Kategoriarkiv: Essay

Essay: Sammenligning mellom Soga om Gunnlaug Ormstunge og Den lille kafeen i Kabul

ONDSKAP + V

OPPGAVE 1 (essay)

Hadde blikk faktisk kunne drepe hadde jeg nok vært død for lengst. Av en eller annen grunn er dette et godt kjent ordtak jeg hører oftere enn at det er taco til middag. Det er et abstrakt ordtak, fordi jeg tviler på at noen faktisk har blitt drept av et blikk. Likevel- høres det ut som en ond hensikt.

Jeg definerer egentlig ordet ondskap på kun en måte: ikke-gode hensikter. Altså, ond er et fælt ord i seg selv, men bare ved å sette en v foran ordet ondskap får vi vondskap. Ondt blir jo bare verre, bokstavelig talt. Det går ikke an å få ondskap til å høres ut som et fint ord, uansett hvor mye vi prøver: «Vet du hva? Det jeg liker best ved deg er at personligheten din består av ren ondskap.» Ser du? Det høres jo ikke bra ut, det virker som begge parter setter pris på ondskapen til hverandre, og det høres egentlig mest ut som ren ironi.

Hvordan fester vi egentlig merkelappen «ondskap» rundt halsen på noen mennesker? Å være slem er noe annet, men å være søkklastet av ondskap må jo gjøre så en bobler over av hat og fordervelse. I mine øyne lider Donald Trump av en slik ondskap, men hvis jeg ser han ut ifra et større bilde så er han vel ikke egentlig kvalifisert for en slik merkelapp? Hitler er derimot mer kvalifisert for merkelappen (om ikke flere). Han utløste jo sitt eget hat over på andre uskyldige mennesker, og skapte et samfunn med hat som hovedingrediens. Det er ondskap. Wakil fra «Den lille kafeen i Kabul» er i mine øyne enda en verdig «vinner» av en merkelapp. Han forfalsket kjærligheten til Candace, og lot hun tro at fuglene fortsatt kvitret på dårlige dager. Vel, det viste seg at Wakil rustet opp en terrorist-skole og brukte Candace som en spillebrikke, samt at han satte i gang bombeangrep som kunne drept Candace. Snakk om godhet eller?

La oss nominere enda flere som er verdige merkelappen «ondskap». Synonymene til ondskap er først og fremst: avskyelig, ondsinnet, pøbelaktighet, skurkaktighet og svik. For å finne noen som utfyller disse ordene kan vi ta en dukkert i den litterære verden. Fra mitt perspektiv skal det mye til for å ha en personlighet som består av alle disse synonymene, men snev finnes alltid i en eller annen karakter i litterære verk. Ravn og Gunnlaug fra «Sagaen om Gunnlaug Ormstunge» bærer noen av disse synonymene på skuldrene. La meg spørre: er å vinne viktigere enn egenskapen godhet? Gunnlaug og Ravn ville nok svart ja.

Jeg ville spurt de hvorfor, og de ville sett på hverandre og begynt å le. Både Gunnlaug og Ravn kjempet for kjærligheten, problemet er bare at de trengte å drepe den andre for å oppnå målet- istedenfor å være seg selv og vise godhet ovenfor Helga. Hadde det ikke uansett vært mye enklere for Helga å velge partner ut ifra hvordan hun ble behandlet av Ravn eller Gunnlaug? Både Ravn og Gunnlaug døde av hverandres skader, fordi av alle ting valgte Gunnlaug å kutte av foten til Ravn, mens Ravn kjørte en øks i hodet på Gunnlaug i retur. Nok en gang av ren godhet, eller?

Antonymer til ondskap er først og fremst: rettferdighet, hengivenhet, kjærlighet, godhet og moral. Det er enklere å finne ren godhet i litterære verk enn ren ondskap. Bare se på Robin Hood for eksempel. Han var uansett hva opptatt av at andre skulle ha det bra, og satte ikke seg selv i fokus. Robin stjal penger fra de rike og ga til de fattige, men selv om karakterer rundt han så på han som en ond tyv, så ville han jo egentlig bare jevne ut forskjellene i samfunnet, slik at flere enn de rike skulle ha det bra. Robin Hood er i alle fall ikke en vinner (eller skal jeg si taper?) av en av disse merkelappene, men han kunne godt utdelt dem.

På en jordklode full av mennesker, valg, etikk, mål og moral er det vanskelig å samle ingredienser gjennom barndommen for å oppnå den suksessfulle oppskriften. Jeg trodde (eller håpet?) egentlig den siste skjeen med hat var slengt oppi en bolledeig, eltet, stekt, brent- og deretter kastet. Det finnes tydeligvis fortsatt folk som plukker ut feil ingredienser og skaper en dårlig oppskrift de gir videre med ondskap som resultatet av disse ingrediensene. Selv om det er flere på kloden som bærer antonymene godhet og rettferdighet enn synonymene avskyelig og ondsinnet, vil det alltid være noen synonymer for mye.

