Kategoriarkiv: Retorisk analyse

Retorisk analyse av «Om ordets kraft og lesningens velsignelse»

Om ordets kraft og lesningens velsignelse — en retorisk analyse

I denne analysen vil jeg gi en kort presentasjon av memoaret «Lesningens velsignelse», før jeg i hovedsak fokuserer på tre aspekter ved teksten som jeg anser som særlig interessante; dens stilistikk, ethos og pathos.

«Lesningens velsignelse» ble skrevet av Harald Grieg (1894-1972) i 1941 mens han satt i fengsel under den tyske okkupasjonen, og utgitt første gang i 1945 etter frigjøringen. Teksten er narrativ og selvbiografisk. Den er tredelt, og Grieg serverer oss tre «fortellinger» fra eget liv. Selv om historiene er hentet fra Griegs liv, er det ikke han selv som er temaet*. Det er en ekspressiv tekst som gir uttrykk for Griegs holdninger til lesning. Den fremstår som en hyllest til lesningen, et uttrykk for leseglede og anerkjennelse av lesningens verdi.

Første erindring handler om Grieg sin første store leseopplevelse. Det er julaften 1900 og han avslører hemmeligheten at han har lært seg å lese. Han høster jubel og anerkjennelse, og en ny verden åpnes for ham. Deretter møter vi skolegutten Grieg som ulykksalig klarer å knuse verkstedsruta på skolen. I frykt for å avsløres løper han hjem for å ty til «den hellige skrift». Han låser seg inn på doen, kneler med katekismen på dolokket og leser hele fra perm til perm to ganger. Konsekvensene uteblir, og han er overbevist om at lesningen reddet ham. I siste del er Norge okkupert av tyskerne, Grieg er i fengsel underlagt strengeste restriksjoner og får ikke lese. Etter tre uker får han en ny celle hvor hans forgjenger har etterlatt seg en liten hilsen, en bok. Han trykker seg inn i det eneste hjørnet der han ikke kan oppdages av vaktene, og der, med boka i hånd, svinner bekymringene hen og han forstår for alvor hvilken skatt det er å kunne lese.

Ved hjelp av stilsikre grep klarer Harald Grieg å levendegjøre disse erindringene for leseren, i tråd med retorikkens fire grunnleggende stilistiske krav; korrekt språk og klar, høvelig og utsmykket stil (Bakken, 2014, s. 25). Grieg fremstår som en historieforteller: «Første gang jeg følte gleden ved å lese var mellem klokken fire og fem om eftermiddagen den 24. desember år 1900» (Grieg, 1945, s. 10). Det er en emosjonell og eventyraktig åpning som gir forventning om at det er mer i vente. Og sannelig møter vi litt lesemagi hele tre ganger i teksten. Språket i «Lesningens velsignelse» er lett, klart og tydelig, til tider muntlig, av og til høytidelig — det føyer seg etter innholdet som formidles. Inntrykkene forsterkes hos leseren gjennom emosjonelle uttrykk og bruken av kontraster i alle tre historiene — mellom ubetydeligheten og anerkjennelsen, frykt og lettelse, og til slutt i fengselet mellom den mørkeste fortvilelse og lykkefølelsen: «Hungerfornemmelsene, tobakkstrangen, isolasjonsfølelsen, engstelsen for mine kjære, uroen for fremtiden — alt svant for lykksaligheten ved igjen å holde en bok i min hånd» (s. 30).

Andre språklige virkemidler som bidrar til å skape en slags inderlighet ved teksten, er gjentakelse og skildringer, både alene: «og leste, leste» (s. 13, 31), og i kombinasjon: «bok, en deilig, tykk bok» (s. 30). De mange skildringene bidrar også til at leseren levende kan forestille seg handlingen. Også sitater bringer leseren nærmere på hendelsene. Stilistikken bidrar altså til å styrke både Griegs ethos og tekstens pathos, som vi skal se videre.

Ifølge Jacobsen (2000) var Harald Grieg en høyt aktet mann allerede i sin samtid både i kraft av sine personlige egenskaper og sitt virke. Grieg hadde nok derfor for de fleste en positiv innledende ethos, noe som er av betydning for at leserne i det hele tatt skal lese teksten. En forlegger må dessuten anses som kvalifisert til å kunne uttale seg om lesning. På den andre siden kan man samtidig spekulere i om han hadde en skjult agenda i å inspirere til lesning for å øke forlagets salgstall*. Den retoriske situasjonen styrker Griegs ethos i så henseende. Norge var akkurat blitt fritt etter år med okkupasjon, sensur og propaganda. Folk hadde for alvor fått kjenne på kroppen hva det ville si ikke å kunne se, lese og uttrykke det de ville. Således var dette det rette tidspunktet, aptum, for en forlegger å komme med en slik tekst.

