Novelleanalyse av «Grisen»

 

Grisen – novelleanalyse

Grisen er en novelle av Lars Saabye Christensen. Den ble utgitt i 2004 og var en del av novellesamlingen Oscar Wildes heis. Novellen ble filmatisert i 2008 og ble Oscar-nominert. Novellen hand ler om Asbjørn Hall, en eldre mann på 78 år som blir innlagt på sykehuset for operasjon i endetarmen. Før operasjonen ligger han tre døgn alene på et tomannsrom og blir kjent med sykepleierne, en av dem heter Marte, og henne liker han spesielt godt. Asbjørn har en tegning av en gris på rommet sitt, som han setter stor pris på. Da han senere våkner fra operasjonen er han ikke lenger alene. Asbjørn merker at bildet av grisen er borte. Han kontakter både Marte og legen sin om den fraværende grisen, uten noe resultat. Etter en stund blir den tomme plassen på veggen erstattet med en elg. Asbjørn synes den er heslig og ringer datteren sin, Mona, som er advokat. Mens Asbjørn venter på Mona tegner han en etterligning av den forrige grisen som hang på veggen. Asbjørn forteller Mona om nødvendigheten av at grisen er på veggen og at for han er dette en stor sak. Mens de prater kommer sønnen til Aslam og river ned tegningen Asbjørn laget som Mona hang på veggen. Mona diskuterer med Aslams sønn om foreldrenes rettigheter og etter hvert blir både leger og sykehusdirektøren innblandet i saken.

 

Hovedtemaet i novellen er kulturkonflikt. Det nevnes at Asbjørn er gudløs og en kyniker, mens Aslam og hans familie er muslimer. De fleste muslimer ser på griser som urene dyr, og har mye imot dem. Dette er grunnen til at de både fikk fjernet bildet og rev ned tegningen som Asbjørn lagde.

 

Novellen blir fortalt i kronologisk rekkefølge. Det følger Asbjørn fra han ligger på sykehuset, til den siste kvelden hans, hvor han endelig får snakket med Aslam på egenhånd. Den er skrevet i allvitende tredjeperson, mens den bare skildrer Asbjørns tanker og meninger. Novellen starter med en presentasjon av Asbjørn og forteller hvordan han aldri har hatt mer sykdom enn et par forkjølelser og litt tannverk. Etter dette skal han opereres og leseren kan merke ubehaget han føler for å skulle legges inn. Deretter blir novellen fortalt i kronologisk rekkefølge. Vi får høre hele historien, men får ikke en fullstendig løsning på problemet med grisen.

 

Handlingen foregår på sykehuset gjennom hele historien. Dette med å ha handlingen på kun et sted er typisk for noveller på grunn av all handlingen man skal få plass til på så få sider. Miljøet i historien virker heller sterilt som det ofte gjør på sykehus. «…det tomme feltet rett foran seg og den butte, skjeve kroken» (Grisen, 2004). Det er lite eller ingen pynt på vegger og dører, utenom denne lille tegningen av en gris. Utenom dette med bildet av grisen, og det sterile sykehuset er ikke miljøet skildret veldig detaljert.

 

Det er både innledning, hoveddel, høydepunkt og vendepunkt. Innledningen er forholdsvis kort. Den starter på begynnelsen av novellen, og fortsetter til Asbjørn merker at grisen er borte. Etter det begynner hoveddelen, der spenningen bygges opp. Dette starter når Asbjørn skjønner at grisen er borte. Høydepunktet er når Aslams sønn og Mona diskuterer saken om ubehag og hensyn. Vendepunktet er når Asbjørn snakker med Aslam om at Aslam har grønn stær, og ikke kan se den grisen, og dermed ikke føle noe ubehag, selv om sønnen has påstod at dette var tilfelle.

