Retorisk analyse av «Nyttårstale fra en flykting»

 

-Et viktig bidrag til innvandringsdebatten

Den syriske jenten som ikke fikk gå på skole i Beirut, kan en dag bli mattelærer i Norge. Faren hennes, som ikke har jobbet på tre år i Libanon, kan bli skattebetaler i Norge.”. Slik lyder en av setningene i Leo Ajkics innlegg ”Nyttårstale fra en flyktning”, som ble publisert på nrk.no den 30. desember 2016. Her stiller Ajkic seg positiv til innvandring, og ønsker i større grad å gi flyktningene mulighet til å bosette seg i Norge. Allerede i tittelen fremkommer det at innlegget handler om flyktninger, men hva slags retoriske argumenter benytter forfatteren seg av i teksten, og hvordan kommer de til uttrykk?

 

Innlegget sitt kairos er i dette tilfellet betydelig, og preger tekstens innhold. Allerede i innledningen henviser Ajkic til den flyktningkrisen verden har stått overfor de siste årene. Uroen og destabiliseringen av land som Libya, Egypt, samt borgerkrigen i Syria har ført til en flyktningstrøm verden aldri har sett maken til. Den påfølgende medieoppmerksomheten, og den mer polariserte samfunnsdebatten har man også lagt merke til her i Norge, noe man blant annet ser ved debatten rundt innvandringskvoten samt opprettelsen av svært høyreorienterte grupper som Odins soldater.

 

Det er ulike syn her i Norge på hvordan man skal hjelpe flyktningene, men ved innføringen av strengere grensekontroll, hvor Norges integreringsminister har stått i spissen, har debatten blitt høyst aktuell. Innlegget ble også publisert dagen før nyttårsaften, en dag fylt med taler som ofte oppfordrer til mer medmenneskelighet og lignende i det påfølgende året. Ved at Ajkic da skriver talen på dette tidspunktet, tydeliggjør tekstens actio. Med andre ord er det logisk å påstå at Ajkic timer både publiseringen av innlegget samt framføringsvalget på en god måte.

 

Innlegget er gjennomgående klassisk, med tittel og enkelte setninger uthevet. Disse fungerer som blikkfang, ettersom de inneholder svært sterke setninger, hvilket bidrar til å fange leserens oppmerksomhet. Innlegget kan deles inn tre deler; en innledning, en gjengivelse av Ajkics opplevelser og en argumenterende del på slutten. Med andre ord bryter innlegget litt med hva som kjennetegner en argumenterende tekst; vi finner ingen mellomtitler med ubegrunnede påstander, og tekstens dispositio samsvarer heller ikke med det som kjennetegner strukturen i en argumenterende tekst. Vanligvis ville det spissede poenget komme først, før det så utbygges substansielt nedover i teksten. Isteden drar Ajkic leseren med på en rundreise rundt omkring i Europa, og deler opplevelser med hans møte med flyktninger, før han deretter dreier mot en mer argumenterende tilnærming. På den andre siden har de tre delene sitt eget tema, noe som tydeliggjør tekstens dispositio. Avslutningen samsvarer også med hva som kjennetegner en typisk nyttårstale.

 

Innledningsvis går Ajkics rett på sak; han ønsker å vinne både leserens velvilje og oppmerksomhet, noe som samsvarer med en tradisjonell exordium. Ved å allerede i tittelen skrive ”Nyttårstale fra en flyktning”, benytter Ajkic seg av muligheten til å tydeliggjøre hans innledende etos; Ajkics bakgrunn gjør at han i større grad kan forklare hvordan det er å være flyktning. Det ser man også ved setningen under i kursiv, hvor det fremkommer at forfatteren er programleder for en serie som heter ”Flukt”, som sannsynligvis gir leseren assosiasjoner til flyktningkrisen.

 

Med andre ord bidrar tittelen og setningen under til å fremheve Ajkics etos – for hvem vet best hvordan det er å være flyktning, Leo Ajkic eller Ola Nordmann?

 

Videre domineres de to første avsnittene av saklig informasjon og narratio; Ajkic informerer leseren om høytiden teksten er skrevet i, noe som tydeliggjør tekstens aptum. I setningen ”Men jeg skal ikke snakke om hvor fint Norge er og hvor fete der nordmenn er.” benytter forfatteren seg av ironi, noe man også ser ved ”…den delen av talen pleier kongen og statsministeren å fikse helt utmerket.”. Her henviser Ajkic til nyttårstalene opp igjennom årene, som så å si uten unntak inneholder varme ord og oppfordringer.