Avledet ethos fremstår også som sterk. Det er så presise gjengivelser av historiene at de fremstår som troverdige. Jeg har også vært inne på tidligere at det er en slags inderlighet ved formidlingen av fortellingene som er tillitsvekkende. Videre synes det som om Grieg vil oss vel. Han ser på sin gjerning i Gyldendal som et kall: «og som aldri før stod det klart for mig at et skjønnere og mere takknemmelig kall enn å virke til bokens utbredelse blandt menneskene kan ingen ha» (s. 31).

«Lesningens velsignelse» har en sterk følelsesapell, pathos. Episodene er følelsesladete situasjoner som de fleste forbinder med mye spenning, på godt og vondt. Det tidligere omtalte emosjonelle og inderlige aspektet ved teksten vekker også følelser hos leseren. Grieg uttrykker selv de følelsene han vil formidle: «føle den samme inderlige fryd» (s. 16) og «Jeg kan ikke beskrive den lykkefølelse som fylte mig» (s. 30).

Som Bakken (2014) påpeker, bidrar mange frodige skildringer til å vekke følelsesmessig engasjement hos leseren. Grieg bruker også en del sitater, som bringer oss tett på hendelsene. Hendelsene trer tydelig frem for oss og vi er med Grieg i hans opplevelser, selv inn på det lille toalettet: «Og der, liggende på mine kne foran det brunmalte sete med katekismen opslått på lokket, leste jeg med dempet røst, men ikke uten foredrag, både budene, artiklene og trosbekjennelsen, alt sammen med tilhørende «det er», helt til siste side» (s. 23).

Er det ikke forunderlig vidunderlig hva en velskrevet tekst kan gjøre med deg? Når lesestunden opphøyes til noe hellig. Når kraften i det skrevne ord er så sterk at den har makt til å forandre verden — eller i alle fall din egen verdensanskuelse der og da. Når alt annet opphører å eksistere for en stund. Det er deg og ordene på papiret foran deg. Og ordene blir levende. Tar form. Farge. Lukt. Smak. Du ikke bare leser. Du sanser. Lever i teksten.

«Lesningens velsignelse» handler om gleden ved å kunne lese — og teksten selv gir leseglede!

Kilder

Bakken, J. (2014): Retorikk i skolen. Oslo: Universitetsforlaget.

Grieg, H. (1945): Lesningens velsignelse: et blad av en forleggers erindringer. Oslo: [s.n.].

Jacobsen, N. K. (2000): En forlegger og hans hus: Harald Grieg og Gyldendal. Oslo: Gyldendal.

Retorisk analyse av «Nyttårstale fra en flykting»

-Et viktig bidrag til innvandringsdebatten

Den syriske jenten som ikke fikk gå på skole i Beirut, kan en dag bli mattelærer i Norge. Faren hennes, som ikke har jobbet på tre år i Libanon, kan bli skattebetaler i Norge.”. Slik lyder en av setningene i Leo Ajkics innlegg ”Nyttårstale fra en flyktning”, som ble publisert på nrk.no den 30. desember 2016. Her stiller Ajkic seg positiv til innvandring, og ønsker i større grad å gi flyktningene mulighet til å bosette seg i Norge. Allerede i tittelen fremkommer det at innlegget handler om flyktninger, men hva slags retoriske argumenter benytter forfatteren seg av i teksten, og hvordan kommer de til uttrykk?

 

Innlegget sitt kairos er i dette tilfellet betydelig, og preger tekstens innhold. Allerede i innledningen henviser Ajkic til den flyktningkrisen verden har stått overfor de siste årene. Uroen og destabiliseringen av land som Libya, Egypt, samt borgerkrigen i Syria har ført til en flyktningstrøm verden aldri har sett maken til. Den påfølgende medieoppmerksomheten, og den mer polariserte samfunnsdebatten har man også lagt merke til her i Norge, noe man blant annet ser ved debatten rundt innvandringskvoten samt opprettelsen av svært høyreorienterte grupper som Odins soldater.

