Kategoriarkiv: Sosialkunnskap

Innvandring og velferdsforskjeller

Innvandring og velferdsforskjeller

De siste årene har antall innvandrere i Norge økt betraktelig. I 1970 var antall innvandrere på 60000 (Sosialkunnskap 2015, s.268), mens i 2017 var tallet på hele 884000 (Nøkkeltall for innvandrere, 2017). En innvandrer kan defineres som «en person født i utlandet av to utenlandske foreldre og de barna foreldrepar med slik bakgrunn føder etter ankomst i Norge» (Sosialkunnskap 2015, s.268). Det kan være ulike grunner til innvandring, både skyve- og trekkfaktorer kan være årsaker til innvandring – hvilket betyr at innvandrerne har ulike evner, ressurser og hensikter med å komme. Velferdsstaten har som hensikt å forhindre sosial og økonomisk ulikhet, og å sørge for størst mulig velferd hos befolkningen. Det økende antall innvandrere setter velferdsstaten på prøve og skaper behov for å undersøke hvilke tiltak som fungerer best for å få gjennomføre en vellykket integreringspolitikk – som er den politikken vi har samlet oss om i Norge. Integrering handler om å bli en del av og innpasse seg, det krever et gjensidig bidrag fra innvandreren selv og det norske samfunn. I denne oppgaven skal jeg gjøre greie for hvordan ulike årsaker til innvandring påvirker integreringen og drøfte om de ordningene velferdsstaten har kan gi alle mulighet til gode levekår og livskvalitet.

 

Når vi snakker om integrering og velferd, er det viktig å få frem hvilke utfordringer dette innebærer. Vi snakker mye om hvilke tiltak som kan bedre velferd, men definisjonen på hva som nettopp er «det gode liv» kan være helt individuelt, spesielt hvis vi ser dette fra et subjektivt mikronivå. Sosiologen Erik Alldart bruker en tredeling for å måle folks velferd, han deler inn i å ha-behov, å elske-behov og å være-behov. Å ha- behovene dreier seg om økonomiske og fysiologiske behov og ønsker, å elske-behovene dreier seg om kjærlighetsmessige behov og ønsker og å være-behovene dreier seg om politiske og kulturelle behov og ønsker (Sosialkunnskap 2015, s. 233).  Til tross for at disse behovene er felles for oss mennesker har vi helt ulike forventninger til livet, og vi har ulikt syn på hva som er viktigst for oss innenfor disse behovene.

 

Det kan ofte bli problematisk for innvandrere å tilpasse seg det nye samfunnet i Norge, fordi de kommer fra en annen kultur med andre verdier. Deres kultur består av andre internaliserte normer, tradisjoner og verdier, enn hva majoriteten i Norge gjør. De fleste mennesker knytter kultur og religion opp mot sin identitet, og det kan derfor bli viktig for enkeltmennesket å oppfylle religionens og hjemlandets kultur sine forventninger for å oppnå «det gode liv». Et eksempel på dette kan dreie seg om bruken av hijab offentlig, som har vært et omdiskutert tema i det siste. For muslimske kvinner er dette en stor del av deres identitet, og hadde det blitt forbudt, hadde de kanskje fått svekket sin livskvalitet.  Gjennom integrering kan det bli en utfordring å skulle innfri det norske samfunnets forventninger om å tilpasse seg, og samtidig vedlikeholde deres egen kultur. Et krav om tilpasning kan føre til rolleforvirring hos innvandrerne, da det stilles ulike krav og forventninger offentlig og privat. Det kan også føre til svekket livskvalitet, ettersom avvik fra normer kan føre til utstøting.

 

Maslows behovspyramide inneholder fysiologiske behov, trygghetsbehov, behov for anerkjennelse og behov for selvrealisering. Denne pyramiden er med på å danne et helhetlig bilde av velferden, økonomiske målinger er ikke tilstrekkelig for å måle enkelt menneskets subjektive syn på hvordan en har det. For noen er muligheten til å realisere seg selv som bidrar til lykke, mens for andre er det følelsen av trygghet. Flyktninger for eksempel, som har opplevd krig og har store stressbelastninger med seg, vil kanskje definere det å føle seg trygg som «det gode liv». Mens nordmenn, som er vant med å få trygghetsbehovet oppfylt, vil ha høyere forventninger til «det gode liv». Kanskje vil vi ikke oppleve «det gode liv» før vi har fått akkurat den jobben vi ønsker oss, eller før vi har alle materialistiske tingene vi ønsker oss. Bakgrunn og oppvekst spiller en stor rolle for hvordan vi definerer vår egen lykke.

 

Velferdsstaten har ulike ordninger for å fremme livskvalitet, levestandard og levekår. Som nevnt tidligere er det ulike årsaker til at innvandring oppstår. En trekkfaktor kan være behovet for arbeidskraft i innvandringslandet. Innvandrerne vil her ha lettere for å integrere seg, da de mest sannsynlig har arbeidserfaring og språkkunnskaper og dermed er ønsket på arbeidsmarkedet. En skyvefaktor derimot, kan være krig i hjemlandet. En familien kan for eksempel levd i fattige kår, ha liten arbeidserfaring og kan verken engelsk eller norsk. Det vil være vanskeligere for disse foreldrene å integreres i samfunnet når arbeidserfaringen er liten, og spesielt når de ikke kan språket. Gary Becker definerer human kapital som summen av egenskapene, kunnskapene, ferdighetene og erfaringene som et menneske har (Sosialkunnskap 2015, s.282). Gjennom ulike tiltak kan velferdsstaten bidra til å fremme enkelt menneskenes humane kapital, slik at de blir mer attraktive på arbeidsmarkedet og dermed får større velferd.  Tiltak som språkopplæring, veiledningstjenester og yrkesopplæring kan både unge og voksne få hjelp til å integreres i arbeidslivet. Arbeidssektoren regnes som den viktigste biten av integreringen. Arbeid bidrar ikke bare til bedret økonomi, men det er en plass for å lære seg normer og for å utvikle seg. Å få folk i arbeid er både positivt for innvandreren selv, men også mindre kostbart for det norske samfunnet. Ved å integrere både kvinner og menn i arbeidslivet, øker inntektene deres og dermed også deres levestandard. Men på en annen side er det viktig å vektlegge at veldig mange innvandrere er har et kjønnsrollemønster som innebærer at kvinnen skal være hjemmeværende. Å jobbe for å øke sysselsettingen, også hos kvinner, kan derfor også ha negative sider sett fra innvandrernes side. Som nevnt tidligere er videreføring av kulturen en viktig del av hva som defineres som «det gode liv» for mange, ved å få kvinnene ut i arbeid blir de fratatt en del av sin kultur.

