikkloven § 12 pålegger flere plikter i forbindelse med trafikkuhell. Disse pliktene er:

–   hjelpeplikt

–   legitimasjonsplikt

–   varslingsplikt

–   venteplikt

Hjelpeplikten går ut på at man har plikt til å hjelpe personer og dyr som er kommet til skade.

Legitimasjonsplikten går ut på at man har plikt til å legitimere seg dersom man har vært innblandet i et trafikkuhell.

Varslingsplikten går ut på at man har plikt til å varsle politiet dersom en person er død eller ikke ubetydelig skadet.

Venteplikten går ut at man som hovedregel har plikt til å bli på ulykkesstedet til politiet kommer.

Rolf har klart opptrådt i strid med denne bestemmelsen. Etter vegtrafikkloven § 31 kan han straffes for dette.

Det foreligger med andre ord lovhjemmel. Det foreligger subjektiv skyld. Han opptrådte forsettlig da han forlot ulykkestedet uten å stanse. Han var tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Han kan heller påberope seg nødrett i denne situasjonen.

Rolf kan med andre ord også straffes for brudd på vegtrafikkloven § 12.


 

5.12  Spørsmålet er om Kurt har gjort seg skyldig i noen straffbare handlinger. Oppdraget i forberedelsesdelen gikk ut på å sette seg inn i reglene om vilkårene for å kunne straffes for drap og reglene i vegtrafikkloven om pliktene til fører av motorvogn. Vi begrenser derfor denne besvarelsen i overensstemmelse med oppdraget i forberedelsesdelen. Dette er for øvrig også i overensstemmelse med læreplanen.

Ut fra oppgaveteksten har vi funnet at det kan være aktuelt å vurdere følgende straffbare forhold:

  • Forsettlig drap etter straffeloven (strl.) §233
  • Uaktsomt drap etter strl. §239
  • Overtredelse av grunnregelen for trafikk – vegtrafikkloven (vtrl.) §3
  • Overtredels av fartsregelen – vtrl. §6
  • Pliktene etter vtrl. §12
  • 6-timers regelen som følger av vtrl. §22 andre ledd

Straffehjemmelen for overtredelse av vtrl.’s bestemmelser finner vi i vtrl. § 31.

For å kunne straffes må følgende vilkår være til stede:

–   det må foreligge lovhjemmel, se Grl. § 96

–   det må ikke foreligge straffrihetsgrunner

–   gjerningsmannen/kvinnen må være tilregnelig

–   kravet om subjektiv skyld må være oppfylt

I tillegg må vilkårene nevnt i det enkelte straffebudet være oppfylt.

 

Kravet om lovhjemmel
Ifølge Grunnloven § 96 kan ingen dømmes uten at det foreligger en lovhjemmel. Det finnes lovhjemmel for straff for alle de forholdene vi har nevnt ovenfor, se strl §§ 233 og 239 og vtrl. § 31.

Foreligger det straffrihetsgrunner?
De vanligste straffrihetsgrunnene er nødrett og nødverge. Dersom det foreligger nødrett eller nødverge, vil en ellers straffbar handling ikke kunne straffes, den er med andre ord straffri.

Nødrett, se strl. § 47, betyr at det foreligger en nødssituasjon hvor man gjør noe som ellers ville vært straffbart, men hvor det på grunn av nødssituasjonen ikke lenger er straffbart. Dersom man har valget mellom flere handlingsalternativer må man velge det alternativet som medfører minst skade eller fare. Man kan heller ikke straffritt utføre en nødrettshandling dersom faren eller skaden er like store ved å utføre handlingen som ved å la det være.

Den andre straffrihetsgrunnen er nødverge, se strl. § 48. Nødverge går i korthet ut på at dersom man verger seg mot et ulovlig angrep, så vil handlingen ikke være straffbar. Det er selvfølgelig en grense for hvor langt man kan gå også når det gjelder nødverge, men dette går vi ikke inn på her.

I denne oppgaven er det ingenting som tyder på at det foreligger verken nødrett eller nødverge.