 

Det er ulike syn her i Norge på hvordan man skal hjelpe flyktningene, men ved innføringen av strengere grensekontroll, hvor Norges integreringsminister har stått i spissen, har debatten blitt høyst aktuell. Innlegget ble også publisert dagen før nyttårsaften, en dag fylt med taler som ofte oppfordrer til mer medmenneskelighet og lignende i det påfølgende året. Ved at Ajkic da skriver talen på dette tidspunktet, tydeliggjør tekstens actio. Med andre ord er det logisk å påstå at Ajkic timer både publiseringen av innlegget samt framføringsvalget på en god måte.

 

Innlegget er gjennomgående klassisk, med tittel og enkelte setninger uthevet. Disse fungerer som blikkfang, ettersom de inneholder svært sterke setninger, hvilket bidrar til å fange leserens oppmerksomhet. Innlegget kan deles inn tre deler; en innledning, en gjengivelse av Ajkics opplevelser og en argumenterende del på slutten. Med andre ord bryter innlegget litt med hva som kjennetegner en argumenterende tekst; vi finner ingen mellomtitler med ubegrunnede påstander, og tekstens dispositio samsvarer heller ikke med det som kjennetegner strukturen i en argumenterende tekst. Vanligvis ville det spissede poenget komme først, før det så utbygges substansielt nedover i teksten. Isteden drar Ajkic leseren med på en rundreise rundt omkring i Europa, og deler opplevelser med hans møte med flyktninger, før han deretter dreier mot en mer argumenterende tilnærming. På den andre siden har de tre delene sitt eget tema, noe som tydeliggjør tekstens dispositio. Avslutningen samsvarer også med hva som kjennetegner en typisk nyttårstale.

 

Innledningsvis går Ajkics rett på sak; han ønsker å vinne både leserens velvilje og oppmerksomhet, noe som samsvarer med en tradisjonell exordium. Ved å allerede i tittelen skrive ”Nyttårstale fra en flyktning”, benytter Ajkic seg av muligheten til å tydeliggjøre hans innledende etos; Ajkics bakgrunn gjør at han i større grad kan forklare hvordan det er å være flyktning. Det ser man også ved setningen under i kursiv, hvor det fremkommer at forfatteren er programleder for en serie som heter ”Flukt”, som sannsynligvis gir leseren assosiasjoner til flyktningkrisen.

 

Med andre ord bidrar tittelen og setningen under til å fremheve Ajkics etos – for hvem vet best hvordan det er å være flyktning, Leo Ajkic eller Ola Nordmann?

 

Videre domineres de to første avsnittene av saklig informasjon og narratio; Ajkic informerer leseren om høytiden teksten er skrevet i, noe som tydeliggjør tekstens aptum. I setningen ”Men jeg skal ikke snakke om hvor fint Norge er og hvor fete der nordmenn er.” benytter forfatteren seg av ironi, noe man også ser ved ”…den delen av talen pleier kongen og statsministeren å fikse helt utmerket.”. Her henviser Ajkic til nyttårstalene opp igjennom årene, som så å si uten unntak inneholder varme ord og oppfordringer.

 

Deretter kommer Ajkic med en skarp motsetning, hvor han presenterer svært brutal informasjon, noe som man blant annet ser i setningene ”I stedet vil jeg snakke om krangling.” og ”det er over seksti millioner mennesker på flukt i verden i dag.”. Selve motsetningen mellom varme nyttårstaler og krig og flukt er nok et bevisst valg fra forfatterens side, og bidrar sannsynligvis til å vekke følelser hos leseren.

For øvrig viser ikke forfatteren til noen kilder når han legger frem påstanden om antallet flykninger, men med flyktningkrisen, som i stor grad har farget mediebildet de siste årene, blir det nok vanskelig for leseren å motargumentere Ajkic på at det er vanvittig mange mennesker på flukt.

Videre skriver han ”For en ting det ble kranglet mye om i året som gikk, er sånne som meg, flyktninger”, hvor han nok en gang tydeliggjør at han er tidligere flyktning, hvilket fører til at Ajkic opparbeider seg enda mer etos.

Deretter presenterer Ajkic deler av konsekvensene ved flyktningkrisen; han viser ulike meninger om flyktningene og konkluderer allerede i andre avsnitt med at det er greit å være uenig. Med andre ord gjør forfatterens bruk av aptum til at han når ut til lesere som står på begge sider av gjerdet.

