Kategoriarkiv: Analyse

Filmanalyse av «Hodejegerne»

Filmmelding: Hodejegerne

Hodejegerne er ein thriller/actionfilm frå 2011, basert på den populære kriminalromanen med same namn av Jo Nesbø. Regissøren Morten Tyldum er kjend frå tidlegare for å ha regissert filmen Varg Veum – Falne engler frå 2008, som er ein av dei mest populære Veum-filmane.

Filmen Hodejegerne byrjar med at vi blir introdusert for Roger Brown, som jobbar som hovudjeger for eit rekrutteringsbyrå. Han bur i eit designhus til 30 millionar, og er saman med ei vakker, tiltalande kvinne. Brown synest ikkje han har eit bra utsjåande, eller økonomi til å eige huset, så han kompenserer for dette med å vere ein dugeleg kunstjuv. Ein dag møter han Clas Greve, som passar perfekt for den stillinga Roger arbeidar med. Clas Greve har i tillegg eit maleri verd fleire titals millionar hengjande på veggen, som vil gjere slutt på alle problem for Roger. Han bryt seg inn hos Greve, og oppdagar noko som snur alt på hovudet – snart må han flykte for livet!

Skodespelarane gjer ein god jobb, og gjer Hodejegerne lett å leve seg inn i. Detaljane rundt Roger Brown er i filmen kortfatta, men gjev oss akkurat nok forståing av motivasjonane han sine. Aksel Hennie utfører dugeleg skodespill når han spelar ein sjølvtrygg Roger, som i filmen utfører handlingar som tyder på at han ikkje eigentleg er trygg på seg sjølv. Det er ikkje berre Aksel Hennie som imponerer stort i denne filmen, fienden Clas Greve, spelt av Nikolaj Coster-Waldau, gjer òg ein fantastisk jobb.

Historia inneheld mykje handling og action, i høgt tempo. Det går ikkje lang tid mellom høgdepunkta. Manuset i filmen er stramt, og gje den uføreseielege handlinga naturleg tett og konsis. Fleirtalet av scenane er prega av dystre fargar i gråtoner, noko som understrekar thrillerpreget og handlinga. Den tradisjonelle orkestermusikken i bakgrunnen gjev ein god, profesjonell flyt gjennom heile filmen, og forsterkar kjensla av at dette er ein film av høg kvalitet.

Hodejegerne er ein film som gjer at du til tider får gåsehud av skrekk, men samstundes nyt opplevinga. Filmen inneheldt mykje humor, og spesielt episoden med utedoen er grov humor på sitt beste. Det er berre i éi scene vi kan få assosiasjonar til at dette er ein «typisk norsk film», og det er i bilkrasjscena som såg litt billeg og amatør ut.

Eg synest Regissør Tyldum har gjort ein bra og profesjonell jobb med å skape ein thriller som tydelegvis resten av verda òg kan like. Det er nemleg ikkje rart at filmen er seld til over 50 land over heile verda, og er den mest selde norske filmen! Eg synes filmen er spennande og morosam, og ønskjer å anbefale den vidare til alle dei som liker skodespelaren Aksel Hennie og filmar med mykje spennande handling på ei gong.

Kortsvarsanalyse av «Shit Happens»

Del A Korsvarsoppgave: «Shit Happens»

«Shit Happens» plakaten er produsert av den norske miljøorganisasjonen Natur og Ungdom. Deres budskap er å opplyse folk om at gruveselskapet Nordic Mining ønsker å bruke Førdefjorden som en avfallsplass og at dette kan få fatale konsekvenser for framtiden vår. Bildet som organisasjonen har benyttet seg av er nasjonalromantisk, med blåe fjorder og grønne enger. Dette viser til menneskets kjærlighet ovenfor naturen. Blå er en farge som virker beroligende og gir en harmonisk effekt, mens den grønne fargen kanskje viser til miljøvennlighet. Det er mange som ser Natur og Ungdom som en faglig og kompetanserik autoritet og reklamens utseende bidrar til at de får mer troverdighet, men det kommer helt an på mottakeren. For noen kan bildet virke uekte og svekke deres etosappell.

 

Overskriften tar nesten halve siden og fanger raskt leserens oppmerksomhet. Den er skrevet på engelsk, kanskje fordi det er mer imponerende med utenlandske ord enn norske. Ved å bruke «Shit Happens» som overskrift reduserer de situasjonens alvor ved å bruke ironi, men samtidig setter det søkelyset på våre holdninger og ansvar. «Norske fjorder er trua» forsterker budskapet deres. Under står en kort, informativ tekst om at dersom dette blir vedtatt kommer vi ikke lenger til å ha den flotte naturen vår, som vi ser så stolte av. Teksten er i sprekker, noe som representerer fjordområdet sin sårbarhet. Her krever de også om at miljødepartementet må avslå gruveselskapets forespørsel. Natur og Ungdom avslutter teksten sin ved å vise leseren til nettsider for informasjon og engasjement.

[Kilder: Plakaten Shit Happens av Natur og Ungdom.]

Retorisk analyse av «Om ordets kraft og lesningens velsignelse»

Om ordets kraft og lesningens velsignelse — en retorisk analyse

I denne analysen vil jeg gi en kort presentasjon av memoaret «Lesningens velsignelse», før jeg i hovedsak fokuserer på tre aspekter ved teksten som jeg anser som særlig interessante; dens stilistikk, ethos og pathos.

«Lesningens velsignelse» ble skrevet av Harald Grieg (1894-1972) i 1941 mens han satt i fengsel under den tyske okkupasjonen, og utgitt første gang i 1945 etter frigjøringen. Teksten er narrativ og selvbiografisk. Den er tredelt, og Grieg serverer oss tre «fortellinger» fra eget liv. Selv om historiene er hentet fra Griegs liv, er det ikke han selv som er temaet*. Det er en ekspressiv tekst som gir uttrykk for Griegs holdninger til lesning. Den fremstår som en hyllest til lesningen, et uttrykk for leseglede og anerkjennelse av lesningens verdi.

Første erindring handler om Grieg sin første store leseopplevelse. Det er julaften 1900 og han avslører hemmeligheten at han har lært seg å lese. Han høster jubel og anerkjennelse, og en ny verden åpnes for ham. Deretter møter vi skolegutten Grieg som ulykksalig klarer å knuse verkstedsruta på skolen. I frykt for å avsløres løper han hjem for å ty til «den hellige skrift». Han låser seg inn på doen, kneler med katekismen på dolokket og leser hele fra perm til perm to ganger. Konsekvensene uteblir, og han er overbevist om at lesningen reddet ham. I siste del er Norge okkupert av tyskerne, Grieg er i fengsel underlagt strengeste restriksjoner og får ikke lese. Etter tre uker får han en ny celle hvor hans forgjenger har etterlatt seg en liten hilsen, en bok. Han trykker seg inn i det eneste hjørnet der han ikke kan oppdages av vaktene, og der, med boka i hånd, svinner bekymringene hen og han forstår for alvor hvilken skatt det er å kunne lese.