Var Kurt Evensen tilregnelig i gjerningsøyeblikket?
Strl. § 44 sier at den som i gjerningsøyeblikket var psykotisk eller bevisstløs ikke kan straffes. Det samme gjelder personer som var psykisk utviklingshemmet i høy grad. Ingenting i oppgaven tyder på at Kurt Evensen var psykotisk eller bevisstløs. Det er heller ingen opplysninger om at han var psykisk utviklingshemmet i høy grad.

Ifølge § 46 må gjerningspersonen også være over den kriminelle lavalder, 15 år, når han foretar handlingen, for å kunne straffes. I oppgaven er det opplyst at Kurt Evensen var 18 år. Han var altså tilregnelig i gjerningsøyeblikket.

Kravet om subjektiv skyld
Dersom ikke annet framgår av det enkelte straffebud, må handlingen være utført med forsett, se strl. § 40. Vi kommer inn på skyldkravet i forbindelse med de enkelte straffebud.

Kan Kurt straffes for forsettlig eller uaktsomt drap?
For å kunne straffes for forsettlig eller uaktsomt drap, må Kurt ha forvoldt en annens død, strl. §§ 233 og 239. Å forvolde betyr at det må være årsakssammenheng mellom handlingen og dødsfølgen. I dette tilfellet ville ikke Holm ha dødd dersom ikke Kurt hadde kjørt på ham med sykkelen.

For at Kurt skal kunne straffes etter § 233 må han ha tatt livet av Holm med forsett, han må med andre ord ha gjort det med vilje. Det har han ikke gjort her, han mente å skremme, ikke å drepe. At resultatet ble at Holm døde var neppe tilsiktet.

Dersom Kurt skal kunne straffes etter § 239, må han ha opptrådt uaktsomt. Det betyr at han på forhånd burde ha forutsett at resultatet av det han foretok seg kunne bli at Holm døde. Han har selv innrømmet at han kjørte på en steinete og gjørmete vei hvor det kunne være vanskelig for enhver å holde kontroll på en motorsykkel. Likevel vil han skremme Holm ved å kjøre tett forbi ham. I en slik situasjon bør han forstå at det kan gå galt og at resultatet kan bli at den andre dør. Vi vil derfor si at det her foreligger uaktsomhet fra Kurts side og at uaktsomheten også omfatter dødsfølgen. Han kan altså dømmes for uaktsomt drap etter strl. § 239.

Kan Kurt dømmes for brudd på vtrl.?
Ifølge vtrl. § 31 kan den som forsettlig eller uaktsomt bryter bestemmelser i vegtrafikkloven straffes for det. Forutsetningen er at forholdet ikke går inn under et strengere straffebud, se andre punktum. Dersom Kurt kan straffes for uaktsomt drap, kan han altså ikke straffes for samme handling etter vegtrafikklovens bestemmelser. Vi vil imidlertid gå inn på de bestemmelsene i vtrl. som Kurt kan ha brutt og se om vilkåret for straff er oppfylt.

Vtrl. § 3
Vtrl. § 3 kalles gjerne grunnregelen for trafikk. Ifølge bestemmelsen skal alle som går inn under loven ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.

Kurt unnskylder seg blant annet med at ulykken skjedde på en privat vei. Motorsykkelen han fører er imidlertid en motorvogn, se vtrl. § 2 andre ledd. Ifølge vtrl. § 1 første ledd gjelder loven all trafikk med motorvogn. Loven gjelder altså selv om kjøringen foregår på en privat vei.

Når denne fatale ulykken skjer er det klart at Kurt ikke har handlet innenfor de normene som er stilt opp i § 3. Kurt har altså brutt vtrl. § 3.

Vtrl. § 6
Vtrl. § 6 inneholder fartsregler. Andre ledd stiller opp absolutte fartsregler, dersom ikke andre fartsregler er fastsatt ved offentlig skilting. I § 3 første ledd finner vi det som kalles den relative fartsgrensen som går ut på at farten skal avpasses etter forholdene slik at det ikke kan oppstå fare eller voldes ulempe for andre. I dette tilfellet oppstår det helt klart fare, og konklusjonen må altså bli at Kurt også har brutt reglene i vtrl. § 6

Vtrl. § 12
I forbindelse med trafikkuhell har de som er innblandet i uhellet visse plikter. Kurt er innblandet i «uhellet», og Kurt har altså plikt til å overholde reglene i § 12.

