Psykologisk aldring og alderspsykiatri

Innledning

Aldring medfører endringer som kan forstås gjennom ulike perspektiv. Biologiske, sosiale og psykologiske prosesser kan påvirke hverandre gjensidig, og må ses i en sammenheng dersom man vil forstå aldringsprosessene.

Tema for denne eksamensoppgaven er forholdet mellom nærhet til døden og akkommodativ mestring. Mestring er et nøkkelbegrep for hvordan eldre mennesker tilpasser seg alderdommens utfordringer. Eldre mennesker er i en fase av livet der det er forventet at venner og familie faller fra. Slike erfaringer kan ha innvirkning på eldres tanker om egen død, og mange opplever at døden kommer nærmere (Daatland og Solem, 2011).

Brandtstädter et al. (2010) har utviklet en dualistisk modell på bakgrunn av forskning på målorientering og troen på kontroll i voksen alder og alderdom. Hans forskning underbygger at det skjer et skifte i målorientering med alderen, og at en bevissthet om begrenset gjenstående levetid aktiverer akkommodative prosesser.

Laura Carstensen har utviklet teorien om sosioemosjonell selektivitet. Denne teorien hevder at den subjektive opplevelsen av gjenstående levetid spiller en viktig rolle for motivasjon. Dette er ikke avhengig av kronologisk alder, fordi det samme skifte i motivasjon også er funnet hos yngre med begrenset gjenstående levetid (Carstensen, 2006).

Jutta Heckhausens psykologiske forskning på utvikling gjennom livsløpet fremhever utviklingen som en livslang prosess som fortsetter inn i alderdommen og helt fram til døden. Den psykologiske utviklingen er en dynamisk prosess mellom vekst og tap. Heckhausen (2005) viser også til annen forskning (Baltes et al., Brandtstädter) og påpeker individets rolle, og at det finnes et stort potensiale for aktiv påvirkning av egen utvikling.

Disse ovennevnte teorier beskrives nærmere i oppgavens teoridel. I kapittel 3 vil jeg drøfte disse teoriene opp mot den problemstillingen som oppgaven fokuserer på: Hvordan er forholdet mellom nærhet til døden og akkommodativ mestring?

I siste kapittel oppsummeres drøftingen i en avslutning.

 

2. Teori

2.1 Brandtstädters dualistiske modell

I denne modellen har Brandtstädter et al. (2010) lagt vekt på to adaptive prosesser – assimilative og akkommodative. Disse begrepene stammer fra Piagets læringsteori. I denne teorien må det som skal læres nødvendigvis inn i en eller annen form for struktur eller organisasjon i hjernen, noe Piaget kalte for mentale eller kognitive skjemaer. Læringen består i at nye impulser forbindes med resultatene av tidligere læring. Sammenhengen mellom de eksisterende skjemaer og ny kunnskap/erfaring kan etableres på ulike måter.

Ved assimilativ læring knyttes de nye impulsene til de allerede eksisterende skjemaene, og læringen tilføres strukturen. Ved akkommodativ læring vil ikke de nye impulsene som vi møter, umiddelbart passe sammen med de skjemaene som finnes, og det krever dermed en rekonstruksjon av eksisterende strukturer for å oppnå ny innsikt eller forståelse. Læringsprosessen er således dynamisk og det er et aktivt samspill mellom den kunnskap vi allerede har, og nye impulser eller erfaringer (Lyngsnes & Rismark, 2007).

I Brandtstädters dualistiske modell er resiliensen i det aldrende selv avhengig av interaksjonen mellom assimilative og akkommodative prosesser. Assimilative aktiviteter har som mål å forme personlig utvikling i samsvar med de personlige mål en har satt seg i livet – i alderdommen inkluderer dette å forebygge eller kompensere funksjonssvikt. I akkommodative prosesser justeres mål og ambisjoner i forhold til de begrensninger en møter i ulike situasjoner, og utfra hvilken mulighet en har til å handle. I alderdommen drives de akkommodative prosessene av tap og fungering i ulike områder i livet, spesielt i forhold til aldersrelatert reduksjon av gjenstående levetid.

