Kategoriarkiv: Historie

Koreakrigen og imperialisme

Dagens deling av Korea på grunn av imperialisme?

Imperialisme vil si at en stat utvider egen innflytelse og makt på bekostning av andre stater. I tidsrommet 1870-1914, som gjerne kalles imperialismens tidsalder, nådde Europa høyden av sin makt. Europeere anla kolonier i hele Afrika, men underla seg også store områder i Asia. Der var det også flere som hadde klare imperialistiske ambisjoner som USA og Japan (Grimsnes, Øhren, Eriksen, Wiig, Ertresvaag, Eliassen, & Skovholt, 2008, s. 114-119). Hva har disse imperialistiske ambisjonene å gjøre med Koreakrigen? Finner vi fortsatt slike tanker i dag? Og kan imperialisme være en bakenforliggende årsak til Koreakrigen? Først skal jeg ta for meg bakgrunnen for Koreakrigen, og så se på om noen av årsakene som forekom var på grunn av imperialistiske tanker.

 

For å besvare problemstillingen er vi nødt til å se på hvorfor det startet en krig i Korea. Etter det japanske nederlaget i 1945 rykket amerikanske og sovjetiske styrker inn fra hver sin kant for å tvinge Japan til kapitulasjon (Bakken, 2010, 23.11.). I nord innsatte Sovjetunionen et kommunistisk styre, mens USA overførte makten i sør til en regjering som støttet seg på rike godseiere og høyere offiserer. Dette førte til at nordkoreanske styrker gikk til angrep på Sør-Korea, i håp om en gjenforening av landet med støtte fra folk som var misfornøyd med styret i sør. Dette skjedde kort tid etter at kommunistene hadde gjennomført revolusjonen i Kina, og mange i USA fryktet at nok et asiatisk land skulle gå tapt for det som ble kalt “den frie verden”. USA og FN fortsatte krigen etter at de nordkoreanske styrkene var blitt drevet tilbake til Nord-Korea. Målet var nå å forene hele Korea under et USA-vennlig styre. Med bakgrunn i dette kan det påståes at USA hadde et imperialistisk syn under Koreakrigen, men på en annen side kjempet de ikke imot da Kina satt inn hundretusener av kinesiske soldater i 1953. Det ble istedenfor inngått våpenhvile som fremdeles gjelder i dag (Grimsnes et al,. 2008, s. 316).

 

En ser at det var USA og Sovjetunionen som startet Koreakrigen, men hvorfor rykket egentlig amerikanske og sovjetiske styrker inn i landet til å begynne med? I USA var det utbredt anti-kommunisme, og man fryktet at Sovjet og kommunismens innflytelse skulle spre seg etter andre verdenskrig (Hestvik, 2015, 29.04.), noe det gjorde. For et av stridspunktene under den kalde krigen var Sovjetunionens innsettelse av kommunistiske regimer i Øst-Europa (Egge, 2016, 08.07.). På grunn av dette la Harry S. Truman (USAs daværende president) frem en erklæring 12. mars 1947, også kalt Trumandoktrinen. Doktrinen hadde som hensikt å motvirke kommunistisk innflytelse (Sirevåg, 2014, 17.11.). Til tross for dette sikret kommunistpartiene seg makten i både Romania, Polen, Ungarn, Bulgaria, Albania og Jugoslavia. Siden Tsjekkoslovakia var det eneste østeuropeiske landet hvor demokratiet hadde stått sterkt i mellomkrigstida, vakte det spesielt stor bekymring i vestlige land da kommunistpartiet tok makten i 1948 (Grimsnes et al,. 2008, s. 313). Dette kan være en mulig årsak til at USA var kjappe med å sette inn amerikanske styrker i Korea.

 

Fra forrige avsnitt kan man se at etter andre verdenskrig hadde Sovjetunionen imperialistiske ambisjoner og tanker, men gjaldt det også USA? Ville ikke de bare unngå at kommunismen spredte seg? I tiden etter andre verdenskrig ble USAs politikk ansett som imperialistisk av mange, men i en mer indirekte betydning. De fleste på venstresiden var overbevist om at USA dro fordel av landets ledende stilling i verdensøkonomien fordi dette tillot amerikanerne, gjennom amerikanske selskapers internasjonale investeringer, å utnytte fattige land. Dette går litt vekk fra definisjonen om imperialisme, og blir heller sett på som hegemoni. Det vil si en dominans som følger av en overlegen posisjon og som ikke primært bygger på militær makt. Etter andre verdenskrig fikk USA som stat kontrollen over produksjonslivet i store deler av verden uten å gå til militære inngrep. Amerikanerne trengte seg ikke på, de kom på invitasjon siden de vesteuropeiske statene åpnet seg i denne perioden for USAs ledende rolle. USA brukte en form for indirekte kontroll fremfor klare imperialistiske ambisjoner (Knudsen, 2016, 11.07.). Når det gjelder Koreakrigen brukte USA sin ledende rolle til å unngå at Korea gikk til Sovjetunionen. USA fikk i tillegg FN med på sin side (FN-sambandet).

 

Basert på momentene i teksten hadde Sovjetunionen klare imperialistiske ambisjoner under den kalde krigen, men det var også tegn til imperialistisk syn hos USA. Amerikanerne satt inn styrker i Korea og etterhvert hadde de som mål å forene hele Korea under et USA-vennlig styre. På en annen siden kan det påstås at dette bare var virkemidler for å begrense kommunismens innflytelse. Derimot kan metoden de brukte for å forhindre kommunisme ses på litt imperialistisk, bare indirekte. For den viktigste grunnen til at USA angrep Korea, var at kommunismen ikke skulle spre seg mer. På bakgrunn av momentene i teksten kan imperialisme være en bakenforliggende årsak til Koreakrigen. Sovjetunionen hadde ikke satt inn et kommunistisk styre i Korea hvis de ikke ønsket å utbre kommunismen. Dette kan ses på en av de viktigste faktorene til Koreakrigen.

 

Litteraturliste

Grimsnes, O., Øhren, A., Eriksen, T., Wiig, H., Ertresvaag, E., Eliassen, J., & Skovholt, L. (2008). Tidslinjer 2. Aurskog: Aschehoug.

Bakken, L. (2010, 23.11.). Den kalde krigens barn. Hentet fra https://www.nrk.no/urix/bakgrunnen-for-korea-konflikten-1.7133636

Hestvik, H. (2015, 29.04.). Koreakrigen? Hentet fra https://stavanger-kulturhus.no/Laering/Nord-Soer-Biblioteket/Spoersmaal-og-svar/Koreakrigen

Egge, Å. (2016, 08.07.). Sovjetunionen. Hentet fra https://snl.no/Sovjetunionen

Sirevåg, T. (2014, 17.11.). Trumandoktrinen. Hentet fra https://snl.no/Trumandoktrinen

Knudsen, O. (2016, 11.07.). imperialisme. Hentet fra https://snl.no/imperialisme

FN-sambandet. Den kalde krigen preger FN. Hentet fra http://www.fn.no/FN-informasjon/FNs-historie/1950-1959

Renessansen – starten på den moderne verdenen?

Renessansen – starten på den moderne verdenen?

“Burckhardt, like Darwin and Marx, wrote an epic of turbulence, change, transformation – he found in the Italian Renaissance the very birth of what he saw as the most striking aspects of the modern world. Italians never really knew feudalism, he argued. They had no time for the corporate character of medieval life. The second section of his book is called «The Development of the Individual» and portrays the typical Renaissance man as «the first-born among the sons of modern Europe.»”[1]

Jacob Burckhardt forsket på den italienske renessansens kultur, sivilisasjon og estetikk, og er husket for å se helheten i epoken. Burckhardt behandlet alle aspektene av renessansesamfunnet og oppdaget store aspekter av den moderne verdenen. Han mente ut at renessansen var starten på utviklingen av den «moderne tiden» og individualisme. Ordet renessansen betyr gjenfødelse, som i denne sammenhengen hentyder til gjenoppliving av antikken. Så i hvor stor grad kan man da si at renessansen er «det modernes fødsel»? I så fall, hvordan var renessansens rolle i dens foregående tid, og hvordan har den preget den moderne verden vi lever i dag?

I Italia på 1300-tallet oppsto en interesse for antikken, der filosofien, kunsten og kulturen fra antikken ble brakt opp igjen. Verdensbilde og samfunnsordningene de hadde hatt under middelalderen ble ikke lenger godtatt, som satte i gang en ny og viktig epoke, renessansen. Renessanse betyr gjenfødelse fra det franske ordet reneissance, som franskmennene selv også hentet ordet fra Italia der epoken startet[2]. Renessansen spredte seg på rundt 1400-tallet, og regnes som at den varte fra ca. 1400-1600-tallet. Et av de viktigste kjennetegnene for renessansen er humanisme, der mennesket ble satt i sentrum. Ordet kommer fra latin humanus som betyr menneskelig. Alt fra litteratur, kunst, arkitektur, filosofi og livssyn ble preget av epoken.

 

Det var oppløsningen på det føydale systemet som fikk middelalderen til en ende, og renessansen til å blomstre med utgangspunkt fra antikken. Etter ca. 1000 år med kraftig dominans av kristendommen, der alt ble kontrollert av kirken, kan man se på 1300-tallet tendenser til noe nytt. Kunst, forskning, samfunnsliv etc. under middelalderen måtte tilpasses kirkelige dogmer, og hvis det ikke gjorde det, ble døden ofte straffen. Strukturen i samfunnet var urettferdig og organisert hierarkisk. Etter slutt på store epidemier kom det økonomiske oppgangstider. Renessansen handlet i hovedsak om gjennomliving av antikken, og å sette mennesket i sentrum. Når kirken fikk mindre makt og det føydale samfunnet begynte å falle, ble antikkens filosofi, kunst og kultur brakt opp igjen. Enkeltmennesket fikk flere og nye muligheter til å lykkes, for eksempel oppdaget Columbus Amerika.

Hva er så moderne tid? Filosofien fra renessansen og fram til i dag regnes som «moderne filosofi». Dette gjelder ikke bare filosofi, men også moderne kunst, litteratur og kommunikasjonsmåter, moderne livsvilkår og lignende kan også betegnes under «moderne filosofi». Burckhardt beskriver de typiske renessanse-mennene som den første generasjonen av det moderne Europa. Man kan se mange like tendenser fra renessansen og i dag, og at samfunnet i dag er en utvikling fra epoken. I følge en artikkel fra Telegraph.co.uk endret renessansen verden på alle mulige måter man kan tenke seg.[3] Men så er spørsmålet om vi kan se på renessansen som «det modernes fødsel» når epoken opprinnelig oppstod på grunn av en interesse for en tidligere epoke.

«Italians never really new feudalism».[4] Overgangen fra middelalderen skjedde gradvis når det føydalistiske samfunnet gikk over til starten på kapitalismen. Forestillingene fra Augustin påvirket synet på samfunnet og politikken, og det var ikke før i renessansen man fikk en politisk tenkning som ikke bygde på hans historieforståelse. De som var på toppen av det italienske samfunnet, som Medici-familien, fikk inspirasjon fra antikkens Hellas og Romerriket. Firenze blir sett på som kapitalismens opprinnelse. Grunnarbeidet for moderne kapitalisme kommer fra ideene for hvordan samfunn og økonomi ble styrt i nord-Italia, ideer som shipping (avansert handel), monopoler og komplekse bankvirksomheter. Det var også første gang i verdenshistorien etableringen av en forbrukskultur ble synlig. Folk brukte store summer med penger på luksusvarer, som førte til dannelse av nye næringer.

