Diktanalyse av «Jeg ser»

 

Gjør greie for sentrale virkemidler i diktet «Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder

«Jeg ser» er Sigbjørn Obstfelders mest kjente dikt fra diktsamlingen Digte fra 1983. Lyrikken til Obstfelder er typisk nyromantisk fordi innholdet ofte utrykker fremmedfølelsen og angsten som preges overgangen til det morderne samfunn. Den raske teknologiske utviklingen mot slutten av 1800-tallet medfører drastiske samfunnsomveltninger som vekker skepsis hos mange av samtidens forfattere. Fornemmelsen av resignasjon, uro, ensomhet og rastløshet er gjennomgangstema for i nyromantisk litteratur.

 

Diktet skildrer en jeg-person som ser undrende på sine omgivelser med mistro. De høye bygningene og menneskene i gatene gir jeg-et ingen inntrykk av tilknytning og tilhørighet. Etter hvert som blikket hans flyttes lengre nedover mot bakkenivået, tror han at han befinner seg på en fremmed planet fordi alt virker så fjernt. Samtidig skjer det en gradvis værforandring som følger hans blikk, og det brygger opp til uvær.

 

Diktet følger ikke den tradisjonelle oppbyggingen med rim og fast rytme. Med sine ni strofer følger det en fast struktur i samsvar med handlingsforløpet. De sju første strofene følger en bestemt verselinjefordelingsmønsteret tre-to-en, og mønsteret gjenspeiler innholdet i strofene. Diktet kan med andre ord, deles i tre deler hvor hver del utgjøres av en observasjon, konklusjon og værskildring. «Jeg ser på de høye huse», «Dette er altså jorden» og «De gråblå skyer samler seg […]» De to siste strofene derimot bryter opp regelmessigheten i diktet, og innholdet på siste strofe oppsummerer diktet. Jeg-et ser, men han er forvirret overfor sine egne observasjoner.

 

Regelmessigheten skaper en ryddig struktur som gjør diktet lettlest, mens bruddet kombinert med mangel på rim og fast rytme gir inntrykk av kaos og disharmoni. Misklangen fremhever jeg-personens forvirring og mistrivsel overfor sine omgivelser: «Jeg har visst kommet på en feil klode!». Samtidig avsluttes verselinjene på siste strofe som halvferdige setninger med tre punktum. Denne effekten gir inntrykk av at diktningen går i oppløsning i tråd med nyromantikkens virkelighetsoppfatning.

 

Uttrykket «Jeg ser» blir gjentatt elleve ganger gjennom diktet. Dette er en effektiv metode for å fremheve hovedpoenget i diktet. Nemlig jeg-personens uttalelige observasjoner som ikke er i samsvar med hans oppfatning som igjen skaper økende fremmedfølelse. I tillegg gjentas enkelte ordgrupper med assosiasjon til hverandre: «Jeg ser på de høye huse, /jeg ser på de tusener vinduer/ […]» og «Dette er altså jorden. /Dette er altså menneskenes hjem.» Samtidig kan gjentakelse skape en form for rytme i diktet.

 

Forfatteren bruker kontraster flere stedet i diktet for å forsterke jeg personens ensomhet blant folkemengden. «Jeg ser på de velkledte herre, /jeg ser på smilende damer, /[…]» beskriver hvordan jeg-personen oppfatter andre menneskers følelser sammenlignet med hans egne som er annerledes. Å uttrykke sitt ståsted utenfor fellesskapet gjennom slik kontrastbruk er effektivt fordi ensomheten er ofte relatert til isolering og distansering fra solidariteten. Og mange av oss kjenner godt igjen denne fornemmelsen av å befinne seg utenfor.

 

Gjennom diktet forandrer været seg gradvis i samsvar med jeg-personens oppfatning av verden. Det starter med hvit himmel og avslutter med regntunge skyer etter hvert som jeg-personen går fra uvisst undring til avgjort konklusjon om å være på feil planet. Denne kontrastbruken beskriver jeg-persons følelser overfor det moderne samfunnet. Det foreligger stor skepsis her siden han forstiller seg den nye verden som et truende tordenvær.

 

Det fjerne kirketårnet som jeg-personen refererer til er symbolbruk i diktet med tvetydige tolkninger. Enten kan kirketårnet forståes som jeg-personens lengsel etter den religiøse troen i en kaotisk og urolig tilværelse. Samtidig kan uttrykket også tolkes som sekulariseringen av kristendommen i den moderne verden. At religion kun fremstår som et fjernt minne for jeg-personen. «Jeg ser på den blodige sol» kan i utgangspunktet være beskrivende både for solnedgang og soloppgang samtidig, siden solen ofte får et rødlig skjær. Begge disse to naturlige fenomenene er ofte assosiert med ankomst av en ny dag eller en ny tid. Kanskje det er usikre forandringer i den moderne tidsepoken forfatteren sikter til? Uansett skaper uttrykket «blodige sol» et språklig bilde av noe uhyggelige og nifst i horisonten.

 

Diktet «Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder tar i bruk flere sentrale virkemidler for å forsterke både temaet og budskapet. Gjennom bruk av språklige bilder, symbolikk, gjentakelser når forfatterens poenger enkelt frem til leserne. Fremmedfølelsen, angsten og forvirringen blir tydelig forstått. Samtidig skaper den modernistiske skrivestilen disharmoni og uorden i diktet som symbolisere jeg-personens opplevelser av samtidens samfunnsomveltninger. Nyromantikkens sentrale tema vedrørende menneskenes oppfatning av den raske verdensutviklingen er godt reflektert i diktet «Jeg ser».

Del artikkelenShare on FacebookTweet about this on TwitterPrint this pageEmail this to someone