Disse to adaptive prosessene er i utgangspunktet relaterte motsatser, men kan komplementere hverandre i konkrete episoder av mestring. Balansen mellom assimilative og akkommodative prosesser tipper i akkommodativ retning når aktive assimilative tiltak viser seg å være ineffektive eller når målene ikke er gjennomførbare.

Den dualistiske modellen har utviklet seg på bakgrunn av forskning på målorientering og tro på at en har kontroll over det som skjer. Teorien har senere blitt utdypet når det gjelder underliggende kognitive mekanismer og ulike omstendigheter. Ulike disposisjoner i assimilativ persistens og akkommodativ fleksibilitet er i Brandtstädters forskning målt ved hjelp av to skalaer: Tenacious Goal Pursuit og Flexible Goal Adjustment.

Akkommodativ fleksibilitet så ut til å være spesielt viktig for mestring av aldersrelaterte tap og utfordringer som krever justering av personlige mål og ambisjoner. Slik fleksibilitet øker sjansene for å distansere seg fra uoppnåelige mål, og åpner for å vie mer oppmerksomhet til at det finnes alternative mål. En bevissthet om døden fører til et skifte fra «extrinsic- instrumental» – målorientering til «intrinsic-valuerational» målorientering, med andre ord blir en mer opptatt av indre verdier enn av ytre prestasjoner. Dette kan også medføre mindre grubling og anger på det en tidligere har gjort. Akkommodativ fleksibilitet støtter også utviklingen av å finne positiv mening i situasjoner der en opplever motgang. Fleksible individer viser seg også å være mindre negativt berørt av nærhet til døden, men kan påvirkes av et sosialt press som har negativ innvirkning på tilpasningen til alderdom og død. Oppfatningen om at en bør forebygge svekkelse og vedlikeholde funksjoner er sterkt forankret i samfunnet, og kan være en barriere mot den psykologiske tilpasningen (Brandtstädter et al. 2010).

2.2 Sosio-emosjonell selektivitetsteori

Carstensen (2006) forklarer sosio-emosjonell selektivitetsteori som en livsløpsteori om motivasjon, som er forankret i menneskets mulighet til å følge med tiden, justere tidshorisonter med økende alder og anerkjenne at tiden unektelig går videre. Når gjenstående levetid oppleves som begrenset vil det skje en endring i hvilke mål en velger. Det vil da bli kortsiktige mål som vektlegges, og en velger det som gir størst følelsesmessig utbytte. Dette er med på å regulere den emosjonelle tilstanden, slik at det psykologiske velbefinnende kan optimaliseres. Mens yngre mennesker er opptatt av å utvide horisonten og tilegne seg ny kunnskap, kan eldre mennesker være mer opptatt av meningsfulle opplevelser. Sosiale samspill og emosjonell tilfredsstillelse blir viktigere med årene. Carstensen (2006) mener at det dette handler om at eldre opplever at livet er begrenset, og at motivasjonen for måloppnåelse dermed endres. Det blir viktig å få bekreftet sitt selvbilde. Det handler imidlertid ikke om kronologisk alder, da det samme skifte i motivasjon også er funnet hos yngre med begrenset tidshorisont.

I følge Carstensen (2006) har eldre også en preferanse mot positiv informasjon. I motsetning til yngre som finner større interesse i negativ informasjon, vil eldre søke mot positive opplevelser og unngå de negative. Dette kan gi større emosjonell harmoni i alderdommen.

2.3 Primær og sekundær kontroll

Heckhausen (2005) viser til teoretiske modeller som beskriver de psykologiske prosessene og strategiene som er involvert i regulering av utviklingen for individet. En av modellene har Heckhausen selv vært med å utvikle; The lifespan theory of control with its model of developmental optimization in primary and secondary control (Heckhausen & Schulz, 1995, referert i Heckhausen, 2005). Modellen tar utgangspunkt i at menneskelig motivasjon styres av en grunnleggende og universell søken etter primær kontroll. Det vil si å kunne påvirke omgivelsene slik at de passer til egne mål og ønsker. Sekundær kontroll, derimot, retter seg mot individets indre verden og består i å endre oppfatninger og prioriteringer etter det som er mulig. Sekundær kontroll tjener som motivasjonsstrategier for å oppnå primær kontroll.