 

I novellen blir det brukt direkte personskildring. Christensen presenterer Asbjørn Hall til leseren med en gang. Utover i novellen får vi små karakteristikker om Asbjørn Hall, som at han ikke liker å være til bryderi, han blir sint hvis han blir forlegen og at han er et vanemenneske. Når man leser novellen for andre gang, har man fått med seg mange beskrivelser av hovedpersonen, og leseren oppfatter hvordan hovedpersonen snakker og oppfører seg på en annen måte. Personene rundt Asbjørn er ikke skildret veldig detaljert, men man får vite at Mona og Asbjørn ikke har et veldig nært forhold, og at Mona er en litt aggressiv person, med lite tid til overs for familie og at hun heller vil fokusere på karrieren sin. Alle personene er statiske, og forandrer seg ikke gjennom teksten.

 

Språket i novellen er ikke veldig enkelt- det er en del kompliserte ord- men er godt forståelig. Forfatteren bytter mellom bruk av lange og korte setninger. Det er mange replikker i forhold til handling. Måten det er skrevet på, gir en effekt av at fortelleren er en som kjenner Asbjørn og er på hans alder, ettersom en yngre person ikke ville brukt de samme ordene som «sentimental» og «kyniker». De språklige virkemidlene i teksten er symbolistiske, men blir skildret såpass godt, at leseren ikke må lese for mye gjennom linjene. Når Mona konfronterer Aslams sønn om grisen, sier han at folk må ta hensyn. Mona svarer med å spørre «hvilke hensyn tar du?». Aslams sønn har ikke rett til å si at alle skal ta hensyn til ham hvis ikke han vil ta hensyn til andre enn seg selv. En måte å tolke konflikten mellom Mona og Aslams sønn kan være å tenke at Mona representerer hele den humanetiske gruppen, og Aslams sønn alle muslimer. Hvis alle humanister, og eventuelt andre religioner skal ta hensyn til muslimer, kun fordi de har et annet perspektiv på ting, vil vi ikke klare å oppnå et sivilisert samfunn. Alle må tåle ubehag, om det betyr at en gris skal få henge på veggen, eller at koranen skal være tilgjengelig på biblioteket.  «Vår overbærenhet er en dyd. Uten overbærenhet vil alt rakne. Overbærenhet er limet som holder det dannete samfunn sammen.» (Grisen, 2004). Mona føler seg krenket over at Aslams sønn mener at man skal ta hensyn til hans far, og ikke Monas far, hvis glede burde veie like mye som Aslams ubehag for bildet. Når novellen når vendepunktet, blir leseren fortalt at Aslams operasjon for å prøve å fjerne den grønne stæren var mislykket. Ved å lese mellom linjene skjønner leseren at dette betyr at han fortsatt er blind, og aldri var i stand til å se den grisen, selv om hans sønn påstod at Aslam følte seg ubehagelig med grisen til stede. Dette med ubehag og konflikter kan også oppstå i andre religioner. Religionskonflikt er et vanskelig tema fordi ingen vil ta hensyn til hverandre, men forventer at andre skal ta hensyn til dem.

 

«En ting er å tro at du er på rett vei, noe annet er å tro at din vei er den eneste» sies det. Novellen om denne grisen bygger på et veldig kjent tema om religionskonflikt. Leseren forstår både Monas irritasjon over det fraværende hensynet som blir tatt til hennes far, og Aslams fortvilelse over denne grisen som han ser på som uren. De kan ikke begge bli tatt hensyn til, men man får variere hvor viktige ting er og ta det derfra. Grisen skildrer godt en av mange konflikter mellom religioner, og i likhet med virkeligheten, fant heller ikke Asbjørn, Mona, Aslams sønn og Aslam selv en løsning på det. Forfatteren viser leseren hvordan et så lite problem som en grisetegning opphengt på en vegg, kan skape overreagerende meninger, som fører til både uenighet og uvennskap. Teksten er relevant i dag fordi det foregår såpass mange religionskriger og konflikter fordi ingen tar hensyn til hverandre og hverandres tro. Saabye Christensen prøver å vise at mange av tingene folk oppfatter som ubehagelige er overvurdert, ofte fordi det man ikke vet har man ikke vondt av.

 

Kilder:

Intertekst (s. 322-333)

Del artikkelenShare on FacebookTweet about this on TwitterPrint this pageEmail this to someone