 

Sosialiseringsprosessen, som omhandler å lære seg å tilpasse seg de normene og forventingene samfunnet har til oss, begynner allerede i barneårene. Det er derfor viktig for innvandrerbarn at de tidligst mulig blir integrert i samfunnet gjennom sosialt samvær med andre barn. Her kan det oppstå en problemstilling, da mange innvandrer familiers kultur innebærer at mor er hjemmeværende. Kontantstøtteordningen vår velferdsstat har, vil da heller få en negativ virkning for barnets integrering i samfunnet. Likevel vil ordningen bidra positivt, i form av at familien får videreført tradisjonen de har rundt kjønnsrollemønstret. Familien får dermed opprettholde sin identitet knyttet til deres kultur. På en side er kontantstøtten derfor positiv fordi innvandrerne får beholde en side ved sin kultur, som kanskje er viktig for deres velferd, mens på en annen side bidrar det til manglende opplæring i språk og i de normene vi har i det norske samfunn. Det kan igjen føre til at barna blir møtt med negative sanksjoner, og i verste fall oppleve utestenging når de kommer i skolealder eller deltar i fritidsaktiviteter. Evnen til å få dekket de grunnleggende behovene i Maslows behovspyramide kan svekkes som følge av dette. Det kan for eksempel bli vanskeligere å skaffe seg venner og å få dekket sine behov for tilhørighet og annerkjennelse.

 

For å oppsummere kan vi si at ulike årsaker til innvandringer gir ulike forutsetninger for integrering. Det finnes mange skyve- og trekkfaktorer, til tross for at bare noen er nevnt her. Den humane kapitalen er viktig for integreringen i samfunnet, og det finnes mange ulike tiltak som styrker innvandrers humane kapital. Hva som fullt og helt bidrar til best mulig velferd, kan være vanskelig å finne ut av, ettersom hver og enkelt har egne oppfatninger om hva som er «det gode liv». Likevel er det grunnleggende behov som er felles for alle. Tiltak som kontantstøtte, språkopplæring og andre tiltak som fremmer integrering på arbeidsmarkedet og generelt i samfunnet, kan både ha positive og negative effekter på velferden – alt ettersom hvilken side man ser det fra eller hvilke verdier man setter høyest. Det er viktig å se sammenhengen på et mikronivå, for de tiltakene som kan se ut til å fremme velferd på et makronivå, trenger ikke nødvendigvis å stemme overens med det som fremmer subjektiv velferd.

 

Referanseliste:

Grønlie, A., Granlund, L. & Flood, S. (2015). Sosialkunnskap. Aschehoug & Co.

Nøkkeltall for innvandrere. (2017). Hentet 16.03 fra url:

https://www.ssb.no/innvandring-og-innvandrere/nokkeltall

Integrering av innvandrere og funksjonshemmede i samfunnet

Integrering av innvandrere og funksjonshemmede i det norske samfunnet

I det norske samfunnet er inkludering en grunnleggende verdi. Vi ønsker å ha et samfunn med grunnleggende respekt for menneskerettighetene og menneskers likeverd. Et samfunn bygger på fellesskap, og den norske regjeringen har uttalt et politisk mål om at alle som bor i landet skal ha like muligheter til å bidra og delta i fellesskapet. Likevel ser vi hvordan minoriteter som innvandrere og funksjonshemmede ofte møter på hindre i samfunnet, og dette er hovedfokuset i denne teksten. Begge grupper opplever vansker med å tilpasse og integrere seg i samfunnet. Dette gjelder spesielt innenfor skolesystem, arbeidsliv og det sosiale livet i samfunnet. Å være vellykket på disse områder i livet blir nesten sett på som en selvfølge. Er man ikke som alle andre blir man sett på som et avvik eller «unormal». Uavhengig av om vi snakker om normalisering, integrering eller inkludering, dreier det seg om en slags innordning eller tilpasning til det såkalte vanlige eller «normale».

 

Innvandrere og funksjonshemmede er begge minoritetsgrupper i det norske samfunnet i dag. Disse gruppenes møte med samfunnet har en del likheter og deres integrering i normalsamfunnet byr på en rekke utfordringer. Stigmatisering innebærer at man tillegger en person eller en gruppe mennesker negative egenskaper på bakgrunn av et bestemt kjennetegn. Dette stigmaet bidrar til en annerledesgjøring av personen eller gruppen i forhold til normalsamfunnet. I media er det ofte negativ omtale av enkelte innvandrergrupper som for eksempel muslimer og ikke-vestlige. Størsteparten av artikler om innvandrere og integrering i norske medier er oftest problemorienterte, mens det sjeldent blir tatt opp positive sider ved innvandringen. «Minoritetsungdom kaprer toppstudiene» (VG) er et eksempel på overskrifter som ofte er å se i avisene. Her kan man lese at minoritetsungdom ofte satser på høyere og prestisjetunge utdannelser.  I slike positive omtaler blir disse fremstilt som «norske», i motsetning til når det er noe negativt eller kriminelt omtale. Hvis innvandrere omtales ut fra et problemperspektiv, blir det dobbelt så ofte oppgitt hvilket land personen opprinnelig kommer fra viser en rapport fra IMID. Innvandrere og nordmenn brukes dermed som motsetninger, og dette kan videre føre til et tydeligere skille mellom minoriteten og majoriteten, og dette skaper et slags skille mellom «oss» og «dem».  Dette kan også skape en avstand og en type fremmedgjøring til landet de bor i.  Det er ofte forskjeller på hvordan ulike innvandrergrupper blir omtalt i media. I en rapport fra Integrering og mangfoldsdirektoratet fra 2014 kommer det frem at det er muslimer og somaliere som får mest negativ oppmerksomhet i media. Omtalene er ofte knyttet til kriminalitet, kulturell praksis og manglende integrering, mens for eksempel svensker ofte blir beskrevet som en serviceinnstilt og hardtarbeidende innvandrergruppe, og mange ser ikke på dem som innvandrere. Denne forskjellen i mediedekningen kan være en av faktorene til at for eksempel somaliere og muslimer er de to gruppene som ofte opplever mest diskriminering og skepsis i samfunnet og arbeidslivet. Det kan også føre at det blir vanskelig for dem å få jobb og tilpasse seg samfunnet, da normalsamfunnet allerede har en slags forutinntatt mening om dem. Videre kan dette føre til at de stigmatiserte innvandrergruppene får lav selvfølelse og begynner å tro på bildet media og samfunnet skaper av dem. Dette gir vansker i integreringsprosessen og de blir en form for avvikere i samfunnet.  Det sosiale stemplet media tillegger disse innvandrergruppene kan kanskje føre til at de fortsetter å avvike fra normalen og velger å ikke integrere seg. Personen vil handle slik omgivelsene rundt forventer at han skal handle og henger sammen med den kriminologiske stemplingsteorien.