“Never before (or since) had there been such a coming together of art, science and philosophy” [5]– er et argument for at renessansen er “det modernes fødsel”. Renessansen er kanskje den viktigste utviklingen vi mennesker har siden antikkens Romas fall. «It had a kind of snowball effect: each new intellectual advance paved the way for further advancements.»5 Nye oppfinnelser, ny vitenskap og filosofi etc. utviklet seg kraftig. Leonardo da Vinci, Michelangelo og Raphael er noen kjente kunstnere fra renessansen som har lagt fra seg store spor. Kunsten var ikke lenger bare vakker å se på, men bak det var det ny intellektuell disiplin, som perspektiv i malerier og menneskelig anatomi studert. Ikke bare kunst utviklet seg, Copernicus og Galileo utviklet en bredere forståelse av kosmos og at sola var sentrum.

En viktig oppfinnelse som førte til både splittelse av kirken og individualisme, er boktrykkerkunsten i 1440 av Gutenberg. Nå kunne bøker bli masseprodusert, og det førte til at litteratur og nye ideer raskt kunne spre seg. Luther sine bøker om den katolske kirken ble bestselger, og kirken mistet mye makt. Det var på denne tiden kunst og vitenskap virkelig ble demokratisk. Det er derfor Jacob Bruckhard sin andre del av boka heter «The Development of the Individual» fordi det var på denne tiden individualisme oppstod. Det oppstod en kraftig utvikling av alle typer vitenskap, kunst, filosofi. Man kan så og si påstå at boktrykkerkunsten er grunnlaget for den moderne verden. Uten oppfinnelsen ville ikke ideene blitt spredd i samme hastighet, og verden ville kanskje vært annerledes.

«Renessansen markerte et brudd med middelalderen og var preget av en interesse for antikkens kultur».[6] Dette er kanskje grunnen til at man fult og helt ikke kan si at renessansen er «det modernes fødsel». Grunnlaget for kunst, filosofi og lignende i renessansen er tatt som inspirasjon fra antikkens Hellas og Romerriket. Man kan vel heller kanskje si at «det modernes opprinnelse» er helt tilbake fra antikken, og at det ble perfeksjonert under renessansen, og ble fremtredende på 1800-tallet. Det italienske ordet rinascimento betyr gjenfødelse, som hentyder til gjenoppliving av antikkens filosofi, kunst og kultur. Dette argumentet gjør at man i mindre grad kan si at renessansen er «det modernes fødsel», selv om renessansen i stor grad utviklet mye moderne tenkning, men med inspirasjon fra antikken.

Som Burckhardt, mener flere at det er i renessansen man finner de første antydningene for en moderne verden. Fra føydale samfunn, til starten på kapitalisme, til demokratiet og styremåtene vi har i dag. Renessansen har preget den moderne verdenen i stor grad, og overgangen fra middelalderen var svært viktig for utviklingen av vitenskap, filosofi, kunst, litteratur og livssyn. At mennesket ble satt i sentrum og at man lett kunne spre tanker og ideer, skapte en større og bedre utvikling i samfunnet, ved hjelp av blant annet boktrykkerkunsten. Men som svar på innledningen, i hvor stor grad kan man si at renessansen er «det modernes fødsel», er svært komplisert i og med at man kan argumentere mot at epoken er inspirert av antikken. Renessansen videreutviklet ideer og tanker fra antikken som har hatt betydelig stor innflytelse på den moderne verdenen. Man kan derfor konkludere med at renessansen i veldig stor grad er «det modernes fødsel», men at antikken er opprinnelsen for det moderne samfunnet vi har i dag.

Kilder:

Wikipedia. «Jacob Burckhardt». Hentet 18.01.2017.  https://no.wikipedia.org/wiki/Jacob_Burckhardt#Arbeid

Uib. “Moderne filosofi”. Hentet 18.01.2017 http://www.uib.no/fg/modfil

Jones, Jonathan. (2010, 10. juli). «Jacob Burckhardt: The Renaissance revisited». Hentet 18.01.2017 https://www.theguardian.com/culture/2010/jul/10/jacob-burckhardt-civilization-renaissance-italy

Telegraph. (2015, 6.oktober). «The Renaissance – why it changed the world». Hentet 18.01.2017.  http://www.telegraph.co.uk/art/london-culture/renaissance-changed-the-world/

Vgskole. «Renessansen». Hentet 18.01.2017. http://www.vgskole.no/teachers/norsk/litteratur/1500_1800/renessansen.php

Valubit. «An Economic Awakening: Renaissance Florence and the Birth of Capitalism». Hentet 19.01.2017. http://www.valubit.com/renaissance-florence-and-the-birth-of-capitalism/

Tschudi-madsen, Stephan. (2015, 14. oktober). «Renessansen». Hentet 21.01.2017 https://snl.no/renessansen

Mdc. «History of Modernism». Hentet 22.01.2017. https://www.mdc.edu/wolfson/Academic/ArtsLetters/art_philosophy/Humanities/history_of_modernism.htm

[1] https://www.theguardian.com/culture/2010/jul/10/jacob-burckhardt-civilization-renaissance-italy

[2] http://www.vgskole.no/teachers/norsk/litteratur/1500_1800/renessansen.php

[3] http://www.telegraph.co.uk/art/london-culture/renaissance-changed-the-world/

[4] https://www.theguardian.com/culture/2010/jul/10/jacob-burckhardt-civilization-renaissance-italy

[5] http://www.telegraph.co.uk/art/london-culture/renaissance-changed-the-world/

[6] https://snl.no/renessansen

De viktigste årsakene til Romerrikets fall

Hva var de viktigste årsakene til Romerrikets fall?

Romerriket var et av de to sivilisasjonene som var dominerende under tidsperioden antikken. Den romerske sivilisasjonen vokste ut fra en landsby på den italienske halvøya, Roma, og gjennom sitt tolv hundre år levetid skiftet riket fra å være monarki, til republikk og til slutt til et stor og mektig keiserdømmet. Romerriket dominerte store områder i Vest Europa, og hele område rundt Middelhavet. Men allikevel, gikk den romerske sivilisasjon til oppløsning mot slutten av 400-tallet. Men hvorfor? Hva var de viktigste årsakene til at Romerriket, en så stor og mektig sivilisasjon, gikk i oppløsning? Det er nemlig dette spørsmålet jeg skal analysere på i denne teksten.

Årsakene til Romerrikets fall kan grovt deles inn i indre og ytre årsaker. De indre årsakene kan ha en viss grad sammenheng med endringer i det romerske samfunnet. Mens de ytre årsakene knytter seg hovedsakelig til press fra andre riker og folkegrupper.

Den viktigste indre årsaken var at staten måtte kutte ned i forsvarsbudsjettet pga. lave skatteinntekter. Dette var et resultat av klimaforverring som ga dårligere avlinger, forårsaket sykdommer og ga generelt lavere skatteinntekter til staten. I tillegg hadde de selvstendige stormennene skattefordeler, slik at de aller rikeste slapp å betale på skatt. Dette førte til at staten hadde vanskeligheter å finansiere den vestromerske hæren og måtte til slutt kutte i forsvarsbudsjettet. Resultatet blir da at staten har etter hvert fått problemer med å sikre grensene til det enorme riket, og det ga et grunnlag til de ytre årsakene.

Som sagt er de ytre årsakene til Romerrikets fall hovedsakelig tilknyttet til press fra andre riker og folkegrupper, og den mest utløsende årsaken er hunerne. Da hunerne innvandrete den gotiske riket på rundt 370-tallet, strømmet gotere inn i Romerriket som krigsflyktninger. Det ble etter hvert så mange som kommer inn at det var umulig for den romerske staten, som var allerede svekket pga. indre årsaker, å følge opp. Det ble umulig å integrere disse krigsflyktningene, og etter hvert klarte de å etablere eget kongeriket i Sør-Frankrike. I tillegg var forsvarslinjen langs Rhinen oppgitt i år 406, og invaderende germanske stammer etablerte seg snart egne kongedømmer innenfor de gamle vestromerske grensene. Den vestromerske keiseren ble avsatt mot slutten av 400-tallet, og den vestromerske riket gikk i oppløsning.

Det har vært mye diskusjon om hvilke av de årsakene var viktigst. I følge min mening, så er de indre årsakene viktigere enn de ytre. De indre årsakene er mer grunnleggende, og de ytre årsakene er derimot utløsende. Lave skatteinntekter førte til at den vestromerske staten ble svekket sterk, både når det gjelder militæret og statens evne til å følge opp og integrere innvandringene. De ytre årsakene som startet med hunernes angrep mot goterne, virket bare som en utløsende kraft på Romerrikets fall.

For å konkludere, Romerrikets fall var forårsaket av en kombinasjon a ytre og indre årsaker. Der de indre årsakene, som har en sammenheng med endringer i den romerske samfunnet, er den grunnleggende årsaken. Mens de ytre årsakene som hovedsakelig tilknyttet til press fra andre riker og folkegrupper virket som den utløsende årsaken til et stort sivilisasjonens fall.

Demokratiseringen av Norge, første verdenskrig og imperialisme

Oppgave 1:

  1. Motkulturene i Norge var en rekke «handlinger» / «aksjoner» som bøndene «lanserte». Motkulturene bestod av lekmannsbevegelsen som var en reaksjon på prestenes monopol på å tolke og ytre bibelens ord, der en lekmann er en person uten presteutdanning. Avholdsbevegelsen der folket tok avhold fra alkohol, og målbevegelsen. Etter en dansk union var norsk kultur sterkt preget av dansk kultur, og målbevegelsen vill ha bort det danske skrift språket.
  2. Karl Johan, Jean Baptist Bernadotte, var en av Napoleons mektigste generaler og ble satt inn som tronarvingen til Karl. 13 i Sverige etter at Russland hadde erobret Finland som hadde resultert i statskupp i Sverige.
  3. Konsulatsaken var en sak lansert av Venstre mot slutten av 1800 – tallet, begynnelsen av 1900 – tallet, der de ønsket egne konsuler som skulle ta av handels og skipsverftene til Norge. Dette var fordi på den tiden var Norge i union med Sverige, og Sverige tok av seg alt av utenriksdiplomati.
  4. Trippel – alliansen/Trippelententen var et allianse system på begynnelsen av 1900 – tallet og bestod av Russland, Frankrike og Storbritannia. Denne alliansen spilte en sentral rolle i første verdenskrig.
  5. Imperialisme er at en stat utvider sine landegrenser militært, politisk og økonomisk på bekostning av andre stater. Dette begrepet ble gjerne brukt om det britiske imperiet. Sosialdarwinisme spilte en stor rolle i imperialisme.

Oppgave 2:

Den politiske utviklingen i Norge startet når Norge ble dratt inn i Napoleons krigene når de var i union med Danmark fordi Norge – Danmark søkte støtte hos Napoleon siden de nektet å overgi flåten til Storbritannia. Dette resulterte i en rekke katastrofale situasjoner der Norge ble utsatt for en blokade fra England, lite kornimport fra Danmark, og avlinger som slo feil. Hundernød inntraff og til slutt ble folket veldig misfornøyde med den danske kongen Fredrik. 6. Etter at Karl Johan (Jean Baptiste Bernadotte) ble innsatt som tronarving i Sverige pga. statskupp, ønsket han å realisere en drøm om å skape Norge – Sverige union. Kom med enighet med den russiske tsaren om å ikke forsøke å ta tilbake Finland, men skulle ha støtte i å ta Norge. Storbritannia støttet Karl Johan så lenge de ble med i krigen mot Napoleon.