Han har for det første en hjelpeplikt, dvs. hjelpe personer og dyr som er kommet til skade, se § 12 første ledd.

Etter andre ledd har han en legitimasjonsplikt, i forhold til andre som er innblandet i uhellet.

Etter tredje ledd har han en varslingsplikt, dvs. å varsle politiet dersom det foreligger skade på person og skaden ikke er ubetydelig.

I dette tilfellet har han ikke overholdt verken varslingsplikten eller hjelpeplikten (legitimasjonsplikten overfor Holm kan vi se bort fra hvis han allerede var død).

Vtrl. § 22 andre ledd
Vi tolker oppgaven slik at det ikke er lagt fram bevis for at Kurt har drukket før kjøringen. Det kan altså ikke bli snakk om å straffe ham for promillekjøring etter § 22 første ledd.

Derimot kan det bli snakk om å straffe ham for brudd på den såkalte sekstimers-regelen i § 22 andre ledd. Bestemmelsen går ut på at ingen må nyte blant annet alkohol de første seks timene etter kjøringen dersom han forstår eller må forstå at kjøringen kan føre til politietterforskning.

I dette tilfellet burde Kurt ha forstått at det som skjedde kunne føre til politietterforskning. Det foreligger altså brudd på vtrl. § 22 andre ledd.


 

5.13  Drøft om Jon Mo kan straffes for forsettlig eller uaktsomt drap på Magne Eriksen, og om han har gjort seg skyldig i noen brudd på vegtrafikkloven.

Spørsmålet er om Jon Mo kan straffes for forsettlig eller uaktsomt drap på Magne Eriksen og om han har gjort seg skyldig i noen brudd på vegtrafikkloven.

For å kunne straffes må følgende vilkår være oppfylt:

–   det må foreligge en lovhjemmel

–   det må ikke foreligge straffrihetsgrunner

–   det må foreligge subjektiv skyld

–   det må foreligge tilregnelighet hos den som har begått den straffbare handlingen

I tillegg til disse generelle straffbarhetsvilkårene må også vilkårene etter det enkelte straffebud være oppfylt.

Foreligger det en lovhjemmel?
I strl. finner vi regler som setter forbud mot både forsettlig drap (strl. § 233) og uaktsomt drap (strl. § 239). Vilkåret om lovhjemmel for disse lovbruddene er altså til stede.

Når det gjelder vegtrafikkloven (vtrl.) kan det dreie seg om brudd på følgende bestemmelser:

  • Grunnregelen for trafikk, se vtrl. § 3
  • Fartsreglene i vtrl. § 6
  • Pliktene ved trafikkuhell etter vtrl. § 12
  • Promilleregelen i vtrl. § 21

Foreligger det straffrihetsgrunner?
I strl. finner vi to straffrihetsgrunner, nemlig reglene om nødrett og nødverge. Dersom det foreligger nødrett eller nødverge, vil en ellers straffbar handling ikke kunne straffes, den er med andre ord straffri. Nødrett, se strl. § 47, betyr at det foreligger en nødssituasjon hvor man gjør noe som ellers ville vært straffbart, men hvor det på grunn av nødssituasjonen ikke lenger er straffbart. Dersom man har valget mellom flere handlingsalternativer må man velge det alternativet som medfører minst skade eller fare. Man kan heller ikke straffritt utføre en nødrettshandling dersom faren eller skaden er like store ved å utføre handlingen som ved å la det være.

Den andre straffrihetsgrunnen er nødverge, se strl. § 48. Nødverge går i korthet ut på at dersom man verger seg mot et ulovlig angrep, så vil handlingen ikke være straffbar. Det er selvfølgelig en grense for hvor langt man kan gå også når det gjelder nødverge, men dette går vi ikke inn på her.

I det foreliggende tilfelle er det neppe snakk om nødverge. Jon forsøker ikke å verge seg, han forsøker å komme unna. Når han starter bilen og forsøker å rømme unna til tross for at han har drukket, er vel dette snarere en nødrettssituasjon.

