Retorisk analyse av «Om ordets kraft og lesningens velsignelse»

 

Om ordets kraft og lesningens velsignelse — en retorisk analyse

I denne analysen vil jeg gi en kort presentasjon av memoaret «Lesningens velsignelse», før jeg i hovedsak fokuserer på tre aspekter ved teksten som jeg anser som særlig interessante; dens stilistikk, ethos og pathos.

«Lesningens velsignelse» ble skrevet av Harald Grieg (1894-1972) i 1941 mens han satt i fengsel under den tyske okkupasjonen, og utgitt første gang i 1945 etter frigjøringen. Teksten er narrativ og selvbiografisk. Den er tredelt, og Grieg serverer oss tre «fortellinger» fra eget liv. Selv om historiene er hentet fra Griegs liv, er det ikke han selv som er temaet*. Det er en ekspressiv tekst som gir uttrykk for Griegs holdninger til lesning. Den fremstår som en hyllest til lesningen, et uttrykk for leseglede og anerkjennelse av lesningens verdi.

Første erindring handler om Grieg sin første store leseopplevelse. Det er julaften 1900 og han avslører hemmeligheten at han har lært seg å lese. Han høster jubel og anerkjennelse, og en ny verden åpnes for ham. Deretter møter vi skolegutten Grieg som ulykksalig klarer å knuse verkstedsruta på skolen. I frykt for å avsløres løper han hjem for å ty til «den hellige skrift». Han låser seg inn på doen, kneler med katekismen på dolokket og leser hele fra perm til perm to ganger. Konsekvensene uteblir, og han er overbevist om at lesningen reddet ham. I siste del er Norge okkupert av tyskerne, Grieg er i fengsel underlagt strengeste restriksjoner og får ikke lese. Etter tre uker får han en ny celle hvor hans forgjenger har etterlatt seg en liten hilsen, en bok. Han trykker seg inn i det eneste hjørnet der han ikke kan oppdages av vaktene, og der, med boka i hånd, svinner bekymringene hen og han forstår for alvor hvilken skatt det er å kunne lese.

Ved hjelp av stilsikre grep klarer Harald Grieg å levendegjøre disse erindringene for leseren, i tråd med retorikkens fire grunnleggende stilistiske krav; korrekt språk og klar, høvelig og utsmykket stil (Bakken, 2014, s. 25). Grieg fremstår som en historieforteller: «Første gang jeg følte gleden ved å lese var mellem klokken fire og fem om eftermiddagen den 24. desember år 1900» (Grieg, 1945, s. 10). Det er en emosjonell og eventyraktig åpning som gir forventning om at det er mer i vente. Og sannelig møter vi litt lesemagi hele tre ganger i teksten. Språket i «Lesningens velsignelse» er lett, klart og tydelig, til tider muntlig, av og til høytidelig — det føyer seg etter innholdet som formidles. Inntrykkene forsterkes hos leseren gjennom emosjonelle uttrykk og bruken av kontraster i alle tre historiene — mellom ubetydeligheten og anerkjennelsen, frykt og lettelse, og til slutt i fengselet mellom den mørkeste fortvilelse og lykkefølelsen: «Hungerfornemmelsene, tobakkstrangen, isolasjonsfølelsen, engstelsen for mine kjære, uroen for fremtiden — alt svant for lykksaligheten ved igjen å holde en bok i min hånd» (s. 30).

Andre språklige virkemidler som bidrar til å skape en slags inderlighet ved teksten, er gjentakelse og skildringer, både alene: «og leste, leste» (s. 13, 31), og i kombinasjon: «bok, en deilig, tykk bok» (s. 30). De mange skildringene bidrar også til at leseren levende kan forestille seg handlingen. Også sitater bringer leseren nærmere på hendelsene. Stilistikken bidrar altså til å styrke både Griegs ethos og tekstens pathos, som vi skal se videre.

Ifølge Jacobsen (2000) var Harald Grieg en høyt aktet mann allerede i sin samtid både i kraft av sine personlige egenskaper og sitt virke. Grieg hadde nok derfor for de fleste en positiv innledende ethos, noe som er av betydning for at leserne i det hele tatt skal lese teksten. En forlegger må dessuten anses som kvalifisert til å kunne uttale seg om lesning. På den andre siden kan man samtidig spekulere i om han hadde en skjult agenda i å inspirere til lesning for å øke forlagets salgstall*. Den retoriske situasjonen styrker Griegs ethos i så henseende. Norge var akkurat blitt fritt etter år med okkupasjon, sensur og propaganda. Folk hadde for alvor fått kjenne på kroppen hva det ville si ikke å kunne se, lese og uttrykke det de ville. Således var dette det rette tidspunktet, aptum, for en forlegger å komme med en slik tekst.

Avledet ethos fremstår også som sterk. Det er så presise gjengivelser av historiene at de fremstår som troverdige. Jeg har også vært inne på tidligere at det er en slags inderlighet ved formidlingen av fortellingene som er tillitsvekkende. Videre synes det som om Grieg vil oss vel. Han ser på sin gjerning i Gyldendal som et kall: «og som aldri før stod det klart for mig at et skjønnere og mere takknemmelig kall enn å virke til bokens utbredelse blandt menneskene kan ingen ha» (s. 31).

«Lesningens velsignelse» har en sterk følelsesapell, pathos. Episodene er følelsesladete situasjoner som de fleste forbinder med mye spenning, på godt og vondt. Det tidligere omtalte emosjonelle og inderlige aspektet ved teksten vekker også følelser hos leseren. Grieg uttrykker selv de følelsene han vil formidle: «føle den samme inderlige fryd» (s. 16) og «Jeg kan ikke beskrive den lykkefølelse som fylte mig» (s. 30).

Som Bakken (2014) påpeker, bidrar mange frodige skildringer til å vekke følelsesmessig engasjement hos leseren. Grieg bruker også en del sitater, som bringer oss tett på hendelsene. Hendelsene trer tydelig frem for oss og vi er med Grieg i hans opplevelser, selv inn på det lille toalettet: «Og der, liggende på mine kne foran det brunmalte sete med katekismen opslått på lokket, leste jeg med dempet røst, men ikke uten foredrag, både budene, artiklene og trosbekjennelsen, alt sammen med tilhørende «det er», helt til siste side» (s. 23).

Er det ikke forunderlig vidunderlig hva en velskrevet tekst kan gjøre med deg? Når lesestunden opphøyes til noe hellig. Når kraften i det skrevne ord er så sterk at den har makt til å forandre verden — eller i alle fall din egen verdensanskuelse der og da. Når alt annet opphører å eksistere for en stund. Det er deg og ordene på papiret foran deg. Og ordene blir levende. Tar form. Farge. Lukt. Smak. Du ikke bare leser. Du sanser. Lever i teksten.

«Lesningens velsignelse» handler om gleden ved å kunne lese — og teksten selv gir leseglede!

Kilder

Bakken, J. (2014): Retorikk i skolen. Oslo: Universitetsforlaget.

Grieg, H. (1945): Lesningens velsignelse: et blad av en forleggers erindringer. Oslo: [s.n.].

Jacobsen, N. K. (2000): En forlegger og hans hus: Harald Grieg og Gyldendal. Oslo: Gyldendal.

Del artikkelenShare on FacebookTweet about this on TwitterPrint this pageEmail this to someone