 

Det negative mediebildet kan påvirke og endre holdningene til den norske majoriteten og øke skepsisen mot innvandrere. Media har enorm makt og er en viktig informasjonskilde for mange. Når mediebildet da kommer med negativ omtale er det med på å skape og forsterke fordommer og frykt overfor det nye og fremmede. Leser man om en kriminell innvandrer i avisen vil kanskje en generalisere og sette merkelapper på folk og skjære alle over en kam. Når nye innvandrere leser denne negative omtalen kan dette føre til at får et slags negativt bilde av landet og får vansker med å tilpasse og integrere seg i det norske samfunnet.

 

Funksjonshemmede opplever ofte å bli behandlet annerledes på grunn av deres helsemessige begrensinger. Hvor stor påvirkning det har i hverdagen avhenger av hvilken type funksjonshemming det er. For eksempel vil en person med total lammelse av begge ben møte på mye større utfordringer enn en person som kun har mild nedsatt hørsel. Enten det er sosialt eller medisinsk opplever flere å føle seg utenfor samfunnet ved at alt hele tiden skal være spesielt tilrettelagt for dem. Egne spesialklasser, egne parkeringsplasser og toaletter er med på minne samfunnet og de funksjonshemmede om at de ikke er som alle andre. Disse spesialordningene kan virke mot sin hensikt ved at de opprettholder forskjellene det er ment for å oppheve. For eksempel har man har tre typer toaletter, ett for menn, ett for kvinner og ett for funksjonshemmede. Dette fremstiller de funksjonshemmede som en egen særskilt kategori mennesker. Dette viser hvordan samfunnets reaksjoner på deres tilstand og handlinger fører til stempling og er i tråd med Beckers stemtplinsteori. (Grønlie, Granlund, Flood, Sosialkunnskap). Samtidig er det viktig å huske at dette også er nødvendig fordi hverdagen til de funksjonshemmede blir lettere med disse spesialordningene. Sånn sett kan man konkludere med at i praksis er dette nødvendig for å lette deres hverdag, men samtidig er det med på å opprettholde segregeringen mellom de «normale» og de funksjonshemmede.

 

Integrering handler om å inkludere individer og grupper på like vilkår i samfunnet eller på ulike samfunnsområder, for eksempel innenfor utdanningssystemet og arbeidslivet. Det er store velferdsforskjeller mellom ulike innvandrergrupper.  Spesielt er det forskjeller mellom utdanningsnivået og arbeidsdeltakelsen ifølge SSB sine statistikker. Samtidig som det også er forskjell mellom norskfødte med innvandrerforeldre og innvandrere. Nylige innvandrere sliter med å komme seg inn i arbeidslivet grunnet lav utdannelse og lite eller ingen norskkunnskaper. Flere har også problemer med å få godkjent sin utdannelse fra hjemlandet av den norske staten. Dette fører til at de overkvalifiserte innvandrerne ikke får brukt sine kunnskaper i det norske arbeidsmarkedet og havner oftere i lavstilte yrker. I følge SSB var det i 2012 94 000 ansatte med fullført utdanning fra høyskole eller universitet som var overkvalifiserte for jobben de utførte. 28 000 av disse var innvandrere. Dette er sløsing av ressurser og viser hvordan selv høyt utdannede innvandrere blir diskriminert i arbeidslivet. Flere norskfødte innvandrere tar stadig høyere utdanning, men sliter likevel med å få arbeid. «Jobbsøkere med et utenlandsklingende navn har 25 prosent mindre sjanse å bli innkalt til jobbintervju enn søkere med et norsk navn» (Aftenposten) selv om man har lik utdanning og kvalifikasjoner. Denne diskrimineringen kan forklares utfra arbeidsgiverens usikkerhet i møte med utenlandske jobbsøkere. Manglende kjennskap og fordommer til andre etniske minoriteter er ofte årsakene til denne systematiske diskrimineringen. Kanskje har arbeidsgiveren i tillegg dårlige erfaringer med tidligere utenlandske ansatte. Uansett er det feil og urettferdig overfor den utenlandske å bli nedprioritert på denne måten.

 

Personer med for eksempel psykisk funksjonshemning som nedsatt intellektuell eller mental kapasitet kan også oppleve vanskeligheter i skolesystemet som senere påvirker deres vei inn i arbeidslivet. Flere av disse faller tidlig ut fra samfunnet. Allerede i tidlig skolealder opplever de å bli segregert fra sine jevnaldrende. De blir plassert i egne klasser, det forventes mindre av dem faglig og det er en slags forutinntatt holdning til at de havner på uføretrygd og ikke vil kunne fungere i et normalt arbeidsliv. Derfor er det ikke nødvendig å bruke skolens ressurser på å gi dem tilrettelagt undervisning. Denne holdningen om at de funksjonshemmede er et avvik fra normalsamfunnet og at samfunnet lærer dem opp til at de er annerledes, kan være uheldig og en viktig årsak til at kun 1/3 av funksjonshemmede er i arbeid.

 

Denne ekskluderingen og fremmedgjøringen av innvandrere og funksjonshemmede fører til at de føler seg som «outsidere» i samfunnet. Ved å møte på disse holdningene og fordommene forsterkes tanken om at de er annerledes, som videre kan føre til isolasjon og ensomhet. Mennesker har utviklet seg til å leve i sammen i grupper og samfunn. Det ligger i vår natur å føle behov for sosial tilhørighet og bli godtatt av omgivelsene. Derfor kan denne stigmatiseringen av innvandrere og funksjonshemmede føre til at de selv ser på seg selv som annerledes.

 

Et tilpasningsproblem som preger mange innvandrere til forskjell fra funksjonshemmede er at de ofte kjenner på dette med å stå mellom to ulike kulturer. Man har to språk, to kulturer, ulike normer og verdier å forholde seg til og dette skaper en identitet- og rolleforvirring blant spesielt minoritetsungdom. Dette gjør en allerede vanskelig ungdomstid hvor man skal finne seg selv og sin identitet ifølge Erikson, enda vanskeligere. Ikke-vestlig kultur og norsk kultur kan være veldig forskjellig fra hverandre. En innvandrer fra f.eks. Midtøsten vil ha store vanskeligheter med å tilpasse og forstå den norske kulturen og de norske verdiene, da det er helt annerledes enn det personen er vant til i hjemlandet. Mange av innvandrerne kommer fra land der blant annet kvinnesyn, syn på oppdragelse, ytringsfrihet og religionsfrihet er helt annerledes enn i Norge. Fordi kulturene er såpass ulike kan det bli for vanskelig å håndtere begge, og vedkommende kan komme i en kulturkrasj og slite med å finne sin identitet og plass i det norske samfunnet.  