 

Forfatteren følger deretter opp med to uthevede setninger, hvor han skriver om hvordan han selv føler seg stigmatisert som et resultat av hans bakgrunn som flyktning; ”Men når man er flyktning selv, og hører denne kranglingen, føler man seg som et adoptivbarn i en familie der alle kanskje ikke var klare for å adoptere.”. Her benytter Ajkic seg patosappell, samt muligheten til å forklare for leseren hvordan det er å være flyktning, ved å dra paralleller til familielivet som flere kanskje kjenner seg igjen i. Det ser man ved de retoriske spørsmålene ”Er det meg dere krangler om? Hva er det jeg har gjort galt?”. Ved å benytte seg av denne parallellen blir det svært vanskelig for leseren å motsi Ajkic – for man vel ikke skylde på et adoptivbarn for at det er adoptert?

Ettersom forfatterens formål i narratio er å formidle saken på en slik måte at leseren deler retorens perspektiv, benytter Ajkic seg av patos, hvor han utnytter det faktum at han føler seg stigmatisert som et resultat av hans bakgrunn. Alt dette er en del av hvordan Ajkic danner grunnlaget for den senere argumentasjonen, argumentatio.

 

Fra å ha holdt seg forholdsvis informativ, dreier forfatteren seg over mot en mer appellativ tilnærming. Ajkic informerer om hvordan han det siste året har reist langs flyktningenes ruter, noe som kan fungere som en bekreftelse på at dokumentarserien ”flukt” handler om flyktninger. I tillegg skriver han om hvordan han har vært ”på baksiden av nyhetsbildene og Facebook-kranglene”, noe som gir uttrykk for at den informasjonen han besitter er enda mer troverdig enn den informasjonen mediene farges av. Med andre ord tilegner forfatteren seg enda mer etos, og når han da følger opp med informasjon om hans opplevelser fra turen, blir det svært vanskelig å motsi.

 

Den appellative formen ser vi blant annet ved Ajkic beskrivelser av hans opplevelser fra Agadez i Niger. Der skriver han om hvordan Toyota-trucker ”krysser Saharaørkenen med 30 migranter på lasteplanet” på vei mot Middelhavet og Europa. Bilder av kantrede båter med flyktninger har med jevne mellomrom frekventert de norske mediene, noe som kanskje i seg selv er forferdelig nok for leseren. Men når da Ajkic følger opp med å fortelle om ørkener og borgerkrig, som i den uthevede setningen ”Nesten 5000 mennesker druknet i middelhavet i fjor, men ingen vet hvor mange som døde i ørkenen eller borgerkrigsherjete Libya før de i det hele tatt kom seg i båt mot Europa”, benytter forfatteren seg av både patosappell og logos. Det ser man også ved hvordan flyktningene faktisk har kunnskap om hvor livsfarlig denne reisen er, men at ”… de måtte reise.”. Setningen tydeliggjør hvor forferdelig det faktisk er å være flyktning, og ved at Ajkic selv har reist på flyktningenes ruter blir det følgelig svært vanskelig å motargumentere han.

 

Forfatteren fortsetter med å fortelle om de ulike møtene med flyktningene, enten det er i Libanon, i Milano, Sierra Leone eller Gambia. Ved å ramse opp de ulike landene og de ulike møtene med flyktningene, opparbeider forfatteren seg avledet etos, og han blir følgelig svært troverdig hva gjelder temaet. Mot slutten av den argumenterende delen forteller forfatteren om hans møte med en flyktning som hadde vært i Sverige, men som ble kastet ut som et resultat av Dublin-avtalen. Uavhengig av hvorvidt leseren har kunnskap om selve avtalen, fører henvisningen til avtalen at han har peiling om temaet.

 

Videre fremkommer det hvordan flyktningen hadde lært seg å snakke svensk, noe som kan tolkes som et motargument mot innvandringskritikere; særdeles mange på den siden av gjerdet mener at flyktningene ikke integrerer seg, noe denne flyktningen motbeviser. Ved setningen ”… han hadde det bedre under borgerkrigen i Libya, enn som papirløs i Europa.”, benytter forfatteren seg nok en gang av patosappell, og vekker følelser hos leseren som sannsynligvis gir inntrykk av at det å være flyktning er noe helt jævlig.

 

Deretter dreier forfatteren mot en mer argumenterende tilnærming, hvor han på bakgrunn av informasjonen han delte tidligere argumenterer for de positive sidene ved flyktningstrømmen. Det ser man blant annet ved den uthevede setningen ”Men for meg har det også vært en fantastisk reise. For jeg har møtt fantastiske mennesker.”, som fungerer som en motsetning til alt det forferdelige og negative som kom frem tidligere i teksten. Det ser man blant annet ved det påfølgende avsnittet, hvor Ajkic blant annet henviser til innvandringsdebatten her i Norge. Ved å belyse hvordan innvandring kan medføre problemer, kommer han kritikerne i forkjøpet.