  • Dette resulterte i Kieltraktaten der det står at kongen av Danmark avstår Norge til Kongen av Sverige. Norge inngår i en personalunion med Svergie, handelsborgere og brukseiere synes dette var en god ide, i tillegg fordi eneveldet hadde nylig blitt avskaffet i Norge. Det var selvfølgelig noen som var uenig i dette.
  • Den danske prinsen Kristian Fredrik kommer da inn i bildet. Han ønsket å reise en norsk motstanderbevegelse mot en union med Sverige. Han fikk stor oppslutning blant folket, men for at han skulle få med folket måtte han bli med på det at eneveldet skulle ikke innføres om det skulle være demokratisk (nasjonalforsamling, regjering osv.). Han ville tjent dobbelt på denne hvis det ble innført, han ble kongen av Norge, i tillegg til at han ville blitt konge av Danmark etter Fredrik. 6 døde og kunne dermed lage et nytt Norge – Danmark.
  • Samlet seg deretter på Eidsvoll i 1814 for å begynne å utarbeide en norsk grunnlov og ha valg for å sette inn ny Konge. Grunnloven ble ferdigskrevet den 16. mai. Velgerne avla en ed om å hevde norsk selvstendighet. Carsten Anket ble sendt til Storbritannia for å fremme Kristian Fredrik sin sak. De som var for å sette inn Kristian Fredrik som konge i Norge ble kalt for danskepartiet under ledelse av bl.a. Georg Sverdrup. De som var imot ble kalt for svenskepartiet eller unionsparteiet, under ledelse av bl.a. Herman Wessel Jarlsberg.
  • Unionspartiet vant selvfølgelig ikke fram og det ble deretter et enstemmig valg om å sette inn Kristian Fredrik som konge i Norge.
  • Storbritannia var ikke fornøyd og iverksatte en ny fastlandsblokade i Norge for å tvinge Norge inn i en Union med Sverige og for å gjennomføre Kieltraktaten. Kristian Fredrik kjempet hardt i to uker, men led nederlag og den 14. August og innkalte til Mossekonvensjonen. Her ble Norge gitt til Sverige i en personalunion. Kristian Fredrik fikk en ny samling der de skrev inn det nødvendige i grunnloven som overgangen til Sverige trengte. Dette ble gjort den 4. november og blir dermed ofte kalt november grunnloven. I grunnloven spiller John Locke og Montesquieus sine prinsipper en stor rolle, spesielt Montesquieu sine om maktfordeling. Fikk dermed de politiske organene domstolene, regjering og storting.
  • Norge ble gjerne kalt for embetsmannsstaten på den tiden fordi embetsmennene sammen med Kristian Fredrik spilte en sentral rolle utarbeidingen av en demokratisering og modernisering i Norge.
  • Etter hvert ble bønder med politisk bevisste og ønsket seg større innflytelse i politikken. Grunnlovsarbeidet hadde satt folket høyest med en utvidelse av stemmeretten og gjorde det enklere for flere å delta i politikken. Dette ble også kjent som kampen om parlamentarisme. Formannskapsloven gjorde at det ble dannet kommunestyrer der flere personer kunne øve seg på politikken og gjorde det enklere for dem å «komme inn» i Stortinget. Dette svekket embetsmennenes makt i samfunnet. Det som også bidro var utbygging av skolesystemet.
  • Her kommer de ulike motkulturene inn i bildet som jeg pratet om i Oppgave 1. Avholdsbevegelsen, målbevegelsen og lekmannsbevegelsen. Etter en langvarig union med Danmark hadde dansk kultur hatt stor innflytelse på Norge. Nordmenn ville derfor ha en særegen norsk kultur. Her kommer Johan Welhaven, Ivar Aasen og Henrik Wergeland inn i bildet. Welhaven mente at dansk kultur var overlegen og at vi skulle derfor beholde den innflytelsen. Wergeland, sammen med Knud Knudsen ville fornorske det danske skriftspråket inn i det som heter i dag bokmål. Ivar Aasen gikk ut for å lage et helt eget norsk språk, sidemål. Her ble også andre ting vektlagt som særegent norsk, f.eks. folkeviser, natur, bønder, sceniske malerier, fjorder, Edvard Grieg osv.
  • Johan Sverdrup, som var leder av opposisjonen spilte også en sentral rolle i den såkalte vetostriden. Kongen utpekte sine egne statsråder som ville komme han til nytte. Folket på stortinget ville ha statsrådene inn på stortinget, noe kongen la ned veto på. Ble kalt inn til riksrett.
  • 1905 så ble unionen med Sverige oppløst. Her spilte Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet en stor rolle. Venstre som et radikalt liberalt parti fikk stor oppslutning blant folket og ønsket seg ut av unionen med Sverige. Det fikk de ikke lov til, spesielt med mye motstand fra Høyre. De la da frem konsulatsaken (se oppgave 1). Kongen la ned veto mot dette som resulterte i en kjempe stor bevegelse om en enstemmig avgjørelse om å bryte ut av unionen med Sverige. Sverige krevde forhandlinger, og det ble deretter enighet om at Norge skulle bli en selvstendig stat.

Innføring av parlamentarisme, svekking av embetsmennene, demokratisering, økt industrialisering, utvidelse av organer som forbindes med en selvstendig stat og ikke minst nasjonalisme bidro til den politiske utviklingen i Norge. Nasjonalisme gjorde at en større del av befolkningen ville ha en egen norsk stat som kunne styre seg selv. Denne nasjonalistiske følelsen ble styrket gjennom utarbeiding av egen valuta, hær, marine, banksystem, rettssystem osv.

 

Oppgave 3:

Det som kjennetegnet 1.V.K. var en ekstremt unødvendig krig mellom en rekke forskjellige stater som ble utløst av flere uenigheter, misforståelser og imperialistiske tanker.  Etter Napoleons krigene ble det samlet inn til Wienkongressen der Europakartet skulle tegnes opp på nytt. Her ble en rekke stater svekket, noen ble delt opp og andre ble slått sammen. Dette medførte ganske mye misnøye blant befolkningen i flere av landene. Stormaktene på den tida var henholdsvis Østerrike – Ungarn, Russland, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og USA, der alle andre enn USA spilte en sentral rolle. Forholdet mellom disse statene var ganske ampert, spesielt mellom Tyskland og Frankrike. Det hadde tidligere vært en rekke kriger mellom disse landene, og dermed var det en stor revansjlyst. I tillegg var Tyskland midt i samlingsprosessen sin, og dette truet på en måte Frankrike, som var i tillegg en av grunnen til at de ønsket å være med i koloniseringen av Afrika. Denne splittelsen av stormaktene førte til to forskjellige alliansesystemer, Trippelalliansen (Russland og Frankrike til å begynne, men Storbritannia ble med etter at de ble enige med Russland og Frankrike om en rekke forskjellige kolonispørsmål) og sentralmaktene (Tyskland, Østerrike – Ungarn og Italia). Østerrike – Ungarn ønsket også å svekket det russiske riket fordi de lå så nære hverandre, og følte seg truet. I tillegg var en større del av befolkningne i Østerrike – Ungarn serbisk. Dette var spesielt Balkan området (Montenegro, Albana, Serbia, Russland og Bosnia). Her herjet det derfor en rekke nasjonalistiske tendenser og problemer, noe Østerrike – Ungarn fryktet kunne bli altfor stort, og inngikk derfor allianse med Tyskland i håp om støtte. En av de utløsende årsakene til krigen var terrorhandlingen i Sarajevo, utført av en serbisk mann fra den Svarte Hånd. Østerrike – Ungarn ønsket å gi Serbia en lærepenge, og med blankofullmakt fra Tyskland gikk de til krig mot Serbia etter at de hadde stilt dem et ultimatum som de umulig kunne godta. Østerrike – Ungarn ville nettopp ha en krig mot Serbia slik de kunne knuse den serbiske befolkningen bli knytt den nasjonalistiske trusselen som herjet blant dem. Men, samtidig var Russland i en full lansering av Panslavisme, som vil si en samling av alle slaviske raser, inkludert den serbiske. De støttet derfor Serbia helt, og viste dette med å kjøre en full mobilisering av den Russiske hæren. Tyskland var ikke fornøyd med dette og krevde at de skulle trekke seg tilbake, men siden de ikke fikk svar erklærte de krig mot Russland, og for å unngå en tofrontskrig sammen med Frankrike erklærte de også krig mot Frankrike fordi de antok at Frankrike ville støtte Russland. Storbritannia ble dratt inn i krigen etter at Tyskland gikk innom nøytrale Belgia for å unngå det franske forsvaret. Storbritannia hadde nettopp sagt at de ikke kunne godta et angrep på nøytrale Belgia. Isolasjonisme på USA sin side var også en stor drivkraft til at krigen utviklet seg til noe stort. Det var ikke med på å forårsake krigsutbruddet, men var med på å bidra til at det ble en verdenskrig. USA hadde tidligere ikke ville blande seg i Europeiske situasjoner og førte en veldig isolasjonistisk ideologi. De hadde høy tollimporter og tenkte kun innad i landet. Dersom problemet ikke var innad, var det ikke et problem. Det var ikke før en rekke amerikanske båter hadde blitt utsatt for tysk ubåtkrigsføring at de trakk seg inn i krigen, altfor sent i min mening. Vi ser også at sosialdarwinisme spilt en vissrolle i krigen. På samme måte som det foregår en kamp om tilværelsene i naturen, gjøres det samme mellom stater og folk, der den sterkest og best egnede seirer til slutt. Nasjonalisme spiller også en sentral rolle i krigføring. Ingen stat vil overgi seg, og det vil jo heller ikke folket at staten skal gjøre. Følelsen av tilhørighet blant folket styrkes i en krigssituasjon, der statene ofte brukte argumenter som «vi kjempe for demokratiet», «vi kjemper for folkesuverenitet» og/eller «vi er størst og vi er best, vi fortjener å vinne» for å styrke denne nasjonale følelsen. Dette forbindes ofte sammen med propaganda. Det var ikke slik at alle kunne vinne samtidig. En annen stor drivkraft som medførte at krigen utviklet seg til noe såpass stort var våpenteknologien og massemobiliseringen. Våpenteknologien hadde medført at krigføringen ble effektivisert med bl.a. maskingevær, tanks, ubåter, kjemiske og biologiske våpen. Massemobiliseringen av stor, og dermed veldig vanskelig å «avslutte» når den først var satt i gang.
I min mening så var alliansesystemene og den generelle tanken om at krig var nødvendig de største grunnen til at 1.V.K. oppstod. Alliansesystemet var med på definere hvem som tilhørt hvem, altså hvem som var de snille og hvem som var de slemme. Det var ikke så enkelt å si at «vi er alle sammen en del av verden». Dette skapte jo dermed en rekke strømninger innad i land som ikke var med på den «snille» siden. De kunne jo fort tenke «hvorfor er ikke vi snille?» Landet det bodde i svarte dermed enkelt «fordi de er egentlig de slemme, vi er de snille», og dermed var splittelsen av verdensbefolkningen gjort.
Den generelle tanken om at krig var nødvendig var også med på å definere hvem som var «oss» og hvem som var «dem». Imperialistiske, sosialdarwinistiske og nasjonalistiske tanker spilte også en sentral rolle i denne tanken. Gjennom historien så var krig sett på som noe nødvendig. Det var ikke kun et middel som effektiviserte erobring, og gjorde imperialisme enklere, men det var også et middel som fremhevet makten til landet. Et land som hadde penger nok, hadde makt nok og var «industrialisert» nok til å utvide sin egne landegrenser uten svekke seg selv i handlingen ble ikke under noen omstendigheter sett på som en «svak stat».

