Innvandring og velferdsforskjeller

Innvandring og velferdsforskjeller

De siste årene har antall innvandrere i Norge økt betraktelig. I 1970 var antall innvandrere på 60000 (Sosialkunnskap 2015, s.268), mens i 2017 var tallet på hele 884000 (Nøkkeltall for innvandrere, 2017). En innvandrer kan defineres som «en person født i utlandet av to utenlandske foreldre og de barna foreldrepar med slik bakgrunn føder etter ankomst i Norge» (Sosialkunnskap 2015, s.268). Det kan være ulike grunner til innvandring, både skyve- og trekkfaktorer kan være årsaker til innvandring – hvilket betyr at innvandrerne har ulike evner, ressurser og hensikter med å komme. Velferdsstaten har som hensikt å forhindre sosial og økonomisk ulikhet, og å sørge for størst mulig velferd hos befolkningen. Det økende antall innvandrere setter velferdsstaten på prøve og skaper behov for å undersøke hvilke tiltak som fungerer best for å få gjennomføre en vellykket integreringspolitikk – som er den politikken vi har samlet oss om i Norge. Integrering handler om å bli en del av og innpasse seg, det krever et gjensidig bidrag fra innvandreren selv og det norske samfunn. I denne oppgaven skal jeg gjøre greie for hvordan ulike årsaker til innvandring påvirker integreringen og drøfte om de ordningene velferdsstaten har kan gi alle mulighet til gode levekår og livskvalitet.

 

Når vi snakker om integrering og velferd, er det viktig å få frem hvilke utfordringer dette innebærer. Vi snakker mye om hvilke tiltak som kan bedre velferd, men definisjonen på hva som nettopp er «det gode liv» kan være helt individuelt, spesielt hvis vi ser dette fra et subjektivt mikronivå. Sosiologen Erik Alldart bruker en tredeling for å måle folks velferd, han deler inn i å ha-behov, å elske-behov og å være-behov. Å ha- behovene dreier seg om økonomiske og fysiologiske behov og ønsker, å elske-behovene dreier seg om kjærlighetsmessige behov og ønsker og å være-behovene dreier seg om politiske og kulturelle behov og ønsker (Sosialkunnskap 2015, s. 233).  Til tross for at disse behovene er felles for oss mennesker har vi helt ulike forventninger til livet, og vi har ulikt syn på hva som er viktigst for oss innenfor disse behovene.

 

Det kan ofte bli problematisk for innvandrere å tilpasse seg det nye samfunnet i Norge, fordi de kommer fra en annen kultur med andre verdier. Deres kultur består av andre internaliserte normer, tradisjoner og verdier, enn hva majoriteten i Norge gjør. De fleste mennesker knytter kultur og religion opp mot sin identitet, og det kan derfor bli viktig for enkeltmennesket å oppfylle religionens og hjemlandets kultur sine forventninger for å oppnå «det gode liv». Et eksempel på dette kan dreie seg om bruken av hijab offentlig, som har vært et omdiskutert tema i det siste. For muslimske kvinner er dette en stor del av deres identitet, og hadde det blitt forbudt, hadde de kanskje fått svekket sin livskvalitet.  Gjennom integrering kan det bli en utfordring å skulle innfri det norske samfunnets forventninger om å tilpasse seg, og samtidig vedlikeholde deres egen kultur. Et krav om tilpasning kan føre til rolleforvirring hos innvandrerne, da det stilles ulike krav og forventninger offentlig og privat. Det kan også føre til svekket livskvalitet, ettersom avvik fra normer kan føre til utstøting.

 

Maslows behovspyramide inneholder fysiologiske behov, trygghetsbehov, behov for anerkjennelse og behov for selvrealisering. Denne pyramiden er med på å danne et helhetlig bilde av velferden, økonomiske målinger er ikke tilstrekkelig for å måle enkelt menneskets subjektive syn på hvordan en har det. For noen er muligheten til å realisere seg selv som bidrar til lykke, mens for andre er det følelsen av trygghet. Flyktninger for eksempel, som har opplevd krig og har store stressbelastninger med seg, vil kanskje definere det å føle seg trygg som «det gode liv». Mens nordmenn, som er vant med å få trygghetsbehovet oppfylt, vil ha høyere forventninger til «det gode liv». Kanskje vil vi ikke oppleve «det gode liv» før vi har fått akkurat den jobben vi ønsker oss, eller før vi har alle materialistiske tingene vi ønsker oss. Bakgrunn og oppvekst spiller en stor rolle for hvordan vi definerer vår egen lykke.