Jeg vet ikke helt hvordan ondskap skal bli helt visket vekk fra papiret, for jeg tror helt ærlig ikke det går uten at det fortsatt etterlater spor av blyanten. Og om ordet hadde blitt borte, er det jo bare å sette en v foran, slik at ondskap blir til vondskap. Så enkelt er det.
Ulikt ord. Samme betydning.

Eksempel på et essay

Oppgave: Skriv et essay om kroppspress i dagens samfunn.

«Vær deg selv». Hvor mange ganger har jeg hørt akkurat det? Tjue, hundre eller tusen? Ikke vet jeg, men det er utallige ganger. Russekortene er preget av sitater som «be yourself», «don’t let anyone judge you» og «don’t be pressured» på engelsk selvfølgelig, for norsk – det er ikke kult nok. En gang var jeg på besøk hos en venn, og på veggen i huset hans, over tv-en, var det store bokstaver som stavet ordet «HOME». Er vi blitt så dumme at vi trenger bokstaver på veggene for å fortelle oss når vi er hjemme? Eller har vi slike bokstaver kun fordi alle andre har det, selv om vi godt vet at vi er hjemme?

 

Broren min er russ i år. Utallige timer har gått til påsying av merker på de svarte buksene. Alt måtte være perfekt, helt ned til siste detalj. Men det han brukte mest tid på var russekortet. Her måtte til og med jeg trå til. Jeg fikk klare instrukser:  Morsomt, gjerne satirisk og kult. Men en annen ting som også var viktig var at det måtte ikke skille seg ut. Han endte opp med et bilde av seg selv som et lite barn og en vits som nedsetter kvinners posisjon i samfunnet. Hvorfor? Jo, fordi resten av klassen hadde det samme, og det ble dermed normen. Det er utrolig hvor mye penger han og medelevene bruker på russetiden. «Alle gjør det jo», får jeg til svar når jeg spør. Men hvorfor må man alltid følge etter alle andre? Kanskje jeg ikke vil være russ, hva ville skjedd da? Ville jeg blitt personen som ingen likte, kun fordi jeg ikke hadde på meg de røde buksene som alle andre og brukte buksene som unnskyldning for å gjøre de mest barnslige tingene et menneske kan komme på? Motepress finner man ikke bare i russetiden, men tenk hvor greit det hadde vært da. Kun motepress en gang i livet!

 

Min farmor følger alltid med på mote, selv om hun har fylt sytti år. Hun elsker det å kle seg opp på lørdager og gå å handle på den lokale Rimi-butikken. En gang sa hun til meg at hun tenkte å tatovere brynene sine. Jeg sa det kanskje ikke var den beste ideen, fordi de er like fine som de er. Hvorfor jeg egentlig sa det, vet jeg ikke. Hun har jo ikke så spesielle fine bryn. Men det er vel ikke så rart, hun er jo sytti år. Kanskje jeg sa det fordi jeg ikke ønsker at min farmor skal gå rundt og være misfornøyd med noe som ingen merker uansett. Dette vet jeg ikke, trolig kommer jeg heller aldri til å finne et nøyaktig svar på hvorfor jeg svarte som jeg gjorde. Men jeg er sikker på at jeg reddet henne fra et par flaue episoder i framtiden. Kanskje det er personer som farmor som gjør at vi har motepress og kroppsfiksering. De alle er opptatt av ting kanskje ikke alle legger like mye merke til. Hvor mange legger egentlig merke til for eksempel skoene en person har på seg?

 

Vi mennesker er svært selvsentrerte. Tenk deg tiden når vi trodde jorda var sentrum og ikke sola, sier ikke det mye om menneskeheten generelt? Mennesker utenfor Europa vil gjerne si at vi i Europa ,gjerne vesten, er egosentriske. Vi tenker ikke på andre før vi gjør en handling, med andre ord: Egosentrisk personoppfatning. På mange måter er dette riktig. Vi er egoister. Vi tenker utrolig mye på oss selv og så utrolig lite på andre. Men hvorfor gjør vi det da? Hvis vi alle hadde sluttet å tenke på oss selv og kun på andre. Ville det bety slutten for motepress? Eller ville vi da lagt større merke til feil som andre gjør?

 

Det er svært mange spørsmål knyttet til fenomenet motepress og svært få svar. Motebransjen og media får som oftest skylden for de usunne kroppsidealene våre. Men bør ikke vi, som enkeltindivider, ta på oss litt av skylden for dette? De er jo vi, ingen andre, som kjøper, tilber og misunner. Der er vi som lar oss påvirke og betaler. Aldri før har vi mennesker brukt så mye tid og ressurser på å lete etter feil. Plastisk kirurgi øker i omfang, og til og med gutter legger seg under kniven for å operere inn sixpack og større muskler. Slike idealer er selvfølgelig skadelig, men kan vi gjøre noe med det? Selvfølgelig! Spørsmålet er ikke hvordan, men når.

Kommentar fra lærer: Du skriver svært bra og har sjangeren på plass, men essayet er for kort!