 

Flere innvandrere kommer til Norge i søken på et bedre og tryggere liv. Mange av disse er kvoteflyktninger og asylsøkere som kommer fra konfliktfylte områder. Dette er mennesker som har opplevd krig og elendighet som har satt dype spor og traumer, og som først og fremst har kommet til Norge for beskyttelse. Norge er et av verdens beste land å bo i, men flere stiller spørsmål om vi har håndtert flyktningstrømmen fra Syria på en god måte. Menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty er en av de som er kritiske til politikernes holdninger og synspunkter rundt flyktning– og asylpolitikken i Norge. Politikerne bidrar ifølge dem «til å mistenkeliggjøre asylsøkere ved blant annet å bruke begrepet ’lykkejegere’» (Amnesty.no). I 2015 skrev Aftenposten en artikkel om en familie fra Syria som reiste til Tyskland fordi de hadde blitt så dårlig behandlet på asylmottaket i Norge. Flyktningene sa blant annet at «ansatte spurte stadig om de var IS-soldater – det var veldig ubehagelig(..) holdningen i Tyskland er en helt annen – Angela Merkel har sagt at landet skal ta imot dem som flykter fra krigen og at de skal få god behandling, men slik er det ikke i Norge, derfor reiser vi herfra.» (Aftenposten 2015). Saker som dette viser hvordan flere flyktninger og asylsøkere får et dårlig møte med Norge. Flere får ikke den oppfølgingen de trenger. Ofte er dette mennesker som trenger psykologisk hjelp og mye resosialisering, men i stedet blir de overlatt til seg selv og satt i asylmottak der de kan føle seg isolert fra omverdenen. Norge er ikke det enkleste landet å flykte til, og det krever ressurser som god helse og kapital for å komme seg inn i landet. Når vedkommende lykkes med å komme hit blir de plassert på et asylmottak. Blir flyktninger og asylsøkere som kommer hit respektert og får den behandlingen de trenger? Dette varierer veldig da behandlingen er individuell fra person til person. Saksbehandlingstiden for søknad om asyl kan ofte bli lang – oppholdstiden på asylmottak varierer fra noen måneder til flere år. Denne usikre ventetiden er for mange svært belastende og fører til at flere etter hvert begynner å miste motet og får vanskeligheter med å komme inn i det norske samfunnet. Noen begynner på norskopplæring og i arbeid uten arbeidstillatelse, og kanskje etter mange år ender de med å få avslag på sin søknad.

 

I den siste tiden har det vært stor kritikk av asyl- og flyktningpolitikken drevet av regjeringen med innvandring- og integreringsminister Sylvi Listhaug i spissen. Det har kommet opp flere saker om at godt etablerte og integrerte innvandrere som har bodd og jobbet i Norge i flere år mister statsborgerskapet og risikerer å bli sendt hjem grunnet falske forklaringer da de fikk opphold i Norge. Samtidig er det viktig at vi har et strengt og rettferdig system hvor det er likhet for loven, og innvandringspolitikken kan ikke styres av følelser. Den norske innvandringspolitikken jobber også med å korte ned saksbehandlingstiden til asylsøkere og flyktninger. De som får avslag skal sendes tilbake så raskt som mulig for å unngå å leve i denne usikkerheten over lengre tid.

 

Tilrettelegging kan være et viktig virkemiddel for å rekruttere og inkludere personer med ulike typer funksjonshemminger i samfunnet og arbeidslivet. Mange funksjonshemmede føler at de kan bidra aktivt i samfunnet og fungere på lik linje med resten av befolkingen, men føler at de blir stakkarsligjort og minnet på sine funksjonelle begrenseringer. Dette hindrer dem fra en aktiv samfunnsdeltagelse og opprettholder stigmaet. I følge Norges Handikapforbund er  80% av norske skoler ikke tilrettelagt for funksjonshemmede. Ved å ha for eksempel  trapper med ramper, dører som er lette å bruke, flere tilpassede heiser og tilgjengelige toaletter kan fjerne fysiske barrierer som kan gjøre de funksjonshemmedes hverdag lettere. Innvandrere kan også ha vanskeligheter med å delta aktivt i samfunnet.  For eksempel er det en underrepresentasjon blant minoriteter i innflytelsesrike posisjoner både i næringsliv og politikk, men det er viktig å huske på at den voksende generasjonen av norskfødte med innvandrerforeldre tar høy utdanning og deltar aktivt ved at de får innflytelsesrike jobber og synlige posisjoner i samfunnet.

 

Det er mye som er lagt til rette for de funksjonshemmede i dag, men det er fortsatt ting som kan bli enda bedre. Tilretteleggingen bør fokusere på å inkludere de funksjonshemmede inn i samfunnet så mye som mulig. En annen faktor som spiller en viktig rolle for begge gruppene er samfunnets holdninger. For å integrere innvandrere og funksjonshemmede er det viktig at man legger vekk forutinntatte holdninger og fordommer. For å unngå segregering mellom innvandrere og norske er det viktig at innvandrere tilpasser seg det norske samfunnet ved å prøve å integrere seg. En god integrering kan skje ved at de lærer seg det norske språket, verdiene og normene tidlig når de kommer til landet. En aktiv deltakelse i samfunnslivet som f.eks. ved å være med i samfunnsdebatten/politikk og delta i arbeidslivet på lik linje med nordmenn er begge betydningsfulle for best mulig integrering. Selv om de tilpasser seg den norske kulturen er det viktig at de også får bevare deler av sin egen kultur og bakgrunn. Majoriteten må styre unna etnosentriske formeninger og heller utvikle toleranse og endringsvillighet overfor minoriteter. Et godt og inkluderende samfunn er et samfunn som er åpent for ulike mennesketyper. Spesielt arbeidslivet kan være problematisk for innvandrere og funksjonshemmede. Her er det viktig å følge likeverdighets- og ikke-diskrmineringsprinsippene fra den norske innvandringspolitikken. Samfunnet må kutte ut stigmatiseringen av folk som ikke er helt A4 og heller godta og respektere forskjellene. Det kreves ressurser og tid fra samfunnets side for å minske stigmatisering og øke integreringen av disse gruppene i normalsamfunnet – inkludering av alle uansett etnisitet, kjønn eller helse er en grunnleggende verdi for et velfungerende samfunn.

 

Kildehenvisning

Grønlie, Anne: Sosialkunnskap, 2014, Aschehoug & Co Forlag

http://www.aftenposten.no/norge/–Vi-blir-darlig-behandlet-og-vil-heller-til-Tyskland-21135b.html lastet ned: 09.03.2017

https://www.rights.no/2014/12/a-bli-norsk-er-vanskelig-for-mange-innvandrere/ lastet ned: 09.03.2017

https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/sa119/kap6.pdf lastet ned: 09.03.2017

http://www.hf.uio.no/imk/forskning/prosjekter/mediation-of-migration/publikasjoner/rapporter/konklusjoner-mediebruk-blant-innvandrere/innvandrere-og-offentligheten.pdf  lastet ned: 09.03.2017

http://www.arbeidstilsynet.no/nyhet.html?tid=235719   lastet ned: 21.03.2017

http://www.tv2.no/a/3143702/  lastet ned:21.03.2017

https://www.imdi.no/om-imdi/rapporter/?t=Holdninger+og+mangfold lastet ned:23.03.2017

http://www.aftenposten.no/norge/-Overgrepssak-De-yngste-asyljentene-er-under-ti-ar-616820b.html 12.03.2017

https://www.amnesty.no/tema/asyls%C3%B8kere-og-flyktninger-0  lastet ned:lastet ned: 11.03.2017

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/skole-og-utdanning/minoritetsungdommer-kaprer-toppstudiene/a/10009166/  lastet ned: 26.03.2017

http://www.ssb.no/innvandring-og-innvandrere/nokkeltall/innvandring-og-innvandrere lastet ned: 26.03.2017

Drøft hvordan ulike årsaker til innvandring påvirker integrering

TEMA: Velferd og velferdsforskjeller i Norge

Årsaker til innvandring kan påvirke i hvilken grad innvandrere blir godt integrert i norsk arbeids- og samfunnsliv.