Ved hjelp av stilsikre grep klarer Harald Grieg å levendegjøre disse erindringene for leseren, i tråd med retorikkens fire grunnleggende stilistiske krav; korrekt språk og klar, høvelig og utsmykket stil (Bakken, 2014, s. 25). Grieg fremstår som en historieforteller: «Første gang jeg følte gleden ved å lese var mellem klokken fire og fem om eftermiddagen den 24. desember år 1900» (Grieg, 1945, s. 10). Det er en emosjonell og eventyraktig åpning som gir forventning om at det er mer i vente. Og sannelig møter vi litt lesemagi hele tre ganger i teksten. Språket i «Lesningens velsignelse» er lett, klart og tydelig, til tider muntlig, av og til høytidelig — det føyer seg etter innholdet som formidles. Inntrykkene forsterkes hos leseren gjennom emosjonelle uttrykk og bruken av kontraster i alle tre historiene — mellom ubetydeligheten og anerkjennelsen, frykt og lettelse, og til slutt i fengselet mellom den mørkeste fortvilelse og lykkefølelsen: «Hungerfornemmelsene, tobakkstrangen, isolasjonsfølelsen, engstelsen for mine kjære, uroen for fremtiden — alt svant for lykksaligheten ved igjen å holde en bok i min hånd» (s. 30).

Andre språklige virkemidler som bidrar til å skape en slags inderlighet ved teksten, er gjentakelse og skildringer, både alene: «og leste, leste» (s. 13, 31), og i kombinasjon: «bok, en deilig, tykk bok» (s. 30). De mange skildringene bidrar også til at leseren levende kan forestille seg handlingen. Også sitater bringer leseren nærmere på hendelsene. Stilistikken bidrar altså til å styrke både Griegs ethos og tekstens pathos, som vi skal se videre.

Ifølge Jacobsen (2000) var Harald Grieg en høyt aktet mann allerede i sin samtid både i kraft av sine personlige egenskaper og sitt virke. Grieg hadde nok derfor for de fleste en positiv innledende ethos, noe som er av betydning for at leserne i det hele tatt skal lese teksten. En forlegger må dessuten anses som kvalifisert til å kunne uttale seg om lesning. På den andre siden kan man samtidig spekulere i om han hadde en skjult agenda i å inspirere til lesning for å øke forlagets salgstall*. Den retoriske situasjonen styrker Griegs ethos i så henseende. Norge var akkurat blitt fritt etter år med okkupasjon, sensur og propaganda. Folk hadde for alvor fått kjenne på kroppen hva det ville si ikke å kunne se, lese og uttrykke det de ville. Således var dette det rette tidspunktet, aptum, for en forlegger å komme med en slik tekst.

Avledet ethos fremstår også som sterk. Det er så presise gjengivelser av historiene at de fremstår som troverdige. Jeg har også vært inne på tidligere at det er en slags inderlighet ved formidlingen av fortellingene som er tillitsvekkende. Videre synes det som om Grieg vil oss vel. Han ser på sin gjerning i Gyldendal som et kall: «og som aldri før stod det klart for mig at et skjønnere og mere takknemmelig kall enn å virke til bokens utbredelse blandt menneskene kan ingen ha» (s. 31).

«Lesningens velsignelse» har en sterk følelsesapell, pathos. Episodene er følelsesladete situasjoner som de fleste forbinder med mye spenning, på godt og vondt. Det tidligere omtalte emosjonelle og inderlige aspektet ved teksten vekker også følelser hos leseren. Grieg uttrykker selv de følelsene han vil formidle: «føle den samme inderlige fryd» (s. 16) og «Jeg kan ikke beskrive den lykkefølelse som fylte mig» (s. 30).

Som Bakken (2014) påpeker, bidrar mange frodige skildringer til å vekke følelsesmessig engasjement hos leseren. Grieg bruker også en del sitater, som bringer oss tett på hendelsene. Hendelsene trer tydelig frem for oss og vi er med Grieg i hans opplevelser, selv inn på det lille toalettet: «Og der, liggende på mine kne foran det brunmalte sete med katekismen opslått på lokket, leste jeg med dempet røst, men ikke uten foredrag, både budene, artiklene og trosbekjennelsen, alt sammen med tilhørende «det er», helt til siste side» (s. 23).

Er det ikke forunderlig vidunderlig hva en velskrevet tekst kan gjøre med deg? Når lesestunden opphøyes til noe hellig. Når kraften i det skrevne ord er så sterk at den har makt til å forandre verden — eller i alle fall din egen verdensanskuelse der og da. Når alt annet opphører å eksistere for en stund. Det er deg og ordene på papiret foran deg. Og ordene blir levende. Tar form. Farge. Lukt. Smak. Du ikke bare leser. Du sanser. Lever i teksten.

«Lesningens velsignelse» handler om gleden ved å kunne lese — og teksten selv gir leseglede!

Kilder

Bakken, J. (2014): Retorikk i skolen. Oslo: Universitetsforlaget.

Grieg, H. (1945): Lesningens velsignelse: et blad av en forleggers erindringer. Oslo: [s.n.].

Jacobsen, N. K. (2000): En forlegger og hans hus: Harald Grieg og Gyldendal. Oslo: Gyldendal.

Diktanalyse av «Jeg ser»

Gjør greie for sentrale virkemidler i diktet «Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder

«Jeg ser» er Sigbjørn Obstfelders mest kjente dikt fra diktsamlingen Digte fra 1983. Lyrikken til Obstfelder er typisk nyromantisk fordi innholdet ofte utrykker fremmedfølelsen og angsten som preges overgangen til det morderne samfunn. Den raske teknologiske utviklingen mot slutten av 1800-tallet medfører drastiske samfunnsomveltninger som vekker skepsis hos mange av samtidens forfattere. Fornemmelsen av resignasjon, uro, ensomhet og rastløshet er gjennomgangstema for i nyromantisk litteratur.

 

Diktet skildrer en jeg-person som ser undrende på sine omgivelser med mistro. De høye bygningene og menneskene i gatene gir jeg-et ingen inntrykk av tilknytning og tilhørighet. Etter hvert som blikket hans flyttes lengre nedover mot bakkenivået, tror han at han befinner seg på en fremmed planet fordi alt virker så fjernt. Samtidig skjer det en gradvis værforandring som følger hans blikk, og det brygger opp til uvær.

 

Diktet følger ikke den tradisjonelle oppbyggingen med rim og fast rytme. Med sine ni strofer følger det en fast struktur i samsvar med handlingsforløpet. De sju første strofene følger en bestemt verselinjefordelingsmønsteret tre-to-en, og mønsteret gjenspeiler innholdet i strofene. Diktet kan med andre ord, deles i tre deler hvor hver del utgjøres av en observasjon, konklusjon og værskildring. «Jeg ser på de høye huse», «Dette er altså jorden» og «De gråblå skyer samler seg […]» De to siste strofene derimot bryter opp regelmessigheten i diktet, og innholdet på siste strofe oppsummerer diktet. Jeg-et ser, men han er forvirret overfor sine egne observasjoner.

 

Regelmessigheten skaper en ryddig struktur som gjør diktet lettlest, mens bruddet kombinert med mangel på rim og fast rytme gir inntrykk av kaos og disharmoni. Misklangen fremhever jeg-personens forvirring og mistrivsel overfor sine omgivelser: «Jeg har visst kommet på en feil klode!». Samtidig avsluttes verselinjene på siste strofe som halvferdige setninger med tre punktum. Denne effekten gir inntrykk av at diktningen går i oppløsning i tråd med nyromantikkens virkelighetsoppfatning.

 

Uttrykket «Jeg ser» blir gjentatt elleve ganger gjennom diktet. Dette er en effektiv metode for å fremheve hovedpoenget i diktet. Nemlig jeg-personens uttalelige observasjoner som ikke er i samsvar med hans oppfatning som igjen skaper økende fremmedfølelse. I tillegg gjentas enkelte ordgrupper med assosiasjon til hverandre: «Jeg ser på de høye huse, /jeg ser på de tusener vinduer/ […]» og «Dette er altså jorden. /Dette er altså menneskenes hjem.» Samtidig kan gjentakelse skape en form for rytme i diktet.