 

Velferdsstaten har ulike ordninger for å fremme livskvalitet, levestandard og levekår. Som nevnt tidligere er det ulike årsaker til at innvandring oppstår. En trekkfaktor kan være behovet for arbeidskraft i innvandringslandet. Innvandrerne vil her ha lettere for å integrere seg, da de mest sannsynlig har arbeidserfaring og språkkunnskaper og dermed er ønsket på arbeidsmarkedet. En skyvefaktor derimot, kan være krig i hjemlandet. En familien kan for eksempel levd i fattige kår, ha liten arbeidserfaring og kan verken engelsk eller norsk. Det vil være vanskeligere for disse foreldrene å integreres i samfunnet når arbeidserfaringen er liten, og spesielt når de ikke kan språket. Gary Becker definerer human kapital som summen av egenskapene, kunnskapene, ferdighetene og erfaringene som et menneske har (Sosialkunnskap 2015, s.282). Gjennom ulike tiltak kan velferdsstaten bidra til å fremme enkelt menneskenes humane kapital, slik at de blir mer attraktive på arbeidsmarkedet og dermed får større velferd.  Tiltak som språkopplæring, veiledningstjenester og yrkesopplæring kan både unge og voksne få hjelp til å integreres i arbeidslivet. Arbeidssektoren regnes som den viktigste biten av integreringen. Arbeid bidrar ikke bare til bedret økonomi, men det er en plass for å lære seg normer og for å utvikle seg. Å få folk i arbeid er både positivt for innvandreren selv, men også mindre kostbart for det norske samfunnet. Ved å integrere både kvinner og menn i arbeidslivet, øker inntektene deres og dermed også deres levestandard. Men på en annen side er det viktig å vektlegge at veldig mange innvandrere er har et kjønnsrollemønster som innebærer at kvinnen skal være hjemmeværende. Å jobbe for å øke sysselsettingen, også hos kvinner, kan derfor også ha negative sider sett fra innvandrernes side. Som nevnt tidligere er videreføring av kulturen en viktig del av hva som defineres som «det gode liv» for mange, ved å få kvinnene ut i arbeid blir de fratatt en del av sin kultur.

 

Sosialiseringsprosessen, som omhandler å lære seg å tilpasse seg de normene og forventingene samfunnet har til oss, begynner allerede i barneårene. Det er derfor viktig for innvandrerbarn at de tidligst mulig blir integrert i samfunnet gjennom sosialt samvær med andre barn. Her kan det oppstå en problemstilling, da mange innvandrer familiers kultur innebærer at mor er hjemmeværende. Kontantstøtteordningen vår velferdsstat har, vil da heller få en negativ virkning for barnets integrering i samfunnet. Likevel vil ordningen bidra positivt, i form av at familien får videreført tradisjonen de har rundt kjønnsrollemønstret. Familien får dermed opprettholde sin identitet knyttet til deres kultur. På en side er kontantstøtten derfor positiv fordi innvandrerne får beholde en side ved sin kultur, som kanskje er viktig for deres velferd, mens på en annen side bidrar det til manglende opplæring i språk og i de normene vi har i det norske samfunn. Det kan igjen føre til at barna blir møtt med negative sanksjoner, og i verste fall oppleve utestenging når de kommer i skolealder eller deltar i fritidsaktiviteter. Evnen til å få dekket de grunnleggende behovene i Maslows behovspyramide kan svekkes som følge av dette. Det kan for eksempel bli vanskeligere å skaffe seg venner og å få dekket sine behov for tilhørighet og annerkjennelse.

 

For å oppsummere kan vi si at ulike årsaker til innvandringer gir ulike forutsetninger for integrering. Det finnes mange skyve- og trekkfaktorer, til tross for at bare noen er nevnt her. Den humane kapitalen er viktig for integreringen i samfunnet, og det finnes mange ulike tiltak som styrker innvandrers humane kapital. Hva som fullt og helt bidrar til best mulig velferd, kan være vanskelig å finne ut av, ettersom hver og enkelt har egne oppfatninger om hva som er «det gode liv». Likevel er det grunnleggende behov som er felles for alle. Tiltak som kontantstøtte, språkopplæring og andre tiltak som fremmer integrering på arbeidsmarkedet og generelt i samfunnet, kan både ha positive og negative effekter på velferden – alt ettersom hvilken side man ser det fra eller hvilke verdier man setter høyest. Det er viktig å se sammenhengen på et mikronivå, for de tiltakene som kan se ut til å fremme velferd på et makronivå, trenger ikke nødvendigvis å stemme overens med det som fremmer subjektiv velferd.

 

Referanseliste:

Grønlie, A., Granlund, L. & Flood, S. (2015). Sosialkunnskap. Aschehoug & Co.

Nøkkeltall for innvandrere. (2017). Hentet 16.03 fra url:

https://www.ssb.no/innvandring-og-innvandrere/nokkeltall

Del artikkelenShare on FacebookTweet about this on TwitterPrint this pageEmail this to someone