Diskuter hvordan ulike årsaker til innvandring påvirker integreringen.

  • bruk vedlagte og egne kilder
  • trekk inn i svaret hvordan stempling, human kapital og ulike typer behov kan påvirke integreringen

Hver dag utvandrer mennesker fra sitt opprinnelige land i håp om å komme til noe bedre. Noen mennesker reiser i håp om bedre jobb og levekår, mens andre reiser på flukt fra krig, uro og elendighet. Innvandring er et aktuelt tema i samfunnet og spesielt her i Norge da Norge er i ferd med å bli et mer flerkulturelt samfunn. Et stort problem som dukker opp ofte når det kommer til ikke-vestlige innvandrere er at det gjør det vanskelig for integreringen. Mange som kommer til Norge har liten eller ingen utdanning og sliter med å lære det norske språket. Dette vil gjøre at mange står uten jobb. I denne oppgaven skal jeg forklare skyv og trekkfaktorer som påvirker innvandring og integrering, jeg skal ta for meg Gary Beckers humane kapital, Maslows behovshierarki, Howard S Beckers stemplingsteori, Bourdieus teori om maktforhold i det skjulte og drøfte hvilke tiltak vi kan gjøre slik at integreringen av ikke-vestlige innvandrere blir lettere. Jeg vil også begrunne litt hva sosialiseringsprosessen har å si for hvordan integreringen påvirkes.

Det finnes mange grunner til at mennesker velger å reise fra landet de kommer fra. I følge lærerboken (Sosialkunnskap s.261-266) blir folkevandringen delt opp i skyv-og-trekk faktorer. Skyvfaktorene er de konkrete problemene som gjør at mennesker vil flykte fra hjemlandet sitt på grunn av krig, miljø- og naturkatastrofer og annen elendighet. Trekkfaktorer er faktorer som gjør at mennesker vil reise til et land som kan tilby bedre levekår enn landet de opprinnelig kommer fra, som kan være større frihet, likestilling og demokrati eller bedre jobbmuligheter. I Polen er lønnen gjennomsnittlig mye dårligere i Norge, og mange tusen polakker strømmet til Norge etter at Polen ble medlem i EU i 2004. Trekkfaktorene her bestod av bedre levekår og økonomi og de fikk stor betydning for polakkene å innvandre til Norge. Mennesker som er fra ikke-vestlige land kommer som oftest på bakgrunn av sult, krig og fattigdom. De tar avgjørelsen på å flykte fra hjemlandet sitt på grunn av skyvfaktorer som er krig, mens trekkfaktorene vil være i denne sammenhengen et ønske om å leve et liv uten fattigdom og sult.

For at mennesker skal føle seg verdifulle og ha en plass i samfunnet er det viktig at individet føler at de en del av det. Gjennom sosialiseringsprosessen lærer man fra tidlig alder hvilke normer, verdier og ferdigheter man må ha for å kunne innfri forventningene som samfunnet setter. Sosialiseringen er også viktig når det kommer til fellesskap og tilhørighet i de ulike gruppene man deltar i samfunnet. Sosialiseringen foregår forskjellig i ulike land. I et land i Afrika vil samfunnet ha helt andre verdier og normer enn Knut som bor i Norge. Når innvandrere fra ikke-vestlige land derfor kommer til Norge, må de ofte lære nye normer og verdier for hva som er normalt i Norge. Dette kan gjøre det vanskelig dersom de som integrerer er fast bestemt på å holde på sine tradisjoner, verdier og leveregler. Dersom kvinner som kommer fra ikke-vestlige land aldri har fått rett på utdanning og at dems oppgave hele tiden har vært å være hjemmeforsørger, kan det bli en omveltning og veldig belastende for dem hvis de plutselig er pliktige til å jobbe når de kommer til Norge i tillegg til at de innrette seg i ny kultur. Ofte blir det også vanskeligere å lære seg språket hvis de aldri har lært seg å lese eller skrive.

Tall fra SSB viser tydelig at det norske arbeidsmarkedet er delt mellom ikke-vestlige innvandrere og den øvrige befolkningen som jobber. Deltakelsen for de ikke-vestlige innvandrerne i arbeidslivet i Norge skiller seg fra resten av befolkningens deltakelse på mange måter. Yrkesdeltakelsen er for det første mye lavere blant ikke-vestlige innvandrere. Innad i gruppen ikke-vestlige innvandrere er det betydelige forskjeller. Statistikk (vedlagt vedlegg) viser at sysselsettingsgraden blant kvinner og menn fra Asia og Afrika er henoldsvis 53,9 og 44,2 prosent, sammenlignet med 69,1 prosent i hele befolkningen. Dette er en lavere sysselsettingsgrad enn innvandrere som kommer fra EU-land i Øst-Europa. At sysselsettingen er såpass mye lavere enn disse gruppene har nettopp med innvandringsårsaken å gjøre. De fleste arbeidsinnvandrerne kommer gjennom EØS-området som arbeidsinnvandrere, mens innvandrere fra Asia og Afrika er som regel flyktninger eller asylsøkere som ikke integreres like fort i arbeids- og samfunnsliv.

Man kan stille seg spørsmålet om hvorfor innvandrere fra Norden og resten av Europa får bedre betalte jobber og bedre arbeidsvilkår enn de som integrerer fra de ikke-vestlige landene. En faktor kan være at de ikke-vestlige innvandrerne har samme behov som de i den vestlige verden. Livskvaliteten til et menneske er høyt dersom mennesket får tilfredsstilt ønskene og behovene sine på de livsområdene som han/hun mener og betrakter som viktige. Hvis vi tar utgangspunkt i Maslows behovspyramide så blir det sagt at de grunnleggende behovene som sult, tørst og tak over hodet og trygghet må være dekket før vi kan gå videre opp i behovspyramiden og søke til behov som sosial omgang, anerkjennelse og selvrealisering. Jobb og å lære seg nye normer, regler og språk vil derfor ikke være det første en ikke-vestlig innvandrer søker seg til når de kommer til Norge. Mens en familie fra Somalia som kommer fra nød og krigsherjet samfunn vil søke behovene for å dekke sult og et sted å bo, vil  en innvandrer fra Norden, for eksempel Sverige ønske å komme til Norge for å dekke behovet om selvrealisering. Han eller hun vil ha et ønske om en bedre betalt jobb og utvikle seg innenfor arbeidet sitt. Ettersom at en svensk dame eller mann har ganske så lik sosialiseringsprosess og gått på skole, vil det være lettere å få jobb. 6 av 10 somaliske kvinner som kommer til Norge sier de kom til Norge uten grunnskoleutdanning. Det vil derfor bli et problem når disse kvinnene skal lære seg norsk språk, når de ikke kan lese og skrive fra før.