 

Forfatteren bruker kontraster flere stedet i diktet for å forsterke jeg personens ensomhet blant folkemengden. «Jeg ser på de velkledte herre, /jeg ser på smilende damer, /[…]» beskriver hvordan jeg-personen oppfatter andre menneskers følelser sammenlignet med hans egne som er annerledes. Å uttrykke sitt ståsted utenfor fellesskapet gjennom slik kontrastbruk er effektivt fordi ensomheten er ofte relatert til isolering og distansering fra solidariteten. Og mange av oss kjenner godt igjen denne fornemmelsen av å befinne seg utenfor.

 

Gjennom diktet forandrer været seg gradvis i samsvar med jeg-personens oppfatning av verden. Det starter med hvit himmel og avslutter med regntunge skyer etter hvert som jeg-personen går fra uvisst undring til avgjort konklusjon om å være på feil planet. Denne kontrastbruken beskriver jeg-persons følelser overfor det moderne samfunnet. Det foreligger stor skepsis her siden han forstiller seg den nye verden som et truende tordenvær.

 

Det fjerne kirketårnet som jeg-personen refererer til er symbolbruk i diktet med tvetydige tolkninger. Enten kan kirketårnet forståes som jeg-personens lengsel etter den religiøse troen i en kaotisk og urolig tilværelse. Samtidig kan uttrykket også tolkes som sekulariseringen av kristendommen i den moderne verden. At religion kun fremstår som et fjernt minne for jeg-personen. «Jeg ser på den blodige sol» kan i utgangspunktet være beskrivende både for solnedgang og soloppgang samtidig, siden solen ofte får et rødlig skjær. Begge disse to naturlige fenomenene er ofte assosiert med ankomst av en ny dag eller en ny tid. Kanskje det er usikre forandringer i den moderne tidsepoken forfatteren sikter til? Uansett skaper uttrykket «blodige sol» et språklig bilde av noe uhyggelige og nifst i horisonten.

 

Diktet «Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder tar i bruk flere sentrale virkemidler for å forsterke både temaet og budskapet. Gjennom bruk av språklige bilder, symbolikk, gjentakelser når forfatterens poenger enkelt frem til leserne. Fremmedfølelsen, angsten og forvirringen blir tydelig forstått. Samtidig skaper den modernistiske skrivestilen disharmoni og uorden i diktet som symbolisere jeg-personens opplevelser av samtidens samfunnsomveltninger. Nyromantikkens sentrale tema vedrørende menneskenes oppfatning av den raske verdensutviklingen er godt reflektert i diktet «Jeg ser».

Retorisk analyse av «Nyttårstale fra en flykting»

-Et viktig bidrag til innvandringsdebatten

Den syriske jenten som ikke fikk gå på skole i Beirut, kan en dag bli mattelærer i Norge. Faren hennes, som ikke har jobbet på tre år i Libanon, kan bli skattebetaler i Norge.”. Slik lyder en av setningene i Leo Ajkics innlegg ”Nyttårstale fra en flyktning”, som ble publisert på nrk.no den 30. desember 2016. Her stiller Ajkic seg positiv til innvandring, og ønsker i større grad å gi flyktningene mulighet til å bosette seg i Norge. Allerede i tittelen fremkommer det at innlegget handler om flyktninger, men hva slags retoriske argumenter benytter forfatteren seg av i teksten, og hvordan kommer de til uttrykk?

 

Innlegget sitt kairos er i dette tilfellet betydelig, og preger tekstens innhold. Allerede i innledningen henviser Ajkic til den flyktningkrisen verden har stått overfor de siste årene. Uroen og destabiliseringen av land som Libya, Egypt, samt borgerkrigen i Syria har ført til en flyktningstrøm verden aldri har sett maken til. Den påfølgende medieoppmerksomheten, og den mer polariserte samfunnsdebatten har man også lagt merke til her i Norge, noe man blant annet ser ved debatten rundt innvandringskvoten samt opprettelsen av svært høyreorienterte grupper som Odins soldater.

 

Det er ulike syn her i Norge på hvordan man skal hjelpe flyktningene, men ved innføringen av strengere grensekontroll, hvor Norges integreringsminister har stått i spissen, har debatten blitt høyst aktuell. Innlegget ble også publisert dagen før nyttårsaften, en dag fylt med taler som ofte oppfordrer til mer medmenneskelighet og lignende i det påfølgende året. Ved at Ajkic da skriver talen på dette tidspunktet, tydeliggjør tekstens actio. Med andre ord er det logisk å påstå at Ajkic timer både publiseringen av innlegget samt framføringsvalget på en god måte.

 

Innlegget er gjennomgående klassisk, med tittel og enkelte setninger uthevet. Disse fungerer som blikkfang, ettersom de inneholder svært sterke setninger, hvilket bidrar til å fange leserens oppmerksomhet. Innlegget kan deles inn tre deler; en innledning, en gjengivelse av Ajkics opplevelser og en argumenterende del på slutten. Med andre ord bryter innlegget litt med hva som kjennetegner en argumenterende tekst; vi finner ingen mellomtitler med ubegrunnede påstander, og tekstens dispositio samsvarer heller ikke med det som kjennetegner strukturen i en argumenterende tekst. Vanligvis ville det spissede poenget komme først, før det så utbygges substansielt nedover i teksten. Isteden drar Ajkic leseren med på en rundreise rundt omkring i Europa, og deler opplevelser med hans møte med flyktninger, før han deretter dreier mot en mer argumenterende tilnærming. På den andre siden har de tre delene sitt eget tema, noe som tydeliggjør tekstens dispositio. Avslutningen samsvarer også med hva som kjennetegner en typisk nyttårstale.

 

Innledningsvis går Ajkics rett på sak; han ønsker å vinne både leserens velvilje og oppmerksomhet, noe som samsvarer med en tradisjonell exordium. Ved å allerede i tittelen skrive ”Nyttårstale fra en flyktning”, benytter Ajkic seg av muligheten til å tydeliggjøre hans innledende etos; Ajkics bakgrunn gjør at han i større grad kan forklare hvordan det er å være flyktning. Det ser man også ved setningen under i kursiv, hvor det fremkommer at forfatteren er programleder for en serie som heter ”Flukt”, som sannsynligvis gir leseren assosiasjoner til flyktningkrisen.

 

Med andre ord bidrar tittelen og setningen under til å fremheve Ajkics etos – for hvem vet best hvordan det er å være flyktning, Leo Ajkic eller Ola Nordmann?

 

Videre domineres de to første avsnittene av saklig informasjon og narratio; Ajkic informerer leseren om høytiden teksten er skrevet i, noe som tydeliggjør tekstens aptum. I setningen ”Men jeg skal ikke snakke om hvor fint Norge er og hvor fete der nordmenn er.” benytter forfatteren seg av ironi, noe man også ser ved ”…den delen av talen pleier kongen og statsministeren å fikse helt utmerket.”. Her henviser Ajkic til nyttårstalene opp igjennom årene, som så å si uten unntak inneholder varme ord og oppfordringer.