For at det skal foreligge nødrett som fører til straffrihet etter strl. § 47, må følgende vilkår være oppfylt:

–   det må foreligge en nødssituasjon

–   det må foreligge betydelig interesseovervekt til fordel for den påberopte nødrettshandlingen (her må man blant annet trekke inn faregrad og skadeomfang)

–   dersom det foreligger flere handlingsalternativer, må man velge det som medfører minst skade

Det er vel ganske åpenbart at det her foreligger en nødssituasjon. Når Jon sitter i bilen og folk begynner å knuse vinduene på bilen for å ta ham, er det klart at han vil oppleve dette som svært truende. Det er forståelig at han starter bilen for å komme seg unna. Det virker som om årsaken til at Magne kommer under bilen, er at han faller.

Etter at han er kommet unna fortsetter han imidlertid kjøringen i noen hundre meter til han blir stoppet av politiet. Det spørs om man her kan si at det fortsatt foreligger en nødssituasjon.

Kravet om subjektiv skyld
Hovedregelen etter norsk rett er at det må foreligge forsett, se strl. § 40. Når det gjelder drap opererer strl. med tre skyldgrader: overlagt drap, se § 233 andre ledd, forsettlig drap, se § 233 første ledd og uaktsomt drap, se § 239. Vi kommer tilbake til spørsmålet om Jon oppfyller kravet til subjektiv skyld nedenfor.

Tilregnelighet
Ifølge strl. § 44 kan ikke den som var psykotisk, bevisstløs eller i høy grad psykisk utviklingshemmet i gjerningsøyeblikket straffes. Bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus fritar likevel ikke for straff, se strl. § 45. Ingen kan heller ikke straffes for handlinger som er foretatt før man fylte 15 år, se § 46.

Det er ingenting som tyder på at Jon var psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Vi må også gå ut fra at han er over 15 år.

Kan han straffes etter strl. § 233?
Vilkåret er at han har forvoldt en annens død og at han har gjort det forsettlig eller med overlegg. Forsett betyr at han i det øyeblikk han utfører handlingen ville drepe vedkommende. Overlegg betyr at handlingen også var planlagt og veloverveid. I dette tilfelle må vi si at Jon forvoldte Magnes død da han kjørte over ham. Handlingen er imidlertid ikke utført verken med overlegg eller forsett. Jon kan altså ikke straffes etter § 233.

Kan han straffes etter § 239?
Vilkåret er også her at han har forvoldt en annens død, men her er det nok at handlingen har vært uaktsom. Burde han ha forstått at det han gjorde kunne utgjøre en fare for at andre kunne dø? Det virker som om Jon var klar over at han ikke burde kjøre bilen på grunn av at han hadde drukket. Han forsto altså at det var en reell fare for at noe kunne skje dersom han kjørte. Vi vil si at dette er uaktsomt av Jon, men som vi har vært inne på tidligere mener vi at kjøringen som førte til Magnes død er en nødrettshandling etter § 47.

Kan Jon straffes for brudd på vtrl. § 3?
§ 3, også kalt grunnregelen for trafikk, går blant annet ut på at man skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelsen kan føre til straff, se vtrl. § 31.

I utgangspunktet foreligger det her en nødrettssituasjon, men når Jon har kommet ut av nødssituasjonen oppfatter vi det sli at han fortsetter å kjøre til tross for at han har drukket. Dette vil vi si er i strid med vtrl. § 3

Kan Jon straffes for brudd på fartsreglene?
Reglene finner vi i vtrl. § 6. Vi går ikke inn på detaljene i bestemmelsene, men ifølge oppgaven kjører han av gårde i «stor fart». Han kan nok også straffes for dette med stort sett samme begrunnelse som under drøftingen av § 3.

Kan Jon straffes for å ha brutt pliktene ved trafikkuhell?
Isolert sett har Jon brutt flere plikter etter § 12. Dette skjedde imidlertid mens nødssituasjonen fremdeles besto. Vi mener derfor at han ikke kan straffes for dette.

 

Kan Jon straffes for brudd på promillebestemmelsen i vtrl. § 22?

I utgangspunktet kan han ikke det siden det foreligger en nødrettssituasjon, men når han fortsetter kjøringen etter at nødssituasjonen er avverget, kan han straffes for promillekjøring.

Del artikkelenShare on FacebookTweet about this on TwitterPrint this pageEmail this to someone