Heckhausen (2005) påpeker imidlertid at det er individuelle forskjeller i kapasiteten til å regulere mål og ønsker slik at de samsvarer med de mulighetene en har, og at disse forskjellene kan si mye om resultatet av utviklingen; mental helse og emosjonelt velvære.

2.4 Nærhet til døden

Menneskekroppen er en biologisk klokke med sykluser og rytmer som gjentas, samtidig som hver gjentakelse er en nedtelling mot døden. Menneskets tid er irreversibel (Golombek, Bussi & Agostino, 2014, Eriksen, 1999). Aldring gjør at kroppen forandrer seg, og øker bevisstheten om at levetiden er begrenset. Opplevelsen av at livet har en grense virker inn på menneskets tanker, følelser og atferd (Daatland og Solem, 2011).

 

Hvordan eldre opplever begrenset gjenstående levetid og nærhet til døden kan være både et vitenskapelig og et filosofisk spørsmål. I fenomenologisk filosofi beskrives fenomenet tid med utgangspunkt i hvordan det fremtrer i bevisstheten eller gjennom sansene. I følge Husserl (1964) er vår bevissthet om tid selve tidens kilde. Tidsbevissthet kan beskrives i tre ulike former; Objektiv tid som er daterbar, målbar og historisk. Tiden som utstrekning – som tonene i en melodi fremstår fortid, nåtid og fremtid samtidig i bevisstheten, og den indre bevissthetsstrøm – bevisstheten i nåtiden beveger seg frem og tilbake mellom fortid og fremtid (Husserl, 1964, s.98-126).

I følge Daatland og Solem (2011) ser det ut til å skje endringer i tidsorienteringen med alderen, en forholder seg annerledes til fortid, nåtid og fremtid, og bevissthet om at døden nærmer seg stiller spørsmål til livet. Hvordan livsløpet har artet seg virker inn på hvordan en forholder seg til døden. Engstelse for døden kan forekomme dersom en føler tyngden av et ufullbyrdet liv og har mye ugjort eller ting som en angrer. Tanker og følelser om døden kan variere med dagsformen, og påvirkes av akutte sykdommer eller symptomer som f. eks pustebesvær eller brystsmerter. Engstelse for døden kan også forekomme hos de som opplever sosial isolasjon eller ensomhet.

Mestringsstrategier før forestående død kan beskrives som en kognitiv og følelsesmessig pendel som svinger mellom ytterpunktene av liv og død (Sand, Olsson & Strang, 2009). Selv om eldre har akseptert at døden er nær, vil de ikke nødvendigvis ønske å dø. I dødens scenarium beveger den enkelte seg mellom tap og selvutfoldelse, forutsigbarhet og uforutsigbarhet, mellom livgivende og livsbegrensende fenomener (Dalgaard, 2007).

 

3. Drøfting

I det ovenstående har jeg presentert noen teoretiske perspektiver på mestring av utfordringer i alderdom og hvordan nærhet til døden kan føre til en endring i målorienteringen. I det følgende vil jeg drøfte sammenhengen mellom nærhet til døden og akkommodativ mestring i lys av denne teorien.

Det er et interessant fenomen at mange eldre er fornøyd med livet og unngår fortvilelse og depresjon selv om de vet at livet nærmer seg slutten. I teorien har jeg forsøkt å finne svar om dette fenomenet skyldes at mestringsstrategiene endrer seg. Med økende alder oppleves uunngåelige og irreversible hendelser slik som tap av ektefelle eller nære venner, tap av funksjoner og roller som f. eks overgang til pensjonstilværelse. Tanken på at livet nærmer seg slutten kan være en trussel for den mentale helsen dersom en ikke klarer å tilpasse seg og akseptere dette faktum.