 

Deretter kommer Ajkic med en skarp motsetning, hvor han presenterer svært brutal informasjon, noe som man blant annet ser i setningene ”I stedet vil jeg snakke om krangling.” og ”det er over seksti millioner mennesker på flukt i verden i dag.”. Selve motsetningen mellom varme nyttårstaler og krig og flukt er nok et bevisst valg fra forfatterens side, og bidrar sannsynligvis til å vekke følelser hos leseren.

For øvrig viser ikke forfatteren til noen kilder når han legger frem påstanden om antallet flykninger, men med flyktningkrisen, som i stor grad har farget mediebildet de siste årene, blir det nok vanskelig for leseren å motargumentere Ajkic på at det er vanvittig mange mennesker på flukt.

Videre skriver han ”For en ting det ble kranglet mye om i året som gikk, er sånne som meg, flyktninger”, hvor han nok en gang tydeliggjør at han er tidligere flyktning, hvilket fører til at Ajkic opparbeider seg enda mer etos.

Deretter presenterer Ajkic deler av konsekvensene ved flyktningkrisen; han viser ulike meninger om flyktningene og konkluderer allerede i andre avsnitt med at det er greit å være uenig. Med andre ord gjør forfatterens bruk av aptum til at han når ut til lesere som står på begge sider av gjerdet.

 

Forfatteren følger deretter opp med to uthevede setninger, hvor han skriver om hvordan han selv føler seg stigmatisert som et resultat av hans bakgrunn som flyktning; ”Men når man er flyktning selv, og hører denne kranglingen, føler man seg som et adoptivbarn i en familie der alle kanskje ikke var klare for å adoptere.”. Her benytter Ajkic seg patosappell, samt muligheten til å forklare for leseren hvordan det er å være flyktning, ved å dra paralleller til familielivet som flere kanskje kjenner seg igjen i. Det ser man ved de retoriske spørsmålene ”Er det meg dere krangler om? Hva er det jeg har gjort galt?”. Ved å benytte seg av denne parallellen blir det svært vanskelig for leseren å motsi Ajkic – for man vel ikke skylde på et adoptivbarn for at det er adoptert?

Ettersom forfatterens formål i narratio er å formidle saken på en slik måte at leseren deler retorens perspektiv, benytter Ajkic seg av patos, hvor han utnytter det faktum at han føler seg stigmatisert som et resultat av hans bakgrunn. Alt dette er en del av hvordan Ajkic danner grunnlaget for den senere argumentasjonen, argumentatio.

 

Fra å ha holdt seg forholdsvis informativ, dreier forfatteren seg over mot en mer appellativ tilnærming. Ajkic informerer om hvordan han det siste året har reist langs flyktningenes ruter, noe som kan fungere som en bekreftelse på at dokumentarserien ”flukt” handler om flyktninger. I tillegg skriver han om hvordan han har vært ”på baksiden av nyhetsbildene og Facebook-kranglene”, noe som gir uttrykk for at den informasjonen han besitter er enda mer troverdig enn den informasjonen mediene farges av. Med andre ord tilegner forfatteren seg enda mer etos, og når han da følger opp med informasjon om hans opplevelser fra turen, blir det svært vanskelig å motsi.

 

Den appellative formen ser vi blant annet ved Ajkic beskrivelser av hans opplevelser fra Agadez i Niger. Der skriver han om hvordan Toyota-trucker ”krysser Saharaørkenen med 30 migranter på lasteplanet” på vei mot Middelhavet og Europa. Bilder av kantrede båter med flyktninger har med jevne mellomrom frekventert de norske mediene, noe som kanskje i seg selv er forferdelig nok for leseren. Men når da Ajkic følger opp med å fortelle om ørkener og borgerkrig, som i den uthevede setningen ”Nesten 5000 mennesker druknet i middelhavet i fjor, men ingen vet hvor mange som døde i ørkenen eller borgerkrigsherjete Libya før de i det hele tatt kom seg i båt mot Europa”, benytter forfatteren seg av både patosappell og logos. Det ser man også ved hvordan flyktningene faktisk har kunnskap om hvor livsfarlig denne reisen er, men at ”… de måtte reise.”. Setningen tydeliggjør hvor forferdelig det faktisk er å være flyktning, og ved at Ajkic selv har reist på flyktningenes ruter blir det følgelig svært vanskelig å motargumentere han.

 

Forfatteren fortsetter med å fortelle om de ulike møtene med flyktningene, enten det er i Libanon, i Milano, Sierra Leone eller Gambia. Ved å ramse opp de ulike landene og de ulike møtene med flyktningene, opparbeider forfatteren seg avledet etos, og han blir følgelig svært troverdig hva gjelder temaet. Mot slutten av den argumenterende delen forteller forfatteren om hans møte med en flyktning som hadde vært i Sverige, men som ble kastet ut som et resultat av Dublin-avtalen. Uavhengig av hvorvidt leseren har kunnskap om selve avtalen, fører henvisningen til avtalen at han har peiling om temaet.

 

Videre fremkommer det hvordan flyktningen hadde lært seg å snakke svensk, noe som kan tolkes som et motargument mot innvandringskritikere; særdeles mange på den siden av gjerdet mener at flyktningene ikke integrerer seg, noe denne flyktningen motbeviser. Ved setningen ”… han hadde det bedre under borgerkrigen i Libya, enn som papirløs i Europa.”, benytter forfatteren seg nok en gang av patosappell, og vekker følelser hos leseren som sannsynligvis gir inntrykk av at det å være flyktning er noe helt jævlig.

 

Deretter dreier forfatteren mot en mer argumenterende tilnærming, hvor han på bakgrunn av informasjonen han delte tidligere argumenterer for de positive sidene ved flyktningstrømmen. Det ser man blant annet ved den uthevede setningen ”Men for meg har det også vært en fantastisk reise. For jeg har møtt fantastiske mennesker.”, som fungerer som en motsetning til alt det forferdelige og negative som kom frem tidligere i teksten. Det ser man blant annet ved det påfølgende avsnittet, hvor Ajkic blant annet henviser til innvandringsdebatten her i Norge. Ved å belyse hvordan innvandring kan medføre problemer, kommer han kritikerne i forkjøpet.

 

Deretter benytter han seg av sin innledede etos til å argumentere for flyktninger, noe man ser ved setningen ”Jeg har sikkert skapt noen problemer…Men mennesker er ikke bare ofre… De er også muligheter.”, hvor Ajkic spiller på sin egen suksess og det at han tidligere har vært flyktning. Med andre ord benytter han seg av logos, og gjør det for øvrig vanskelig for leseren å motargumentere.

 

Videre går Ajkic tilbake i tid, og informerer leseren om hvordan han selv følte på det å være flyktning. Her opparbeider han seg avledet etos, før han videre henviser til hvordan ”35 prosent av bosniere i Norge har høyere utdanning”, og hvordan førstegangsinnvandrerne har betalt skatt og bidratt til velferdsstaten. Til tross for å ikke vise til noen kilde,  kommer forfatteren kritikerne i forkjøpet, ved å benytte seg av muligheten til å regelrett ødelegge argumentet til mange innvandringskritikere; mange innvandringskritikere påstår at innvandrere ikke betaler skatt. Med andre ord vinkler forfatteren innvandringen til noe positivt for Norge, noe som følgelig blir vanskelig for leseren å motbevise.