Gary Beckers humane kapital forklarer at «human kapital kan forstås som summen av alle egenskapene og ferdighetene folk bringer til torgs i et marked.» Hvis man da har god utdannelse, vil man mest sannsynlig få igjen for det på arbeidsmarkedet i form av godt betalte jobber enn om man ikke har så god utdannelse. Selv om det er mange mennesker fra ikke-vestlige land som har utdanning fra før og dermed vil slite med å kunne jobbe i Norge, er det også mange som kommer til Norge med høy human kapital – også fra ikke-vestlige land. Mange som kommer til Norge er utdannet som leger og advokater i hjemlandet sitt, men får ikke annet enn vaskejobber eller butikkjobber når de kommer til Norge.

Dette kan forklares med at god språkføring også er en del av ens humane kapital. En av de viktigste faktorene når man skal få jobb, er hvor godt man behersker språket. En arbeidsgiver vektlegger språk som et av de viktigste kunnskapene når han ansetter en person til en jobbstilling. I følge statistikk (regjeringen.no) viser det at personer som behersker godt norsk oppgir å ha i snitt bedre arbeidsforhold enn de menneskene som behersker det dårlig. Derfor viser statestikken videre at arbeidsplassenes sammensetning er best på de arbeidsplassene der de som jobber der hovedsakelig er etnisk norske enn de blandede arbeidsplassene som er bemannet av innvandrere. Innvandrere vil derfor ha en utfordring med å få full uttelling for sin humane kapital. Statistikk viser fortsatt at hvor lenge man bor i Norge har også mye å si for hvor godt arbeidsforhold man har. Derfor vil kanskje en innvandrer med høy utdannelse kunne bli lege i Norge, men at det kan ta noen år før han/hun har lært seg språket skikkelig.

Ettersom at innvandrere har vanskeligere for å komme seg høyt opp sosialt, kulturelt og økonomisk i samfunnet vil man i et marxistisk perspektiv se sosiale problemer og velferdsforskjeller som avhengig av klasseskillene som blir dannet. Karl Marx var en teoretiker som mente at de sosiale klassene bestemmes ut fra hvilken kontroll og makt man har over det han kaller produksjonsmidlene. Marx mener at folk som har den samme relasjonen til produksjonsmidlene, utgjør en sosial klasse. Altså vil alle de som eier bedrifter være en sosial klasse, mens de som ikke eier noen produksjonsmidler og er derfor arbeidere, vil være en annen klasse. Konsekvenser av de sosiale klassene vil være at det blir et samfunn preget av motsetninger, opprør og lite samhold mellom gruppene.

Undersøkelser som ble gjennomført av NOVA, viser at barn og unge med høyt utdannede foreldre får de beste karakterene. De elevene som kommer fra høyere sosiale lag vil også derfor velge å ta lang utdanning. Det skjer en sosial arv, der foreldrene overfører verdier og holdninger som angår læring og skole til barna. Foreldre som tar høy utdanning vil indirekte påvirke og motivere barn for skolearbeid. Elever fra lavere sosiale lag vil i utgangspunktet ha et motsatt utgangspunkt.

Det viser seg ofte at innvandrere ofte kommer dårligere ut i arbeidsmiljøet enn etnisk norske, men det trenger ikke ha sammenheng med hvor godt foreldrene er utdannet. Vi er da inne på Pierre Bourdieus teori om fordeling av makt i samfunnet, og hvordan maktforholdet virker skjult. Karl Marx tok utgangspunkt i de økonomiske forskjellene, og hvordan det økonomiske påvirket klasseforskjeller. Bourdieu legger i tillegg til det økonomiske, også vekt på det sosiale og det kulturelle. Mange av de som kommer til Norge, kommer til Norge for å få et bedre liv for seg selv om sin familie. Mange vil derfor presse barna ekstra hardt for å gjøre det beste de kan for å ta høy utdanning og jobbe hardt. Likevel viser forskningen om at barn med foreldre med høy utdanning lykkes bedre på skolen. Dette vil ha sammenheng med at foreldrene til barn med høy utdanning har større muligheter til å hjelpe barna med lekser og ofte har de et større nettverk av kontakter i utdannings- og arbeidsmiljøet, noe som er viktig for å kunne komme langt i senere jobbsammenheng. Bourdieu understreker at hvilken familiebakgrunn man har vil få stor betydning for hvilken posisjon man selv ender opp i, og at den sosiale mobiliteten er vanskelig å oppnå. Derfor vil en jusstudent med mange advokater i sin familie vil ha lettere tilgang til trainee-stillinger i et advokatfirma enn en jusstudent som ikke kjenner noen fra før.

Howard S. Becker er en sosiolog som var grunnleggeren for stemplingsteorien. Teorien vil kunne brukes til å se på hvilken rolle innvandrere har i samfunnet. Stemplingsteorien sier at avvik oppstår på grunn av omgivelsenes reaksjoner på handlingene en utfører. I tillegg til språkvansker og lav utdanning hos mange innvandrere, er også diskriminering en årsak til at mange flyktninger og asylsøkere fra Afrika og Asia ikke får seg jobb. En forskingsstudie fra Universitetet i Oslo har for eksempel vist at sjansen for å bli innkalt til jobbintervju er lavere for mennesker med innvandrerklingende navn enn for folk med norsk-klingende navn. Arbeidsgivere har derfor også et ansvar i å gi innvandrere en sjanse i arbeidslivet. Å bekjempe fordommer, stereotypier og rasisme er en viktig del av å integrere innvandrere i arbeids- og samfunnsliv.

I utgangspunktet er arbeidsinnvandring den årsaken som er mest egnet for integrering av innvandrere i arbeids- og samfunnsliv. Arbeidsplassen er en viktig arena for integrering. Flyktninger og asylsøkere kommer ofte fra land som er preget av krig, politisk uro og lavt utdanningsnivå. Disse innvandringsårsakene kan ofte gjøre integreringsprosessen vanskeligere enn for arbeidsinnvandrere.