Det som muligens også spilte en rolle i krigsutbruddet var den koloniseringen som hadde vært i full gang før krigen. Statene var vant til å få viljen sin uten å selv måtte lide store nederlag (selv om, spesielt storbritannia, led stor tap i Afrika under koloniseringen pga. spesielt sykdom). Tanken om at de var overordnet var nokså ubredt blant folket, og dermed ville det blitt sett på som svakt hvis de trakk seg ut av krigen. Riktig bok så trakk Russland seg ut av krigen etter hvert, men det var på grunn av svak infrastruktur og den russiske revolusjonen, i tillegg til at de hadde ikke vært veldig stor i kolonisering av Afrika. Men de hadde derimot vært stor i koloniseringen i Afrika.
Kort oppsummert så var årsakene til krigsutbruddet mange og komplekse. Men krigen var ytterst unødvendig og «teit». Den resulterte i ikke noe annet enn å legge til grunn for de sosiale, politiske, ideologiske og økonomiske årsakene for 2.V.K.

 

Føydalismen

Føydalisme

Føydalisme kan defineras som eit samfunnssystem med ein sterk lagdeling der kongen som øvste lensherre gav jord i len til vasallar. Føydalismen var eit makt- og økonomisk system som hang saman med at mindre lokale økonomiske system vokste opp etter at det Romerrikets fall i år 476. Etter at det romerske riket var tatt, plyndra og oppløyst, var det ikkje lenger nokon sentral myndigheit som kunne opprette ro og orden. Da fekk Paven i Roma politisk makt og ansvar i den kaotiske sosiale og militære situasjonen som fylgde. Sidan handelen og pengehusholdningen gjekk i oppløysning, blei jordbruket den dominerande faktoren i samfunnet og økonomisk forøvrig. Føydalismen begynte som eit kontrakts forhold kor ein bytta land mot militærteneste i eit samfunn kor folk  flest hadde meir enn nok med å skaffe seg det aller mest nødvengdiste til livets opphald.

 

For å forstå kva dette går ut på må man vite korleis dette systemet fungerte: Lensherren var ein mektig person som hadde makt over eit geografisk område, nokon av desse områda som har for eksempel hadde vunne i krigar kunne gis til krigarane som betaling for innsatsen, mottakarane av desse fekk da eit len.  Føydalisme blei særleg typisk for Frankrike og Tyskland, men det  finnes trekk av føydalisme også andre stedar i Europa, blant anna i Norge.

 

Uttrykket føydalisme oppstod ved begynnelsen av 1600-talet, ordet sjølv kjem ikkje frå middelalderen, men blei oppfunnet av franske og engelske juristar. Blei brukt til å beskrive ein bestemt tradisjonell forpliktelse mellom medlemmane i krigeraristokratiet Sidan 1748 har uttrykket blitt redefinert og brukt av mange på ulikt vis. Landsbygd og jordbruk, godseigarar og bønder var det viktigaste bestanddelane i det føydale samfunnssystemet, byane var for svake. Føydalismen hadde sine røter i dei urolege år hundra etter Vestromersk-rikets fall. Da trakk folk seg ut av byane, for der blei det for farleg å leve. Stormenn slo seg ned på godsene sine og heldt seg med væpnande menn for å verne om eigedommane. Bøndene leitte etter beskyttelse hos godseigarane, men måtte gje frå seg jord i gjengjeld.  Dei blei ikkje lenger frie, sjølv eiende bønder, men leiglendingar. Det vil si att dei leide jord frå godseigaren. Det kunne betale i form av pliktarbeid, hoveri, på godseigarens mark. Det blei innført stavnsband, og det vil si att godseigarane ‘’eide’’ leiglendingane. Da bestemte godseigaren når leiglendingane kunne forlate godset eller landsbyen utan godseigarens tillatelse. Godseigaren kunne og straffe og dønne sine bønder. Var ein bonde lydig, kunne godseigaren la bonden bli piska eller brannmerka.

 

Dei som levde under hoveri, stavnsband og ein godseigars domsmakt, kallas livegne. Da fekk dei makt over bøndene. Dei måtte ha godseigarens tillatelse for å kunne gifte seg. Bøndene måtte betale ulike avgifter for å gjøre visse arbeidsoppgåver. På den annen sida satt bonden trygt, godseigaren sa ikkje opp leieforholdet eller kasta bonden ut.

 

Ved slutten av 1200-talet var Europa inne i ein utvikling som førte vekk frå landbrukets naturaløkonomi. Med stadige utbrott av pestepidemiar og sultkatastrofar frå 1347 og framover,  kom føydalismen som system under ytterlege press. PÅ den eine sida var det mangel på bønder og dermed på inntekt frå lenene. Vasallane skulle ta seg av dei fleste av dei lokale, administrative og rettslege oppgåver, og dei kunne ikkje forventa att lensherren kom og hjelpte  dei kvar gang dei hadde bruk for det. Omvendt var vasallane uavhengige av kvarandre og hadde ingen interesse i å delta i større fellesprosjekt som eksempelvis krigar.

 

Føydalismen var ein dominerande samfunnssystem i heile Europa, bortsett frå dei nordiske landa. Ein grunn til det var att bøndene var rettslege frie.  Adelen var svak og lite utbygd i Norge. Norges topografi var mykje grunnen til at festningsverk og riddarvesen ikkje var like effekt som andre nordiske land. Lensvesenet var ein forvaltningsform kor lenene aldri formelt var sett arvelege. Lensinnhaverens funksjonar var begrensa til administrasjon. Det norske militære var knyta til at frie bønder samla seg i leidang og godseigarane ikkje hadde særleg god beskyttelse. I Norge  voks ikkje føydalismen så mykje, og det er meste på grunn av monarkiets krise, handelen på utanlandske hendar og at svartedauden  traff Norge hardt.

 

Føydalisme kan minnest mykje om monarki, sidan begge styresformane er styrt av kongar og dronningar. Monarkiet er eit politisk system der all makt er overlevert til ein person som vil  bli øvste leiaren av ein stat eller eit rike. Derimot er føydalisme fyrst og fremst eit økonomisk system satt på plass av ein monark for å effektivt forvalte ressursane i riket. Kongen veljar representantar som vil handle å hans vegne for å krevje inn skattar og handheve sine lovar.  Monarkiet er basert på eit system med ein individ som har all makt til å styre. Men i føydalismen er avgjørsles opp til kongen, og det er påverka av kor langt og bredt hans rike territorium er. Føydalherrar krever anerkjennas frå ein høgare autoritet som kongen eller dronninga før dei kan ta kontroll over sin tildelte eigedom.

 

Konklusjon her att vi kan peke på tre viktige grupper i føydalismen: Dei som krigar: godseigarane og riddarane, dei som ber: presteskapet eller geistligheiten, og det som arbeidar: bøndene. Dette pekar fram mot den tredelinga som blei tydlegare utover i middelalderen og nyare tid: standssamfunnet med adel, geistlege og tredjestand.

Kjelder:

http://www.historyworld.net/wrldhis/PlainTextHistories.asp?historyid=ac35 (lesedato: 30.11.2015)

http://www.ovs0.com/7/2014/10/foydalisme%20monarki.html  (lesedato: 30.11.2015)

https://snl.no/f%C3%B8ydalisme (lesedato: 29.11.2015)

Demokrati i Athen og republikken i Roma

 Oppgave: Gjør greie for hvordan Athen og Romerriket ble styrt. Sammenlign styresettene. Pek på positive og negative sider ved styreformene. Diskuter i hvilken grad Athen og Romerriket var demokratiske. Hvilken av styringstrekkene som athenerne og romerne hadde overlevd fram til i dag? Kom med eksempler.

Fra rundt 500 f.Kr. ble Roma regnet som en republikk før dette var det Roma styrt av forskjellige konger. Ofte var disse kongene yppersteprester, militære sjefer og øverste dommere, rundt 500 f.Kr. ble kongedømmet avskaffet gjennom et militært kupp. Etter dette ble Roma sett på som en republikansk statsforfatning. I Roma ble det nye styringssystemet utviklet skrittvis, og rundt 300 f.Kr. var republikken ferdig utviklet. Det var flere viktige styringsorganer i Romerriket, og som i Athen sto folkeforsamlingene veldig sentralt. I Romerriket var det flere folkeforsamlinger. Her fikk ofte de rike mer makt. Dette fordi de rike ble satt på mange grupper med få medlemmer og de fattige på få grupper med mange medlemmer. Dermed fikk stemmene til de rike langt større vekt enn stemmene til de fattige. En av folkeforsamlingene var kenturieforsamlingen. I kenturieforsamlingen ble det valgt konsuler og pretorer. Konsulene var republikkens øverste militære og sivile ledere, det ble hvert år valgt ut to som hadde nøyaktig samme makt. Dette skulle sikre at ikke en enkelt person ble for dominerende. Pretorene var de som tok seg av de administrative oppgavene. Kenturieforsamlingen var en de med mye makt, og her var det de rike som satt. Dette gjorde at folkeforsamlingen ble et svakt ledd i demokratiet, fordi gjennom hvordan folkeforsamlingene var bygget opp fikk de rike mye mer makt over staten enn de fattige fikk. Et annet viktig styreorgan i republikken var senatet. Senatet som fra gammelt av var kongenes rådgivende organ. I republikken hadde ikke senatet noe stor makt formelt sett, men medlemmene var slektninger til menn som hadde tjenestegjort som konsuler, og gjennom senatets store prestisje ble de et mektig politisk organ. Ordningen med at det var to konsuler kunne til tider føre til forsinkelser og handlingslammelse fordi det var to personer som måtte være enige om handlingen som skulle utføres, og derfor til tider kunne bli uenigheter mellom de to konsulene. I tider hvor republikken var truet, kunne det utnevnes en enehersker, en diktator. Diktatoren ble valgt av konsulene etter råd fra senatet og en diktator kunne kun sitte i 6 måneder.

Både Athen og Romerriket var demokratiske, men de hadde sine likheter og ulikheter.  Begge hadde folkeforsamling, men Romerriket hadde flere og Athen hadde bare en. I Romerriket ble folkeforsamlingene delt inn sånn at de fattige kom på få grupper med mange medlemmer, mens de rike kom på mange grupper med få medlemmer. I Athen var det bare en uten noen form for grupperinger. Folkeforsamlingene ble i både Romerriket og Athen sett på som et av de viktigste styringsorganene. Mye av makten lå oss hos konsulene i Romerriket, og hos Strategene i Athen. Konsuler og Strateger hadde flere likheter, men i Athen ble det valgt 10 strateger og i Roma ble det valgt to. Så det var et større spekter av meninger i Athen når de øverste lederne skulle bli enige om noe. Romerriket var også et mye mer heterogent samfunn enn Athen var, noe som betyr at romerne var mye mer åpne for nye mennesker, kulturer og skikker, og det var mye lettere å få et statsborgerskap i Romerriket enn det var i Athen.

Det er flere ting som er positive og negative med styreformene. I Romerriket ble de rike satt på flere grupper for seg selv, og de fattige i andre grupper i folkeforsamlingen, i Athen var det bare en noe som til tider kan ha vært veldig positivt for demokratiet. I Romerriket fikk de rike mye større makt i folkeforsamlingene noe som var et av de viktigste styringsorganene. Kenturieforsamlingen er et eksempel på det. Kenturieforsamlingen består av noen av de rike folkene i folkeforsamlingen, de velger ut konsuler og pretorer. Konsulene spesielt men også pretorene hadde veldig mye og si for resten av landet, og her fikk ikke de fattige mye å si. Athen hadde bare en folkeforsamling så her hadde alle som var med like makt uavhengig av rikdom og tidligere makt. Det som kan ses på med negativ når det er en stor, er at alle meninger ikke kommer like bra frem. Det at romerne hadde er mer heterogent samfunn enn samfunnet i Athen forteller oss at romerne var et folk som var mye mer åpent for andre mennesker og deres kulturer. Dette gjenspeiles også når man ser på hvem som fikk statsborgerskap. I Romerriket fikk de aller fleste et statsborgerskap om de ville ha det, i Athen fikk du ikke om du var innvandret til landet. Dette gjorde at det var mange flere som fikk være med i det politiske systemet i Romerriket enn i Athen, og Romerriket fikk derfor flere meninger fra flere forskjellige typer kulturer. Mens Athen kun fikk meningene fra personer som opprinnelig var Athenske. Konsulene i Romerriket og Strategene i Athen var de som satt med størst makt, og begge var de øverste militære lederne noe som betyr at det å være en militær leder var ganske stort i begge landene.