3.1 Dynamikk mellom ulike strategier

Funnene i litteraturen indikerer at dynamikken i mestringsstrategiene er viktig for å bevare god psykisk helse i alderdommen. Brandtstädter et al. (2010) påpeker interaksjonen mellom assimilative og akkommodative prosesser for god tilpasning til alderdommens utfordringer. I en av sine studier har Brandtstädter et al. (2010) funnet en endring i målorienteringen fra ytre mål som f. eks. arbeid for personlig suksess, tilegne seg nye ferdigheter og oppnå makt osv., til en orientering mot indre verdibaserte mål. Disse målene handler om å være tro mot egne prinsipper, tilbringe tid med personer som betyr mye for en, og en mer altruistisk holdning. Brandtstädter et al. (2010) argumenterer for at en slik endring i målorientering skyldes erfaringen av, og bevissthet om at livet nærmer seg slutten – «awareness of life`s finitude». Han har også funnet at nærhet til døden først og fremst demper viktigheten av instrumentelle ytre mål, og at det ikke nødvendigvis medfører en sterk orientering mot indre, verdiladede mål. Dette kan imidlertid være en utviklingsmessig nødvendighet – at en først disengasjerer seg fra individualistiske egosentriske mål – før en kan orientere seg mot indre, altruistiske verdier. Dette skiftet i målorientering reflekterer akkommodative prosesser, der en blir mer åpen for å endre sine «kognitive skjemaer» for hva som er viktig i livet. Denne teorien kan gi en forståelse av at orientering bort fra individualistiske mål og personlig vinning kan føre til en større tilfredshet med livet og mindre frykt for døden.

I Heckhausens motivasjonsteori er det den underliggende motivasjonen for primær kontroll som bidrar til regulering av handlinger og atferd. I tråd med Brandtstädters funn, mener også Heckhausen (2005) at mestringsstrategiene endrer seg mot slutten av livet. Dette er en del av den psykologiske utviklingen gjennom livsløpet, og handler om balansen mellom vekst og tap. Hun beskriver den psykologiske plastisiteten gjennom livsløpet, og at det finnes en stor reservekapasitet for å kompensere for den svekkelsen som kan oppleves i kognitive ferdigheter. Denne teorien viser til at selv i høy alder er det mulig å kompensere for aldersrelaterte vanskeligheter (primærkontroll), men mot slutten av livet vil flere og flere tap overmanne potensiale for vekst. En utviklingsmessig reguleringsmekanisme vil da oppstå i form av å ta i bruk sekundær kontroll, som inneholder mye av de samme mekanismer som Brandtstädter et. al (2010) beskriver som akkommodative prosesser. Individet forsøker, i begge disse teoriene, å regulere sin egen utvikling gjennom å engasjere seg i enkelte mål og disengasjere seg fra andre. Eldre som opplever tap og svekkelser ser ut il å finne måter å unngå problemer og akseptere de problemene de ikke kan unngå. Denne evnen til å justere mål på en fleksibel måte er en sentral faktor i å forebygge depressive symptomer eller fortvilelse når døden nærmer seg.

3.2 Opplevelse av gjenstående levetid

Tiden er et viktig fenomen i all forståelse av atferd og mentale prosesser. Husserl (1964) mener at den objektive tidsforståelsen som er daterbar og målbar må settes i parantes. Han bestrider ikke denne tidsforståelsens gyldighet, men stiller seg spørrende til at den har fått så stor plass i menneskets verden. Carstensen (2006) påpeker også at mange teoretiske modeller for menneskelig utvikling har for stort fokus på tiden fra fødselen, og at kronologisk alder er et dårligere mål på den kognitive utviklingen ved økende alder.