Det blir ansett som veldig viktig at innvandrere kommer i arbeid når de kommer til Norge. De vil på den måten bli økonomisk uavhengige og de vil ha lettere for å bli en del av og integrert i samfunnet. De kan delta på flere arenaer, skaffe seg venner og oppnå selvrealisering. Det største skillet mellom innvandrere og befolkningen totalt når det kommer til arbeid, er hva slags yrker innvandrerne har. Undersøkelser viser at blant innvandrere er det færre enn hver fjerde som jobber innenfor lederyrker, akademiske yrker og høyskoleyrker, mens i resten av befolkningen er over 50 prosent ansatt i slike yrker. Innvandrere jobber stort sett i yrker som ikke krever utdannelse og service- og salgsyrker er overrepresentert blant innvandrerbefolkningen.

Tiltak som kan utjevne de sosiale forskjellene og lette integrering av spesielt ikke-vestlige innvandrere vil være å gi innvandrerne tilbud om introduksjonsprogrammer eller tilrettelagt pre-programmer for mennesker som kommer med spesielle behov for læring. Da vil innvandrere få lettere tilgang til å komme seg ut i arbeid og få mulighet til å bli selvstendige mennesker i det norske samfunnet.

På den andre siden viser statistikk og forskning at innvandrere sliter med å få jobber enn etnisk norske på bakgrunn av rasisme og stereotypier. Mange norske har en oppfatning om at alle innvandrere ikke er villig til å arbeide og forventer å få alt på sølvfat. Loven om diskriminering vil kunne lette integrering fordi den beskytter innvandrerne mot rasisme og forskjellsbehandling. Man vil ikke kunne forhindre all diskriminering med denne loven, derfor vil media være en viktig arena som viser at de fleste innvandrere ikke er arbeidsledige og kriminelle snyltere. Økt fokus på innvandring vil gi større toleranse for andre mennesker med annen kulturell bakgrunn kan øke sjansene for at arbeidsgivere er villige til å gi innvandrere en sjanse.

Jeg vil derfor konkludere med at integreringstiltak er viktig for å lette integrering spesielt når det kommer til ikke-vestlig innvandring, men noen steder trenger det enda mer tilrettelegging og forbedring ettersom mange kommer til Norge uten grunnleggende utdanning og språkferdigheter. Det er også viktig å merke seg at det er viktig at nordmenn har toleranse for andre kulturer, religion, etnisiteter og livssyn, slik at innvandrere vil kunne få lettere tilgang til å få jobb og føle tilhørighet i det norske samfunn.

 

KILDER:

Eksamenssvar sosialkunnskap vår 2016

TEMA: VELFERD, SOSIALISERING OG SAMLIV

I denne oppgaven skal vi ta føre oss dagens samlivsformer og drøfte hvordan velferden er med på å endre familiemønsteret. Først skal vi begynne med å definere sentrale begrep som velferd, samlivsformer og familie. Deretter skal vi se på endringer i samfunnet som kan forklare sammenhengen mellom velferd, samlivsformer og familien som sosial institusjon.

 

En sosial institusjon kan defineres som en sosial praksis – en måte eller metode – og et sett med normer som regulerer den måten samfunnsmedlemmer løser viktige oppgaver på.[1] Familien er en sosial institusjon. De første normene og verdiene vi lærer som barn lærer vi av familien. Det kan være i en såkalt kjernefamilie, eller kun av far eller mor som enebarn, to likekjønnede foreldre eller en sammensatt familie, altså mor og har barn med tidligere partnere, men igjen har felles barn. Selv om begrepet familie kan brukes om flere ulike familieformer, er det viktig å se på familien som en stabil måte å løse sosialiseringsoppdraget på. Derfor kan vi si at familien er en sosial institusjon.

 

Begrepet velferd brukes i mange sammenhenger. Vi kan si at velferd er en indikator på hvor stor grad vi får dekket våre materielle behov. Men velferd involverer også sosiale og psykologiske forhold, som er vanskelig å måle i penger. Norge er et velferdssamfunn der vi har en stat som skal sikre oss at de materielle behov er dekket, slik som skolegang og sykehus, men det er også viktig å ha de psykologiske behovene dekket, slik som muligheter til å bruke egne evner og det å ha venner og familie. En slik måte å forstå begrepet velferd på kan man kritisere fordi det er vanskelig å måle nøyaktige mellommenneskelige relasjoner og kjærlighetsbehov. Den kjærligheten som kjennes godt nok for ett menneske, kan oppleves som for lite for en annen.

 

I følge Esping-Andersens tre velferdsmodeller er den norske stat en sosialdemokratisk velferdsmodell. Staten griper stadig mer inn i markedet, og det gis universelle ytelser til alle, uavhengig av hvor man har jobbet og hvor mye man har tjent opp. Det norske velferdssystemet ble for alvor innført etter 2. verdenskrig, men aner tilbake til tidlig på 1900-tallet. Målet var å sikre alle innbyggere et økonomisk sikkerhetsnett. Med innføringen av folketrygden i 1967 ble den norske velferdsstat en virkelig realitet. I eksamensvedleggene kan man se at velferdsstaten gir flere skilsmisser og fører til flere samboerskap. Før i tiden var skilsmisser elitens privilegium,[2] men nå har muligheten for å klare seg uten en ektefelle blitt større og mer rettferdig fordelt mellom samfunnslagene. Utviklingen av velferdsstaten og den moderne økonomiske strukturen har åpnet denne muligheten for folk flest, og det finnes en mye større åpenhet for at hvert individ skal kunne bestemme over seg selv.

 

Før giftet man seg for å sikre økonomisk trygghet. Nå som det er vanlig at begge parter er i et forhold, kan man se på Maslows behovspyramide for å forstå ekteskap i dag. Kjærlighet er et av behovene i Maslows modell. De fleste unge voksne opplever at foreldrenes kjærlighet ikke lenger dekker behovet. Man kan oppnå trygghet, annerkjennelse og selvrealisering når man møter «den store kjærligheten». Et samliv basert på kjærlighet, som også ivaretar flere av behovene vi har nevnt, vil være i tråd med Maslows teori. Likevel må man være kritisk til Maslows behovspyramide. Mange av disse behovene behøver ikke å være rangert på den måten, og de kan oppstå uavhengige av hverandre. Velger man partner basert på kjærlighet, vil det føles tomt når kjærligheten tidvis er borte, og samlivsbrudd kan framstå som en utvei.

 

En artikkel fra forskning.no viser at de som har skilte foreldre, viser klare tegn på angst og depresjon.[3] Skilsmisser er med andre ord hverken bra for samfunnet eller individet. Isaiah Berlin viser i sin teori at man både har negativ og positiv frihet i et samfunn. Negativ frihet er individets frihet fra autoriteter, innblanding og tvang. Folk skal ha frihet til å etterstrebe sine mål på egne måter. Positive friheter handler om hva man er fri til å gjøre. Man kan dermed diskutere om friheten til å skille seg er en god ting hvis man ser på artikkelen fra forskning.no (fotnote 3), men noen kan også mene at retten til skilsmisse skal veie høyere.