 

Avslutningsvis appellerer forfatteren nok en gang til leserens følelser, noe man ser ved setningen ”Den syriske jenten som ikke fikk gå på skole i Beirut, kan en dag bli mattelærer i Norge.”. Ved å tillegg skrive ”Men da må vi gi de muligheten – til å bli en mulighet.” sammenfatter han både de positive opplevelsene fra flyktningene, men også de negative opplevelsene fra forholdene rundt, til en setning som sannsynligvis gjør et stort inntrykk på leseren. Til slutt kommer forfatteren med setningen ”Og kanskje når vi samles igjen om et år, har de gjort Norge enda litt bedre, så kan kongen skryte enda litt mer”, hvor han henviser tilbake til nyttårstalene i innledningen – hvilket bidrar til å gi teksten en rød tråd. Den siste setningen fungerer også som en sammenfatning av tekstens budskap, og gir et inntrykk hos leseren at flyktningene absolutt vil bidra til å gjøre Norge bedre.

 

Gjennomgående benytter Ajkic seg av forskjellige typer retoriske virkemidler.

Tidspunktet for publiseringen av Ajkics innlegg samsvarer med debatten rundt innvandringskvoten i Norge samt den massive mediedekningen flyktningkrisen har fått – hvilket gjør tekstens innhold svært aktuell.

Innledningsvis er teksten hovedsakelig informerende, hvor forfatteren tilegner seg etos og benytter muligheten til å danne grunnlaget for den resterende delen av teksten. Deretter dreier teksten seg mot en mer appellativ tekst, hvor Ajkic i større grad benytter seg av patos og logos. Til slutt dreier teksten seg mot en mer argumenterende tekst, hvor Ajkic henviser tilbake til hans flerfoldige møter med flyktningene, og de positive tingene flyktningene fører med seg.

Og Ajkic har nok helt rett i det, flyktningene bidrar med masse positivt – og så lenge man fortsetter å komme med saklige innspill lignende denne til innvandringsdebatten er jeg sikker på at vi vil få til løsninger som gagner alle.

Kortsvarsanalyse av utdrag fra «Pan»

Analyse av utdrag fra ”Pan

 

Knut Hamsuns prosalyriske roman ”Pan” ble publisert i 1894. Romanen inneholder virkemidler som er typisk for nyromantikken og den tidlige modernismen, men hvordan kommer dette til uttrykk?

 

I det utdelte utdraget fra ”Pan” er Glahn på hytten sin og betrakter naturen, før Edvarda kommer på besøk. Temaet i utdraget er hengivenhet og kjærlighet, både overfor naturen og Edvarda, hvilket står i stil med datidens panteistiske syn blant mange forfattere.

I utdraget benytter Hamsun seg av en jeg-synsvinkel, som er et effektivt virkemiddel for å la leseren i større grad følge jeg-personens tanker og refleksjoner. Det ser man blant annet ved ”…store, hvite blomster utfoldet seg i skogen, deres arr står åpne, de ånder.”, hvor Hamsun bruker virkemidler som besjeling for å tydeliggjøre Glahns hengivenhet overfor naturen. I tråd med symbolismens fremvekst på 1890-tallet, benytter Hamsun seg av svært symboltunge beskrivelser og sterke ord, for eksempel ved ”mitt hjerte var fullt som av dunkel vin”, samt ved setningen ”…utslitt av lykke.”, hvor Hamsun benytter seg av personifisering.

Gjennom jegets indre monolog får leseren innblikk i Glahns tanker, noe som kjennetegner nyromantikken. Datidens forfattere la i større grad vekt på blant annet det psykologiske, mystiske og religiøse, noe som man blant annet ser i setningen ”Takk til min Gud, for hver lyngblomst jeg har sett…”. I tråd med Hamsuns andre tekster, blir kvinnen også her nesten beskrevet som noe guddommelig og mystisk, noe man ser ved det siste avsnittet.

 

Gjennom hele utdraget blir det tydelig at ”Pan” ble skrevet på 1890-tallet. Bruken av en jeg-synsvinkel, samt virkemidler som personifisering og besjeling gjør at Glahns kompliserte indre liv i stor grad kommer til uttrykk, noe som kjennetegner den tidlige modernismen og nyromantikken.

Diktanalyse av «Det er ingen hverdag mer»

Krigens bismak

Diktet «Det er ingen hverdag mer» er skrevet av den norske lyrikeren Gunvor Hofmo, og ble utgitt i tekstsamlingen Jeg vil hjem til menneskene i 1946. Diktet «No plantar kvinna» er skrevet av den norske forfatteren Halldis Moren Vesaas, og ble gitt ut i tekstsamlingen Treet i 1947. Begge diktene er skrevet rett etter krigen – noe som gjenspeiles i budskap og tema i tekstene. Jeg skal i denne diktanalysen først tolke, og deretter sammenligne disse diktene.

 

«Det er ingen hverdag mer» har et modernistisk tema om krig, men det er også skrevet på tradisjonell form med enkel bruk av enderim. Forfatterens mål er trolig å nå ut til folk og sette ord på stemningen etter andre verdenskrig. Diktet har ikke mye handling, men en rekke hendelser man kan assosiere med noe alvorlig og vondt. Hofmo tar også i bruk sirkelkomposisjon, noe som  gir diktet en helhet, og hun får tydeliggjort sitt rop om hjelp.

 

Diktet har syv strofer med to korte linjer hver. Hofmo tar i bruk oksymoronene  «stumme skrik» og «dreptes åndedrag», noe som kan symbolisere noen som skriker nytteløst etter nåde. Videre skriver hun at «det er bare sorte lik, som henger i røde trær!», hvor det røde kan være et symbol på blodet fra dødsofrene. Hver strofe har en setning, men dette finner vi et unntak av i andre strofe hvor setningen ikke slutter før i tredje. Dette etterfølges av  den korte setningen «Hør hvor stille det er», noe som kan gi uttrykk for at det er tid for ettertanke etter krigen.

 

Patosappellen står sentralt i diktet. Hofmo spiller på leserens følelser ved å ta i bruk negativt ladede ord som «skrik», «lik» og «dreptes» og fremmer alvoret i budskapet sitt. Ved å bruke slike negative ord fanger Hofmo leserens oppmerksomhet, og man skaper seg et bilde i hode av blant annet de sorte likene. I tillegg bruker Hofmo ordet «vi» istedenfor «jeg», og hun skaper dermed en enhet mellom forfatter og leser – man blir dratt inn i diktet.

 

I diktet «No plantar kvinna» er motivet en kvinne som planter et tre, og hun ønsker at det skal vokse i fred. Diktet har fem strofer, hvor de tre første har seks verselinjer, men deretter får vi et vendepunkt hvor de to siste strofene har fire verselinjer. Diktet bruker noe enderim, men mellom to verselinjer, og vi finner mønsteret a-b-c-b-d-b.

 

Diktet har mange ulike symbol. Allerede i første verselinje får vi inntrykk av at det skjuler seg et dypere budskap bak motivet. Diktet er skrevet to år etter andre verdenskrig, og dette har trolig en stor betydning for diktets budskap. Vi leser om stormen som har brutt ned, noe som kan være et symbol på krigen, og treet kan være et symbol på menneskelivet. Hun skriver også om kvinnen istedenfor mannen, og grunnen til dette kan være at det var hovedsakelig menn som stod bak andre verdenskrig, og at da kvinnene skal rette opp i deres feil – det er kvinnenes oppgave å gjøre verden til hva den en gang var.

 

Fjerde strofe står i kontrast  til de fire første strofene, hvor treet og jorden dirrer, og   Vesaas nevner «skalet kring kjerna av mørker i djupet». Dette kan være et symbol på atombomben som ble oppfunnet to år før diktet ble skrevet, og det faktum at de to siste strofene er betydelig kortere kan være et symbol på at tiden minker. Dersom man ikke stanser ”dirringen” kan det gå mot slutten.