I den sosioemosjonelle teorien til Carstensen (2006) er den subjektive opplevelsen av gjenstående levetid viktig for hvordan en velger sine mål. Målpreferanser og kognitive prosesser som oppmerksomhet og hukommelse, endrer seg ettersom tidshorisonten minsker. Vår bevissthet om tid har en struktur av fortid, nåtid og framtid, og oppmerksomheten er perspektivisk (Husserl, 1964). Dette betyr at den ikke kan sees uavhengig av en horisont, altså hvordan den framstår i vår bevissthet. I sin forståelse av tiden som utstrekning bruker Husserl (1964) en tone og en melodi som eksempel på dette. Akkurat som en melodi oppfatter vi at tiden strekker seg både fremover og bakover. Melodien oppleves ikke som enkeltdeler, men i sammenheng – det samme gjelder tiden. Fortiden er som den tonen som griper inn i nåtiden, og bærer med seg en forventning om tonen som kommer (framtiden).

I alderdommen kan nåtiden oppleves som et resultat av livet en har levd, og erfaringer gjennom livet påvirker forventninger til framtida. Øyeblikket kan være fylt med tanker om både fortid og framtid. I takt med kroppslig svekkelse og endring av funksjoner, kan livet fremtre som tidens egentlige mening, mens klokketiden blir mindre viktig (Golombek, Bussi & Agostino, 2014, Foster & Kreitzman, 2014). Gjennom de endringer som skjer i kognitive funksjoner, kan det også bli vanskelig å forholde seg punktlig til klokketiden. Tid blir beskrevet som bevegelse, og hvor fort tiden går avhenger av livssituasjonen. En opplevelse av om tiden går fort kan være avhengig av atmosfære på stedet en befinner seg, og om en finner tonen og rytmen i relasjon med andre. Kvalitet på tiden kan fremstå på ulike vis, alt ettersom om en føler seg trygg, om en har plager, er ensom eller gruer seg for det en skal gjennom.

Carstensen (2006) mener det er to hovedkategorier av målendringer som følge av tidsopplevelse; tilegnelse av kunnskap og regulering av emosjonell tilstand. I følge denne teorien handler endringene om opplevelsen av gjenstående levetid, og ikke om kronologisk alder. Det samme fant Brandtstädter et. al (2010) i sine studier. Når mennesker manipuleres til å tro at de har kort tid igjen å leve endrer målorienteringen seg. Dette kan forstås som at fremtiden (døden) griper inn i nåtiden, og endrer personlige trekk og motivasjon. Nærhet til døden kan ifølge Butler (1963) føre til en reorganisering av personligheten ved at livet passerer i revy (referert i Daatland og Solem, 2011). En slik bearbeiding av tidligere erfaringer og uløste konflikter er en mental prosess som kan endre perspektivet fra selvsentrering til altruisme.

Når bevissthet om at døden nærmer seg, kan det bli vesentlig å finne mening – at livet en har levd har hatt en betydning. Kanskje er en slik bevissthet med på å klargjøre hva en er fornøyd med og hva som er problematisk i det livet en har levd. Samtidig blir en bevisst at tiden er knapp til å endre på ting. Dette kan ifølge Carstensen (2006) bidra til at en i større grad søker emosjonell støtte. En velger å bruke mer tid sammen med mennesker man allerede har en relasjon til fremfor å oppsøke nye kontakter. Eldre kan ha et mindre sosialt nettverk, og redusere sine interesser – likevel kan de være minst like fornøyde. Dette omtales som et paradoks, men gir mening når det forstås som endringer i motivasjonen til å gå dypere inn i allerede tilfredsstillende områder i livet.

3.3 Motsetninger i livets sluttfase

Tilfredshet med livet, selv om alderdommen har medført tap av nære relasjoner og tap av fysiske funksjoner, kan forklares gjennom justering og endring av mål. Eldre kan se positivt på egen framtid og fortsatt ha muligheter til å realisere drømmer og mål, selv om gjenstående levetid er begrenset og døden nærmer seg. Spørsmålet er bare hvilke mål de prioriterer. Dersom man fortsetter å strebe etter materielle goder, maktposisjoner eller kompetanse kan det føre til fortvilelse og depresjon. Når døden nærmer seg befinner en seg i et livsrom som både ekspanderer og krymper på samme tid (Broström, 2014). Følelser kan svinge som en pendel mellom liv og død. Samtidig som en ønsker å leve, kan en lengte etter å dø. Livets siste tid kan preges av bevegelse mellom håp og håpløshet – mening og meningsløshet (Dalgaard, 2007).