Demokratiet i Athen og republikken i Romerriket skulle i hovedsak være demokratiske, men det var noen ting som svekket demokratiet. I Athen var det at utenlandske borgere ikke fikk statsborgerskap og derfor ikke kunne stemme. Det samme gjelder kvinner og slaver, de hadde ikke noe stemmerett, og det er en ting som svekker demokratiet. Det var vanlig på den tiden, men i forhold til i dag kan man si at det var svært lite demokratisk med tanke på dette. I Athen skjedde mye innenfor politikken med loddtrekning, dette var ikke veldig demokratisk, men det forbygget andre trusler som de ikke helt visste hvordan de skulle forhindre på den tiden. Republikken hadde også noen svake ledd i hvorvidt de var demokratiske. Her hadde de rike mye mer makt, men de var også et heterogent samfunn som gjorde at de var veldig åpne for utenlandske borgere og deres mening som gjorde at flere hadde mulighet til å stemme. I Athen var det 10 ledere(strategene), mens det i Romerriket var kun 2 ledere(konsuler), dette som kan ses på som at Athen til tider kunne vært mer demokratiske. I forhold til hvordan vi ser på et demokrati i dag kan vi si at dette var et svært dårlig demokrati, men etter hva de gikk fra, og at det vi har lært mye gjennom tidene kan vi også si at til å være på den tiden var en del demokratiske i hvert fall.

Demokratiet som vi har i dag baserer seg i stor grad på styresettene i både Athen og Roma. Både Sveits og USA er gode eksempler på dette. I USA bærer både kongressen, senatet og presidentrollen preg av inspirasjon fra republikken i Roma. Også den indirekte demokratiske kulturen kommer fra republikken. Kongressen kan sammenlignes med folkeforsamlingene, senatet med senatet og president kan sammenlignes med konsulene. I Romerriket var det konsulene som valgte senatorene, mens det i dag er folkevalgte representanter fra hver stat, så det er viktig å se at intrusjonene har flere like funksjoner, men det blir ikke brukt lik inndeling av representanter. Styreformen i Sveits er mer inspirert fra hvordan Athen ble styrt i Antikken. En ting er direkte demokrati med folkeavstemninger, dette er noe som har kommet fra Athen. Høyesterett i Sveits bærer også preg fra folkedomstolen i Athen, hvor de kan dømme beslutningene til de som sitter på toppen.

Kilder:

Nettsider:

http://denstoredanske.dk/Geografi_og_historie/Antikken
/Antikken,_gr%C3%A6ske_stednavne/Athens_demokrati

https://snl.no/Romerriket

https://no.wikipedia.org/wiki/Athens_historie

Bøker:

Perspektiver Historie Påbygg

Repetisjonsspørsmål til Den kalde krigen

Repetisjonsspørsmål til Den kalde krigen

  1. Hva menes med kald krig?
    Den kalde krigen betegner spenningsforholdet mellom USA og Sovjetunionen fra siste halvdel av 1940-årene til 1991. I denne perioden stod to supermakter mot hverandre, og de hadde sine tilhengere og allierte. De to statene representerte motsetninger i økonomi og politikk. USA hadde et demokratisk politisk system med to dominerende partier og en kapitalistisk markedsøkonomi. Sovjetunionen var et kommunistisk ettpartidiktatur med en statsdirigert planøkonomi.
  2. Hva menes med jernteppet?
    I 1946 holdt den tidligere statsministeren i Storbritannia, Winston Churchill, en tale i USA der han sa: «Fra Stettin i det baltiske området til Trieste i det adriatiske området har et jernteppe senket seg gjennom kontinentet. Churchill advarte mot Sovjetunionen, som var i ferd med å ta full kontroll over Øst- og Sentral-Europa, og under hele den kalde krigen ble skillet mellom øst og vest i Europa kalt jernteppet.
  3. Hva gikk trumandoktrinen og Marshallplanen ut på?
    I 1947 mente amerikanerne at den sovjetiske utenrikspolitikken var blitt så aggressiv at de slo inn på en oppdemmingspolitikk mot kommunismen. I likhet med Churchill mente også USA nå at jernteppe hadde senket seg gjennom Europa.
    Storbritannias økonomiske svakhet etter krigen bidrog til en kursendring i amerikansk utenrikspolitikk. I 1947 besluttet USA å gi økonomisk hjelp til Hellas og Tyrkia. I en tale erklærte president Truman: «jeg går inn for at det må være De forente staters politikk å støtte frie folk i deres kamp mot væpnede minoriteter eller fremmede makters forsøk på undertrykkelse». Denne politikken fikk betegnelsen Trumandoktrinen, og mange mente nå at USA hadde påtatt seg rollen som verdenspoliti for å hindre spredning av kommunismen.
    Noen måneder seinere lanserte den amerikanske utenriksministeren Georg C. Marshall et storstilt økonomisk hjelpeprogram for Europa. Det fikk betegnelsen Marshallplanen. Økonomisk støtte og lån til europeiske land var ikke noe nytt som kom med Marshallplanen. USA gav økonomisk hjelp til land som tok avstand fra Sovjetunionen og kommunismen også i årene før 1947. Det nye med Marshallplanen var måten hjelpen var organisert på. Som motytelse for økonomisk støtte krevde USA at de europeiske landene måtte samarbeide økonomisk.
    Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid (OEEC) ble stiftet i 1948, og hovedmålet var å samordne forskjellige lands økonomi og avskaffe handelshindringer mellom dem. Marshallhjelpen skulle hindre oppslutning om kommunistiske partier ved å støtte en markedsøkonomisk frihandelspolitikk som skulle gi landene stabile økonomier, mindre arbeidsledighet og mer velferd. Amerikansk eksport ville også tjene på et økonomisk styrket Europa. Både Sovjetunionen og landene i Øst- og Sentral-Europa ble tilbudt Marshallhjelp, Men dersom Sovjetunionen skulle ha mottatt hjelp og deltatt i OEEC, måtte landet i praksis ha gitt opp planøkonomien.
  4. Hvordan var Tyskland og Berlin oppdelt etter krigen?
    Etter krigen ble Tyskland delt inn i okkupasjonssoner, og det samme ble Berlin. Sovjetunionen kontrollerte de østlige delene av Tyskland og de østlige delene av Berlin. Synspunktene på hva som burde bli gjort med Tyskland etter krigen var mange. Frankrike mente at Tyskland burde deles inn i mange småstater, og at tysk tungindustri burde nedlegges. Amerikanerne mente at det ville være umulig å få Europa på fote uten at Tyskland igjen ble en selvstendig stat med solid økonomi. Stalins mål var et samlet Tyskland under sovjetisk kontroll, og han holdt hardt på at landet skulle betale alle krigsskadeerstatningene landet var blitt pålagt. Mens vestmaktene bygde opp igjen økonomien i sine okkupasjonssoner, ble østsonen i Tyskland omtrent tømt for ressurser. Maskiner, transportmidler og jernbaneskinner ble fraktet til Sovjetunionen. Gratis arbeidskraft fikk Stalin ved å bruke tyske krigsfanger og flere millioner sovjetiske krigsfanger fra tidligere tyskokkuperte området. Stalin mente at de hjemsendte fangene hadde sviktet ved å la seg ta til fange, og at de utgjorde en sikkerhetsrisiko fordi de hadde hatt kontakt med vesten.
  5. Hva var berlinblokaden?
    I 1948 innførte vestmaktene en ny felles valuta i sine okkuperte deles av Tyskland. Fra sovjetisk side ble dette sett på som et forsøk på å dele landet. Stalin svarte med å stenge alle forsyningslinjer til Vest-Berlin, og vestmaktene så ingen annen utvei enn å fly inn forsyninger. Det ble en vellykket aksjon, og i mai 1949 gav Sovjetunionen opp blokaden.Berlin blokaden tilspisset motsetningene mellom øst og vest og påskyndet dannelsen av to tyske stater. Da Berlin blokaden var over, besluttet vestmaktene å slå sine okkupasjonssoner sammen til en forbundsstat – Bundesrepublikk Deutschland (BRD). I oktober samme året svarte Sovjetunionen med å omgjøre sine okkupasjonssone til Deutsche Demokratische Republik (DDR).Vestmaktene bestemte at Vest-Berlin ikke skulle styres av forbundsrepublikken, men av okkupasjonsmaktene USA, Storbritannia og Frankrike i fellesskap. Hovedstaden i Øst-Tyskland, Øst-Berlin, ble styrt av Sovjetunionen.
  1. Hva var Dominoteorien?
    Man trodde i USA at hvis et land ble kommunistisk, ville mange andre land følge etter.
  2. Hva var formålet med Kull- og stålunionen?
    Etter 1945 ble Frankrike en annenrangs stormakt og så etter nye muligheter for å holde på sin politiske innflytelse. I Vest-Tyskland bedret økonomien seg raskt ved hjelp av amerikansk støtte, og Frankrike fryktet et mektig Vest-Tyskland. Frankrike ønsker derfor å binde Vest-Tyskland til seg økonomisk. Vest-tyskerne så på sin side derimot et økonomisk samarbeid som en mulighet for å komme tilbake i det gode europeiske samarbeid. I 1951 undertegnet Frankrike og Vest-Tyskland Kull- og stålunionen. Produksjonen av kull og stål i de to landene skulle ses på som en enhet, og gjennom denne unionen kunne begge landene kontrollere hverandres rustningsindustri. Økt samarbeid mellom de to landene kunne også gjøre nye storkriger i Europa mindre sannsynlig.
  3. Hva gikk Romatraktaten ut på?
    USA støttet den europeiske integrasjonen. I slutten av 1940-årene hadde vesteuropeiske politikere invitert USA inn i europeisk politikk for å få amerikansk økonomisk bistand og militære garantier. Amerikanerne håpet at tettere vesteuropeisk samarbeid skulle effektivisere landenes økonomier, slik at de kunne bli uavhengige av amerikansk hjelp. Et forent Vest-Europa kunne demme opp for kommunismen og Sovjetunionens innflytelse, og det kunne også hindre en ny aggressiv tysk nasjonalisme i å vokse fram.
    Italia, Nederland, Belgia og Luxemburg sluttet seg til unionen, og i 1957 undertegnet de seks landene en avtale i Roma som tok sikte på å innføre felles ytre tollgrenser, felles arbeidsmarked, fri kapitalbevegelse mellom landene og felles utvikling av kjernekraft. Romatraktaten slo fast at det langsiktige målet var en økonomisk og politisk union. Det europeiske felleskapet, EF, var grunnlagt.
  4. Hvorfor ble EFTA stiftet?
    Storbritannia ønsket først ikke et så tett samarbeid som Frankrike og Vest-Tyskland. Britene så fremdeles på seg selv som en stormakt med et spesielt forhold til USA. Som motvekt til EF fikk landet i 1960 Sverige, Danmark, Norge, Østerrike, Sveits og Portugal med seg i EFTA. Dette europeiske frihandelsforbundet innførte tollfrihet på industrivarer, men holdt fiskeri- og jordbrukspolitikken utenfor samarbeidet.
  5. Hva var STASI i Øst-Tyskland?
    Stasi hadde på det meste over 90 000 heltidsansatte. De overvåket både arbeidsplasser, boligblokker, avlyttet telefoner og åpnet privat post.
  6. Hva var sputniksjokket?
    Oppskytningen av Sputnik 1 i 1957 viste at Sovjetunionen hadde bæreraketter med tilstrekkelig kraft til å nå mål i USA. Sputniksjoket førte til at amerikanerne fryktet at det hadde oppstått et rakketgap og et teknologisk forsprang i sovjetisk favør. Rakettgapet var i virkeligheten ikke stort, men mange i Washington tolket det slikt. Dette påståtte rakettgapet førte til en voldsom amerikansk opprustning. USA økte antallet interkontinentale raketter, og landet satser sterkt på realfagene i skoleverket og på universitetene.
  7. Hva var bakgrunnen for Cubakrisen?
    I 1959 styrtet Fidel Castro og hans geriljasoldater et korrupt militærdiktatur på Cuba. Militærdiktaturet hadde nær tilknytting til USA. Da Castro innførte jordreformer og nasjonaliserte den amerikanskeide sukkerproduksjonen, følte USA at sine interesser på truet. Amerikansk handelsblokade av Cuba førte til at Sovjetunionen ble Castros viktigste støttespiller.
    I 1961 gav president John F. Kennedy klarsignal til et CIA-støttet invasjonsforsøk på Cuba, men invasjonsstyrkene av eksilkubanere ble nedkjempet. USA led et alvorlig prestisjenederlag, Castro styrket sin stilling, og forholdet mellom Cuba og Sovjetunionen ble enda tettere.Høsten 1962 fikk Kennedy se fotografier fra et U2 spionfly som viste at sovjetiske våpeneksperter var i ferd med å installere kjernefysiske mellomdistanseraketter på Cuba. Ledelsen i USA ble sjokkert; de hadde fått atomraketter like utenfor stuedøren. Hva lå bak dette drastiske sovjetiske trekket? Nikita hadde sannsynligvis flere motiver. Fra Sovjetisk side var rakettene på Cuba et billig mottrekk for å utlikne det militære forspranget som USA hadde skaffet seg etter sputniksjokket. NATOs atomvåpen omringet Sovjetunionen, og de amerikanske mellomdistanserakettene i Tyrkia ble oppfattet som særlig truende. Rakettene på Cuba var også et signal om at Sovjetunionen ikke ville godta nye amerikanske forsøk på å styrte Castro.President Kennedy stilte Sovjetunionen et klart ultimatum: Dersom ikke rakettene ble trukket tilbake, ville det bety opptrapping av konflikten og fare for full krig. I løpet av en ukes tid høsten 1962 følte mange at verden nærmet seg stupet; et kjernefysisk ragnarok. Etter intense forhandlinger lovet Nikita å fjerne rakettene. Unger forhandlingene gav Kennedy løfte om ikke å invadere Cuba, mot at Cuba ikke førte en aggressiv politikk overfor andre land. USA lovet også å fjerne rakettene sine fra Tyrkia.