 

Det første man legger merke til når man sammenligner disse diktene, er at de har ulik form. De har ulikt antall strofer og verselinjer og det har heller ikke lik form for enderim. Hvis vi derimot fokuserer på tema og motiv, viser det seg at vi begge er moderne, og at begge har et budskap som fremmer omtanke rundt krigen. De drar frem realiteten, og får frem hvordan alt er forandret – og et håp om at verden skal gå tilbake til hva den en gang var.

 

Litterære virkemidler er brukt aktivt i begge diktene, for eksempel bruk av både gjentakelse, kontraster, rytme og symboler. Ved å benytte Gjentakelse, får Hofmo frem hvordan krigen har forandret og ødelagt veden. Vesaas nevner derimot treet i hver eneste strofe for å få frem verdien av menneskelivet. Kontraster blir istedenfor brukt å nyansere, og disse motsetningene fremhever viktige moment. Rytme gjør diktene mindre monotone, og symbolene får leseren til å tenke selv. I helheten gjør virkemidlene diktene mer komplekse, og de bidrar til at Vesaas og Hofmo får lagt trykk på viktige moment de vil få frem for å fremme sitt budskap.

 

Diktene har ikke bare likheter, for man finner også forskjeller. Selv om de er skrevet med et års mellomrom, er Hofmo mer tradisjonell i form og bruk av rim. Spenningskurven til Hofmo er relativt jevn, og avslutter slik den starter. Vesaas derimot, begynner rolig og fredfullt – før hun mot slutten skaper en mer dramatisk stemning. Angående tema skriver Hofmo mer om et rop om hjelp til Gud, mens Vesaas skriver mer om at det er kvinnen som skal redde menneskene, og et håp om fred i fremtiden.

 

Som en avrunding ser vi at diktene har noen likhetstrekk – både i tidsperiode og budskap, og vi ser at både Hofmo og Vesaas har tatt i bruk en rekke virkemiddel for å sette ekstra preg på sine dikt. Begge diktene tar opp et svært alvorlig tema som man ikke bare kan legge på hyllen og glemme. Begge er tydelig preget av historien – dette er ikke noe som kun var aktuelt da, men noe som også er viktig dag og i framtiden.

 

Kilder

  • Det er ingen hverdag mer, av Gunvor Hofmo. (2012, 01 08). Sist hentet 02 22, 2017 fra Helt grei poesi: heltgreipoesi.wordpress.com/2012/01/08/det-er-ingen-hverdag-mer-av-gunvor-hofmo/

 

  • Grue, J. (2011, 12 01). oksymoron. Sist hentet 02 22, 2017 fra Store norske leksikon: snl.no/oksymoron

 

  • Hagen, E. B. (2016, 11 22). Haldis Moren Vesaas. Sist hentet 02 22, 2017 fra Store norske leksikon: snl.no/Halldis_Moren/Vesaas

 

  • Moi, M. (2016, 06 03). Gunvor Hofmo. Sist hentet 02 22, 2017 fra Store norske leksikon: snl.no/Gunvor_Hofmo

 

Les også: Hvordan analysere et dikt

Novelleanalyse av «Grisen»

Grisen – novelleanalyse

Grisen er en novelle av Lars Saabye Christensen. Den ble utgitt i 2004 og var en del av novellesamlingen Oscar Wildes heis. Novellen ble filmatisert i 2008 og ble Oscar-nominert. Novellen hand ler om Asbjørn Hall, en eldre mann på 78 år som blir innlagt på sykehuset for operasjon i endetarmen. Før operasjonen ligger han tre døgn alene på et tomannsrom og blir kjent med sykepleierne, en av dem heter Marte, og henne liker han spesielt godt. Asbjørn har en tegning av en gris på rommet sitt, som han setter stor pris på. Da han senere våkner fra operasjonen er han ikke lenger alene. Asbjørn merker at bildet av grisen er borte. Han kontakter både Marte og legen sin om den fraværende grisen, uten noe resultat. Etter en stund blir den tomme plassen på veggen erstattet med en elg. Asbjørn synes den er heslig og ringer datteren sin, Mona, som er advokat. Mens Asbjørn venter på Mona tegner han en etterligning av den forrige grisen som hang på veggen. Asbjørn forteller Mona om nødvendigheten av at grisen er på veggen og at for han er dette en stor sak. Mens de prater kommer sønnen til Aslam og river ned tegningen Asbjørn laget som Mona hang på veggen. Mona diskuterer med Aslams sønn om foreldrenes rettigheter og etter hvert blir både leger og sykehusdirektøren innblandet i saken.

 

Hovedtemaet i novellen er kulturkonflikt. Det nevnes at Asbjørn er gudløs og en kyniker, mens Aslam og hans familie er muslimer. De fleste muslimer ser på griser som urene dyr, og har mye imot dem. Dette er grunnen til at de både fikk fjernet bildet og rev ned tegningen som Asbjørn lagde.

 

Novellen blir fortalt i kronologisk rekkefølge. Det følger Asbjørn fra han ligger på sykehuset, til den siste kvelden hans, hvor han endelig får snakket med Aslam på egenhånd. Den er skrevet i allvitende tredjeperson, mens den bare skildrer Asbjørns tanker og meninger. Novellen starter med en presentasjon av Asbjørn og forteller hvordan han aldri har hatt mer sykdom enn et par forkjølelser og litt tannverk. Etter dette skal han opereres og leseren kan merke ubehaget han føler for å skulle legges inn. Deretter blir novellen fortalt i kronologisk rekkefølge. Vi får høre hele historien, men får ikke en fullstendig løsning på problemet med grisen.

 

Handlingen foregår på sykehuset gjennom hele historien. Dette med å ha handlingen på kun et sted er typisk for noveller på grunn av all handlingen man skal få plass til på så få sider. Miljøet i historien virker heller sterilt som det ofte gjør på sykehus. «…det tomme feltet rett foran seg og den butte, skjeve kroken» (Grisen, 2004). Det er lite eller ingen pynt på vegger og dører, utenom denne lille tegningen av en gris. Utenom dette med bildet av grisen, og det sterile sykehuset er ikke miljøet skildret veldig detaljert.

 

Det er både innledning, hoveddel, høydepunkt og vendepunkt. Innledningen er forholdsvis kort. Den starter på begynnelsen av novellen, og fortsetter til Asbjørn merker at grisen er borte. Etter det begynner hoveddelen, der spenningen bygges opp. Dette starter når Asbjørn skjønner at grisen er borte. Høydepunktet er når Aslams sønn og Mona diskuterer saken om ubehag og hensyn. Vendepunktet er når Asbjørn snakker med Aslam om at Aslam har grønn stær, og ikke kan se den grisen, og dermed ikke føle noe ubehag, selv om sønnen has påstod at dette var tilfelle.

 

I novellen blir det brukt direkte personskildring. Christensen presenterer Asbjørn Hall til leseren med en gang. Utover i novellen får vi små karakteristikker om Asbjørn Hall, som at han ikke liker å være til bryderi, han blir sint hvis han blir forlegen og at han er et vanemenneske. Når man leser novellen for andre gang, har man fått med seg mange beskrivelser av hovedpersonen, og leseren oppfatter hvordan hovedpersonen snakker og oppfører seg på en annen måte. Personene rundt Asbjørn er ikke skildret veldig detaljert, men man får vite at Mona og Asbjørn ikke har et veldig nært forhold, og at Mona er en litt aggressiv person, med lite tid til overs for familie og at hun heller vil fokusere på karrieren sin. Alle personene er statiske, og forandrer seg ikke gjennom teksten.