 

Deretter benytter han seg av sin innledede etos til å argumentere for flyktninger, noe man ser ved setningen ”Jeg har sikkert skapt noen problemer…Men mennesker er ikke bare ofre… De er også muligheter.”, hvor Ajkic spiller på sin egen suksess og det at han tidligere har vært flyktning. Med andre ord benytter han seg av logos, og gjør det for øvrig vanskelig for leseren å motargumentere.

 

Videre går Ajkic tilbake i tid, og informerer leseren om hvordan han selv følte på det å være flyktning. Her opparbeider han seg avledet etos, før han videre henviser til hvordan ”35 prosent av bosniere i Norge har høyere utdanning”, og hvordan førstegangsinnvandrerne har betalt skatt og bidratt til velferdsstaten. Til tross for å ikke vise til noen kilde,  kommer forfatteren kritikerne i forkjøpet, ved å benytte seg av muligheten til å regelrett ødelegge argumentet til mange innvandringskritikere; mange innvandringskritikere påstår at innvandrere ikke betaler skatt. Med andre ord vinkler forfatteren innvandringen til noe positivt for Norge, noe som følgelig blir vanskelig for leseren å motbevise.

 

Avslutningsvis appellerer forfatteren nok en gang til leserens følelser, noe man ser ved setningen ”Den syriske jenten som ikke fikk gå på skole i Beirut, kan en dag bli mattelærer i Norge.”. Ved å tillegg skrive ”Men da må vi gi de muligheten – til å bli en mulighet.” sammenfatter han både de positive opplevelsene fra flyktningene, men også de negative opplevelsene fra forholdene rundt, til en setning som sannsynligvis gjør et stort inntrykk på leseren. Til slutt kommer forfatteren med setningen ”Og kanskje når vi samles igjen om et år, har de gjort Norge enda litt bedre, så kan kongen skryte enda litt mer”, hvor han henviser tilbake til nyttårstalene i innledningen – hvilket bidrar til å gi teksten en rød tråd. Den siste setningen fungerer også som en sammenfatning av tekstens budskap, og gir et inntrykk hos leseren at flyktningene absolutt vil bidra til å gjøre Norge bedre.

 

Gjennomgående benytter Ajkic seg av forskjellige typer retoriske virkemidler.

Tidspunktet for publiseringen av Ajkics innlegg samsvarer med debatten rundt innvandringskvoten i Norge samt den massive mediedekningen flyktningkrisen har fått – hvilket gjør tekstens innhold svært aktuell.

Innledningsvis er teksten hovedsakelig informerende, hvor forfatteren tilegner seg etos og benytter muligheten til å danne grunnlaget for den resterende delen av teksten. Deretter dreier teksten seg mot en mer appellativ tekst, hvor Ajkic i større grad benytter seg av patos og logos. Til slutt dreier teksten seg mot en mer argumenterende tekst, hvor Ajkic henviser tilbake til hans flerfoldige møter med flyktningene, og de positive tingene flyktningene fører med seg.

Og Ajkic har nok helt rett i det, flyktningene bidrar med masse positivt – og så lenge man fortsetter å komme med saklige innspill lignende denne til innvandringsdebatten er jeg sikker på at vi vil få til løsninger som gagner alle.

Retorisk analyse av «Kunsten å handle rett»

Retorisk analyse av «Kunsten å handle rett»

retorisk analyse

TYPISK NORSK?

I artikkelen «Kunsten å handle rett» skriver kronikkforfatter Siri Helle om at det er mye som ikke står på merkelappene til norske matvarer. Kronikken er publisert i NRKs ytringsorgan 20.10.2014, og målgruppa er personer som leser på NRK.no, altså voksne mennesker. Teksten inneholder flere faktaopplysninger og retoriske spørsmål for å underbygge forfatterens poeng.

 

Teksten starter med et retorisk spørsmål: Hva er mat? Et veldig rart spørsmål som jeg var sikker på jeg – og alle andre – visste svaret på. Men da jeg leste videre, skjønte jeg fort hvor aktuelt og viktig spørsmålet er. Hva er egentlig mat, kan vi være sikre på at maten vi spiser egentlig er fra Norge?