    Nyere kildemateriale viser hvor nærme en atomkrig verden faktisk var. Sovjetunionen hadde langt flere soldater på Cuba enn antatt, og det mest dramatiske var at de sovjetiske styrkene på øya også hadde små taktiske atomvåpen med en rekkevidde på 30-40 kilometer. USA var ikke klar over dette og forberedte en invasjon med konvensjonelle våpen. Resultatet ville vært en atomkrig.

  1. Hva var bakgrunnen for militærkuppet i Chile i 1973?
    Ikke besvart
  2. Hva var SALT 1, AGM-avtalen, KSSE og Helsingforserklæringen?
    Det var ikke en nedrustningsavtale, men den gikk ut på å begrense antall nye raketter. USA og Sovjetunionen avtalte også å ikke bygge omfattende rakettskjold mot angrep AGM-avtalen. I tillegg innledet øst og vest en serie konferanser om sikkerhet og samarbeid i Europa – KSSE-konferansene. Disse konferansene munnet it i Helsingforserklæringen av 1975. I den lovet statene som skrev under, å respektere hverandres grenser, FNs menneskerettigheter og å varsle hverandre om militærøvelser.
  3. Hva menes med perestrojka og glasnost?
    I 1987 lanserte Gorbatsjov en ny politikk som fikk betegnelsen perestrojka (omstrukturering) og glasnost (åpenhet). Den nye politikken førte til demokratisering, større rettsikkerhet og friere massemedier. Sovjetunionen trengte et bedre forhold til USA og Vest-Europa for å kunne sette kreftene inn på økonomisk og politiske reformer.
  4. Hva var Sovjetunionens indre imperium?
    Sovjetunionens ytre imperium var Øst- og Sentral-Europa. Dette hadde falt sammen, og Tyskland var igjen samlet og Warszawapakten oppløst. Sovjetunionens indre imperium var områder som var innlemmede delrepublikker. Det som slo sprekker i det indre imperiet var politisk undertrykkelse, økonomiske vanskeligheter, nasjonalistiske krefter, et islam på frammarsj.
  5. Forskjellige syn på den kalde krigen
    I 1950 dominerte tradisjonalistenes syn. Tradisjonalistene så på USA som den passive som svarte på aggressive utspill fra motparten. De la vekt på den sovjetiske politikken var styrt av en ideologi som hadde kommunistisk verdensherredømme som mål.
    Revisjonistene i 1960-årene så på USA som den mest offensive, og hevdet at landets utenrikspolitikk i stor grad av ønsket om å spre USAs økonomiske modell til resten av verden. Revisjonistene mente også at Sovjetunionen utenrikspolitikk gjenspeilte behovet for å sikre grensene.
    Seinere kom postrevisjonistene, som la vekt på at både Sovjetunionen og USA hadde sikkerhetspolitiske, økonomiske og ideologiske motiver.

Demokratisering og nasjonalisme

Ideologier

  • Konservatismen ble til i Storbritannia. Ideologiens far, Edmund Bruke, var ikke imot at samfunnet ble forandret. Det han reagerte mot, var voldsbruken under den franske revolusjonen i 1789. Burke mente at endringer i samfunnet måtte skje gradvis etter at lederne hadde tenkt seg nøye om, ikke ved brå og voldelige omveltninger. Mennesket var egoistiske av natur, og derfor burde statsmakten være sterk nok til å kunne holde orden i samfunnet.

Konservative på 1800-tallet var adelsmenn, godseiere, rike byborgere og framstående biskoper og prester. De fryktet revolusjon og så med uro på klassemotsetningene som industrialiseringen førte med seg. Den jordeiende adelen hadde fremdeles stor makt i Storbritannia fordi den dominerte overhuset i nasjonalforsamlingen, Parlamentet. Den gav makt til å bremse demokratiseringen. Derfor skjedde det bare en langsom utvidelse av stemmeretten for menn gjennom 1800-tallet. De som ønsket en raskere demokratisering på borgerlig side, bekjente seg til liberalismen.

  • Skotten Adam Smith grunnla den økonomiske liberalismen. Han la vekt på fri konkurranse og at tilbud og etterspørsel skulle regulere prisene. Når alle fikk frihet til å arbeide for sine egne interesser, ville samfunnet få kvalitetsvarer til lavest mulig pris. Statens oppgaver skulle begrenses til å sørge for et effektivt rettsvesen, ro og orden og et militært forsvar. Slik kunne staten legge forholdene til rette for fri konkurranse. Noen liberalister var for republikk, men de fleste ønsket et konstitusjonelt kongedømme slik Storbritannia hadde. Forretningsfolk, funksjonærer og akademikere sluttet opp om liberalismen. De var for ytringsfrihet og utvidet stemmerett, men de fleste av dem var skeptiske til at arbeiderklassen skulle få større makt. Mange liberalister mente at arbeidsledigheten, fattigdom og nød var unngåelig i perioder med lavkonjunktur innenfor et kapitalistisk økonomi.
  • Tankene om ulikhet var naturens orden, stod sterkt både blant konservative og liberalister. Sosialistene framhevet at alle mennesker var likeverdige. De krevde større økonomisk likhet, rett til arbeid, utdanning for alle og alminnelig stemmerett for menn. Noen ville også gi kvinner stemmerett. Tidlig på 1800-tallet utviklet det seg flere sosialistiske retninger som bygde på misnøyen med arbeiderklassens livsvilkår. Noen ville endre samfunnet ved å få kontrollen over en sterk statsmakt, ande ville bygge samfunnet på sterke fagforeninger og desentralisering av makten.

 

Nasjonalismen som kitt og dynamitt
Til tross for arbeiderbevegelsens nasjonalisme, var det nasjonalismen som fikk størst gjennomslagskraft i Europa på 1800-tallet. Den blir ofte delt i en fransk og tysk form for nasjonalisme. Den franske nasjonalismen hadde utgangspunkt i revolusjonen i 1789. I prinsippet kunne alle som sluttet seg til revolusjonen for å forsvare folkesuverenitet og menneskerettigheter, bli medlemmer av nasjonen. Den franske nasjonalismen var knyttet var knyttet til idegrunnlaget for staten. Alle som støttet nasjonens prinsipper, kunne bli medlemmer.
Den tyske nasjonalismen ble til som en reaksjon mot Napoleons erobringer og fransk dominans. Tyske nasjonalister hevdet at folk med samme språk og kultur hadde rett til å danne en egen nasjonalstat. De la vekt på det etniske, at hver nasjon hadde sin egenart, en felles sjel som bandt menneskene sammen. Etnos-nasjonalistene ville vekke folkesjelen ved å vise til en storhetstid i tidligere historie, og ved å skape bevissthet rundt språk og kulturarv. I Tyskland og Italia virket nasjonalismen på samme måte på 1800-tallet. Felles kultur, språk og levemåte skulle smelte befolkningen i småstater sammen til nasjonalstater. Annerledes var det i Øst-Europa og på Balkan. Der virket nasjonalismen som en enorm sprengkraft – som dynamitt – i de sammensatte statene Østerrike-Ungarn og det osmanske rike.

Tyskland: nasjonalisme som kitt
Siden middelalderen hadde tyskerne bodd i forskjellige stater i Sentral- og Øst-Europa. Ønsket om at alle tyskere skulle samles i én stat, stod sterkt på 1800-tallet, men først da kongeriket Preussen tok ledelsen, gikk drømmen i oppfyllelse. I andre halvdel av 1800-tallet stod Preussen fram som en sterk industristat. I den vestlige delen lå Ruhr med enorme kullforekomster. Der bygde prøysserne Europas største industriområde. I øst hadde Preussen små fyrstestater med ulike tollbestemmelser. Et samlet Tyskland var målet for det tyske borgerskapet. Men prosessen gikk ikke smertefritt. Stormaktene Frankrike og Østerrike-Ungarn følte deres interesser ble truet, og de gikk imot en samling av alle tyskere i en nasjonalstat. Det førte til at Preussen gikk til kris, og bak denne politikken stod en sterk mann, Otto Von Bismarck.

Det var Bismarck som formet den nye staten sammen med liberale borgerskapet. Han innførte vernetoll i 1879 for å beskytte jordbruket og industrien mot utenlandsk konkurranse, noe som sikret sterk økonomisk vekst. Mot slutten av 1800-tallet stod Tyskland fram som den sterkeste makten på det europeiske fastlandet.