 

Samlivsformene våre har endret seg i den senere tid. I de tradisjonelle familiene har samhandlingen mellom mann og kvinne endret seg fra husmor på 1950-tallet til komplementære kjønnsroller. Kvinnens rettigheter har også økt når kvinnen selv kom seg ut i arbeidslivet. I eksamenshefte kan man lese at Ellingsæter mener velferdsstaten legger til rette for at der er økonomisk grunnlag for kjernefamiliehushold. «Dersom kvinnen i familien tjener like mye eller mer enn mannen, fordeler de arbeidsoppgavene i hjemmet mer likestilt.» (Eksamenshefte side 10). Hun peker også på at dersom mannen tjener mest, tenderer de mer mot tradisjonelle mønstre. Ellingsæter mener også det er viktig å utjevne inntektene mellom menn og kvinner, fordi det ligger en økonomisk rasjonalitet under der. Norge er et egalitært samfunn. Det betyr at det er relativt små forskjeller mellom innbyggerne. Men hvis man skal se på argumentasjonen til Ellingsæter, vil det være et problem i lengre tid. Et samfunn med store klasseskiller vil være et demokratisk problem der vi får permanente underklasser som ikke har like muligheter som middelklassen eller de øverste i samfunnet. Andre vil kanskje se på slike forskjeller som en nødvendighet fordi næringslivet må akseptere og forsvare at folk lønnes forskjellig, slik at også deres organisasjoner kan være godt egnet for konkurranse fra billige produksjoner i andre land.

 

På 1950-tallet hadde vi den «perfekte» familie der far jobbet, og mor stelte i huset hjemme. Slik er det – som nevnt – ikke lenger. Kvinner arbeider for fullt i arbeidslivet sammen med menn. Dette fører til at en del av primærsosialiseringen fra mor er borte, og har blitt erstattet av barnehager. I 1975 var det sju prosent som gikk i barnehage, i dag er tallet over 90%[4]. Dette er en dramatisk forandring i måten barn vokser opp på. Man gikk fra å være hjemme med mor, til å vokse opp i et samfunn det ulike mennesker og ulike kulturer er en naturlig del av hverdagen, noe barnehagen kan være med å bidra til å øke forståelsen for. Dette viser oss at velferdsstaten er med på å forandre hvordan vi vanligvis oppdrar våre barn. Barnehagen har som mål å være en trygg plass, som er sikret av et omfattende regelverk. Likevel vil barnehagen for noen ikke føles som trygg. Foreldrene, eller de som vanligvis er der for å tilfredsstille trygghetsbehovet i Maslows behovshierarki, kan ikke uten videre erstattes av noen andre.

 

I vedlegget til eksamenshefte kan man lese at den største endringen i samlivet i dag er framveksten av samboerskap. I et samboerskap er ikke partnere knyttet opp til hverandre økonomisk, som de ville vært i et forhold. Det er heller ikke tilrettelagt på samme måte til separasjonstid og parterapi som det er i et ekteskap hvis forholdet skulle ta slutt. Denne endringen viser oss at vi er mye mer økonomisk stabile og klarer oss alene, og ikke har behov for den tryggheten som før. Likevel vil to personer som bor sammen med barn, fortsatt være en sosial institusjon på samme måte som i et ekteskap, fordi man fortsatt opprettholder læringen av normer til nye samfunnsmedlemmer.

 

Konservative stemmer vil mene at samboerskap ikke er bra for barnet, fordi det kan føre til ustabilitet når rollene blir for symmetriske. Sosiologen Beck-Gernsheim beskriver et globalt samfunn med stor grad av individualisering. Et hovedspørsmål hun har forsøkt å forstå, er hva som skjer med familie og samliv når ingen løsninger er forutbestemt som den rette, med faste ritualer. Ekteskapets samfunnsoppdrag er i hovedsak å rekruttere nye samfunnsmedlemmer og sørge for primærsosialiseringen. Det er i familien nye borgere får lære grunnleggende normer, verdier og ferdigheter og får dekket viktige behov som mat, klær og omsorg. Viser endringen med samboerskap at kvinner og menn får for mye frihet til å velge selv? Det normale kjærlighetskaoset har Gernsheim kalt det. Man kan nesten si at samfunnet har sluppet litt taket i oss, og det meste er opp til enkeltindividet. Et kjent samfunnsproblem er at det fødes for få barn i Norge i dag til at befolkningsnivået kan bestå. Beck-Gernsheims teori kan være en medvirkende faktor til nettopp dette.

Velferden vår har endret våre familieformer som vi egentlig kjenner den og over til nye, eksperimentelle samlivsformer. Fra tidlig 1900-tallet hadde vi symmetriske kjønnsroller i en storfamilie, til 1950-tallet da vi fikk den «perfekte» familie med en husmor og far som jobbet. I dag er situasjonen annerledes. Vi har fått komplementære kjønnsroller, og vi ser en økende tendens til samboerskap. Dette kan vi forklare ved å se på den økte levestandarden vi har fått – vi er ikke like avhengige av to forsørgere som før. Vi har også blitt mer frigjorte og sekulariserte, der er sosialt akseptert å skille seg i dagens samfunn. Noen kritikere vil hevde at den sosiale institusjonen som vi kjenner vil dø ut, mens tilhengere mener at det er en stabiliseringsmotor, fordi du har en større grad av likebehandling og anerkjennelse av ulike former for familier.[5] Hva framtiden vil vise, er det ikke lett å spå, men en ting er sikkert; vi mennesker er gode til å tilpasse oss.

 

Kilder

Anne Grønlie, L. G. (2014). FOKUS Sosialkunnskap. Oslo: Aschehoug.

Stangeland, S. (2016, 05 25). Kva gjer ei skilsmisse med barnas psykiske helse? Hentet fra Forskning.no: http://forskning.no/helse-depresjon-barn-og-ungdom-psykologi-sosiale-relasjoner/2008/02/kva-gjer-ei-skilsmisse-med-barnas-psykiske-helse/

Utdanningsdirektoratet. (2016, 05 26). Eksamen. SAM3016 Sosialkunnskap, ss. 6-10.

Utdanningsdirektoratet. (2016, 05 25). Forberedelse. SAM3016 Sosialkunnskap, ss. 5-6.

 

 

[1] FOKUS Sosialkunnskap Aschehoug «definisjon av institusjon» side 13

[2] Sam 3016 vedlegg 1 «Velferdsstaten gir flere skilsmisser»

[3] Forskning.no 26.05.16 «Kva gjer ei skilsmisse med barnas psykiske helse» http://forskning.no/helsedepresjonbarnogungdompsykologisosialerelasjoner/

2008/02/kvagjereiskilsmissemed

[4] FOKUS Sosialkunnskap Aschehoug side 42 «Barnehage»

[5] Udir eksamenshefte «Folk flest er familie» side 9