 

Språket i novellen er ikke veldig enkelt- det er en del kompliserte ord- men er godt forståelig. Forfatteren bytter mellom bruk av lange og korte setninger. Det er mange replikker i forhold til handling. Måten det er skrevet på, gir en effekt av at fortelleren er en som kjenner Asbjørn og er på hans alder, ettersom en yngre person ikke ville brukt de samme ordene som «sentimental» og «kyniker». De språklige virkemidlene i teksten er symbolistiske, men blir skildret såpass godt, at leseren ikke må lese for mye gjennom linjene. Når Mona konfronterer Aslams sønn om grisen, sier han at folk må ta hensyn. Mona svarer med å spørre «hvilke hensyn tar du?». Aslams sønn har ikke rett til å si at alle skal ta hensyn til ham hvis ikke han vil ta hensyn til andre enn seg selv. En måte å tolke konflikten mellom Mona og Aslams sønn kan være å tenke at Mona representerer hele den humanetiske gruppen, og Aslams sønn alle muslimer. Hvis alle humanister, og eventuelt andre religioner skal ta hensyn til muslimer, kun fordi de har et annet perspektiv på ting, vil vi ikke klare å oppnå et sivilisert samfunn. Alle må tåle ubehag, om det betyr at en gris skal få henge på veggen, eller at koranen skal være tilgjengelig på biblioteket.  «Vår overbærenhet er en dyd. Uten overbærenhet vil alt rakne. Overbærenhet er limet som holder det dannete samfunn sammen.» (Grisen, 2004). Mona føler seg krenket over at Aslams sønn mener at man skal ta hensyn til hans far, og ikke Monas far, hvis glede burde veie like mye som Aslams ubehag for bildet. Når novellen når vendepunktet, blir leseren fortalt at Aslams operasjon for å prøve å fjerne den grønne stæren var mislykket. Ved å lese mellom linjene skjønner leseren at dette betyr at han fortsatt er blind, og aldri var i stand til å se den grisen, selv om hans sønn påstod at Aslam følte seg ubehagelig med grisen til stede. Dette med ubehag og konflikter kan også oppstå i andre religioner. Religionskonflikt er et vanskelig tema fordi ingen vil ta hensyn til hverandre, men forventer at andre skal ta hensyn til dem.

 

«En ting er å tro at du er på rett vei, noe annet er å tro at din vei er den eneste» sies det. Novellen om denne grisen bygger på et veldig kjent tema om religionskonflikt. Leseren forstår både Monas irritasjon over det fraværende hensynet som blir tatt til hennes far, og Aslams fortvilelse over denne grisen som han ser på som uren. De kan ikke begge bli tatt hensyn til, men man får variere hvor viktige ting er og ta det derfra. Grisen skildrer godt en av mange konflikter mellom religioner, og i likhet med virkeligheten, fant heller ikke Asbjørn, Mona, Aslams sønn og Aslam selv en løsning på det. Forfatteren viser leseren hvordan et så lite problem som en grisetegning opphengt på en vegg, kan skape overreagerende meninger, som fører til både uenighet og uvennskap. Teksten er relevant i dag fordi det foregår såpass mange religionskriger og konflikter fordi ingen tar hensyn til hverandre og hverandres tro. Saabye Christensen prøver å vise at mange av tingene folk oppfatter som ubehagelige er overvurdert, ofte fordi det man ikke vet har man ikke vondt av.

 

Kilder:

Intertekst (s. 322-333)

Komparativ analyse av «Soga om Gunnlaug Ormstunge» og «8 Mile»

Samanlikning av ”Soga om Gunnlaug Ormstunge” og ”8 Mile”

 

Sagaen om Gunnlaug Ormstunge og filmen ”8 Mile” er satt i to heilt forskjellige kulturhistoriske kontekstar, men handlinga er kanskje ikkje så altfor forskjelleg likevel.  Denne teksten vil leggje spesielt vekt på kva respekt og ære har å si i forteljingane, sidan dette er faktorane dei har mest til felles.

 

Den første likskapen dei har til felles er dikting, ettersom at i begge forteljingane spelar dette ein veldig stor rolle når det kjem til respekt. Både Gunnlaug Ormstunge og Rabbit (hovudpersonen i 8 Mile) bruker dikting for å få respekt, og jo betre dikter ein er jo høgare status får ein.

Måten dei får respekt på med dikting er litt forskjellig. Rabbit konkurrerer mot andre ”rappare” for å få høgare status og meir respekt i miljøet sitt. Gunnlaug drar derimot frå land til land for å imponerer kongar og få respekt og rikdom av dei tilbake. Begge jobbar altså hardt for få respekt, anerkjenning og status i det området dei held til.

Den andre likskapen er at æra til hovudpersonane i begge forteljingane beskyttast med vold. I Gunnlaug Ormstunge fører ein konflikt skapt av diktinga hans til at han og ein annen skald går til holmgang. Gunnlaug dør i holmgangen, og dermed tar ein av brødrane hans blodhemn på ein frå Ravn si ætt, for å holde på si ære. I 8 Mile fører diktinga til at han møter ei jente i miljøet som han blir samen med. Når ein ”ven” av Rabbit har samleie med dama hans, byrjar Rabbit å banke opp den tidligare venen.  Dermed kjem venen med gjengen sin for å ta hemn for at Rabbit slo til han og beskytte si ære.

 

Novelleanalyse av «Det røde gardin»

Det røde gardin

«Det røde gardin» er en novelle skrevet av Amalie Skram. Den ble gitt ut i 1899 i novellesamlingen Sommer (1). Amalie Skram ble født i 1846 og hadde et kritisk syn på samfunnet hun levde i. Hun er kjent for å ha skrevet noveller som handlet om tabubelagte emner som kvinnenes rolle i samfunnet (2). Dette kommer fram i «Det røde gardin» som ble skrevet i den litterære epoken naturalismen. Noveller skrevet i denne perioden var ofte provoserende og beskrev virkeligheten på en grotesk måte. De hadde en tendens til å ende tragisk, dette er også noe vi finner i «Det røde gardin».

 

Novella starter med at en kvinne kjøper et nytt gardin til hjemmet sitt. Det var som at det luktet av lik og hun synes det ser fryktelige ut. Kvinnen er skeptisk til kjøpet, men hun trenger gardinet og tenker at det kommer til å «gjøre seg» til slutt. Hjemme finner hun ikke en passende plass å henge det, for mannen hennes kritiserer alltid hvor det er. Hun dør brått og mannen sørger. På slutten av novella får man vite hvordan gardinet endelig kommer til nytte.

 

«Det røde gardin» har en autoral forteller, hva som skjer skildres utenfra. Fortelleren er også allvitende, for den vet hva personene tenker. Det er en in-medias-res åpning, der leseren blir ført rett inn handlingen hvor kvinnen skal kjøpe et rødt flor på butikken. Novella er kronologisk og varer i noen dager. Den er kort, med kun handlinger, tanker og replikker. Miljøet blir ikke beskrevet og er derfor bare en kulisse. Men kvinnen i novella befinner seg først i en butikk, etter det forgår handlingene i hjemmet til ekteparet.