 

Italia: nasjonalismen som kitt
Den italienske halvøya hadde ikke vært samlet siden Vestromerrikets undergang på 400-tallet. Keiser Napoleon 3. av Frankrike støttet at italienerne skulle samles i en nasjonalstat, men Østerrike-Ungarn var skeptisk. Men også i Italia fantes det en stat som kunne føre an i samlingsprosessen, den eneste som hadde en italiensk konge. Det var kongeriket Piemonte-Sardinia, som bestod av selve øya og riket og forholdsvis industrialiserte områder i Nord-Italia. Statsministeren, Camillo Benso di Cavour, klarte å spille Frankrike og Østerrike-Ungarn mot hverandre. Samtidig ble det skapt en allianse med radikale nasjonalister over hele Italia som ønsket demokratiske reformer og folkestyre. I spissen for nasjonalistene stod frihetskjemperen Giuseppe Garibaldi. I 1860 gikk Garibaldi i land på Sicilia med en hær av soldater som ble kalt for rødskjorter. Han tok seg over til fastlandet og marsjerte nordover mot Roma. Dette gav støtet til en revolusjonær folkereisning. Sardinanias hær marsjerte sørover, og både Sicilias og pavens styrker ble slått.

 

Øst-Europa og Balkan: nasjonalisme som dynamitt
De habsburgske keiserne i Østerrike hadde styrt over mange nasjoner i flere hundre år, men det var to folk som dominerte: tyskere og ungarere. Derfor ble statens navn endret til dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn i 1867. Hensikten var strid mellom disse to folkegruppene. Men det habsburgske rike rommet også tsjekkere, slovaker, slovenere, kroater, serbere og rumere. Keiserens politikk var å opptre som samlingssymbol, og selv om nasjonalismen blomstret lyktes han i å holde rike sammen.

 

Repetisjonsspørsmål til demokratisering og nasjonalisme

  1. Norge og Sverige var i personalunion etter 1814. Det innebar at kongen var konge av Sverige og Norge, ikke av Sverige-Norge, og Norge hadde indre selvstyre. Stortinget vedtok landets lover og bestemte hvordan statsinntektene skulle brukes. Likevel var Norge den underlegne part i unionen. Landet var tvungen inn med vold, og svenskene styrte utenrikspolitikken helt fram til unionsoppløsningen i 1905.
  2. Grunnlovskonservatisme er den politikken som gjør at Norges radikale og demokratiske grunnlov ble stående uforandret.
  3. Tidlig på 1800-tallet var mange norske bønder lite interessert i politikk. Valgreglene sa at to tredjedeler av stortingsrepresentantene skulle velges fra landdistriktene, men når det var valg, stemte bøndene på embetsmenn. I begynnelsen av 1830-årene skjedde det likevel en forandring. Før stortingsvalget i 1832 agiterte bondelederne for at bønder burde velge sine egne inn på stortinget – ikke embetsmenn. Og agitasjonen gav resultater. Stortinget i 1833 fikk bondeflertall, og det er siden blitt kalt bondestortinget. Og ved neste valg fikk bøndene flertall.
  4. I 1837 vedtok stortinget formannskapsloven. Den gav folkevalgte kommunestyrer rett til å bestemme i lokale saker, som for eksempel hvor det skulle bygges skoler, hvor mye de skulle koste, hvor bygdeveiene skulle legges eller hvordan kommunen skulle ta seg av de fattige. I begynnelsen var det få som deltok i lokalvalgene, men etter 1850 økte interessen. Det lokale selvstyre styrket demokratiet og gav litt etter litt bøndene innsikt i mange politiske saker.
  5. Marcus Thrane var en fremragende agitator og folketaler, han stiftet den første arbeiderforeningen. To år senere var det 400 arbeiderforeninger rundt om i landet med om lag 30 000 medlemmer. Thranittene kjempet for likhet for loven. De krevde alminnelig stemmerett for menn, verneplikt for alle menn, ikke bare bondegutter, og en bedre folkeskole. De forlangte også billige varer og at staten skulle sette ned importtollen på korn. De ville gjøre situasjonen lettere for fattigfolk. Staten burde også gi udyrket jord til familier som ville rydde den og bygge nye gårder.
    Thranebevegelsen nådde ikke fram! Streik var meningsløst – arbeiderne trengte pengene. Småbønder kunne ikke legge ned arbeidet, og de møtte motstand fra myndighetene.
  6. Den svenske presten Lars Levi Læstadius satte i gang en luthersk vekkelsesbevegelse som spredte seg til hele Nordkalotten. Han talte om synd, umoral og fikk en stor tilhengerskare. Mange som deltok, fikk problemer med myndighetene. Striden toppet seg i det såkalte kautokeino-opprøret i 1852 da en kjøpmann og lensmann ble drept, samtidig som presten ble mishandlet. To år senere falt Høyesteretts dom over de samiske opprørslederne. De ble henrettet ved halshogging.
  7. På 1800-tallet var norsk nasjonalisme i framgang. Ledende nordmenn viste til det opprinnelige norske, den norske kulturarven og det norske språket, og de satt disse verdiene opp mot fremmed embetsmannskultur og dansk språk. Dette ble kalt motkulturene. Disse gruppene stod sentralt i den politiske kampen om parlamentarismen i 1880-årene og da unionen med Sverige ble oppløst i 1905.
  8. Det var den kristne lekmannsbevegelsen som stod sterkest blant de norske motkulturene. Den hadde røtter i Hans Nielsen Hauges vekkelsesbevegelse fra slutten av 1700-tallet. Etter 1850 stod flere kraftfulle forkynnere fram og krevde at folk måtte ha en personlig kristendomsopplevelse, og de oppmuntret til indre og ytre misjon for å spre evangeliet.
  9. Juristen Johan Sverdrup ble valgt inn på Stortinget i 1851, og han ble en av norgeshistoriens fremste politikere. Sverdrup var en stor taler som kunne begeistre folkemassene, men han forstod også hvordan det var mulig å overtale andre politikere til å slutte opp om den politikken han mente var den beste for Norge. Han ble leder for bøndene på Stortinget og de liberale representantene fra byene.
    Hovedmålet for Sverdrup var å styrke Stortingets makt på bekostning av kongen og den regjeringen han hadde utnevnt. Han ville at statsrådene skulle ha plikt å møte i Stortinget for å forsvare den politikken de førte. Kongen og regjeringen mente på sin side at Grunnloven ble brutt hvis statsrådene skulle ha møteplikt i Stortinget. 1814-grunnloven slo fast at statsmakten skulle være delt i tre: Stortinget skulle vedta lover og bevilge penger, domstolene skulle dømme etter de lovene som Stortinget hadde vedtatt, mens kongen og hans råd skulle sette i verk det Stortinget hadde bestemt.
  10. I 1872 vedtok Stortinget et forslag om at statsrådene skulle ha plikt til å delta i stortingsmøtene. Kongen, med råd fra regjeringen, nektet å godta vedtaket og begrunnet sitt veto med maktfordelingsprinsippet i Grunnloven. Den slo fast at kongen hadde utsettende vetorett når det gjaldt vanlige lovsaker, men den sa ikke noe om at kongen kunne si nei hvis Stortinget ville forandre Grunnloven. Og det var om dette spørsmålet striden kom til å stå. Oskar 2. og regjeringen hevdet at kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker. Sverdrup og stortingsflertallet mente at kongen ikke hadde vetorett i grunnlovssaker; i beste fall hadde han bare utsettende vetorett, slik som i vanlige lovsaker. Dermed kom striden om statsrådenes møteplikt i Stortinget til å dreie seg om noe langt alvorligere: Hvor langt gikk kongens vetorett?
  11. I det norske politiske system har parlamentarisme vært praktisert siden 1880/1890-tallet (1884), dette innebærer at det er Stortinget som avgjør hvilke partier som skal sitte i regjering. Delstater (som fylker) og kommuner kan også ha parlamentarisme, da innebærer dette at et byråd står ansvarlig overfor et kommunestyre. Johan Sverdrup var den første norske politiker som ble utnevnt til norsk regjeringssjef fordi han hadde et flertall av stortingsrepresentanter bak seg.
  12. Kampen om parlamentarismen førte til at de første politiske partiene vokste fram. Venstre og Høyre ble stiftet i 1884 som landsomfattende partier. Bønder, lærere og funksjonærer stemte på Venstre. Høyre kom styrket ut av de første årene etter venstres nederlag i 1884. Partiet fikk økt oppslutning fra storbønder og folk fra middelklassen.
  13. Samfunnsutviklingen skapte nye muligheter, særlig for kvinner fra middelklassen. Kvinner fikk rett til å gå på middelskole og gymnas, og nye arbeidsplasser stod åpne for dem som var kvalifisert. Det gjaldt særlig i folkeskolen, postvesenet og telegrafverket. I 1884 fikk kvinner adgang til å avlegge embetseksamen ved Universitetet. Ibsen og Bjørnsons skuespill fikk mange til å tenke nytt. Norsk kvinnesaksforening (1884) hadde både menn og kvinner som medlemmer, og året etter ble norsk kvinnestemmerettsforening stiftet. I 1913 vedtok stortinget alminnelig stemmerett også for kvinner. Den første kvinnen ble valgt inn som fast stortingsrepresentant i 1924.
  14. Mellomriksloven var en frihandelsavtale som hadde vart i 70 år. Riksakten var en avtale som bestemte hvilke plikter og rettigheter de to landene (NO/SE) hadde overfor hverandre. Den slo fast at kongen var bindeleddet i unionen, men Norges underlegenhet kom klart til syne her: Utenriksministeren skulle være svensk, og den svenske regjeringen skulle styre utenrikspolitikken.
  15. I 1902, på svensk initiativ, begynte nye forhandlinger om konsulatvesenet. Snart ble landene enige om at Norge skulle få egne konsulenter. De norske forhandlerne gikk med på at svenskene skulle lage nye lover for det felles utenriksvesenet, men denne avtalen splittet Venstre nok en gang. Den radikale delen av partiet mente at en slik avtale kunne hindre at Norge noen gang fikk eget utenriksvesen. De moderate i Venstre under ledelse av skipsrederen og stortingsrepresentanten Christian Michelsen fra Bergen brøt ut og gikk til valg i 1903 sammen med Høyre under navnet «Samlingspartiet». Samlingspartiet vant valget, og svenskene sa at Norge kunne få egne konsulater, men utenriksministeren skulle fortsatt være svensk. Nordmennene godtok ikke dette, og Christian Michelsen ble statsminister i en koalisjonsregjering der alle partier unntatt Arbeiderpartiet var med. «Ut av unionen» ble det nye slagordet.
  16. Våren 1905 vedtok Stortinget en lov om eget, norsk konsulatvesen. Da kongen nektet å skrive under på den, gikk regjeringen av, og Oskar 2. klarte ikke å finne nordmenn som ville sitte i en ny regjering. 7. juni 1905 vedtok stortinget at «foreningen med Sverige under én konge er opphørt som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge». Det viktigste argumentet var at kongen ikke hadde klart å skaffe landet en ny regjering.
    Sverige godtok ikke at unionen kunne sies opp av kun en part, og de konservative ville gå til krig. For å berolige svenskene tilbød Stortinget en prins fra det svenske kongehuset den norske tronen, men dette såkalte barnedottetilbudet avviste kongen blankt. De moderate arbeiderbevegelsene og liberale borgerlige gikk imot enhver militæraksjon, og kong Oskar selv var tilhenger av å få i stand forhandlinger for å kunne unngå krig. De ble holdt i svenskebyen Karlstad. Etter harde forhandlinger gikk Norge med på å ødelegge de nybygde grensefestningene. Krigsfaren var over. At Norge klarte å bryte ut av unionen med Sverige uten krig, var noe enestående. For å vise at 7. juni vedtaket hadde støtte i befolkningen, ble det holdt folkeavstemning i august. Resultatet ble at over 300 000 menn stemte ja til unionsoppløsning, og 184 sa nei.
  17. Prinsen krevde at folket skulle si sin mening, og i en folkeavstemning i november stemte nesten 80% for kongedømme. For å vise at 7. juni vedtaket hadde støtte i befolkningen, ble det holdt folkeavstemning i august. Resultatet ble at over 300 000 menn stemte ja til unionsoppløsning, og 184 sa nei.
  18. Ved valg av republikk kunne Norge bli straffet både sikkerhetspolitisk og økonomisk. Stortingsflertallet bad derfor den danske prinsen Carl om å bli norsk konge. Han var gift med prinsesse Maud, datter av den britiske kongen, og de hadde en sønn på to år.