De eldste eldre befinner seg i den fjerde alderen (Romøren, 2007), og det innebærer at kroppens svekkelser er så store at en blir avhengig av andre. I dagens samfunn er det derimot effektivitet, produktivitet og skjønnhet som blir høyt verdsatt (Bondevik, 2000). Dette er egenskaper som sjelden blir satt i sammenheng med eldre. I tillegg er uavhengighet og autonomi verdier som vektlegges i de vestlige samfunn. Kanskje er slike verdier i samfunnet med på å forsterke frykten for avhengighet av andre når døden nærmer seg? Gjennom institusjonaliseringen ble døden fremmedgjort og redusert til en medisinsk affære. Den enkeltes følelser ble undertrykt og mennesket ble et objekt (Broström, 2014). Døden ble det ukjente, og er dermed lett å frykte. Ingen levende vet hvordan døden oppleves, eller hvordan det er å være dø. Døden er derfor en uvisshet hos oss levende. Hvor stor toleranse vi har for det uvisse avhenger av personlighet og holdninger. Akkommodativ fleksibilitet og åpenhet for nye erfaringer kan bidra til mindre frykt for det uvisse, og som Brandtstädter et. al. (2010) påpeker er fleksible individer mindre negativt berørt av nærhet til døden.

 

4. Avslutning

Avslutningsvis i denne oppgaven vil jeg sammenfatte hovedpoengene i drøftingen. Fokuset i oppgaven har vært mestring, og hvordan mestringsstrategiene kan endre seg når døden nærmer seg. Jeg har tatt utgangspunkt i Brandtstädters dualistiske modell, der det vektlegges en interaksjon mellom assimilative og akkommodative prosesser. Videre har jeg brukt Laura Carstensens sosio-emosjonelle selektivitetsteori og Jutta Heckhausens teori om psykologisk utvikling gjennom livsløpet som en teoretisk referanseramme. I tillegg har jeg anvendt noen fenomenologiske ideer om fenomenet tid, og har her referert til Edmund Husserl (1964).

Drøftingen har tatt for seg hvordan mennesket kan endre mål gjennom livsløpet, og hvordan nærhet til døden kan endre perspektiv fra en egosentrisk, instrumentell målorientering til en altruistisk verdibasert målorientering. Felles for de teoriene som er presentert i oppgaven er at det skjer et skifte i mestringsstrategiene når mennesket blir bevisst at døden er nær.

Brandtstädter et al. (2010) har funnet at akkomodative prosesser øker når livet nærmer seg slutten. Dette er i tråd med Heckhausen (2005) som påpeker at sekundærkontroll kan tjene som en hjelpestrategi for å oppleve primærkontroll. Det er imidlertid store individuelle variasjoner i kapasiteten til å se hva som er gunstig å gi slipp på, og hva som er gunstig å fortette å vedlikeholde eller kompensere for av ferdigheter. Fleksible individer har større evne til å tilpasse seg, og justere mål og ambisjoner i tråd med det som er mulig i forhold til de tap de opplever. I den sosio-emosjonelle teorien vektlegges at opplevelse av tid er subjektiv, og at begrenset gjenstående levetid fører til at en i større grad søker emosjonell støtte og endrer preferanser i forhold til hva en vil bruke tiden til.

Hva som skjer når vi dør vet vi ingenting om, og heller ikke hvordan det er å være død. Å møte døden uten angst er derfor avhengig av toleranse for det uvisse. Døden er en uunngåelig hendelse for alle mennesker. Noen kan oppleve det som vanskelig å snakke om, selv om de ønsker det. Dette kan ha sammenheng med at døden er fremmedgjort og at naturlig død i høy alder er lite fokusert. Det er derfor viktig med en åpenhet rundt dette temaet, slik at det blir en større aksept for at vi alle skal dø en gang. Kanskje kan det hjelpe til at flere kan oppleve en god og verdig død, og gå døden i møte uten angst.

Del artikkelenShare on FacebookTweet about this on TwitterPrint this pageEmail this to someone