 

Det er få personer med, en kvinne, en mann og deres tjenestepike. De er beskrevet indirekte. Vi får ikke vite mye om dem, utenom handlingene deres og hva de sier og tenker. En kan lese at kvinnen er slank med brunt hår. På begynnelsen av novella er mannen nedlatende mot sin kone, men på slutten gråter han over hennes bortgang. Mannen i novella er dynamisk, for han endrer seg gjennom fortellingen.

 

Spenningen i novella bygger seg opp, for man lurer alltid på hva det er med det røde gardinet. Man må lese mellom linjene for å forstå hva novella egentlig handler om. Dette er med på å skape spenning, man må tenke seg om for å finne ut hvorfor novella er skrevet slik. I begynnelsen blir alt sett fra kvinnens øyne. Det kommer et vendepunkt når hun dør. Nå følges mannen som hovedpersonen. Det er en lukket slutt, for man lurer ikke på hva som skjer videre. Samtidig var slutten dramatisk og kontant. Den er åpen for leseren til å tenke på hva Amalie Skram ville fram til med novella.

 

Det er brukt flere symboler i novella. Både det røde gardin, lukten av lik og den grønne fluen kan være symboler. Forfattere bruker symboler for å uttrykke det de egentlig vil si i en tekst. Dette er gjerne brukt i tekster hvor temaet skulle gjemmes. I naturalismen var det populært å dekke over det man egentlig ville gjøre synlig. Man skulle være forsiktig med å beskrive forholdet mellom kvinner og menn, forskjellen på fattige og rike, seksualitet og døden. Amalie Skam skrev om alle disse temaene, men i noen tekster skulte hun innholdet symbolsk.

 

Det røde gardin kan symbolisere mannens og kvinnens ekteskap. Kvinnen prøvde hele tiden å henge gardinet opp på nye værelser. Men hennes mann var oppgitt, «fortvilet la han hodet tilbake og krenget det hvite i øynene ut». Kvinnen kommer med en lys idé, det står «hun hadde kastet det over kakkelovnskjermen, med et svakt forsøk på å ordne det litt dekorativt». Dette kan bety at kvinnen stadig prøver å ordne deres ekteskap på nye måter, men at mannen ikke ser hva som er galt og er oppgitt over henne.

 

I novella står det «hun selv fant det heslig og umulig». Kvinnen synes at ekteskapet deres er umulig å ha med å gjøre. I begynnelsen av novella synes hun at fargen på gardinet er giftig. Kanskje hun synes det samme om ekteskapet. Kvinnen ga opp det røde gardinet, «et par dager senere lå hun død om morgenen i sin seng». Hun hadde gitt opp ekteskapet og var kanskje så utslitt av å prøve å fikse det, at hun døde.

 

På slutten av novella ser mannen en flue, «plutselig oppdager han en mektig stor grønnlig flue, som under det røde flor krøp om på hennes bryst». Det kan tolkes slik at mannen brått får øynene opp for seg selv. Han er den mektige, grønne fluen som under deres ekteskap har holdt kvinnen nede. «Den måtte fjernes. Måtte», mannen innser hvordan han har vært mot sin kone. For å gjøre opp for seg, må han fjerne fluen fra hennes bryst.

 

Lukten av lik kan symbolisere at forholdet mellom dem er dødt. Kvinnen kjenner denne grufulle lukten av stoffet, hun vet at deres forhold ikke er slik det burde være. Det virker ikke som om mannen enser en ting, før mot slutten. Han skulle fjerne fluen fra kvinnens bryst og skar et hull i gardinet. «Det steg liklukt opp mellom foldene på det røde gardin». Da oppdager han også lukten av lik, han innser at forholdet deres ikke var bra. Men nå er det for sent å gjøre noe, for hans kone er død. Når ekteskapet deres er over og det røde gardin har kommet til nytte, forstår han også at ekteskapet deres var dødt. Etter dette ser en at mannen er dynamisk. Først var han arrogant og avvisende, men på slutten innser han hvordan han oppførte seg.

 

Gjentakelse blir brukt i novella. «Innhyllet i det røde gardin, som sluttet om hennes slanke legeme» og «sitt arme, kjære legeme», står det i novella. Et slakt og armt legeme kan bety at kvinnen er svak og liten. Gjentakelse understreker at kvinnen var svak. Hun var sårbar og stakkarslig med sitt arme legeme, mens det var mannen som hadde makt.

 

Konnotasjon er brukt i novella. Gardinet i novella er rødt. Rødt symboliseres med kjærlighet, følelser, hat, advarsel, fare og død. Alle disse ordene er sentrale i novella. Kvinnen ønsker nok at mannen viser kjærlighet til henne. Leserens følelser blir satt i gang, en kan få medfølelse for kvinnen, mens en blir irritert på mannen. Kvinnen føler hat mot sin manns oppførsel. Samtidig er det røde gardin en advarsel om at noe dårlig kommer til å skje. Slik kan en også se at frampek er brukt i novella. Rødt varsler fare. Hvis noe ikke gjøres for å redde ekteskapet deres, kommer det til å forgå.

 

 

Den litterære periode som novella er knyttet til er naturalismen. I «Det røde gardin» skrev Skram om ekteskap, kjønnsroller og død. Dette er naturalistiske temaer. Det var vanlig å bruke en autoral forteller og rette kritikk mot samfunnet i diktningen (2). I dette tilfellet kritiserer Skram måten kvinner i overklassen var underordnet mannen. Mannen og kvinnen i novella er mest sannsynlig fra overklassen, for de har en tjenestepike. Mannen i «Det røde gardin» bestemmer over sin kone. Når han er misfornøyd med hvordan gardinet ser ut, er kvinnen pent nødt til å ta det ned igjen.

 

Temaet i novella kan være kvinners rolle i overklassen på 1800-tallet. Dette var noe Skram skrev mye om, for hun var selv født inn i en høyere klasse og trivdes ikke i sine ekteskap; hun skiltes to ganger. Som kvinne i overklassen var man avhengig av mannens inntekt, for man hadde sjeldent jobb selv. Dessuten var det vanskelig å skille seg om man var misfornøyd med ekteskapet sitt. Det var ikke sosialt akseptabelt, da man tross alt levde godt under mannens beskyttelse og inntekt.

 

I naturalismen var det svært populært å skildre virkeligheten. Forfattere fra naturalismen var pessimistiske og trodde at alt var bestemt av arv og miljø (1). Kvinner kunne derfor ikke komme seg ut av denne undertrykte rollen i ekteskapet. Uansett hva de gjorde, ville det gå dårlig til slutt. Et godt eksempel på dette er at kvinnen i «Det røde gardin» dør. Novella er derfor både naturalistisk og deterministisk.

 

Jeg synes novella er skrevet på en interessant og spennende måte. Det er brukt mange symboler som på en måte «gjemmer» betydningen av novella. Ikke alle vil forstå novellas budskap om kvinners undertrykkelse. Man må lese mellom linjene, det er dette som gjør novella så spennende. «Det røde gardin» kan gi leseglede for dem som ønsker å gruble litt over innholdet. Første gang jeg leste novella, ble jeg sittende igjen med følelsen av å ha gått glipp av noe. Jeg måtte lese novella flere ganger for å forstå temaet.

 

 

Kilder:

(1) Gjengstø 2014. Det røde gardin, av Amalie Skam. Blogspot.no http://ellikkensbokhylle.blogspot.no/2014/03/den-rde-gardin-av-amalie-skram.html (26.09.15)

(2) Andresen, Øyvind m. fl. (2013): Signatur 3 Studiebok Bergen, Fagbokforlaget, side 291, 293 og 294