Den kalde krigen

Etter andre verdenskrigs slutt, delte de resterende stormaktene (USA, Frankrike, Storbritannia og Sovjet) Tyskland seg imellom. Europa ble delt i to, med Østblokken, under ledelse av Sovjet, bestående av sovjet-vennlige stater på den ene siden, og Vestblokken – med USA i spissen – bestående av vesteuropeiske land på den andre. Fienden de en gang hadde til felles var borte, og de store motsetningene mellom Sovjetunionen og de allierte viste sterke kontraster: Kommunismen mot kapitalismen. Øst mot vest.

den kalde krigen
Tyskland ble det i fire soner etter 2. verdenskrig

Den kalde krigen er en historisk epoke som varte fra slutten av 1950-tallet til slutten av 1980-tallet. Den var ingen direkte krig mellom stormaktene USA og Sovjet. Men spenningen var stor gjennom andre konflikter verden rundt.

Østblokklandene, som var i ledelse av Sovjetunionen, var ettpartistater med et kommunistisk samfunn som mål. Vestblokken var – i hovedsak – bestående av flerpartistater med markedsøkonomi.

Konflikten ble kalt den kalde krigen fordi trusselen av utløsning av en global atomkrig mellom militæralliansene NATO og Warszawapakten førte til at partene unngikk å føre direkte kamper («varm krig») mot hverandre. I stedet gav partene militær og økonomisk støtte til allierte regimer og førte «krig med stedfortredere» mot motparten. Øst- og vestblokklandene drev intens spion- og etterertningsvirksomhet mot hverandre for å få overtak på hverandre. Under den kalde krigen ble supermaktenes militære opprustning og prestasjoner innen romfart, teknologi og idrett tolket som tegn på partenes styrke.

Den kalde krigens start – delingen av Tyskland

Under oppdatering

Den franske revolusjon

       Frihet, likhet og brorskap!

Friheten på barrikadene av Eugene Delacroix. Maleriet ble ferdigmalt i slutten av juli 1830, samme måneden som julirevolusjonen i Paris

På 1600-tallet opplevde Frankrike en sterk økonomisk vekst og modernisering. En omfattende kanalbygging knyttet de ulike distriktene sammen, og det ble etter hvert mulig å reise fra Atlanterhavet til Middelhavet på et nett av kanaler gjennom hele landet. Dette førte til en økt innenrikshandel og økte statsinntektene. Befolkningsmessig var landet også en gigant, med ca. 24 millioner innbyggere. I Europa var det kun Russland som hadde flere.

Versailles, som ligger utenfor Paris, var et tilholdssted for den franske hoffadelen helt fram til revolusjonen i 1789

Før revolusjonen var Frankrike et standssamfunn. Både sosialt og økonomisk var det stor avstand mellom de forskjellige sosiale lagene. Samfunnet var delt i tre stender: De geistlige utgjorde førstestanden, adelen andrestanden og de resterende tredjestanden.

På 1700-tallet hadde den franske staten store utgifter til krigføring. Den østerrikske arvefølgekrigen, sjuårskrigen (1756-1763) og ikke minst deltakelsen i den nordamerikanske frihetskrigen ble svært kostbar for det eneveldige Frankrike, som ble kastet ut i en økonomisk krise. I 1788 gikk halvparten av statsbudsjettet med til å betale gjeld: De løpende utgiftene til hæren og flåten slukte en fjerdedel. For å rette opp på situasjonen ville Ludvig den 16. endre skatteloven og innføre skatt på all jordeiendom, også adelsgods. Adelen protesterte og bestemte seg for å forsvare sine privilegier. De nektet å godta ekstraskatten, og staten gikk konkurs.

Borgerskapets revolusjon 1789-1791
Etter krav fra adelen og geistligheten, og med støtte fra tredjestanden, innkalte kongen stenderforsamlingen til møte i 1788. Den hadde ikke vært innkalt siden 1614. Innkallingen var dermed et klart tegn på at eneveldet og kongens makt var svekket. Stenderforsamlingen bestod av representanter for hver enkelt stand, og når det gjaldt adelen og geistligheten, hadde disse stendene representasjonen knyttet embeter og slektsforhold.

De førrevolusjonære samfunnet inneholdt konflikter på tre plan: Mellom godseierne og bøndene, mellom den privilegerte adelen og borgerskapet og mellom kongen og adelen. Denne trekantkonflikten mellom adel, konge og borgerskap skulle vise seg å bli innledningen til revolusjonen.

Angrep på Bastillen og nasjonalforsamlingen
Stenderforsamlingen innledet en omveltning som kongen var uforberedt på. Blant adelen var det offiserer som hadde deltatt i den amerikanske uavhengighetskrigen og var inspirert av frihetsideer. Sammen med liberale prester og representantene fra tredjestanden drev de gjennom at stenderforsamlingen skulle erstattes av en felles nasjonalforsamling som representerte hele folket.

bastillen, den franske revolusjon
Bastillen

Kongen og flertallet av adel og geistlige så at hele det gamle maktsystemet var truet, og kongen forsøkte å stanse utviklingen ved å stenge stenderforsamlingens møtesal. Men da gikk tilhengerne av nasjonalforsamlingen til en tennishall i nærheten. Der ble de enige om å utarbeide en ny grunnlov, og bestemte at kongen måtte bruke militærmakt for å stoppe dem. Kong Ludvig 16. visste ikke hva han skulle gjøre, og begynte å samle tropper mens han befalte at resten av adelen og geistligheten skulle slutte seg til nasjonalforsamlingen. Da ryktene gikk om at kongen ville bruke militærmakt, plyndret folk i Paris våpenbutikker og våpenlagre. Den 14. juli stormet en folkemasse den forhatte festningen Bastillen, selve symbolet på enevelde og undertrykkelse. De drepte kommandanten og bar hodet hans på en lansespiss rundt i byen.

Føydalsamfunnet avskaffes. Menneskerettigheter i fokus! 
Da ryktene om det som hadde skjedd i Paris, nådde landsbyene, begynte bøndene å storme storgods og brenne dokumenter som inneholdt adelens særrettigheter. De lovløse tilstandene med plyndring, voldtekter og drap fikk både adel og geistlighet til å skjønne at noe måtte gjøres for å unngå et landsomfattende opprør. På et møte i nasjonalforsamlingen i august 1789 fraskrev geistligheten og adelen seg alle særrettigheter og privilegier. De fleste forstod at det var en historisk beslutning. Føydalsamfunnet fra middelalderen falt. Fra nå av skulle alle være like for loven!

Dronning av Frankrike Marie Antoinette. Under brødmangelen i Paris uttalte hun "Hvorfor spiser dem ikke bare kake?" Utsagnet er feilsitert.
Dronning av Frankrike Marie Antoinette. Under brødmangelen i Paris uttalte hun «Hvorfor spiser dem ikke bare kake?» Utsagnet har vist seg å være feilsitert.

Slagordet «liberté, égalité et fraternité» (frihet, likhet og brorskap) fikk ytterligere mening da nasjonalforsamlingen noen uker seinere vedtok en menneskerettighetserklæring som var inspirtert av opplysningsfilosofer og den amerikanske revolusjon. Den slo fast at alle mennesker var født like, og at alle hadde rett til frihet, eiendom og beskyttelse mot undertrykkelse. Videre slo erklæringen fast prinsippet om folkesuverenitet i statsstyret og tros-, tale- og trykkefrihet og at ingen skulle fengsles uten lov og dom.

Ludvig 16. nektet derimot å underskrive erklæringen, og høsten 1789 gikk det rykter om at han ville forsøke å slå ned revolusjonen med utenlandsk støtte. Samtidig som dette skjedde, ble det brødmangel i Paris. 6000 kvinner fra arbeiderkvartene fikk tak i våpen, og sammen med 20 000 soldater marsjerte de til slottet i Versailles og tvang kong Ludvig, dronning Marie Antoinette og deres sønn med seg til Paris under slagordene: «Brød til Paris!» og «Her kommer vi med bakeren, bakermadammen og den lille bakergutten».

Grunnloven av 1791
Før den grunnlovgivende forsamlingen fullførte arbeidet med Frankrikes konstitusjon, gikk de i gang med å forme det ideologiske grunnlaget for konstitusjonen, nemlig menneskerettserklæringen. I august var erklæringen, sytten artikler om menneskets og borgernes rettigheter, ferdig. Erklæringen var preget av Rousseaus folkesuverenitetslære og Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Suvereniteten skulle ikke lenger ligge hos en konge av Guds nåde, men hos folket. Makten skulle hvile på den lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Grunnloven var ferdig i september 1971. Kongen skulle ha utøvende makt, nasjonalforsamlingen skulle gi lover og den dømmende makten ble tillagt domstolene. Kongedømmet var blitt konstitusjonelt, og kongens makt sterkt redusert.

Krig med utlandet
Ludvig 16. var misfornøyd med utviklingen og gjorde et mislykket forsøk på å flykte til utlandet. Dermed økte mistanken om at han ville skaffe seg hjelp fra andre eneveldige herskere i Europa for å styrte revolusjonen. Mange revolusjonære mente at bare krig mot eneveldige stater kunne redde revolusjonen og frigjøre andre folk fra  tyrannisk styre. Krigstilhengere fikk sin vilje, og våren 1792 gikk Frankrike til angrep på de eneveldige statene Østerrike og Preussen.

Republikken innføres
Krigen som skulle føre revolusjonære tanker ut i live, gikk først dårlig. Fiendtlige tropper kom nærmere og nærmere Paris, brødprisene steg og og det gjorde også misnøyen hos befolkningen. Folk flest mente nå at kongen stod i ledtog med Frankrikes fiender.
Sommeren 1972 stilte de mest radikale seg i spissen. De stormet slottet, arresterte kongen og avsatte nasjonalforsamlingen. Mange revolusjonære fryktet at kongetilhengerne i Paris skulle hjelpe de utenlandske troppene med å erobre byen. De gikk derfor til angrep på prester, adelsmenn og andre motstandere av revolusjonen og drepte over tusen av dem (septembermassakrene).
Etter dette ble det holdt valg, og for første gang i historien fikk alle menn over 21 år stemmerett. Nasjonalkonventet, den nye nasjonalforsamlingen, avskaffet kongedømme og innførte republikken.

Flere adelsmenn og kongelige mistet hodet i giljotinen i Paris. Her blir Ludvig 16. henrettet.
Flere adelsmenn og kongelige mistet hodet i giljotinen i Paris. Her blir Ludvig 16. henrettet.

Etter en lengre debatt ble kong Ludvig 16. dømt til døden for høyforræderi med knapt flertall og henrettet på nyåret 1793.Seinere på året møtte Marie Antoinette samme skjebne.

Mens fiendene ble jaget ut av Frankrike, satte Nasjonalkonventet seg til å lage en ny tidsregning. Året 1972 ble satt til år 1, og månedene fikk nye navn. Flere kirker ble bygd om til «fornuftens templer» hvor man skulle hedre opplysningsfilosofer. Voltaires og Rousseaus levninger ble ført til Pantheon i Paris. Senere skulle også Napoleon Bonaparte få sin siste hvile her.