 

Deretter kommer Ajkic med en skarp motsetning, hvor han presenterer svært brutal informasjon, noe som man blant annet ser i setningene ”I stedet vil jeg snakke om krangling.” og ”det er over seksti millioner mennesker på flukt i verden i dag.”. Selve motsetningen mellom varme nyttårstaler og krig og flukt er nok et bevisst valg fra forfatterens side, og bidrar sannsynligvis til å vekke følelser hos leseren.

For øvrig viser ikke forfatteren til noen kilder når han legger frem påstanden om antallet flykninger, men med flyktningkrisen, som i stor grad har farget mediebildet de siste årene, blir det nok vanskelig for leseren å motargumentere Ajkic på at det er vanvittig mange mennesker på flukt.

Videre skriver han ”For en ting det ble kranglet mye om i året som gikk, er sånne som meg, flyktninger”, hvor han nok en gang tydeliggjør at han er tidligere flyktning, hvilket fører til at Ajkic opparbeider seg enda mer etos.

Deretter presenterer Ajkic deler av konsekvensene ved flyktningkrisen; han viser ulike meninger om flyktningene og konkluderer allerede i andre avsnitt med at det er greit å være uenig. Med andre ord gjør forfatterens bruk av aptum til at han når ut til lesere som står på begge sider av gjerdet.

 

Forfatteren følger deretter opp med to uthevede setninger, hvor han skriver om hvordan han selv føler seg stigmatisert som et resultat av hans bakgrunn som flyktning; ”Men når man er flyktning selv, og hører denne kranglingen, føler man seg som et adoptivbarn i en familie der alle kanskje ikke var klare for å adoptere.”. Her benytter Ajkic seg patosappell, samt muligheten til å forklare for leseren hvordan det er å være flyktning, ved å dra paralleller til familielivet som flere kanskje kjenner seg igjen i. Det ser man ved de retoriske spørsmålene ”Er det meg dere krangler om? Hva er det jeg har gjort galt?”. Ved å benytte seg av denne parallellen blir det svært vanskelig for leseren å motsi Ajkic – for man vel ikke skylde på et adoptivbarn for at det er adoptert?

Ettersom forfatterens formål i narratio er å formidle saken på en slik måte at leseren deler retorens perspektiv, benytter Ajkic seg av patos, hvor han utnytter det faktum at han føler seg stigmatisert som et resultat av hans bakgrunn. Alt dette er en del av hvordan Ajkic danner grunnlaget for den senere argumentasjonen, argumentatio.

 

Fra å ha holdt seg forholdsvis informativ, dreier forfatteren seg over mot en mer appellativ tilnærming. Ajkic informerer om hvordan han det siste året har reist langs flyktningenes ruter, noe som kan fungere som en bekreftelse på at dokumentarserien ”flukt” handler om flyktninger. I tillegg skriver han om hvordan han har vært ”på baksiden av nyhetsbildene og Facebook-kranglene”, noe som gir uttrykk for at den informasjonen han besitter er enda mer troverdig enn den informasjonen mediene farges av. Med andre ord tilegner forfatteren seg enda mer etos, og når han da følger opp med informasjon om hans opplevelser fra turen, blir det svært vanskelig å motsi.

 

Den appellative formen ser vi blant annet ved Ajkic beskrivelser av hans opplevelser fra Agadez i Niger. Der skriver han om hvordan Toyota-trucker ”krysser Saharaørkenen med 30 migranter på lasteplanet” på vei mot Middelhavet og Europa. Bilder av kantrede båter med flyktninger har med jevne mellomrom frekventert de norske mediene, noe som kanskje i seg selv er forferdelig nok for leseren. Men når da Ajkic følger opp med å fortelle om ørkener og borgerkrig, som i den uthevede setningen ”Nesten 5000 mennesker druknet i middelhavet i fjor, men ingen vet hvor mange som døde i ørkenen eller borgerkrigsherjete Libya før de i det hele tatt kom seg i båt mot Europa”, benytter forfatteren seg av både patosappell og logos. Det ser man også ved hvordan flyktningene faktisk har kunnskap om hvor livsfarlig denne reisen er, men at ”… de måtte reise.”. Setningen tydeliggjør hvor forferdelig det faktisk er å være flyktning, og ved at Ajkic selv har reist på flyktningenes ruter blir det følgelig svært vanskelig å motargumentere han.

 

Forfatteren fortsetter med å fortelle om de ulike møtene med flyktningene, enten det er i Libanon, i Milano, Sierra Leone eller Gambia. Ved å ramse opp de ulike landene og de ulike møtene med flyktningene, opparbeider forfatteren seg avledet etos, og han blir følgelig svært troverdig hva gjelder temaet. Mot slutten av den argumenterende delen forteller forfatteren om hans møte med en flyktning som hadde vært i Sverige, men som ble kastet ut som et resultat av Dublin-avtalen. Uavhengig av hvorvidt leseren har kunnskap om selve avtalen, fører henvisningen til avtalen at han har peiling om temaet.