 

Siri Helle har ikke spesielt mye etos. Etos handler om hvordan forfatterens troverdighet og overbevisningskraft etableres hos leseren. Hun er journalist og forfatter av boken «Handle rett: Lure val i ein matbransje full av juks». Man forstår at hun har kjennskap i saken når hun har skrevet en hel bok om dagligvarebransjen, men hun blir ingen spesialist på grunn av det. I likhet med Hege Storhaug som ikke blir spesialist på Islam, eller blir den nye Arnulf Øverland, når hun skiver boken «Islam – den 11. landeplage». Likevel overbeviser teksten til Helle. Hun låner autoritet og viser til Helsedirektoratet, Mattilsynet og forskning for å underbygge synspunktene sine. Teksten framstår dermed som troverdig og overbevisende likevel.

 

Siri Helle spiller på leserens følelser. I siste vers som har overskriften «Sårbar forbrukar», skriver Helle at styremaktene våre henger etter: «biletet dei gjev oss er av ei ukritisk – nesten naiv – haldning til industrien sine ynskjer og innfall», og avslutter med et retorisk spørsmål «Er de til å stole på?». Hun skriver ironisk og sarkastisk over Mattilsynets manglende kontroll over noe så enkelt som (og tilfeldigvis nordmannens sommerfavoritt) jordbær. I tillegg appellerer hun til fellesskapsfølelsen når hun stiller retoriske spørsmål: «Kor lange innhaldslister vil vi ha, liksom?» Ved bruk av slike eksempler som de fleste kan kjenne seg igjen i, blir leseren følelsesmessig engasjert i saken. Tekstens patos er derav sentral.

 

Tekstens logos er gjennomgående. Som nevnt ovenfor, låner Siri Helle autoritet og viser til Helsedirektoratet, Mattilsynet og forskning: «(…) Etter eitt år med forskning på dette har eg hamna på det siste(..)», «Kva er sunn mat? Ifylgje Helsedirektoratet og Mattilsynet er det til dømes (…)». I tillegg viser hun til flere eksempler i teksten som er med på å forsterke logos-appellen: «Isbergsalaten som har reist hele vegen frå USA snakkar ikkje høgt om at den har vore utsett for soppmiddelet ametoctradin, eller om då grenseverdien for kor mykje ametoctradin den kan bere meg seg var dobla i fjor, var det for å hindre handelsbarrierar». Teksten i sin helhet er godt skrevet og lesbar. Hun mikser mellom to språkfunksjoner: informativ og ekspressiv. Hun bruker informativ tekst når hun henviser til forskning. Teksten inneholder på det punktet saklige opplysninger om emne, og forfatteren er objektiv. Når hun viser til eksempler eller forteller sine holdninger er teksten ekspressiv. Pronomenet jeg er gjennomgående, teksten har da et personlig preg og er subjektiv. Hun appellerer også til fellesskapet når hun benytter pronomenet «vi».

 

Helle bruker flere språklige virkemidler for å fremme sitt synspunkt. Sarkasme og humor blir brukt i teksten, noe som er med på å gjøre teksten morsom og livlig: «Isbergsalaten som har reist heile vegen frå USA snakkar ikkje høgt om at den har vore utsatt for (..)».

 

Siri Helle bruker både direkte og indirekte argumentasjon. Avslutningsvis skriver Helle at styresmaktene henger etter, er «det ein sårbarheite eg ikkje er nøgd med». Her tydeliggjør forfatteren sitt syn på saken. Helle bruker også indirekte argumentasjon for å fremme synet sitt. Hun gir paralleller 6000 år tilbake i tid når vi ikke brukte kjemiske plantemidler og kunstgjødsel, og fram til i dag hvor giftstoff og kjemi plutselig er jordbruket. Kontrasten mellom disse er skjult argumentasjon.

 

Språket i teksten er velskrevet, god lesbarhet og interessant. Forfatterens hovedsyn kommer klart fram ved bruk av språklige bilder, direkte- og indirekte argumentasjon og appellformene logos, patos og etos som overbeviser. Ved bruk av erfaringer, innhentet forskning, retoriske analyser, humor og sarkasme har Siri Helle skrevet en elegant kronikk som engasjerer. Likevel finnes det forbedringspotensialet. Teksten har lite argumentasjon i forhold til lengden. Hadde hun argumentert enda mer direkte, ville nok teksten blitt enda bedre enn det den allerede er.

 

Karakter: 5.