 

Videre fremkommer det hvordan flyktningen hadde lært seg å snakke svensk, noe som kan tolkes som et motargument mot innvandringskritikere; særdeles mange på den siden av gjerdet mener at flyktningene ikke integrerer seg, noe denne flyktningen motbeviser. Ved setningen ”… han hadde det bedre under borgerkrigen i Libya, enn som papirløs i Europa.”, benytter forfatteren seg nok en gang av patosappell, og vekker følelser hos leseren som sannsynligvis gir inntrykk av at det å være flyktning er noe helt jævlig.

 

Deretter dreier forfatteren mot en mer argumenterende tilnærming, hvor han på bakgrunn av informasjonen han delte tidligere argumenterer for de positive sidene ved flyktningstrømmen. Det ser man blant annet ved den uthevede setningen ”Men for meg har det også vært en fantastisk reise. For jeg har møtt fantastiske mennesker.”, som fungerer som en motsetning til alt det forferdelige og negative som kom frem tidligere i teksten. Det ser man blant annet ved det påfølgende avsnittet, hvor Ajkic blant annet henviser til innvandringsdebatten her i Norge. Ved å belyse hvordan innvandring kan medføre problemer, kommer han kritikerne i forkjøpet.

 

Deretter benytter han seg av sin innledede etos til å argumentere for flyktninger, noe man ser ved setningen ”Jeg har sikkert skapt noen problemer…Men mennesker er ikke bare ofre… De er også muligheter.”, hvor Ajkic spiller på sin egen suksess og det at han tidligere har vært flyktning. Med andre ord benytter han seg av logos, og gjør det for øvrig vanskelig for leseren å motargumentere.

 

Videre går Ajkic tilbake i tid, og informerer leseren om hvordan han selv følte på det å være flyktning. Her opparbeider han seg avledet etos, før han videre henviser til hvordan ”35 prosent av bosniere i Norge har høyere utdanning”, og hvordan førstegangsinnvandrerne har betalt skatt og bidratt til velferdsstaten. Til tross for å ikke vise til noen kilde,  kommer forfatteren kritikerne i forkjøpet, ved å benytte seg av muligheten til å regelrett ødelegge argumentet til mange innvandringskritikere; mange innvandringskritikere påstår at innvandrere ikke betaler skatt. Med andre ord vinkler forfatteren innvandringen til noe positivt for Norge, noe som følgelig blir vanskelig for leseren å motbevise.

 

Avslutningsvis appellerer forfatteren nok en gang til leserens følelser, noe man ser ved setningen ”Den syriske jenten som ikke fikk gå på skole i Beirut, kan en dag bli mattelærer i Norge.”. Ved å tillegg skrive ”Men da må vi gi de muligheten – til å bli en mulighet.” sammenfatter han både de positive opplevelsene fra flyktningene, men også de negative opplevelsene fra forholdene rundt, til en setning som sannsynligvis gjør et stort inntrykk på leseren. Til slutt kommer forfatteren med setningen ”Og kanskje når vi samles igjen om et år, har de gjort Norge enda litt bedre, så kan kongen skryte enda litt mer”, hvor han henviser tilbake til nyttårstalene i innledningen – hvilket bidrar til å gi teksten en rød tråd. Den siste setningen fungerer også som en sammenfatning av tekstens budskap, og gir et inntrykk hos leseren at flyktningene absolutt vil bidra til å gjøre Norge bedre.

 

Gjennomgående benytter Ajkic seg av forskjellige typer retoriske virkemidler.

Tidspunktet for publiseringen av Ajkics innlegg samsvarer med debatten rundt innvandringskvoten i Norge samt den massive mediedekningen flyktningkrisen har fått – hvilket gjør tekstens innhold svært aktuell.

Innledningsvis er teksten hovedsakelig informerende, hvor forfatteren tilegner seg etos og benytter muligheten til å danne grunnlaget for den resterende delen av teksten. Deretter dreier teksten seg mot en mer appellativ tekst, hvor Ajkic i større grad benytter seg av patos og logos. Til slutt dreier teksten seg mot en mer argumenterende tekst, hvor Ajkic henviser tilbake til hans flerfoldige møter med flyktningene, og de positive tingene flyktningene fører med seg.

Og Ajkic har nok helt rett i det, flyktningene bidrar med masse positivt – og så lenge man fortsetter å komme med saklige innspill lignende denne til innvandringsdebatten er jeg sikker på at vi vil få til løsninger som gagner alle.

Del artikkelenShare on FacebookTweet about this on TwitterPrint this pageEmail this to someone